III Slik vil vi arbeide

"Noen har land, men kan ikke kjøpe kunstgjødsel. Hvis noen arbeider som vevere blir de dårlig betalt. Hvis noen arbeider som dagarbeidere, får de ikke noen rettferdig lønn." Fra Guatemala.

Utviklingssamarbeid er viktig for å realisere Millenniumsmålene. For land med beskjeden handel og som også mottar lite privat kapital fra utlandet, vil bistand fra det internasjonale samfunnet være avgjørende for å sikre investeringer innen basisområder som offentlig forvaltning, bedring av næringslivets rammevilkår og helse og utdanning. Riktig innrettet kan den være en katalysator for initiativ og prosesser som ellers kan risikere å stanse i en tidlig fase eller kan komme til å trenge svært lang tid på å modnes.

Utviklingssamarbeidet kan ikke settes på en bestemt formel. Hvert land har sitt unike historiske, politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske erfaringsgrunnlag og står overfor sine egne særskilte utfordringer. Dette må få betydning for innretningen på vårt bistandsengasjement. Det vil være ulikt fra land til land. Likevel må en del overordnede prinsipper ligge til grunn for vår tilnærming og arbeidsmåter, ikke minst når det gjelder hvordan vi forholder oss som partner i et stat-til-stat samarbeid og hvordan vi søker å påvirke det internasjonale giversamfunnet i det enkelte land. I dette kapittelet setter vi hovedfokus på disse prinsippene.

Samtidig peker kapitlet på særskilte utfordringer som krever evne til variasjon og fleksibilitet i tilnærmingen. Prinsipper må ikke bli til unødvendige tvangstrøyer som hindrer effektiv og resultatstyrt bistand.

Nasjonale fattigdomsstrategier og Millenniumsmålene må danne grunnlaget

Eksterne partnere må avstå fra å anbefale blåkopi-løsninger for hvordan samarbeidslandenes fattigdomsstrategier skal utformes eller hva de skal inneholde. Dette er ikke i tråd med en tilnærming som tar idéene om mottakeransvar og partnerskap på alvor. Det vil kunne føre til lav grad av eierskap og ansvar i mottakerlandene og dermed lite bærekraftige tiltak. Utviklingslandenes myndigheter og egne innbyggere må selv analysere sin situasjon, definere sine mål og legge opp sin strategi og sine planer for å nå dem.

Eksterne støttespillere må imidlertid på sin side forsikre seg om at landene de samarbeider med har gjort et godt arbeid med å analysere sin fattigdomssituasjon og viser vilje til å følge opp gjennom politiske beslutninger. De må på eget grunnlag vurdere hvor god forvaltningsmessig kapasitet myndighetene har til å følge opp de planer som legges. De må dessuten se sitt bistandssamarbeid i sammenheng med et bredere arbeid for å fremme utviklingslandenes interesser i det internasjonale systemet for handel og i sammenheng med de totale rammebetingelsene for investeringer. De må også vurdere i hvilken grad politiske beslutninger som fattes har bred politisk legitimitet, og ikke er diktert av egeninteressene til en liten politisk og økonomisk elite.

Dette er en fundamentalt annerledes og mer helhetlig tilnærming til utvikling enn en som primært legger vekt på isolerte bistandstiltak, slik det generelt var tidligere. Den krever bredere kompetanse og perspektiv enn det som de fleste organisasjoner med ansvar for bistand og utviklingssamarbeid besitter i dag. En slik tilnærming krever bl.a. kapasitet til å kombinere økonomisk innsikt med forståelse for nasjonale politiske, sosiale, kulturelle og institusjonelle prosesser og til å forstå hvordan nasjonale, regionale og globale prosesser virker og samvirker.

