II De største utfordringene

"Å være fattig er å være trett – alltid." Fra Kenya.

Selv om eksterne forhold har betydning for et lands fattigdomssituasjon, er det landet selv som har den viktigste rollen i forhold til å ta fatt i sitt eget fattigdomsproblem. Erfaring viser at det i første rekke er i land hvor myndighetene erkjenner dette, føler eierskap til sine problemer og tar ansvar for å løse dem, samtidig som de garanterer sine innbyggere fred, medbestemmelse og sikkerhet, at forholdene ligger best til rette for at fattigdommen kan bekjempes.

Fattigdom er imidlertid også rike lands ansvar, fordi disse ofte har et avgjørende ord når internasjonale rammebetingelser for handel og finansiering skal fastlegges og når markedsadgang skal innrømmes. Det dreier seg også om en mer rettferdig fordeling av ressursene. Det er derfor viktig å holde spørsmål omkring fattigdomsbekjempelse høyt på dagsorden i alle relevante internasjonale organisasjoner hvor industriland møtes.

Mange utviklingsland utarbeider nasjonale fattigdomsstrategier som et hjelpemiddel til å belyse sammenhenger mellom ulike utviklingsoppgaver og til å prioritere mellom dem. For de fleste av de minst utviklede landene vil en fattigdomsstrategi måtte inneholde mer enn spesielle sektorinnsatser, tiltak rettet mot særskilte grupper og regioner eller spesifikke tiltak rettet mot strukturelle skjevheter. Det må også sikres samsvar mellom ressurstilgangen, makroøkonomiske mål og alle sentrale sektorplaner. I land hvor en stor andel av befolkningen er fattige, vil en fattigdomsstrategi derfor oftest være ensbetydende med en bred utviklingsplan med fattigdomsfokus.

Norge skal ikke nødvendigvis være "plogspiss" når det gjelder å møte enhver av de utfordringene som drøftes her. Vi skal imidlertid bidra til at det internasjonale samfunnet samlet sett fokuserer på dem og aktivt arbeide for å utvikle og iverksette bedre løsninger. Vi skal også ta en lederrolle, når vår assistanse er etterspurt og vi har spesielle forutsetninger.

Fred og sikkerhet må sikres

"Hva som bestemmer fattigdom eller velvære? Det er urfolkenes skjebne å være fattige." Fra Ecuador

Fred og sikkerhet er grunnleggende forutsetninger for enhver stabil, positiv utvikling. Befolkningsgrupper som allerede i utgangspunktet er utsatte, er alltid blant de som rammes hardest når det kommer til væpnet konflikt. De utsettes for fysiske overgrep, voldtekter, brutalitet og drap. De fordrives fra sine hjem, familiene splittes og de taper all eiendom. Den sosiale kapitalen – nettverk, lokalbaserte kunnskaper etc. – som er en viktig ressurs for de fattige i kampen for å overleve, brytes ned. Samfunnets evne til å sikre sysselsetting og sosiale tjenester svekkes. Konfliktforebyggende, fredsskapende, fredsbevarende og fredsbyggende innsats er derfor av stor betydning for de fattigste delene av befolkningen. Religiøse aktører har også en rolle å spille i denne sammenhengen.

Utviklingspolitikken har fattigdomsbekjempelse som overordnet mål. Også fra et mer generelt utenrikspolitisk perspektiv er dette fornuftig politikk. En effektiv fattigdomsbekjempelse vil virke positivt inn på underliggende årsaker til konflikt og terrorisme. Fred og stabilitet er i sin tur viktige rammebetingelser for økonomisk og sosial utvikling. En utviklingspolitikk som bekjemper fattigdom bidrar til å styrke det internasjonale samarbeidet og er dermed også god utenrikspolitikk. Norsk innsats på dette feltet vil sammenfattes i en egen strategi for støtte til og deltakelse i fredsbygging.

Menneskerettighetene skal fremmes

"Når noen er fattig har hun ingenting hun skulle sagt blant folk og hun føler seg mindreverdig. Hun har heller ikke mat, det er sult i huset, de har ingen klær og det er dårlige utsikter for familien." Fra Uganda

Ekstrem fattigdom innebærer en krenkelse av menneskeverdet og vanskeliggjør gjennomføringen av menneskerettighetene. De fattigste delene av befolkningen, ofte grupper som kasteløse, urbefolkninger og i mange tilfeller kvinner og barn, er samtidig de som i størst grad ser sin frihet begrenset og som utsettes for menneskerettighetsbrudd. Dette gjelder sivile og politiske så vel som økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det er derfor klare sammenhenger mellom fattigdomsbekjempelse og styrking av menneskerettighetene. Både enkeltindivider og grupper skal ha muligheter til å ta ansvar for egne liv og egen velferd. I denne sammenhengen er det viktig å fremme like rettigheter mellom kvinner og menn og det å gi de fattige rett til eiendom viktig. Det er et nasjonalt politisk ansvar å legge til rette for dette.

Nobelprisvinner i økonomi, Amartya Sen, framhever sterkt det normative/ etiske grunnlaget for å fremme sentrale mål som har sin basis i menneskerettighetene. Dette gjelder for eksempel utdanning, helse og organisasjons- og ytringsfrihet. Samtidig viser Sens forskning hvordan det å fremme disse målene også bidrar til økonomisk og sosial utvikling og hvordan de gjensidig kan forsterke hverandres positive effekter. For eksempel er det en positiv sammenheng mellom investeringer i primærhelsetjenester og økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. I tråd med dette bør en effektiv utviklingspolitikk aktivt søke å stimulere ikke bare økonomisk vekst isolert sett, men også utnytte mulighetene til å "utvide friheter" langs hele spektret av menneskerettigheter.

Utviklingspolitikken henger nært sammen med utenrikspolitikken og vi må respondere med negative reaksjoner også overfor fattige utviklingsland, f.eks. ved brudd på menneskerettighetene, ved vedvarende dårlig styresett og ved større negative politiske hendelser. Utviklingsarbeid og fattigdomsreduksjon innebærer imidlertid meget langsiktige oppgaver. Det er derfor nødvendig at utviklingspolitikken bl.a. på landnivå har en langsiktig strategisk tilnærming.

Majoriteten av verdens fattige er kvinner. Likestilling og styrking av kvinners stilling er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse og forsvar av menneskerettighetene. I de fleste samfunn holdes kvinner lavt nede på den sosiale rangstigen. De er sosialt, kulturelt og økonomisk avhengig av menn. Det er ubalanse mellom kvinner og menns arbeidsbyrde og i deres tilgang på eiendom. De mangler ofte arverett til familiens eiendom, andre ressurser og makt. Kvinner gis færre muligheter enn menn til å påvirke, delta i og dra fordel av utviklingen. Slike ulikheter mellom kvinner og menn representerer tap av økonomiske og menneskelige muligheter og er dermed et tap både for den enkelte kvinne og for samfunnet som helhet.

