Les mer: Elisabeth (101) stortrives på Diakoonia

- Et av hovedmålene våre er at pasientene skal ha det godt. Det tror jeg vi har oppnådd. Jeg blir nesten rørt når jeg ser hvordan beboerne på sykehjemmet Diakoonia Haigla har det i dag, sier prestefrue og sjefsykepleier Ann-Elin Slettahjell.

Reddet fra nedleggelse
Diakoonia Haigla ligger 20 minutter med bil utenfor Estlands hovedstad Tallinn. Det var tidligere et sykehus som spesialiserte seg på yrkesrelaterte skader og sykdommer. I 1998 var sykehuset så nedslitt og gjelden så tyngende at driften var i fare. Den Estisk Evangeliske Lutherske Kirke overtok bygningene i 1998, og åpnet et diakonalt sykehus i 1999.

Ved hjelp av pengegaver, trailerlass med utstyr og dugnadsinnsats fra ildsjeler i norske menigheter ble sykehuset omgjort til et sykehjem og fremstår i dag som ganske unikt. Ikke bare i Estland, men i hele Baltikum.

Varme og omsorg er minst like viktig som teknisk sykepleie. Det er noe av det viktigste som ildsjelene fra Menighetssøsterhjememt i Oslo har formidlet til sine estiske kolleger.

Omsorg og nestekjærlighet
De siste to årene har Ann-Elin Slettahjell vært prosjektleder for et smittevernprosjekt ved Diakoonia Haigla i regi av Menighetssøsterhjemmet og Lovisenberg diakonale sykehus i Oslo. Handlingsplanen for søkerlandene til EU har støttet prosjektet med 3,3 millioner kroner.

- Opprustning av lokaler og innkjøp av nytt teknisk utstyr er det som klart koster mest penger når man skal redusere faren for infeksjoner på et sykehus. Men det er vel så viktig å fokusere på pleie, omsorg og nestekjærlighet for å oppnå resultater, sier Slettahjell.

Svetlana Auli (t.v.) og sjefskokk Eha Parktal stortrives på det nye kjøkkenet som er pusset opp for 900.000 kroner.

Aktiviserer beboerne
Mye av kompetanseoveføringen fra Norge har gått ut på å aktivisere beboerne. Få dem opp av sengen og la dem innta måltidene i dagligrommet. Holde dem i bevegelse. Redusere bleiebruken til et minimum. Slike tiltak koster lite penger, men er svært effektivt når det gjelder å redusere infeksjoner og bedre allmenntilstanden til pasientene.

- Dette er enormt viktig. Sykepleierne i Estland lærer i liten grad å stelle pasientene. Det er mer fokus på dyktig, teknisk assistanse til legene, - en assistentfunksjon om du vil. Men det å fokusere på selve sykepleien er enormt viktig, sier Ann-Elin Slettahjell.

Slik så noen av skyllerommene på sykehuset ut før oppussingen

Hjem for døende
Samarbeidet med Lovisenberg diakonale sykehjem i Oslo har gjort det mulig å opprette et unikt hospice med 12 sengeplasser ved Diakoonia Haigla. Dette er en avdeling for pasienter i livets sluttfase. Den er unik – ikke bare i Estland men i hele Baltikum. Pasientene bor stort sett på tomannsrom, men det er innredet to enerom for de aller svakeste beboerne.

I dag er det stort sett kreftpasienter på hospice-avdelingen. Men på sikt vil de fleste beboerne være aids-pasienter. Her får pasientene den maten de ønsker. Målet er at den siste tiden skal være så god som mulig både for pasienten og familien.

Bedre arbeidsmiljø
Smittevernprosjektet har også hatt positiv effekt på arbeidsmiljøet for de ansatte.

Ved hjelp av midler fra Handlingsplanen har sykehuset kjøpt inn nye vaskemaskiner som brukes til å sterilisere utstyret. Dermed er bruken av helseskadelige kjemikalier så godt som eliminert.

- Før var samtlige sykepleiere plaget av hodepine. Og vi kunne lukte oss frem til årsaken. De kjemiske stoffet aldehyd som ble brukt er forbudt i Norge, forteller Ann-Elin Slettahjell.

Nye sterilseringsmaskiner fra Norge har reduset faren for smitte og forbedret arbeidsmiljøet for de ansatte.

Sterke vennskapsbånd
Den økonomiske støtten fra Handlingsplanen har begrenset varighet. Likevel tror daglig leder Jelena Leibur ved Diakoonia Haigla at det nære og gode samarbeidet mellom Norge og Estland kommer til å fortsette.

Daglig leder Jelena Lebur (t.h.) sammen med beboer Ella (101) ved Diakoonia Haigla

- Ja, det er en selvfølge. Norske sykepleiestudenter kan komme til oss for å få praksis, og vi kan sende folk herfra på hospitering i Norge. Det er knyttet sterke vennskapsbånd, og vi har fått innblikk i hverandres land og kulturer, sier Jelena Leibur som ønsker å opprettholde båndene.

Hun forteller at det ikke bare er deres norske kolleger som har vist dem hvordan de bør utføre jobben sin på en annen måte. Kompetanse og ideer er utvekslet begge veier.

Artig, men slitsomt
- Det har vært noen fryktelig artige år. Men det har langt i fra bare vært strake veien, og jeg skal ikke legge skjul på at det har vært slitsomt til tider, sier Ann-Elin Slettahjell.

- Og det hadde ikke gått uten Jelena og staben hennes. Jeg er imponert over hvor positivt de har tatt alle de nye tingene som vi har introdusert.