Anbefalinger:

A. Økte inntektsmuligheter og bedre levekår for fattige på landsbygda

Økt støtte til arbeidet med fattigdomsreduksjon gjennom bilateral innsats

Fokusere landbrukssatsingen på Afrika sør for Sahara, ettersom Afrika er den eneste verdensdelen hvor landbruksproduksjonen pr. innbygger er synkende og andelen fattige er høyest.

Styrke gjennomføringen av PRSPene eller andre egnede initiativer for fattigdomsreduksjon på landbrukssiden i utviklingslandene ved å kanalisere midler og bidra til kapasitetsbygging i de institusjonene i Sør som har ansvaret for fattigdomsreduksjon. Spesiell vekt må legges på å tilrettelegge for å nå kvinnene på landbygda. Den folkelige deltakelsen i fattigdomsreduksjonsprosessene må bedres, både når det gjelder organisasjonenes kapasitet og deres deltakelse i planlegging og gjennomføring. Bidra til at offentlige investering innen infrastruktur og offentlige tjenester (helse, utdanning, kommunikasjon, vann, veier) kommer landsbygda til gode.

Støtte organer og institusjoner som har ansvaret for nasjonal oppfølging av internasjonale konvensjoner, avtaler og handlingsplaner, og dermed i større grad bidra til at forhandlingsresultatene fra internasjonale prosesser og avtaler blir iverksatt i det enkelte utviklingsland.

Økt multilateral støtte og oppfølging

Påvirke politikkutformingen innen sentrale multilaterale organisasjoner for å styrke arbeidet for økt landbruks-, mat- og fattigdomssatsing. Dette gjelder særlig for Verdensbanken og UNDP. I tillegg utrede hvordan Norge sammen med andre medlemsland best kan bidra til at FAO gjennomgår en fornyelsesprosess både teknisk og normativt.

Være en pådriver i internasjonale fora når det gjelder implementering av internasjonale avtaler og konvensjoner relatert til landbruk, mat og fattigdom (f.eks. WFS, WSSD, WEHAB). I pådriverrollen bør en vektlegge kvinneaspektet spesielt.

Gjøre bruk av øremerkede tilleggsmidler («trust funds», programstøtte, medfinansiering) eller deltakelse i sentrale organisasjoner og for sentrale målsettinger.

Øke støtten til internasjonal landbruks-, mat- og fattigdomsforskning gjennom CGIAR.

Støtte multilaterale mekanismer (for eksempel UNSCN) som har til hensikt å koordinere og samordne politikk, strategiutvikling og virkemiddelbruk som skal bekjempe matusikkerhet, underernæring, fattigdom og dårlige levekår.

Øke støtten til IFAD særlig i form av medfinansiering av prosjekter fra bilaterale midler.

Vurdere bruk av «trust funds» og øket programstøtte i FAO og UNDP.

Vurdere å etablere et «trust fund» i Verdensbanken øremerket for landbrukstiltak.

Ha en referanse til retten til mat i mandatet for delegasjoner der landbruk, landbruksutvikling, handel, ernæring og helse diskuteres. Delta aktivt i det mellomstatlige arbeidet med å utvikle retningslinjer for å virkeliggjøre retten til mat og påskynde og støtte relevante utviklingsorganisasjoner, særlig FAO, i dette arbeidet.

Møte Hiv/Aids-trusselen mot landbruksutvikling og matsikkerhet

Bidra til å bedre forståelsen for den negative sammenhengen mellom Hiv/Aids-epidemien og landbruksutvikling innen multilaterale fora og i bilateralt samarbeid. Dette gjelder særlig epidemiens konsekvenser for levekår, matsikkerhet og ernæring, og nye utfordringer når det gjelder kunnskapsoverføring mellom generasjonene.

