Kunnskapsutvikling og kapasitetsbygging

Bedre teknologi og bedre lokalt tilpassede teknologiske løsninger kan bidra vesentlig til å avhjelpe en viktig årsak til fattigdom på landsbygda: lav produktivitet. Dette er et felt med et stort forbedringspotensial. Hiv/Aids-epidemien skaper samtidig et økt behov for arbeidssparende teknikker. Lav produktivitet og sårbarhet kan i mange tilfeller avhjelpes ved bruk av forbedrede og lokalt tilpassede frøsorter, bedre driftsmetoder og lagringsteknologi og bedrede kunnskaper om gjødsling, sykdommer og nye, mer miljøvennlige og intergrerte metoder for intensivering i jordbruket. Det er svært viktig å sikre at kunnskapsutvikling og -formidling kommer de fattige til gode. Kunnskap må gjøres relevant for de fattiges behov og gjøres tilgjengelig for fattige på landsbygda. Men bare så lenge de har økonomiske muligheter og produksjonen er lønnsom, vil produsenter ta i bruk ny teknologi og etterspørre industrielt produserte innsatsfaktorer som kunstgjødsel. Selv om «den grønne revolusjon» hadde en del uheldige sosiale og miljømessige virkninger, bidro den, i land der mulighetene lå til rette for det, til en omfattende produksjonsøkning som følge av introduksjon av nye kornsorter, økt bruk av kunstgjødsel og kunstig vanning. Også produkter utenom korn viste seg å gi større avling gjennom bedret og bedre tilpasset teknologi. I mange land i det sørlige Afrika har imidlertid denne typen teknologidrevet økning i produktivitet enten ikke slått igjennom, eller ikke hatt de positive virkninger mange hadde forventet. Dette viser bl.a. betydningen av at teknologiutvikling settes inn i en videre ramme av miljømessige, samfunnsmessige, økonomiske og politiske faktorer. Teknologi er ikke alene tilstrekkelig for å skape en økt produktivitet som samtidig gir økte inntektsmuligheter for de fattige, og dermed fattigdomsreduksjon. Når det gjelder kapasitet til å utnytte teknologiske nyvinninger og forskningsresultater er der dessuten store forskjeller mellom regioner og land, og det er store forskjeller mellom forskjellige grupper mennesker. Fattige med liten kjøpekraft er ofte lite interessante kunder for f.eks. veiledningstjenester som i økende grad blir privatiserte og etterspørselsdrevne. Vi ser urovekkende eksempler på dette både innenfor veterinærtjenester og jordbruksveiledning i utviklingsland. Bedre utdanning blant folk på landsbygda kan nok gi nye muligheter for et mer produktivt samarbeid mellom forskere, veiledere og bønder enn tidligere, men det er stadig et betydelig behov for å styrke utdanning og tilpasse veiledningstjenestene til lokale produsenters egne kunnskaper og forståelse av sine behov. Mer etterspørselsbaserte veiledningstjenester er avhengige av økte inntektsmuligheter for lokale produsenter.

Det er bred enighet om behovet for å styrke universitets- og utdanningssystemetinnenfor landbruk og naturressursforvaltning, særlig i Afrika. Utdanningsprogrammer må gi studentene en bedre forståelse av hvordan markeder fungerer og kunnskap innen forvaltning, entreprenørskap og produktutvikling som kan bidra til å etablere inntektsgivende aktiviteter på landsbygda. EARTH-universitetet i Costa Rica har på dette området prøvd ut praktiske og samtidig innovative modeller som bør ha et stort potensial ikke minst innenfor afrikanske utdanningsinstitusjoner. En felles målsetting ble formulert i den såkalte «Jinja consensus» om å styrke universitets- og utdanningssystemets evne til å bidra til å gjøre landbruket mer konkurransedyktig og samtidig bidra til å styrke landbrukets evne til å bære sin del av den samfunnsmessige utviklingen. Universitets- og utdanningssystemet har også en viktig rolle i å trygge at landbruksutviklingen blir miljømessig bærekraftig i en stadig mer globalisert verdensøkonomi. Kvinner bør særlig prioriteres når det gjelder å definere kunnskap-, veiledning- og forskningsbehov. For å gi rom for økt gjennomslag for landbruksfaglig kompetanse er det viktig å trekke interesserte studenter ikke minst fra landbruksdistrikter inn på universitetene og landbruksskolene. Nettverket av institusjoner for jordbruksforskning (CGIAR) har utviklet seg til et verdensomfattende forskningssystem for jordbruksrelatert utvikling og er blant de mest effektive bruksområdene for offentlig bistand. Nettverkets forskning har en vinkling som har stor betydning for fattiges levekår. Nettverket har i økende grad prioritert tiltak som kan bidra til redusert fattigdom heller enn økt produksjon alene. Aktivitetene er utvidet til å omfatte forskningsprodukter med betydning for fattige, forvaltningssystemer for ressursfattige og marginale områder og utvikling av politikk og effektive nasjonale institusjoner innenfor landbruksforskning.

Faglig kompetanse på utviklingslandenes landbruk har vært trappet ned i industrilandene over mange år. Levende miljøer finnes stadig i USA og Australia og i mindre grad i Japan. I Vest-Europa utenom Norge er det nå to gjenværende store kompetansesentre, i Montpellier i Frankrike og Wageningen i Nederland. NLH/Noragric og en rekke universiteter og forskningsinstitusjoner utgjør til sammen ett av de sterkeste miljøer i Europa på landbruk i utviklingsland. Norge har særlig spisskompetanse på samfunns- og ressursøkonomiske analyser av forhold i rurale områder i utviklingsland, landbruks- og miljøpolitikk, ressursforvaltning og biodiversitet, i tillegg til anvendelse av teknologi. På den annen side har flere utviklingsland gjort store fremskritt i sin teknologiske landbruksforskning, og ledende miljøer finnes i Kina, India, Brasil, Mexico, Cuba og Sør-Afrika. Et trekantsamarbeid mellom CG-institusjoner, institusjoner i Sør og universiteter i Nord, hvor universiteter i Nord bidrar med kompetansebygging og forskningskompetanse på spesielle områder, kan gi betydelige synergieffekter.