Handling i et generasjonsperspektiv

Dagens handlefrihet er begrenset, men vi er selv med på å skape rammene for fremtidens handlefrihet . Forhold og begivenheter utenfor landets grenser og kontroll påvirker rammevilkårene i Norge. Innenlands låser faste utgifter til helse, trygd, utdanning og samferdsel store deler av de offentlige budsjettene. Befolkningsutvikling, helsetilstand, utdanningssystem og pensjonsordninger legger sterke føringer for arbeids- og boligmarked. Samtidig har offentlig sektor et solid økonomisk grunnlag, og folk flest har sterkere privatøkonomi enn noensinne. Videreutvikling av det grunnlaget av kunnskap og kompetanse vi alt har, er fundamentet for fremtidens virksomhet. Dette kapitlet beskriver kort de viktigste av disse rammebetingelsene, og deretter hvilke muligheter vi har for å påvirke utviklingen.

Langsiktighet

Mens 2030 i mange sammenhenger kan virke som svært langt inn i fremtiden, er det et kortsiktig perspektiv når en fjellbonde planter skog som først kan høstes om hundre år. Hva vi kan gjøre og ikke gjøre, avhenger for en stor del av forutsetninger som ligger utenfor vår kontroll, eller som det vil ta lang tid å endre. Det gjelder både fysiske forhold, som infrastruktur, og institusjonelle forhold, som internasjonale avtaleverk. Det meste lar seg endre, men det kan gå lang tid, noen ganger flere tiår, før det gir seg fullt utslag i resten av samfunnet. Det betyr også at vedtak om endringer i dag kan gi premisser for utviklingen i like lang tid. Det gjelder ikke minst for investeringer i den menneskelige formuen gjennom utdanning og forskning.

Fysiske inngrep

Byer, havner, veier, broer og andre resultater av fortidens investeringer flyttes ikke fra en dag til den neste. Bebyggelsen utvikler seg allikevel, transportmønsteret skifter, produksjonslokaler stenger og andre kommer til. Men bevisste beslutninger om fornyelse og endring som fattes i dag, legger en del av grunnlaget for hvordan det bebygde Norge vil utvikle seg i hundre år fremover.

Noen beslutninger er særlig vanskelige å omgjøre, det gjelder særlig beslutninger om infrastruktur og annen utbygging. Utbygde natur- og kulturmiljøområder kan ikke lett føres tilbake igjen, ikke bare fordi økosystemer brytes opp og kulturminnene ødelegges for godt, men også fordi investeringer i vei, vann, avløp og energiforsyning binder neste skritt i området. Produksjonsutstyr i Nordsjøen er en god illustrasjon på langsiktig binding av kapital som legger premisser for miljøet og for økonomisk utvikling og politikk i flere tiår fremover.

Produksjonsprosesser

Investeringer i produksjon og drift lar seg stort sett justere og fornye i et tiårsperspektiv. Bruken av energi og råvarer, omfanget av naturinngrep og utslipp fra produksjon kan derfor endres relativt raskt. Økningen i produktivitet i privat – og offentlig – sektor har betydning for hva vi kan oppnå. Bedriftenes evne til å omskape kunnskap til inntektsmulighet henger sammen med deres egen satsing på forskning, fleksibel utveksling av fagfolk mellom næringsliv, utdanning og offentlig forskning, og trolig også av uformelle nettverk av fagfolk og risikovillig kapital. På den annen side må man vente at myndighetene gir klare og stabile signaler om miljøkrav og virkemidler.

Ressursgrunnlaget

Uttak av biologiske ressurser, geologiske ressurser og energi er stedsbundet og avhengig av teknologi og markeder. Vi antar derfor at bruk av norsk vannkraft, petroleumsressurser og fisk forsatt vil være en del av rammen rundt samfunnsutviklingen, på samme måte som skog, jordbruksarealer og naturen for øvrig. Det er viktig at vi forvalter økosystemene slik at naturen kan fortsette å produsere de godene vi trenger.

Menneskene

Som nevnt i forrige kapitel, er innbyggerne landets største økonomiske aktivum. De er også en betydelig, og i stor grad bundet, utgiftspost. Størrelse og alderssammensetning på befolkningen kan forutses lang tid i forveien. Det betyr at vi kan beregne vår forsørgelsesbyrde 30 år fremover og tilpasse regelverk og tiltak til dette.

