Tilstand, utviklingstendenser og utfordringer

Internasjonalt samarbeid skal fremme bærekraftig utvikling

Norges strategi for bærekraftig utvikling må favne langt ut over riksgrensen. Miljøgifter og annen forurensning stanses ikke av landegrenser, og vi lever i stor grad av naturressurser som vi utnytter sammen med andre. Hele 40 pst av den norske økonomien gjelder varebytte med utlandet, og vi blir i stigende grad underlagt de samme regler og betingelser som verden for øvrig, ikke bare for næringslivet, men for sosiale og politiske forhold.

FNs generalsekretær utga sin rapport om gjennomføringen av Agenda 21

i desember 2001. Her fremhever han at Agenda 21, som en kraftfull og langsiktig visjon, er like aktuell i dag som da den ble vedtatt for 10 år siden, men verdens miljø er fortsatt sårbart, og tiltakene for å bevare det har vært utilfredsstillende.

Rapporten, som er utarbeidet som ledd i forberedelsene til Verdenstoppmøtet i Johannesburg, skisserer en del målsetninger for toppmøtet:

• få globaliseringen til å tjene bærekraftig utvikling,
• utrydde fattigdom og forbedre levekår i by- og landområder,
• endre ikke-bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre, og bl.a. oppnå 4-doblet energieffektivitet i løpet av kommende 20-30 år,
• forbedre folkehelsen ved hjelp av trygt drikkevann til overkommelig pris, nedsatt blyinnhold i bensin og bedre luftkvalitet innendørs,
• gi flere tilgang til energi og forbedre energieffektivitet ved å utvikle og anvende mer fornybar energi og mer energieffektive tekniske nyvinninger, og ved å legge om ikke-bærekraftige forbruksmønstre,
• forvalte økosystemer og artsmangfold på en bærekraftig måte,
• forbedre forvaltningen av ferskvann og sikre en mer lik fordeling av vannressurser,
• mobilisere finansielle ressurser og miljøriktig teknologi,
• støtte bærekraftig utvikling i Afrika gjennom nye og omfattende programmer som kan *bygge institusjoner og systemer som er i stand til å bekjempe sult og fremme folkehelse, miljøvern og ressursforvaltning,
• styrke internasjonale styresett for bærekraftig utvikling.

Hovedutfordringen er å få omsatt disse målsetningene til handling. For å få det til, må man mobilisere politisk vilje, derfor er det en hovedmålsetning for Regjeringen at Verdenstoppmøtet i Johannesburg skal gi ny giv til arbeidet med å sette Agenda 21 ut i livet. Det vil være avgjørende for hvordan grunnlaget blir for å hanskes med utfordringene i tiårene fremover.

Rapporten peker på flere faktorer som har hindret iverksettelsen av Agenda 21, bl.a.

• manglende koordinering mellom innsats på de forskjellige felt,

• et globalt ressursforbruk som er høyere enn økosystemene kan tåle,
• mangel på konsekvent politikk for finans, handel, investeringer og teknologi, og på tiltak med langtidsperspektiv,
• utilstrekkelige ressurser til iverksettelse av Agenda 21; det har vært vanskelig for utviklingsland å tiltrekke seg ny teknologi og private investeringer fra industriland, og statlig utviklingsbistand har sunket i løpet av tiåret.

Globalisering har hatt gunstig virkning på verdensøkonomien i 1990-årene, men

virkningen har vært ujevnt fordelt. I dette tiåret vokste verdenshandelen i gjennomsnitt med 6,4 pst/år, og nådde 6,3 trillioner dollar i 2000. Også utviklingslandene fikk del i denne veksten; deres bruttonasjonalprodukt hadde en gjennomsnittlig vekstrate på 4,3 pst i 90-årene, mot 2,7 pst i 80-årene. Mye av veksten fant imidlertid sted i et fåtall land, og land i Afrika og land med overgangsøkonomi hadde ikke samme utvikling.

For øvrig peker Generalsekretæren på følgende utviklingstendenser:

• Verdens befolkning passerte 6 milliarder i 2000, opp fra 2,5 milliarder i 1950 og 4 milliarder i 1980. Beregninger anslår at den vil nå 8 milliarder i 2025 og 9,3 milliarder i 2050.
• De 15 pst av verdens befolkning som bor i høyinntektsland, står for 56 pst av forbruket i verden, mens de fattigste 40 pst, i utviklingsland, forbruker 11 pst. I Afrika har forbruket i husholdningene sunket med 20 pst de siste 25 årene.
• Andelen fattige i utviklingsland, dvs. de med en inntekt på under én dollar dagen, har sunket fra 29 pst i 1990 til 23 pst i 1998, og det samlede antallet har gått ned fra 1,3 til 1,2 milliarder.
• 1,1 milliarder har fortsatt ikke tilgang på trygt drikkevann, og 2,4 milliarder mangler tilfredsstillende avløp og kloakk. Over 8 pst av barna i utviklingsland dør før de fyller fem år, og mer enn 113 millioner barn i grunnskolealder får ingen skolegang. Av disse er 60 pst jenter.
• Verden teller 815 millioner underernærte, hvorav 777 millioner i utviklingsland. Antallet er dalende i Asia, men økende i Afrika.
• Mer enn 80 pst av alle sykdomstilfeller i utviklingsland skyldes forurenset vann, utilstrekkelige kloakk- og avløpssystemer og dårlig hygiene. Over en million dør årlig bare av malaria.
• I løpet av de neste tyve år vil verden trenge 17 pst mer ferskvann for å dyrke mat til voksende befolkninger i utviklingsland, og samlet vannforbruk vil øke med 40 pst. I 2025 risikerer to tredjedeler av jordens folk å bo i områder med moderat til alvorlig press på vannressursene.
• Listen over truede arter teller over 11.000, og mer enn 800 har allerede dødd ut. I tillegg kommer 5000 som risikerer å forsvinne hvis man ikke treffer tiltak for å snu utviklingen.
• Blant de viktigste fiskeforekomstene er 50 pst fullt utnyttet og 25 pst overfisket.
• Avskogingen fortsetter. Takten er anslått til 16,6 mill. hektar/år, selv om 5,2 mill. hektar gjenvinnes ved ny vekst eller skogplantasjer. De høyeste netto avskogingsratene finner vi Afrika og Sør-Amerika.
• Mennesker i utviklede land bruker nesten ti ganger mer energi per person enn de som bor i utviklingsland.
• Olje står for 95 pst av energiforbruket ved transport; forbruket stiger med 1,5 pst/år i utviklede land og 3,6 pst i utviklingsland. Utslippene av klimagassen CO ₂ forventes å øke med 75 pst fra 1997 til 2020.

Utfordringene

Kampen mot fattigdom blir av mange fremhevet som den største utfordringen verdenssamfunnet vil stå overfor i tiårene fremover. Fattigdom er uforenlig med bærekraftig utvikling. Med fattigdom følger dårlig utdanning og helsevesen. Det går ut over arbeidsstokkens kvalitet, og dette, sammen med dårlig infrastruktur, utilstrekkelig politisk og forvaltningsmessig apparat, svekker grunnlaget for næringslivet i utviklingslandene, samtidig som det øker risikoen for miljøskader. Et land med dårlig råd vil ofte være tvunget til å prioritere kortsiktig gevinst over langsiktige goder.

Det globale velstandsbildet er en annen utfordring. Ved årtusenskiftet viser det 600 millioner velstående forbrukere blant den milliarden mennesker som bor i velstående land, og 600 millioner til blant de 5 milliardene som bor i fattige land.

Fattigdomsbildet viser sykdom, analfabetisme og vanstyre, men også samfunn som er på vei til å skape seg en bedre fremtid. Hvert kvartal fødes det like mange nye mennesker som det bor i hele Norden. Dersom disse skal få samme levekår som oss, tilsvarer det at Norden bygges opp fra grunnen av 4 ganger i året, komplett med hus, skoler, helsetjeneste, kontorer, veier og fabrikker og alt annet som vi ser som en selvfølge.

Dette er ikke bare et truselbilde. Det er også et bilde av enorme muligheter for næringslivet, som skal møte behovene i en verden med opp mot 10 milliarder innbyggere.