Barnekonvensjonen fastsetter barnas rettigheter, men i fattige land frarøves barna ofte sine muligheter til overlevelse og utvikling, og fattigdomsspiralen blir videreført. For å kunne bidra til effektiv fattigdomsbekjempelse må barns rettigheter respekteres. Den store utfordringen for de fattige landene er å gi barna et tilstrekkelig tilbud, ikke minst i form av utdanning, så de får utviklet sine evner og senere i livet står bedre rustet til å skaffe seg et utkomme og bidra til samfunnsutviklingen.

Mangel på anerkjennelse av urfolkstatus i en rekke utviklingsland medfører at urfolk ofte utsettes for sosial, økonomisk og politisk diskriminering. Mangel på urfolkstatus gjør dem også ofte til den tapende part i strid om jaktmarker og beiteland. Diskriminering og tap av tradisjonelt erverv innebærer i sin tur fare for at de mister sin kulturelle identitet og høy risiko for at de blir fattige. Mange urfolk er i dag blant verdens fattigste. Det er viktig å motvirke en slik utvikling og bidra til at disse gruppenes tradisjonelle rettigheter blir respektert og til at deres stemme blir hørt når rettighetene utfordres.

Også barn, ungdom og eldre som har som har funksjonshemninger lider betydelig overlast i mange samfunn. Vi må arbeide for at også disse gruppenes rettigheter respekteres og fremmes.

Økonomisk vekst og fordeling er avgjørende for fattigdomsbekjempelse

"Jeg solgte jorden min og nå har jeg ingenting. Jeg kan aldri kjøpe jorden min tilbake for prisene stiger hvert år." Fra Tanzania.

Varig økonomisk vekst som er klart større enn befolkningsveksten, og dermed gir økning i inntekt pr innbygger, er en forutsetning for å få til fattigdomsbekjempelse av betydelig omfang i fattige land. Men økonomisk vekst er ikke tilstrekkelig for å bekjempe fattigdommen. For å oppnå en vekst i individuelle inntekter og forbruk som kan skape dynamikk i et samfunn, må vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP) ledsages av en bevisst sosial fordelingspolitikk og politikk for bred utvikling av næringslivet og arbeidstakernes rettigheter.

En studie fra Verdensbanken viser at i gjennomsnitt har inntekten for den femdelen med lavest inntekter vokst proporsjonalt med BNP pr innbygger i det enkelte land de siste 40 årene. Dette gjelder også de senere årene. De fattiges helsetilstand og utdanningsnivå er typisk også bedre i rike enn i fattige land.

Det er også en klar positiv sammenheng mellom økonomisk vekst og både nivå og veksttakt på gjennomsnittlig personlig forbruk for de fattigste 20 prosent av befolkningen. I land med høy økonomisk vekst kan en se klar nedgang i andelen ekstremt fattige i befolkningen. Dette holder stikk enten en sammenlikner verdensdeler, land eller regioner.

Studier viser i tillegg at inntektsfordeling og økning eller reduksjon i ulikhet har betydelig effekt på takten i bekjempelse av fattigdom. I Bangladesh var den økonomiske veksten jevn på hele 90-tallet med 2 prosent årlig økning i bruttonasjonalprodukt pr innbygger. Andelen fattige har imidlertid bare gått svært langsomt tilbake, bl.a. fordi ulikhetene i samfunnet har økt. I et land som Uganda har det motsatte skjedd. Den økonomiske veksten på 90-tallet førte til rask fattigdomsreduksjon, fordi den i større grad kom de fattige til gode.

I de fleste land hvor dette har vært studert, har for øvrig investeringer i både helse og utdanning vist seg å henge klart sammen med økonomisk framgang. Dette er også bekreftet av andre internasjonale studier i regi av bl.a. Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon, (WHO) 10http://www.who.int.

Gjeldsbyrden må ned

"Det var de rike som tjente på oppgangen ... men det er vi, de fattige, som betaler prisen for krisen." Fra Thailand.

Finansiering av utvikling krever store investeringer og betydelige låneopptak. Utenlandsgjeld i tilknytning til fornuftige investeringer er derfor normalt. Mange av de fattigste landene og mange mellominntektsland, har imidlertid over tid fått en uhåndterbar gjeldsbyrde. Denne situasjonen må løses. Gjeldsletteordningen for de fattigste og mest gjeldstyngede landene (HIPC-ordningen 11Gjeldsletteordningen for

Men gjeldslette skaper ikke utvikling uten at den også kommer de fattigste delen av befolkningen til gode. Dette krever at de midler som frigjøres ved gjeldslette benyttes til fordel for de fattigste og at det føres en politikk som ikke leder tilbake i gjeldsproblemer. Dette innebærer bl.a. at strategiene for fattigdomsbekjempelse må sikre at frigjorte midler faktisk blir brukt til fattigdomsreduserende tiltak.

En utfordring i forbindelse med videreutvikling av HIPC-ordningen knytter seg til land som har vært rammet av væpnede konflikter. Det må også arbeides for at de fattige landene skal oppnå en håndterbar gjeldssituasjon ut over deltakelsen i HIPC-ordningen. Når gjeldsletten fastsettes, må det bl.a. også vurderes om forhold som landet ikke har kontroll over tilsier at gjeldsletten skal økes ytterligere. Også gjeldssituasjonen etter en HIPC løsning må følges nøye. Bl.a. må det vurderes om kriteriene for HIPC-behandling er dekkende, både mht. likebehandling av de forskjellige land og når det gjelder realismen i kravene som stilles.

Den langsiktige finansieringen av multilaterale kreditorers deltakelse i HIPC-ordningen må sikres for at disse institusjonenes evne til å bistå de fattigste landene ikke skal reduseres som følge av gjeldslette. Til dette kreves det ytterligere bidrag fra mange giverland. Det er behov for en formalisert prosess for løpende vurdering av finansieringssituasjonen for HIPC-ordningen for å sikre dette.

For mellominntektsland er gjeldsbytteoperasjoner et viktig gjeldsletteinstrument. Koordinerte multilaterale gjeldsbytteoperasjoner, vil være mer effektive og omfattende enn bilateralt gjeldsbytte som er det vanlige i dag. Innføringen av multilaterale gjeldsbytteoperasjoner vil kunne supplere dagens arkitektur på gjeldsområdet positivt, og bør støttes i den grad de bidrar til bekjempelse av fattigdom og understøtter landenes egne strategier for utvikling.

