Omforente målsetninger

Bærekraftig utvikling

Nye slagord blir fort utslitt. Idealet om langsiktig samvirke mellom politikk for velstand og miljø fikk ny form på slutten av 1980-tallet og gir ikke store avisoverskrifter i dag. Men la oss stoppe opp og tenke gjennom det, for bak plakatordene "bærekraftig utvikling" ligger en idé om langsiktig solidaritet: Vi må velge en kurs i dag, både som samfunn og som individer, som sikrer at jorden vi lever på, fortsatt kan brødfø og huse oss, og gi en god tilværelse for våre etterkommere.

Hva betyr egentlig bærekraftig utvikling? En allment godtatt definisjon er Brundtland-kommisjonens: "en utvikling som ivaretar nåtidens behov uten å stå i veien for at fremtidige generasjoner klarer å ivareta sine". Vi må altså se våre handlinger i et generasjonsperspektiv, og særlig være nøye med valg som setter varige spor og påvirker våre etterkommeres overlevelse, behovsdekning og handlefrihet. Det er avkastningen av kapitalen vi må leve av; samtidig kan vi vinne ny kunnskap som øker avkastningen og beskytter naturgrunnlaget.

I globaliseringens verden er "bærekraftig utvikling" et globalt begrep. Et bærekraftig Norge kan bare tenkes som del av en bærekraftig verden og ikke som en "lomme" i en verden som går i feil retning.

Alle er på sin måte med på å forme landet fremtidens nordmenn skal bo i. I ulike faser av livet er det de samme menneskene som arbeider og forbruker, er elever og pasienter, deltar i og berøres av forvaltningens beslutninger. I ulike situasjoner har vi ulike oppgaver og særinteresser, men vi må kunne samles om bærekraftig utvikling som et felles mål. Dette krever ikke enighet om ett og alt, men det krever at vi deler generasjonsperspektivet. Vårt forbruk og våre handlinger dekker behov her og nå, men de inngår samtidig i en forvaltning av vår nasjonale ressursformue som påvirker kommende generasjoners mulighet til å dekke sine behov.

Vi har alle hørt om noen tiltak: reis kollektivt, sorter søppel og skru ned temperaturen hjemme. Men handling kreves på alle nivåer, av den enkelte, av bedrifter, av kommuner, av staten, og for å bli effektive bør tiltakene trekke i samme retning. Derfor må vi vite hvor vi vil, og bli enige om hvordan vi skal komme dit; vi må legge en strategi. Når den nasjonale strategien er på plass, må skrittene på veien mot målene tas: de lokale handlingsplanene, lokal agenda 21, som mange kommuner har laget, er et eksempel på dette.

Nasjonal bærekraftstrategi: å velge retning

Den nasjonale bærekraftstrategien fokuserer på forhold som er særlig viktige for samfunnets langsiktige overlevelse, behovsdekning og valgmuligheter. Norges mange kommuner, bedrifter, organisasjoner og institusjoner har ulike forutsetninger og ulike utviklingsmål, og virkeområder som spenner fra en enkelt kommune til hele verden. En felles innsats for fremtiden krever ikke handlingsplan for alle felt, men berører mange områder av samfunnet. Strategien setter grenser for vår handlefrihet nå for å sikre handlefriheten langt inn i fremtiden. Den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling tar utgangspunkt i dette for å møte både de nasjonale og de globale utfordringene.

Denne strategien er ikke heldekkende for alle områder av politikken, men fokuserer på faktorer som er avgjørende i et generasjonsperspektiv. Den skal være en minimumsramme for handling, og ikke et detaljert program. Regjeringen satte strategiarbeidet i gang og vil gjøre kursendringer der det trengs, men strategien skal ikke bare være en strategi for statens virksomhet, den skal vise retningen for alle aktører i det norske samfunnet.

