KAPITTEL 1

Innledning og sammendrag

1.1 INNLEDNING

Regjeringens mål er et rettferdig samfunn med trygghet og livskvalitet for den enkelte og sikkerhet for Norge som nasjon.

En sterk og stabil nasjonal økonomi er en forutsetning for sysselsetting og velferd. Det må også skapes vilkår for at vi kan bevare vårt felles miljø og sikre fred og stabilitet. Dette er viktig for å skape tillit til fremtiden i en tid preget av forandring og omstilling.

Norge har i hele etterkrigstiden deltatt i internasjonalt og europeisk samarbeid for å sikre våre økonomiske og utenrikspolitiske interesser. Vår deltakelse har gitt oss mulighet til å øve innflytelse på dette samarbeidet. Likevel har politisk styring nasjonalt vært viktigst for å nå målene om sysselsetting, trygghet og velferd. Slik vil det også være i fremtiden.

Den økende gjensidige avhengighet landene imellom innebærer at nasjonalstaten må suppleres med virkemidler som utformes i samarbeid med andre land. Politikken kan ikke være nasjonal når utfordringene er internasjonale.

1.2 NORGES PLASS I EUROPEISK SAMARBEID

1.2.1. Norge i en ny internasjonal virkelighet

Økonomiske forandringer i Europa

Hverdagen til den enkelte påvirkes i dag i mye større grad enn før av utviklingen i det internasjonale samfunn. Dette har sin bakgrunn i internasjonalisering av økonomien og den teknologiske utviklingen.

Disse forhold har ført til at behovet for samfunnsmessig styring har økt. Samtidig er det blitt vanskeligere for nasjonale regjeringer å styre økonomien alene. En sterkt avvikende politikk i ett land kan føre til kapitalflukt og tap både av investeringer og arbeidsplasser.

Politiske forandringer i Europa

De politiske omveltningene i Europa stiller alle europeiske land overfor nye og store utfordringer. Siden slutten av 1980-tallet er det skapt nye forutsetninger for europeisk samarbeid på tvers av gamle skillelinjer.

Som et direkte resultat av denne nye situasjonen har også de nøytrale landene Østerrike, Finland og Sverige funnet det mulig å delta fullt ut i den europeiske integrasjonsprosess.

De sentral- og øst-europeiske landenes deltakelse i de økonomiske og politiske samarbeidsstrukturene i Europa vil være viktig for utvikling, sikkerhet og stabilitet i hele vår verdensdel.

Behovet for forpliktende internasjonalt samarbeid - et EU i utvikling

Norge har i hele etterkrigstiden deltatt aktivt i internasjonalt samarbeid. Det er Regjeringens syn at medlemskap i Den europeiske union vil være en naturlig videreføring av denne aktive deltakelse i forpliktende internasjonalt samarbeid.

EU-samarbeidet er et samarbeid mellom selvstendige stater. Det er omfattende, og har en særlig forpliktende karakter. Medlemslandenes enerett til å vedta lover og bestemmelser nasjonalt, begrenses der det gis fellesregler, men samtidig får medlemslandene styrkede styringsmuligheter ved at de fatter beslutninger i fellesskap på områder som gjelder dem alle.

De deltakende land definerer målene for samarbeidet, hvilke områder man skal samarbeide om, og trekker opp rammene.

EU-samarbeidet har vært og er i kontinuerlig utvikling. Samarbeidet er også blitt utvidet som følge av at nye medlemsland har sluttet seg til. Traktaten om Den europeiske union er en videreføring av det tidligere samarbeidet, og legger grunnlaget for et styrket samarbeid både på det økonomiske, det utenriks- og sikkerhetspolitiske området og i justissaker.

Medlemslandene har besluttet å foreta en ny gjennomgang av samarbeidet på en traktatkonferanse i 1996. Det er den politiske viljen i de medlemsland som da vil delta som vil avgjøre samarbeidets videre omfang og retning. Det er Regjeringens syn at Norge bør være med på å trekke opp linjene for EU-samarbeidet videre.

1.2.2 Nordisk samarbeid i forandring

Regjeringen legger stor vekt på at både det uformelle samarbeid mellom de nordiske land og det formaliserte nordiske samarbeid skal videreføres dersom Norge, Sverige og Finland blir medlemmer av EU. På mange sentrale områder vil imidlertid den nordiske ramme ikke være tilstrekkelig.

På det utenriks- og sikkerhetspolitiske området vil EU-medlemskap bety at de nordiske lands interesser vil kunne bli ivaretatt som en del av EUs felles politikk. Dette er særlig viktig for de nordiske lands forhold til egne nærområder.

De nordiske land vil kunne bli knyttet sammen i et tettere, bredere og mer omfattende samarbeid ved EU-medlemskap. Det vil dessuten være både mulig og ønskelig å videreføre det spesielle nordiske samarbeidet der hvor de nordiske land har særlige interesser av et samarbeid seg imellom.

1.2.3 EØS-avtalen - et alternativ?

EØS-avtalen ivaretar viktige økonomiske interesser knyttet til det indre marked. Gjennom EØS-organene har de EFTA-land som i dag deltar, innflytelse på den videre regelutviklingen i EØS-området.

Dersom Finland, Sverige og Østerrike blir medlemmer av EU, og Norge blir stående utenfor, vil dette forrykke balansen i EØS-organene, og samtidig svekke EFTA-pilaren. Verdien av avtalen vil bli redusert, fordi våre muligheter til å øve innflytelse og påvirke regelutformingen blir svekket.

1.2.4 Et åpent, sosialt og demokratisk Europa

Europa og sysselsetting

Hvert enkelt land har et selvstendig nasjonalt ansvar for å redusere arbeidsledigheten og legge grunnlaget for økonomisk vekst og sysselsetting. I Vest-Europa er imidlertid økonomiene så tett sammenvevd at nasjonale tiltak ikke vil være tilstrekkelige alene. Dette innebærer at tiltak i ett land for å stimulere den økonomiske aktiviteten, investeringene og sysselsettingen vil ha ringvirkninger på de øvrige vest- europeiske landene.

Det er derfor nødvendig med et utvidet samarbeid om økonomisk politikk. Om hele området betraktes som ett hjemmemarked, økes handlefriheten for en bedre samordnet og mer offensiv økonomisk politikk til bekjempelse av arbeidsledigheten.

En slik politikk vil gi grunnlag for økte investeringer, flere arbeidsplasser og bedrede finanser, som vil muliggjøre økt satsing på viktige samfunnsoppgaver som miljøvern, omsorg, helse og kultur.

Det er først og fremst EU-samarbeidet som har kraft i seg til å bli det forpliktende internasjonale samarbeidet som er nødvendig for å møte utfordringene i den økonomiske politikken i Europa. Regjeringen støtter derfor den styrking av det felles rammeverk for samordning av den økonomiske politikken som Traktaten om Den europeiske union legger opp til.

Velferd og sosial trygghet for alle

Den norske velferdsmodell bygger på en sterk offentlig sektor med sosiale ordninger som omfatter alle. Regjeringen vil legge vekt på å bevare denne modellen som grunnlag også for framtidens velferdssamfunn, uavhengig av et EU-medlemskap.

Helse, trygde- og sosialpolitikken og fordelingspolitikken er et nasjonalt anliggende i EU. Det enkelte land står fritt til å utforme regler for sine velferdssystem.

For Regjeringen er det en sammenheng mellom politikken for økt sysselsetting, en sterk offentlig sektor, velferdspolitikken og et relativt høyt skattenivå. Dette vil Regjeringen legge til grunn også internasjonalt med et større engasjement for en mer offensiv europeisk økonomisk politikk.

Hensynet til miljøet må bestemme vekstens innhold.

Det er behov for samordnede tiltak over landegrensene dersom vi skal løse de grenseoverskridende miljøproblemer. Det tradisjonelle mellomstatlige miljøsamarbeidet lider under vesentlige svakheter. Det er ofte de som vil minst som bestemmer takten.

Regjeringen mener at det internasjonale miljøsamarbeidet må være mer forpliktende. Det er nødvendig med felles håndhevelsesmekanismer for å gi miljøpolitikken større tyngde. I dag er det bare EU som har slike virkemidler.

EU-samarbeidet gir bedre muligheter for å få til internasjonalt det som i mange år har vært et hovedmål i nasjonal miljøvernpolitikk - integrasjon av miljøhensyn i alle sektorer.

Det er Regjeringens oppfatning at Norge bør ta sin del av ansvaret for en offensiv europeisk miljøpolitikk, og at dette best kan skje gjennom å bruke EU-medlemskapet til en aktiv miljøpolitikk.

Nærhet, demokrati og styring

Ved et EU-medlemskap vil sentrale politiske beslutninger fortsatt bli truffet lokalt og nasjonalt i Norge. EU-samarbeidet er ikke altomfattende. I traktatene har medlemslandene satt rammer og grenser for samarbeidet.

EU-samarbeidet er et samarbeid mellom demokratiske land. Det er medlemslandene som har den øverste styringen med samarbeidet. Beslutningene som treffes har sitt grunnlag i demokratiske styringsprosesser i hver enkelt medlemsland. Dermed har samarbeidet full demokratisk forankring og legitimitet.

Europaparlamentet utfyller den demokratiske medvirkning som finner sted gjennom medlemslandenes politisk valgte myndigheter.

1.2.5 Globale utfordringer

Verdenssamfunnet står overfor store økonomiske og sosiale utfordringer knyttet til fattigdom og underutvikling, gjeldsproblemer, befolkningseksplosjon og miljøforringelse. EU spiller i stadig større grad en sentral rolle i det globale samarbeid for å løse disse spørsmålene.

Fred og stabilitet i Europa

Sikkerhet og stabilitet i Europa er ikke bare en militær utfordring. Politiske og økonomiske virkemidler har fått stadig større betydning. Det er EU som disponerer det bredeste spekter av slike virkemidler.

EUs muligheter for et bredt europeisk samarbeid

EU-landene spiller en hovedrolle i arbeidet med å styrke reformprosessen i Sentral- og Øst-Europa. EU-medlemskap er et mål for nesten alle landene i dette området. Sentrale EU-land gir høy prioritet til arbeidet med en utvidelse av EU østover.

Sikkerhetspolitiske institusjoner i endring

NATO-medlemskapet og samarbeidet mellom Nord-Amerika og Europa er fortsatt avgjørende for Norges sikkerhet.

Alliansen har utviklet et omfattende samarbeid østover som stadig videreutvikles.

Det er enighet innenfor NATO om at Europa i tiden fremover vil måtte ta større ansvar for sin egen sikkerhet. Dette er bakgrunnen for utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet innenfor Alliansen. Dette vil styrke Alliansen. NATO-landene er enige om at Den vesteuropeiske union (VEU) skal være den sentrale rammen for utviklingen av en slik identitet. NATO og VEU skal utfylle hverandre.

Regjeringen støtter utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet. Det er viktig at Norge kan ta fullt ut del i det europeiske samarbeidet på dette området. Vi må unngå at beslutninger som angår vår egen sikkerhet blir tatt uten norsk deltakelse.

Norge er tilknyttet VEU gjennom en assosieringsordning. Regjeringen mener at med medlemskap i EU bør Norge bli fullverdig medlem av VEU.

Regjeringen mener at deltakelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk vil være en videreføring av norsk utenrikspolitikk, og vil bidra til å styrke våre muligheter til å ivareta norske interesser.

Våre nærområder - Russland og Barentsregionen

Norge er det eneste NATO-land som har felles grense med Russland. Et aktivt og tillitskapende regionalt samarbeid med Russland i nord er viktig.

Mulighetene for en stabil og positiv utvikling i denne regionen vil styrkes vesentlig ved at samarbeidet blir integrert i en større europeisk sammenheng. Det er Regjeringens syn at det ligger store positive muligheter i et norsk EU-medlemskap nettopp i forhold til de utfordringene vi står overfor i Barentssamarbeidet.

Et EU-medlemskap vil øke vår politiske og økonomiske tyngde, og bidra til å trekke EUs oppmerksomhet i nordlig retning.

1.3 Hovedtrekk ved eu-samarbeidet

Innledning

Fra 1. november 1993 er det Maastricht-traktaten, det vil si traktaten om Den europeiske union, som er grunnlaget for samarbeidet mellom EU-landene. Det er ikke et nytt samarbeid som står fram. Målene er de samme som de har vært fra begynnelsen: Det skal bringe Europas folk nærmere sammen og sikre fred, økonomisk utvikling, velferd og sysselsetting.

EU-samarbeidet er et samarbeid mellom uavhengige og selvstendige stater. Fordi medlemslandene ser seg tjent med det, har de innenfor viktige områder besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap for å nå felles mål.

Det er medlemslandene selv som til enhver tid avgjør samarbeidets innhold og videre utvikling. Den europeiske union er derfor ingen uavhengig enhet, overordnet medlemslandene. Den europeiske union uttrykker medlemslandenes samlede politiske vilje til et forsterket og utvidet samarbeid.

Unionsbegrepet må forstås som en betegnelse på summen av det samlede samarbeidet mellom medlemslandene. Begrepet har en språklig og politisk, men ingen egen rettslig betydning. Det er uttrykk for et særlig nært og omfattende samarbeid, og ikke en betegnelse for en statslignende enhet. På enkelte områder er samarbeidet fellesskapelig, med overnasjonal karakter. Innenfor andre saksområder er samarbeidet mellomstatlig, det vil si som tradisjonelt internasjonalt samarbeid. Disse særpreg ved samarbeidet er nærmere omtalt under pkt. 1.6.

Boks 1.1 Hva er en folkerettslig avtale?

Vanligvis er folkerettslig samarbeid grunnlagt på såkalte folkerettslige forpliktelser. Det innebærer at avtalens bestemmelser bare forplikter landene.

Borgere og bedrifter får først rettigheter og forpliktelser etter at nasjonale myndigheter har gjennomført forpliktelsene i nasjonal rett.

Hva er et overnasjonalt samarbeid?

Overnasjonalt samarbeid innebærer at borgere og bedrifter får rettigheter og forpliktelser direkte av en internasjonal avtale, eller av en beslutning truffet av et internasjonalt organ. Dette skjer uten at nasjonale myndigheter først behøver å gjennomføre forpliktelsene i nasjonal rett gjennom særskilt vedtak.

Organene og beslutningsprosessene i samarbeidet

De viktigste organene i samarbeidet er Det europeiske råd, Rådet, Kommisjonen, Europaparlamentet og Domstolen.

Det europeiske råd består av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer samt Kommisjonens president, og møtes vanligvis to ganger i året. I møtene deltar også medlemslandenes utenriksministre samt et medlem av Kommisjonen. Det europeiske råds sentrale oppgave er å trekke opp mål og hovedlinjer og gi de nødvendige politiske impulser til samarbeidet.

Rådet består av representanter for medlemslandenes regjeringer og er sammensatt av utenriksministrene eller fagministre, avhengig av hvilke saker som skal behandles. I visse tilfeller kan Rådet også sammensettes av medlemslandenes stats- eller regjeringssjefer.

Rådet er det øverste besluttende organ blant annet når nye regler skal vedtas. Rådets sentrale oppgaver understreker at det er medlemslandene selv som utøver den løpende innflytelse på utformingen av samarbeidets innhold.

Kommisjonen er det utøvende og saksforberedende organ. De 17 medlemmene av Kommisjonen utpekes ved felles overenskomt mellom medlemslandenes regjeringer. Medlemmene fordeler oppgaver og ansvarsområder seg imellom, men fatter beslutninger og fremlegger forslag som kollegium.

Kommisjonen utfører sine oppgaver innenfor rammer som er fastlagt av medlemslandene. Den har en sentral rolle i utformingen av forslag til regler, samt i oppfølgingen og kontrollen av at de gjennomføres og etterleves.

Det er Kommisjonen som fremmer forslag til vedtak for Rådet. Kommisjonens arbeid med forslag skjer imidlertid innenfor en politisk prosess med mange aktører. Forslagene utformes i lys av politiske impulser fra bl.a. Det europeiske råd og fra medlemslandene i Rådet.

Europaparlamentet består i inneværende valgperiode, som utløper i juni 1994, av 518 representanter, valgt ved direkte valg i medlemslandene. Representantene er fordelt mellom medlemslandene med utgangspunkt i deres relative folketallsstørrelse, men likevel slik at små land har en langt sterkere representasjon enn de store.

En viktig rolle for Europaparlamentet er å medvirke i beslutningsprosessen. Både Rådet og Kommisjonen er pålagt å møte for Parlamentet for å besvare spørsmål fra representantene. Rådet og Kommisjonen deltar også i Parlamentets debatter om ulike saker. Kommisjonen er pålagt å avlegge årlige rapporter til Parlamentet om sin virksomhet.

Domstolen skal sikre at Fellesskapets regler blir fortolket, gjennomført og anvendt på en enhetlig måte i samsvar med de grunnleggende traktater. Denne oppgaven utøves både overfor medlemslandene og Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet. Domstolen består av 13 dommere som utpekes ved felles overenskomt mellom medlemslandenes regjeringer.

Den økonomiske og sosiale komite er et organ der arbeidslivets parter og øvrige nærings- og interesseorganisasjoner er representert. Komiteen har 189 medlemmer, fordelt mellom medlemslandene på grunnlag av folketallet. Den skal høres i spørsmål som berører økonomi, nærings- og arbeidsliv.