Gjeldskriser kan true den internasjonale økonomiske stabiliteten. Det internasjonale valutafondet spiller en viktig rolle som stabilisator i det internasjonale finanssystemet. De senere års kriser viser at det er behov for styrking av dette systemet. Også i tilfeller der nasjonale gjeldskriser i mellominntektsland ikke direkte truer denne stabiliteten, kan de innenlandske konsekvensene være så alvorlige at ekstern hjelp er nødvendig. Dagens internasjonale ordninger for å håndtere situasjoner hvor mellominntektsland ikke kan betjene sin gjeld er mangelfulle og viser klart behov for å komme i inngrep med nasjonale betalingsproblemer før krisene blir alvorlige og får systemiske ringvirkninger. Fra IMF-hold er det lansert mulige opplegg for internasjonale gjeldsmoratorier, hvor alle kreditorer må ta sin del av tapene gjennom ordnede gjeldsoppgjør. Til gjengjeld skal debitor forplikte seg til å søke hjelp i tide og å behandle alle kreditorer likt. Disse ideene vil kunne gi et system med både tidligere, raskere og billigere gjeldsoppgjør, og bør følges opp.

Åpnere verdenshandel tjener både rike og fattige land

"Der en vei går forbi, følger utviklingen hakk i hæl" Fra Kamerun.

En åpnere verdenshandel med økt markedsadgang for utviklingsland og økte direkte investeringer er viktigere for fattigdomsbekjempelse enn bistand. Proteksjonisme i rike land koster utviklingslandene mellom 100 - 150 mrd. USD pr år, minst det dobbelte av det de får gjennom utviklingssamarbeidet. Noe av det viktigste rike land kan gjøre for å støtte opp under fattigdomsbekjempelse, er å bidra til mer rettferdige handelsbetingelser og å åpne sine markeder for utviklingslandenes produkter, særlig landbruksvarer og tekstiler. Samtidig vil utviklingslandene tjene på å redusere egne handelshindringer. Dette skjer mest effektivt gjennom WTO, som er det globale verktøyet for multilaterale handelsforhandlinger. Nesten 4/5 av WTOs medlemmer er utviklingsland. I tillegg til reduksjon av tollsatser gjennom WTO-forhandlinger, kan industrilandene ensidig bygge ned eller avskaffe toll på produkter fra utviklingsland gjennom sine tollpreferanseordninger (GSP). Norge har i dag en av de mest liberale GSP-ordningene blant industrilandene, men fortsatt kan den forbedres mht. import av landbruksvarer og tekstilprodukter fra ordinære utviklingsland. Når det gjelder de minst utviklede land, har foreløpig kun Norge, EU og New Zealand vedtatt å gi toll- og kvotefri markedsadgang for alle varer fra disse landene.

Formell markedsadgang er ikke tilstrekkelig for å sikre at utviklingsland kan utnytte nye markedsåpninger. De få eksportproduktene de fattigste utviklingslandene har å selge tilfredsstiller ofte ikke de krav til merking, helse, sikkerhet og miljø som industrilandene stiller. Det er en stor utfordring å utvikle ordninger som ivaretar grunnleggende sikkerhetsbehov mht. helse, miljø osv., uten at utviklingslandenes eksportører ekskluderes. Ved utarbeidelse av nye regler og forskrifter i Norge og i forberedelsene til nye EØS-direktiver som også vil gjelde for Norge, bør eventuelle konsekvenser for eksporten fra utviklingsland vurderes før slike tiltak iverksettes. Eksportørene må få tid og mulighet til å tilpasse seg nye krav. Ofte vil det kunne være aktuelt med målrettet faglig bistand for å etablere de standarder og kontrollmekanismer som kreves. Direkte samarbeid mellom norske importører og produsenter i de fattigste landene har resultert i økt handel, jfr. både tekstilimport og import av landbruksvarer som kjøtt og blomster til Norge.

Forståelsen for at handel må sees i sammenheng med industrilandenes generelle utviklingspolitikk og for at utviklingsdimensjonen og utviklingslandenes interesser må få større plass innenfor det multilaterale handelssystem har økt den senere tid. Det legges også økt vekt på å bedre samordne den faglige bilaterale og multilaterale innsatsen i mottakerlandene. Det er dessuten økende forståelse for betydningen av å integrere handel i utviklingslandenes egne utviklingsplaner og fattigdomsstrategier.

WTOs ministererklæring fra Doha i november 2001, også kalt "The Doha Development Agenda", legger et godt grunnlag for fremtidige forhandlinger hvor utviklingslandenes, og særlig de fattigste utviklingslandenes behov og krav bedre ivaretas. Erklæringen forplikter medlemslandene til økt satsning på faglig bistand til kompetanseoppbygging for at utviklingslandene skal kunne delta mer aktivt i forhandlinger og kunne bedre utnytte sine muligheter under det multilaterale handelsregelverket og aktuelle markedsmuligheter.

En egen erklæring fra Doha om handelsrelaterte aspekter ved eiendomsrett til åndsverk (Trade-related Aspects of Intellectual Property Rights, TRIPS) og offentlig helse, fastsetter en del viktige prinsipper for hvordan patentregelverket kan tolkes for å gi utviklingslandene bedre tilgang til patenterte legemidler. Dette arbeidet har Norges fulle støtte.

Rammebetingelsene for investeringer og næringsutvikling må bedres

"Du må dyrke nettverkene dine og kontaktene med folk med makt og innflytelse for å sikre deg gode levekår og en fremtid." Fra Pakistan.

Utenlandske direkte investeringer (FDI) i utviklingsland var i følge FNs organ for handel og utvikling, (UNCTAD) 12Informasjon på www.unctad.org., på ca 240 milliarder USD i 2000. Dette utgjør rundt fem ganger bistandsoverføringene fra OECD-landene samme år. Investeringene går imidlertid i liten grad til de fattigste landene. Særlig Afrika sør for Sahara har vært og er inne i en negativ trend. I underkant av 5 prosent av private investeringer går til denne regionen. Samtidig er de fattigste landene de som mest trenger økte overføringer utenfra for å få opp investeringsraten og komme ut av fattigdomsfellen. Den underliggende årsaken til dette er at det oppleves som for risikabelt å investere i disse landene. Risikoen kan være av politisk art, den kan skyldes makroøkonomiske ubalanser, manglende nasjonalt lovverk og institusjoner, eller manglende forutsigbarhet når det gjelder rammebetingelser generelt. Investorer i landene selv gjør de samme vurderingene som de utenlandske. I en studie fra 1999 viste f.eks. Verdensbanken at opp mot 40 prosent av all privat finansformue i Afrika var plassert i land utenfor kontinentet. Tilsvarende tall for Asia er 3 prosent.

For å få tilbake slike midler og for å tiltrekke seg nye investeringer, er det i mange land nødvendig med omfattende reformer innen økonomi og finans. Det er også behov for et bedre institusjonelt og regulerende rammeverk som kan sikre investeringene. Mangelfull informasjon og "vedtatte sannheter" om fattige land er en betydelig tilleggsutfordring. Land som har gjennomført slike reformer blir ofte ikke belønnet med økte investeringer, bl.a. fordi de nye investeringsbetingelsene ikke er tilstrekkelig kjent internasjonalt.