Bedrifter, kommuner, næringslivets organisasjoner, hele mylderet av forenings-Norge er innbudt til å delta i å utforme, gjennomføre og evaluere denne første nasjonale strategien. Videre dialog vil skje når strategien skal lede videre inn i handling. Når strategien skal revideres, vil prosessen kunne dra nytte av disse erfaringene.

Denne strategien starter med å stille opp enkelte felles mål. Deretter tegner den et bilde av dagens situasjon og av utviklingen frem til nå , og beskriver hvilke utfordringer vi antar vi vil møte. I det tredje kapitlet gjennomgår vi hvilke forhold vi må ta i betraktning når beslutninger skal treffes, og de viktigste valgene som må treffes for å opprettholde handlefriheten. Det siste kapitlet beskriver oppfølging, etterprøving og revisjon.

Målsetninger

Denne strategien skisserer hvordan hensynet til bærekraftig utvikling kan ivaretas når vi tar avgjørelser, det være seg som individer, næringslivsledere eller politikere, i de kommende 3-4-5 tiårene. Det første vi da må enes om, er målsetninger: hvor skal vi?

Når vi skal utdype denne hovedmålsetningen, erkjenner vi fort at bærekraftig utvikling krever innsats ikke bare på miljø- og naturressurssiden, men innen hele samfunnet, og utenlands såvel som innenlands.

Verden omkring oss setter rammer for hva vi kan foreta oss. Klimaet i Norge påvirkes av drivhusgasser fra alle land, radioaktivt avfall annetsteds utgjør en fare også for oss, og fiskere fra andre land øser av de samme bestandene som vi. Norsk økonomi er avhengig av samkvem med andre land, og blir kraftig påvirket av internasjonale rammebetingelser og av svingninger i verdensøkonomien.

En av vår tids største utfordringer er fattigdommen. Norge har gjort bekjempelse av fattigdom til et overordnet mål i sin utviklingspolitikk, og Regjeringen fremlegger med det første en handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør. Planen strekker seg frem til 2015 og omfatter handling på en bred front.

Store deler av verdens befolkning lever på eller nær eksistensminimum – samtidig som menneskenes samlede produksjon og forbruk allerede truer naturgrunnlaget. En global politikk for bærekraftig utvikling må derfor prioritere grunnleggende behov, i dag og i fremtiden.

Fattigdom er et hinder for bærekraftig utvikling, ettersom fattige samfunn i mange tilfeller er nødt til å prioritere akutte problemer fremfor investeringer som ville gi bedre gevinst på lengre sikt. Samtidig øker de økonomiske forskjellene mellom rike og fattige, både innenfor land og mellom land.. Derfor må en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling bidra til en jevnere fordeling over alt. Dette er et mål i seg selv, men det gir også en mer stabil og sikker verden.

Internasjonale utfordringer krever nasjonal handling, men også felles innsats på gjensidig forpliktende grunnlag. Derfor deltar Norge aktivt i internasjonale organisasjoner og i utformingen av avtaler, ikke minst på miljøområdet.

• Internasjonalt samarbeid skal sikre bærekraftig utvikling. Det er en målsetning for norsk utenrikspolitikk at hensynet til bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling av jordens goder og byrder blir et grunnleggende premiss i internasjonalt samarbeid.

Bærekraftig utvikling forutsetter altså en sunn økonomi som gir handlefrihet, men velstanden i industrilandene, slik produksjonen og forbruket er sammensatt i dag, utgjør en like stor trusel mot miljø og ressurser som fattigdommen i utviklingslandene. Vi må derfor endre produksjons- og forbrukssammensetningen. En sunn økonomi med kostnadsrette priser, i balanse med natur- og ressursgrunnlaget og tilpasset menneskenes behov og evner, er en forutsetning for bærekraftig utvikling. Et velstående samfunn betyr ikke nødvendigvis et samfunn med overforbruk og sløsing: naturressurser, kulturminner, arbeid og kapital som går til spille, gjør samfunnet fattigere på lengre sikt:

• En sunn og stabil økonomisk utvikling innen miljømessig forsvarlige rammer. Hovedmålene for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskapning, videreutvikling av velferdssamfunnet og rettferdig fordeling .