Trade, not aid, lyder slagordet. Vi må belage oss på at begge deler vil være nødvendige i mange år fremover, og det er en permanent utfordring å få de velstående land til å leve opp til sitt gamle løfte om å gi 0,7 pst av sitt BNI i bistand, men utviklingshjelp alene kan ikke løse fattigdomsproblemene. Det er vel så viktig å påvirke regelverk og praksis for den internasjonale økonomien i en retning som er forenlig med kravene til bærekraftig utvikling. En åpnere verdenshandel kan ha både positive og negative konsekvenser i så henseende. Fattige lands eksportinntekter vil øke. For at det skal ha en miljø- og utviklingsfremmende effekt må utviklingslandene selv ha gode forvaltningsregimer som ivaretar befolkningens grunnleggende behov og hensynet til miljø. Det krever også at industrilandene tilpasser sitt næringsliv til å møte den utvidede konkurransen, og at kostnadene ved å belaste miljøet inkluderes i prisene på produktene.

I Europa

inntar nå EU-landene en dominerende plass, politisk, økonomisk, miljømessig. EUs tyngde vil øke ytterligere etter hvert som flere land blir medlem. EU har utviklet sin egen strategi for bærekraftig utvikling, og satt den på sin politiske dagsorden for nøye og jevnlig oppfølging. Strategien er en del av den såkalte Lisboa-strategien, der EU har satt seg som mål å bli verdens mest konkurransedyktige og kompetansebaserte region innen 2010. Målet skal nås gjennom vekst på sysselsetting, økonomiske reformer, sosial trygghet og miljømessig bærekraft.

EUs miljøbyrå (EEA) har gjennomført en serie analyser som konkluderer med at til tross for en felles miljøpolitikk over 25 år kan man ikke registrere noen generell forbedring av miljøkvaliteten og på enkelte områder blir miljøkvaliteten dårligere. Økt vekst har motvirket den økte miljøeffektiviteten. Kommisjonen har nyttet denne og andre analyser til å identifisere seks områder hvor man risikerer alvorlige problemer dersom ikke tiltak settes inn raskt:

• klimaendring,
• fattigdom og sosial marginalisering,
• aldrende befolkning,
• trafikkmetning og regional utvikling,
• svinn av naturressurser og tap av artsmangfold,
• trusler mot folkehelsen.

Norge er nært knyttet til EU, først og fremst gjennom EØS-avtalen. Det er av stor betydning for Norge hvordan EU legger opp sitt arbeid for bærekraftig utvikling, og en sentral utfordring for oss blir å samarbeide med unionen og dens enkelte medlemsland for at denne utviklingen blir mest mulig sammenfallende med våre egne interesser og prioriteringer.

Norden og andre nærområder

De nordiske land er blant de rikeste i verden og har ansvar for å bidra til en bærekraftig utvikling. En nordisk strategi for bærekraftig utvikling ble godkjent av Nordisk Råd i 2001, samt av alle de nordiske lands regjeringer. Den fokuserer på de områdene hvor de nordiske land har felles interesser og spesielt gode forutsetninger for å bidra til en bærekraftig utvikling.

Strategien konsentrerer seg om fem tverrsektorielle temaområder: klimaendringer, biologisk mangfold, havet, kjemikalier og matvaresikkerhet. Klimaendringer utpekes som det største miljøproblemet i dag og "kanskje den største trussel" mot en bærekraftig utvikling. Det arbeides nå med et opplegg for å følge opp den nordiske strategien i de nordiske landene.

Strategiens oppsummering av utfordringene viser til behovet for å dekke grunnleggende behov for alle verdens innbyggere samtidig med at verdens befolkning fortsatt øker. Som en illustrasjon nevnes måltall for ressursbruk og miljøeffektivitet: å redusere ressursbruken med 90 pst ("faktor 10") for å sikre utviklingsmulighetene for fremtidige generasjoner.

Alle de tidligere østblokkstatene deler en tung arv fra fortiden, og tungrodd økonomi, nedslitt infrastruktur og gedigne miljøproblemer gir fortsatt store utfordringer. De største problemene finner vi i Russland, hvor den krisepregede økonomiske og sosiale utviklingen har gjort det vanskelig å forutsi hvordan landet vil utvikle seg videre. Miljøproblemer og sosiale utfordringer er spesielt alvorlige i Nordvest-Russland. Nærheten til norske områder, til det fiskerike Barentshavet og til sårbare arktiske områder gir grunn til bekymring. Større oljetransporter eller frakt av radioaktivt materiale langs norskekysten er potensielle risikofaktorer.

Positive trekk er også å se. Landene som omkranser Norden, er nå i rask forandring, sosialt, politisk og økonomisk. I den nordiske bærekraftstrategien heter det at Østersjøregionen vil utvikle seg hen imot en sammenhengende region, og at EU-søkerlandene vil nærme seg de øvrige lands økonomiske velferdsnivå. Sistnevnte land har allerede begynt å tilpasse seg til EUs langt strengere miljøkrav. Regionen vil i økende grad utnytte sine naturressurser, særlig petroleums- og skogressursene. Dette er viktig for å minske nød og skape mer ordnede samfunnsforhold, og legge grunnlaget for at samhandelen i nord kan bli viktigere for norsk økonomi. Både for Norge og for de andre nordiske land vil miljøproblemene og nye muligheter i de gamle østblokklandene utgjøre hovedutfordringer i mange år fremover. Et oppmuntrende trekk i bildet er at samarbeidet finner sted i et avspent politisk klima hvor fredelig samarbeid har erstattet den kalde krigens fronter.

En sunn og stabil økonomisk utvikling.

Hovedmålene for norsk økonomisk politikk er meningsfylt arbeid til alle, økt verdiskapning, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet og rettferdig fordeling, innen rammer som er forenlige med en bærekraftig utvikling globalt. Disse hovedmålene har allmenn oppslutning i dag, og vi ser ingen grunn til å anta at det skal endre seg i overskuelig fremtid. En sterk økonomi og en balansert økonomisk utvikling er nødvendige forutsetninger for å nå disse målene.

Høy verdiskapning innebærer ikke nødvendigvis høy produksjon av materielle goder, men krever et sterkt og konkurransedyktig næringsliv, dvs. et næringsliv der eiere, ledere og ansatte har kvalifikasjoner, evner og vilje til å tilpasse seg stadig nye krav og muligheter. Samtidig trenger næringslivet forutsigbare rammebetingelser; det krever en langsiktig økonomisk politikk, dvs. budsjettpolitikk, inntektspolitikk og pengepolitikk, men også et solid grunnlag i form av utdanning og forskning.

Norsk økonomi er sterk, med store overskudd i utenriksøkonomien. Den økonomiske utviklingen gjennom det siste tiåret har vært god. Yrkesdeltakingen, for både menn og kvinner, er høyere enn i de fleste andre land. Arbeidsledigheten er på et lavt nivå. Arbeidskraften er gjennomgående godt kvalifisert til produksjon av varer og tjenester med høyt kunnskapsinnhold.

Antall innbyggere mellom 25 og 54 år ventes å synke med 30 000 frem til 2010, mens antallet mellom 55 og 66 vil stige med 196 000. I løpet av de neste 30 årene vil utbetalingene til alders- og uførepensjoner fordobles i forhold til verdiskapningen i økonomien, gitt at disse ytelsene holdes på samme nivå som i dag. Vi venter også at veksten i antall eldre over 80 år vil øke behovet for pleie og omsorg og utgjøre en voksende utgiftspost.

Norge er rikt på visse naturressurser, særlig energi, fisk og skog. Nærheten til disse ressursene kan i noen sammenhenger gi oss konkurransemessige fortrinn knyttet til videre foredling som ikke nødvendigvis er fullt utnyttet. Verdiene som ligger i økologiske prosesser som lokalklima, naturens rensing av vann og luft, jorddanning og stoffomsetning er vanskelige å anslå. Vi vet allikevel med sikkerhet at svekkelse av naturens evne til å yte disse tjenestene vil gi store kostnader for hele samfunnet.

Dagens høye innbetalinger fra petroleumsvirksomheten er ikke inntekter i vanlig forstand, men en omplassering av våre olje- og gassressurser. Oppsparingen i Statens petroleumsfond har en motpost i nedbyggingen av olje- og gassreservene og inntektene derifra, som kan svinge sterkt men med sikkerhet vil falle utover i århundret. Ved å begrense bruken av oljeinntekter nå bygger vi opp reserver som vil gi avkastning når veksten i pensjonsutbetalingene for alvor tiltar etter 2015. Hvis vi derimot brukte oljeinntektene etter hvert som de fløt inn, er det grunn til å anta at statens finanser ville forverres brått rundt midten av 2020-årene, og det med en slik kraft at det ville få alvorlige konsekvenser for det offentliges tjenesteytende virksomhet og store ringvirkninger i resten av samfunnet. Kurvene på denne siden illustrerer dette klart.

