5 Om innholdet i EUs...

5 Om innholdet i EUs regelverk som ikke omfattes av gjeldende vedlegg I til EØS-avtalen.

Den veterinære kontrollen ved handel fra et EU-land til et annet EU-land som reguleres gjennom de såkalte kontrolldirektivene, skal primært foregå på avsenderstedet. Kontroll utføres av en offentlig ansatt veterinær, med unntak for bedrifter som er godkjent og hvor bedriften under regelmessig tilsyn foretar kontrollen selv. Den største delen av importen til Norge blir foretatt av slike bedrifter. Ved handel med dyr er det krav om at selgeren er registrert og at dyreholdet er gjenstand for regelmessig kontroll av veterinære myndigheter. Det skal sendes melding fra den offentlige veterinæren som fyller ut helsesertifikat på avsenderstedet, til offentlig veterinær på mottakerstedet.

I mottakerlandet kan offentlige myndigheter foreta stikkprøvekontroll for å kontrollere at reglene overholdes. Generelt gjelder et prinsipp om at det ikke skal foretas strengere kontroll med innførte varer eller dyr enn med innenlandske dyr og innenlands produserte varer med mindre det er spesielle grunner til det. Strengere kontroll med innførte varer kan likevel gjennomføres dersom det er mistanke om at varene inneholder en eller annen spesifikk risikofaktor, at de kommer fra områder som er pålagt særskilte handelsrestriksjoner eller at status i mottakerlandet er dokumentert på annen måte enn kontroll med de enkelte produkter (som for eksempel gjennom kontrollprogram for salmonella). Ved mistanke om at forsendelsen ikke oppfyller de fastsatte vilkårene, for eksempel mangelfulle dokumenter eller feil identitet på varene (dyrene), kan det alltid foretas kontroll.

Forsendelser fra tredjeland til EU-området skal gjennomgå dokumentkontroll og identitetskontroll ved ankomst til EUs yttergrense. Kontrollen skal foregå ved spesielt utpekte grensekontrollstasjoner, og i forbindelse med kontrollen kan det tas ut de prøver som vurderes som nødvendige i det enkelte tilfellet. For grensekontrollstasjonene er det fastsatt minstekrav til bemanning, informasjonssystemer, utstyr for prøvetaking, undersøkelse av prøver og midlertidig lagring av produkter eller karantenering av dyr som ikke er frigitt. På grensekontrollstasjonen skal alle dyr undersøkes av veterinær for å sikre at syke dyr ikke innføres eller at dyrene eller produktene ikke bringer med smittsomme sykdommer.

For innførsel fra tredjeland er det gjennomgående gitt strengere bestemmelser enn for handel innen EU. Det settes opp vilkår for at de enkelte tredjeland eller områder i disse skal kunne eksportere til EU. Slike vilkår gjelder bl.a. krav til helsestatus, offentlig veterinærapparat og rapporteringsplikt. På basis av inspeksjonsreiser eller avtaler om gjensidig godkjenning med de aktuelle land, blir de bedrifter som oppfyller de generelle kravene godkjent og eventuelle tilleggskrav blir fastsatt.

EUs regler for dyrevern er i hovedsak minimumsbestemmelser og de enkelte EU-medlemslandene har således anledning til å fastsette strengere nasjonale normer. Unntaket er bestemmelser angående transport av dyr som ikke gir medlemslandene anledning til å ha avvikende og strengere regler. Dette er gjort fordi transport av dyr over landegrensene er et felles anliggende som berører flere medlemsland samtidig.

Finansielle ordninger inneholder bestemmelser om tilskudd fra EUs fellesmidler til spesifikke tiltak som overvåknings- og utryddelsesprogrammer og grensekontrollstasjoner. Dette er ikke inkludert som en del av EØS-avtalens vedlegg I.

Handel med levende akvakulturdyr og produkter er regulert i rådsdirektiv 91/67/EØF og gjelder både handel mellom land og innenlands handel. Gjennomgående stilles det strengere krav ved handel med levende fisk og usløyd fisk enn sløyd fisk og andre produkter p.g.a. større smitterisiko ved de førstnevnte. Basert på en inndeling av sykdommer i tre kategorier rangert etter alvorlighetsgrad, settes det opp generelle krav for handel. For å drive handel med levende fisk kreves det dokumentasjon av sykdomsstatus og godkjenning av sonen fisken er produsert i, og det tillates ikke salg til soner med bedre status.

Regler for handel med levende sau og geit er gitt i rådsdirektiv 91/68/EØF. I dette er det fastsatt hvilke sykdommer som er meldepliktige og det er fastsatt helsekrav som skal oppfylles før en kan handle med sau eller geit. Helsekravene består i frihet for kliniske symptomer på sykdom, tidsfrister for hvor lenge opprinnelsesbesetningen skal ha vært fri for visse sykdommer etter eventuelle tidligere utbrudd. Det stilles strengere krav ved handel med avlsdyr enn med dyr som er beregnet for slakting.

Rådsdirektiv 92/65/EØF inneholder bestemmelser om handel med bla. aper, bier, hare, pelsdyr, hund og katt, ville drøvtyggere, ville arter av svinefamilien, fugler, sæd av småfe og hest og embryo av småfe, som ikke dekkes av andre handelsdirektiv. Når det gjelder handel mellom medlemsland, er det stilt spesielle krav til institusjoner som dyreparker, forskningsinstitusjoner o.l. og krav om at dyr bare kan utveksles mellom godkjente institusjoner eller andre driftsenheter. Når det gjelder handel med tredjeland, er det anledning til å stille strengere krav enn det direktivet fastsetter.

Gjennom rådsdirektiv 92/102/EØF har EU gitt regler om merking og registrering av storfe, småfe og svin. Det kreves også at alle driftsenheter skal være registrert i et offentlig register, og at alle driftsenheter skal føre besetningsprotokoll. I besetningsprotokollen skal nærmere bestemte opplysninger om de enkelte dyr tas med. I tillegg er det gitt bestemmelser om kontroll med merking.

På grunn av stor forekomst av BSE (kugalskap) har EU nå med visse unntak pålagt Storbritannia eksportforbud for levende storfe, storfekjøtt og i tillegg de fleste andre produkter av storfe.