WTOs ministermøte i Doha vedtok å forberede forhandlinger om et multilateralt regelverk for investeringer. Et slikt regelverk bør innebære grunnleggende WTO-forpliktelser som kan skape større sikkerhet for investorer, bl.a. likebehandling mellom utenlandske investorer, oversiktlige nasjonale regler og gradvis avvikling av proteksjonistiske ordninger i investeringssammenheng. Det må gi rom for vertslandet til å utforme sin egen næringspolitikk og utvikle sitt eget næringsliv på rettferdige betingelser, samtidig som det ivaretar behovet for likebehandling og forutsigbarhet. Dette bør over tid kunne bidra til økte investeringer også i fattige land.

Manglende effektivitet i tjenesteproduksjon hemmer den økonomiske utviklingen i mange utviklingsland. Uavhengig rettsvesen og gode offentlige institusjoner som håndhever regelverket er påkrevet, i tillegg til velfungerende infrastruktur. Samtidig må det gjennomføres reformer som kan bedre de fattiges tilgang på finansielle tjenester, inkludert mikrofinans og finansiering av investeringer i småindustri og innen primærnæringene. Styrking av dette systemet samt lokale sparekasser, vil være et viktig bidrag for å fremme økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse i mange utviklingsland.

Privat sektor kan, for uten investeringer, bidra med verdifull overføring av kompetanse og teknologi samt adgang til nye markeder. I dagens situasjon har fattige utviklingsland et klart behov for styrket dialog og utvikling av partnerskap med næringslivet og privat sektor både hjemme og i utlandet, for å skape varig vekst. I denne situasjonen kan industriland som Norge bidra med bistand og tiltak for å tilrettelegge slikt samarbeid.

De fattige selv må også få mulighet til å ta del i næringsutviklingen. Undersøkelser viser at de disponerer store ressurser som de ikke får aktivert i det økonomiske systemet. Selv om de faktisk har hånd om disse ressursene (jord, hus, redskaper), så har de ikke formell råderett over dem. Dermed kan de heller ikke bruke dem til å styrke egen økonomi, f.eks. som garantier ved lån. Mange steder har de fattige heller ikke særlig god rettsbeskyttelse mot at andre tilegner seg disse ressursene. De fattige kan aktivt integreres i den formelle økonomien gjennom anerkjennelse og dokumentasjon av deres eiendom og økonomiske aktivitet. Det er viktig å få bukt med det byråkratiet og papirarbeidet som fattige i mange land må gjennom for å få formalisert og dokumentert slike rettigheter. Dette spørsmålet vil bli tatt opp i dialogen med utviklingsland.

Kampen mot fattigdom kan ikke lykkes uten demokrati og godt styresett

"I kommunestyret er alle tyver ... de løser ingen problemer, der er ingen skoler, ingen helsetjenester. De behandler ikke saker som interesserer vanlige folk." Fra Brasil.

Utvikling forutsetter dynamisk samspill mellom sosiale og individuelle ressurser. Demokrati, som blant annet innebærer at alle har adgang til å engasjere seg politisk på lokalt og nasjonalt plan, et er den beste garanti for at dette samspillet blir reelt. Dette innebærer bl.a. individuell frihet og muligheter til å bruke sine evner og ressurser. Demokratiske rettigheter som allmenn stemmerett, ytringsfrihet, frihet til å drive organisasjonsarbeid, retten til grunnutdanning og primærhelsetjenester, retten til eiendom og retten til å drive økonomisk virksomhet er viktige trekk ved de fleste samfunn som har lykkes med å bekjempe fattigdom og skape varig vekst. Da skapes de beste mulighetene for at vanlige folk, og ikke minst de fattige, selv kan mobilisere sine egne krefter og selv bidra til utviklingen av landet.

Betydningen av godt styresett i utviklingssammenheng er godt dokumentert. Kvaliteten på et lands styresett dreier seg både om hvordan samfunnets verdier forvaltes og om hvilken mulighet folk har til å gjøre sine rettigheter gjeldende, både overfor kontraktspartnere, andre aktører i samfunnet og overfor myndighetene på lokalt og nasjonalt plan. I samfunn der det offentlige apparatet fungerer dårlig eller vilkårlig, der lovene er uklare og rettsbeskyttelsen er svak, har fattige ofte vanskelig for å få tilgang til helse og utdanning og andre rettigheter de har krav på. Det er også ofte et problem at beslutningsmyndighet i liten grad er desentralisert og at lokale myndigheter står svakt. Dette skaper avstand mellom folk og beslutningstakerne og gjør det vanskeligere å kjempe for egne rettigheter.

Blant de viktigste hindringene for dette finner en lav utdanning, svake institusjoner og utbredt korrupsjon. En ser at myndighetene i mange land ikke evner eller har vilje til å skaffe de nødvendige inntektene for å levere tjenester som er avgjørende for folks velferd, eller de bruker ikke slike inntekter i henhold til budsjettmessige prioriteringer. For eksempel medvirker dårlige rammebetingelser for etablering og drift av bedrifter i mange land til å begrense tilgangen på sysselsettingsskapende virksomheter. I neste runde går det offentlige glipp av skatteinntekter som er nødvendige for å holde grunnleggende offentlige tjenester i gang. I land som mottar mye bistand blir myndighetene mindre avhengig av skatteinntekter fra egne innbyggere enn de ellers ville vært. Dermed kan bistand under visse forhold bidra til å holde regimer som ikke styrer til sine innbyggeres beste ved makten lenger enn nødvendig. Det er derfor viktig å vurdere viljen til styresettreform i forkant av bistandsengasjement og å finne alternative kanaler for fattigdomsbekjempelse der hvor myndighetene ikke er en egnet mottaker. I mange land fører ellers utbredt korrupsjon og lavt faglig nivå innen politi og rettsvesen til lav rettsbeskyttelse for fattige. Disse kan lett utsettes for vilkårlige overgrep fra myndighetspersoner og andre, uten at de stilles til ansvar.

Tross stemmerett opplever mange fattige mennesker at de ikke er representert og at de ikke har noen som taler deres sak. Demokrati betyr derfor også retten til deltakelse i politiske prosesser og til å bli hørt, både nasjonalt og lokalt. Det sivile samfunn er en svært viktig aktør og kanal for å realisere slike rettigheter.

Godt styresett innebærer respekt for grunnleggende menneskerettigheter, håndheving av rettsstatens prinsipper, demokratisk kontroll med forvaltningen og at befolkningen likebehandles av det offentlige, både når det gjelder tilgang til tjenester, retten til eiendom og retten til beskyttelse. Godt styresett øker viljen til sparing og langsiktige investeringer fra enkeltpersoners og næringslivets side og dermed med nye arbeidsplasser og økt etterspørsel i økonomien. Ulike studier har vist hvor viktig godt styresett er for at ressurser blir utnyttet til økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse 13Jfr. bl.a.