Petroleumsinntektene gir oss en økonomisk handlefrihet få andre land har. Dette gir oss bedre muligheter til å videreutvikle velferdssamfunnet, og ikke minst til å møte den "eldrebølgen" som alle industriland vil stå overfor om få år. Imidlertid står fastlands-Norge fortsatt for om lag 4/5 av den samlede produksjonen i norsk økonomi. Det skal derfor ikke stort inntektstap til i fastlandsøkonomien før den økte handlefriheten som petroleumsinntektene gir, er brukt opp. Hvis oljerikdommen skulle bidra til å skape et passivt konsumentsamfunn, kan norsk økonomi komme dårligere ut enn om vi ikke hadde hatt disse ressursene.

Selv om vi har hatt høye olje- og gassinntekter, har naturressursene i løpet av det siste hundreåret fått redusert betydning for den økonomiske utviklingen, mens verdien av de menneskelige ressursene har økt sterkt. Formuesberegningene i Langtidsprogrammet 2002-2005 illustrerer at en yrkesbefolkning med store kunnskaper og ferdigheter er landets klart viktigste økonomiske ressurs. Nåverdien av fremtidig arbeidsinnsats utgjør vel 80 prosent av de fire formueskomponentene som beregnes. Til sammenlikning utgjør realkapitalen i offentlig og privat sektor 10 prosent, petroleumsformuen 6 prosent og finanskapitalen 0,5 prosent. En varig reduksjon i gjennomsnittlig arbeidstid på vel 7 prosent fra 1999 ville ha gitt om lag samme reduksjon i fremtidige inntekter for samfunnet som om hele petroleumsformuen falt bort. Hvordan de menneskelige ressursene videreutvikles og brukes, er med andre ord helt avgjørende.

Vår fremtidige velstand og velferd avhenger av hvordan vi forvalter nasjonalformuen og av hvor mye av de løpende inntektene som spares. Dersom dagens generasjoner tar ut et høyt forbruk gjennom lav sparing eller ved å forringe natur- og kulturgrunnlaget, kan fremtidige generasjoner få mindre formue å rutte med. En bærekraftig utvikling forutsetter derfor både en bærekraftig forvaltning av nasjonalformuen og at vi bidrar til bærekraftig forvaltning av den globale fellesformuen. Fremtidig velstand avhenger av

• menneskelig "kapital": befolkningens kunnskap, helse og holdninger,
• produksjonskapital: infrastruktur, bygninger, maskiner og transportmidler,
• forbrukskapital: beholdningen av boliger og andre varige forbruksgoder,
• tilstanden i natur- og kulturmiljøet og "miljøgjelden" fra tidligere inngrep og utslipp,
• tilgang på naturressurser,
• størrelsen på nettofordringene overfor utlandet.

I Langtidsprogrammet 2002-2005 anslås verdien av Norges realkapital, arbeidsinnsats, finanskapital og petroleumsformue. Det er usikre fremskrivninger som ligger til grunn, med til dels utenforliggende og uforutsigbare faktorer som oljepris. Med de forutsetningene som er lagt til grunn i Langtidsprogrammet, var petroleumsformuen pr. 1.1.99 anslått til om lag 2050 mrd. kroner. Verdiene av miljø og naturressurser lar seg vanskelig måle i penger, uten at dette gjør dem mindre nødvendige for samfunnets overlevelse og vår velstand. Ikke alle miljøkomponenter kan kompenseres gjennom en økning i andre deler av formuen. Vi er blant annet avhengige av et stabilt klima og et tilstrekkelig ozonlag. Dette er grunnlaget for at føre var-prinsippet står så sentralt i miljøpolitikken. Vi må også ta vare på og videreutvikle den "sosiale kapitalen", som representerer de nettverk og normer, verdier og forståelse som deles av alle, gir samfunnet dets særpreg og er et helt nødvendig grunnlag for samhandling i ethvert samfunn. Også for dette kapitalelementet er det umulig å fastsette en verdi i kroner og øre.

Utfordringene

Det skal sterk rygg til å bære gode dager. Mange frykter at rikdom både i felleskasse og i de tusen hjem vil gjøre fremtidens nordmenn uvitende, late, fete og sykelige, og at utsiktene for statsfinansene er tilsvarende dystre i motgangstider.

Takket være oljefondet vil Norge stå bedre rustet enn de aller fleste industriland til å møte den eldrebølgen som vil prege de kommende tiårene. Men også vi står i fare for å komme i en situasjon der en så stor del av offentlige utgifter er bundet opp til trygdeutbetalinger, utdanning, helse og sosiale tiltak m.m., at det vil bli vanskelig å få budsjettene til å gå i hop når petroleumsinntektene avtar.

Det er få eksempler på land som har klart å håndtere så store naturressursrikdommer som den norske petroleumsformuen til varig glede. Mangel på budsjettdisiplin og for liten oppmerksomhet mot verdiskapning er åpenbare fallgruver. En hovedutfordring for budsjettpolitikken er derfor å etablere tilslutning til den nye handlingsregelen om ikke å bruke mer enn forventet realavkastning av Petroleumsfondet. Dette vil underbygge fremtidig handlefrihet i den økonomiske politikken.

Økt bruk av oljeinntekter vil over tid føre til omstillinger og overføring av ressurser fra konkurranseutsatt sektor til skjermede næringer. Også hensynet til en balansert utvikling i økonomien, der konkurranseutsatt sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang, tilsier derfor at en bør legge stor vekt på å unngå en for rask innfasing av oljeinntektene. Det vil dessuten bremse trykket mot konkurranseutsatt sektor og bidra til at renten ikke blir unødvendig høy.

Presset i retning av omstillinger som følge av økt bruk av petroleumsinntekter vil kunne dempes i den grad en samtidig greier å øke effektiviteten i skjermet sektor. Budsjettpolitikken må derfor innrettes slik at den bidrar til å øke effektiviteten i offentlig virksomhet og til å styrke grunnlaget for et vekstkraftig privat næringsliv. En reduksjon i skatte- og avgiftsnivået vil kunne bidra til å øke arbeidsstyrken og bedre utnyttelsen av Norges samlede ressurser. I tillegg er det viktig å prioritere tiltak for å bedre infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget og fremme teknologiutvikling.

For at næringslivet skal være i stand til å foreta stadig nye tilpasninger, kreves godt lederskap og kvalifisert og omstillingsdyktig arbeidskraft. Det er en løpende utfordring for skolemyndighetene å legge til rette for at så mange som mulig får en optimal utdannelse i krysningspunktet mellom egne evner og samfunnets behov i dag og i tiårene fremover.

Trygghet og personlig utvikling i et dynamisk samfunn.

Dagens nordmenn nyter en høyere levestandard enn noen tidligere generasjoner. Boligene våre er større og mer velutstyrte enn noen sinne, og gjennomsnittlig har vi flere og bedre biler og båter og fritidshus, råd til å spise godt og til å reise nesten hvor vi vil. Vi lever lenger, og nyter godt av et stadig rikere kulturtilbud. Denne velstandsøkningen kommer de aller fleste til gode.

Formålet med den norske velferdsstaten er å sikre grunnleggende rettigheter og en anstendig levestandard for alle. Den bygger på verdier som alle er enige om: likeverd, rettssamfunn, medbestemmelse, lokaldemokrati og en erkjennelse av at et samfunn med solidaritet og et felles sosialt ansvar for medborgeres velferd blir sikrere og bedre for alle.

Norges økonomiske og politiske helsetilstand er god, og landet vårt burde være vel rustet til å møte de utfordringene vi står overfor. Men velstandsutviklingen har ført til økende miljøbelastning og ressursforbruk. Forskjellen mellom de fattigste og de rikeste har tiltatt i senere år. Vi har i begrenset grad klart å integrere innvandrerne sosialt, kulturelt og økonomisk. Alvorlige forbrytelser inntrer stadig oftere og får følelsen av usikkerhet til å bre seg, selv om Norge fortsatt er et trygt land. Folkehelsen lider av velstandsonder som fedme og hjerte- og karsykdommer.

Helse

er en viktig velferdsfaktor, for mange den aller viktigste. Helse og levekår henger sammen på flere måter, og målt med tradisjonelle indikatorer på folkehelse er befolkningens helsetilstand bedre enn tidligere. Større ressurser enn noen sinne brukes på sosial- og helsetjenester. Likevel har vi betydelige udekkede behov for helsetjenester, og folk er også mer misfornøyde enn før med egen helse og med helsetjenestene. Dette skyldes for en stor del at gapet mellom det teknologisk mulige og det økonomisk gjennomførbare blir stadig videre. Avansert og dyr medisinsk diagnose og behandling fører dessuten lett til sentralisering av spisskompetanse og behandlingstilbud og kan dermed forsterke ulikhet.