Et viktig perspektiv på utviklingssamarbeidets rolle er at de fattigste landene har skjøre institusjoner. Demokratiet og den politiske stabiliteten mangler et solid fundament i historie og tradisjoner. Små voldelige grupper kan starte destruktive prosesser av intern uro. Råvareavhengige økonomier er sårbare for plutselige fall i prisene på verdensmarkedet. De fleste MUL-land blir hardt rammet når oljeprisene øker. Konsekvensene kan bli intern uro. Private utenlandske investeringer vil raskt forsvinne i slike situasjoner og kan forsterke en intern politisk krise. Land som Rwanda, Burundi og Zimbabwe, og tidligere Uganda og Mosambik, er eksempler på at mange års utviklingsresultater kan bli utradert i løpet av få år. Konsekvensene for de fattige er enorme.

Utviklingssamarbeidet har derfor en viktig rolle i fredsbygging, og i forebygging av ustabilitet og konflikt. Bistand vil kunne virke som en stabiliserende faktor når utenlandske investeringer faller bort, oljeprisen øker drastisk, eller dersom maisprisen mangedobles som følge av uår. En trygg basis i et langsiktig partnerskap med internasjonale givere er også viktig for land som står overfor en truende utvikling i nabolandene. I slike situasjoner må de internasjonale partnerne ha en fleksibel og politisk orientert holdning til samarbeidet om gjennomføringen av myndighetenes fattigdomsplaner. Dette perspektivet, risikoen for tilbakeslag og betydningen av stabilitet og langsiktighet samarbeidet med våre fattigste utviklingspartnere, er en viktig dimensjon i Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdommen i sør.

Norske myndigheter forventer at også frivillige organisasjoner forholder seg konstruktivt til det nasjonale rammeverket for bekjempelse av fattigdom. Dette gjelder spesielt i land som nettopp vektlegger fattigdomsbekjempelse i sin politikk og som utarbeider gode strategier. Dette er ikke minst viktig i en norsk utviklingspolitisk kontekst ettersom de frivillige organisasjonene i enkelte samarbeidsland representerer den største enkeltkanalen for norsk bistand. Like fullt har organisasjonene og deres samarbeidspartnere sine egne spesifikke mandat og en utviklingspolitisk viktig funksjon i å bidra til å skape mest mulig levende, pluralistiske samfunn. Ofte kan oppgaven være å utfordre mer enn å samarbeide. Frivillige organisasjoner skal ikke være myndigheters forlengede armer og kloninger av offisielle bistandsadministrasjoner.

For at norsk innsats mot fattigdom skal gi resultater må den bygge på brede allianser nasjonalt og internasjonalt med samarbeidsland, multilaterale organisasjoner, andre industriland, frivillige organisasjoner og privat sektor. Rent kvantitativt må den norske bistanden i større grad rettes inn mot de minst utviklede landene.
Vi vil derfor:

Styrke arbeidet med fattigdomsbekjempelse som en sentral dimensjon i FNs utviklingsarbeid. Dette skal skje ved å følge opp Millenniumsmålene og de prinsipper som denne handlingsplanen ellers er basert på, i de styrende organer i FNs fond og programmer, i de internasjonale finansinstitusjonene og i WTO.
Legge Millenniumsmålene til grunn for dialogen med utviklingslandene om fattigdomsproblemene og deres egne utviklingsplaner. Når tiltak skal settes i verk for å nå målene skal disse bygge på OECD/DACs retningslinjer for fattigdomsreduksjon i bistanden.
Bidra til å styrke FN og de internasjonale finansinstitusjonene som drivkrefter i det internasjonale arbeidet for fattigdomsbekjempelse. Bidra til avklaring av de respektive rollene til og koordineringen mellom de internasjonale finansinstitusjonene, de ulike delene av FN-systemet, WTO og andre relevante internasjonale organer.
Sørge for at norsk bilateral bistand til de minst utviklede landene utgjør minst 40 prosent av den bilaterale bistanden totalt sett og intensivere arbeidet for at multilaterale organisasjoner også setter ambisiøse mål for å bistå disse landene spesielt. Afrika bør få økt prioritet både bi- og multilateralt.
Bidra til at Norges samarbeidsland kan lage gode fattigdomsstrategier. Stille faglige ressurser til disposisjon for dette og arbeidet for fattigdomsbekjempelse i vid forstand.
Gjennomgå norsk innsats i henhold til prioriteringene i samarbeidslandenes fattigdomsstrategier. Med unntak av tiltak som er satt i verk utfra særlige begrunnelser skal de bistandstiltak og samarbeidsprogrammer som ikke faller inn under disse prioriteringene, eller mangler forankring i Millenniumsmålene, fases ut.
Arbeide for at politikken i de internasjonale finansinstitusjonene bidrar konsistent til bekjempelse av fattigdom. Bidra til at råd fra disse institusjonene til utviklingslandene om makroøkonomisk politikk i deres samarbeidsland støtter opp om nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse.
Drøfte med alle alliansepartnere hvordan offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner kan intensivere samarbeidet for å støtte nasjonale fattigdomsstrategier og realisere Millenniumsmålene.

