Sanksjonspolitikken og FN, Åpningsinnlegg, utenriksminister Thorbjørn Jagland

Kjære samrådsdeltakere,

I min redegjørelse til Stortinget i fjor om Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd, understreket jeg viktigheten av en bred dialog med norske forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner. Det er Norge som er medlem av Sikkerhetsrådet. Medlemskapet er en nasjonal oppgave.

Bakgrunnen for våre regionale samrådsmøter om sentrale spørsmål på Sikkerhetsrådets dagsorden, er en visshet om at vi alle har noe å lære av hverandre. Ingen har noen fasitsvar på de store utfordringene vi står overfor. Alle må bidra. Norge må ta stilling til konkrete konflikter og fremme konkrete forslag til handling. Vi er nå nødt til å gjøre oss opp egne meninger og handle deretter.

’Konflikter i Afrika var gjenstand for en spennende dialog på et samrådsmøte i Bergen i mars. Etter påske tar vi opp ’det utvidede sikkerhetsbegrep’ i Trondheim. Utviklingsminister Anne Kristin Sydnes holdt samråd om ’Utvikling som fredsbygging’ i Tromsø i forrige uke.

Dagens samråd er viet et av de viktigste og vanskeligste temaene på Sikkerhetsrådets dagsorden: ’Sanksjonspolitikken og FN’. Dette er ikke minst blitt synliggjort gjennom vårt formannskap for Sanksjonskomitéen for Irak.

Det er de som hevder at FN-sanksjonene mot Irak har vært fullstendig feilslåtte i og med at Saddam Hussein fortsatt sitter ved makten i Bagdad.

Jeg vil understreke at sanksjonene mot Irak aldri har hatt som målsetting å frariste Saddam Hussein makten.

Jeg vil understreke at sanksjonene mot Irak har en overordnet målsetting – nemlig å frata Saddam Hussein muligheten til å utvikle nye masseødeleggelsesvåpen og på nytt kunne utgjøre en alvorlig trussel for naboland i regionen.

Jeg vil understreke at på grunn av sanksjonene har Irak hatt store problemer med å utvikle nye masseødeleggelsesvåpen og gjenoppbygge militære arsenaler, og slik sett har sanksjonene vært vellykkede.

Kjære deltakere,

Det er de som sier at sanksjonene mot Irak er skylden i de enorme lidelser som den irakiske sivilbefolkningen lever under.

Jeg vil understreke at situasjonen for den irakiske sivilbefolkningen gir grunn til stor bekymring. Situasjonen i Nord-Irak er imidlertid betydelig bedre enn i Sør-Irak, spesielt hva angår shia-muslimene. En større andel av midlene som stammer fra olje-for-mat-programmet er øremerket Nord-Irak. Videre er det FN – og ikke irakiske myndigheter –som administrerer de humanitære leveranser i Nord. Dessuten er det et omfattende nærvær av ikke-statlige hjelpeorganisasjoner i Nord, mens de har ytterst begrenset adgang i Sør.

Jeg vil understreke at årsakene til den vanskelige humanitære situasjonen er sammensatte. Sanksjonene har indirekte bidratt til å forverre situasjonen. De har lagt begrensninger i innførselen av en del utstyr som ikke det rimeligvis har vært nødvendig å stanse. Men samtidig har det vært iverksatt omfattende tiltak fra det internasjonale samfunnets side for å sikre befolkningen mat, medisiner og annet utstyr.

Jeg vil understreke at gjennom de endringer som FN har gjennomført i sanksjonsregimet over de siste årene for å avhjelpe situasjonen for den irakiske sivilbefolkningen – spesielt gjennom det såkalte olje-for-mat-programmet – burde og kunne situasjonen for den irakiske sivilbefolkningen i dag vært atskillig bedre.

Hvorfor?