En forutsetning for god helse er et sunt og helsefremmende miljø. Negative miljøforhold representerer en trusel for helsen både i dag og i et flergenerasjonsperspektiv, mens positive miljøforhold gir overskudd til å mestre hverdagens krav. I Norge later forholdet til naturen til å spille en særegen rolle; på spørsmål om hva god helse er, forekommer svar knyttet til natur langt hyppigere enn "fravær av sykdom" el. lign. Denne tendensen ser ut til å holde seg.

Helsen påvirkes også av livsstilen i velstandssamfunnet, av stress, usunn matkultur og mangel på fysisk aktivitet. Vi kan daglig bli utsatt for fysiske, kjemiske og biologiske faktorer fra omgivelsene gjennom maten vi spiser, vannet vi drikker og luften vi puster inn, eller direkte gjennom huden. Slike miljøfaktorer kan medvirke til å fremkalle en rekke sykdommer, bl.a. allergier, kreft og andre alvorlige lidelser. Samfunnet søker å påse at slik eksponering skjer i minst mulig grad.

Utfordringene

Helsetjenester er "knapphetsgoder". Utviklingen innen legevitenskapen gjør det lite sannsynlig at gapet mellom behandlingstilbud og samfunnets forventninger vil minskes i tiden fremover, og det er en stor utfordring å unngå at dette resulterer i at kvaliteten på tjenestene avhenger av inntekten. Enkelt kan vi si at det er to måter å møte denne utfordringen på: forbedre tilbudet til allmennheten med økte bevilgninger og effektiviseringstiltak (fastlegeordning, overføring av sykehus til staten, privatisering), eller forebygge sykdom og redusere behovet for behandling. Både enkeltmennesket og samfunnet er tjent med at sykdom eller skade ikke oppstår eller at sykdomsforløpet blir så mildt som mulig. Likevel er det ikke lett å skape aksept blant folk for at helse er noe man i stor grad skaper selv, og få dem til å handle deretter. Flere tiårs opplysningsarbeid om tobakkskader viser hvor vanskelig den oppgaven er.

Stillet overfor stadig nye, akutte problemer er det heller ingen enkel oppgave å få tilslutning til økt satsing på forebyggende tiltak som miljørelaterte helsegoder. Disse er langsiktige, har liten nyhetsverdi, og er i stor grad knyttet til andre innsatsområder enn den egentlige helsetjenesten: fysisk trening, byplanlegning og kultur. Sikring av allemannsretten, friarealer og motivering for et allsidig friluftsliv er viktige elementer i dette forebyggende arbeidet.

Utviklingen i bosettingsmønstret

er til en viss grad knyttet til velstandsutviklingen. Stadig flere nordmenn bor i byer og tettsteder, og andelen øker. De store og mellomstore byene vokser mest, men også mange mindre steder har betydelig vekst. Folk ønsker bylivets muligheter, og deler av næringslivet er helt avhengige av fagmiljøet som finnes i byene. Vekst i andelen eneboliger og bygging av drabantbyer har gitt de fleste bedre og sunnere boliger. Det har også gitt mange mennesker kortere avstand til naturen selv om tettbebyggelsene har økt i omfang. Utformingen av byene er viktig for levekår, boligbygging, transport og næringsutvikling. Disse temaene griper sterkt inn i hverandre og må løses gjennom helhetlige og samordnede tiltak. Prinsipper for å utvikle et godt fysisk miljø – og forutsetninger for "Det gode byliv" – i byer og tettsteder er utviklet i samarbeid mellom staten og aktuelle kommuner:

• Byutviklingen må være areal- og transportbesparende, og legge til rette for miljøvennlig transport og begrenset bilbruk.
• Byens naturlige sentrum og den regionale senterstrukturen må styrkes.
• En må sikre levende lokalsamfunn og godt bomiljø.
• Boligbygging og arbeidsplasser bør legges innenfor eksisterende byggesone.
• Grønnstruktur og areal for lek, ferdsel og opphold må prioriteres.
• Stedsforming, estetikk, kulturminner og bygningsvern må vektlegges.

Utfordringene i byer og tettsteder

Byvekst gir press mot rekreasjons- og friluftsområder, jordbruksområder og biologisk mangfold. Byveksten og byspredningen gir økt biltrafikk, og samtidig reduseres andelen som reiser kollektivt, sykler og går. Veksten i motorisert transport er med på å gi lavere fysisk aktivitet og er i ferd med å bli et problem for folkehelsen, øker energiforbruket og klimagassutslippet. Støy og luftforurensning, sammen med svevestøv fra vedfyring, gir betydelig risiko for sykdom og helseplager. Mangel på helhetlig planlegging fører til tilfeldig bebyggelse og utrivelige steder. Det er en utfordring å bevare kulturmiljøer, pleie omgivelsene, og vedlikeholde den eldre bygningsmassen. Det er også store utfordringer i å skape bolig- og yrkesmiljøer som forener kravene til fysisk og sosialt velvære, dvs. samfunn hvor folk trives.

Skolen

og barnehagen er grunnleggende: de skal gi alle så gode startvilkår som mulig i livet og tilføre barn og unge de kunnskapene og ferdighetene som de trenger for å utvikle sine evner og tilfredsstille næringslivets og offentlig sektors behov for arbeidskraft.

Andelen ungdommer som fullfører videregående opplæring og høyere utdanning er høy i Norge, også sammenlignet med andre vestlige land. En undersøkelse av norske 15-åringers kompetanse i lesing og realfag i et internasjonalt perspektiv viser at de norske resultatene er svært gjennomsnittlige. Som et av verdens rikeste land, og som det land som bruker mest ressurser per elev, bør vi vente bedre resultater.

Vi finner også visse skjevheter i forhold til arbeidslivets behov. Det er knapphet på kandidater innen naturfag, ingeniørfag og deler av helsesektoren, mens det er overproduksjon av jurister, humanister, samfunnsvitere og fysioterapeuter. Dette lar seg til en viss grad kompensere ved opplæring på arbeidsplassen eller ved voksenopplæring. I gode tider er mangelen på håndverkere, særlig innenfor byggfag og byggtekniske fag, prekær med ca 25 pst underdekning. Det kan også synes som Norge har overproduksjon av mennesker med en teoretisk utdanning som ikke er godt nok tilpasset dagens og fremtidens behov.

Miljø og utvikling skal være en naturlig del av opplæringen i grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring, og miljølære er derfor godt forankret i læreplanverkene. Opplæringen skal gi mest mulig helhetlige kunnskaper og forståelse, samt vilje og evne til å arbeide for et samfunn som er i samsvar med naturressursgrunnlaget. Skoleeiere og skoler oppmuntres til å se miljøopplæring i sammenheng med skolens ordinære utviklingsarbeid. Skolen spiller en viktig rolle i det lokale miljøarbeidet. Elevenes læringsarbeid kan være til nytte for lokalforvaltningen, og miljøopplæring og lokalt miljøvernarbeid kan bli to sider av samme sak. Miljøopplæring kan gjennom dette arbeidet knyttes til lokal Agenda 21.

I løpet av de siste tiårene har skolen tatt imot et økende antall innvandrere. Skolen skal ideelt sett bygge bro over kulturkløftene til gjensidig berikelse. Det er imidlertid fremdeles slik at kulturelle og språklige skiller i skolemiljøet speiler de sosiale skillene vi ser i samfunnet utenfor skolen.

Utfordringene

som skolen står overfor er av både akademisk og sosial art. Den skal gi elevene faktiske kunnskaper og ferdigheter som er tilpasset vår tids virkelighet og fremtidens behov på et nivå som setter den i stand til å hevde seg i internasjonal konkurranse. Praktisk talt hele årskullet tar i dag videregående opplæring. Etter Reform 94 har 16-19-åringer rett til tre års videregående opplæring som fører frem til enten studiekompetanse eller til fag-/svennebrev. Det er omtrent like mange som velger studieforberedende kurs som yrkesfaglig opplæring. Dette betyr at ungdommer, som tidligere ikke fortsatte på skolen etter grunnskole, i dag er elever i videregående skole. Det er en betydelig pedagogisk utfordring å gi samtlige elever opplæring tilpasset deres behov.

Skolen har også en oppdragerrolle og skal formidle etiske og kulturelle verdier til barn og unge. Den skal skape forståelse for verdigrunnlaget som ethvert samfunn må hvile på, mens befolkningen stadig får en mer mangeartet bakgrunn, og verdigrunnlaget blir vanskeligere å definere. Desto viktigere blir det å fostre gode holdninger og toleranse hos dem som skal styre landet i fremtiden.

