6 Forhandlingsresultatet

Med bakgrunn i den avtalte gjennomgangen av unntaksbestemmelsene i EØS-avtalens vedlegg I gjennomførte regjeringene Brundtland og Jagland for Norge sammen med Island og Liechtenstein forhandlinger med Kommisjonen i 1995 og 1996. For Norges vedkommende medførte ulempene for fiskeeksporten til EU et ønske om å finne frem til en løsning som sikret norske eksportører samme kontrollregelverk som sine europeiske konkurrenter innenfor EØS. Det har samtidig vært en målsetting å forbedre det veterinærfaglige EØS-samarbeidet, og ta hensyn til de endringene som, uavhengig av EØS-samarbeidet, må gjennomføres i det norske regelverket som følge av forpliktelsene som følger av medlemskapet i WTO.

I de forhandlingene EFTA-siden førte under regjeringen Brundtland og regjeringen Jagland, baserte EU seg på tiltredelsestraktaten for søkerlandene i 1994. Partene har søkt å få til enkle samarbeidsordninger mellom EU og EFTA-landene i EØS-samarbeidet på den veterinære sektor, og da med en mest mulig integrert prosess for utvikling av regelverket. Dette betyr at en del nytt regelverk som før var unntatt avtalene, nå tas inn. Bestemmelser om finansielle ordninger holdes fortsatt utenfor.

Institusjonelle spørsmål har også vært en del av forhandlingene med Kommisjonen, og det har vært konsultasjoner med EFTAs overvåkningsorgan med sikte på å oppnå løsninger som er i overensstemmelse med de generelle rammene for EØS-samarbeidet. Den løsningen som nå foreligger tilfredsstiller disse kriteriene og er omtalt i kap. 8.

I tråd med Regjeringens ønske om reforhandlinger ble det i november 1997 tatt initiativ overfor EU med sikte på å klarlegge mulighetene for en reforhandling av det foreliggende forhandlingsresultat. Dette gjaldt konkret mulighetene til å holde varepartier i arrest, kontroll med sertifiseringer og etablering av en klausul for revurdering av det reviderte vedlegg I etter to-tre år. Stortinget ble imidlertid orientert om at hensynet til norsk fiskeeksport måtte ivaretas og saken måtte håndteres på en slik måte at det ikke ble reist tvil om at avtalen som den forelå var et reelt alternativ. Etter konsultasjon med EU ble det konstatert at en reforhandling av det ferdigforhandlede vedlegg I ikke var mulig. Regjeringen besluttet, etter løpende kontakt med Stortingets organer og på basis av Stortingets vedtak, å akseptere det reviderte vedlegg I til EØS-avtalen slik det forelå, og meddelte EU dette, med forbehold om Stortingets endelige godkjenning.

Statsministeren og utenriksministeren hadde i forbindelse med Nordisk Råds 49. sesjon i Helsingfors i november 1997 samtaler med sine nordiske kolleger og det ble her enighet om et tettere nordisk samarbeid på det veterinære området.

Ved gjennomføring av det reviderte vedlegg I vil det i tillegg til det regelverket som allerede er overtatt, komme en del nye bestemmelser innenfor områder som inngår i EUs harmoniserte regelverk. Norge vil beholde sitt nasjonale regelverk på de områder som ikke er regulert innenfor EU. Videre vil nasjonale tiltak, herunder en rekke nye overvåknings- og kontrollprogrammer bli gjennomført gjennom egne nasjonale forskrifter.

Det reviderte vedlegg I medfører at rutinene ved import av levende dyr vil bli endret på flere punkter. Ved innførsel fra EU og EFTA/EØS-land vil den veterinære grensekontrollen bli erstattet med offentlig dokumentert kontroll på avsenderstedet, kombinert med nye tiltak. Disse vil blant annet være forhåndsregistrering av importør, varsling fra offentlig veterinær på avsenderstedet til offentlig veterinær på mottakerstedet, stikkprøvekontroller under transporten og etter ankomst, til mottakerstedet, mottakskontroll, isolasjon i henhold til nasjonale overvåkningsprogrammer og prøvetaking av de innførte dyrene, avhengig av disses helsestatus i forhold til helsestatus i mottakerbesetningen og den norske dyrepopulasjonen.