Vi vil bidra til et mer effektivt og mottakerstyrt utviklingssamarbeid med utgangspunkt i nasjonale fattigdomsstrategier

Det er viktig å rette opp manglene ved giverkoordineringen i bistandssamarbeidet. Dette innebærer bl.a. å bidra til økt nasjonalt eierskap til planer og programmer. Det skal legges større vekt på at landene selv inntar lederrollen og på mekanismer som reduserer den forvaltningsmessige belastning som internasjonal bistand utgjør, uten at dette går ut over kvaliteten på innsatsen. Norsk bistand skal økes til 1 prosent av BNI innen 2005 og det er et mål også å øke andelen som går til de minst utviklede landene til 40 prosent av den totale bilaterale bistanden. Norge vil i internasjonale sammenhenger, i samarbeid med likesinnede land og gjennom egen utviklingspolitikk bidra til at:

Andre giverland beslutter å øke sin bistand minst til OECD/DAC-målet på 0,7 prosent av BNI og vedtar tidsplaner for slik opptrapping.
Stat-til-stat-samarbeidet med utviklingsland generelt konsentreres om innsatsområder av betydning for varig fattigdomsbekjempelse i det aktuelle landet.
Mest mulig bistand avbindes.
Bistanden innrettes i størst mulig grad i tråd med samarbeidslandets egne utviklings- og fattigdomsstrategier.
Norske landstrategier skal erstattes av dokumenter som relaterer bistanden til nasjonale fattigdomsstrategier og andre giverlands innsats.
Omleggingen fra prosjektstøtte til ulike former for budsjett- og programstøtte og bidrag til bedre makroøkonomisk styring gjennom forbedringer i den offentlig finansforvaltningen i mottakerland fortsetter. Norge vil videreføre egen omlegging og arbeide for at andre givere gjøre det samme.
Mer av den internasjonale bistanden rettes inn mot å styrke forvaltningen i land der kapasiteten er en flaskehals for utvikling.
De internasjonale finansinstitusjonene og UNDP intensiverer sitt arbeid for at utviklingslandene selv i størst mulig grad står for gjennomføring av utviklingstiltakene og selv koordinerer bistand fra andre gjennom fellesmøter med alle givere.
FNs utviklingsorganisasjoner og -fond, de internasjonale finansinstitusjonene og andre organer på den internasjonale utviklingsarenaen faktisk etterlever Millenniumsmålene og prinsippene for fattigdomsbekjempelse. Organisasjonene bør i størst mulig grad utforme felles strategidokumenter for å koordinere sin innsats.
Det skal fortsatt gjennomføres bilaterale samtaler og forhandlinger etter behov. Dialogen mellom Norge og aktuelle mottakere av norsk bistand skal imidlertid i størst mulig grad samordnes med andre giverland.

