Nytt handlingsrom for en sentral utfordring

Tusenårsmålene om å halvere fattigdommen og sulten i verden innen år 2015 kan ikke nås uten å satse på landbruksutvikling i de fattigste landene. Tre fjerdedeler av de fattige i utviklingslandene bor på landsbygda og er direkte avhengige av naturressursene for å overleve. Mange lider under periodisk sult eller kronisk underernæring. De fleste av de fattige på landsbygda lever av landbruk, ofte i kombinasjon med annen utnytting av lokale naturressurser og det som finnes av inntektsgivende arbeid. Gruppen ser det som en hovedutfordring for en strategi for landbruksutvikling å bidra til økte inntektmuligheter og levekårsforbedringer for fattige på landsbygda i utviklingslandene.

Landbruket har lenge vært nedprioritert i internasjonalt utviklingsarbeid, både i multilateralt og bilateralt utviklingssamarbeid. Internasjonalt har bistand til landbrukssektoren vært klart fallende over de siste tre tiårene, fra 15-20 % på 1970-årene til 5-6 % i 1990-årene. Den relative nedprioriteringen er enda større i norsk bistand. De fleste utviklingsland har heller ikke viet stor oppmerksomhet til mulighetene i landbruket og den rolle landbruksutvikling kan spille i nasjonale planer for fattigdomsbekjempelse. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. Vi står i dag på flere måter i en ny situasjon. Vi har:

Bred internasjonal enighet og nye internasjonale forpliktelser om et løft for å bekjempe fattigdommen i verden.

Bedre kunnskap om hvem de fattige er, hvorfor de er fattige, og hva som kan gjøres for å få dem ut av fattigdommen.

Nye mekanismer som kan brukes som redskap for å operasjonalisere målene i de nasjonale strategiene for fattigdomsbekjempelse (PRSPene).

Bedre forståelse av hvorfor vi må fokusere på landbruk og naturressurser for å bedre livsgrunnlaget for fattige.

Ny forståelse av hvordan landbruksutvikling skaper etterspørsel etter lokalt produserte varer, og hvordan utvikling av landsbygda kan ha betydelige positive ringvirkninger for både urban og rural fattigdom.

Endrede rammebetingelser både gjennom en mer markedsbasert utvikling og desentraliseringsinitiativer i en rekke utviklingsland.

Denne situasjonen gjør at forholdene ligger til rette for at en norsk satsing på landbruksutvikling i det internasjonale utviklingssamarbeidet har et større potensial for å lykkes enn tidligere. Det gir et nytt og større handlingsrom for de initiativer og tiltak som foreslås i denne strategien.