Innledning

Mottakeransvar er et særegent norsk begrep. Begrepet ble for første gang lansert av Per Ø. Grimstad i 1990, og var bærebjelken i Noradss bistandsstrategi for 1990-årene (se Norad 1990). I snart 15 år har mottakeransvar vært et overordnet prinsipp for norsk bistandsvirksomhet. Til tross for at bistanden har gjennomgått omfattende endringer i denne perioden, og hvor bistandsslagord har kommet og gått, har prinsippet om mottakeransvar lagt fast.

At mottakeransvar skal være et styrende prinsipp betyr at det er mottakerlandets myndigheter som skal ha ansvaret for initieringen, planleggingen og gjennomføringen av prosjekter og programmer finansiert av norsk bistand (NORAD 1999). Med andre ord, det er mottakerlandet som skal sitte i førersetet. Til tross for de internasjonale rammebetingelsene for bistanden har gjennomgått store omskiftninger de siste 15 årene har den generelle definisjonen av mottakeransvar har vært den samme. Det er imidlertid grunn til å anta at også praktiseringen av mottakeransvaret har endret seg noe over tid, spesielt i siste halvdel av 1990-tallet. Selv om omveltningene kanskje har vært mest omfattende på det retoriske plan, så har det også skjedd store endringer i praksis. Tradisjonell prosjektbistand er f. eks. i større grad erstattet av sektorprogrammer og betalingsbalansestøtte. På flere områder har man fått en tettere koordinering mellom donorene, og bistandsoverføringene har i økende grad blitt knyttet opp mot PRSP- og CDF prosesser. Dette har ført til at man ikke lenger kun har én mottaker og én giver som fordeler ansvar og oppgaver seg i mellom innenfor et prosjekt, noe som var utgangspunktet for Grimstads tanker om mottakeransvar. Bistanden har blitt langt mer kompleks.

Flere sentrale aktører, inkludert den norske bistandsministeren, har hevdet at bistanden de siste årene har gjennomgått intet mindre enn et paradigmeskifte. Om man skal tro dagens internasjonale bistandsdiskurs er giverstyring i ferd med å bli erstattet av partnerskap. Det er nå mottakeren som skal ta det egentlige lederskapet i dialogen med giverne. På den måten skal eierskapet til utviklingsprosesser og enkelttiltak i eget land styrkes. Dette skal bidra til bedre resultater i bistanden. Ved første øyekast likner retorikken om partnerskap i stor grad på de ideene som ligger til grunn for prinsippet om mottakeransvar. Men i den internasjonale bistandsdiskursen snakker man ikke om mottakeransvar, men om partnerskap og eierskap. Selv om dette i all hovedsak er en studie om mottakeransvar vil jeg også relatere diskusjonene om mottakeransvar til den pågående internasjonale partnerskaps- og eierskapsdiskursen som også Norge i stor grad er en del av.

I følge mandatet for denne studien er dette primært en skrivebordsstudie som skal bygge på norske offisielle policy dokumenter. Men på grunn av det faktum at disse dokumentene ikke gir så mye veiledning, samtidig som det ikke eksisterer så mye litteratur om temaet, har jeg i samråd med evalueringsenheten i UD innhentet noen nye data for å kunne belyse de problemstillinger som reises i mandatet. Jeg har valgt å se på noen overordende policy prosesser mellom Norge og noen av de viktigste samarbeidslandene; MoU prosesser, landstrategiprosesser, og landprogramforhandlinger og CG møter har vært viktige inntak for å kunne belyse de problemstillingene som mandatet reiser. Innenfor rammene av dette prosjektet har det likevel ikke vært mulig å foreta en utømmende behandling av temaet. Jeg bruker eksempler hovedsakelig fra Bangladesh, Tanzania, Zambia og Uganda, og i noen grad også fra Mosambik. Disse landene er valgt fordi de er viktige samarbeidspartnere for Norge. I tillegg, til de afrikanske landene er Bangladesh valgt fordi bangladeshiske myndigheter tradisjonelt har vært noe mer eksplisitt overfor giverne enn hva som har vært tilfelle i mange afrikanske land. Bangladesh er videre langt mindre bistandsavhengig. Man skulle på denne bakgrunn kunne anta at myndighetene i Bangladesh er like opptatt av å tilfredsstille giverne som myndighetene i mange afrikanske land.

De overordnede problemstillingene i denne studien er: Hvordan har prinsippet om mottakeransvar blitt praktisert? Hvilke effekter har prinsippet hatt for utøvelsen av norsk bistand? Hvilke praktiske beskrankninger står man overfor i praktiseringen av mottakeransvar? I lys av endrede rammebetingelser for internasjonal bistand: Er mottakeransvar fortsatt et nyttig begrep?

For å kunne sette begrepet inn i en litt bredere kontekst, vil jeg først si litt om bakgrunnen for at mottakeransvar ble et så viktig prinsipp for norsk bistand. Videre vil jeg belyse hvordan begrepet om mottakeransvar harmonerer med andre sentrale begreper i dagens bistandsdebatt, spesielt begrepene partnerskap og eierskap. I de norske policy dokumentene er det mange uavklarte spørsmål og dilemmaer som reises når prinsippet om mottakeransvar skal settes ut i praksis. For å belyse dette skal vi se på hvordan prinsippet om mottakeransvar kommer til uttrykk i Norges avtaler og strategier overfor sine samarbeidspartnere. Deretter diskuteres noen av de beskrankningene og dilemmaene man står overfor når mottakeransvar skal praktiseres.