Kultur

Verdigrunnlaget er et produkt av vår kultur. Riktignok er enhver levende kultur sammensatt og i stadig endring, og vi har alle et ansvar for hva vi velger ut av nye impulser, men endringene skjer stadig hurtigere. Kultur er også langt mer enn underholdning og mer enn hva vi har; det er alt som omgir oss og som gjør oss til dem vi er: Hele lappeteppet av skoler, trossamfunn, media, idrettslag, musikkorps og lesesirkler former vår identitet og er arenaer for samvirkningen mellom alle som bor i Norge, og legger dermed grunnlaget for et levedyktig samfunn.

Fysiske kulturminner og kulturmiljøer er en viktig del av vår kulturarv. Kulturminnene kan gi grunnlag for næringslivs- og stedsutvikling og for menneskers identitetsutforming og livskvalitet i et demokratisk samfunn. Forståelse og opplevelse av historien og nyskapning med grobunn i kulturarv, kulturutveksling og kreativitet blir stadig viktigere.

Presset på norsk kultur fra en standardisert og kommersielt innrettet kulturproduksjon er økende. I global sammenheng er norsk kultur en minoritetskultur, og store deler av det profesjonelle kunst- og kulturlivet er avhengig av offentlig støtte for å overleve. Den kommersielle kultursektoren er i stadig vekst, og mye tyder på at både etterspørsel og tilbud vil fortsette å øke og samtidig bli mer variert. Ulike kunst- og kulturformer vokser sammen til nye former, og vi ser tendenser til en sterkere sammensmelting av seriøs kunst, reklame og kulturindustri. Samtidig utvikler det seg mer varierte finansieringsformer og nye forbindelser mellom kultur- og næringsliv.

Samisk kultur har vist evne til å motstå ytre press. Dette skyldes dels den indre styrke en minoritetsgruppe kan bygge opp for å hegne om sin egen identitet, og dels at denne kulturens produkter har funnet markeder, ikke bare i resten av Norge, men også i utlandet.

Språket er en viktig bestanddel av vår kulturelle identitet, som setter oss i stand til å enes om felles utfordringer på egne premisser ved å gi oss et felles begrepsapparat. Etter UNESCOs definisjon er norsk ikke et truet språk i nær fremtid: det tales av vel fire millioner mennesker, brukes på praktisk talt alle samfunnsområder, og brukerne er innstilte på å opprettholde det. Morsmålsbeherskelsen i Norge har imidlertid fulgt en dalende kurve over lengre tid.

Utfordringene

for norsk kulturliv ligger ikke i å finne måter å skjerme seg fra impulser utenfra. Den ligger i å fremme et levedyktig kunst- og kulturliv som kan tilegne seg impulser både fra utlandet og fra det etniske mangfoldet i Norge, slik at norsk kulturproduksjon og livsstil kan fortsette å utgjøre en del av nordmenns identitet.

Det er en utfordring å sikre samarbeid mellom næringslivet, forvaltningen og frivillige organisasjoner for å ivareta mangfoldet av den fysiske kulturarven, å øke oppmerksomheten og kunnskapen om kulturverdiene og hvordan disse kan ivaretas i lokalsamfunnene og hos utbyggere.

Miljøvern

Miljøproblemenes karakter har endret seg betydelig. Før dominerte større utslipp og inngrep med synlig og lokal virkning, nå skyldes de ofte summen av mange små kilder. Dagens miljøproblemer er også mer grenseoverskridende og globale. Endringer i miljøtilstanden skjer ofte gradvis over lang tid og er derfor lite synlige. På mange områder, som klima, miljøgifter og sur nedbør, er de grenser som naturen setter, brutt. OECDs Environmental Outlook (2001) deler miljøutfordringene inn i tre grupper:

• miljøproblemer der presset på økosystemet avtar og miljøtilstanden bedrer seg,
• områder der varsellampene lyser og indikerer usikkerhet og potensielle problemer,
• områder der presset er økende og øyeblikkelig handling er påkrevet.

En lignende ramme kan være hensiktsmessig for den norske tilstandsbeskrivelsen.

Miljøområder hvor trendene er positive:

• Utslippene av ozonreduserende stoffer er kraftig redusert og konsentrasjonen vokser langsommere. Hvis alle land følger opp de forpliktelsene de har påtatt seg i internasjonale avtaler, vil det likevel ta opptil 50 år før ozonlaget er tilbake til sitt normale nivå. Norge ligger godt an når det gjelder oppfølging av sine utslippsforpliktelser, og følger EU’s mer ambisiøse nedtrappingsplan frem mot 2015.
• Et forpliktende europeisk samarbeid har gitt betydelige reduksjoner i forsurende utslipp til luft av svovel, nitrogenoxider m.m. de siste ti årene. I de siste femten årene er områder i Norge med forsuringsskader betydelig redusert, og vi venter ytterligere bedring. For Norge er det en særlig utfordring å få ned utslipp av nitrogenoksider fra skip og fra petroleumsindustrien.
• I de fleste land i Europa øker avfallsmengden med økonomisk vekst, men denne sammenhengen er ikke like sterk i Norge. En stadig større andel av avfallet går til materialgjenvinning eller energiutnyttelse. Økt gjenvinning, teknologiske forbedringer, strengere EU-krav og konsesjonsbetingelser har bidratt til reduserte utslipp fra forbrenning og deponier. Vi antar at denne trenden vil holde seg.
• Utslipp av enkelte av de farligste kjemikaliene er redusert betydelig siden 1985, særlig som følge av rensning av utslipp fra industrien. Planlagte tiltak vil gi ytterligere forbedringer.
• Utslipp av næringssaltene fosfor og nitrogen er redusert med hhv. ca 50 % og 30 % de siste 15 årene. Tilsvarende utslipp fra landbruket er redusert med hhv. 32 % og 24 %og utslipp av miljøgifter er også redusert. Ytterligere reduksjoner må til i årene fremover.
• En rekke nasjonalparker er opprettet, og det vedtatt vernede arealet i Norge er nå på 7,6 pst av landarealet. Et stort antall offentlige friluftsområder er sikret ved hjelp av statlig deltakelse, de fleste langs kysten i Sør-Norge.

Områder hvor trendene er usikre:

• Summen av nitrogenutslipp fra kloakk, bruk av fossilt brensel og avrenning fra landarealene gir overgjødsling av innsjøer, elver og kystområder.
• Tidligere tiders utslipp av miljøgifter har ført til at betydelige fjordområder i dag er så forurensede at de ikke er egnet til fiske eller havbruksvirksomhet. Kostholdsråd eller restriksjoner har måttet innføres for i alt 24 havne- og fjordområder. Miljøgifter som PCB og dioxiner har svært lang nedbrytningstid og oppkonsentreres i de marine næringskjedene.
• En rekke verdifulle kulturminner er vedtatt fredet, og det er ventet at vern av kulturminner vil bli styrket fremover. Allikevel forsvinner rundt 1 pst av kulturminnene årlig. Økt press for endret arealbruk i byer og tettsteder og gjengroing av gammel kulturmark i jordbruket truer også verdifulle kulturmiljøer. Overbeite og lav lønnsomhet i reindriften kan true den samiske kulturarven. Økt turisme vil kunne bidra til økt slitasje på sentrale kulturminner. På den annen side viser lokalsamfunn økende interesse for sine kulturminner.
• Endringer i arealbruken som følge av veibygging, bolig- og hyttebygging, næringsvirksomhet m.m. har drastisk redusert omfanget av inngrepsfrie områder i Norge. Omkring 3\4 av tapet i tiåret 1988-98 skyldtes landbrukets veibygging. I Norge har vi knapphet, og stort press, på landarealer med høyt biologisk produksjonspotensiale.
• Produksjon og forbruk. Store deler av utslippene fra produksjonsindustrien er under kontroll, både i Norge og i de andre OECD-landene. Utslipp fra "diffuse kilder" som produkter og kjøretøyer er betydelige. Det er miljøproblemer som knytter seg til alle faser av produktenes liv, fra uttak og drift til det ender som avfall. Økt velstand fører til økte utslipp. Bærekraftig produksjon og forbruk er vesentlig for å løse miljøutfordringer, forbrukere og næringsliv stilles ofte ikke overfor de fulle miljøkostnadene som forbruket og produksjonen medfører, og det er få materialer, produkter og virksomhetsområder som har vært grundig analysert og vurdert ut fra en helhetlig, økologisk tankegang. Norske forbrukere har hittil bare i begrenset grad latt seg lede av miljøhensyn. Det er fremdeles et stort potensial for miljøgevinster fra mer miljøbevisst forbrukeratferd, der en i større grad velger produkter av fornybare ressurser som generer lite avfall og ofte kan gjenvinnes. Det gjelder også offentlig sektor, men her finner man i vesten en klar tendens mot utvikling av systemer for grønne offentlige innkjøp og drift. Norge er i ferd med å utvikle en samlet politikk for dette. De nordiske regjeringer har utviklet en felles nordisk produktorientert miljøstrategi (Integrated Product Policy). Formålet er å minimalisere produktenes samlede miljø- og helsebelastning i løpet av produktenes levetid. Strategien er en integrert del av Strategi for et bærekraftig Norden. Lyspunkt finnes også i næringslivet, hvor vi ser en økende tendens til styrket miljøledelse gjennom fokus på bærekraftig produksjon og systemer for kvalitetskontroll. I tillegg finner vi en økende interesse for å investere i virksomhet med lav miljørisiko, bl.a. gjennom såkalte "grønne" fond.

