8.1 Sikkerhetsklausulen

I den gjeldende EØS-avtales vedlegg I er det nasjonale myndigheter i EFTA/EØS-landene som avgjør om det er nødvendig å ta i bruk sikkerhetsklausulen på det veterinære området. Dette følger av nr. 9 i innledningen til kap. I i vedlegg I til EØS-avtalen. EFTAs overvåkningsorgan kan vurdere om bruken av sikkerhetsklausulen er i samsvar med EFTA-landenes forpliktelser etter avtalen, men nasjonale vedtak om å bruke sikkerhetsklausulen er ikke gjenstand for noen godkjennelse, slik som i EU-systemet. Videre kan en part som mener at andre parters bruk av sikkerhetsklausulen er uberettiget, ta dette opp til drøftelse i EØS-komitéen etter art. 92.2.

Hovedårsaken til at man beholder ordningen med nasjonale beslutninger om sikkerhetsklausulen, er at det ikke skjer en full overtagelse av EUs regelverk på EFTA-siden (jfr kap. 4). Det er bare Norge som innenfor det veterinære området deltar innenfor samtlige produktområder (levende dyr og produkter derav). EFTA/EØS-landene utgjør med andre ord ikke et fullt «felles marked» på dette området, og det er dermed ikke naturlig at fellesorganer som EFTAs faste komité eller EFTAs overvåkningsorgan skulle vedta eller godkjenne bruk av sikkerhetsklausulen for f.eks. Norge. En slik løsning ville ikke være i samsvar med forutsetningene for EØS-samarbeidet, som bygger på gjensidighet innenfor et felles regelverk.

I nr. 3 i kap. I i revidert vedlegg I er det inntatt bestemmelser om hvordan partene - dvs. Det europeiske fellesskap, representert ved Kommisjonen og et EFTA/EØS-land - skal forholde seg når de har til hensikt å bruke sikkerhetsklausulen. Partene har plikt til å underrette hverandre om planlagte tiltak, og en part kan kreve at det holdes konsultasjoner med sikte på å finne egnede løsninger. Skulle det etter dette bestå uenighet mellom partene, f.eks. om berettigelsen av tiltak, kan hver av dem bringe saken inn for EØS-komitéen. I komitéen gjelder det vanlige prinsippet om enstemmige beslutninger. Oppnås ikke enighet, kan en part treffe egnede tiltak. Slike tiltak som reaksjon på bruk av sikkerhetstiltak skal begrenses til det som er strengt nødvendig for å avhjelpe situasjonen. Fortrinnsvis skal man velge tiltak som er til minst skade for EØS-avtalens virkemåte.

Dersom Kommisjonen vedtar beskyttelsestiltak for en del av Felleskapets territorium eller overfor et tredjeland plikter EFTA-landene i hht. nr. 3 å følge opp med tilsvarende tiltak. Dette er begrunnet utfra behovet for å sikre en effektiv beskyttelse mot sykdomsutbrudd. EFTA-landene har likevel adgang til å unnlate og treffe tilsvarende tiltak. Den annen avtalepart kan etter drøftelser i EØS-komitéen i så fall treffe mottiltak som ovenfor beskrevet.