Regionkomiteen består av representanter for regionale og lokale myndigheter i medlemslandene, i alt 189 representanter. Den skal høres i spørsmål angående regionalpolitikk og regionalt samarbeid.

Hvordan beslutninger fattes

Beslutningsprosessene i det fellesskapelige samarbeidet er et omfattende samspill mellom de ulike organene og medlemslandene og medlemslandene imellom.

Rådet alene, Rådet i samarbeid med Europaparlamentet og Kommisjonen treffer vedtak i ulike former. De viktigste er: Forordninger, direktiver, vedtak, rekommandasjoner og uttalelser. Disse er nærmere omtalt under pkt. 1.6.

Når forslag til regler fremmes er bakgrunnen ofte oppfordring fra medlemslandene eller som følge av internasjonale avtaler Fellesskapet har inngått. Den formelle beslutningsprosess starter med at Kommisjonen på dette grunnlag legger fram et forslag. Arbeidet i denne fasen skjer i nært samråd både med uavhengige eksperter i medlemslandene og med representanter for medlemslandenes forvaltning. Kommisjonens forslag går deretter til Rådet, Europaparlamentet og eventuelt til Den økonomiske og sosiale komite eller Regionkomiteen for uttalelse.

Europaparlamentet deltar i beslutningsprosessen etter ulike prosedyrer. Etter den såkalte medbestemmelsesprosedyrene kan Parlamentet nedlegge veto mot nye regler, dersom Rådet og Parlamentet ikke kommer til enighet. Dette gjelder bl.a. for enkelte saksområder innenfor det indre marked. Ofte vedtar Europaparlamentet endringer i forslag til nye regler, som Kommisjonen og Rådet tar hensyn til i sine endelige vedtak.

Medlemslandene har den øverste besluttende myndighet, gjennom Rådets vedtak.

Avhengig av saksområdet og hjemmelsgrunnlaget i traktatene fatter Rådet beslutninger ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. I Rådet anstrenger medlemslandene seg for å komme fram til løsninger som er akseptable for alle.

Det europeiske råd, som består av medlemslandenes stats- eller regjeringssjefer samt Kommisjonens president, er det overordnede organ for å bestemme retningen av samarbeidet som helhet. Denne rollen er styrket gjennom Maastricht-traktaten. Traktatens artikkel D fastsetter at Det europeiske råd skal trekke opp de politiske hovedlinjene for samarbeidet.

Boks 1.2 Hva er bakgrunnen for kommisjonens forslag?

Kommisjonens forslag til regler er i liten grad basert på initiativ fra Kommisjonen selv. En rapport som ble utarbeidet til møtet i Det europeiske råd i Birmingham i oktober 1992, viser at opphavet til de 535 direktivforslagene Kommisjonen utarbeidet i 1991, fordelte seg slik:

- 28 prosent var oppfølging av internasjonale avtaler

- 15 prosent stammet fra endringer i eksisterende EF-regler

- 14 prosent var på grunnlag av oppfordringer fra medlemsland

- 13 prosent var knyttet til forsknings- og utdanningsprogrammer vedtatt av Rådet

- 8 prosent var knyttet til Kommisjonens myndighet til å administrere landbruks- og regionstøtten

- 8 prosent var knyttet til Kommisjonens fullmakter i anti-dumpingsaker

- 6 prosent kom etter initiativ fra Kommisjonen selv

Folkevalgte organers deltakelse i samarbeidet

De folkevalgte organers rolle og innflytelse har gjennom flere år vært et sentralt tema for såvel Europaparlamentet som for medlemslandene. I denne debatten har fokus særlig vært rettet mot at Europaparlamentet ikke har den øverste lovgivende myndighet i samarbeidet, slik tilfelle er for nasjonalforsamlingene i det enkelte medlemsland. Dette forholdet er av enkelte blitt omtalt som et «demokratisk underskudd».

Dette er bakgrunnen for at det i EU er en løpende debatt om Europaparlamentets myndighet. Tanken er at i tillegg til det demokratiske grunnlag som ligger i kontrollen fra medlemslandenes nasjonalforsamlinger, er det behov for folkevalgt kontroll av Rådet også på europeisk nivå.

Heller ikke etter Maastricht-traktaten vil Europaparlamentet ha den øverste og lovgivende myndighet som kjennetegner nasjonalforsamlingene i parlamentariske demokratier. Dette må forstås på bakgrunn av EF-samarbeidets karakter: Det dreier seg om et samarbeid mellom stater som gjennom Det europeiske råd og Rådet selv vil beholde den øverste styringen med samarbeidet. Medlemmene i disse organene vil stå til ansvar for sine egne folkevalgte nasjonalforsamlinger. Hadde man gitt Europaparlamentet den øverste myndighet, ville det ha betydd et langt skritt i retning av en føderal statsdannelse og mindre makt til de nasjonale parlamentene.

Det er hvert enkelt medlemslands ansvar å utvikle hensiktsmessige former for samarbeid og samspill mellom regjering og nasjonalforsamling når standpunkter skal utformes før behandling i Rådet. De fleste medlemslandene har særskilte ordninger for dette, men de varierer naturlig nok fra land til land på bakgrunn av ulike politiske tradisjoner og konstitusjonelle rammer.

Både for å sikre at detblir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker Regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette for hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og for samråd.

Selv om Europaparlamentet ikke har den øverste lovgivende myndighet i samarbeidet, er det stadig trukket sterkere inn i beslutningsprosessen.

Partene i arbeidslivet - den sosiale dialog

På mange områder som gjelder forholdene i arbeidslivet, særlig når det gjelder arbeidstakeres rettigheter, arbeidsmiljøspørsmål, opplæring og utdanning m.v., legges det stor vekt på å trekke arbeidslivets parter inn i beslutningsprosessene.

Før Kommisjonen fremmer noe forslag til tiltak, skal den forhøre seg med partene om ønskeligheten. Dersom Kommisjonen etter slike konsultasjoner finner det riktig å fremme et konkret forslag til tiltak, skal partene konsulteres om innholdet og avgi en uttalelse, eller der det anses nødvendig, en anbefaling.

Partene kan selv påta seg ansvaret for å løse saker og får da en ni måneders frist for å forhandle fram en avtale eller forståelse. Fristen kan forlenges dersom såvel partene som Kommisjonen er enige om dette. Dersom partene ønsker det, kan den sosiale dialogen resultere i «kontraktsmessige» forbindelser, det vil si avtaler som kan iverksettes i henhold til sedvane og tradisjon mellom partene i vedkommende medlemsland.

Regional og lokal forvaltning

EF har ingen fellesskapelig politikk når det gjelder lokalt selvstyre og lokal og regional forvaltning. Dette er medlemslandenes eget ansvar. Det er imidlertid av betydning for lokal og regional forvaltning å være informert om og kunne øve innflytelse på de beslutninger som fattes i EF.

Det er tre mulige kanaler for dette: For det første gjennom nasjonale sentrale myndigheter, for det andre gjennom deltakelse i internasjonale sammenslutninger av lokale organer fra forskjellige land og for det tredje gjennom direkte kontakt mellom Fellesskapet og lokale myndigheter. I denne kontakten spiller den nye Regionkomiteen, som er opprettet på grunnlag av Maastricht-traktaten, en viktig rolle.

Nærmere om Maastricht-traktaten

Gjennom Maastricht-traktaten har medlemslandene revidert det tidligere traktatgrunnlag for samarbeidet, fornyet og utvidet målsettingene, utvidet adgangen til å fatte vedtak med kvalifisert flertall i Rådet og utformet nye virkemidler i samarbeidet. Den utvidede adgang til å benytte kvalifisert flertall gjelder særlig på miljøområdet, der kvalifisert flertall nå er hovedregelen.

Mål for samarbeidet

Samarbeidet i Den europeiske union skal bl.a. fremme bærekraftig og varig økonomisk og sosial fremgang, et høyt sysselsettingsnivå og sosial trygghet. De sentrale virkemidlene for å oppnå dette, er bl.a. å gjennomføre fullt ut de indre grenser, å styrke den økonomiske og sosiale utjevning mellom medlemslandene og å opprette en økonomisk og monetær union. Medlemslandene vil styrke sitt utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Ved å innføre et såkalt unionsborgerskap, gis medlemslandenes innbyggere rettigheter i tillegg til deres nasjonale statsborgerskap. Utviklingen av et nært samarbeid om justissaker er også med blant de overordnede målsettingene.

Nærhetsprinsippet

I traktatens innledning og i de bestemmelser som gjelder samarbeidet som helhet, introduseres det såkalte nærhetsprinsippet, som innebærer at avgjørelser skal tas så nær borgerne som mulig. Fellesskapet skal treffe tiltak bare dersom målene for det foreslåtte tiltak ikke i tilstrekkelig grad kan oppnås av medlemslandene og derfor bedre kan oppnås av Fellesskapet.

Prinsippet gjelder for alle organer. Kommisjonen er forpliktet til å respektere prinsippet når den legger fram forslag til nye regler for Rådet og når den selv utsteder regler på de områder er den har myndighet til det. Europaparlamentet er også forpliktet til å vurdere om prinsippet respekteres. Rådet har alltid ansvar for å legge prinsippet til grunn når det vedtar nye regler. Domstolen vil kunne prøve om en ny regel er vedtatt i strid med nærhetsprinsippet.

Spørsmålet om avgrensningen av Fellesskapets myndighet i forhold til medlemslandenes egen myndighet har stått sentralt i debatten om utviklingen av samarbeidet de senere år. Dette henger sammen med den styrking av samarbeidet som har funnet sted. Ved å formulere nærhetsprinsippet i EF-traktaten og gi det en fremtredende plass som retningsgivende for samarbeidet, har medlemslandene markert en politisk vilje til å skille skarpere mellom de oppgaver som best løses gjennom Fellesskapet, og de som best løses nasjonalt.

Rammer og forutsetninger for samarbeidet

I forbindelse med medlemslandenes godkjennelse av Maastricht-traktaten, var det i en rekke land en omfattende debatt om den videre utvikling av samarbeidet. Debatten var konsentrert om flere sentrale spørsmål: Samarbeidets demokratiske grunnlag, krav om større åpenhet og innsyn i samarbeidet, diskusjon om integrasjonens omfang, særlig i tilknytning til planene om en økonomisk og monetær union, og den framtidige retning og utvikling i samarbeidet. Danmark, Irland og Frankrike gjennomførte folkeavstemninger om traktaten.

Blant annet som følge av det danske nei til traktaten i folkeavstemningen i juni 1992, kunne forutsetningen om at traktaten skulle tre i kraft 1. januar 1993 ikke oppfylles. En egen løsning måtte utarbeides for Danmark. Sammen med Maastricht-traktaten og dens protokoller og erklæringer vedrørende Danmark, utgjør Edinburgh-avtalen, inngått 12. desember 1992 av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, grunnlaget for Danmarks videre deltakelse i samarbeidet. Avtalen er utformet for å imøtekomme de danske hensyn og omfatter presiseringer bl.a. om tredje fase i den økonomiske og monetære union, vedrørende unionsborgerskap, justissamarbeidet og forsvarsmessige sider ved det utenriksog sikkerhetspolitiske samarbeid. De skal gjelde kun for Danmark og ikke for øvrige nåværende eller fremtidige medlemmer.

Også i Tyskland og Storbritannia var traktaten gjenstand for særlig debatt. I Tyskland stod i første rekke spørsmålene om traktatens forhold til den tyske grunnlov, samarbeidets demokratiske grunnlag og forpliktelsene i forhold til tredje fase i den økonomiske og monetære union i fokus. En rekke av disse spørsmålene ble vurdert av den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe på grunnlag av klager brakt inn for domstolen. Forfatningsdomstolen avga sin kjennelse 12. oktober 1993.

Domstolen fastslo at Den europeiske union vil forbli et samarbeid mellom demokratiske stater. Domstolen trakk et klart skille mellom en forbundsstat og medlemslandenes samarbeid innenfor Den europeiske union. Det er medlemslandene selv som til enhver tid avgjør samarbeidets omfang og omfanget av de fullmakter Fellesskapet har på vegne av medlemslandene. Domstolen fastslo videre at det er befolkningen i medlemslandene, gjennom sine nasjonalforsamlinger, som sikrer det demokratiske grunnlaget og gir legitimitet til samarbeidet.

Et viktig element i klagernes argumentasjon var at tysk ratifikasjon av traktaten ville forplikte Tyskland til å inngå i en monetær union, som ikke ville garantere borgernes rett til en stabil valuta. På dette punkt fastslo den tyske forfatningsdomstolen at tidspunktet for fastsettelse av tredje fase i den økonomiske og monetære union er å betrakte som en politisk målsetting og ikke en rettslig bindende frist.

Domstolen fastslo at dersom forutsetningene i traktaten ikke er oppfylt, vil grunnlaget for den monetære union ikke være tilstede. Også på dette området understreket domstolen Forbundsdagens sentrale rolle, idet den fastslo at overgangen til tredje fase forutsetter en fornyet behandling i Forbundsdagen.

Også den nederlanske nasjonalforsamling har forutsatt at spørsmålets om tredje fase legges fram for dem før saken kommer opp i Rådet. Regjeringen legger til grunn at samme fremgangsmåte vil bli fulgt i Norge.

Traktatkonferansen i 1996

Maastricht-traktaten forutsetter at en regjeringskonferanse skal sammenkalles i 1996 for å vurdere traktatgrunnlaget med sikte på eventuelle revisjoner. Bestemmelsene om en regjeringskonferanse med sikte på eventuelle traktatrevisjoner, er et uttrykk for medlemslandenes ønske om løpende å drøfte samarbeidets grunnlag, innhold og form.

Utviklingen i samarbeidet framover vil skje skrittvis. Hvert skritt må ha grunnlag i en målsetting som det er bredt ønske om å nå. Det vil være medlemslandenes regjeringer, med mandat fra sine nasjonalforsamlinger, som i 1996 fastsetter mål og rammer for samarbeidets videre utvikling og innretning.

Endringer i traktatene kan bare skje ved enstemmighet mellom medlemslandene.

1.4 FORHANDLINGSOMRåDER UNDER EøS-AVTALENS VIRKEFELT

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Gjennom avtalen er mange viktige prinsipper i EFs traktatgrunnlag som regulerer økonomisk samkvem, gjort gjeldende mellom Norge og EF. Dette gjelder spesielt bestemmelsene knyttet til EFs indre marked, dvs. regelverket for det frie varebyttet og fri bevegelighet for tjenester, kapital og personer. Det samme gjelder regelverket for andre samfunnspolitiske spørsmål, dvs. områder som miljøvern, sosial- og arbeidsliv, forbrukervern og statistikk. Avtalen omfatter også EFs programmer og aktiviteter på felter som forskning, utdanning, turisme og små og mellomstore bedrifter. På denne måten ivaretas i stor grad norsk nærings- og arbeidslivs interesser i den nye konkurransesituasjonen som følger av gjennomføringen av EFs indre marked.

Områder som helt, eller i stor grad, omfattes av EØS-avtalen, behandles i denne delen av sammendraget (pkt. 1.4). På disse områdene innebar forhandlingene i hovedsak en gjennomgang og bekreftelse av dette regelverk også som grunnlag for et EU-medlemskap. Områder som ikke, eller bare i beskjeden grad omfattes av EØS-avtalen, behandles i pkt. 1.5 (Andre forhandlingsområder).

Felles for områder som i sin helhet er dekket av EØS-avtalen, er at norske lover og forskrifter allerede er i samsvar med EFs regelverk. Medlemskap i EU vil dermed ikke medføre behov for ytterligere endringer. På områder der medlemskap i EU i varierende grad vil innebære en utvidelse av samarbeidet, eller der EØS-avtalen inneholder særskilte løsninger som vil endres ved medlemskap, er det spesielt redegjort for dette.

EØS-avtalen har egne bestemmelser som regulerer EFTA-landenes medvirkning i utformingen av de EF-regler som har betydning for EØS-samarbeidet. EFTA-landene kan imidlertid ikke delta i EFs interne beslutningsprosess.

Som medlem vil Norge på lik linje med de andre medlemslandene delta direkte i utformingen og vedtak av EFs regelverk. Det vil i forhold til EØS-samarbeidet gi helt andre, og økte muligheter til å påvirke utviklingen av EFs regelverk på områder som dekkes av EØS-avtalen. Samtidig vil et medlemskap innebære felles opptreden overfor tredjeland, særlig på områder som gjelder det indre marked. På viktige områder som f.eks. handelspolitikk og skipsfart gir dette norske interesser økt tyngde. EØS-avtalen regulerer ikke forholdet til tredjeland.

St.prp. 100 (1991-92) om samtykke til ratifikasjon av EØS-avtalen gir en bred omtale av EFs regelverk på de områdene som kommer inn under avtalens virkefelt og konsekvenser av norsk deltakelse i dette samarbeidet. Omtalen i dette kapitlet har derfor på mange av disse områdene tatt utgangspunkt i fremstillingen i St.prp. nr. 100 (1991-92) og i St.prp. nr. 40 (1993-94) om samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 (om den såkalte tilleggspakken).

1.4.1 Det frie varebytte - tekniske handelshindre

Fritt varebytte mellom landene forutsetter mest mulig ensartede krav til produktene. Regjeringen legger særlig vekt på krav som kan ivareta hensyn som f. eks. miljø, helse, sikkerhet, forbrukerinteresser mv. Dette er en målsetting som deles av EU-landene.