Et sterkt og konkurransedyktig norsk næringsliv, i en verdensøkonomi som også tilgodeser utviklingslandenes behov, er en forutsetning for å få til dette. Næringslivets eiere, ledere og ansatte må ha kvalifikasjoner, evner og vilje til å tilpasse seg stadig nye krav og muligheter, slik at verdiskapningen kan skje på måter som støtter opp om en bærekraftig utvikling og kommer samfunnet til gode. Til dette kreves økt kunnskap (utdanning, forskning) og evne til å omsette denne kunnskapen i handling. Næringslivet har på sin side behov for stabile rammevilkår, så politikken som legger forutsetningene for verdiskapningen, må være langsiktig.

Et samfunn som når et minimum av velferd og harmoni og makter å legge grunnlaget for at menneskene kan få ta i bruk og utvikle sine evner, til eget og til fellesskapets beste, er godt rustet for å sikre bærekraftig utvikling. Livskvalitetsmålene som er stillet opp i den tredje delmålsetningen, peker langt utover det som er nødvendig for ren overlevelse, men de stemmer godt overens med idealer som har vært viktige for samfunnsutviklingen i Norge og som bør videreføres.:

• Trygghet og personlig utvikling. Alle må sikres grunnleggende goder for et verdig liv og få like muligheter til å skape sin egen fremtid samt anledning til et liv med høy livskvalitet, i nord som i sør. Vi må sikre god og likeverdig tilgang til og fordeling av helse- og sosialtjenester og andre offentlige tjenester. Tilbudene må søkes fordelt på en måte som forener hensynet til den spredte bosetningen og behovet for faglig kompetanse. Vi må bekjempe sosial marginalisering, og forebygge skader på kropp, sinn og fellesskap forårsaket av fattigdom, dårlige boliger, arbeidsløshet, arbeidsbelastninger, manglende fysisk aktivitet, forurensning og kulturell armod.

Samfunnet må utvilkle seg innenfor de rammene naturen setter. Det er jorden vi lever av, og som vi lever og arbeider på. Det finnes ikke noen ny verden folk kan flytte til hvis det blir for ille hjemme. Dersom vi skal sikre at ikke bare vi selv, men også de kommende slektsledd, skal få en klode som tåler trykket av oss alle og fortsetter å forsyne menneskene med det de trenger, må vi ta vare på den, bruke de ressursene den byr på, på en forsvarlig måte, og unngå å forgifte eller på andre måter forringe miljøet omkring oss. Godt varetatte miljøgoder gir også godt grunnlag for sysselsetning og bosetning, lavere kostnader, bedre trivsel og større handlefrihet i fremtiden:

• Sterkt og kostnadseffektivt miljøvern. En like stor eller større miljøformue må gis videre til neste generasjon, og det norske samfunnets belastning på globale økosystemer må reduseres. Vi må redusere globale miljøtrusler, slik som klimaendringer, miljøgifter og tap av det biologiske mangfoldet. Vi må unngå helsefarlige utslipp og inngrep, og hegne om miljøkvaliteter som landskap, mulighetene for friluftsliv og mangfoldig bruk , vern og opplevelse av kulturminner og -miljøer. Forurensningenes art og omfang må være slik at naturen selv kan ta hånd om dem.

• Langsiktig forvaltning av naturressurser. Ikke-fornybare ressurser som mineraler, olje og gass, må brukes så effektivt som mulig . Bruken av fornybare ressurser skal økes når dette kan lette presset på naturgrunnlaget. Vann, jord og biologiske ressurser må anvendes innen grensen av sin fornyelseskapasitet, slik at de kan gi vedvarende, høy avkastning med god sikkerhetsmargin. Forvaltningen av ressursene skal skje til beste for innbyggerne og fremtidige generasjoner.