Rettigheter og fordeling

Økonomisk vekst alene sikrer ikke tilstrekkelig fattigdomsreduksjon . I en rekke land med økonomisk vekst gjennom de siste tiårene, særlig i Asia, har antall fattige holdt seg på et høyt nivå. En viktig årsak til vedvarende fattigdom i mange land og samfunn er en skjev fordeling av samfunnets overskudd, jobbmuligheter og eiendomsretten til land, vann og andre produktive ressurser. Grupper som lett marginaliseres, er som nevnt kvinner, leilendinger, urbefolkninger og etniske minoriteter. Urbefolkningers rettigheter er nå i økende grad anerkjent internasjonalt, men det er viktig å være klar over minoriteters og urbefolkningers spesielle behov innenfor en bred satsing på landbrukutvikling.

En satsing på landbruksutvikling vil kunne bidra til å styrke enkeltmenneskers muligheter til å foreta egne valg, sikre sine rettigheter og få større innflytelse i samfunnet – særlig gjennom deltakelse i forskjellig typer organisasjoner. Fattigdom begrenser ikke bare økonomisk valgfrihet, men også evnen til å hevde sin mening og gi uttrykk for synspunkter på tvers av rådende maktkonstellasjoner. Fattige på landsbygda, marginale bønder eller jordløse, er ofte avhengige av lokale storbønder, godseiere, mellommenn eller pengeutlånere for å skaffe seg arbeid, kreditt i vanskelige tider og støtte i lokale konflikter eller i forhold til lokale styresmakter. Økonomisk avhengighet har klare negative følger for politisk deltakelse og for opprettholdelse av sivile og politiske rettigheter. Avhengigheten utgjør ofte et hinder for den enkeltes muligheter til å finne nye og innovative inntektskilder, samtidig som avhengigheten skaper hindringer for politisk organisering som kan utfordre lokale maktkonstellasjoner. En landbruksutvikling rettet mot de fattige vil være et betydelig bidrag til demokrati og folkelig deltakelse.

Det er et stort behov for bevisstgjøring av småbønder og jordløse om deres lovfestede rettigheter til innsatsvarer, vann og jord, og for å gi dem beskyttelse mot overgrep. Politisk organisering av fattige grupper blir derfor nødvendig, men det må skje innen demokratiets rammer, også fordi det på sikt vil bidra til styrking av deltakelse og demokrati. I mange land etterleves ikke de rettigheter som er innført. Formelt rettsvern for leilendinger, påbud om minimumslønn for dagarbeidere eller rett til adgang til irrigasjonsvann blir i praksis ikke håndhevet. I denne sammenheng blir arbeid for å sikre tilgang til naturressurser og bruksrettigheter helt sentralt. En rekke organisasjoner arbeider med det for øye. Den brasilianske og senere verdensomspennende Via Campesina er det mest kjente eksempelet på organisering og mobilisering av fattige og småbønder. Også i andre land finnes tilsvarende organisasjoner som har vist seg å ha stor betydning, ikke minst i India og Bangladesh, land med en svært stor befolkning av jordløse. En sikring av rettigheter for leilending, landarbeider og fattigbonde har vist seg å ha en positiv virkning både på produktivitet og på trygghetsfølelse.

Urfolk og etniske minoriteter er ofte blant de fattigste av de fattige på landsbygda og har vansker med å bli hørt og få del i en nasjonal utvikling. De utnytter ofte de mest marginale ressursene, eller de utnytter ressursene på andre måter enn flertallsbefolkningen (for eksempel gjennom svedjebruk, som pastoralister eller som jegere og sankere). I tillegg kommer at deres bruk av ressursene ofte ikke er formelt rettslig anerkjent. Urfolks rettigheter blir riktignok nå i økende grad anerkjent internasjonalt, men det er viktig å ta hensyn til deres og enkelte andre minoriteters spesielle behov når planer for landbruksutvikling konkretiseres og gjennomføres.

Retten til mat slik den er nedfelt i de internasjonale menneskerettighetene og presisert i «Generell kommentar nr. 12» kan brukes som grunnlag for situasjonsanalyse og i prioriteringer av tiltak som tar sikte på å redusere sårbarhet og å øke matsikkerheten. Rettigheten må imidlertid gis konkret innhold i lys av rådende lokale forhold. Hovedansvaret for å sikre menneskerettighetene innen det enkelte land, derunder retten til mat, ligger på den enkelte stat. Norge og andre land erkjenner imidlertid at det påligger et visst felles internasjonalt ansvar for menneskerettighetene ved at rike land bør hjelpe utviklingslandene i å oppfylle sine forpliktelser.

Hiv/aids er mer enn en sykdom: Det er også et utviklingsproblem som fører til økt sårbarhet og negativ økonomisk vekst. Særlig sykdommens demografi har alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Sykdommen fører til sykelighet og dødsfall blant arbeidsføre voksne. Omsorg for barn faller på færre voksne og ofte helt og holdent på eldre eller søsken som selv ennå er barn. I motsetning til en rekke andre sykdommer rammer Hiv/aids også den ikke-fattige delen av befolkningen, noe som har følger for institusjoners virke, lokalforvaltning, utdanningssystemet osv. Hiv/aids rammer landbruket sterkt, ettersom sykdommen påvirker arbeidsinnsats, kunnskapsoverføring mellom generasjonene, kunnskapsbasen i sin alminnelighet og evnen til sparing. Følgene av Hiv/aids er nå alvorlige for afrikansk landbruk og kan føre til betydelige endringer i produksjonsmønstre. Vekster, gjerne stivelsesrike rotvekster, fortrenger de mer arbeidsintensive nyttevekstene med større næringsinnhold og bedre salgsverdi. Dermed forsterkes den onde spiral ytterligere, og motstandskraften mot Aids-relaterte sykdommer svekkes og familiers handlefrihet reduseres. I Afrika rammes unge kvinner oftere og dør tidligere enn menn. Ettersom kvinner er mer sentrale i landbruksproduksjon, ernæring og omsorg blir følgene ekstra store. Eldre kvinner eller unge jenter, eventuelt menn, må overta voksne kvinners oppgaver. Situasjonen stiller hushold og lokalsamfunn overfor store utfordringer og vanskelige prioriteringer. Vi kan også forvente en kraftig stigning i Hiv/aids-tilfeller i Asia og det karibiske området i løpet av de neste 10 år, samtidig med at den alvorlige situasjonen i Afrika forverres.