Generelt har det vist seg at jo bedre offentlig sektor fungerer, jo mer åpenhet og demokratisk kontroll, jo mer effektivt ressursene utnyttes og jo bedre det sivile samfunn og frie medier fyller sin rolle som "vaktbikkje", desto bedre fungerer bistand og andre ressurser til å redusere fattigdom og skape langsiktig vekst. Dette skal det legges stor vekt på fra norsk side. Godt styresett og demokratiske verdier er grunnleggende forutsetninger for fattigdomsbekjempelse, i form av bedre politikk og tjenesteyting fra det offentliges side, og ved at de fattige får større mulighet til selv å forme sine egne livsvilkår.

Utdanning er det viktigste våpenet mot fattigdommen

"Så lenge vi hadde noe å spise bekymret jeg meg aldri over at jeg var analfabet og at jeg ikke kunne sende barna mine til skolen. Men nå –. Jeg forstår at barna mine vil få vansker resten av livet dersom de ikke kan lese og skrive." Fra Swaziland.

Manglende lese- og regneferdigheter er blant de viktigste grunnene til at fattige i mange land ikke får fremmet sine rettigheter og ikke er i stand til å bedre sin sosiale situasjon. Manglende basiskunnskaper og grunnleggende fagkunnskaper er også en viktig årsak til manglende næringsutvikling og økonomisk framgang.

Investeringer i menneskelige ressurser er avgjørende for å skape økonomisk vekst og bekjempe fattigdom. Undersøkelser viser en klar sammenheng mellom utdanning og økonomisk og sosial utvikling. Utdanning er også nødvending for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Utdanning er en grunnleggende forutsetning for at enkeltindivider skal kunne realisere sine evner og ambisjoner og bidra til nødvendige sosiale og økonomiske endringsprosesser. Et jevnt høyt utdannings- og kunnskapsnivå er en forutsetning for et nyskapende og dynamisk næringsliv. Det er også en forutsetning for et økt spekter av egenproduserte varer for konsum og eksport og dermed for vellykket integrasjon i verdensøkonomien.

Det ekstremt lave utdanningsnivået og utdanningens lave kvalitet, er en alvorlig hemsko for utviklingen i mange land. Ofte er undervisningsopplegget lite relevant i forhold til folks livssituasjon og de kunnskapsbehov næringslivet har. Utdanningens form og innhold er avgjørende for dens rolle og betydning for enkeltindividet og for samfunnet. Det må derfor satses på kvalitet, både når det gjelder lærerkrefter og læremidler. Lærerutdanning er svært viktig i denne sammenhengen. Strategisk satsing på å øke befolkningens kunnskapsnivå er en nøkkel til økonomisk vekst og utvikling. Flere av Millenniumsmålene er rettet mot utdanning.

I tillegg til et generelt lavt utdanningsnivå og stor grad av analfabetisme, er det i mange land en stor skjevhet i utdanningsnivået mellom jenter og gutter. To tredeler av analfabetene og 60 prosent av de som ikke får skolegang er jenter og kvinner. Både hvis man ser på de som begynner på skolen, fremmøte og frafallsprosent, kommer jenter dårligst ut. Det er vesentlig å sikre jenter og kvinner grunnutdanning og tilpasse skolen og undervisningen til deres behov. Det er også viktig at stadig flere jenter får høyere utdanning som gjør dem i stand til å delta aktivt i samfunnsutviklingen.

En strategisk satsing på utdanning innebærer bl.a. at det legges spesiell vekt på utdanning for jenter og kvinner. Dette har vist seg å gi høy samfunnsmessig avkastning. Fra et samfunnsøkonomisk ståsted betraktes utdanning av jenter og kvinner som den mest effektive investering i fattige land. Utdanning reduserer mødre- og barnedødeligheten og bidrar til færre barnefødsler. Det fører til bedre helse blant fattige, noe som igjen har stor betydning for økonomisk utvikling. I tillegg styrker utdanning kvinners stilling. Kunnskap gir økt egenverd og tiltro til egne krefter. Utdanning skaper høyere produktivitet og inntekt blant kvinner, og makt til å delta i avgjørelser som angår familien. Det har vist seg at kvinner som har noe skolegang selv, tydeligere ser nødvendigheten av at egne barn får skolegang. Slik vil en satsning på jenters utdanning skape en god sirkel og være en meget god investering.

Investeringer i høyere utdanning og forskning virker også positivt inn på økonomisk utvikling og vekst. Dette har ikke minst utviklingen av det globale informasjonssamfunnet bidratt til. Utbredelse av IKT-kunnskaper er viktig dersom fattige land skal kunne dra nytte av det tilfang av kunnskaper og informasjon som tilbys. Høyere utdanning, ikke minst innen landbrukssektoren, må også gjøres mer direkte relevant for målsettingen om å bekjempe fattigdom.

Satsing på høyere utdanning er også av betydning for kapasitetsbygging i den offentlige forvaltning. I de fleste utviklingsland er denne utilstrekkelig i forhold til de oppgaver myndighetene er tillagt. Et større tilfang av kompetente tjenestemenn vil kunne føre til en mer effektiv statsforvaltning og dermed også et forbedret tilbud av offentlige tjenester.

Kvaliteten av framtidens samfunn avgjøres av barns oppvekstvilkår

"Fattigdom er nedarvet. Hvis du blir født med en fattig far kan han ikke utdanne deg eller gi deg land, eller i allfall veldig lite land av dårlig kvalitet. Slik blir hver generasjon fattigere." Fra Uganda.

Barn utgjør i mange land en svært stor andel av befolkningen. I noen land er over 50 prosent av innbyggerene under 18 år. Barn er ofte den gruppen som lider mest under fattigdom. En rekke barn får ikke adgang til helse- og utdanningstilbud og fattigdomsspiralen videreføres. Investering i barn er investering i landets fremtid og investering i fattigdomsbekjempelse. For å kunne bidra til effektiv fattigdomsbekjempelse må derfor barn være i fokus

FNs barnekonvensjon fastlegger barns rettigheter, og innebærer en grunnleggende endring i synet på barn. En rettighetsbasert tilnærming anerkjenner at barn er aktører med egne rettigheter – ikke objekt for veldedighet. Virkeliggjøring av barns rettigheter er et viktig innsatsområde. Barnekonvensjonen anerkjenner at i tillegg til de grunnleggende behov som retten til god helse og utdanning, så er barns rett til deltakelse og medvirkning i familie- og samfunnsliv samt deres rett til beskyttelse mot utnytting avgjørende for de bidrag barn senere i livet kan gi til økonomisk vekst og utvikling. Mange land mangler imidlertid økonomiske og andre ressurser til å iverksette de tiltak disse konvensjonene krever og enkelte land mangler til dels også erkjennelsen av betydningen av en god barndom.