Mange investeringer og andre tiltak som er direkte rettet mot befolkningen, som skole og sosial- og familiepolitiske tiltak, vil i mange tilfeller gi uttelling først etter flere år, sogar tiår. Andre tiltak kan gi noe raskere resultat, som tiltak for å bedre folks helse, åpne for større bruk av eldres kompetanse i arbeidslivet og legge til rette for et mer fleksibelt forhold mellom yrkesaktivitet og utdanning for ungdom.

Verdiskapningkrever effektiv samhandling og bruk av ny kunnskap. Grunnlaget er lagt gjennom oppvekst, skolegang og erfaring fra arbeidsliv og samfunn. Videreutvikling av kunnskap og kompetanse avhenger av forskernes oppdagerferd inn i det ukjente, men også praktiske evner til å formidle og omsette kunnskap til teknologi og handling.

Norge i verden

Norges internasjonale forpliktelser setter ikke bare begrensninger for vår nasjonale politikk, de gir oss også fordeler ved å stille tilsvarende rammer for andre land. Vårt samarbeid for å videreutvikle omforent praksis og folkerett for å sikre bærekraftig utvikling følger i hovedsak en global og en europeisk linje.

Institusjonene og deres verdigrunnlag

Globalt samarbeider vi om ordninger for å fremme og kanalisere handel, investeringer og utviklingshjelp på effektiv måte, for å sikre menneskeretter og for å verne miljø og naturressurser og sette grenser for bruken av dem. Vi går ut fra at avtaleverket som ligger til grunn for FNs organer, Verdensbanken og dens samarbeidende organer, vil ligge fast, selv om selvsagt innholdet i de enkelte institusjonenes mandat og virkefelt vil kunne endres over tid og nye avtaler vil komme til. Det samme gjelder for det verdi- og avtalegrunnlaget som disse institusjonene bygger på: fredelig konfliktløsning, økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse, og vern av menneskeretter, globalt miljø og fellesressurser.

Internasjonale handlingsmuligheter

Der er rom for å styrke ordninger som stimulerer til nasjonal og lokal sparing og investering og fremmer oppbygging og bruk av kompetanse i utviklingslandene. Dette vil i sin tur gi økt konkurranse på våre markeder, men også ordninger som gjør det mulig å få nye markeder for norske varer og tjenester i utviklingsland.

Avtaleverket for forvaltning av biologiske ressurser, for utslipp av miljøgifter og for klimapåvirkning vil med sikkerhet bli søkt skjerpet. For at det skal ha global effekt, må det sikres en global, effektiv oppfølging av miljøavtalene. Gjennomføringen av dette vil kreve videreutvikling av dagens ordninger, reformer og tiltak i alle land. Videre bør internasjonale avtaler, innen både miljø og økonomisk samkvem, utvikles slik at de gjensidig støtter opp under hverandre.

Europa og andre nærområder

EU er en sentral samarbeidspartner for Norge, og en svært viktig premissleverandør. Gjennom EØS overtar Norge EUs direktiver på mange områder. Dette regelverket setter viktige rammer både for norsk næringsliv, for politikk og offentlig forvaltning, og for forbrukernes hverdag og rettigheter. Regelverket går såpass langt ned i detalj at f.eks. fabrikkhygiene og vannkvalitet spesifiseres, og det er f.eks. bare lovlig å selge kjøleskap der energiforbruket er tydelig angitt.

EØS-avtalen gir Norge rett til å delta i fagkomiteene som utformer regler og standarder forut for den politiske behandlingen. En hel del prosesser av betydning for vårt eget arbeid med bærekraftig utvikling faller imidlertid utenfor den avtalen; eksempler på dette er EUs strategi for bærekraftig utvikling, og utvidelsen østover.

De nordiske lands strategi for bærekraftig utvikling, " En ny kurs for Norden", vil danne et viktig grunnlag for norske myndigheters videre arbeid på de feltene den omfatter.

Norge har inngått en rekke avtaler med naboland, bilateralt og regionalt, om utnytting av fiskebestander, bestemmelser om beskyttelse av havmiljøet, strengere regler for luftforurensning enn det som gjelder globalt, samt kulturarv og en rekke andre områder. Disse vil trolig utvikles videre.

Overordnede styringsstrategier

For å klare utfordringene, må bærekraftig utvikling inn som et grunnleggende hensyn i all økonomisk virksomhet, alle sektorer og hos alle aktører. Globale miljøutfordringer følger av summen av lokale handlinger og må møtes gjennom samordnede internasjonale og nasjonale rammebetingelser. Lignende hensyn gjelder for utviklingsdimensjonen.

