Hvorfor er landbruksutvikling viktig?

Store deler av verdens befolkning lever ifattigdom. 1,2 milliarder mennesker lever med en inntekt på mindre enn 1 dollar dagen. Dobbelt så mange, eller 40 % av menneskeheten, lever på under 2 dollar. Dette er anerkjente måltall som viser omfanget av fattigdommen og trusselen om periodisk sult, og at manglende matsikkerhet, lite trygghet og få valgmuligheter preger hverdagen til store deler av jordas befolkning. Store befolkningsgrupper i utviklingsland lever med kronisk eller periodisk matmangel og underernæring. Det er beregnet at ca. 3,7 millioner mennesker døde av sultrelaterte årsaker i 2000, de aller fleste av dem barn. Omkring 800 millioner mennesker får daglig for lite mat. Kvinner og barn er klart forfordelt i mange land, på innsatsvarer, muligheter og mat. De rammes særlig hardt av under- og feilernæring. I de minst utviklede land har over 40 % av nyfødte barn for lav fødselsvekt. Over 40 % av alle barn i utviklingsland under 5 år er for små etter alderen (veksthemning som skyldes dårlig ernæring), og mange lider av næringsmangler og nedsatt motstandskraft, noe som har alvorlige konsekvenser for deres biologiske, mentale og helsemessige utvikling og med følger for hele livet. Kroniske sykdommer som diabetes og hjerte- og karsykdommer kan føres tilbake til mangelfull ernæring tidlig i livet og har vist en dramatisk økning i svært mange fattige land. I Sør-Asia lider en svært høy andel av kvinner i fertil alder av underernæring med påfølgende helseproblemer. Det har skjedd en viss bedring i antall underernærte her, men problemene er forsatt betydelige. I Afrika sør for Sahara har det samtidig skjedd en forverring i ernærings- og helsesituasjonen. De fleste fattige i verden lever på landsbygda i utviklingsland.

Fattigdommen på landsbygda er dypere enn i byene, dvs. at de fattige er enda lenger unna et minimums inntektsnivå, har dårligere tilgang til offentlige tjenester og færre alternative muligheter for inntektsgivende arbeid. Samtidig er økonomien i utviklingsland i hovedsak landbruksbasert, og en stor andel av bruttonasjonalproduktet kommer fra landbruk. Et flertall av befolkningen arbeider i landbruket og/eller innen andre aktiviteter i uformell sektor og henter størstedelen av sine inntekter fra landbruksrelaterte aktiviteter.

Selv om en produktivitetsøkning innenfor landbrukssektoren vil bidra til økt matsikkerhet, vil denne økningen ikke uten videre redusere fattigdommen på landsbygda. Det er skarp priskonkurranse innen landbruksprodukter, og globalt sett er prisene fallende. Vekst innenfor ett område kan føre til forverring i andre områder, både gjennom fallende priser og tap av markeder. For at økonomisk vekst på landsbygda skal redusere fattigdommen, er flere forhold viktige. (1) Bistand til økt produktivitet må i første rekke rettes mot små og mellomstore bruk. Vekst i produktivitet alene og økt inntjening på større kommersielle enheter vil ha begrenset virkning på fattigdommen. (2) Produksjonsvekst må knyttes til muligheter for avsetning, noe som forutsetter etterspørsel, foredlingsmuligheter og fungerende markeder slik at veksten får ringvirkninger lokalt. (3) Fattigdom har flere dimensjoner, og gjelder ikke bare mangel på jord, innsatsvarer eller mat, men også fravær av sosial trygghet, helsetjenester og utdanning, innflytelse over politiske beslutninger og andre forhold som påvirker ens daglige liv. Mangel på sikkerhet resulterer i en sårbarhet som gjør det vanskelig og ofte umulig for fattige og småbønder å investere, ta sjanser og være innovative. For folk på eksistensminimum vil sviktende avling, svikt i inntekt eller en feilinvestering kunne få dramatiske følger. Fattigdom betyr at man har lite eller ingenting å gå på. I en tid hvor risikotaking, forretningstalent og entreprenørevner ofte fremheves som nødvendige kvaliteter, er det nødvendig å erkjenne at fattige har begrensede muligheter til å ta sjanser med sine liv, ressurser og investeringer.

Fattigdom og avhengighet reduserer mulighetene for deltakelse i det politiske liv, og er ofte forbundet med liten politisk innflytelse og manglende evne til å hevde sine rettigheter. Fattigdom er et betydelig demokratisk så vel som menneskerettslig problem. I svært mange utviklingsland er en høy andel av befolkningen i praksis uten stemmerett eller reell innflytelse. Dette gjelder fattige i alminnelighet og urfolk, mange minoritetsgrupper og lavkastegrupper i særdeleshet. I mange samfunn gjelder dette også kvinner. En strategi for landbruksutvikling hvor fattigdomsreduksjon er en overordnet målsetting, må ta utgangspunkt i at fattige kvinner og menn selv har ressurser, og at utfordringen ligger i å bidra til å støtte og utløse muligheter, verdier og evner.