Barn er en ressurs. En ressurs som må utvikles gjennom gode oppvekstvilkår og skolegang til de en gang kan bli produktive voksne. Imidlertid er det mye som hindrer barn i å utvikle sine potensialer. Barn som tvinges ut i arbeid, barn som rammes av væpnet konflikt og barn som rammes av hiv/aids, er utsatte grupper som krever særlige tiltak.

Satsing på helse- og sosiale tjenester bekjemper fattigdom

"Hvis noen i min familie blir alvorlig syk vet vi at vi vil miste dem fordi vi har ikke engang nok penger til mat og kan ikke kjøpe medisiner." Fra Vietnam.

Fattigdom og dårlig helse er nært knyttet sammen i en ond sirkel. Sykdomsforebygging og behandling har direkte fattigdomsreduserende effekt. Infeksjonssykdommer som tuberkulose, malaria og en rekke barnesykdommer har et veldig omfang og er mange steder i framvekst. Sykdom skaper personlig lidelse, redusert læringsevne, redusert produktivitet og forringelse av familieøkonomi. Det finnes kostnadseffektiv forebygging, f.eks. gjennom vaksinasjon og behandling, men denne når ofte ikke de fattige.

Økt nasjonal og internasjonal innsats for å bekjempe fattigdomssykdommene er nødvendig og er blant de høyest prioriterte oppgavene på dette feltet. Styrking av helsevesenet er en absolutt forutsetning for å lykkes med dette. For å kunne forebygge og behandle, må det bygges opp velfungerende helsesystemer. I tillegg må bl.a. distribusjon og utvelgelse av legemidler foregå rasjonelt. Selv i fattige land kan enkeltpreparater, bl.a. til behandling av hiv/aids, være patentbeskyttet. Disse landene må få tilgang til disse og andre patenterte legemidler til gunstige priser. Det må samtidig påses at slike øremerkede legemidler ikke havner i land med større kjøpekraft.

Satsingen gjennom allianser som "Den globale alliansen for vaksiner og immunisering" (GAVI) og "Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria" (GFATM), må forankres i styrking av helsevesenet, og sammen med andre internasjonale institusjoner sikre et koordinert internasjonalt løft på dette området.

Rapporten fra WHOs kommisjon for makroøkonomi og helse, har pekt på at noen få sykdommer: hiv/aids, tuberkulose, malaria, barnesykdommer, sykdom i forbindelse med svangerskap og fødsel, spebarnsykdommer ved fødsel og tobakksrelaterte sykdommer, er ansvarlig for det meste av dårlig helse i verden. Også alkoholmisbruk representerer et betydelig problem i fattige land. Rapporten viser at satsing på helse bidrar til økonomisk utvikling og at det trengs mellom 30 og 40 USD pr person pr år for å dekke behovet for de mest essensielle helsetjenester – inkludert innsats mot aids. Det tilsvarende tallet for de fattigste landene er i dag rundt USD 13 pr person, hvorav ca 7 dekkes av det offentlige. For å komme opp på et akseptabelt nivå, må landene selv øke innsatsen betydelig samtidig som bistanden til helse må øke 4 til 5 ganger. Helsebistand på dette nivået vil likevel ikke bety mer enn 0,1% av de rike landenes BNI. Kommisjonen har anslått at en årlig og økende ekstrainvestering i helse på noen titalls milliarder USD de kommende årene – vil resultere i en mangedobbel avkastning rundt ca. 2015/2020.

I enkelte utviklingsland har Norge bidratt til økt bruk av IKT i primærhelsetjenesten. Det har vist seg å være særdeles nyttig både for diagnose og behandling.

Sårbare og svakstilte grupper rammes ofte av sosial urettferdighet. FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemninger slår fast at alle stater er ansvarlige for å fjerne barrierer for like muligheter for deltakelse i samfunnslivet. Det er spesielt viktig å sikre at funksjonshemmede og eldre får gode sosiale tjenester.

Sosialpolitikk dekker generelt et bredt område, bl. a. organisering av sosiale tjenester, sosiale sikkerhetsnett, ivaretakelse av behovene til marginaliserte grupper, rusmiddelomsorg, velferdspolitikk i bred forstand og trygd. Dette har klar relevans for nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse, men er lite påaktet i mange slike strategier. Feltet får imidlertid etter hvert økende oppmerksomhet både i Verdensbanken, i FN og i bilaterale fora, og vil dermed ventelig få en mer sentral plass i den internasjonale dialogen om utformingen av nasjonale fattigdomsstrategier.

Spredningen av Hiv/aids må stanses

"Vi ser våre barn dø fordi vi ikke kan betale de høye sykehusregningene." Fra Ghana.

For mange land er hiv/aids epidemien blitt en katastrofe av så store dimensjoner at den truer resultatet av alle tiltak for å redusere fattigdom. Aids er ikke bare én blant mange smittsomme sykdommer og kan ikke betraktes som et tradisjonelt medisinsk problem. Grobunnen er brudd på grunnleggende rettigheter, kriger og konflikter, fattigdom og sosial vold, avmakt og arbeidsløshet.

Epidemien står i en særstilling i forhold til Millenniumsmålene. Samtidig som ett av målene er å stoppe og reversere spredningen av hiv/aids og andre sykdommer som truer menneskeheten innen 2015, er epidemien i seg selv et hinder for å nå disse målene. Den forsterker fattigdommen, den reduserer produksjonsevne og produktivitet, den rammer de fattigste hardest og gir en særlig belastning for kvinner og barn.

I følge et estimat fra WHO og FNs fellesorgan for aids (UNAIDS) 14www.unaids.org, var drøyt 40 millioner mennesker hiv-smittede i 2001. 14.000 nye smittes med aids hver dag. En tredjedel av disse er mellom 15 og 24 år. Unge kvinner er spesielt utsatt. Mer enn 90 prosent lever i utviklingsland og nesten tre fjerdedeler i det sørlige Afrika. UNAIDS har beregnet at minst 35% av dagens 15 åringer vil dø av aids i land der 15% eller mer av den voksne befolkning er smittet med hiv. Barn rammes spesielt hardt når foreldre dør og storfamilien går i oppløsning. 13 millioner barn er blitt foreldreløse som følge av epidemien. UNAIDS antar at tallet vil stige til 30 millioner innen 2010. Epidemien sprer seg raskt i flere land i Asia og i Russland.