OECD/DACs retningslinjer for fattigdomsreduksjon må være retningsgivende

I sin studie fra 1999 av medlemslandenes arbeid for bekjempelse av fattigdom slo OECD/DAC fast at bilateralt utviklingssamarbeid tradisjonelt har vært rettet mot enkeltprosjekter. Det har vært lagt for liten vekt på viktige forutsetninger for utvikling av næringslivet i utviklingslandene, og for svakt fokus på institusjonelle, makroøkonomiske og internasjonale utfordringer og deres effekt på utviklingssamarbeidet. Det ble også bemerket at det fortsatt var svak samkjøring mellom forskjellige giverlands krav til sine partnere, med det resultat at administrasjonen i samarbeidslandene ble overbelastet. Bilaterale givere var også lite flinke til å fokusere sine tilbud innen utviklingssamarbeidet mot de områdene utviklingslandene selv prioriterer. Det var en tendens blant givere til å kjøre fram egne, ofte politisk motiverte agendaer i utviklingslandene og tjene egne økonomiske interesser, i stedet for å basere sin støtte på landenes egne strategier.

Dette er svakheter i tradisjonelt utviklingssamarbeid som har gjort at OECD/DAC ønsket å fremme en tilnærming hvor idéene om nasjonalt eierskap, partnerskap, samkjøring, helhetstenkning og langsiktighet virkeliggjøres i måten utviklingssamarbeidet organiseres på. OECD/DACs retningslinjer for hvordan medlemslandene best kan bidra til fattigdomsbekjempelse, er et vesentlig bidrag til denne nyorienteringen. Retningslinjene er utarbeidet med bidrag fra de fleste medlemslandene, de bygger på både deres og på samarbeidslandenes erfaringer og de er avstemt mot og utdyper OECD/DAC-retningslinjene for kvinnerettet bistand, miljørettet bistand og harmonisering. Hovedprinsippene i OECD/DAC-retningslinjene for fattigdomsreduksjon er:

De strategier for fattigdomsbekjempelse som utviklingslandet selv leder og har eierskap til, må danne grunnlaget for beslutninger om givernes innsats. Dette må underbygges ved at en setter av tilstrekkelig tid og ressurser til å etablere ekte, gjensidige partnerskap og vedlikeholde dem gjennom effektive mekanismer og nettverk.
Utviklingssamarbeidet må konsentreres om de land der det er best muligheter for å redusere fattigdommen, basert på andelen ekstremt fattige, vedkommende regjerings vilje til å etablere godt styresett og bekjempe fattigdom og på oppnådde resultater, hensyn tatt til eksterne rammebetingelser.
Arbeidsbyrden som utviklingssamarbeidet innebærer for lokale partnere, må reduseres ved at giverne viser vilje til å slå sammen innsatser, forenkle administrative krav og koordinere tilnærminger og tiltak.
Det må, både i industriland og i de fattigste landene, legges mer vekt på å utvikle menneskelig og institusjonell kapasitet og tilpasse arbeidsmetoder til de utfordringer og behov som et reelt partnerskap for fattigdomsbekjempelse innebærer.
I arbeid med fattigdomsreduserende tiltak vil hensynet til miljømessig bærekraftig utvikling og kjønnsperspektivet bli vektlagt i forhold til alle politiske tilnærminger, programmer, instrumenter og former for innsats.
Fattigdomsbekjempelse skjer ikke innenfor ett budsjettår. I størst mulig grad må flerårige tidsrammer legges til grunn for støtten til fattigdomsbekjempelse.
Resultatene av utviklingssamarbeidet mht. omfang og virkning på fattigdomsbekjempelse må evalueres jevnlig. Lokale muligheter til kontroll med oppfølgingen av programmer for fattigdomsbekjempelse og gjeldslette må styrkes. Dette må blant annet skje gjennom bruk av lokale indikatorer og mål for fattigdomsbekjempelse, og styrking av statistikk-, analyse- og evalueringskapasitet hos partnerne i utviklingslandene.
Retningslinjene peker særlig på viktigheten av økt "Policy Coherence" – samsvar og synergi mellom ulike politikkområder – og tilrår medlemslandene å iverksette prosesser for å samkjøre alle deler av sin politikk rettet mot utviklingsland for å tilgodese fattigdomsbekjempelse i disse landene (se vedlegg 2).