B. Bedre rammevilkår for nærings- og markedsutvikling

Bedre rammevilkårene for næringsutvikling, verdiskaping og foredling

Styrke institusjoner og organisasjoner som arbeider for bedret markedstilgang for småbønder, produsentorganisasjoner og små og mellomstore bedrifter. Dette gjelder både institusjoner som arbeider med lovgivning og regulering (for eksempel prisstabilisering og kvalitetskontroll), samt oppbyggingen av effektive ledd for regelmessig markedsinformasjon, forskning, veiledning, omsetning og videreforedling basert på offentlig og privat samarbeid.

Opprette og støtte kredittordninger tilpasset småskala-landbruksproduksjon og små og mellomstore bedrifter, evt. modifisere eksisterende ordninger.

Bidra til å utbygge institusjoner (for eksempel omsettingsorganisasjoner) og fysisk infrastruktur (lagre, vei, radio, telefon) slik at det blir mulig å selge landbruksprodukter fra områder med overskuddsproduksjon til markeder med underskudd og/eller etterspørsel etter produktene.

Gi fortsatt støtte til opplæring i alternative inntektskilder som tiltak mot narkotika- og tobakksproduksjon.

Støtte arbeidet for at nødhjelp i form av mat ikke må undergrave et lands egen landbruksproduksjon.

Arbeide for mer rettferdige internasjonale konkurransevilkår

Fortsette arbeidet i internasjonale fora og i Norge for å avskaffe subsidier med negative konsekvenser for lavinntektslands landbruksproduksjon og inntekter fra landbruket (inkl. produksjons- og eksportsubsidier).

Støtte arbeidet med kvalitetssikring og standardisering av landbruksprodukter i utviklingsland slik at handel i lokale, nasjonale og internasjonale markeder kan bli en reell mulighet.

Legge til rette for langsiktige importavtaler mellom norske importører og eksportører i utviklingsland i samsvar med sanitære og fytosanitære krav.

Styrke næringsliv og produsentorganisasjoner

Støtte utvikling av institusjoner som kan gi teknologisk og faglig bistand til produsentorganisasjoner og små og mellomstore bedrifter. Herunder er det viktig å styrke (kvantitativt og kvalitativt) utdanning av faglig kompetanse innen landbruksrelatert bedriftsøkonomi, ledelse/administrasjon og markedsføring. Dessuten må det opprettes opplæringsprogrammer innen tekniske ferdigheter, økonomi og markedsføring som supplement til mikrokreditt til kvinnelige og mannlige småprodusenter.

Oppfordre til og legge til rette for et bredt samarbeid mellom produsentorganisasjoner. Dette omfatterbåde Sør-Sør og Nord-Sør-samarbeid, med sikte på utveksling av erfaring og opplæring innen produksjon og markedstilpasning, ledelse og organisering, og kvalitets- og standardsikring.

Støtte ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som stimulerer næringsutvikling, for eksempel ved at de tilbyr kreditt eller veiledning, eller stimulerer til lokale investeringer i skoler, utdanning, infrastruktur og bevaring av naturressurser.

C. Sikring av rettigheter og rettferdig fordeling

Sikre fattiges rett til mat og tilgang til produksjonsressurser

Være en generell pådriver for en rettighetstilnærming i kampen mot fattigdom, særlig i PRSP-prosessene eller andre egnede programmer og initiativer for fattigdomsreduksjon.

Med utgangspunkt i rettighetsbasert utviklingstenkning styrke det rettslige og politiske arbeidet som kan bidra til å trygge fattiges rettigheter og tilgang til ressurser, særlig jord. Det er spesielt viktig å styrke de relevante delene av lovgivningen og forvaltningen med henblikk på iverksetting av internasjonale forpliktelser og reformer som følger opp disse. Ikke minst er det viktig å øke kompetansen om menneskerettigheter, bruksrettigheter og sosiale og kulturelle rettigheter og kapasiteten til å håndtere dem innen nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, lovgivende institusjoner, forvaltning og andre viktige aktører (private organisasjoner og industri).

