2 Nærmere om direktivet

IPPC-direktivet er et rammedirektiv for regulering av forurensninger fra industrianlegg. Det fastsetter regler og prinsipper for hvordan nasjonale myndigheter skal regulere utslipp fra industrivirksomheter. Direktivets hovedprinsipp om integrert behandling av forurensningsspørsmål innebærer at all forurensning til luft, vann og jord, avfallsproblemer og støy skal vurderes samlet og reguleres i en tillatelse. Ved fastsettelse av utslippsgrenser skal myndigheten ta utgangspunkt i direktivets andre grunnleggende prinsipp om anvendelse av beste tilgjengelige teknikker (BAT).

Hva som menes med BAT følger av direktivets art 2 (11). Med teknikker forstås både den anvendte teknologi og den måten virksomheten er konstruert, oppført, vedlikeholdt, drevet og avviklet på. Tilgjengelighet betyr at teknikken skal være utviklet slik at den kan gjennomføres i berørt industri på en økonomisk og teknisk gjennomførbar måte, sammenholdt med de kostnader og nytte gjennomføringen vil gi. Dette skal gjøres uavhengig av om teknikken er utviklet i den berørte medlemsstaten, forutsatt at industrivirksomheten på rimelige vilkår kan få fatt i den. Som den beste teknikk anses den som er mest effektiv for å oppnå et høyt allment beskyttelsesnivå for miljøet som helhet. Utslippskravene skal i tillegg til BAT fastsettes ut fra det aktuelle industrianleggets tekniske egenskaper og geografiske beliggenhet, og under hensyntagen til de lokale miljøforholdene. Forøvrig skal tillatelsene inneholde vilkår som tar sikte på å minimere langtransporterte og grenseoverskridende forurensninger og sikre et høyt beskyttelsesnivå av miljøet som helhet.

Utslippstillatelse skal i hovedsak gis ved enkelttillatelser, men det åpnes også for bruk av generelle bestemmelser i form av forskrift dersom det er mer hensiktsmessig. Direktivet setter krav til saksbehandlingen, bl a til innholdet av konsesjonssøknaden, samordning dersom flere myndigheter medvirker og selve konsesjonsvedtaket. Tillatelsen skal gis som ett samlet vedtak. Direktivet har dessuten nedfelt visse «alminnelige prinsipper» som konsesjonsbehandlingen skal sikre blir ivaretatt (artikkel 3). I denne forbindelsen legges vekt på å forebygge forurensning og minimere avfallsproduksjon, også ved opphør av virksomheten, og at anlegget drives på en slik måte at energien utnyttes effektivt.

Direktivet gjelder kun de virksomheter som omfattes av listen over kategorier av industrivirksomhet i Vedlegg 1. Listen omfatter i all hovedsak større industrianlegg, men også større anlegg for håndtering av avfall er omfattet av listen. Et stort antall små og mellomstore bedrifter faller dermed utenfor direktivets virkeområde. Fra det tidspunkt direktivet er gjennomført i Norge skal alle nye anlegg behandles i samsvar med direktivets krav. For eksisterende anlegg skal det skje en tilpasning innen åtte år fra samme tidspunkt. Gjennomføringsfristen for IPPC-direktivet er 30. oktober 1999, og følgelig vil Rådsdirektiv 84/360/EØF i vedlegg XX til EØS-avtalen som regulerer eksisterende anlegg strykes med virkning fra 30. oktober 2007.