Norsk utviklingssamarbeid er i viktige henseender mer fattigdomsrettet enn gjennomsnittet blant OECD-landene. Norsk bilateralt utviklingssamarbeid er i stor grad konsentrert om verdens fattigste land, og i stor grad om land med et – relativt sett – godt nasjonalt styresett. Norges samarbeid er også i mindre grad bundet til egne leveranser enn bistand fra de fleste andre land. I tillegg var Norge tidlig ute med å legge sterk vekt på nasjonalt eierskap, gjennom å basere utviklingssamarbeidet på prinsippet om mottakeransvar. Norge legger også stor vekt på det multilaterale systemets betydning. Vi kanaliserer en betydelig del av bistanden gjennom dette systemet og legger vekt på at institusjonene vi støtter slutter seg til Millenniumsmålene og prinsippene bak OECD/DACs retningslinjer for fattigdomsreduksjon. Norge legger for øvrig vekt på å styrke utviklingslandenes deltakelse i og forhandlingsstyrke innenfor det internasjonale handelsrammeverket.

OECD-retningslinjene, ny kunnskap og endringer i utviklingslandene selv så vel som i de globale rammebetingelsene og i samspillet mellom de aktørene i det internasjonale utviklingssamarbeidet, tilsier at også Norge må vurdere kursjusteringer på enkelte politikkområder for å bidra mer effektivt til innsatsen mot fattigdom. Mer enn noen gang tidligere er det viktig å se Norges innsats i forhold til hva andre aktører gjør. Vi må tilpasse vår innsats til landets behov og strategier og andre giveres innsats og særlige fortrinn. Det er også behov for bedre konsistens i den totale norske politikken som influerer på situasjonen til de fattige utviklingslandene. Norge har sluttet seg til prinsippene bak OECD/DACs retningslinjer for fattigdomsreduksjon og som, sammen med Millenniumsmålene, vil være basis for vårt utviklingssamarbeid.

All politikk som direkte eller indirekte er rettet mot landene i sør, bør gagne bekjempelse av fattigdommen i disse landene. Et viktig mål for norsk politikk må være å skape bedre samsvar i politikken på alle områder med sikte på at den ikke skal virke negativt inn på fattigdomsbekjempelsen i utviklingsland.

På hjemmebane vil Utenriksdepartementet:

Bistå berørte departementer og direktorater med å gjennomgå deres politikkområder med basis i bl.a. OECD/DACs sjekkliste (jf. vedlegg 2).
Bidra til at beslutninger foretatt av norske myndigheter, av åpenbar betydning for fattigdomssituasjonen i utviklingsland, vurderes også ut fra dette perspektivet og tilstrebe at politiske beslutninger bidrar til bekjempelse av fattigdom. Evt. bør konsekvenser av slike beslutninger utredes.

Internasjonalt vil Utenriksdepartementet:

Arbeide for økt aksept blant OECD/DACs medlemmer for at organisasjonen i sine årlige rapporter om samarbeidet med utviklingslandene og i forbindelse med landeksaminasjoner, omtaler de enkelte medlemslands oppfølging av DACs retningslinjer for fattigdomsreduksjon og"Policy Coherence".
Bidra til at prinsippene bak DAC-retningslinjene drøftes og etterleves også av relevante FN-organisasjoner og –fond og av utviklingsbankene.
Generelt bidra til bedre sammenheng i industrilandenes politikk overfor de fattigste utviklingsland og til å sette fattigdomsspørsmål på dagsorden i relevante internasjonale organisasjoner og fora. Dette innebærer også å arbeide for endringer i industrialiserte lands politikk, som bidrar til å opprettholde fattigdommen i utviklingslandene.
Arbeide for at utviklingslandenes situasjon settes i fokus i WTO-sammenheng og bidra til at disse landene kan delta aktivt i forhandlingene i WTO og at deres interesser blir bedre ivaretatt av regelverket.
Arbeide aktivt for å identifisere og fremme tiltak som kan øke private kapitalstrømmer til produktive investeringer i utviklingslandene, ikke minst til de fattigste landene.
Bidra til at spørsmål om både giverlands og utviklingslands politikk av betydning for fattigdomsbekjempelse på andre områder enn utviklingssamarbeid, drøftes i internasjonale konsultasjoner og til at utviklingslandene tar opp slike spørsmål.
Bidra til forbedringer av HIPC-ordningen, oppfølgingen av denne og til bedre ordninger for gjeldsbytte i mellominntektsland.
Bidra til økning i bistanden til utviklingslandene.