Omlag 65 prosent av norsk vareeksport går til de nåværende EU-landene og 80 prosent til EØS-området samlet. Norsk samhandel er i meget stor grad konsentrert om dette markedet. En utvidelse av EU vil ytterligere øke betydningen av sikker og stabil markedsadgang for norske produkter. Felles produktkrav og gjensidige godkjenningsordninger er et viktig bidrag til dette. Spesielt for mindre bedrifter representerer et ensartet regelverk på dette området store besparelser, og vil i mange tilfeller kunne være avgjørende for konkurranseevnen på det europeiske marked.

Ulike nasjonale produktkrav, godkjenningsprosedyrer o.l. skaper hindringer for det frie varebytte landene imellom i form av såkalte tekniske handelshindre.

For Norge og mange andre land hvor vareeksporten er viktig for økonomien, er det derfor en målsetting å skape mest mulig ensartede produktkrav med internasjonal anvendelse. De ensartede kravene må imidlertid ha et slikt nivå at de effektivt kan fremme de hensyn de skal ivareta. Innføring eller opprettholdelse av krav til produkters utforming, kvalitet og sikkerhet må ivareta reelle hensyn, og ikke ha som formål å beskytte egne markeder. Arbeidet med å fjerne tekniske handelshindre pågår både i GATT, på europeisk nivå og på nordisk nivå.

Utviklingen av felles regelverk er en prioritert oppgave i EU-samarbeidet, og inngår som et sentralt element i gjennomføringen av det indre marked. Siden 1984 har EU og EFTAlandene løpende samarbeidet om avviklingen av tekniske handelshindre. Denne prosessen har ført til at stadig flere produkter nå er underlagt felles krav.

Norge og EU har felles målsettinger i arbeidet med å fjerne tekniske handelshindre og baserer seg på samme forutsetninger, nemlig et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø. Denne enigheten er nedfelt i en egen felles erklæring (nr. 6) i Sluttakten.

Innenfor området fritt varebytte og tekniske handelshindre vil forskjellen mellom EØSavtalen og medlemskap være begrenset. EFs regler for produktkrav og teknisk regelverk er praktisk talt i sin helhet inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i Norge. Disse reglene stiller som oftest ensartede krav. Flertallet av regler i EF forøvrig som skal ivareta miljøhensyn (utslipp, luftforurensning mv.) setter minimumskrav. Det vil si at medlemslandene på disse områdene kan innføre strengere krav.

Konsekvenser av betydning for norsk regelverk ved EU-medlemskap er knyttet til spørsmålet om opprettholdelse av produktkrav som er strengere enn dagens standarder i EU. Dette gjelder særlig for klassifisering og merking av enkelte kjemikalier.

Resultatet av forhandlingene gir Norge et grunnlag for å opprettholde dagens standarder på de felter der disse er høyere enn EFs. Resultatet er nedfelt i en 4-års overgangsperiode for nasjonale standarder. I løpet av denne perioden har EU forpliktet seg til å revurdere de fellesskapelige bestemmelsene med sikte på å jevne ut forskjellen mellom de norske reglene og reglene i EU. Som medlem vil Norge delta fullt ut i dette arbeidet.

Som følge av utviklingen i EFs regelverk de senere årene er de gjenværende forskjellene i forhold til høyere norske standarder blitt vesentlig redusert. Det gir et godt utgangspunkt for at overgangsperioden vil være tilstrekkelig til å fjerne de resterende ulikheter. Norge legger til grunn at nåværende nivå for beskyttelse av helse, sikkerhet og miljø vil bli videreført.

Dersom det skulle vise seg at EU ved utløpet av overgangsperioden fortsatt ikke har nådd opp til ønsket nivå på felter der det er nødvendig, legger Regjeringen til grunn at overgangsperioden blir forlenget. Norge vil videre kunne anvende den såkalte «miljøgarantien» i Romatraktatens art. 100 A nr. 4, jf. Tiltredelsesaktens art. 32, nr. 2 annet ledd. Denne gir anledning til å opprettholde nasjonale regler dersom særskilte miljøhensyn gjør dette nødvendig.

På andre felter har EU hatt høyere standarder og produktkrav enn hva tilfellet er i Norge. Det gjelder eksempelvis for en del farlige stoffer som pentaklorfenol og kvikksølvforbindelser. På disse områdene er norske bestemmelser allerede hevet opp til EU-nivå gjennom EØS-avtalen. På alle områder der EU har høyere standarder, har Norge endret de nasjonale bestemmelsene slik at forskjellen fjernes.

Samlet betyr det at norske miljøstandarder heves.

Utviklingen av regelverk for produktkrav og godkjenningsordninger vil fortsette både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom EØS-avtalen er allerede Norge tilknyttet det indre marked, med de konsekvenser det har for videreutvikling av norske regler på vareområdet. Ved medlemskap vil Norges muligheter til direkte deltakelse i utformingen av EFs regelverk styrkes. Sammen med de andre nordiske søkerland vil det gi økte muligheter for å ivareta spesielle hensyn som disse land har i arbeidet med standarder som sikrer et høyt nivå for helse, sikkerhet og miljø.

1.4.2 Tjenesteyting og etableringsrett

Med tjenester forstås tjenester av industriell eller handelsmessig natur og tjenester som ytes mot betaling i forbindelse med håndverksvirksomhet eller ved utøvelse av såkalte frie yrker. (Områdene transport og kommunikasjon er omtalt under pkt. 1.4.3.) De fleste offentlige tjenester, f.eks. alle tjenester som er ledd i det offentlige helse- og velferdstilbud, faller utenfor regelverkets anvendelsesområde. Næringsvirksomhet eller tjenesteyting som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, er unntatt fra friheten til å yte tjenester og den frie etablerlingsretten.

Behovet for internasjonale felles regler om tjenesteutveksling og etableringsrett må ses på bakgrunn av den sterke økningen i handel med tjenester de siste tiår, en utvikling som har bidratt til å knytte nasjonale økonomier nærmere sammen.

Tjenester utgjør omlag en tredjedel av Norges samlede eksport. Regjeringen anser derfor norske tjenesteeksportørers adgang til det europeiske markedet av stor betydning. Det er også av stor betydning at norske tjenestebrukere får del i de gevinster som følger av felles regler for handel med tjenester.

Et åpent marked for handel med tjenester medfører skjerpet konkurranse og behov for økt effektivitet i tjenestenæringene. Dette kommer forbrukere og næringsliv til gode. For det enkelte land innebærer lik markedsadgang for tjenester og lik rett til etablering bedrede muligheter på eksportmarkedet. Samtidig vil økt konkurranse på hjemmemarkedet stille tjenesteytere som hittil har vært skjermet, overfor større utfordringer. Dette vil bidra til å redusere kostnadene og dermed styrke konkurransesituasjonen til den delen av næringslivet som er tjenestebrukere.

Et grunnprinsipp i EFs regelverk, også på tjenesteområdet, er at økonomisk samkvem skal skje uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Prinsippene om etableringsrett innebærer at enkeltpersoner, og selskaper opprettet i henhold til et medlemslands lovgivning, fritt kan etablere seg som selvstendig næringsdrivende og opprette filialer eller datterselskaper i andre medlemsland.

Ved etablering eller tjenesteyting i andre medlemsland, må en imidlertid følge reglene for utøvelsen av den pågjeldende næringsvirksomhet eller tjenesteytelse i det landet hvor virksomheten etableres eller tjenesten ytes.

En borger som reiser til et annet medlemsland for å yte eller motta tjenester eller å etablere næringsvirksomhet, har rett til å ta med seg ektefelle og barn som er under 21 år eller som er forsørget, samt borgerens eller ektefellens slektninger i oppstigende linje dersom de forsørges.

EFs regler om finansielle tjenester bygger på tre hovedprinsipper: En tjenesteyter som har fått konsesjon i sitt hjemland, skal også kunne tilby sine tjenester eller etablere seg i andre EU-land. Tilsynet med finansinstitusjoner og investeringsforetak skal være basert på hjemlandskontroll, slik at hovedansvaret for tilsynet med slike virksomheter tilligger myndighetene i det landet hvor en tjenesteyter har fått tillatelse (konsesjon). En slik ordning er gjort mulig ved at det på viktige områder er innført felles krav til finansinstitusjoner og investeringsforetak, og ved at de ulike land gjensidig har godkjent hverandres regler og kontrollordninger. Reglene sikter mot å sikre soliditet i institusjonene og å ivareta hensynet til forbrukere og investorer.

Et viktig spørsmål for Norge i forhandlingene var å sikre videreføringen av den norske ordningen med yrkesskadeforsikring. Dette er oppnådd. Løsningen er nedfelt i en brevveksling mellom Kommisjonen og Norge. Ordningen krever at forsikringsselskap som tilbyr tjenester i Norge er medlem, og deltar i finansieringen av Yrkesskadeforsikringsforeningen. Løsningen innebærer også at det kan kreves at utenlandske selskap deltar i finansieringen av Folketrygden på samme vilkår som norske forsikringsselskaper (refusjonsordningen). Norske arbeidstakere skal ha anledning til å kommunisere på norsk med forsikringsselskap som yter tjenester i Norge.

EF-reglene om frihet til å yte tjenester og etableringsrett er med få unntak gjort gjeldende i Norge som følge av EØS-avtalen.

1.4.3 Transport og kommunikasjoner

Transport er uløselig knyttet til handel og annet samkvem over landegrensene. EF-reglene om transport, som med få unntak er gjort gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen, utgjør derfor en viktig del av regelverket om det indre marked. EU har hatt som mål å avvikle nasjonale reguleringer som har hindret utvekslingen av transporttjenester mellom medlemslandene. Samtidig har man også utarbeidet felles regler for å harmonisere transportnæringens rammevilkår og ivareta allmenne hensyn som sikkerhet og miljø.

For norske eksportbedrifter, som på grunn av lang avstand til markedene har høye transportkostnader, er det viktig å få del i gevinstene som et felles transportmarked fører med seg. Siden den norske importen fra kontinentet er stor, vil reduserte transportkostnader også bidra til å redusere kostnadene ved import av ferdigvarer og innsatsfaktorer til Norge. Dette kommer næringsliv og forbrukere til gode.

Det felles transportmarked skaper nye muligheter for norsk transportnæring. Selv om økt markedsadgang motsvares av skjerpet konkurranse på hjemmemarkedet, er det Regjeringens oppfatning at norsk transportnæring på samme måte som idag vil hevde seg godt i konkurransen.

Et felles transportmarked gir gevinster i form av mer effektiv og rimeligere transport og kan gi enkelte miljøgevinster. Avviklingen av nasjonale reguleringer bidrar f.eks. til å redusere den store andel tomkjøring i lastebiltrafikken.

På den annen side er transport også en viktig kilde til miljøproblemer i vid forstand. Veksten i forbruket av transporttjenester fremtvinger avveininger mellom transportbehov, infrastruktur og miljø. Fordi transportkostnader og konkurransevilkår landene i mellom henger så nøye sammen, vil internasjonalt samarbeid kunne bety mye for utformingen av en effektiv miljøpolitikk på transportområdet. I en såkalt «Hvitbok» om transport og miljø har EU analysert sammenhengen mellom transport og miljø og de utfordringer som EU står overfor i denne sammenheng. Hvitboken inngår som en del av grunnlaget for den felles transportpolitikken. Et hovedpunkt i hvitboken er å sikre fordeling mellom de ulike transportformer som er mer fordelaktig for miljøet. Dette kan oppnås bl.a. ved at transportbrukerne belastes de reelle kostnader de påfører samfunnet.

EU er det viktigste marked for norske skipsfartstjenester. EU spiller en stadig viktigere rolle i utformingen av internasjonale skipsfartspolitiske løsninger. EU-medlemskap vil derfor innebære at Norge får delta i beslutningsprosesser som har stor rekkevidde for norsk skipsfartsnæring. EU-landenes flåter vil øke med omlag en tredjedel ved norsk EUmedlemskap. Dette vil gi Norge mulighet til å spille en sentral rolle i utformingen av regelverk på denne sektoren.

Ved norsk EU-medlemskap vil skip som fører NOR-flagg få adgang til kystfart i EU-området. Dette åpner et nytt marked som kan være interessant for norsk skipsfart. Økt satsing på kystfarten er blant de virkemidler som diskuteres for å redusere vegtransporten i Europa.

1.4.4 Arbeid og opphold, trygd og gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

Fri bevegelighet er i dag en grunnleggende rettighet i EU-samarbeidet for arbeidstakere og deres familie. Norsk deltakelse i samarbeidet på dette området bidrar til å ivareta følgende interesser :

-Å sikre nordmenn rett til å ta arbeid i andre EU/EØS-land med de samme rettigheter som borgerne i det land de tar arbeid i.

-Å sikre godkjennelse av norske arbeidssøkeres yrkeskompetanse når de søker arbeid i et annet EU/EØS-land. Med godkjenning menes i denne sammenheng godkjenning med henblikk på yrkesutøvelse, ikke godkjenning av akademisk grad.

-Å sikre at norske arbeidstakere får de samme trygderettigheter som borgerne i det land de tar arbeid, samt at trygderettigheter opparbeidet i ett EU/EØS-land opprettholdes ved flytting til et annet land.

Rettighetene knyttet til fri bevegelighet for arbeidstakere innen EU-området kan i hovedsak inndeles i tre kategorier : Retten til å ta arbeid, gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse og trygderettigheter. Med unntak av spørsmål som gjelder trygderettigheter, blir vedtak i EU på dette området fattet med kvalifisert flertall. Regler som berører trygdespørsmål vedtas ved enstemmighet. Det samme gjelder særskilte regler for fri bevegelighet for ikke-yrkesaktive (studenter, pensjonister o.a.). Regelverket er i sin helhet omfattet av EØS-avtalen, og medlemskap i EU vil således ikke medføre ytterligere endring av norske regler på området.

Verken EØS-avtalen eller medlemskap i EU berører stønadsform eller -nivå i de norske trygdeordningene. Det er utelukkende et nasjonalt anliggende som hvert enkelt medlemsland i EU står fritt til å bestemme selv. EU-medlemskap er ikke til hinder for at Norge kan opprettholde nåværende lovgivning når det gjelder arbeidsformidling.

Erfaring fra felles arbeidsmarked i Norden og mellom EU-landene viser at en meget lav andel av de yrkesaktive benytter retten til å ta arbeid i et annet land enn sitt hjemland. (Bare mellom 1 og 2 prosent i gjennomsnitt.)

1.4.5 Kapital og betalinger

Et grunnleggende prinsipp både i EØS og EU er at kapitalbevegelser og betalinger skal være frie på tvers av landegrensene. Det betyr at det ikke skal være nasjonale regler som hindrer transaksjoner over landegrensene eller som forskjellsbehandler etter nasjonalitet eller bosted. Et slikt prinsipp er ikke til hinder for å ha eller utvikle andre nasjonale regler som sikrer en forsvarlig skattekontroll eller på ulike måter regulerer næringsdrift, utnyttelse av naturressurser m.v.

Fri bevegelighet for kapital over landegrensene og fri betalingsadgang er viktige grunnlag for handelen med varer og tjenester. Et enhetlig kapitalmarked vil gi større valgmuligheter for å plassere og investere kapital og styrke grunnlaget for verdiskaping. Et åpent kapitalmarked vil bl.a. bidra til et bredere tilbud av kapital til norsk næringsliv. Det er viktig for næringslivets konkurranseevne at det har samme adgang som internasjonale konkurrenter til å låne og plassere over landegrensene.

Kapitalbevegelsene har gradvis blitt friere bl.a. som følge av at tidligere reguleringer har vist seg stadig mindre effektive. Økt internasjonal handel, økte investeringer på tvers av landegrensene, og ikke minst en økning i internasjonale finansielle transaksjoner påskyndet av den teknologiske utviklingen, har bidratt til dette.

Samarbeidet om avvikling av restriksjoner på internasjonale kapitalbevegelser har tradisjonelt skjedd innenfor OECD. Resultatet er at de fleste medlemslandene i OECD har avviklet de fleste av sine valutarestriksjoner. Norge avviklet det meste av gjenværende valutarestriksjoner pr. 1. juli 1990.

Ubalansen i de ulike lands økonomier eller forventning om fremtidig ubalanse som kan gi grunnlag for valutakursjusteringer kan føre til store, kortsiktige kapitalbevegelser og valutauro slik som mange europeiske land opplevde høsten 1992. Det er lite trolig at valutarestriksjoner for å begrense kapitalstrømmene vil gi vesentlig økt handlefrihet i penge- og valutapolitikken. Til det har tidligere valutarestriksjoner vist seg lite effektive. Hvis ensidige reguleringer skulle være effektive, måtte de utformes så omfattende at de ville gripe sterkt inn i og begrense samhandelen med utlandet og ha negative virkninger på inntekts- og velferdsnivået. Ensidige tiltak i en slik retning vil også øke usikkerheten med hensyn til den fremtidige økonomiske politikken og resultere i en risikopremie som gir høyere rente i forhold til utlandet.

Etter Regjeringens syn kan styringsspørsmålene knyttet til kapitalbevegelser håndteres på tre måter:

- gjennom ulike nasjonale tiltak som har til hensikt å sikre forsvarlig ressursutnyttelse, bedret skattekontroll m.v.