I tillegg til de nevnte tiltakene, som innføres i henhold til det reviderte vedlegg I til EØS-avtalen vil det bli iverksatt en bredere overvåkning av den norske dyrehelsen. Dette gjøres gjennom å etablere nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammer som er tilpasset de mest relevante sykdommene på de ulike artene. Disse programmene vil være en del av de nasjonale tiltakene som iverksettes i tilknytning til det reviderte vedlegg I, men er ikke knyttet formelt til selve avtaleteksten.

Norsk lovgivning om produksjon av næringsmidler av animalsk opprinnelse og om kvalitet og merking av produktene, er allerede i stor grad harmonisert med EUs lovgivning gjennom vedlegg I. Det er således rutinene for kontroll ved import av næringsmidler av animalsk opprinnelse som vil bli endret ved det reviderte vedlegg I. Hovedreglen vil være at næringsmidler av animalsk opprinnelse som er produsert innen EØS, skal kontrolleres på det sted de tilvirkes. Det kan i henhold til kontrolldirektivene i tillegg foretas stikkprøvekontroll i markedet etter løpende behov og tilgjengelige ressurser, - f.eks. hos importører, grossister og/eller detaljister. Ved begrunnet mistanke om at produkter ikke er i samsvar med harmonisert lovgivning, kan det alltid foretas kontroll, uavhengig av tid og sted.

Norge vil også overta reglene som gjelder vilkår for import fra tredjeland, dvs. krav til helse, hygiene og kvalitet. Overtakelse av dette regelverket vil være fordelaktig blant annet fordi Norge gjennom dette vil oppfylle store deler av de forpliktelser som ligger i WTO-avtalen på dette området, uten å måtte anvende store egne ressurser på arbeidet med å samle informasjon om forholdene i alle de land som handelsnæringene ønsker å importere fra. Norges grenser mot tredjeland vil således utgjøre yttergrensen for EØS og dermed også for EU. Kontroll med levende dyr og animalske produkter som kommer fra land utenom EØS, vil bli utført på spesielt utpekte grensekontrollstasjoner, der det skal foretas dokumentkontroll, identitetskontroll og fysisk kontroll. Etter først å ha gjennomgått slik kontroll, vil dyrene eller produktene frigis for EØS-markedet og sendes til bestemmelsesstedet.

Etablering av grensekontrollstasjoner mot tredjeland er blitt sett i sammenheng med gjennomføringen av EØS-avtalen på veterinær sektor. Det er imidlertid klart at Norge har behov for grensekontrollstasjoner uavhengig av våre EØS-forpliktelser, både de gjeldende og bestemmelsene i henhold til utkast til revidert avtale på veterinærområdet. Som en følge av forpliktelsene i avtalene om Verdens handelsorganisasjon (WTO), kan Norge ikke lengre ha et generelt forbud mot import fra land utenfor EØS. Utfra behovet for å kontrollere at dyr og dyreprodukter oppfyller vilkårene for innførsel, vil det uansett være nødvendig at slike varer føres inn gjennom egne grensekontrollstasjoner av tilsvarende kvalitet som EU har ved sine yttergrenser.

Kravet om kontroll på grensekontrollstasjoner av import fra tredjeland omfatter ikke landinger av fersk fisk fra fiskefartøyer. Slike landinger vil bli kontrollert på samme måte som i dag. Leveranser fra tredjeland domineres av russiske fartøyer som i 1997 leverte fisk for vel en milliard kroner i førstehåndsverdi til Norge. Av dette var 60% fersk fisk. Leveransene har særlig stor betydning for fiskeindustrien i Troms og Finnmark og Regjeringen er opptatt av at revisjonen av EØS-avtalens vedlegg I ikke skal påvirke handelsmønsteret i negativ retning. Den store andelen ferske leveranser innebærer at de fleste av leveransene vil skje upåvirket. For fisk som blir omfattet av det nye grensekontrollsystemet vil det bli etablert praktiske ordninger slik at kontrollen kan skje på en mest mulig smidig måte. Blant annet legges det ikke opp til at fisken fysisk må fremstilles på selve grensekontrollstasjonen, men at den kan leveres på bedriftens eget anlegg for kontroll der, når dette befinner seg i rimelig nærhet. Tilsynsmyndigheten vil således anstrenge seg for å medvirke til at det nye regelverket ikke legger unødvendige hindringer i veien for gjennomføringen av handelen med fisk. Dersom erfaring skulle vise at systemet ikke fungerer tilfredsstillende i så henseende, kan det bli aktuelt å etablere flere grensekontrollstasjoner.