Støtte opp om sivilsamfunnsorganisasjoner i Sør som arbeider for å fremme fattiges rettigheter og bedre småprodusenters tilgang til produksjonsressurser og markeder. Bidra til en forvaltning av naturressursene, nasjonalt og lokalt, som ivaretar de fattiges interesser. Norge bør også støtte etablering eller styrking av institusjonelle mekanismer for å involvere og samordne ulike nasjonale aktører i utarbeidelse av strategier for å møte statens forpliktelser overfor befolkningen.

Støtte utdannings- og bevisstgjøringsprosjekter spesielt rettet mot kvinner og minoritetsgrupper. Arbeidet for å sikre at kvinners arverettigheter og bruksrettigheter blir respektert og for å bedre deres ernæringssituasjon bør vies særlig oppmerksomhet.

D. Videre støtte til institusjonssamarbeid og kapasitetsbygging

Landbruksutdanning og veiledningstjenester

Styrke kunnskapen i relevante forvaltningsinstitusjoner om bindeledd mellom forskning, utdanning og veiledning Styrke eksisterende landbruksveiledningstjenester og arbeide frem gode systemer for veiledning og kommunikasjon. Muligheter for et samarbeid mellom det offentlige, privat sektor og organisasjonssamfunnet (NGOer, grasrotorganisasjoner, produsentorganisasjoner, kvinneorganisasjoner) bør vies særlig oppmerksomhet.

Øke støtten til læresteder innen landbruk og naturressursforvaltning for å sikre forsvarlig drift. Sette som betingelse en fremgang i andelen kvinnelige studenter (og om mulig lærere).

Støtte egne programmer for rekruttering av landbruksskolestudenter fra landsbygda, og egne programmer for å investere spesielt i utdanning, veiledning og kunnskapsformidling for kvinner, og programmer for utdanning og målrettet bruk av kvinnelige veiledere.

Støtte egnede programmer for utdannelse innen entreprenørvirksomhet og ledelse ved etablerte og nye landbruksfaglige utdanningsinstitusjoner.

Samarbeid om landbruks-, naturressursforvaltnings-, mat- og fattigdomsforskning

Gi økt støtte til nasjonale, regionale og subregionale landbruksforskningssystemer direkte og i samarbeid med CGIAR og/eller norske forskningsmiljøer.

Styrke universiteter og andre institusjoner som arbeider med forskning og undervisning om landbruk gjennom gjensidig institusjonssamarbeid med norske forsknings- og undervisningsmiljøer til nytte for begge parter. Et viktig felt vil være oppbygging av utviklingsstudier, inkludert tverrfaglighet mellom natur- og samfunnsfag, med fokus på landbruk, naturressursforvaltning, rettigheter, mat og fattigdomsreduksjon.

Vurdere spesielt hvordan støtte kan gis til forskning og utvikling av arbeidssparende teknologi, særlig for Hiv/Aids-rammede hushold og med tanke på å lette kvinner og barns store arbeidsbyrde.

Faglig kompetanse i landbruks- og naturressursforvaltningen

Styrke de relevante forvaltningsorganers kompetanse på landbruk og naturressurser for å bedre forståelsen for (1) hvordan landbruksutvikling kan påvirke den fattige landsbygdbefolkningens levekår, for (2) rettighetstenkningen og for (3) nødvendigheten av markedstilgang, samt styrke bindeleddet mellom forskning, veiledning og utdanning.

Bidra til økt kompetanse i de regulerende institusjonene som har med prisregulering, kvalitetskontroll og lignende å gjøre, for å bedre omsetting av varer fra lokal produksjon og foredling.

Støtte opp om oppbygging av faglig kompetanse og forhandlingskapasitet i utviklingslandene slik at de har større gjennomslag og kapasitet i forhold til internasjonale regelverk og handel. Dessuten styrke utviklingslandenes kompetanse og kapasitet til å delta i internasjonale forhandlinger. Herunder styrke den faglige kompetansen på nye områder, som bioteknologi, GMO-problematikken, og immaterielle rettigheter.

Bidra til bredere institusjonssamarbeid mellom faglige forvaltningsinstanser i Norge og i mottakerland med det mål å bygge kompetanse og kapasitet på disse områdene.