- gjennom en balansert økonomisk politikk som reduserer grunnlaget for spekulative kapitalbevegelser og valutauro

- gjennom internasjonalt samarbeid

Et nærliggende eksempel på det siste er forskjellige former for valutasamarbeid herunder innføringen av en felles valuta. En valutaunion vil gjøre at grunnlaget for valutauro og valutaspekulasjoner forsvinner mellom deltakerlandene. Et annet eksempel er økt samarbeid mellom skattemyndighetene i ulike land med sikte på å motarbeide ulovlig skatteflukt. Generelt sett vil samarbeidet om å skape likeartede konkurranseforhold påvirke kapitalstrømmene. EFs konkurranseregler tar bl.a. sikte på å motvirke utilsiktede kapitalkonsentrasjoner. Gjennom å fastsette minstestandarder for miljø og for arbeidsforhold, som i EU, forebygger en at kapitalen strømmer til områder som ellers ville hatt lavere standarder.

Konsesjonsregler er og vil fortsatt være et viktig styringsredskap for næringsvirksomhet. Regjeringen vil om kort tid fremme forslag til lov om erverv av næringsvirksomhet. Hensikten med dette lovforslaget er at myndighetene i forbindelse med større foretakserverv skal ha mulighet til å gripe inn for å bidra til å opprettholde og utvikle en ønsket næringsstruktur.

EFs regelverk om kapitalbevegelser og betalinger er i hovedsak i tråd med den politikk Norge har ført de senere årene. Et EU-medlemskap vil derfor ha liten betydning for det norske regelverket om kapitalbevegelser, som gjenspeiler og vil være basert på de forpliktelser som følger av EØS- avtalen og samarbeidet innenfor OECD.

På to områder vil EFs alminnelige regelverk om fri bevegelighet for kapital være i strid med særskilte bestemmelser Norge har i henhold til EØS-avtalen. Dette gjelder regler om utenlandsboendes kjøp av fritidseiendommer i Norge, og utlendingers adgang til å investere i norske fiskefartøyer. For det siste områdets vedkommende vises det til omtalen under kapittel 1.5.3.

For kjøp av fritidseiendommer kan Norge i en overgangsperiode på fem år fra tiltredelse opprettholde dagens lovgivning vedrørende fritidseiendommer. Muligheten for på varig basis å kunne benytte nasjonale ikke-diskriminerende virkemidler for å regulere omsetningen av fritidseiendommer, er stadfestet i Tiltredelsesakten.

Norske myndigheter disponerer idag en rekke slike ikke-diskriminerende virkemidler som vil kunne ivareta allmenne hensyn i forbindelse med utbygging og omsetning av fritidseiendommer. Disse virkemidlene vil kunne sikre utøvelsen av en forsvarlig areal- miljø- og prispolitikk i områder som er bebygget med fritidseiendommer.

Før overgangsperioden utløper vil Regjeringen vurdere om det er behov for endringer i noen av de bestemmelsene som regulerer tilgang på, og omsetning av fritidseiendommer. Idag er utlendingers kjøp av fritidseiendommer i Norge på et meget lavt nivå. Se figur 1.7. Nordmenns erverv av fritidsboliger i utlandet er større, jf. figur 1.8.

Samlet sett vil medlemskap i EU bare innebære mindre endringer i forhold til dagens norske regler for kapitalbevegelser og de forpliktelsene som følger av EØS-avtalen. Samtidig vil et medlemskap underbygge vissheten om stabile rammevilkår for plassering av kapital i Norge.

1.4.6 Konkurranseregler og statlige handelsmonopoler

Konkurranseregler

I likhet med mange andre land har Norge en nasjonal konkurranselovgivning. Den norske konkurranseloven skal hindre at foretak opptrer slik at konkurransen på det norske markedet begrenses i uønsket grad. Når det er handel mellom landene, vil imidlertid konkurransebegrensende handlinger i ett land ofte ha konsekvenser for foretak og forbrukere i andre land. For å forhindre slik opptreden er det nødvendig med et internasjonalt regelverk.

EFs konkurranseregler omfatter bestemmelser for foretakenes opptreden i markedet og regler om offentlige støttetiltak som har betydning for konkurranseforholdene. Konkurransereglene skal bidra til at samfunnets ressurser brukes på en effektiv måte. Dette er også et viktig motiv bak den norske konkurranseloven. Både bestemmelsene for foretak og statsstøttereglene kommer til anvendelse bare overfor tiltak som vrir konkurransen slik at handelen mellom medlemslandene påvirkes. Konkurransebegrensninger som ikke har virkning over landegrensene, forblir et nasjonalt ansvar.

Når det gjelder foretakenes opptreden, retter forbudene seg mot bl.a. avtaler mellom to eller flere foretak som begrenser konkurransen og foretaks misbruk av markedsmakt. Dessuten finnes regler om kontroll med foretakssammenslutninger. Reglene er et viktig redskap for å styre anvendelsen av kapital. Konkurransereglene i alminnelighet har også som formål å sikre brede forbrukerinteresser fordi svekket konkurranse gjerne slår ut i høyere priser og dårligere produkter.

Reglene om offentlige støttetiltak tar sikte på å hindre at enkelte bedrifter urettmessig får bedre konkurransevilkår enn andre.

Norge har en åpen økonomi. Dagens EU-land avtar omlag to tredeler av Norges vareeksport og leverer noe under halvparten av våre importvarer. Hvis EU utvides med de nåværende søkerland fra EFTA, vil EU-området avta omlag 80 prosent av Norges vareeksport og bli en enda viktigere handelspartner for Norge. På denne bakgrunn er det av stor betydning for norsk næringsliv, både den eksportorienterte delen av næringslivet og hjemmekonkurrerende næringer, at rammevilkårene for konkurransen med bedrifter i EU-land er forutsigbare og stabile. Felles konkurranseregler bidrar vesentlig til dette formål. Ettersom de fleste norske foretak er små og mellomstore, har de en særlig interesse av en effektiv overnasjonal kontroll med at konkurrenter på det europeiske marked ikke inngår konkurransebegrensende samarbeid, eller misbruker sin markedsmakt eller tildeles konkurransevridende statsstøtte som påvirker samhandelen.

Som ledd i den felles handelspolitikk kan EF treffe beskyttelsestiltak, herunder tiltak mot dumping og subsidieordninger, mot land utenfor Fellesskapet. De felles konkurransereglene er en viktig forutsetning for at EU-landene seg imellom har kunnet gi avkall på retten til å anvende slike beskyttelsestiltak.

Både konkurransebestemmelsene for foretak og stattsstøttereglene er omfattet av EØSavtalen. Gjennom EØS-avtalen har EFTA-landene og EU derfor allerede et felles regelverk på disse områdene som håndheves på en ensartet måte.

Statlige handelsmonopoler

Det følger av Roma-traktatens art. 37 at statlige handelsmonopoler ikke må drive sin virksomhet på en slik måte at de motvirker traktatens generelle regler om det frie varebytte. Disse reglene kan ikke omgås ved at det gjennom statlige handelsmonopoler opprettholdes eller opprettes handelshindringer eller skjer usaklig forskjellsbehandling. Art. 37 setter ikke forbud mot statlige handelsmonopoler, men krever at de om nødvendig må tilpasses.

Norge har gjennom EØS-avtalen påtatt seg de samme forpliktelsene. På denne bakgrunn ble behovet for tilpasning av de statlige handelsmonopolene i Norge vurdert i forbindelse med EØS-forhandlingene. Vurderingen ledet til endringer i en del av de daværende monopolordningene.

Gjennomføring av avtaleforpliktelsere er et rent nasjonalt ansvar. Under medlemskapsforhandlingene så man derfor fra norsk side ikke grunn til å ta opp spørsmålet om tilpasning av de statlige handelsmonopolene som omfattes av EØS-avtalen.

Sverige og Finland valgte under medlemskapsforhandlingene å ta opp spørsmålet om sine respektive alkoholmonopolers tilpasning med Kommisjonen. Dette initiativet førte til drøftelser om alkoholmonopolenes stilling, og gjennom en brevveksling med Kommisjonen har Sverige og Finland forpliktet seg til å avvikle sine produksjons-, import-, eksport- og engrosmonopoler.

Norge har ikke inngått noen tilsvarende brevveksling med Kommisjonen. I et brev til Norges forhandlingsleder, gav imidlertid Kommisjonen som sin oppfatning uttrykk for at de norske alkoholmonopolene ikke er i overensstemmelse med gjeldende forpliktelser, verken i EØS-sammenheng eller ved medlemskap. På denne bakgrunn foreslo man at det skulle inngås en likelydende brevveksling mellom Norge og Kommisjonen. For Norge var dette ikke noe aktuelt alternativ. I det norske svarbrevet ble det gjentatt at Norge aksepterer gjeldende EF-rett for statlige handelsmonopoler, samtidig som man forsikret at Norge ville foreta de nødvendige endringer i nasjonal lovgivning for å sikre at denne er i overensstemmelse med gjeldende EF-rett ved tiltredelsen.

Brevvekslingen mellom Kommisjonen og Norge skaper ingen nye rettslige forpliktelser for Norge utover det som følger av EØS-avtalen. Den er heller ikke inntatt i eller vist til i tiltredelsesdokumentene.

Regjeringen og Vinmonopolet vurderer å foreta enkelte andre endringer i dagens ordninger bl.a. for å sikre at man ikke forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet. Forutsetningen er at slike endringer ikke vil berøre de alkoholpolitiske målsetninger som monopolordningene skal ivareta. Dette gjelder bl.a. Vinmonopolets regnskapsførsel, innføring av en egen klageordning for beslutninger om markedsadgang, agentenes virksomhet og reglene for teknisk sprit.

1.4.7 Forbrukervern

For Regjeringen har målsettingen om et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø stått sentralt i internasjonalt samarbeid om forbrukervern. Gjennomføringen av et enhetlig regelverk med fritt varebytte og fri bevegelighet for tjenester over landegrensene forutsetter at forbrukerne har tillit til nye produkter på markedet. Dette fordrer høye og ensartede krav til produktenes sikkerhet. Ved kjøp av varer og tjenester over landegrensene kreves det videre informasjon om produkttilbudet og trygghet for at forbrukernes rettigheter ivaretas dersom problemer oppstår.

EFs regelverk på forbrukersektoren omfattes i sin sin helhet av EØS-avtalen. Medlemskap i EU vil ikke medføre ytterligere endringer av norske lover og forskrifter. For Norges vedkommende innebar gjennomføringen av EØS-avtalen kun mindre endringer i nasjonalt regelverk. Disse endringene gir forbrukerne bedre rettigheter enn det tidligere norske bestemmelser gav. Det gjelder bl.a. reglene for forbrukerkreditt, pakkereiser og salg utenfor fast forretningssted (dørsalg, salg på messer mv.).

EFs regelverk på forbrukerområdet gjelder dels sikkerhetskrav til produkter, og dels forbrukerrettigheter og regler knyttet til omsetning og markedsføring av varer og tjenester. Utgangspunktet for EFs regelverk for forbrukerrettigheter er etablering av minstekrav (minimumsbestemmelser) med rett for det enkelte medlemsland til å fastsette strengere regler på nasjonalt nivå. EFs regelverk området fattes ved kvalifisert flertall.@

1.4.8 Forskning, teknologisk utvikling og informasjonstjenester

Samarbeid om forskning og utvikling (FoU) har fått økende betydning i EU. Grunnene til det er flere: Ønsket om å fremme utviklingen av europeisk næringsliv og industri, bidra til å løse felles miljøproblemer, møte sosiale og medisinske utfordringer, samt øke utveksling av kunnskaper og mobilitet av forskere medlemslandene imellom. Forskningen har også betydning i innsatsen for å skape nye arbeidsplasser.

Manglende evne til omstilling og til å ta i bruk ny teknologi ble ansett som en av årsakene til den økonomiske stagnasjonen i EU-landene på 1970-tallet. Felles satsing på FoU ble derfor en viktig faktor i EU-landenes innsats for å styrke næringslivets konkurranseevne. De seneste årene har EF spesielt lagt vekt på å styrke det teknologiske grunnlaget for små og mellomstore bedrifter.

Sammenlignet med hva som brukes nasjonalt er omfanget av EU-landenes forskningssamarbeid relativt beskjedent. Den felles forskningsinnsats i EF utgjør ca. 4 prosent av medlemslandenes totale satsing på FoU (1992). Andelen har vokst noe de senere år. De felles rammeprogrammene skal ikke erstatte medlemslandenes egen forskningspolitikk. Programmene skal utfylle og understøtte den nasjonale FoU-innsats. Vedtak om rammeprogrammene på forskningsområdet skjer ved enstemmighet i Rådet, delprogrammene ved kvalifisert flertall.

Det var først på 1980-tallet denne satsingen fikk et omfang av betydning. I 1984 ble det første rammeprogram for forskning iverksatt. Rammeprogrammene er inndelt i en rekke delprogrammer på bestemte forskningsområder og -sektorer. De er fire-femårige og overlapper hverandre. EF er nå inne i avslutningen av det tredje rammeprogram, og det fjerde vil starte opp i 1995.

Selv om forskning for å styrke næringslivet fortsatt har høy prioritet, er perspektivet etter hvert blitt utvidet. EF har sett behovet for å satse på forskning som ett viktig element i arbeidet for å løse samfunnsmessige problemer og støtte opp under andre områder av Fellesskapets politikk : Miljøvern, helse og medisin, landbruk og fiskeri, transport og mobilitet. Utover samarbeidet EU-landene imellom, er det etablert et forskningssamarbeid med øst-europeiske land og et eget samarbeidsopplegg med utviklingsland.

Rammeprogrammene finansierer såkalt «prekompetitiv» FoU. Det betyr at forskningen ikke har som mål å utvikle ferdige produkter og prosesser, men å legge det teknologiske grunnlaget for senere produktutvikling. Samarbeidet om den markedsnære forskningen som skal lede fram til resultater som kan utnyttes forretningsmessig skjer innen rammen av det europeiske industriforskningssamarbeidet EUREKA. Dette samarbeidet omfatter både EU og EFTA-landene, samt andre europeiske land som f.eks. Russland.

Norge deltar gjennom EØS-avtalen fullt ut i EFs tredje rammeprogram for forskning, med unntak av to EURATOM-programmer for nukleær forskning (kjernekraft). EØS-avtalen dekker også deltakelse i programmer for informasjonstjenester utenfor rammeprogrammet. Forskjellen mellom EØS-avtalen og et EU-medlemskap vil derfor være liten på forskningsområdet.

Deltakelse i EU-landenes forskningssamarbeid bidrar til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne og øke kvaliteten på norsk forskning. Erfaringene fra samarbeidet under EØS-avtalen viser at søknader med norske deltakere har høyere innvilgelsesprosent enn hva tilfellet er for gjenomsnittet for EU-landene.

1.4.9 Utdanning

Utdanningsspørsmål er ikke et fellesskapelig anliggende. Utdanningspolitikken er et nasjonalt ansvar.

Utdanningssamarbeidet EU-landene imellom tar form av tiltak som skal styrke landenes felles interesser på felter som er av betydning for Fellesskapet - både politisk, økonomisk og kulturelt. I Maastricht-traktaten slås det fast at det er de enkelte medlemslandene som har ansvar for innholdet i utdanningen og for organiseringen av utdanningssystemet. Det slås også fast at de fellestiltak som settes igang på området ikke skal innebære fellesregler i medlemslandene.

Fellestiltakene skal støtte opp under og supplere medlemslandenes innsats, spesielt mht. utvikling av kvalitet i utdanningen. Vedtak om fellestiltak fattes av Rådet med kvalifisert flertall.

Motivene for EU-landenes samarbeid på utdanningsområdet er flersidige. Dels er det å styrke språkkunnskapene i Fellesskapets ulike språk og å øke kunnskapen om kultur og historie knyttet til de respektive språkområdene. Spesielt innen yrkesmessig utdanning, har EU-landene dessuten felles behov for å styrke det allmenne kunnskapsnivået for derigjennom å øke de menneskelige ressurser og bedre dra nytte av nye industrielle og teknologiske muligheter.

Utveksling av studenter og lærere er viktig i utdanningssamarbeidet i EU. Gjennom faglig og kulturell kontakt med andre land får studenter, elever og lærere verdifull kunnskap og perspektiver på egen virksomhet, samt større innsikt i og forståelse for de andre medlemdslandenes kultur og egenart.

Utdanning er et av områdene som dekkes av EØS-samarbeidet. Fram til 1. januar 1995 er området bare delvis dekket av EØS-avtalen. Deretter forutsetter avtalen at EFTA-landene skal delta i alle EFs programmer på utdanningsområdet. Full deltakelse vil ikke kreve endringer i eksisterende norsk lovverk på utdanningsområdet.

Innen EU er det forbud mot differensierte studieavgifter for studenter fra andre EU-land. Dette forholdet er ikke regulert i EØS-avtalen, noe som medfører at norske studenter i enkelte EU-land - eksempelvis Storbritannia - må betale høyere studieavgifter enn studenter fra EU-land. Ved medlemskap vil denne forskjellsbehandlingen opphøre.

EU-samarbeidet omfatter også ungdomsspørsmål. Samarbeidet tar i første rekke sikte på å utveksle erfaringer og ta initiativ for å utvikle det enkelte medlemslands arbeid på området. Dessuten er målsettingen å styrke unge menneskers rolle som aktive borgere i Fellesskapet, møte ungdoms behov på områder som utdanning og arbeid, fremme interkulturell forståelse og fremme opplæring av ungdomsledere og personer som arbeider med ungdom. Det viktigste virkemiddelet er utvekslingsprogrammet «YOUTH FOR EUROPE».