I en overgangsperiode på inntil 4 år vil handel med levende fisk kun omfatte et fåtall nærmere spesifiserte arter, i påvente av at EU skal videreutvikle sitt regelverk. Norge har god kompetanse og lang erfaring på dette feltet og deltar allerede i arbeidet med å utvikle EUs regelverk. Arbeidet vurderes ytterligere styrket ved å stille norsk fagekspertise til rådighet for EUs løpende arbeid på dette området. Overgangsperiodens varighet kan forlenges i inntil 4 år med ett år av gangen ved ensidig krav om dette, på basis av en vurdering av EUs regelverksutvikling.

For handel med sau og geit har Norge lagt vekt på å finne frem til et resultat i tråd med målsettingen om å sikre en minst like god helsestatus som i dag. Det er blant annet fokusert på en løsning som kan forhindre at innførsel medfører en forverring av forholdene omkring småfesykdommen skrapesyke her i landet, en sykdom som det på grunn av lang inkubasjonstid og usikre metoder for testing av levende dyr er vanskelig å kontrollere. Landbruksdepartementet har etablert et nasjonalt overvåknings- og kontrollprogram som dekker alt småfe i Norge. Dette vil, sammen med øvrige tiltak, legge grunnlaget for at import av levende småfe i lys av et revidert vedlegg I til EØS-avtalen, ikke vil svekke mulighetene for å utrydde skrapesyke i Norge.

Bestemmelser om dyrevern blir nå en del av EØS-avtalen. EUs regelverk bygger i hovedsak på de anbefalinger som er vedtatt under de forskjellige konvensjoner i Europarådet og som Norge allerede har sluttet seg til. EUs regelverk er ikke like omfattende som det vi har i Norge og inneholder for det meste minimumsbestemmelser. Det siste innebærer at det er opp til det enkelte land å ha strengere nasjonale bestemmelser. Når det gjelder EUs bestemmelser om transport av dyr, kan disse imidlertid ikke fravikes, bortsett fra at det ikke er obligatorisk for landene å akseptere at innenlandsk transporttid for dyr som skal til slakt, kan overskrides med 3 timer på visse vilkår. Det legges opp til at forlengelsen på 3 timer for slike dyr ikke blir tillatt for innenlandsk transport i Norge.

Gjeldende vedlegg I omfatter avlsbestemmelser. EU har imidlertid ingen bestemmelser som direkte regulerer avl og avlsprogrammer ut fra en dyrevernmessig side. Med bakgrunn i en sak for EF-domstolen om Sveriges forbud mot avl av storferasen «Belgisk Blå», knytter det seg, uavhengig av revisjon av EØS-avtalen, en viss usikkerhet til de konsekvenser dette har for nasjonale bestemmelser om forbud mot avl på dyr med uønskede arveanlegg. Norge ønsker også forbud mot avl av storferasen «Belgisk Blå». Avlsbestemmelsene er imidlertid en del av eksisterende EØS-avtale og omfattes ikke av den foreslåtte revisjon av vedlegg I.

Revisjonen av EØS-regelverket på veterinærområdet vil innebære full harmonisering når det gjelder merkebestemmelser for storfe, småfe og svin. På dette området vil det bli strengere regler enn i dag, noe som vil lette nasjonal kontroll, overvåkning og sporbarhet i tillegg til kontroll med innførte dyr.

Når det gjelder BSE (kugalskap), vil det også bli en harmonisering med EUs bestemmelser. EU har gjort en rekke beskyttelsesvedtak rettet mot Storbritannia hva gjelder handel med storfe og produkter av disse og påbud om tiltak i forbindelse med bekjempelse av BSE. EU har også gjort flere vedtak om bestemmelser rettet mot hele EU angående tiltak mot BSE og tiltak for å hindre spredning av smitte. Herunder er det skjerpede krav til varmebehandling, forbud mot bruk av visse produkter fra storfe og småfe og påbud om systematisk overvåkning av storfepopulasjonene med tanke på å påvise eventuell forekomst av BSE.