Veksten i de landene som er hardest rammet er mellom 0,5 og 1,2 prosent lavere enn den ville vært uten epidemien og brutto nasjonalproduktet kan i noen land bli redusert med rundt 20 prosent i 2020 på grunn av aids. Det er de fattigste som er mest utsatt for de økonomiske virkningene av hiv/aids. Disse glir enda dypere ned i fattigdommen når hovedforsørgerne dør. Det er kalkulert at over halvparten av helsebudsjettene i Kenya og Zimbabwe vil gå med til aidsbehandling i 2005. Sosiale tjenester er også vanskelig å opprettholde når lærere og helsearbeidere dør.

En ser nå et bredt engasjement i kampen mot hiv/aids i fattige land. WHOs kommisjon for makroøkonomi og helse har regnet ut at de totale kostnadene ved aidsbehandling vil kunne beløpe seg til USD 14 mrd. innen 2007 og USD 22 mrd. innen 2015. Det globale fondet for bekjempelse av aids, malaria og tuberkulose er tenkt å skulle betale ca halvparten av det nødvendige beløpet.

Det er klart behov for politisk lederskap og forsterkede allianser mellom statlige myndigheter og det sivile samfunn for å bekjempe epidemien. Også i Norge må alle som er engasjert i virksomhet internasjonalt med, gjennom ansvarlig og aktiv deltakelse og som pådrivere innenfor sitt eget virkeområde. Stor vekt må legges på forebyggende tiltak. Samtidig må det arbeides med de medisinske, sosiale og økonomiske konsekvensene av sykdommen for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet.

Epidemien har medført økt oppmerksomhet omkring internasjonale regelverk av betydning for produksjon av legemidler og beskyttelse av patenter. Både fattige lands tilgang på slike legemidler og deres innflytelse i prosessene i tilknytning til utformingen av regelverkene er blitt fokusert. Dette gjelder særlig TRIPS-regelverket. Epidemien har også medført at det settes søkelys på den skjeve fordelingen en ser innenfor og mellom land når det gjelder grunnleggende helsetilbud.

Det må satses på primærnæringene - de fattiges næringer

"Vi synes at jorden er generøs. Men hvorfor skal vi dyrke mer enn familien trenger når det ikke finnes veier å bringe det til markedet på?" Fra Guatemala.

Primærnæringenes rolle i de fattige landenes økonomiske utvikling er helt sentral. Majoriteten av befolkningen i disse landene har sitt utkomme herfra. Disse næringene sysselsetter langt flere mennesker enn alle andre industrier og sektorer til sammen, og de skaffer mat til store deler av befolkningen. Historisk har også ressurser fra primærnæringene spilt en viktig rolle i lands utvikling mot industrisamfunn. Svært ofte ligger utviklingslandenes komparative fortrinn i naturressurser og jordbruksproduksjon. For land som ikke har rike naturressurser vil derfor jordbrukssektoren være viktig for å tjene utenlandsk valuta til import av kapitalvarer og varer som ikke kan produseres innenlands. I mange utviklingsland er dette likevel en sektor som i viktige perioder ikke har vært prioritert, verken når det gjelder reformer eller mht. ressurstildeling. Tvert om er landsbygda i noen land blitt "straffet" gjennom skatter til fordel for subsidier til bybefolkningen. Dette har gått ut over de fattigste.

Skal målene om fattigdomsbekjempelse nås, må det satses på utvikling av landbruket. Det er flere grunner til at utvikling innen denne næringen er uteblitt i de fattigste landene. Mangel på velfungerende markeder, svakt utviklede produsentorganisasjoner, manglende kommunikasjoner på landsbygda og begrensede muligheter til å frakte avlingene til markedene, er noen av dem. En annen viktig faktor er vansker med å skaffe kreditt til utvidelse og modernisering av driften, bl.a. pga. uklare eller skjeve eiendoms- og rettighetsforhold til jorda. Kreditt kan ofte også være langt dyrere på landsbygda enn i urbane strøk. Manglende prioritering av forskning på tørke- og sykdomsresistente grøder har også medvirket til problemene.

For de fattige er det viktig å få klar bruksrett til jorda, slik at denne ikke kan konfiskeres eller tilsidesettes etter andres forgodtbefinnende. Dette kan gi et incentiv til å investere og produsere mer effektivt. Dersom de fattige i tillegg tilkjennes dokumentert eiendomsrett til bolig, jord, redskaper og forretningslokaler og til øvrige ressurser de til daglig rår over, kan dette fungere som lånepant og dermed som garanti for lån til å konsolidere og utvide den virksomheten de driver. Undersøkelser viser at verdens fattige disponerer meget store verdier. Svært mange ville bli løftet ut av fattigdom om de formelt fikk slike rettigheter og hjelp til å utnytte dem.

I mange land må det imidlertid foretas endringer i lov- og regelverk dersom de fattigste, kasteløse og kvinner skal få slike rettigheter. Reell oppnåelse av Millenniumsmålene krever innsats også for disse gruppene. Bl.a. i Afrika, hvor det særlig er kvinner som driver jorden, er det viktig at virkemidlene siktes inn mot denne gruppen.

Ved utvikling av jordbruksnæringen må det også tas behørig hensyn til urfolk. Deres rettigheter kommer ofte i konflikt med framveksten av moderne jordbruks- og industrisamfunn. Det er i denne sammenheng viktig at interessene til disse gruppene ivaretas og at konflikter løses i minnelighet med et langsiktig perspektiv.

Utfordringene for miljø og ressursutnyttelse må møtes

"Etter en dårlig høst trenger vi tre gode for å komme tilbake til normalen." Fra Vietnam.

Mange av verdens fattige er i større grad enn andre direkte avhengige av naturressursene og de økologiske systemene for å dekke sine behov. Globale og lokale miljøendringer som forurensning av jord, luft og vann samt forringelse av produktiviteten i de økologiske systemene vil derfor ramme de fattigste hardest. For eksempel truer landforringelse, forørkning og tørke matvaresikkerhet og levekårene for mer en milliard mennesker i mer enn 100 land.

Økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren og tregheten i klimasystemet gjør global oppvarming uunngåelig. Konsekvensene av klimaendringer er størst for de fattigste utviklingslandene som har minst ressurser til å tilpasse seg. Samtidig har disse landene bare i liten grad bidratt til problemene. Norge og andre rike land har derfor et moralsk ansvar – både for å redusere egne klimagassutslipp, og for å bøte på konsekvensene.

Forståelsen av de nære sammenhengene mellom miljø, utvikling og fattigdomsbekjempelse var grunnlaget for anbefalingene i Verdenskommisjonen for miljø og utvikling og FNs miljø og utviklingskonferanse i Rio i 1992. Det var også grunnlaget for den globale handlingsplanen for en bærekraftig utvikling, Agenda 21, de tre Rio konvensjonene og andre som har gitt oss det nødvendige legale rammeverk for samarbeid og felles innsats for å løse de globale utfordringene vi står overfor.