Vi vil sette tydelige mål og prioriteter innen utviklingssamarbeidet

Multilateralt utviklingssamarbeid
Støtten til og gjennom det multilaterale systemet er av stor verdi for Norge. Det er gjennom internasjonalt samarbeid vi kan bidra til å løse globale utfordringer. Som et lite land, er vi dessuten avhengig av et slikt samarbeid med andre for å kunne påvirke norm- og policyutvikling internasjonalt. De multilaterale organisasjonene er de viktigste arenaene for internasjonal debatt om utviklingsspørsmål, og vedtak fattet i disse fora blir normgivende også for bilaterale aktører og nasjonale myndigheter. Fra norsk side har vi videre erfart at et sterkt multilateralt engasjement er en forutsetning for et vellykket internasjonalt utviklingssamarbeid.

Gjennom vedtaket av Millenniumserklæringen i FNs Generalforsamling, har man nå en internasjonal enighet omkring ett et felles sett av mål. Dette er, et stort framskritt i det internasjonale samarbeidet, og målene og prioriteringene for det norske multilaterale utviklingssamarbeidet kan i stor grad avledes fra Millenniumsmålene og behovet for sikkerhet og fred på verdensbasis. Økt samarbeid mellom de bilaterale aktørene og det multilaterale systemet skal bidra til bedre koordinert bistandsinnsats.

En stor andel av norsk bistand til fattige land skal kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner. Resultater på landnivå vil bli viet langt større oppmerksomhet. Det legges opp til at multilaterale midler innenfor prioriterte satsingsområder også kan brukes til å støtte multilaterale organisasjoners virksomhet på landnivå, når det bidrar til at organisasjonene kan fylle sin rolle mer effektivt innenfor koordinerte innsatser på landnivå.

Praktisk talt alle FN-organisasjoner har de siste årene gjennomgått omfattende reformer og effektiviseringstiltak. Dette arbeidet må forsette. Det multilaterale systemet må gis ressurser til å bistå utviklingslandene med å oppfylle Millenniumsmålene. Norge vil fortsatt arbeide for å styrke FN-systemets evne til å sette mottakerlandene bedre i stand til å lede kampen mot fattigdom.

De internasjonale finansinstitusjonene er de viktigste kanaler for ressursoverføringer til de fattige landene. Det har også i disse institusjonene funnet sted omfattende reformer for å øke deres effektivitet og kvaliteten på utlånsvirksomheten. Rådgivningsvirksomheten, basert på den betydelige kompetanse og analysekapasitet de besitter, er blitt stadig viktigere. Særlig Verdensbanken er i dag en helt sentral premissleverandør for hvordan målsettingen om fattigdomsbekjempelse skal gjennomføres i praksis. Fattigdomsorienteringen av utviklingsbankenes eget operative virke er de senere år blitt klart styrket, og tema som kjønnsrolleperspektiv og miljøhensyn er blitt bedre integrert i institusjonenes virksomhet. Norge vil videreføre arbeidet med å styrke finansinstitusjonene innsats for å bistå utviklingslandene til å løse sine fattigdomsproblemer, og vil særlig arbeide for at Det internasjonale valutafondet, IMFs, fokus på fattigdomsbekjempelse følges opp i praksis.