Regelverk som inngår i rådsdirektiv 92/65/EØF fastsetter krav til dyrehelse ved handel med levende dyr og produkter som ikke dekkes av andre direktiver. Dette gjelder f eks handel med aper, bier og sæd av småfe og hest. Ved handel innenfor EØS stilles det spesielle krav om at dyr bare kan utveksles mellom godkjente institusjoner eller andre driftsenheter. Ved handel med tredjeland kan det stilles strengere krav enn det direktivet fastsetter.

Når det gjelder vedtak som EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har gjort for å gi Norge anledning til å stille strengere krav ved handel på bakgrunn av godkjente kontrollprogrammer eller status (tilleggsgarantier for IBR hos storfe og AD hos gris, jfr. tab. 9.1), anerkjennes disse av EU gjennom en felleserklæring. Norge vil således videreføre anledningen til å stille tilleggskrav som følger av ESAs godkjennelse (se kap. 8.3).

Dersom folke- eller dyrehelsen settes i fare, kan Norge ta i bruk sikkerhetsklausulen og gjøre ensidige vedtak som kan medføre stans i handel når dette vurderes som nødvendig. Dette er en videreføring av dagens bruk av sikkerhetsklausulen, jfr. EØS-avtalens vedlegg I, kap. I, pkt. 9. Det foreligger ingen formelle kriterier for bruk av sikkerhetsklausulen, men det forutsettes at denne skal brukes aktivt (se kap. 8.1). Eksempler på EUs bruk av sikkerhetsklausulen er vedtak gjort med hensyn til BSE i Storbritannia, smittsom lakseanemi (ILA) i Norge, reker fra Bangladesh (pga forekomst av salmonella og visse andre bakterier) og levende svin fra Nederland (pga svinepest).

Det reviderte vedlegg I medfører at Norge får observatørstatus med forslags- og talerett i EUs faste veterinærkomité. Dette er en komité under Kommisjonen, som ifølge EUs prosedyrer for vedtagelse av nytt regelverk, skal behandle forslag til nytt regelverk. Norge får dermed dra nytte av EUs høyeste veterinærfaglige organ og får samtidig direkte innsikt i det tette veterinærfaglige samarbeidet og informasjonsutvekslingen innen EU. Dette gir muligheter til å påvirke regelverksutviklingen innenfor EØS. Selv om gjeldende avtale ikke gir Norge rett til å delta i EUs faste veterinærkomite, er Norge i perioden fra forhandlingene om det reviderte vedlegg I ble avsluttet likevel blitt invitert til å delta. Denne midlertidige ordningen vil gjelde frem til ikrafttredelse av den reviderte avtalen som formelt forankrer Norges rett til observatørstatus i denne komiteen.

Norge iverksatte 1. februar 1995 et omfattende program for overvåkning og gjennomføring av tiltak for å kontrollere forekomsten av salmonellabakterier i levende storfe, svin og fjørfe, samt ferskt kjøtt, ferskt fjørfekjøtt og egg til konsum. Dette programmet videreføres med det reviderte vedlegg I. Gjennom en systematisk overvåkning av norske husdyrbesetninger, slakterier og nedskjæringsvirksomheter har norske veterinærmyndigheter fått en vesentlig bedre oversikt over salmonellasituasjonen i landet i forhold til tidligere. Som en følge av salmonellaprogrammet kan Norge, i likhet med EU-medlemslandene Sverige og Finland, kreve at importerte varer skal komme fra produsenter som er underlagt en like streng kontroll som den som gjennomføres i Norge. Hvis varen ikke kommer fra en produsent som gjennomfører et program for salmonellakontroll, skal hvert eneste vareparti kontrolleres før det sendes til Norge, og levende dyr skal isoleres når de kommer til Norge. Dersom disse kravene ikke oppfylles, kan varene nektes importert.

Av de unntakene i gjeldende avtale som er regnet opp i kap. 4, er det bare EUs bestemmelser om finansielle ordninger innenfor det veterinære området som vil være unntatt fra den reviderte EØS-avtalens vedlegg I.