Fordi Saddam Hussein har konsekvent nektet å samarbeide med FN om adgang for FNs våpeninspektører. Dette er et krav som det samlede internasjonale samfunn står bak. Oppfyllelse av dette kravet ville også føre til suspensjon av sanksjonene.

Fordi Saddam Hussein har bevisst utnyttet situasjonen, og lagt seg på en linje der han bevisst lar sin egen befolkning lide for å få internasjonal sympati og støtte til heving av sanksjonene uten å oppfylle FNs krav.

Fordi nærmere 40 000 millioner norske kroner fortsatt står ubrukt på FNs konto under olje-for-mat-programmet. Penger som uten videre kunne gått til mat og medisiner. Dette samtidig som Irak i dag kan selge ubegrenset med olje og importere det myndighetene ønsker av mat og medisiner. Dette samtidig som utstyr til utdanning, strømforsyning, vannforsyning og landbruk står på forhåndklarerte lister, og kan dermed innføres til Irak uten vedtak i Sanksjonskomiteen. Dette samtidig som store mengder varer ventet på at irakiske myndigheter skulle fylle ut nødvendige papirer for å gi FN fullmakt til forsendelse.

Kjære deltakere,

Det er de som hevder at Norge, som formann i FNs sanksjonskomité for Irak, bør straks iverksette tiltak for å avvikle sanksjonene, eller i minste fall endre disse vesentlig.

Jeg vil understreke at vi primært ønsker snarlig lempning av sanksjonene gjennom irakisk samarbeid med FN. Samtalene mellom irakerne og FNs generalsekretær i slutten av februar avdekket ikke slik samarbeidsvilje, men det blir en ny samtalerunde i mai. Det er positivt. I påvente av irakisk samarbeid har jeg tatt til orde for en gjennomgang av eksisterende sanksjonspraksis.

Jeg vil understreke at Norge, som formann i sanksjonskomiteen, er satt til å lede et arbeid med å administrere sanksjonene mot Irak. Verken Norge, eller komiteen som sådan, kan foreta endringer i disse. Det kan bare gjøres gjennom vedtak i FNs sikkerhetsråd, hvor USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina har vetorett.

Jeg vil understreke at Norge har siden 4. januar i år – da vi ble valgt til leder av sanksjonskomiteen – vært opptatt av hensynet til den irakiske sivilbefolkningen, men samtidig å unngå at Saddam Hussein igjen skal kunne true egen befolkning, naboland eller regionen med masseødeleggelsesvåpen. Vi har derfor arbeidet aktivt for å gjøre FN-sanksjonene mot Irak mer målrettede og effektive.

Jeg kan i dag dele hovedlinjene i dette arbeidet med dere. Jeg har i samtaler med utenriksministrene i de fem faste medlemslandene i Sikkerhetsrådet – USA, Russland, Frankrike, Storbritannia og Kina - lagt frem forslag til konkrete endringer av sanksjonsregimet.

For det første legger vi vekt på at antallet kontrakter som holdes tilbake av sanksjonskomitéen må i vesentlig grad reduseres. Våre egne analyser viser at de aller fleste av søknadene om eksport til Irak som holdes tilbake for nærmere vurdering omfatter utstyr som ikke med noen rimelighet kan knyttes til våpenproduksjon.

For det andre, har vi tatt til orde for at man må se på om listene over forhåndsgodkjent utstyr under olje-for-mat-programmet kan utvides – det vil si å utvide listen over utstyr som det ikke er nødvendig å søke eksportlisens for.

For det tredje, vi har foreslått at det må være mulig å redusere listen over utstyr som kan brukes både militært og sivilt – såkalt dual use utstyr. På denne måten kan mer utstyr frigis der hovedanvendelsesområdet er av sivil karakter.

For å forsikre oss om at Saddam Hussein ikke utnytter liberaliseringen av sanksjonsregimet til våpenformål, har vi videre tatt til orde for å styrke kontrollregimet.