Fra norsk side er det viktig å foreta en jevnlig vurdering av de multilaterale organisasjonene som bistandskanaler. En slik vurdering vil spesielt se på organisasjonenes bidrag til å oppfylle Millenniumsmålene, i hvilken grad organisasjonene samordner sine programmer med nasjonale fattigdomsstrategier, samarbeidet mellom de multilaterale aktørene og med andre eksterne aktører. I dette arbeidet vil Norge samarbeide om og trekke på tilsvarende gjennomganger i Utstein-landene.

Generelt går Norge inn for å skape en større demokratisk likevekt i det internasjonale systemet av organisasjoner og institusjoner, slik at de fattige landene blir bedre i stand til å fremme sine interesser.

Bilateralt utviklingssamarbeid
Norge vil konsentrere det langsiktige bilaterale samarbeidet til et begrenset antall hovedsamarbeidsland. Landene skal tilhøre gruppen av de minst utviklede . I disse landene legges det opp til et langsiktig og omfattende samarbeid med sikte på å yte et vesentlig bidrag til landenes fattigdomsbekjempelse.

Norge legger vekt på at bistanden til hovedsamarbeidsland gjennom stat-til-stat samarbeidet og støtten gjennom norske institusjoner, bedrifter og organisasjoner, samt multilaterale organisasjoner, skal ta utgangspunkt i landenes egne strategier, planer og prioriteringer, og være et reelt mottakerledet samarbeid med andre givere. For å sikre samordning og unngå unødig belastning på mottakerlandenes administrasjon, legges det vekt på at en økende andel av norsk bistand skal ytes som program- og budsjettstøtte rettet mot å nå Millenniumsmålene.

Nivå og innretning på samarbeidet vil være avhengig av bl.a. behov i landene, samlet bistand fra giverne, landenes evne til å nå resultater og deres vilje til å respektere menneskerettighetene og utvikle demokrati, rettsstaten og et godt styresett. Samtidig vil formen på samarbeidet med det enkelte hovedsamarbeidsland kunne variere over tid, f eks ved at den finansielle støtten reduseres, mens dialogen og kunnskapsoverføringene intensiveres i perioder det måtte skje en negativ utvikling i landets styresett og mangelfulle resultater i form av fattigdomsbekjempelse.

I tillegg til hovedsamarbeidslandene legger Norge opp til å yte bilateral bistand også til en annen gruppe samarbeidsland. I disse landene vil innsatsen bli konsentrert om sektorer eller områder som landenes egne utviklingsplaner har vurdert som felter med betydelig potensiale for bidrag til fattigdomsbekjempelse, og hvor Norge har spesielle forutsetninger for å gi råd og støtte. Her vil det også bli lagt avgjørende vekt på koordinering med andre givere. Norskfinansierte tiltak og programmer som ikke støtter opp om samarbeidslandenes nasjonale fattigdomsstrategier eller Millenniumsmålene skal fases ut. Dette gjelder ikke kortsiktige bistandsinnsatser iverksatt for å bidra til å løse konflikter, lette overgangen til en normal situasjon eller utfra andre særskilte overveielser.

Regionalt økonomisk og politisk samarbeid og økt økonomisk integrasjon i en region kan legge grunnlaget for tettere politisk samhandling og økonomisk vekst. Dette er ikke minst viktig i Afrika som i så mange år har vært preget av krig og konflikt. Norsk utviklingspolitikk skal bidra til slikt samarbeid.

Vi vil fremme koordinering og alliansebygging

Samarbeid mellom industriland som har en aktiv utviklingspolitikk og mellom disse landene og utviklingslandene, er en forutsetning for å oppnå resultater i form av fattigdomsbekjempelse. For å lykkes må slikt samarbeid baseres på samarbeidslandenes egne fattigdoms- og utviklingsstrategier. Regionalt samarbeid må baseres på regionale og sub-regionale planer som f.eks. den afrikanske utviklingsplanen (NEPAD) 15Vedtatt på OAU-toppmøtet i Lusaka i 2001.. Koordinering og annet samarbeid må innebære konkret samarbeid på finansieringssiden og mht. krav om rapportering og resultater. Det må også sikte mot å redusere de administrative byrdene som tradisjonelt bistandsarbeid påfører samarbeidslandene og mot at aktørene skal utvikle bedre felles forståelse av fattigdoms- og utviklingsproblemene og handle deretter – i takt med hverandre og med basis i sine særlige fortrinn.