På andre områder er trendene mer negative. De største utfordringene er:

• Biologisk mangfold: Tapet av biologisk mangfold er stort på globalt nivå. Årsakene er mangeartede: arealendringer, avskogning, fragmentering, overutnyttelse av arter, introduksjon av fremmede arter og miljøgifter. Også i Norge er presset stort på deler av det biologiske mangfoldet. Hos oss er en rekke vegetasjonstyper akutt truet, f.eks. kulturbetinget eng, kildeløvskog og løveng. Elvedeltaer er også en naturtype i kraftig tilbakegang. Et lyspunkt her er at vi har langt mer kunnskap om biomangfold nå enn før, og at så vel kartlegging og annen aktivitet gjør mulighetene for å ivareta biomangfold på en effektiv måte langt bedre enn for få år siden.
• Miljø- og helsefarlige kjemikalier i produkter: Mengden og antallet øker. Innenfor EØS-området anvendes i dag anslagsvis 30.000 kjemikalier. For mange kjemikalier har vi lite informasjon om helse- og miljøaspekter, og kunnskap om sammensatte effekter fra eksponering fra flere kjemikalier mangler. Selv om utslippene av enkelte av de farligste miljøgiftene er redusert vesentlig, særlig gjennom tiltak i industrien, har den totale bruken av kjemiske stoffer vokst , særlig i form av farlige kjemikalier i produkter. Samtidig står nye vekstnæringer, som for eksempel petroleumsvirksomheten offshore, for store utslipp.
• Radioaktiv forurensning gjennom utslipp fra kjernekraftverk, avfallsanlegg og transport av kjernefysisk avfall vil kunne øke fremover. I dag kan radioaktive stoffer fra Sellafield spores så langt nord som Bjørnøya. Det er også planer om transport av kjernefysisk avfall langs norskekysten til behandlingsanlegg i Russland.
• Klimagassutslipp ventes, i følge IEA å øke på verdensbasis med 70 pst i perioden 1995-2020 som følge av økonomisk vekst, handel og transport dersom ikke nye klimatiltak iverksettes. Økningen vil være sterkest i utviklingslandene, der kull svarer for en stor andel i energisystemet. Bare innen transportsektoren regner OECD med at bilbruken vil øke med 40 pst frem til 2020, mens flytrafikken tredobles. En annen sektor som bidrar sterkt til økte utslipp, er elektrisitetsproduksjon. I tillegg bidrar den stadige avskogingen i tropiske strøk betydelig. Selv med oppfølging av Kyotoprotokollen ventes de globale utslippene å øke. Det skyldes at mange land ikke deltar i avtalen. Globalt vil en kraftig teknologisk utvikling innen bl.a. elektrisitetsproduksjon, drivstoffer, transportmidler og fornybare energikilder være nødvendig for å unngå en sterk økning av klimagassutslippene i de kommende tiår.

Utfordringene

Drivhuseffekten er antagelig den største miljøutfordringen verden står overfor i dag. Når Kyotoprotokollen trer i kraft, vil de landene som har sluttet seg til forpliktelsene både iverksette nasjonale tiltak og investere i utlandet for å nytte avtalens regler om godkjenning av utslippsreduksjoner utenlands. En betydelig teknologisk utvikling internasjonalt innen drivstoffer, transportmidler og fornybare energikilder vil være en nødvendig forutsetning for å kunne håndtere klimautfordringen i årene fremover. På lengre sikt vil det være avgjørende at utviklingslandene kommer aktivt med i arbeidet med å redusere klimagassutslippene og påtar seg forpliktelser som begrenser utslippene. For å få global tilslutning må slike forpliktelser gi rom for å bedre levekårene for de fattige.

Tap av biologisk mangfold innebærer reduserte muligheter for fremtidige generasjoner. Kunnskapen om mangfoldet må forbedres og gjøres lett tilgjengelig for alle samfunnssektorer og interessegrupper.

Mengden og antallet av miljø- og helsefarlige kjemikalier i produkter øker. For mange kjemikalier har vi lite informasjon om helse- og miljøaspekter, og kunnskap om sammensatte effekter fra eksponering fra flere kjemikalier mangler nesten totalt. Den totale bruken av kjemiske stoffer har vokst faretruende, og stadig flere produkter inneholder farlige kjemikalier .

Forvalte naturens ressurser

Energilandet Norge

Landet vårt er særlig rikt på primære energikilder: olje, naturgass, vannkraft, vind og bølger. Denne energirikdommen har vært og er et viktig grunnlag for økonomisk vekst.

Vannkraften står for 99 pst av samlet elektrisitetsproduksjon og for over 70 pst av den totale stasjonære energibruken i Norge.

I de siste 20 år har energibruken økt med om lag 25 pst. Transportsektoren står i dag for 25 pst, mens husholdninger og tjenesteyting står for 35 pst. Industri og bergverk utgjør resten av energibruken. Innen husholdningssektoren og privat og offentlig tjenesteyting har økningen i energibruken vært på om lag 35 pst i årene fra 1980 til 2000. Netto elektrisitetsforbruk er så godt som doblet siden 1980, mens det stasjonære oljeforbruket ble nær halvert i den samme perioden. Det er særlig forbruket av tungolje som har gått ned. Bruken av bioenergi har vært økende i perioden fra 1980 og frem til i dag, og utgjør nå om lag 7 pst av netto innenlands sluttforbruk.

I tråd med målsetningen om å øke andelen fornybare energikilder i energiforsyningen har syv nye vindkraftprosjekter fått konsesjon fra NVE. Dersom alle blir realisert, vil de kunne levere til sammen om lag 1,7 TWh vindkraft per år, som utgjør 1,4 prosent av normalårsproduksjonen av vannkraft. Fra før av produseres beskjedne 50 GWh/år elektrisk kraft fra vind i Norge.

Petroleumsvirksomhetens plass i norsk økonomi er betydelig. Siden 1980 har den år om annet stått for mellom 10 og 20 prosent av den samlede verdiskapningen, og mellom 30 og 40 prosent av samlet eksport. Norge leverte i 2000 over 10 prosent av den gassen som ble forbrukt i Europa, og vi venter at denne andelen vil øke .

Den samlede produksjonen av olje og gass nådde i 2001 3,1 mill. fat per dag. Produksjonen vil ventelig nå toppnivået i 2002-2005, for så å avta mot 2010. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til nivået i oljeproduksjonen fremover. De gjenværende olje- og gassressursene på norsk kontinentalsokkel er allikevel betydelige, og det er grunnlag for oljeproduksjon i omlag 50 år til og gassproduksjon i omlag 100 år.

Størstedelen av NO _x- og CO ₂-utslippene fra næringene er knyttet til virksomhetens energibehov. Dette er igjen nært knyttet til aktivitetsnivå, samt produksjonsstrukturen. Det er i de senere år gjennomført omfattende tiltak for å bedre miljøsituasjonen i petroleumssektoren. Her snakker vi både om tiltak som reduserer utslippene gjennom rensing, og om løsninger som bidrar til lavere utslipp ved å begrense energibruken. Som følge av ulike tiltak ble CO ₂-utslippene per produsert enhet redusert med 27 pst fra 1990 til 1999. Utvikling av kombinerte løsninger for kraftproduksjon til havs, samt tilbakepumping av CO ₂ fra produsert gass på Sleipner Vest, er eksempler på at norsk kontinentalsokkel ligger langt fremme når det gjelder å ta i bruk miljøeffektive løsninger.