De internasjonale utfordringene ligger i å få sterkere regionale og globale avtaler som gjennom nasjonal oppfølging, stimulerer alle miljøer, også privat sektor, til handling. Bærekrafthensyn må også integreres i de internasjonale organene som Norge er medlem av eller samarbeider med, som EU, WTO og finansinstitusjonene. De internasjonale miljøavtalene bør kontinuerlig effektiviseres og styrkes med ordninger for overvåking, konfliktløsing og reell oppfølging.

Nasjonalt krever bærekraftig utvikling handling i alle sektorer i samfunnet. Sektormyndighetene har ansvar for dette, hver på sine myndighetsområder, og må legge rammebetingelser som stimulerer til å ta slike hensyn.

I miljøpolitikken er veien fra tiltak til virkning ofte lang, både i tid og rom. Det kan være vanskelig å oppnå politisk støtte i folket for krevende miljøtiltak som først gir gevinst mange år inn i fremtiden. Behovet for tiltak må forankres gjennom medvirkningsprosesser som fremmer erkjennelsen av at alle har interesse i å bidra til at felles mål blir nådd. Den enkelte, bedriftene og organisasjonene bør gis mulighet til selv å velge hvordan de skal bidra til å oppnå de omforente målene. Det må gjøres lettvint og lønnsomt å velge miljøriktige løsninger.

Miljømål fastsettes av myndighetene basert på resultater av systematisk overvåking og forskning, eller ut fra internasjonale forpliktelser, men næringslivet og frivillige organisasjoner oppfordres til å sette opp og få støtte for egne mål. Målene og begrunnelsene for disse forankres gjennom prosesser som fremmer kompetanseutvikling, bevisstgjøring og nær kontakt mellom alle parter.

I de tilfellene der utforming av rammebetingelsene skjer utenfor Norge, må norske myndigheter arbeide for at de internasjonale rammebetingelsene utformes slik at de gir kostnads- og styringseffektive løsninger på de forskjellige miljøproblemene. I utviklingslandene, hvor stramme offentlige budsjetter begrenser bygging av skoler og annen infrastruktur, kan innføring av økonomiske virkemidler som gir inntekter til staten, bidra til en mer bærekraftig utvikling, såvel miljømessig som økonomisk og sosialt. Ordninger som stimulerer kompetanse til å utvikle og dra nytte av ny teknologi vil være et viktig element i denne prosessen.

Virkemidlene

For å nå resultater er det fornuftig å utnytte sine sterke sider og konsentrere innsatsen. De foregående kapitlene gir et bilde av innbyggerne i Norge og livskvaliteten her som landets største ressurs. Naturgrunnlaget og internasjonale forhold setter grenser for handlefriheten, men byr også på noen av de største nye mulighetene. For å gripe disse mulighetene kan Norges strategi samle seg om følgende:

Bygge videre på folks evner og kunnskap

Det er av grunnleggende betydning at utdanningen holder høy kvalitet og at det legges til rette for ordninger for fleksibel og livslang læring og for bruk av kompetanse. Praktiske ordninger kan spenne fra ordninger for utdanning under arbeid for dem som ikke ønsker å starte med en lang grunnutdanning, til mer fleksible regler for ansettelse av pensjonister. Kjernen i arbeidet vil være høye kvalitetsmål for hver enkelt type virksomhet og tettere kopling mellom dem som skaper kunnskap og dem som formidler kunnskap.

Terskelen til nyskapning skal reduseres gjennom forskning, utvikling og utprøving av nye teknologier. De virkelig store nyvinningene er umulige å forutse, derfor er både den ubundne grunnforskningen og den emnerettede, anvendte forskningen viktige elementer i kunnskapsutviklingen. Erfaring viser også at utveksling av studenter og fagfolk mellom ulike land og verdensdeler gir gjensidige fordeler i form av nye perspektiver og ny kunnskap.

Spisskompetansen ved universiteter og høyskoler er viktig, men viktige ferdigheter for samfunnet, som til å fungere godt i et lag, til å lede og til å skape trivsel, må også fremmes. Ordninger for åpen tilgang til informasjon og evnen til å søke informasjon og øke egen kompetanse bør stimuleres.

