9.1 Overvåknings- og...

9.1 Overvåknings- og kontrollprogrammer for levende dyr

Regjeringen foreslo i fjor høst en økning i bevilgningene til de nasjonale kontrolltiltak som var etablert i forbindelse med revidert vedlegg I, veterinær sektor. Stortinget sluttet seg til dette. Distriktsleddet i Dyrehelsetilsynet ble i denne forbindelse styrket for å legge forholdene bedre til rette for gjennomføringen av endrede rutiner for innførsel av levende dyr. Regjeringen foreslo også å øke bevilgningen til Veterinærinstituttet for å styrke arbeidet ved Veterinærinstituttets regionale laboratorier som ledd i gjennomføringen av de nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammene. Satsingen vil videreføres neste år.

Det er allerede etablert flere programmer som skal overvåke ulike sykdommer på de fleste av de norske husdyrartene. For sykdommer som finnes i Norge og som det er ønskelig å bekjempe er det, med basis i overvåkningsprogrammene, etablert egne kontrollprogrammer.

Overvåknings- og kontrollprogrammene vil omfatte alle besetninger med de aktuelle husdyr i Norge. Det er en forutsetning at de ikke skal virke handelshindrende eller diskriminerende i forhold til de forutsetninger som er fastsatt i EØS-avtalen og WTO-avtalen.

De nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammene vil hjemle krav om at dyr med ukjent helsestatus for de spesifikke sykdommene som programmene omfatter, skal isoleres under offentlig tilsyn inntil prøver er tatt og helsestatus er fastlagt. Dersom en påviser sykdom i besetninger uten innførte dyr vil de samme restriksjoner gjelde for disse som for dyr som innføres. Programmene vil således bidra til at innførsel av dyr, og omsetning av dyr innenlands, ikke skal øke risikoen for spredning av smittsomme sykdommer.

Når det gjelder skrapesyke, kan det senere bli aktuelt å bruke programmet som grunnlag for å stille tilleggskrav i tråd med de muligheter som er nedfelt i reglene for handel med sau og geit.

Handelsdirektivene for levende dyr omfatter i prinsippet alle levende pattedyr herunder oppdrettsvilt, og der angis også de krav til helse som kan stilles ved handel med slike dyr. Handelsdirektivene begrenser imidlertid ikke muligheten til å fastsette handelshindrende tiltak dersom dette er begrunnet i andre hensyn enn helse for eksempel forringelse av genmateriale, for å verne viltlevende arter. I særskilte tilfeller kan et forbud mot innførsel for å verne vilt, i hovedsak begrunnes med behovet for å beskytte mot smittsom sykdom. Dette gjelder for eksempel forbudet mot innførsel av levende kreps der hensikten er å forebygge at norsk, viltlevende edelkreps utryddes pga krepsepest. Særskilte helsekrav og tiltak i forbindelse med handel med vilt må i hovedregel begrunnes etter de prinsipper som gjelder for handel med husdyr og akvakulturdyr. Således legges det opp til et eget overvåkning- og kontrollprogram for tuberkulose hos oppdrettshjort. Tilsvarende vil det kunne etableres særskilte programmer angående andre sykdommer eller andre arter av oppdrettsvilt dersom dette vil vise seg nødvendig for å beskytte viltlevende arter.

Det kan være aktuelt med endringer med hensyn til hvilke sykdommer som skal være omfattet av kontrollprogrammene, avhengig av utvikling og erfaring fra de programmer som igangsettes, bl.a. i forhold til sykdomsstatus i land det handles med.

Tabellen ovenfor gir en oversikt over de ulike overvåknings- og kontrollprogrammene som enten er etablert eller planlagt etablert for levende dyr. Programmene i tabellen er delt i to hovedkategorier:

1. Nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammer som ikke følger direkte av vedlegg I: Dette er programmer som ikke skal godkjennes som en del av EØS-avtalen. I denne kategorien finnes både program som ble etablert uavhengig av det reviderte vedlegg I (første kolonne) og programmer som er etablert som en direkte følge av denne (annen kolonne).

2. Program i forhold til godkjenning av ESA/EU i henhold til bestemmelser i vedlegg I: I denne kategorien inngår programmer som Norge har fått godkjent i henhold til dagens EØS-avtale. De fleste av disse programmene var etablert allerede i 1994, og gir anledning til å stille strengere krav (tilleggsgarantier) ved handel med levende dyr enn det direktivene gir anledning til. I tillegg er oppført programmer som skal godkjennes.