1.4.10 Statistikk

Formålet med statistisk samarbeid innenfor rammen av EF er å skape et europeisk statistisk system som kan gi en sammenlignbar beskrivelse av utviklingen på områder som omfattes av samarbeidet.

EFs statistikkprogram er for en stor del omfattet av EØS-avtalen. På de områder som er dekket av EØS-avtalen, vil et medlemskap i EU ikke medføre ytterligere endringer i norsk lovverk eller praksis. Lovverket vil heller ikke bli berørt ved medlemskap i EU. Medlemskap vil imidlertid kreve endringer i den statistiske rapportering på felter som ikke er dekket av EØS-avtalen, bl.a. for statistikk på regional- og landbruksområdet. For statistikksamarbeidet samlet vil et norsk EU-medlemskap bidra til forbedret informasjonsgrunnlag når det gjelder muligheten til å sammenligne ulike forhold med andre EU-land.

1.4.11 Selskapsrett

EFs regelverk på området selskapsrett omfatter det som i Norge tradisjonelt kalles selskapsrett, foretaksregistreringsrett og regnskaps- og revisjonsrett. Videre omfattes deler av norsk verdipapir- og børsrett.

Harmonisering av selskapsretten i EU ses som et ledd i gjennomføringen av etableringsretten: Formålet er å sikre selskaper i ulike medlemsland like konkurransevilkår i det indre marked. Man vil bl.a. unngå at enkelte medlemsland kan trekke til seg etableringer ved å være «selskapsrettsparadiser» uten et betryggende vern om kreditorens interesser mv. Senere er industripolitiske motiver kommet inn som et element i utformingen av reglene. Det har bl.a. vært et ønske om å legge forholdene til rette for økt bedriftssamarbeid på tvers av landegrensene. Selskapsretten kan også brukes til å fremme arbeidstakerens interesser. Som eksempel kan nevnes at direktivene om fusjon og fisjon (deling) av selskaper viser til arbeidstakernes rettigheter ved overdragelse av foretak eller deler av foretak. Dessuten arbeides det med å utforme regler om medbestemmelsesrett for de ansatte. Vedtak om EFs regler på dette området fattes i hovedsak med kvalifisert flertall. Det enkelte land kan tilstå de ansatte større rettigheter enn det som følger av slike miniumsregler.

EFs regler for selskapsrett er i sin helhet omfattet av EØS-avtalens bestemmelser. Et medlemskap i EU vil derfor ikke medføre endring av norsk lovgivning utover det EØS-avtalen medfører.

1.4.12 Den sosiale dimensjon - sosial- og arbeidslivsspørsmål

Den sosiale dimensjon er en fellesbetegnelse for tiltak innenfor et bredt spekter av samfunnsområder som berører arbeids- og levevilkår. Den omfatter såvel målet om høy sysselsetting som bevaring av det ytre miljø, forbedring av arbeidsmiljøet, sikring av produktstandarder, forbrukerbeskyttelse, likestilling, yrkesopplæring og fordeling og utjamning mellom grupper og regioner.

I EU omfatter den sosiale dimensjon tiltak blant annet på områdene arbeidsmarked, arbeidsmiljø, arbeidsrettslige spørsmål, likestilling, trygdespørsmål, utdanning, medbestemmelse i arbeidslivet og tiltak for særlig utsatte samfunnsgrupper. Dialogen med og mellom partene i arbeidslivet er et viktig element både på nasjonalt og europeisk nivå.

EFs regelverk på felter som helse og sikkerhet på arbeidsplassen, likestilling mellom kjønnene og arbeidsrettslige spørsmål har form av minimumsbestemmelser. De enkelte medlemsland står fritt til å utvikle strengere regler på disse områdene. Som en konsekvens av Maastricht-traktaten (Den sosiale protokoll) gir EU-samarbeidet nå større muligheter for å fatte beslutninger basert på kvalifisert flertall i Rådet.

I EU kan partene i arbeidslivet i et medlemsland, dersom de ønsker det, gjennomføre direktiver ved kollektive avtaler. Enkelte direktiver fastslår uttrykkelig at de kan gjennomføres på denne måten. På generelt grunnlag er retten til å gjennomføre fellesskapstiltak gjennom kollektive avtaler slått fast i Den sosiale protokoll.

Fellesskapet kan ikke utforme bestemmelser innenfor områder som lønnsfastsettelser og tariffavtaler i medlemslandene, organisasjonsfriheten og streike- og konfliktretten, inkludert lock-out.

Regjeringen legger stor vekt på videreutviklingen av den sosiale dimensjon ved EUsamarbeidet. Gjennomføringen av det felles indre marked og de økonomiske forutsetningene som samarbeidet er grunnlagt på, forutsetter også felles innsats i sosial- og arbeidslivsspørsmål. Like konkurransevilkår krever felles minimumsstandarder for sosial- og arbeidsrettsforhold bl.a. for å utelukke muligheten for såkalt sosial og miljømessig «dumping». EU-samarbeidet sikrer at nødvendige minimumsvilkår og -rettigheter kommer alle EU-borgere til gode. Innen EU vil Norge ha muligheten til direkte å påvirke denne prosessen, og derigjennom arbeide for høyere standarder. Samtidig vil et medlemskap ikke berøre Norges mulighet til å føre en aktiv nasjonal politikk for å videreføre norsk lovgivning og tradisjoner på det sosial- og arbeidsrettslige området, bl.a. gjennom kollektive avtaler mellom partene i arbeidslivet.

Regelverket på disse feltene er i sin helhet omfattet av EØS-avtalens bestemmelser. For et flertall av rettsaktenes vedkommende har dette ikke skapt behov for endring av norske lover og regler, da disse har tilsvarende eller strengere krav enn EFs minimumsbestemmelser. På enkelte områder har imidlertid EF-reglene gitt sterkere beskyttelse enn norske bestemmelser. Dette gjelder bl.a. regelverket for beskyttelse av arbeidstakere ved bedriftsovertakelser, beskyttelse av gravide arbeidstakere, og bestemmelser som sikrer arbeidstakere rett til et eget dokument om sin arbeidsavtale.

Regelverket for arbeid og opphold, trygd og gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner er omtalt i meldingens kap. 4.4 og sammendragets pkt. 1.4.4. Når det gjelder finansielle støttetiltak til arbeidsmarkedstiltak (Europeisk Sosialfond), vises til omtale i meldingens kap. 5.5 Regionalpolitikk.

1.4.13 Likestilling

I Norge er det bred politisk enighet om at likestilling mellom kjønnene må danne grunnlag for den videre utvikling i samfunnet. Et sentralt mål er å øke kvinners innflytelse der beslutninger blir tatt. Norge gjør seg bemerket i internasjonal sammenheng med sitt sterke innslag av kvinner i politikken på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Kvinners stilling i samfunnet, både i Norge og i resten av Europa er et resultat av nasjonal kultur og det enkelte lands politiske og budsjettmessige prioriteringer. Situasjonen i de enkelte EU-land er derfor svært ulik når det gjelder kvinners deltakelse i politikk, barnehagedekning, yrkesdeltakelse blant kvinner, fødselspermisjon o.l. Det er det enkelte medlemsland som selv avgjør disse spørsmål. Imidlertid har EU minimumsbestemmelser knyttet til kvinner i arbeidslivet som sikrer kvinner enkelte felles grunnleggende rettigheter. Arbeidstakere har f.eks. rett til fødselspermisjon i minst 14 sammenhengende uker fordelt før og/eller etter fødselen i overensstemmelse med nasjonal lovgivning og/eller praksis (Rdir 92/85/EØF). De fleste medlemsland har imidlertid lenger permisjonstid.

Prinsippet om lik lønn for likt arbeid mellom kjønnene har i EU vært traktatfestet siden 1957 gjennom Romatraktatens art. 119. Den norske likestillingslovgivningen trådte i kraft i 1979. EU har de senere år økt sin innsats på dette området gjennom en videreføring av bestemmelser knyttet til likelønn og til likestilling i arbeidslivet i bredere forstand. EFs regelutvikling er på dette området minimumsbestemmelser som ikke hindrer de enkelte medlemsland i å vedta strengere lovgivning. Etter Maastricht-traktatens ikrafttredelse kan minimumsbestemmelser for ytterligere å sikre likebehandling av kvinner og menn i arbeidslivet fattes med kvalifisert flertall.

Likestillingsarbeidet i EU har bidratt aktivt til å fremme likestilling i de enkelte medlemsland. Flere land har måttet endre sine lover til fordel for kvinner når det gjelder arbeidsmarkedet og pensjonssystemer. EFs direktiv om likestilling er i sin helhet tatt inn i EØS-avtalen. Rdir 92/85/EØF medfører behov for å ta inn i norsk lovgivning retten for gravide til betalt fravær for svangerskapskontroll. EU har iverksatt ulike programmer på likestillingsområdet. Det tredje handlingsprogrammet for likestilling for perioden 1991-95 har som hovedmål å bidra til full deltakelse i arbeidslivet for kvinner og å oppgradere verdien av kvinners bidrag til samfunnsutviklingen såvel økonomisk som sosialt.

1.4.14 Miljø

De senere år har gitt økende kunnskap om sammenhengene mellom landenes økonomiske atferd, forbruksmønstre og virkninger for miljøet og livskvaliteten.

Regjeringen legger vekt på å utforme en politikk for ressurs- og miljøforvaltning som bidrar til bedre ressursbruk generelt i norsk økonomi, og som kan bidra til en bærekraftig utvikling nasjonalt og internasjonalt.

De miljøpolitiske utfordringene er av

internasjonal og grenseoverskridende karakter. På knapt noe felt er sammenhengen mellom utilstrekkelig regelverk og en dårlig politikk i ett land, og de problemer det skaper for andre land, mer åpenbar enn for miljøvern. Regjeringen legger derfor stor vekt på at disse utfordringene må finne sin løsning innenfor et forpliktende internasjonalt samarbeid.

Den felles miljøverninnsatsen skal bidra til å beskytte, bevare og forbedre miljøet, beskytte menneskers helse og sikre en forsvarlig og rasjonell utnyttelse av naturressursene. Regelverket inneholder også prinsipper for hvordan miljøproblemene skal angripes. Forebyggende tiltak skal prioriteres, noe som innebærer at problemene skal unngås, snarere enn å repareres. Miljøskader skal i størst mulig grad utbedres ved kilden, og forurenseren skal betale. Miljøhensyn skal være en integrert del av all EU-politikk.

Flertallet av reglene om miljøvern er minimumsregler som alle landene må oppfylle. Hvert enkelt land kan så velge å innføre strengere regler. EFs produktkrav på miljøområdet innebærer imidlertid som oftest en harmonisering av regelverk på fellesskapelig nivå der krav til helse, sikkerhet og miljø er innarbeidet i selve regelverket. (Se nærmere omtale i meldingens kap. 4.1 og pkt. 1.4.1 ovenfor.)

EF-vedtak på miljøområdet fattes hovedsakelig ved kvalifisert flertall i Rådet. Unntakene er bestemmelser som i hovedsak gjelder skatter og avgifter, tiltak i forbindelse med lokal og regional planlegging og arealbruk samt tiltak som i vesentlig grad påvirker et medlemslands valg av energikilder. På disse feltene skal vedtak fattes av Rådet med enstemmighet.

Lovgivning og reguleringer alene er ikke tilstrekkelig til å løse miljøproblemene. Målsettingen om en bærekraftig utvikling aktualiserer også andre virkemidler, særlig slike som skaper motivasjon hos næringsliv og privatpersoner til endret opptreden i forhold til miljøet. EU-landenes samarbeid om miljøvern tar også sikte på å utvikle den type virkemidler som kan mobilisere økt interesse for miljøhensyn på kort og lang sikt. Et eksempel er miljømerking av produkter.

De senere års utvikling har vist at forskjellen i miljøbestemmelser mellom Norge og EU stadig blir mindre. Det gjelder eksempelvis for felter som kjemikalier og avfall. På andre felter setter EF-reglene strengere krav til miljøet enn tilsvarende norske regler. Et eksempel på dette er kravene til svovelinnhold i olje og bruk av enkelte farlige stoffer.

EF-rettsakter om forurensning (kjemikalier, avfall, luft- og vannforurensning mv.) er i all hovedsak en del av EØS-avtalen. De endringer som har vært nødvendig i norske lover og forskrifter er omtalt i St.prp. nr.100 (1991-92). Ytterligere endringer som følge av EUmedlemskap vil ikke være nødvendig. Når det gjelder områder hvor EU har strengere regler enn de norske, er disse således allerede gjennom EØS-avtalen innarbeidet i norsk regelverk. I St.prp. nr.40 (1993-94) omtales enkelte endringer av EØS-bestemmelsene som vil innebære skjerpede norske regler.

På de områder der Norge har særskilte ordninger under EØS-avtalen, har man funnet løsninger i forhandlingene om medlemskap, som innebærer at Norge kan opprettholde strengere standarder, bl.a. når det gjelder de farlige stoffene PCB og PCT.

EFs miljøregelverk omfatter også natur og fauna, samt miljøavgifter. Disse feltene er ikke dekket av EØS-avtalen. Forhandlingsresultatet vil ikke medføre at norske bestemmelser på disse områdene må endres.

Den samlede gjennomgang av EFs regelverk på miljøområdet som fant sted i forhandlingene viser at det er stor grad av samsvar mellom de overordnede prinsipper og virkemidler i EU og Norge. Regelverket er i støpeskjeen på flere områder. EU-samarbeidet gir et grunnlag for å fatte forpliktende miljøvedtak som får virkning i et stort geografisk område som omfatter mange land. Et slikt forpliktende samarbeid er nødvendig for å møte vår tids miljøutfordringer.

1.4.15 Andre spørsmål (Det europeiske kull- og stålfellesskap, offentlig innkjøp, immaterialrett, kultur, små og mellomstore bedrifter, turisme, katastrofeberedskap)

Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF)

Medlemskap i EU vil også innebære deltakelse i Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). EKSF-traktaten fastsetter et sett av særskilte bestemmelser for kull- og stålindustrien, med sikte på å oppnå et felles marked for disse produkter. Bestemmelsene i EKSF-traktaten er i hovedsak innarbeidet i EØS-avtalen.

EKSF-traktaten vil utløpe i 2002. Etter dette vil EFs ordinære regelverk bli anvendt også for kull- og stålsektoren. I praksis har anvendelsen av spesialbestemmelsene i EKSF gradvis blitt redusert.

Offentlige innkjøp

Med offentlige innkjøp menes offentlig sektors kjøp av varer, bygg og anlegg og tjenester til konsum og investering. Offentlig sektor omfatter stat, fylkeskommuner, kommuner og statlig, fylkeskommunal og kommunal forretningsdrift.

Markedene for offentlige innkjøp har gjennomgående vært preget av liten konkurranse. En viktig grunn til dette er at offentlige myndigheter i stor grad har styrt sine innkjøp mot nasjonale leverandører. Samtidig har også nasjonal konkurranse om leveranser til det offentlige vært begrenset. Denne utvikling har blant annet ført til høye kostnader for det offentlige og et mindre konkurransedyktig næringsliv.

En viktig målsetting med å innføre et felles regelverk er å gjøre innkjøpsmarkedene åpne og vilkårene like og forutsigbare for alle bedrifter som ønsker å konkurrere om offentlige kontrakter. På denne måten legger EFs regelverk om offentlige innkjøp forholdene til rette for konkurranse i dette markedet. For å muliggjøre konkurranse om offentlige innkjøp inneholder regelverket bestemmelser om plikt til å utlyse slike innkjøp over visse terskelverdier på anbud.

Norge har generelt ført en mer åpen innkjøpspolitikk enn de fleste andre land. Den direkte importandelen i offentlige innkjøp i Norge er anslått til ca. 24 prosent, som er vesentlig høyere enn gjennomsnittet for EU-landene. I offshore sektoren er andelen langt høyere. Norges relativt sett høye importandel tilsier at norsk næringsliv må antas å vinne forholdsvis mer gjennom økt eksport, enn det man risikerer å tape gjennom økt konkurranse på hjemmemarkedet.

EF-reglene om offentlige innkjøp er allerede gjort gjeldende for Norge som følge av EØS-samarbeidet. Det åpnes dermed for adgang til et betydelig offentlig innkjøpsmarked med årlige kontraktsverdier på omlag 5.000 mrd. kroner. Samtidig medfører reglene skjerpet konkurranse om leveranser til norsk offentlig sektor.

Immaterialrett

Immaterielle rettigheter er i stor utstrekning beskyttet internasjonalt gjennom konvensjoner som Norge er medlem av, og EØS-avtalen medfører at EFs regelverk på dette området også får anvendelse i Norge.

EFs regelverk om immaterielle rettigheter omfatter både industrielt rettsvern (varemerker, patenter, mønster og rettsbeskyttelse av plantesorter m.v.) og opphavsrett. Felles for de immaterielle rettighetene er at de gir rettighetshaveren en enerett til å utnytte et åndsverk, en oppfinnelse, et varemerke eller annen beskyttet rettighet.

En stor del av handelen med varer og tjenester inneholder eller baserer seg på immaterielle rettigheter. EFs regelverk skal bl.a. gi sikkerhet for investering i utnyttelsen av rettigheter og sikre innehavere av immaterielle rettigheter like god beskyttelse i alle medlemsland.

