Sammendrag

Verden har ikke taklet fattigdomsproblemene på en tilfredsstillende måte. Selv om det i dag lever flere mennesker i verden enn noen gang før som ikke er fattige, har ikke utviklingslandene og det internasjonale samfunnet lykkes i å redusere den mest akutte fattigdommen nevneverdig. Det er 2 milliarder mennesker som lever på under 2 dollar om dagen, 1 milliard på under 1 dollar om dagen og 700 millioner mennesker som ikke har nok å spise. Feilernæring og sykdom følger i sultens spor. De fleste av verdens fattige bor på landsbygda og de aller fleste av disse er direkte eller indirekte knyttet til landbruk og andre primærnæringer. De siste 30 årene har internasjonal bistand, også den norske, valgt å prioritere andre sektorer enn landbruk. I 2001 gikk 3,7% av all norsk bilateral bistand til landbruket, mens landbruksbistanden utgjorde opp mot 30% på 1970-tallet. Samtidig har heller ikke utviklingslandene selv, med noen unntak, sett på landbruk som motor for økonomisk vekst eller redskap for et bedre liv for de fattige. Det har også vært en nokså ensidig landbrukssatsing på produksjonsfremmende tiltak, som i seg selv ikke nødvendigvis hjelper fattige. Ny forståelse av fattigdommens natur i det internasjonale bistandssamfunnet, og gode erfaringer med prioritering av landbruk i en del utviklingsland, legger nå til rette for ny, større og til dels annerledes satsing på landbrukssektoren – en sektor som nå må oppfattes som bredere enn kun jordbruk. Samtidig har norsk og internasjonal bistand fått en klarere fattigdomsprofil.

Gruppen ser bygdeutvikling basert på landbruk som et viktig redskap for å skape økt matsikkerhet, riktigere ernæring, bedre naturforvaltning og større økonomisk vekst for de aller fattigste. Bedre levekår på landsbygda skaper betydelige positive ringvirkninger for mange andre sektorer i utviklingsland, og gir vanligvis høyere avkastning for fattige både i bygd og by, og for samfunnet generelt, enn mange investeringer i andre økonomiske sektorer. Samtidig med at levekår bedres, åpnes mulighetene for større innflytelse i demokratiske prosesser, mer likeverd og mer rettferdighet for de svakeste gruppene – i mange samfunn er dette kvinner.

For at Norge skal kunne bidra til slike positive prosesser på landsbygda i utviklingsland, anbefaler Gruppen en betydelig vridning av norsk utviklingshjelp, både bilateralt og multilateralt, i de nærmeste årene. Gruppen mener at fattigdomsbekjempelse på landsbygda fra norsk side må tuftes på fem sett av tiltak, og støttes av en politisk målsetting om at innen 3 år vil 15% av norsk bistand nå denne sektoren. Gruppen anbefaler for Utenriksdepartementet følgende strategiske satsingsområder:

Økte inntektsmuligheter og bedre levekår for fattige på landsbygda. Dette er det overordnede bilaterale som multilaterale målet, og skal gi de fattige økt kjøpekraft, en forutsetning for et bedre liv, bedre ernæring, bedre helse og bedre naturforvaltning.

Bedre rammevilkår for nærings- og markedsutvikling. Bedre insentiver, økt markedstilgang lokalt, nasjonalt og globalt, og tilpasset opplæring for produsenter og omsetningsledd samt foredlingstiltak er nøkler for å gi fattige produsenter, ikke minst kvinner, nye muligheter til å øke sin inntekt. Godt drevne produsent-organisasjoner må bli medspillere i denne prosessen. Reelle forbedringer av konkurransemulighetene for landbruksprodukter fra utviklingsland i det globale marked er nødvendig.

Sikring av rettigheter og rettferdig fordeling. Kvinnelige og mannlige småprodusenter (bønder, pastoralister, fiskere og jordløse) må få bruksrett og tilgang til produksjonsressurser som jord, vann, utmark og såvare. Retten til mat for den enkelte og menneskerettighetstenkningen må fremmes og synliggjøres.

Videre støtte til institusjonssamarbeid og kapasitetsbygging. Forvaltning, forskning og utdanning innen landbrukssektoren må styrkes i mange utviklingsland, og er avgjørende for å styrke mulighetene for en kunnskapsbasert og effektiv landbrukspolitikk.

Forvaltningsmessige tiltak. I tillegg til å øke norske bistandsbevilgninger til landbrukssektoren, må landbrukskompetansen i UD og NORAD styrkes . Analytiske studier av landbruk, matsikkerhet og fattigdomsreduksjon må ligge til grunn for gjennomføringen av de strategiske tiltak. Gruppen anbefaler å la Afrika sør for Sahara, hvor fattigdommen er mest intens, bli et hovedfokus for norsk bistand for landbruksutvikling.