De fleste utviklingsland har de siste årene utarbeidet handlingsplaner som inkluderer nasjonale prioriteringer for gjennomføring av de internasjonale miljøavtalene. Hovedutfordringen i årene som kommer vil være å gjennomføre de tiltakene man er blitt enige om både på globalt, regionalt og nasjonalt nivå. Særlig viktig vil det være å sikre gode koblinger mellom nasjonale miljøhandlingsplaner, økonomiske sektorplaner og overordnede rammer for utviklingsplanlegging, inkludert nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse.

En mer effektiv gjennomføring av internasjonale miljøavtaler forutsetter også en bedre internasjonal styring for en bærekraftig utvikling, inkludert en mer hensiktsmessig internasjonal institusjonell arkitektur på miljøområdet. Støtte til gjennomføring av internasjonale miljøkonvensjoner basert på utviklingslandenes egne prioriteringer og planer, basert på kapasitetsbygging og teknologisamarbeid er et mulig virkemiddel.

Tilgang på energi er en nøkkelfaktor for å oppnå økonomisk vekst og redusert fattigdom. Ca. 2 mrd. mennesker i utviklingsland er i dag uten tilgang til elektrisitet, noe som bidrar sterkt til press på miljø og naturressurser, og til større arbeidsbyrde for kvinner. Mange land mangler egne energiressurser eller har utnyttet disse svakt. De har store utgifter til energiimport, noe som gjør dem sårbare for brå og store endringer, særlig i oljeprisene. Samtidig er ofte distribusjonsnettet for energibærere lite utbygget og i dårlig stand, noe som innebærer betydelige tap. I landområder med mange fattige medfører dette stor belastning på brennvedressurser. Dette resulterer i neste omgang i erosjonsproblemer og dermed en forverret livssituasjon for de fattige.

Disse landene må ta i bruk kostnadseffektive alternativer så snart som mulig. Alternative energikilder med tilstrekkelig virkningsgrad og lave nok kostnader, vil etter hvert bli relativt rimeligere, men allmenn bruk av slike ligger imidlertid enda et stykke inn i framtiden. Satsing på mer effektiv utnytting av fossilt brennstoff, bedre forvaltning av egne petroleumsressurser og økt bruk av vannkraft må derfor fortsatt prioriteres.

Vann er en knapp ressurs, et økonomisk, økologisk og sosialt gode og i verdens fattige regioner er bedre utnyttelse av vann en forutsetning for bekjempelse av fattigdom. Det er en nær sammenheng mellom arbeidet for å forebygge helseproblemer og arbeidet for bedret vannforsyning. I mange områder der matvaresikkerhet og fattigdomsbekjempelse har høy prioritet utgjør imidlertid rettferdig og bærekraftig forvaltning av vannressursene en hovedutfordring. Hvert femte menneske mangler i dag tilgang til rent drikkevann og målet om å sikre flere mennesker tilgang til rent vann og gode sanitærforhold står derfor sentralt i utviklingssamarbeidet.

Sterke politiske interesser knytter seg til vannressursene. Forvaltning av felles ferskvannsressurser representerer en mulig kilde til konflikt så vel som et potensielt incentiv til samarbeid. Det er derfor viktig å støtte tiltak for å fremme regionalt samarbeid om utnytting av dem. Det ligger et stort utviklingspotensiale i bedre og mer rettferdig bruk av verdens vannressurser. Norge vil prioritere dette. Vi er bl.a. engasjert i Nilen-initiativet som involverer en rekke land i det nordlige og østlige Afrika.

Globale utfordringer krever effektive internasjonale organisasjoner

"Den fattige må eksistere slik at han kan tjene de store, de rike. Gud skapte tingene slik." Fra Brasil.

Fattigdomsutfordringen må møtes i en verden der integrasjonstakten er høy på alle felter og der gjensidig avhengighet mellom land og regioner blir stadig sterkere. Globalisering skjer på de fleste områder: økonomiske, handelspolitiske, utenrikspolitiske, teknologiske, sosiale og kulturelle. De mer utviklede landene synes å bli positivt berørt av den globale integrasjonen i større grad enn de fattigste.

Frykten for at global integrasjon skal ramme fattige land negativt, manifesterer seg på mange måter. Den største faren for utviklingslandene er imidlertid ikke at de skal bli trukket med i globaliseringen, men at de skal falle utenfor de positive politiske, økonomiske og teknologiske prosessene som globaliseringen kan innebære. En slik marginalisering er til ugunst både for industrialiserte land og for utviklingslandene.

Imidlertid har det vist seg at viktige tiltak som liberalisering av investeringsregimer kan medføre problemer for land med mangelfullt utviklet finanssektor og svake institusjoner til å regulere denne. Endringer i verdensøkonomien og endret internasjonal vurdering av fremtidsutsiktene for enkelte land kan, slik en så i Øst-Asia i 1997, få plutselige og dramatiske virkninger på den økonomiske situasjonen i slike land. Ansvarlig penge- og finanspolitikk og en velfungerende finanssektor under aktivt og kvalifisert offentlig oppsyn, er derfor blant viktige faktorer for å sikre stabilitet og forebygge alvorlige kriser i økonomien.

Ingen land kan gardere seg fullt ut mot at finansielle og økonomiske kriser i ulike former vil inntreffe også i framtiden. En må sikre at slike kriser i minst mulig grad rammer fattigste. Nasjonalt er derfor økonomiske og sosiale sikkerhetsnett og en robust sosialpolitikk som sikrer grunnleggende behov, også i og etter krisesituasjoner, viktig. Bistand i form av budsjettstøtte kan ha en viktig funksjon i denne sammenheng.

Det er generelt viktig å sette fattige land bedre i stand til å dra nytte av den globale integrasjonen, samtidig som en reduserer de negative virkninger av den mest mulig. Dette ble det også pekt på bl.a. i avsnittene om handel, næringsutvikling og miljø foran. Og for å sikre globale fellesgoder, må land som nyter særlig godt av de globale integrasjonsprosessene bistå de mer marginaliserte landene til å innhente forspranget. På sikt vil både industri- og utviklingslandene tjene på det.

Sikring av globale fellesgoder krever globale løsninger. Dette gjelder så vel innen handel som innen miljø, finans og på det sikkerhetspolitiske området. Negative trekk ved den globale integrasjonen må bremses og reguleres. Dette er vanskelig dersom land og regionale blokker primært søker separate løsninger og interne eller bilaterale tilnærminger. Norge vil derfor arbeide for slike løsninger gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Det internasjonale rammeverket må videreutvikles og styrkes på alle de nevnte områdene, så vel som mht. informasjonsteknologi. Dette gjelder både de normer og regler som ligger til grunn for samarbeidet, og det gjelder konsolidering og opprettelse av eksisterende og nye institusjoner med ansvar for oppfølging og kontroll.