FN og sanksjonspolitikk; samråd med salen

Innledning

Debatten er gjengitt i hovedtrekk og dreide seg om kjerneelementer i de foregående debattinnleggene. Tilhørerne i salen kom med både kommentarer og spørsmål til utenriksministeren og panelet for øvrig.

Salen åpnet med å spørre om de politiske formålene med sanksjonene mot Irak fremstår som klare og forståelige nok. Hva skjer når sanksjonene oppheves?

Utenriksministeren bekreftet at formålet bak sanksjonene mot Irak med fordel kunne vært klarere presentert både for Irak og det internasjonale samfunn. Han ytret videre ønsker om å arbeide for tidsavgrensninger av sanksjonene, slik at opp- eller nedtrappinger lettere kan vurderes etter situasjonens løpende utvikling. Situasjonen i Irak etter sanksjonene er et viktig emne og en diskusjon som FNs sikkerhetsråd ikke bør utelate. Utenriksministeren fremhevet videre at en av Norges tre hovedpunkter for arbeidet i Sikkerhetsrådet er å fokusere på en bredere FN-strategi i fredsarbeidet. Langsiktig bistand, humanitær innsats og oppbygning av det sivile samfunn under og etter FN-operasjoner er viktig for utviklingen i konfliktområder.

Avmakten over sanksjonenes effektivitet

Et annet sentralt tema i debatten var hvorvidt Irak bare kan forsinkes i å skaffe seg atomvåpen, eller om det finnes et punkt i historien hvor Irak med sannsynlighet aldri vil anskaffe seg atomvåpen? Det spekuleres allerede sterkt i om Irak er i ferd med utvikle atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen, selv om det ikke kan sies at Irak har planer om å bruke slike våpen mot noen i overskuelig fremtid. Men trusselen fra Iraks eventuelle atomkapasitet vil neppe endre seg før et annet styresett er på plass i landet. Utsiktene til å forholde seg til Iraks atomvåpen-kapasiteter i nåtid og fremtid kan virke motstridende. For mens oppgittheten råder om mulighetene til å hindre Irak i å utvikle atomvåpen på kort eller lang sikt på andre måter enn gjennom en regimeendring, fremstår ikke de nåværende sanksjonene som begrunnet i ønsket om en slik regimeendring. Sanksjonene fremstår snarere som begrunnet i ønsket om å forhindre det nåværende regimet i å erverve seg masseødeleggelsesvåpen. Sanksjonene lykkes likevel ikke i å garantere for dette.

En viktig balansegang er å veie ønsket om dialog med regimet i Bagdad opp mot direkte politisk eller militært press. Det er en komplisert oppgave å løse ettersom det ofte ligger betydelig mer politisk gevinst i strenge og klare sanksjoner – eller fordømmelser – enn i møysommelig debatt. Det er også viktig å holde et helhetlig blikk på sanksjonene. Hvis det kan tenkes at resultatet av lettelser i sanksjonene blir etterfulgt av intensivert bombing fra Storbritannia og USA, må man tenke over hvilke konsekvenser dette har blant annet for sivilbefolkningens kår. Det er viktig å avpasse virkemidler og sammenheng. Norge ønsker en endring av sanksjonene som retter fokus mer mot regimet og mindre mot hele landet generelt. ’Vi vil endre sanksjonene ved å gjøre dem tøffere mot Saddam Hussein og lettere mot sivilbefolkningen’, sa utenriksministeren.

Norge og USA

Salen fremhevet at det tidvis oppleves som uklart fra politisk ledelse hva som er formålet med sanksjonene. Ønsker man å straffe Irak, endre regimets handlemåte, eller arbeide for å erstatte hele regimet? Vil man endre sanksjonene først når Irak bøyer seg uforbeholdent? Eller ønsker Norge å mykne opp sanksjonene uten at en nevneverdig holdningsendring fra Iraks side? Er det noen gang aktuelt å opponere direkte mot USAs syn i FNs sikkerhetsråd, eller er maktforholdene i Rådet lammende for arbeidet til småstater som Norge? Har Norge et normativ selvstendig perspektiv for sitt arbeid i Sikkerhetsrådet, eller krever det såpass mye å holde i gang en dialog mellom vetomaktene at de normative ønskene må settes i andre rekke?