E. Forvaltningsmessige tiltak og virkemidler

Styrke landbrukskompetansen i UD og NORAD

Opprette to nye rådgiverstillinger innen landbruk og ressursforvaltning i UD og tre i NORAD (eventuelt omdefinere stillinger).

Opprette nye øremerkede rådgiverstillinger innen landbruk og ressursforvaltning ved minst fire relevante norske ambassader.

Styrke samarbeidet med norske fagmiljøer innen landbruksutvikling – forskning, relevante næringslivsorganisasjoner, frivillige organisasjoner – for å sikre god nok norsk kompetanse på området.

Økt nasjonal deltakelse i internasjonale fora

Være mer aktiv i å tilrettelegge for at representanter fra norske institusjoner i økende grad tilsettes i stillinger i multilaterale organisasjoner (f.eks. FAO, IFAD, Verdensbanken, UNDP, CGIAR). Norge er i dag underrepresentert i internasjonale organisasjoner, men det er viktig for norsk utviklingssamarbeid at en får erfaring fra og kompetanse på disse institusjonene i Norge.

Tilrettelegge for at norske forskningsmiljøer gis mulighet til aktiv deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer i regi av f.eks. CGIAR og andre multilaterale organisasjoner (jfr. UDs «Strategi for styrking av forskning og høyere utdanning i tilknytning til Norges forhold til utviklingslandene»).

I større grad benytte norske fagfolk i multilaterale fora hvor det drøftes samordning og koordinering av politikk, strategiutvikling og virkemiddelbruk på områdene landbruk, matsikkerhet, ernæringssikkerhet og levekår (f. eks. i FAOs ulike komitéer, CGIAR, Verdensbanken, UNDP og UNSCN).

Norsk bistand til landbruksutvikling økes til 15 % innen 3 år

Gruppen anbefaler at det settes et mål på 15 % for norsk bilateral og multilateral bistand til landbruksutvikling innen 3 år, i hht. DAC-definisjon av landbruksutvikling. I tillegg bør det vies betydelig oppmerksomhet til andre relevante sektorer og satsingsområder, som miljø, infrastruktur, utdanning, forskning, helse, kvinner og SME, og arbeides for at tiltak under slike sektorer på best mulig måte bidrar til en god politikk for landbruksutvikling.

Landstudier med behovsanalyser på landbruk, matsikkerhet og fattigdomsreduksjon

Ta initiativ til å utarbeide landstudier for sentrale samarbeidsland med vekt på matsikkerhet, ernæringssituasjonen, og fattiges ressurstilgang og levekår som grunnlag for videre utvikling av politikk, strategier og virkemiddelbruk. I fokus bør stå inntektsmuligheter og levekårsforbedring for de fattige, og studiene bør identifisere konkrete «flaskehalser» som hindrer en landbruksutvikling som fører til fattigdomsreduksjon og matsikkerhet på landsbygda i de enkelte land. Landstudiene bør i tillegg fokusere på rettigheter og fordeling; næringsutvikling og markedstiltak; og institusjonssamarbeid og kapasitetsbygging. Studiene må ta utgangspunkt i og gi oversikt over eksisterende planer, strategier, kanaler og muligheter. For å konkretisere hvordan en landbruksutviklingstrategi best kan gjennomføres på landnivå, foreslås slike studier i første rekke for hovedsamarbeidsland i Afrika: Etiopia, Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda, Zambia, og Angola. Utgangspunktet bør være å vurdere økt norsk landbruksstøtte integrert i PRSPene eller andre aktuelle fattigdomsreduserende programmer. Disse studiene bør starte i 2003 og ansvaret for gjennomføring legges til NORAD. Det bør være et spesielt fokus på matsikkerhet og sultkatastrofen i Etiopia og det sørlige Afrika og hvordan man på en langsiktig måte kan motvirke at slike sultkatastrofer blir et tilbakevendende problem – og en nærmest «normal» situasjon.