EFs regelverk på området industrielle rettigheter omfatter bl.a. beskyttelse av kretsmønstre, supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler og direktiv om harmonisering av varemerkeregler. EFs regler om beskyttelse av opphavsrett omfatter beskyttelse av dataprogrammer, utleie og utlån av beskyttede verker, bruk av verker og prestasjoner i satellittkringkasting og videresending i kabel, inkl. bestemmelser om beskyttelsestidens lengde. Disse reglene inngår i EØS-avtalen.

EF-reglene på dette området setter en viktig grense for når rettighetene ikke gjelder: Den som bringer en vare på markedet i et EØS-land kan ikke i kraft av å være innehaver av en immateriell rettighet i en annen medlemsland, motsette seg at varen eksporteres dit. På denne måten kan ikke innehavere av immaterielle rettigheter dele markeder opp i land eller regioner hvor det hersker enerett for én bestemt selger. Erfaringsmessig er en slik enerett til skade for forbrukerne.

Kultur

Kulturområdet inngår ikke i EØS-avtalen. Dette skyldes at kulturområdet, på det tidspunkt da EØS-avtalen ble fremforhandlet, ble ansett for å ligge utenfor EFs kompetanseområde. Gjennom Maastricht-traktaten er kultursektoren traktatfestet som et samarbeidsområde. Dette gjør det mulig å innlede forhandlinger om en eventuell utvidelse av EØS-samarbeidet til også å omfatte denne sektoren. EFTA-landene har tatt initiativ til drøftelser på ekspertnivå med sikte på en slik utvidelse.

Til tross for at kultur ikke inngår i EØS-samarbeidet, berøres kultursektoren av en rekke av EØS-avtalens bestemmelser på andre områder. Dette har sammenheng med at de fleste kulturaktiviteter finner sted innenfor en økonomisk ramme. Kulturfeltets spesielle stilling har ført til at det i noen tilfeller er gitt særlige regler med kulturpolitiske siktemål, f.eks. gjennom begrensninger på fri omsetning av kulturgjenstander.

Rdir 93/71/EØF, som er en del av EØS-avtalen, inneholder detaljerte bestemmelser om hvordan medlemslandenes myndigheter skal samarbeide om tilbakelevering av ulovlig fjernede kulturgjenstander.

Den norske kulturminneloven forbyr utførsel uten myndighetenes tillatelse av gjenstander som i henhold til loven er definert som kulturminner. Dette regelverket berøres ikke av direktivet. Direktivets regler vil imidlertid utgjøre et viktig supplement til de eksisterende norske regler ved at det forbedrer mulighetene for tilbakeføring av viktige gjenstandsgrupper som er utført uten myndighetenes tillatelse. Direktivets bestemmelser vil kunne innarbeides i forskrift til eksisterende lov om kulturgjenstander.

Som følge av EØS-avtalen er regelverket for norske støtteordninger til kultursektoren endret slik at de ikke forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet. Regjeringen ser det som viktig at norske støtteordninger fortsatt skal komme norsk kunst og norske kunstnere til gode. Regjeringen legger til grunn at reglene er gjort ikke-diskriminerende.

EU-landenes kultursamarbeid er omtalt nærmere under kap. 5.13.5. Forøvrig vises det til omtalen av fellesbestemmelsene om audiovisuelle tjenester og fjernsyn under kap. 4.3.3, under språk kap. 5.15 og immaterialrett under kap. 4.15.3.

Fjernsyn

Når det gjelder alkoholreklame i fjernsyn, vil Norge benytte sin rett til å treffe nødvendige tiltak dersom en aggressiv reklamekampanje rettet mot det norske markedet, skulle få negative følger for våre anstrengelser for å begrense alkoholkonsumet. Regjeringen legger derfor til grunn at norsk medlemskap i EU ikke skal medføre endringer i nåværende norske bestemmelser på dette punkt.

Små og mellomstore bedrifter (SMB)

Små og mellomstore bedrifter spiller en sentral rolle i norsk økonomi med hensyn til verdiskaping og sysselsetting. Det samme er tilfelle i EU-landene.

EU-samarbeidet omfatter et eget handlingsprogram for SMB. Hensikten med programmet er bl.a. å sette SMB bedre i stand til å nyttiggjøre seg mulighetene i det indre marked.

Hovedvirksomheten i programmet består av:

- informasjon til bedrifter gjennom Euro-Info systemet

- stimulering til samarbeid og partnerskap mellom bedrifter i ulike land og regioner bl.a. gjennom databaserte nettverk

- forenkling av lover og regler

- arbeid med sikte på å gjøre bedriftene mer internasjonalt orienterte

Programkostnadene for perioden 1993 - 96 er budsjettert til 112 mill. ECU, tilsvarende ca. 940 mill. kroner.

Som en følge av EØS-avtalen deltar Norge og de andre EFTA-landene i handlingsprogrammet for SMB. Et norsk Euro-Info kontor ble våren 1992 formelt tilknyttet Euro-Info-Centre nettverket. Kontoret gir norske bedrifter informasjon om EU/EØS-relaterte spørsmål. Pågangen av henvendelser fra næringslivet indikerer at det norske Euro-Info kontoret fyller en viktig funksjon i veiledningstjenesten rettet mot SMB.

Norge er også tilknyttet Business Cooperation Network (BC-Net). Dette er et databasert nettverk som skal fremme bedriftssamarbeid over landegrensene. Ved hjelp av dette nettverket kan bedrifter søke etter samarbeidspartnere i andre land.

Turisme

EU har ingen felles politikk for turisme. Samarbeidet om turisme baseres på prosjekter og programmer på felter av felles betydning for medlemslandenes aktiviteter og lovgivning innenfor turisme.

En markering av EU-landenes ønske om samarbeid på området turisme var utpekingen av 1990 som Det europeiske turiståret. Erfaringene fra turiståret førte til at man på fellesskapsnivå ble mer oppmerksom på turistnæringens betydning, og behovet for å øke næringens konkurransedyktighet samtidig som miljøhensyn og lokale hensyn ivaretas på en tilfredsstillende måte.

Rådet vedtok i 1992 en tre-årig (1993-95) handlingsplan for turisme med følgende målsettinger :

- utvikle turismen ved å sørge for informasjon og felles utveksling mellom de ulike delene av turistnæringen,

- koordinere turistaktivitetene i Kommisjonen med medlemslandenes aktivitet, oppmuntre til, og i spesielle tilfeller, støtte prosjekter.

Som følge av EØS-samarbeidet deltar Norge i gjennomføringen av denne handlingsplanen.

Katastrofeberedskap

Katastrofeberedskap innebærer tiltak for beskyttelse av mennesker, miljø og eiendeler ved krisesituasjoner oppstått som følge av naturgitte eller tekniske årsaker.

EF-samarbeidet om katastrofeberedskap er begrunnet i behovet for effektivisering og forbedring av landenes egen krisehåndtering, samt rasjonell og koordinert håndtering av krisesituasjoner som har et slikt omfang at ett lands hjelpeapparat ikke er tilstrekkelig. EU-landene har siden 1977 samarbeidet om håndtering av alvorlige ulykker forårsaket av jordskjelv, oversvømmelser, ras, brann, snøstorm og flodbølger. Kjemiske og industrielle katastrofer og havforurensning som er forårsaket av ulykker omfattes også av samarbeidet.

Katastrofeberedskap er omfattet av EØS-avtalen. Den innebærer at EØS-landene innen 1996 oppretter et felles nødtelefonummer. I Norge tas det sikte på å innføre dette nummeret (112) f.o.m. 1. juli 1994.

1.5 ANDRE FORHANDLINGSOMRåDER

Forhandlingene om medlemskap fant sted på grunnlag av en samlet gjennomgang av EFs regelverk. Forhandlingsområder som ikke, eller kun i begrenset grad faller inn under EØSavtalens virkeområde, er omtalt i dette punktet samt i meldingens kap.5. Omtalen tar sikte på å gi en forholdvis bred framstilling av de aktuelle områdene, med hovedvekt på regelverkets innhold og konsekvenser for Norge ved medlemskap. Det gjelder særlig på områder der EU-samarbeidet omfatter en felles politikk.

1.5.1 Energi

Verdien av olje- og gassproduksjonen i Norge utgjør omlag 1/7 av BNP. Norge vil på sikt bli Vest-Europas største produsent av olje og gass, samtidig som nesten 90 prosent av norsk petroleumseksport går til EU-markedet. Omlag halvparten av de gjenværende petroleumsressurser i Vest-Europa finnes på norsk kontinentalsokkel. Eksport fra sektoren var i 1993 106 mrd. kroner, eller om lag 33 prosent av norsk eksport. Dette illustrerer sektorens betydning i norsk økonomi og Norges stilling som leverandør av energi til Vest-Europa.

EU har ingen felles energipolitikk, men flere sider av samarbeidet har stor betydning for energisektoren. Dette berører Norge. Regjeringen mener derfor at det er av stor betydning å ha medinnflytelse på utformingen av det regelverk som gjelder for energisektoren og for vårt viktigste energimarked. Slik medinnflytelse er særlig viktig for Norge som gasseksportør, fordi gassmarkedet er mer regionalt enn oljemarkedet. Den oppnås best gjennom deltakelse i EFs organer.

Et EU-medlemskap innebærer ingen endring for kraftsektoren.

For Regjeringen er det av avgjørende betydning at Norge kan videreføre en politikk også på lengre sikt som bygger på et rettsgrunnlag som respekterer norsk suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene og eiendomsrett til disse. I medlemskapsforhandlingene med EU var det derfor et mål å få bekreftet at de rettigheter EUs medlemsland har over petroluemsressursene, vil gjelde for Norge og bli videreført også i fremtiden. Det var videre avgjørende å få fastslått retten til statsdeltakelse og bruk av Statoil som forretningsfører for statens direkte økonomiske engasjement (SDØE).

Norge har skaffet seg trygghet for at den nasjonale formue som petroleumsressursene utgjør, skal forvaltes av Norge. Disse rettighetene er nedfelt i en egen protokoll til Tiltredelsestraktaten (protokoll nr. 4 i sluttakten). Det innebærer at Norge har full sikkerhet for at endringer i disse rettigheter bare kan gjennomføres ved en traktatendring. Det krever i såfall enstemmighet i Rådet, og dermed kan Norge hindre vedtak som er i strid med nasjonale interesser.

En viktig målsetting for EU er å etablere et indre energimarked. Målsettingen omfatter både gjennomføring av det indre marked på energisektoren og inkludering av energi i øvrige regelutvikling i EU. EU-landenes arbeid med å utforme et konsesjonsdirektiv for å sikre at tildeling av tillatelser for undersøkelse etter og produksjon av petroleum skjer under konkurransemessig like og forutsigbare vilkår, er et ledd i dette arbeidet. Erfaringene fra arbeidet med konsesjonsdirektivet viser at Norge som EU-medlem kan ha betydelig innvirkning på utformingen av det regelverk som vil gjelde vårt viktigste energimarked.

Konsesjonsdirektivet, som ble vedtatt 25. mai 1994, har som utgangspunkt at medlemslandene selv bestemmer hvilke områder som skal gjøres tilgjengelig for undersøkelse, leting etter og utvinning av petroleum. Medlemslandene har videre rett til å fastsette vilkår for petroleumsvirksomheten. Slike vilkår og krav til utøvelse av petroleumsvirksomheten kan etter direktivet bl.a. omfatte nasjonal helse og sikkerhet, transportsikkerhet, miljøvern og beskyttelse av biologiske ressurser, nasjonalskatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi, sikkerhet for installasjoner og arbeidstakere, planmessig ressursforvaltning f.eks. m.h.t. utvinningstempo og behovet for å sikre statens skatteinntekter.

Konsesjonsdirektivet fastslår med dette at ressursforvaltning i vid forstand er et nasjonalt anliggende. Gjennom energiprotokollen (se foran), vil den nasjonale eneretten til resursforvaltningen ikke kunne rokkes gjennom endringer i konsesjonsdirektivet. Etter direktivet skal myndighetenes konsesjonstildeling og fastsettelse av vilkår skje på grunnlag av likebehandling. De vilkår som settes skal være relevante for den virksomhet konsesjonen dekker. Kravet til likebehandling gjelder uavhengig av selskapenes nasjonalitet og eierskap. Dette innebærer at Statoil vil konkurrere på lik linje med andre søkere for sin kommersielle deltakelse i den enkelte utvinningstillatelse. Dette betyr likevel at statens samlede engasjement - gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) , og gjennom Statoils økonomiske andel - kan opprettholdes, idet norske myndigheter vil stå fritt til selv å bestemme omfanget av SDØEs engasjement.

Et hovedformål med EU-samarbeidet på energiområdet er å øke forsyningssikkerheten. Beredskapstiltak for å møte oljeforsyningskriser i fredstid, tiltak for energiøkonomisering og omlegging til alternative energikilder er noen av virkemidlene EU har tatt i bruk for å nå dette målet. Samtidig er det en målsetting at det på energisektoren skal tas nødvendige miljøhensyn.

Viktige miljøutfordringer er nært knyttet til produksjon og forbruk av energi. Energi- og miljøpolitikk er derfor nært sammenknyttet. For Norge vil det være viktig å være med å utforme EUs energisamarbeid slik at hensynet til miljøet blir ivaretatt på en effektiv måte.

I likhet med EFTA- og EU-landene deltar Norge i Det internasjonale energibyrås (IEAs) beredskapssystem. Selv om EUs og IEAs beredskapssystemer er sammenfallende på mange områder, er det også noen forskjeller. Kravene til beredskapslagre av olje er i begge systemer 90 dager. IEAs krav er basert på netto-import, mens EUs lagerkrav fastsettes på grunnlag av landenes forbruk. Som betydelig netto-eksportør av olje har Norge derfor ingen lagerforpliktelse i IEA, mens EUs lagerkrav i utgangspunktet er det samme for Norge som for de øvrige land. Dog vil kravet reduseres med 15 prosent for en petroleumsprodusent som Norge. Det finnes ingen hjemmel i EFs regelverk for å pålegge medlemsland et produksjonsnivå i strid med landets interesser.

Norges gode tilgang på olje og gass vil også i fremtiden være et sentralt element i norsk næringsvirksomhet og samhandel med det øvrige Vest-Europa, som fortsatt vil være det dominerende marked for norsk energieksport. Også innenfor rammen av EFs regelverk vil Norge ha råderett over ressursene og den måten de utnyttes på. Men produksjonsmulighetene alene er ikke bestemmende for det økonomiske resultat. Elementer som EUs fremtidige energipolitiske kurs og markedsordninger vil også få vesentlig betydning for norsk energiproduksjon og eksport.

Viktige premisser for denne utviklingen - både innenfor EU-området, i Øst-Europa og i SUS-landene - vil i stor grad legges i EU. Utformingen av fremtidige systemer for energi- og miljøbeskatning innenfor EU er også et område som kan få stor innvirkning på norsk energieksport, både m.h.t. konkurransevne, de priser energiprodusenten oppnår, og de skatter som tilfaller ressursstaten.

1.5.2 Landbruk

1. Innledning

Landbruket har stor betydning i en helhetlig politikk for å sikre bosetting og sysselsetting i hele landet. Dette endres ikke ved et norsk EU-medlemskap. Det vil også i årene fremover være en sterk distriktsprofil i fordelingen av jordbruksstøtten. Den samlede distrikts- og næringspolitikken skal bidra til utvikling av levedyktige distrikter og bygdesamfunn i alle deler av landet. Forutsetningen for dette er at næringsgrunnlaget og verdiskapningen på bygdene blir utviklet. Dette er i samsvar med de retningslinjer for landbruket som er lagt til grunn i St.prp. nr. 8 (1992-93) om Landbruk i utvikling.

Norsk landbruk har etter krigen vært preget av en økning i produksjonen samtidig som sysselsettingen er redusert. Jordbrukets andel av bruttonasjonalproduktet og andelen av de yrkesaktive som er tilknyttet jordbruk er gått betydelig ned. Primærnæringene utgjorde samlet vel 25 prosent av sysselsettingen i 1950. I 1991 var denne andelen 7,5 prosent, hvorav landbruk sto for ca. 5,4 prosent. Dette er utviklingstrekk som man finner i samtlige vestlige industriland. Den økonomiske utvikling i etterkrigstiden gjør at landbruket har tatt i bruk ny og mer effektiv teknologi som har hevet velferdsnivået og ført til en mer rasjonell drift. Over statsbudsjettet er det gitt betydelig støtte for å sikre landbruket inntekt og gode levekår og samtidig ivareta andre mål knyttet til landbruket.

Målsettingene i den norske landbrukspolitikken har hovedsakelig vært å sikre matforsyningen, stabilisere bosettingsmønsteret i distriktene, sikre primærprodusenter trygge økonomiske og sosiale vilkår, sikre miljøet og effektivisere produksjonen. EFs felles landbrukspolitikk bygger i stor grad på tilsvarende målsettinger.

For å gjøre landbruket mer robust er den norske landbrukspolitikken i økende grad blitt rettet mot en mer kostnadseffektiv kapitalutnyttelse og ressursbruk, samtidig som produksjonen tilpasses etterspørselen i markedet. Utfordringen i dag er å gjøre norsk landbruk mer bærekraftig samtidig som næringen må fornyes og utvikles. En mer effektiv utnyttelse av ressursene innbefatter også en bedre forvaltning av miljøet og en bedre ivaretagelse av forbrukerhensyn. Grunnlaget for denne politikken er lagt igjennom St.prp. nr. 8 (1992/93) om Landbruk i utvikling og Stortingets behandling av denne. I tråd med dette er virkemiddelbruken i landbrukspolitikken lagt om. Andelen produksjonsnøytrale tilskudd er økt betydelig, samtidig som priser og produksjonstilskudd reduseres.