Responsen på disse tankene har så langt vært entydig positiv. Vi arbeider nå med å utdype disse tankene med sikte på å utarbeide mer konkrete forslag. La det imidlertid være klart at det ikke er noen lett balansegang å på den ene siden foreslå lettelser i sanksjonsregimet for å bedre den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen i Irak, samtidig som vi skal gjøre sanksjonene mer målrettede og effektive for å hindre Saddam Hussein i å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Sanksjonsspørsmål er i korthet teknisk kompliserte, politisk meget sensitive og humanitært svært følsomme.

Kjære deltakere,

La meg avslutningsvis også si noen ord om sanksjoner generelt.

Uavhengig av sanksjonene mot Irak, pågår det for tiden en generell diskusjon i Sikkerhetsrådet om sanksjoner som virkemiddel. Sanksjoner er i mange tilfeller det eneste tvangstiltak som står til rådighet for det internasjonale samfunn utenom militær maktanvendelse.

Regjeringens syn er at sanksjoner – det være seg økonomiske eller andre – som den klare hovedregel må være omforente og hjemlet i vedtak i FNs Sikkerhetsråd. Det er gjennom omforente tiltak at sanksjoner kan få størst mulig virkning. Og – noe vi ikke må glemme – alternativet til FN-sanksjoner vil lett kunne bli ensidige tiltak, herunder militære tiltak, innført av stormakter.

Norge arbeider i Sikkerhetsrådet for å gjøre sanksjoner målrettede og effektive slik at de først og fremst rammer de reelle beslutningstakere i den aktuelle stat og den virksomhet som sanksjonene egentlig skal motvirke. I denne sammenheng ønsker vi i størst mulig grad å skjerme sivilbefolkningen. Vi arbeider videre for mer presise resolusjonstekster som gir den sanksjonerte stat eller bevegelse en klarere forestilling om hva som kreves innfridd før sanksjonene kan lempes.

Målet med sanksjoner er ikke å straffe noen, men å forbedre en situasjon eller i hvert fall forhindre en videreføring eller forverring av en uholdbar situasjon. Derfor mener vi også at sanksjonspolitikken må støtte opp om en politisk prosess. Der bør både nedtrapping og opptrapping av sanksjonene inngår som løpende alternativer avhengig av den aktuelle stats eller bevegelses vilje, eller mangel på sådan, til å etterleve de krav som stilles.

Vi går derfor også inn for at sanksjoner som hovedregel skal tidsavgrenses. Dette vil gjøre sanksjonene mer fleksible ved at Sikkerhetsrådet med jevne mellomrom vil måtte foreta en konkret vurdering av i hvilken grad den aktuelle stat har etterlevd Sikkerhetsrådets krav og tilpasse de videre sanksjonene etter dette. Også i denne forbindelse vil det imidlertid forekomme situasjoner der en tidsavgrensning ikke er mulig eller hensiktsmessig.

Norge har i Sikkerhetsrådet også gått inn for å opprette et permanent overvåkningsorgan for sanksjoner. Et slikt organ ville kunne bistå de ulike sanksjonskomitéene med informasjon og analyse av hvorvidt sanksjonene etterleves og hva konsekvensene av sanksjonene er.

Vi legger vekt på behovet for at det gjennomføres en grundig analyse av sanksjoners humanitære konsekvenser – både før sanksjoner eventuelt innføres og etterhvert som vi ser virkningene av dem, slik tilfellet er i Irak.

Kjære deltakere,

Jeg har gitt dere en skisse av de idéer vi jobber med i Utenriksdepartementet – og i samråd med andre land - om sanksjonspolitikken generelt, og Irak spesielt.

Jeg vil gjerne høre synspunkter fra dere. Jeg vil gjerne høre konkrete forslag til hvordan vi bør forholde oss til sanksjoner - særlig dersom regimet i Bagdad fortsatt nekter å samarbeide med FN.

Jeg ser frem til et vellykket samråd.