Trygghet i hverdagen

Et enkelt og lettfattelig økonomisk sikkerhetsnett bør videreutvikles, kriminalitet skal ikke gi grunnlag for opplevelse av utrygghet, og samfunnet som helhet må ha god beredskap mot ytre trusler. Grunnlaget for et mer inkluderende samfunn kan legges gjennom styrkede ungdomstiltak, ordninger for arbeidserfaring og samfunnstjeneste, men også gjennom tiltak for å styrke båndene mellom kulturer og generasjoner.

Øke verdiskapningen uten å minske naturens langsiktige produksjonsevne og verdi

Grønnere skattesystem, mer kostnadsrette priser og utfasing av miljøskadelige subsidier nasjonalt og internasjonalt vil kunne bidra til å legge om produksjon og forbruk i mer miljøvennlig retning. Det vil si at naturgrunnlaget nyttes til større verdiskapning i forhold til forurensning, råvare- og energibruk. Virkemidler og rammebetingelser må stimulere til mer miljøvennlig og bærekraftig investering og adferd. Økonomiske virkemidler vil ventelig stå sentralt i tiden fremover; bl.a. vil det bli innført et kvotesystem for klimagasser som ledd i oppfølgingen av Norges forpliktelser under Kyoto-protokollen. Økonomiske virkemidler kan ofte bidra til at kostnadene ved å oppnå miljømålene reduseres, og inntektene fra miljøavgifter eller kvotesystemer kan benyttes til å redusere skatter og avgifter som bidrar til dårlig bruk av samfunnets ressurser.

Forskning og utvikling av mer ressurseffektive teknologier vil være bestemmende for hvor gode resultater man oppnår, og hvor raskt. Nye muligheter for videreforedling og lokale spesialiteter kan bidra til inntektsgrunnlaget for primærnæringene samtidig som det opprettholder kompetanse. Forbruksrettete miljøtiltak og økt bruk av fornybar energi kan stimuleres, bla. ved en klar politikk for grønne innkjøp og grønn drift i offentlig sektor. Tettere bosetning vil kunne redusere energibruk og miljøbelastning. Indikatorer for naturens tåleevne gir mulighet til å kontrollere at målene for biologisk mangfold, klimastabilitet og andre miljømål nås.

Skape grunnlag for bedre helse gjennom positiv forebygging

God helse er et stort gode for hver enkelt, og også samfunnet som hele har stor nytte av lavt sykefravær og lavere behandlingsutgifter. Tradisjonelle kampanjer for sunn livsstil kan suppleres med bedre samkjøring mellom kommune, stat, regelverk og institusjoner. Det må bli både mulig og lønnsomt å bruke kroppen mer i det daglige. Lek og breddeidrett bør stimuleres, og ansvaret tidlig i livet for egen helse senere satt i sentrum. Forhold i hverdag og arbeidsplass som sliter på helse og livskvalitet, registreres gjennom programmer for helse-miljø-sikkerhet for å kunne avbøtes.

Indikatorer

For å komme dit vi vil, må vi vite hvor vi har vært og hvor vi er. Både nasjonalt og internasjonalt arbeides det kontinuerlig for å utvikle mål og indikatorer som planleggings- og styringsredskap for å følge utviklingen på forskjellige områder. Innenfor samarbeidet i OECD, i EU og i Norden har vi utviklet retningslinjer for måling av de forskjellige elementene som har betydning for et bærekraftig samfunn.

På overskriftsnivå har vi indikatorer for økonomiske, miljømessige og sosiale forhold. Vi ønsker også å gi mål på hvor pålitelig kunnskapen er på de enkelte felt. Mange av forholdene endrer seg bare langsomt, så det er særskilt viktig både å følge utviklingen over lang tid og å vurdere hvilke endringer som er i ferd med å komme. Indikatorene som velges nå, må derfor kunne brukes langt inn i den fremtiden vi planlegger for.

Nordisk Råd har utarbeidet en foreløpig oversikt over indikatorer som anvendes eller er foreslått anvendt i forskjellige nordiske land, for EU og for OECD. Denne oversikten følger som vedlegg. Et mer ferdig utformet sett skal etter planen foreligge innen den norske, nasjonale strategien skal ferdigstilles.

Indikatorer for bruk på statlig nivå har paralleller i lokalforvaltning og næringsliv. Årsrapporter og tilstandsvurderinger er del av det tilfanget av kunnskap som både skattebetalere og aksjonærer har et rettmessig krav på.

