2.3.1 SPS-avtalen og...

2.3.1 SPS-avtalen og oppfølgingen av denne

SPS-avtalen trådde i kraft 1. januar 1995 samtidig med landbruksavtalen. SPS-avtalen har som formål å regulere handelsregler som settes med grunnlag i hensynet til å beskytte folke-, dyre- og plantehelse. Bakgrunnen for avtalen var at helsemessige krav tradisjonelt har vært benyttet til å utelukke eller begrense handelen med dyr/dyreprodukter og planter/planteprodukter. For å hindre vilkårlighet på dette området er det i SPS-avtalen nedfelt bestemmelser om at de krav som stilles innenfor det sanitære og fytosanitære området, og som kan innvirke på handelen mellom landene, skal kunne begrunnes vitenskapelig.

Avtalen slår fast at hvert medlemsland skal ha rett til fritt å fastsette sine beskyttelsesnivå utfra sin helsesituasjon og så iverksette de veterinære og plantesanitære tiltak som er nødvendige for å ivareta beskyttelsesnivået. Viktige krav til de tiltak som anvendes, er at de baseres på et vitenskapelig grunnlag, at de skal baseres på særskilt risikovurdering og at de ikke er mer handelshindrende enn nødvendig for å sikre det aktuelle beskyttelsesnivået. Det er også forpliktelser til det enkelte medlemsland om å være konsistente i valg av beskyttelsesnivå.

Det eksplisitt uttrykte kravet i SPS-avtalen om at de tiltakene som settes i verk skal baseres på særskilte risikovurderinger, var nytt i forhold til bestemmelser i GATT-avtalen. En risikovurdering går ut på å beskrive og helst kvantifisere konsekvensene av en uønsket hendelse og estimere sannsynligheten for at det uheldige skal inntreffe. En risiko er således et kombinasjon av konsekvensene av en uønsket hendelse og sannsynligheten for at den skal inntreffe. En risikovurdering som basis for valg av beskyttelsestiltak, går ut på å beregne effekten av et gitt tiltak på den nærmere angitte risiko. I SPS-avtalen er det et krav om å gjennomføre en risikovurdering før en fastsetter hvilke tiltak som skal anvendes for å redusere en risiko ned til et akseptabelt nivå. Hensikten med kravet er at en på en så objektiv måte som mulig, kan dokumentere at tiltaket er tilstrekkelig for å oppnå ønsket grad av beskyttelse og at det ikke er mer handelshindrende enn nødvendig for å sikre et nærmere angitt beskyttelsesnivå. Regjeringen vil gjøre bruk av slike analyser også i forhold til import fra EØS-området.

Det er en målsetting å harmonisere SPS-tiltak på basis av internasjonale standarder. Med sikte på å harmonisere SPS-tiltak skal partene ta utgangspunkt i internasjonale standarder og anbefalinger der slike finnes. Ytterligere tiltak kan fastsettes dersom det foreligger en vitenskapelig begrunnelse for dette, eller dersom det er nødvendig for å ivareta det valgte beskyttelsesnivået. Medlemslandene forplikter seg til å delta aktivt i de relevante internasjonale organisasjoner som Codex Alimentarius (matkvalitet), Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) og Den internasjonale Plantevernkonvensjonen (IPPC, plantehelse). Disse organisasjonene fastsetter standarder, retningslinjer og anbefalinger med hensyn til tilsettingsstoffer i mat, reststoffer fra veterinærpreparater og plantevernmidler, beskyttelsestiltak mot dyre- og plantesykdommer m.v.

WTO-regelverket gir anledning til inngåelse av bilaterale- og multilaterale avtaler. Norges forhold til EU og de andre EØS-landene slik det er regulert i EØS-avtalen, er derfor ikke i strid med WTO. For Norges del betyr SPS-avtalen at dagens nasjonale veterinære regelverk overfor tredjeland må endres på viktige punkter. Det kreves at importvilkårene er forutsigbare, og kravene bør derfor nedfelles i forskrifter. I dag er det et generelt forbud mot import til Norge av dyr og animalske produkter fra tredjeland. Det kan søkes dispensasjon fra dette forbudet. Ved å overta EUs regelverk overfor land utenfor EØS, oppnår man samtidig å oppfylle viktige forpliktelser som følger av SPS-avtalen under WTO.

En del av elementene i veterinærregelverket vil uansett endres som følge av Norges oppfølging av WTO-avtalen. Disse elementene er:

• bortfall av generelt forbud mot innførsel av dyr og animalske produkter,

• bortfall av kravet om søknad om innførsel siden vilkårene for innførsel skal nedfelles i forskrifter,

• at kravet om beskyttelsestiltak ikke skal være mer handelshindrende enn nødvendig for å beskytte folke- og/eller dyrehelsen og at behovet for handelshindrende tiltak må dokumenteres med mindre man holder seg til bruk av internasjonale standarder hva angår helse- og hygienekrav,

• at særskilte krav til varene før avsendelse, alle typer grensekontroll og særskilte tiltak ved mottak f.eks. karantenering og midlertidig arrest, regnes som beskyttelsestiltak og må derfor ikke være mer omfattende enn det som er strengt tatt nødvendig for å beskytte folke- og/eller dyrehelsen,

• at beskyttelsestiltakene ikke må virke diskriminerende f.eks. ved at aktører i innenlandsk handel blir underlagt lettere kontrolltiltak enn importører uten at det er dokumenterbare grunner til det, og begrunnelsen må bygge på vurderinger av helserisiko,

• at det er krav til at myndighetene er konsistente når det gjelder fastsettelse av beskyttelsesnivået i forhold til sammenliknbare helserisikoforhold.

Alle typer grensekontroll er, som det fremgår, akseptable tiltak innenfor SPS-avtalen så lenge de ikke er mer omfattende enn det som er strengt tatt nødvendig for å beskytte folke- og/eller dyrehelsen. I henhold til det reviderte vedlegg I vil imidlertid veterinær grensekontroll falle bort når varer krysser grensen mellom Norge og EU.