’ Redigert virkelighet’

Så lenge vetomaktene i FNs sikkerhetsråd ikke er enige om hvordan det internasjonale samfunn bør forholde seg til Irak, gis det rom for Saddam Hussein til å spille vetomaktene ut mot hverandre. Norge tolker dette som en sakte glidning mot sammenbrudd i sanksjonspolitikken mot Irak. Regimet spiller på hvor hardt sanksjonene rammer sivilbefolkningen i Irak, men viser lite hensyn til den samme sivilbefolkningens beste. ’Denne virkelighetspresentasjonen er det viktig å gjennomskue’, sa utenriksministeren, ’ellers vinner regimet en stor seier’. Utenriksministeren mente også at vi har å gjøre med en ’redigert virkelighet’ når Saddam Hussein lykkes i å presentere seg selv som palestinernes forkjemper og at det er problematisk at det ikke trenges dypere ned i saken fra medias side.

Sanksjonene og Midtøsten

Hvilke ringvirkninger har sanksjonene mot Irak for opinionen i Midtøsten? Det må sees som et moralsk problem at de økonomiske sanksjonene mot Irak ikke har noen nevneverdig støtte i Midtøsten. Nabolandene rammes selv hardt av sanksjonene som setter begrensninger på en tidligere vital grensehandel. Heller ikke innad i Irak synes det å være en spesielt sterk støtte for sanksjonene. Dette har tidligere vist seg å være avgjørende for hvorvidt sanksjoner er et egnet middel til å presse et regime til å endre politikk. I Sør-Afrikas tilfelle var det avgjørende at sanksjonene mot regimet hadde bred støtte fra befolkningen. Likedan var en mer eller mindre organisert motstandsbevegelse, eller institusjonalisert demokratiseringsbevegelse av stor viktighet, spesielt i det sanksjonene ble hevet. Irak har imidlertid ingen organisert opposisjon.

Salen spurte om man kan tenke seg internasjonale tiltak som bidrar til å bygge de nødvendige institusjoner for en demokratiseringsprosess i et sanksjonsrammet land som Irak? Kan dette håndteres av et internasjonalt organ?

Utenriksministeren svarte at man kan tenke seg en utvikling i tråd med Karl Marx’ tanker om et samfunns basis og overbygning. I så fall vil en endring av sanksjonene til stimulans for den sivile økonomien virke positivt. For dersom økonomien endrer seg, vil overbygningen også tvinges til endring.

Det ble også påpekt fra salen at mens dagens lederskap i Irak har vært eksponert for vestlige tanker, har neste generasjon vært isolert fra en slik påvirkning. Middelklassen er redusert til en ubetydelighet, og forestillingene om Vestens arroganse står sterkt i befolkningen. Når en endring i landets styre kommer på dagsorden, vil dette være et vesentlig problem.

Kurderne i Irak

Kurderne i Nord-Irak har i dag et reelt omfattende selvstyre. Situasjonen i nord virker bedre enn i Bagdad-kontrollerte områder av Irak. Grensene er også mer porøse i nord, noe som mildner effekten av de økonomiske sanksjonene på lokaløkonomien.

Det kurdiske uformelle selvstyret er ikke formelt godkjent av FN, og selv om FN i dag er tungt inne i området med humanitær assistanse, vet ingen hva som vil skje den dagen sanksjonene løftes og Bagdad kan gjenoppta faktisk suverenitet over området.

Salen kommenterte kurdernes situasjon i Irak: Hvordan skal kurderne sikres mot nye overgrep, slik som angrepene på slutten av 1980-tallet der 5000 mennesker ble drept ved hjelp av Saddam Husseins kjemiske stridsmidler? Hvordan skal man arbeide for at kurderne skal få et politisk akseptabelt forhold, på egne premisser, til regimet i Bagdad? Spørsmålet om kurdernes situasjon i nord, likesom shia-muslimenes situasjon i sør kan sees som relevant for det store deler av Midtøstens befolkninger opplever som en dobbeltstandard fra Vesten, argumenterte salen. Samtidig har det nok i denne sammenhengen festet seg en ’redigert’ virkelighetsoppfatning hos mange, hvor for eksempel den humanitære situasjonen i Irak fremstår som FNs skyld alene.

Andre sanksjonsområder

Samrådets tema var sanksjoner generelt, og Burma ble trukket frem som et viktig eksempel. Det ble pekt på at det allerede foreligger et parlamentarisk opprop i Norge for boikott av Burma, men at dette ikke har blitt fulgt opp. Derimot økte handelen mellom Norge og Burma i fjor med et drastisk tempo. Samtidig foreligger det en gylden sjanse til å fordømme Burmas regime blant annet på bakgrunn av ILOs belysning av bruk av tvangsarbeid og den påfølgende resolusjonen som oppfordrer til boikott av regimet. Men Regjeringen har ved flere anledninger stilt seg skeptisk til å innføre multilaterale så vel som unilaterale økonomiske sanksjoner mot Burma.