Utfordringene

Norge har fra naturens side alle forutsetninger for å bli Vest-Europas ledende energileverandør. I tillegg har norske fagfolk og bedrifter utviklet kompetanse i verdensklasse innenfor utvinning og utnytting av energiressurser. Endringene i internasjonal oljeindustri og liberalisering av elektrisitets- og gassmarkedet i EU skaper derfor store forretningsmessige muligheter for Norge som energinasjon. Disse mulighetene bør i størst mulig grad bidra til en felles bærekraftig utvikling. Rammene for energipolitikken er lagt: Den skal fremme verdiskapning og baseres på målet om en bærekraftig utvikling. Kraftbalansen er stram og vil være det i årene som kommer. Hensynet til biologisk mangfold og kommende generasjoners naturopplevelser gjør at epoken med store vannkraftutbygginger er over. Det er en utfordring å foreta en omlegging av energibruken slik at den kan begrenses mer enn om utviklingen overlates til seg selv. Det er derfor viktig fortsatt å stimulere til tiltak som sikrer økt energieffektivitet.

En annen utfordring fremover er å øke andelen fornybar energi og vannbåren varme basert på fornybare energikilder. Eksisterende vannkraftstruktur kan utnyttes bedre og bruken av minikraftverk økes. På forskningsfronten er utfordringene knyttet både til å utvikle teknologi for bruk av hydrogen som energibærer, og til å utvikle miljøvennlig bruk av naturgass i Norge. Å utvikle kommersielle teknologiske løsninger for å produsere CO ₂-fri gasskraft kan regnes blant de store utfordringene.

Stigende kraftpriser og inkludering av miljøkostnadene i prisene vil øke lønnsomheten for alternative energikilder og energisparetiltak. Det vil kunne bli en utfordring å ta i bruk andre markedsmekanismer både for å øke lønnsomheten for alternative energikilder og energisparetiltak, og for å øke bruken av miljøvennlig energi og teknologi for produksjon og transport av energi. Både omsettbare grønne sertifikater og handel med utslippskvoter for klimagasser kan være eksempler på slike markedsmekanismer.

Olje og særskilt gass er en viktig inntektskilde selv i et hundreårsperspektiv. En viktig utfordring er å videreføre en politikk som sikrer at de gjenværende petroleumsressursene forvaltes langsiktig og bærekraftig, slik at de gir høyest mulig verdiskapning og bidrar til å sikre velferd og sysselsetning. Det er viktig at sikkerhet for liv og helse ivaretas, og at utvinningen skjer på en mest mulig miljøvennlig måte.

Dette er utfordringer som i særlig grad er aktuelle når petroleumsvirksomheten beveger seg nordover og inn i mer sårbare og kystnære områder. Satsing på forskning og teknologiutvikling vil måtte bidra til utvikling av mer kostnadseffektive utbyggingsløsninger som samtidig gir mindre utslipp til luft og sjø.

Noen av de viktigste mottakerlandene for norske petroleumsinvesteringer er stater hvor de politiske institusjoner, demokratiske tradisjoner og menneskerettigheter står svakt. Det er en utfordring både for norske myndigheter og industri å bidra til en positiv nærings- og samfunnsutvikling i vertslandet samt til en effektiv og miljøvennlig utnyttelse av petrolumsreservene.

Havet – vårt spiskammer

Norge forvalter noen av verdens mest produktive kyst- og havområder. Fiskeri og havbruk utgjør en viktig bærebjelke i norsk økonomi og kystbosetning. Et rent og rikt hav har gitt grunnlag for næringsutvikling basert på etterspurte og trygge sjømatprodukter. De siste årene har fiskerinæringen som helhet hatt meget god lønnsomhet, støtten til den norske fiskerinæringen er vesentlig redusert siden 1990, og utgjorde omlag 110 mill. kroner i 2000. Samlet fangstmengde fra norske fartøy har vært relativt stabil de siste 5-6 årene, og var i 2000 på 2,7 mill. tonn, mens den globale fangsten er på ca. 80 mill. tonn.

Produksjonen av oppdrettsfisk og dyrkede skjell er økende. Det ble produsert i overkant av 470 000 tonn laks og ørret i 2000, og beskjedne kvanta kveite, torsk og blåskjell. Eksportverdien fra oppdrett var i 2000 i overkant av 13 mrd. kr., mens den totale eksportverdien fra fiskeri og havbruk samlet var 31 mrd. .

Norge ligger i dag langt fremme når det gjelder miljø og helsemessige forhold i oppdrettsnæringen. Oppdrettsfisk regnes nå blant de friskeste av våre husdyr, og forbruket av medisiner, og særlig bruk av antibiotika, har sunket drastisk i senere år, og må nå regnes som ubetydelig. Det gjenstår imidlertid fortsatt viktige miljøproblemer forårsaket av rømt laks og lokal forurensning.

Verdier fra havet - Norges framtid

Produksjon laks og ørret: Helse- og sykdomsarbeid

Utfordringene

Den teknologiske revolusjon i etterkrigstida har skapt en så effektiv fiskeflåte at strenge reguleringer er påkrevet for å hindre overfiske og nedfisking av ressursene. Stigende etterspørsel etter fisk forsterker dette behovet, der også behov for fôr i en økende oppdrettsnæring er medvirkende. Mangelen på reguleringsregimer, ikke minst i områder utenfor nasjonale økonomiske soner, har ført til overfiske mange steder, og er et problem på verdensbasis.

Ca. 90 pst av norsk fiske foregår på bestander som forvaltes i samarbeid med andre land. Men selv om både norsk og internasjonal fiskeriforvaltning bygger på hovedprinsippet om en bærekraftig høsting basert på best mulig vitenskapelig rådgiving, er myndigheter i alle land under et konstant press fra næringsinteresser for å innvilge større kvoter enn de vitenskapelige rådene tilsier. Dette presset vil vedvare så lenge flåtene har overkapasitet og etterspørselen etter fisk holder seg. Sentrale utfordringer i fiskeriforvaltningen er å sikre høstingsstrategier som innebærer vedvarende optimale uttak av levende marine ressurser og metoder for fiske og fangst som er i tråd med en økosystembasert tilnærming.

I oppdrettsnæringen er det avgjørende at økt produksjon av oppdrettslaks, oppdrett av nye arter og utvikling av nye oppdrettsformer skjer på en miljømessig bærekraftig måte. Dette innebærer i dag en fortsatt sterk innsats for å redusere problemer med rømt oppdrettsfisk og parasitter (spesielt lakselus), som er et alvorlig problem for de ville laksebestandene.

Med økt produksjon i havbruksnæringen vil utslipp av næringssalter og kjemikalier øke. Vi må derfor sikre at utslipp fra næringen ikke skader miljøet. Fremtidige systemer for produksjonsregulering vil bl.a. være basert på den enkelte lokalitets bæreevne. Arealbehovet regnes for å være en av de viktigste rammebetingelsene for videre næringsutvikling, og gode tverrsektorielle prosesser er viktig, for å unngå konflikter i forhold til ulike interesser.

Et rent og rikt hav er en grunnleggende forutsetning for fremtidig utnytting av havets verdier. Ca. 80 pst av forurensningene kommer fra landbaserte kilder. En av de største utfordringene for å sikre gode produksjonsforhold og dermed sunne og trygge produkter, er å hindre at havene forurenses. Det er nødvendig at bruk av havområdene og høsting av ressursene skjer på en måte som tar hensyn til økosystemet som helhet. For å kunne høste optimalt og sikre mangfoldet av levende marine ressurser må vi ha bedre kunnskaper om de marine økosystemene.

Havene er påvirket fra mange hold. Det er nødvendig å sikre en utvikling i våre havområder som balanserer de enkelte næringer og brukerbehov, samtidig som det marine økosystemets struktur og funksjon som helhet ivaretas.

Jorden vi lever av – og på

Jordsmonnet er en knapp og ikke fornybar ressurs. Bare 3 pst av Norges landareal er jordbruksareal. Dette tilsvarer ca 2,1 dekar pr innbygger, noe som er lite både i europeisk og global målestokk. Til tross for at de er knappe, er jordbruksarealene utsatt for stort nedbyggingspress. Årlig omdisponeres minst 20 000 dekar, eller 0,2 pst, til utbyggingsformål. Selv om det også ryddes nytt jordbruksland, er det gjennomgående på jord av langt lavere kvalitet enn den høyproduktive jorda som går tapt rundt byene.

Skogen i Norge er en del av den store vegetasjonssonen som ligger som en ring rundt Nordkalotten. Det totale trebevokste arealet her til lands er om lag 120 000 km ² >, dette tilsvarer 37 pst av landarealet, mens det produktive skogarealet er rundt 60 pst av dette. Skogressursene i Norge er fordoblet i løpet av en 100-årsperiode og øker fortsatt.