Betydelige prisforskjeller mellom Norge og våre naboland kan gi økt grensehandel og reduserte avsetningsmuligheter for norsk produksjon. Prisnivået på matvarer i andre land legger derfor indirekte begrensninger på handlefriheten i norsk landbrukspolitikk. Et svensk EU-medlemskap vil øke konkurransen på matvaremarkedet, spesielt for varer som er lette å lagre og transportere. For å unngå store tap av markedsandeler vil det være nødvendig å redusere kostnadsnivået i produksjon og foredling av norske jordbruksprodukter.

Den nye GATT-avtalen vil legge begrensninger på norsk handlefrihet i landbrukspolitikken. Avtalen som i større grad legger opp til produksjonsnøytrale virkemidler, tar sikte på å få bukt med den store overskuddsproduksjon og utstrakt bruk av eksportsubsidier. Som følge av denne avtalen er Norge forpliktet til å legge om sitt importvern for landbruksvarer fra et system med importforbud til et tollbasert system. Deretter skal tollsatsene reduseres med gjennomsnittlig 36 prosent og minimum 15 prosent for enkeltprodukter i løpet av en seksårsperiode. I tillegg skal Norge i samme periode foreta en 20 prosent reduksjon i handelsvridende budsjett- og skjermingsstøtte i forhold til basisperioden 1986-88. Det åpnes for bedret markedsadgang gjennom krav til minste import og legges nye begrensninger på bruk av eksportsubsidier.

Landbruket vil bli stilt overfor nye utfordringer og krav til omstilling uansett tilknytningsform til EU. EFs felles landbrukspolitikk står overfor mange av de samme utfordringene som norsk landbrukspolitikk. Støttenivået er generelt lavere i EU enn i Norge, men ligger betydelig høyere enn det som er vanlig i internasjonal sammenheng.

2. EFs felles landbrukspolitikk

EFs landbrukspolitikk tar sikte på å sikre like og rettferdige konkurransevilkår innenfor et felles marked. Den felles landbrukspolitikk er basert på tre prinsipper, nemlig etablering av et felles marked for jordbruksprodukter, preferanse for jordbruksprodukter fra EF i forhold til importerte varer og felles finansiering av landbrukstiltak.

I 1992 ble det vedtatt en omfattende reform av landbrukspolitikken i EU. Et viktig element er å redusere overskuddsproduksjonen gjennom en reduksjon i prisene og overgang til mer produksjonsnøytrale støtteformer. Samtidig legges det opp til å styrke miljøinnsatsen og til å sikre levekårene for produsentene i vanskeligstilte områder. Reformen har på mange måter brakt EFs landbrukspolitikk mer på linje med den norske landbrukspolitikken.

Det sentrale virkemiddelet i EFs landbrukspolitikk er markedsordninger som fastsetter produksjonskvoter for de enkelte medlemsland. Markedsordningene sikrer produsentene minstepriser som ligger høyere enn verdensmarkedets priser. Alle viktige landbruksvarer som meieriprodukter, kjøtt, korn, sukker, vin, frukt og grønnsaker dekkes av markedsordninger.

Det er etablert et felles importvern overfor land utenfor EU. Importvernet er idag i hovedsak basert på variable importavgifter og/eller toll. Ved import oppkreves en importavgift som i prinsippet utgjør forskjellen mellom prisen på verdensmarkedet og EFs terskelpris, som er minste importpris. Ved gjennomføring av GATT-avtalen vil importvernet bli basert på tollsatser.

Betingelsene for landbruksdrift varierer betydelig blant medlemslandene. For å nå målsettingene i den felles landbrukspolitikk i alle medlemsland kreves det derfor virkemidler utover markedstiltakene. For å møte denne utfordringen har EU i økende grad tatt i bruk struktur- og regionalpolitiske tiltak innenfor landbruket. Slike støtteordninger hel- eller delfinansieres gjennom utviklingsdelen av landbruksfondet.

Konkurransereglene gjelder for produksjon og handel med de fleste landbruksvarer. Medlemslandene kan normalt ikke gi nasjonal støtte som strider mot bestemmelsene i markedsordningene eller som virker konkurransevridende.

Omfanget av nasjonale støttetiltak til jordbruket i EUs medlemsland er likevel betydelig. Mot slutten av 1980-tallet utgjorde nasjonal støtte minst 180 mrd. kroner, det vil si nær 50 prosent av total budsjettstøtte til EU-landenes jordbruk. Dette inkluderer blant annet direkte utbetalinger, kostnadsreduserende tiltak, støtte til forskning, veiledning og rådgivning, sosiale ordninger og gunstige skatteordninger.

3. Forhandlingene med EU

Forhandlingene på landbruksområdet har vært omfattende som følge av at omlag 1/3 av EFs bestemmelser gjelder landbrukssektoren. Sentrale forhandlingstemaer har vært etablering av et nytt støttesystem for Nordlig landbruk og gjennomføring av EFs markedsordninger og strukturpolitikk i Norge. Videre har en forhandlet om overgangsordninger både for primærjordbruket og næringsmiddelindustrien, enkelte skogbruksspørsmål og gjennomføring av EFs bestemmelser innenfor det tekniske området herunder veterinære og plantesanitære spørsmål.

Avtalen innebærer at det vil bli utformet et nytt støttesystem for norsk jordbruk. I det nye støttesystemet vil det bli etablert tre hovedgrupper av støtteordninger; tilskudd som fullt ut finansieres av EU, virkemidler som delfiansieres av EU og nasjonale støtteordninger. Bestemmelsene i ordningene som fullt ut finansieres av EU er allerede fastlagt. Viktige ordninger som delfinansieres av EU er miljøstøtte og støtte til vanskeligstilte områder. Støtte vil bli gitt til alle deler av landet.

- Nasjonal støtte

Avtalens bestemmelser om nasjonal støtte er nedfelt i artikkel 138 - 142. I tillegg kommer de bestemmelser som EU allerede praktiserer i forhold til nasjonal støtte, og gjør det mulig å videreføre en sterk distriksprofil i fordelingen av støtten

Avtalen innebærer et nytt støttesystem for Nordlig landbruk. Støtteordningen vil omfatte området nord for den 62. breddegrad. I tillegg vil store områder sør for den 62. breddegrad med tilsvarende klimatiske forhold komme inn under ordningen. Ved fastsettelse av området vil det bli lagt vekt på lav befolkningstetthet, jordbruksarealet i forhold til totalarealet og andel av åkerarealet som nyttes til produksjon av matkorn. I det Nordlige støtteområdet kan det gis varig nasjonal støtte til jordbruket utover hva en hittil har kunnet gi etter gjeldende EF-regelverk. Det kan gis støtte opptil dagens samlede støttenivå til et kvantum tilsvarende dagens produksjonsnivå. Støtten skal i hovedsak gis som areal- og dyrestøtte.

Avtalen åpner for nye nasjonale støtteordninger hvor det er betydelige problemer med å integrere norsk landbruk i den felles landbrukspolitikken. Støtten kan opprettholdes så lenge det er nødvendig for å integrere norsk jordbruk innenfor den felles landbrukspolitikk. Bestemmelsen vil også kunne benyttes for å etablere den nødvendige kombinasjon av støtteformer. Støtteordningene kan anvendes i alle deler av Norge.

Avtalen åpner videre for nasjonal støtte i den generelle overgangsperioden på 5 år. Støtten skal som hovedregel fastsettes ut fra produksjonsspesifikke beregninger. Det skal tas utgangspunkt i de faktiske forskjeller i priser og støttenivå som eksisterer mellom Norge og EU. Støtten skal nedtrappes gradvis og legges om slik at den blir i overenstemmelse med EFs regler i løpet av en fem års periode. Det er også gitt bestemmelser om støtte som ikke er knyttet til bestemte produksjoner og fastsatt unntaksbestemmelser til investeringsordningen i primærjordbruket m.v.

EFs statsstøtteregler åpner videre for at det kan gis nasjonal støtte til tiltak som har formål å fremme kvalitetsproduksjon, sosiale ordninger og andre ordninger av mer allmenn karakter. Enkelte norske ordninger er allerede drøftet med Kommisjonen med sikte på videreføring i samsvar med statsstøttebestemmelsene. Dette gjelder bl.a. velferdsordningene i jordbruket, støtte til avlsarbeid, kvalitetskontroll, forskning m.v.

De nasjonale støtteordningene vil bli utformet av norske myndigheter og godkjent av Kommisjonen. Regjeringen prioriterer dette arbeidet meget høyt og legger opp til at støtteordninger og geografisk avgrensning avklares i god tid før folkeavstemningen.

Avtalens bestemmelser om støtte åpner således for bruk av et bredt spekter av virkemidler. Regjeringen vil med utgangspunkt i disse bestemmelsene sikre de inntektsmuligheter som det er lagt opp til i St.prp. nr. 8 (1992-93) om Landbruk i utvikling. Forutsetningen for dette er kostnadseffektive investeringer og en effektiv bruk av arbeidskraft.

- Pristilpasning og lagernedskriving

I utgangspunktet krevde Norge gradvis tilpasning til EUs prisnivå. Fra norsk side fant man etter nøye vurdering og samråd med de andre søkerland å kunne godta en direkte pristilpasning. Dette må ses i sammenheng med en bredere forhandlingsløsning for landbruket der det ble oppnådd et eget støttesystem for Nordlig landbruk og andre gode støtteordninger, både EU-finansierte og nasjonalt finansierte, direkte kompensasjon fra EU i størrelsesorden tre mrd. kroner over en fire års periode og mulighet for særlig omstillingsstøtte til næringsmiddelindustrien i en overgangsperiode. Det var viktig for Norge at det blir etablert en beskyttelsesmekanisme og et handels-overvåkingssystem for bearbeidede landbruksvarer for å hindre alvorlige markedsforstyrrelser. Disse tiltak vil sikre primærprodusentenes inntekter samt gi næringsmiddelindustrien tid og mulighet til å gjennomføre den nødvendige omstrukturering, og dermed ivareta norske interesser på en tilfredsstillende måte. Det er også grunn til å legge vekt på at denne løsningen vil innebære fordeler for forbrukerne gjennom lavere matvarepriser og for næringsmiddelindustrien i form av konkurransedyktige priser på innsatsvarer.

Pristilpasning ved tiltredelsen vil innebære et betydelig verdifall for produkter på lager og for levende dyr. Regjeringen vil foreslå at det blir gitt prisnedskriving til primærprodusenter og næringsmiddelindustrien for lagre av råvarer, halvfabrikata, ferdigvarer og levende dyr for å sikre stabile markedsforhold.

- Struktur- og regionalpolitikk

Med unntak for de kraftfôrkrevende produksjonene ligger de norske bestemmelsene for investeringsstøtte til primærjordbruket nær opp til EUs ordninger. Norsk landbruk vil derfor ha gode muligheter for å utnytte disse investeringsordningene. Støtten delfinansieres av EU. Norge kan i en overgangsperiode på 5 år gi nasjonal investeringsstøtte til svinekjøtt-, fjørfekjøtt- og eggproduksjon.

Det kan gis støtte til fjell- og vanskeligstilte områder (LFA-støtte). Støtten er 1200 kroner pr. storfeenhet og kan alternativt beregnes pr. dekar. Støttesatsen pr. dekar er 120 kroner. EU betaler 50 prosent av tilskuddet i de 4 nordligste fylkene og 25 prosent i de øvrige områder. Omlag 85 prosent av jordbruksarealet i Norge vil omfattes av ordningen.

EU har som en integrert del av landbrukspolitikken innført tiltak for å fremme nye aktiviteter både på det enkelte gårdsbruk og i landbruksbasert næringsmiddelindustri. EUs tiltak rettet mot bygdeutvikling er i tråd med norske bygdeutviklingstiltak. Etter forslag fra Norge om støtteberettigede regioner skal Kommisjonen fastsette avgrensningen av virkeområdet for EU- finansierte bygdeutviklingstiltak.

- EFs markedsordninger

Melkeproduksjonen er den viktigste enkeltsektor i norsk jordbruk målt både i form av verdiskapning og sysselsetting. Det har derfor vært viktig for Norge å kunne holde melkeproduksjonen på minst dagens nivå.

Norge har fått en kvote for kumelk på 1842 mill. kg. Nivået på den tildelte kvote ligger omlag tre prosent over dagens produksjonsmål. I tillegg er det avsatt en kvote på 175.000 tonn for produsenter som etter nasjonalt regelverk har rett til å starte opp med melkeproduksjon etter et avbrudd på inntil fem år.

Det er i EU ikke etablert en kvoteordning for geitmelk. Lønnsomheten og produksjon i Norge vil kunne reguleres ved bruk av ulike støtteordninger.

Dagens landsdekkende system for prisutjevning av melk vil bli avviklet. Støttesystemet for Nordlig landbruk vil bli brukt slik at det utjevner forskjellen i lønnsomhetsvilkår mellom distriktene og sentrale strøk. Med nye virkemidler vil derfor de eksisterende distriktspolitiske målsettinger ivaretas.

Norge vil komme inn under EFs arealstøtteordning for korn, oljefrø og proteinvekster. For korn vil støtten gjennomsnittlig utgjøre ca. 150 kroner pr. dekar. Innenfor arealstøtteordningen forplikter brukerne seg til å brakklegge 15 prosent av arealet mot en støtte på ca. 200 kroner pr. dekar braklagt areal. Brakkleggingen gjelder ikke bruk som produserer under 92 tonn korn pr. år. Med dagens bruksstruktur vil mindre enn 10 prosent av de norske kornprodusentene være omfattet av brakkleggingskravet. Basisarealet for korn og oljevekster som danner grunnlaget for arealstøtten tilsvarer omlag dagens nivå. I tillegg vil det kunne ytes støtte til kornproduksjon innenfor øvrige støtteprogrammer.

Det vil ikke bli etablert en egen intervensjonsordning for havre. Intervensjonsordningen for de øvrige kornslag vil imidlertid ha en prisstabiliserende effekt også for havre.

Statkorns monopolfunksjoner skal oppheves fra tiltredelsesdato. Norge er imidlertid gitt en periode på to år for å legge om Statkorns funksjoner i det norske markedet. Statkorns virksomhet i korn og kraftfôrmarkedet vil etter 1. januar 1997 skje på forretningsmessig grunnlag. Gjennomføringen av den nye GATT-avtalen vil også medføre at importmonopolet må avvikles.

EFs markedsordning for henholdsvis storfe- og sauekjøtt karakteriseres av et mer omfattende støtte- og tiltakssystem enn hva som gjelder for svin, fjærfekjøtt og egg.

Det har fra norsk side vært viktig å sikre dagens produksjonsomfang og avsetningsmuligheter for kjøtt og egg, og samtidig sikre fleksibilitet mellom de ulike produksjoner og bruk av jordbruksarealer. Det ble derfor lagt stor vekt på å sikre mulighetene for å kunne øke produksjonen av storfekjøtt.

Norge har fått støttekvoter på 50.000 ammekyr, 175.000 hanndyr av storfe og 1.040.000 sauer (søyer). Støttekvoten for hanndyr av storfe og for søyer er i samsvar med dagens produksjonsomfang. Støttekvoten for ammekyr gir rom for en betydelig økning fra dagens omfang på omlag 14.000 registrerte dyr. Støttenivået vil være inntil 1750 kroner pr. år for ammekyr, inntil 900 kroner for hanndyr og ca. 150-300 kroner pr. år for søyer. Dette vil bidra til å opprettholde produksjonen og sikre den nødvendige fleksibilitet i landbrukspolitikken.

Grøntsektoren vil bli omfattet av ordningen for Nordlig landbruk og annen nasjonal støtte. Det kan også gis økonomisk støtte til produsentorganisasjoner i grøntsektoren.

EU har ikke etablert en egen markedsordning for poteter. Norge står dermed fritt til å utforme nasjonale støtteordninger og andre markedstiltak.

Som EU-medlem vil Norge etablere et miljøprogram der EU medfinansierer gjennomføringen. EFs bidrag til det norske miljøprogrammet for jordbruksvarer forventes å bli 460 mill. kroner årlig. Nasjonale midler kommer i tillegg. Regjeringen vil legge vekt på å prioritere innsatsen i områder der vi har de største miljøbelastningene. Samtidig vil tiltak for å opprettholde og vedlikeholde kulturlandskapet bli prioritert. Det kan gis miljøstøtte i alle deler av landet.

- Næringsmiddelindustrien

Store deler av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien har i likhet med primærjordbruket vært skjermet mot konkurranse fra import. For næringsmiddelindustrien betyr et EU medlemskap en ny konkurransesituasjon. Regjeringen så det derfor som nødvendig å få tilfredstillende overgangsordninger for å sikre at den norske næringsmiddelindustrien kan bli konkurransedyktig innenfor EU.

I tillegg til en sikkerhetsklausul for landbrukssektoren for overgangsperioden på 5 år fikk Norge gjennomslag for et eget handels-overvåkingssystem som gjelder i en periode på 3 år og innebærer en gradvis effekt av åpningen av markedet. Overvåkningssystemet omfatter mel, kraftfôrblandinger, kjøtt/kjøttvarer, bearbeidede produkter av erter og gulrøtter og meierivarer unntatt skummetmelkpulver, smør og myke oster. For disse produktene kan det etableres indikative importtak basert på en vurdering av hvor stor import markedet kan avta uten alvorlige markedsforstyrrelser.