Handling på alle plan

En bærekraftig utvikling i Norge vil være et resultat av en lang rekke beslutninger, på flere nivå. Ut fra en overordnet samspillmodell kan vi skissere følgende overordnede rollefordelinger:

Nasjonale myndigheter

vil måtte ta bærekrafthensyn i alle sektorer som de styrer direkte, og gi rammebetingelser som kan motivere andre til å ta slike hensyn, for eksempel i form av økonomiske virkemidler (avgifter, markedsbaserte systemer for utslippskvoter, fjerning av miljøskadelige subsidier, incentiver til teknisk nyskapning) og forvaltningsmessige tiltak (miljømerking, avtaler med industrien, lover, informasjon og forskning). Staten har en viktig rolle som samordner av den nasjonale politikken slik at summen av de enkelte tiltak bidrar til en bærekraftig utvikling. Den stiller rammebetingelser og mål for regional og lokal forvaltning, og har mulighet til f.eks. å innarbeide oppnåelse av miljømål som kriterium ved fastsettelse av de ordinære rammetildelingene til kommunene.

Nasjonale myndigheter vil også arbeide for at bærekrafthensyn blir et grunnleggende premiss i internasjonalt samkvem generelt, og særlig for avtaler og handling på det økonomiske området og i utviklingssamarbeidet.

Fylkeskommuner og kommuner

har særlig ansvar for mange oppgaver som berører innbyggerne direkte: skole, renovasjon, arealregulering. De må ta hensyn til miljø i sin virksomhet og planlegging og sette egne mål for dette. I kommuneplaner og reguleringsplaner bør miljøeffekter synliggjøres, f.eks. energi- og transportbruk, virkning av støy, tap/gevinst for biologisk mangfold og for kulturminner og -miljøer. Slik blir det tydeligere at kommunene også bidrar til oppnåelse av nasjonale miljømål. I de tilfeller ansvar og myndighet overføres fra staten, kan det bli utformet incentiver som stimulerer til økt måloppnåelse. Flertallet av norske kommuner har laget sin egen lokal agenda 21, og fylkeskommuner og kommuner bør videreføre denne som et verktøy for å fremme både lokalt demokrati og bærekraftig utvikling, både lokalt og i samarbeid og partnerskap med kommuner i resten av verden.

Næringslivet

Flere bedrifter har satt fokus på bedriftenes eget samfunnsansvar, når det gjelder såvel etikk og sosiale spørsmål som miljøkriterier, bl.a. fordi de har innsett at dette kan bidra til suksess i på lengre sikt

Næringslivets internasjonale miljøorganisasjon, World Business Council for Sustainable Development, har innført begrepet "Eco-efficiency", der miljøeffektiv produksjon skal

• gi mindre miljøskader per enhet verdiskapning,
• holde seg innenfor naturens tålegrenser,
• allikevel stadig søke forbedrede prosesser.

Bedrifter som utarbeider bærekraftskriterier for sine produksjonsprosesser og leveransekjeder, kan ofte utnytte slike forsprang som konkurransefaktor. Ved investeringer i utviklingsland forventes de å følge miljømessig og sosialt forsvarlige prosedyrer, og mange bedrifter anser at de har egen interesse av å gjøre dette. På den annen side må myndighetene forventes å gi klare og langsiktige signaler om rammebetingelser, både nasjonalt og internasjonalt.

De frivillige organisasjonene

har, med sitt mangfold og ulike utgangspunkt, mulighet for å gripe fatt i både den sosiale, kulturelle og miljømessige dimensjonen ved bærekraftig utvikling. De mobiliserer for saker de brenner for, og følger med i hva som skjer på deres felt. Organisasjonenes nettverk, kompetanse, engasjement og gjennomføringskraft vil være verdifulle i gjennomføring av strategien.

Hver og én

har en rolle i bærekraftig utvikling gjennom valg av livsstil, innkjøp, bruk og avhendelse av varer. Her er samarbeidet med frivillige organisasjoner viktig, og næringslivets prioriteringer påvirkes direkte av forbrukernes valg. Myndighetene kan legge bedre til rette for utnyttelse av kultur- og naturmuligheter som gir grunnlag for økt livskvalitet, og bidra til miljøbevisst forbruk gjennom regelverk og grønn skatt og ved tiltak som miljømerking, produkt- og tjenesteinformasjon.

En felles informasjonsstrategi

er viktig for alle aktørgruppene. Hovedbudskapet vil være fremme av bærekraftig livsstil, og at det krever ny kompetanse, men form og detaljer i budskapet vil selvsagt måtte tilpasses de enkelte aktører og målgrupper. For å være effektiv er det viktig å unngå at informasjonen oppfattes som indoktrinering eller moralisering.