På bistandssiden har giversamfunnet hatt en tendens til å føre viktige utviklingspolitiske diskusjoner i fora hvor samarbeidslandene bare sporadisk har vært invitert. Bistandsorganer har også i stor grad arbeidet isolert fra fora hvor politikk av stor betydning for utviklingsland drøftes og beslutninger som er viktige for disse landene tas. Begge disse forholdene kan ha bidratt til at en har tapt av syne momenter og erfaringsmateriale som kunne gitt basis for økt konsistens mellom sentrale politikkområder som handel, landbruk og fiskeri, i kampen mot fattigdommen. Denne situasjonen må endres. Det må sikres at organer med ansvar for utviklingsspørsmål, både norske og de internasjonale hvor Norge er representert, blir mer proaktive. Bistand må bl.a. i framtiden drøftes, vurderes og forvaltes i en bred kontekst hvor alle elementer av betydning for fattigdomsbekjempelse inngår. Ikke minst på områder som gjeldslette, handel, fred og sikkerhet, styresett og næringspolitikk. For å kunne trekke på viktige erfaringer som har vært gjort av samarbeidspartnerne i utviklingslandene, bør denne dialogen skje i fora med deltakelse fra både nord og sør. Fora som Global Coalition for Africa (GCA) 16www.gca-cma.org kan tjene som modeller på målrettet og konkret samarbeid av denne art. Det er bare gjennom en slik helhetlig tilnærming at utviklingslandenes enorme utfordringer kan møtes.

Noen landutfordringer krever særskilte tilnærminger

Norge yter bistand til en rekke land hvor stat-til-stat bistand basert på langsiktige avtaler og nasjonale fattigdomsstrategier av ulike grunner ikke er mulig eller naturlig. Dette har f.eks. vært tilfelle for land i konflikt eller som nylig har lagt konflikter bak seg, som for eksempel Rwanda, Etiopia og Afghanistan. Det gjelder også land med betydelige problemer med svakt styresett og omfattende brudd på menneskerettighetene, som Zimbabwe. Norsk bistand til slike land blir gjerne kanalisert gjennom FN-systemet og frivillige organisasjoner. Det er sterke både utviklingspolitiske og humanitære grunner for et slikt tungt engasjement. Denne bistanden bidrar direkte til å redde liv. Den kan også bidra til å skape økt stabilitet og grunnlag for fred om den kobles fornuftig sammen med politisk innsats for forhandlinger og forsoning. Dette finnes det etterhvert mange eksempler på.

I land med svakt styresett eller alvorlige menneskerettighetsproblemer har de frivillige organisasjonene en spesielt viktig oppgave i å gi aktiv støtte til konstruktive endringskrefter og bygge opp under et mest mulig levende sivilt samfunn. De kan også få en særskilt viktig rolle i å utvikle og opprettholde grunnleggende tjenester som primærhelse og grunnutdanning for utsatte befolkningsgrupper. I de senere årene har Zimbabwe og Nicaragua illustrert hvordan bistanden har måttet justere seg i disse retningene.

Selv om ordinært stat-til-stat utviklingssamarbeid i kortere eller lengre perioder reduseres eller stanses er det like fullt av stor betydning å videreføre en politisk dialog. Utviklingspolitikken opphører ikke i fraværet av stat-til-stat bistand.

Næringslivet kan også under visse vilkår ha en svært konstruktiv rolle. Dette gjelder særlig dersom økonomiske investeringer kan bidra til å svekke spenninger og frustrasjoner i befolkningen forårsaket av nød, manglende muligheter for sysselsetting og ekstreme forskjeller.