Innledning

Grunnlaget for norsk innsats på atomsikkerhetsområdet ble lagt i St. meld nr. 34 (1993-94) Atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder. Bakgrunnen var den omfattende atomvirksomheten under den kalde krigen, både sivilt og militært og særlig på Kolahalvøya, og de mange utfordringene knyttet til sikkerhet og miljø dette hadde skapt.

Av atominstallasjonene i våre nærområder utgjør de russiske atomkraft­verkene den største potensielle faren for radioaktiv forurensing og helseskade i Norge. En alvorlig ulykke ved kraftverket på Kola vil kunne gi akutte helseskader i nærområdene og langvarige konsekvenser i form av radioaktivitet i næringskjeden i stor avstand fra kraftverket. Selv om virkningen av ulykker fra fartøyreaktorer vil være mindre, representerer den høye konsentrasjonen av atomdrevne fartøyer i regionen en trussel.

Betydelige mengder radioaktivt avfall og kjernefysisk materiale i Nordvest-Russland er uforsvarlig lagret og representerer derfor en risiko for helse og miljø. Dårlig sikret spaltbart materiale er dessuten en trussel ut fra et ikkespredningsperspektiv.

St.meld. nr. 34 (1993-94) ble behandlet i Stortinget i juni 1994. I sin innstilling 1Innst. S. nr. 189 (1993-94) anførte Utenriks­komiteen bl.a. følgende: ”Siktemålet må i første omgang vera ei omfattande kartlegging av miljøkonsekvensar og finansieringsbehov. Komiteen meiner dette arbeidet bør resultere i ein handlingsplan der det går fram kva for tiltak regjeringa meiner er mest kostnadseffektive med omsyn til å fjerne trugsmålet om radioaktiv forureining av våre nærområde.” Regjeringens handlingsplan ble iverksatt fra april 1995. En revidert handlingsplan ble utarbeidet i 1997.

Siden den gang har rammebetingelsene for atomsikkerhetssamarbeidet endret seg betydelig. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 har det internasjonale samfunn satt økt fokus på faren for at radioaktivt og spaltbart materiale kan komme på avveie og bli brukt i terroraksjoner. Dette har skapt et bredt internasjonalt engasjement for å løse proble­mene knyttet til atominstallasjoner, ikke minst i våre nordlige nærområder.

I juni 2002 etablerte G8-landene 2Canada, Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA, samt EU sitt Globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale. Landene forpliktet seg til å sette av 20 milliarder dollar i løpet av 10 år til slike tiltak. Partnerskapet har definert fire hovedsatsingsområder: sikring av spaltbart materiale, opphugging av atomubåter, destruksjon av kjemiske våpen og sysselsetting av tidligere våpenspesialister. Norge sluttet seg til partnerskapet i juni 2003 og har stilt i utsikt et bidrag på 100 millioner euro over 10-årsperioden.

Et sterkere internasjonalt engasjementet for å løse atomproblemene i Nordvest-Russland har vært et viktig mål for oss siden den første handlingsplanen ble lansert i 1995. Norge tok initiativ til å fremforhandle et multilateralt rammeverk for bistand til Russland på atomsikkerhetsområdet (MNEPR 3Multilateral Nuclear Environmental Programme in the Russian Federation) og ledet forhandlingene frem til undertegning i Stockholm i mai 2003. Avtalen omfatter bl.a. fritak av skatt, toll og avgifter på bidrag og fritak for ansvar i tilfelle uhell under prosjektgjennomføringen. Donor­landenes rett til inspeksjon på prosjektstedet og kontroll med bruk av bidragene er viktige prinsipper i avtalen.

EUs nordlige dimensjons miljøpartnerskap (NDEP 4Northern Dimension Environmental Partnership) ble opprettet i 2001 og rår ved årsskiftet 2004-05 over 148 millioner euro til atomsikkerhetstiltak i Russland. Norges bidrag til NDEP-fondet er på 10 millioner euro. Det første NDEP-prosjektet var utarbeidelse av en strategisk masterplan for løsning av atomutfordringene i Nordvest-Russland. Under arbeidet med planen la russiske myndigheter fram et omfattende materiale om miljø­problemene og forholdene på russiske atominstallasjoner, med detaljerte analyser av særlige problemer som må løses. I planen defineres opprydding av radioaktivt avfall og sikring av brukt kjernebrensel på Nordflåtens tekniske baser i Andrejevbukta og Gremikha på Kolahalvøya som den største og mest akutte oppgaven. Den strategiske masterplanen er et viktig beslutningsverktøy for målrettet innsats både for det multilaterale og det bilaterale samarbeidet.

Siden atomsikkerhetssamarbeidet med Russland kom i gang rundt 1995 er det oppnådd gode resultater, noe bl.a. økt sikkerhet ved Kola kjernekraft­verk er et eksempel på. Samarbeidet om sikker håndtering, transport, lagring og deponering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel i våre nærområder har også gitt konkrete resultater.

I løpet av disse årene har vi fått økt kunnskap om miljø- og sikkerhets-utfordringene ved russiske atominstallasjoner. Samarbeidet mellom norske og russiske tilsyns- og forvaltningsmyndigheter er bygget ut og åpenheten om problemene har blitt større. Et multilateralt juridisk rammeverk for samarbeidet er på plass og betydelige midler er gjennom ulike inter­nasjonale initiativ stilt til rådighet for konkrete tiltak.

Sammenlignet med situasjonen i 1995, da vi ikke kjente omfanget av atom­utfordringene, har vi i dag bedre forutsetninger for å bidra til å løse problemene. Noen oppgaver kan være løst innen fem år, f.eks. sikring av radioaktive kilder i russiske fyrlykter i våre nærområder. Tidsperspektivet for G8-landenes Globale partnerskap er 2002 – 2012. I løpet av denne 10-årsperioden skal arbeidet med å hugge opp alle gjenværende utrangerte atomubåter være fullført. Arbeidet med å sikre lagrene av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel ved Nordflåtens tekniske baser i Andrejevbukta og Gremikha må imidlertid sees i et lengre perspektiv – kanskje 20 år. Regjeringen legger til grunn at handlingsplanen i første omgang videre­føres frem til 2012, og oppdateres etter behov frem til da. Samarbeidet mellom norske og russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter på atomsikker­hetsområdet bør fortsette også utover dette og som en del av det bilaterale samarbeidet mellom Norge og Russland.