Nasjonalt har avvirkningen av skog avtatt de senere år. Større konkurranse fra utlandet og noe lavere lønnsomhet i skogbruket er medvirkende årsaker. Langsiktige investeringer i skogbruket har gått ned, og antall sysselsatte er redusert, bl.a. som følge av større mekanisering.

Det totale arealet (bruttoarealet) av reinbeiteland er på drøyt 140 000 km ²> og utgjør mer enn 40 pst av landarealet. Det berører rundt 140 kommuner fra Finnmark i nord til Hedmark i sør, samt Valdres og de nordlige deler av Gudbrands- og Østerdalen.

Næringen opplever i dag press på arealressursene i form av menneskelige inngrep og forstyrrelser. I senere år har også tap av rein til rovvilt økt betydelig. For Finnmarks pågår en prosess for å tilpasse reintallet til beiteressursene; dette er viktig for å gjenopprette den økonomiske og økologiske bærekraften i dette området.

Norge rommer et unikt mangfold av kulturlandskap og ulike naturtyper. Ut over primærnæringenes bruk av arealene utnyttes de også til jakt, fiske, fangst og friluftsliv. Til sammen utgjør de forskjellige landskapstypene naturgrunnlaget for næringsliv, bosetning og rekreasjon utenom byene.

Bærekraften i landbruksnæringene er betinget av at driften er økologisk forsvarlig og at de på en effektiv måte støtter opp under målene for samfunnsutviklingen, herunder bosetning og sysselsetning i distriktene, beredskap, og forvaltning av miljø og kulturlandskap, kulturverdier og tradisjoner i bygdesamfunnet. Landbrukets multifunksjonelle rolle har i senere år fått økt oppmerksomhet.

Det har skjedd store strukturendringer i jordbruket i hele etterkrigstiden. Siden 1975 har sysselsetningen i jordbruket blitt halvert. På tross av produktivitetsvekst er kostnads- og støttenivået svært høyt i norsk jordbruk. I følge OECD utgjorde samlet støtte 21,2 mrd. kroner eller nesten 280 000 kroner pr. årsverk i 2000.

Utfordringer

I tråd med samfunnets behov bidrar landbruket til:

• helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes preferanser,
• andre varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser,
• fellesgoder som livskraftige bygder, et bredt spekter av miljø- og kulturgoder, og en langsiktig matforsyning.

Som vi har sett ovenfor, har utslippene av næringssalter og annen forurensning blitt redusert i løpet av siste 15 år. Arbeidet med dette videreføres både ved særskilte tiltak og ved å styrke miljøkvaliteten i produksjonen. Det blir lagt vekt på en økologisering av det tradisjonelle jordbruket og en videre utvikling av økologiske produksjoner. Målet er at 10 pst av det totale jordbruksarealet skal være økologisk innen 2010. I dag er bare rundt 2 pst av det samlede jordbruksarealet omlagt eller under omlegging til økologisk drift.

På grunn av permanente handikap knyttet bl.a. til struktur, klima og topografi vil importvern og offentlig støtte måtte behandles som del av norsk landbrukspolitikk, også i tiden fremover. Både nasjonale og internasjonale forhold vil kreve omstilling, effektivisering og økt markedsorientering fremover. WTOs medlemmer har forpliktet seg til å forhandle om markedsadgang, eksportsubsidier og handelsvridende støtteordninger for landbruket. Selv om det er altfor tidlig å forutsi utfallet av disse forhandlingene, synes det klart at økt internasjonal konkurranse og endringer i innenlandske markedsforhold vil bli en viktig utfordring for norsk jordbruk og næringsmiddelindustri fremover.

De geografiske og klimatiske forholdene i landet vårt og en god plante- og dyrehelse gir grunnlag for en variert landbruksproduksjon med lokal forankring. Med sikte på økt verdiskapning vil det i tillegg til produksjon av tradisjonelle varer også være et potensiale for ulike typer nisjeproduksjoner og produkter med lokalt særpreg. I de senere år har næringen i større grad utnyttet disse markedsmulighetene. (Se ramme.)

Internasjonalisering preger utviklingen i skogsektoren. Her er handelsgrensene allerede visket ut og markedene er i større grad enn før opptatt av bærekraftige produksjonsmetoder og miljøspørsmål. Det pågår samtidig et utstrakt internasjonalt skogpolitisk samarbeid i FN og andre fora for å utvikle prinsippene for bærekraftig skogforvaltning.

For både jord- og skogbruk er miljø og biologisk mangfold et sentralt innsatsområde. Landbruksmyndighetene har utviklet bedre systemer for å kartlegge og overvåke biologiske kvaliteter, for å få bedre grunnlag for de tilpasninger næringsutøverne og forvaltningen må gjøre. Dette følges opp med økonomiske virkemidler for å bevare og utvikle miljøverdiene. I tillegg kommer tilpasninger og tiltak knyttet til sertifisering og privat innsats for øvrig, bl.a. betydelige programmer for kompetanseoppbygging.

Biologisk mangfold er ikke minst av betydning for reindriften. Reinens beitemønster og valg av beiteplanter innebærer at opprettholdelse av det biologiske mangfoldet er en forutsetning for å sikre næringens produksjonsmuligheter i fremtiden. Til gjengjeld kan økologisk tilpasset beitebruk av reindriftens arealer påvirke det biologiske mangfoldet i gunstig retning. Reindriften er en av de viktigste bærerne av samisk kultur og identitet, og næringen har stor betydning, økonomisk og sosialt, for det samiske samfunnet. Gjennom fiske, fangst og reindrift er samene nært knyttet til naturgrunnlaget. Stortinget har satt som mål at reindriftsnæringen skal bli økonomisk, økologisk og kulturelt bærekraftig. Det er en hovedutfordring for næringen i dag.

Mer kompakt arealbruk

Tre av fire mennesker i Norge er i dag bosatt i tettsteder, og utbyggingspresset på de mest produktive arealene rundt tettstedene er derfor betydelig. Også i spredt bosatte områder har intensiteten i arealbruket økt, bl.a. som følge av omfattende offentlig og privat veibygging og fremføring av kraftlinjer, hyttebygging osv. Arealbruken har stor økonomisk og miljømessig betydning, og den er viktig for menneskers helse, nærmiljø og livskvalitet samt for bærekraft og biologisk mangfold.

Utfordringene

I norsk sammenheng har man i forbindelse med Miljøbyprosjektet utarbeidet overordnede mål for bærekraftig tettstedsutvikling. Målene går ut på å redusere arealbruk til utbyggings- og transportformål , sikre natur og nære friområder for biologisk mangfold og friluftsliv og forbedre tilgjengelighet til vassdrag og sjø.

Tiltak for å begrense byenes geografiske utbredelse vil kunne redusere transportbehovet og energiforbruket og samtidig gi mer effektive løsninger for kollektivtransport, vann, avløp og renovasjon. Samtidig er det en forutsetning for folks trivsel og livskvalitet at man bevarer grøntområder som parker og løkker, strandområder og elveløp, bymarker og kulturminner.

Genressursene – livets byggeklosser

Genetisk variasjon sikrer arters langsiktige levedyktighet. Genvariasjonen gir dem muligheter for å tilpasse seg nye miljøforhold, og er dermed også en livsforsikring for menneskesamfunnet som er avhengig av artsmangfoldet.

Den naturlige variasjon som finnes i artenes genmateriale, er også forutsetningen for dyrking av planter og dyr. Spesielle egenskaper ved ulike biologisk produserte stoffer har økt interessen for den naturlige artsrikdommen som grunnlag for kommersiell utnytting. Bevaring av genressurser har dermed fått økt oppmerksomhet, og internasjonalt arbeid for å sikre tilgang og utbyttefordeling fra bruk av genressursene er prioritert.

Utbyttefordeling og rettigheter ble tidlig drøftet mellom utviklings- og industriland siden størsteparten av det biologiske mangfoldet er i utviklingsland, mens teknologiene for å utnytte dem ligger i industrilandene. Imidlertid vurderes disse spørsmålene i økende grad også i forhold til industrilandenes egne genressurser.

Utfordringer

Nasjonalt er hovedutfordringen å etablere er tilfredsstillende regelverk både når det gjelder adgang til genressurser i Norge, fordeling av utbyttet som følger av slik adgang, og regler om norske borgeres håndtering av genmateriale fra andre land, særlig partsland under FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Dette ligger i mandatet til Utvalget for utvikling av lovverk om biomangfold.

I internasjonal sammenheng er hovedutfordringen å få konkretisert intensjonene i biokonvensjonen gjennom oppfølgende avtaler. Norge bør spille en brobygger-rolle for å sikre at det utvikles effektive systemer for å dele ressursene på en rettferdig måte.