For å sikre stabile markedsforhold vil Regjeringen som nevnt foreslå at det blir gitt prisnedskriving for næringsmiddelindustrien.

EU har i sin felles landbrukspolitikk investeringsprogrammer der det gis investeringsstøtte til den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Programmene delfinansieres av EU og det forutsettes egenfinansiering fra støttemottakerne. Programmene inngår i strukturfondstiltakene og gjelder i hele EU. Ordningen omfatter næringsmiddelindustrien som produserer landbruksprodukter slik EU definerer dem. Dette omfatter bl.a. sektorene meieri, frukt og grønt, korn, kjøtt og egg, men ikke produkter som bakervarer, sukkervarer, is, pizza m.v. som har frihandelsstatus i henhold til EØS-avtalen.

Investeringsprogrammene har vært sentrale virkemidler for EU i utviklingen av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri. Ordningen representerer videre et sentralt virkemiddel i gjennomføringen av EFs landbrukspolitikk. Det er klare begrensninger i adgangen til å gi støtte til sektorer hvor det er overkapasitet i foredlingen.

Det ble forhandlet om det finansielle bidraget fra strukturfondene til et investeringsprogram i Norge. I tillegg var det viktig å få adgang til å gi støtte til investeringer som er nødvendige for å få en mer konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri.

I forhandlingsløsningen inngår at vi i en overgangsperiode på 3 år kan gi nasjonal støtte til investeringer som faller utenfor EFs regelverk på området. En forutsetning er at den totale kapasiteten i næringsmiddelindustrien ikke øker. Denne løsningen sikrer at myndighetene kan bidra til investeringer som er nødvendig for å få en konkurransedyktig næringsmiddelindustri som sikrer arbeidsplassene samtidig som en sikrer avsetning av råvarer fra primærjordbruket.

- Skogbruk

EU er hovedmarkedet for norske skogprodukter. Skogbruket og skogindustrien er markedsorienterte med lang erfaring i å arbeide internasjonalt. Skogbruket kan øke bearbeidingsverdien av sin produksjon i fremtiden og har et stort potensiale for produktutvikling basert på høykvalitetsvirke. Norge har betydelige unyttede skogressurser. Utviklingen i skogbruket vil få stor betydning for inntektsforholdene for bruk med kombinert jord- og skogbruksdrift.

Eksportverdien tilsvarer i dag omlag 11 milliarder kroner. Dersom Sverige og Finland blir medlemmer kan EU langt på vei bli selvforsynt med tømmer og skogprodukter. Et norsk EU-medlemsskap vil være en klar fordel fordi det sikrer full markedsadgang til EU-markedet og innflytelse på EUs politikk på dette området. Norsk skogpolitikk vil i liten grad bli påvirket av et EU-medlemskap og de nasjonale ordningene kan i hovedsak videreføres.

- Veterinære- og plantesanitære spørsmål

EU har et harmonisert regelverk på det veterinære- og plantesanitæreområdet for å hindre spredning av dyre- og plantesykdommer samt skadegjørere. Store deler av dette regelverket inngår i EØS-avtalen. EØS-avtalen, i motsetning til EU-medlemskap, forutsetter imidlertid opprettholdelse av grensekontroll. Fra norsk side var derfor hovedmålsettingen i forhandlingene å sikre den gunstige dyre- og plantehelsestatus i Norge i en situasjon hvor grensekontrollen bortfaller.

I EU legges det opp til at kontroll skal skje på opprinnelsesstedet. I tillegg kan det gjennomføres stikkprøvekontroller på mottakerstedet. Norge kan dessuten gis anledning til å stille tilleggskrav ved import dersom norske myndigheter kan dokumentere en god dyrehelsessituasjon eller dersom det er etablert kontrollprogrammer. Norge er i ferd med å etablere kontrollprogrammer for salmonella. I tillegg vil det bli en skjerpet overvåking av sykdomssituasjonen, nasjonalt og ved import. Dette sikrer at den gunstige dyre- og plantehelsestatus i Norge kan opprettholdes.

4. Vurdering

Avtalen innebærer at det utformes et nytt støttesystem som vil gjøre det mulig å nå målene i norsk landbrukspolitikk.

Det legges til grunn et mer konkurransedyktig og robust landbruk med reduserte kostnader. Norsk primærjordbruk og næringsmiddelindustri står overfor utfordringer i årene fremover uavhengig av tilknytningsform til EU. Som EU-medlem vil Norge kunne påvirke utformingen av EUs fremtidige landbrukspolitikk. Regjeringen vil på europeisk såvel som på nasjonalt plan arbeide for en politikk som bidrar til å utjevne levekårene mellom by- og landdistrikter, og som legger til rette for en mer miljøvennlig landbruksproduksjon.

Avtalen innebærer at det utformes et nytt støttesystem for norsk jordbruk. Det åpnes for bruk av et bredt spekter av virkemidler. Regjeringen vil med utgangspunkt i disse støtteordningene sikre de inntektsmuligheter som det er lagt opp til i henhold til St. prp. nr. 8 (1992-93) om Landbruk i utvikling. Forutsetningen for dette er kostnadseffektive investeringer og en effektiv bruk av arbeidskraft.

Regjeringen vil bl.a. gjennom støtteordningen for Nordlig landbruk videreføre dagens distriktsprofil i landbrukspolitikken. Landbrukets rolle for bosetting og sysselsetting i mange deler av landet vil fortsatt være sentral. Vektlegging av miljøhensyn vil bli videreført.

Ved utformingen av støtteordningene vil det bli lagt vekt på å videreføre hovedelementene i jordbrukspolitikken innenfor de produksjonsrammer som avtalen setter. I korn og i de kraftfôrkrevende produksjoner legges det opp til en betydelig strukturtilpasning spesielt i de sentrale strøk. I produksjonen av melk og mørke kjøttslag er det mer begrensede muligheter for strukturendring pga. topografiske og distriktspolitiske forhold. Støtteformer og støttenivåer vil bli utformet på den bakgrunn. Det vil likevel være behov for å utnytte produksjonsapparatet mer effektivt.

Et EU-medlemskap betyr nye utfordringer for norsk landbruk. Det vil bli større konkurranse på det norske markedet, samtidig som Norge får tilgang til et større marked. Det blir derfor viktig å utforme virkemidler slik at produksjonen innrettes mot den nye situasjonen.

Et EU-medlemskap vil for Norge innebære en styrking av innsatsen til bygdeutvikling. I tillegg til nasjonale midler til bygdeutviklingstiltak vil EU bidra med midler fra strukturfondene. Regjeringen mener at en slik politikk vil bidra til å utvikle et mer allsidig næringsliv på landsbygden, og gi et godt fundament for sysselsettingen og bosettingen.

Forhandlingsresultatet innebærer en direkte pristilpasning til EUs prisnivå ved tiltredelsen. Pristilpasningen innebærer at næringsmiddelindustrien får råvarer til konkurransedyktige priser. Samtidig vil et overvåkingssystem for handelen innebære en gradvis effekt av markedsåpningen for næringsmiddelindustrien. Forbrukerne vil kunne nyte godt av billigere matvarer og derved reduserte kostnader til husholdningene. For å sikre normale markedsforhold ved tiltredelse og en mest mulig smidig markedsmessig tilpasning ved selve tiltredelsen vil det bli etablert kompensasjonsordninger for verditap på lager og levende dyr.

I tillegg vil det bli iverksatt omfattende investeringsprogrammer inklusive tiltak overfor næringsmiddelindustrien. Betydelige midler vil bli stilt til rådighet. Regjeringen legger også stor vekt på å benytte de bestemmelser for importovervåking som avtalen legger opp til slik at det blir en gradvis effekt av åpning av det norske markedet.

1.5.3 Fiskeri

Regjeringens overordnede mål for fiskeripolitikken er å skape en bærekraftig og lønnsom fiskeri- og havbruksnæring. For Regjeringen har de viktigste målene i forhandlingene derfor vært å:

- sikre norske fiskerettigheter for fremtiden

- sikre en fortsatt bærekraftig forvaltning av fiskeressursene i norske farvann, herunder videreføre dagens forvaltningsregime nord for 62°N

- sikre at fisket innenfor 12-milsgrensen også i fremtiden forbeholdes norske fiskere

- oppnå full markedsadgang for fisk og fiskeprodukter fra tiltredelsen

- videreføre virksomheten til de norske fiskesalgslagene.

Bakgrunnen for disse målene er fiskerinæringens store betydning for bosetting og næringsgrunnlaget langs kysten og for norsk økonomi. Fiskerinæringen er Fastlands-Norges nest største eksportnæring. 90 prosent av produksjonen, til en verdi av 16,6 mrd. kroner ble eksportert i 1993. Eksport for 10,3 mrd. kroner gikk til EU-landene.

Norge har i en årrekke hatt et omfattende fiskerisamarbeid med EU. Samarbeidet omfatter fastsettelse av nivåene for beskatning av felles bestander i Nordsjøen og bytte av kvoter for bestander som Norge eller EU forvalter (eksklusive bestander). De fleste økonomisk viktige bestander som norske fiskere utnytter, forvalter Norge i fellesskap med enten EU eller Russland. Dette bl.a. fordi bestandene vandrer over store havområder, på tvers av ulike nasjonale økonomiske soner. Totalt tillatte fangstmengder for felles-bestandene, så vel som andre forvaltningstiltak, bl.a. tekniske reguleringer, fastsettes da i samarbeid med EU eller Russland. Samarbeidet bidrar til en effektiv fiskeriforvaltning.

EFs felles fiskeripolitikk

Målsettingene i norsk fiskeripolitikk og i EFs felles fiskeripolitikk er i stor grad sammenfallende. EU skal ved utformingen av fiskeripolitikken bl.a. ta hensyn til fiskerinæringens egenart og den nære tilknytning næringen har til samfunnsøkonomien som helhet.

Den felles fiskeripolitikken har detaljerte bestemmelser om fordelingen av fiskeressursene medlemslandene imellom og regulering av adgang til farvann.

Adgangen til EU-landenes farvann utenom 12-mils kystsoner begrenses i spesielt følsomme områder, som i den såkalte «Shetlandsboksen».

Medlemslandenes «historiske fiske» er hovedkriteriet for fordelingen av fiskerettigheter. Fordelingen av fiskeressursene kalles «relativ stabilitet». Fordelingen gir en fast andel av de fiskemulighetene som blir fordelt til de medlemsland som har fiskerettigheter.

Beslutninger om forvaltningstiltak treffes av Rådet med kvalifisert flertall. Beslutningene omfatter beskatningsnivåene, såvel som en felles politikk for tekniske bestemmelser og kontroll. Disse tiltakene skal fremme en mest mulig effektiv og forsvarlig forvaltningspolitikk.

Adgang til farvann

Fordi den norske fiskeflåten bl.a. består av et høyt antall små fartøyer som fisker nær kysten, ville Norge sikre at adgangen til å fiske innenfor norsk 12-milsgrense skulle forbeholdes norske fiskere.

Norge har fått tilfredsstillende sikkerhet for at fiske i 12-milssonen også i fremtiden vil bli forbeholdt norske fiskere. Dette fremgår av en felleserklæring til avtalen. Den pålegger EFs organer å ta særlig hensyn til kystbefolkningens interesser når dagens ordning om 12-milssoner skal tas opp til vurdering i år 2002. Den norske holdningen til 12-milssonen deles av EUs medlemsland.

Det var også viktig å sikre at nåværende fartøyer fra EU-land ikke skulle få adgang til å begynne nye fiskerier i norsk sone på uregulerte bestander, samt at Norge skulle opprettholde sin nåværende adgang til de farvannene i EU-området hvor Norge har kvoter.

I Tiltredelsesakten knyttes reglene om adgang til farvann og til uregulerte bestander til et system med fisketillatelse, som nå er under utarbeidelse i EU. De nåværende reglene om adgang til farvann i henholdsvis EU og Norge skal gjelde til dette systemet er iverksatt.

Utgangspunktet for det nye systemet med fisketillatelse vil være at det nåværende fiskemønstret skal legges til grunn. De fartøyer som har fisket i et område, vil få anledning til å fortsette med det fiskeriet som har vært drevet der. Dette er av særlig betydning når det gjelder fiske på uregulerte bestander, fordi kun fartøyer som har tradisjonelle fiskeaktiviteter å vise til da vil få fisketillatelse.

Inntil systemet med fisketillatelse er i virksomhet, vil vilkårene for norsk adgang til de nåværende EU-lands farvann i Nordsjøen og Skagerrak være de samme som de betingelser som gjelder i dag.

Når det gjelder det norske fisket vest av 4°V, fremmet EU i forhandlingene krav om at norske fartøyer måtte omfattes av adgangsordninger som tilsvarer de ordninger som gjelder for spanske og portugisiske fartøyer. EU ønsket ikke å gi fartøyer fra søkerlandene bedre vilkår enn de som gjelder for nåværende medlemsland. EUs syn ville i realiteten ført til at Norge bare i begrenset grad kunne utnytte norske fiskerettigheter i disse farvannene.

Fra norsk side ble det understreket at man ikke kunne akseptere adgangsvilkår som ville få slike følger. Adgangsordningen for norske fartøy er derfor utformet slik at Norge fullt ut kan utnytte sine fiskemuligheter i området.

Vilkårene for adgangen for nåværende fartøyer fra EU-land til norske farvann vil være de samme som dem som gjelder før medlemskapsavtalen trer i kraft.

Ressursene

- Fiskerettigheter

Ressursene sto sentralt i forhandlingene. Fra norsk side ønsket man at norske fiskerettigheter i EU-landenes farvann og i norske farvann skulle bli videreført og sikret i avtalen.

De norske fiskerettighetene er fastlagt i Tiltredelsesavtalen enten i form av relative andeler eller kvoter i tonn. Avtalen innebærer en videreføring av de fiskemuligheter norske fiskere har hatt de seneste årene. Det er ikke knyttet noen tidsbegrensning til disse juridisk bindende rettighetene, som bare kan endres med norsk samtykke.

Varigheten av kvotefordelingen understrekes også i en erklæring i Sluttakten. I erklæringen erkjenner EU den store betydning det har for Norge og nåværende medlemsland at prinsippet om relativ stabilitet videreføres som grunnlag for en permanent ordning for fordeling av fiskemuligheter i fremtiden, også etter år 2002.

- Referanseperioder og grunnlag for beregninger

Et annet sentralt tema var hvilket grunnlag kvotefordelingen skulle bygge på. EU hevdet i utgangspunktet at partenes andeler av bestandene skulle regnes ut på grunnlag av en referanseperiode som gikk opp til 15 år tilbake i tiden. Norge ønsket en vesentlig kortere referanseperiode.

Ved beregninger av andeler og kvoter har man lagt til grunn en generell 5-års referanseperiode, med unntak for norsk-arktisk torsk og makrell. Bruken av en referanseperiode medfører at de norske andeler og kvoter vil avvike fra de fiskemuligheter som har kommet til uttrykk i hver enkelt av de siste års bilaterale kvoteavtaler. Forhandlingene dreiet seg om å fastlegge den varige fordeling av fiskemuligheter mellom Norge og det nåværende EU. Partene var enige om å videreføre det fiskemønsteret som har utviklet seg gjennom et mangeårig fiskeriforhold. For at fordelingen skulle være representativ, måtte man legge en referanseperiode av en viss lengde til grunn.

For makrell er imidlertid 1994 referanseår. Den samlede andelen dette året er den høyeste Norge noen gang har hatt i de tre områdene hvor makrellen forvaltes. For norsk vårgytende sild er det oppnådd enighet om at den fastsatte totalkvoten skal dekke hele reguleringsområdet nord for 62°N, inklusive internasjonalt farvann. Norge har 100 prosent andel av denne bestanden i norsk økonomisk sone nord for 62°N og kan opprettholde sitt fiske innenfor 12-milsgrensen i Nordsjøen.

I avtalen fastlegges de nåværende medlemslandenes relative andeler og kvoter i tonn i norske farvann. EUs fiskemuligheter er, på samme måte som de norske, fastlagt gjennom bruk av en fem års referanseperiode.

For norsk-arktisk torsk har man, som for makrell, lagt 1994 til grunn som referanseår. Dette innebærer en videreføring av EUs andel på 2,9 prosent av totalkvoten for norsk-arktisk torsk, som er fastlagt i brevvekslingen fra 2. mai 1992, jfr. St. prp. nr. 102 for 1991-92. Videre er den tilleggskvote av norsk-arktisk torsk som også følger av brevvekslingen, konsolidert til 11.000 tonn i årene 1995-1997. Deretter skal denne delen uttrykkes som en andel på 1,57 prosent av totalkvoten. Med dagens totalkvote på 700 000 tonn representerer dette en økning av denne kvoten på ca. 2.000 tonn i forhold til det som ville ha vært situasjonen med en gjennomføring av innholdet i brevvekslingen fra 1992.

Med EUs tilleggskvote av torsk på 1,57 prosent vil det følge en bifangstkvote på 10 prosent for andre arter for å sikre den praktiske gjennomføring av de andre medlemslandenes fiske i norsk sone.

- Makrellfleksibilitet

EU fremmet krav om større fleksibilitet med hensyn til hvor partene kunne fiske sine respektive makrellkvoter. Kravet bunnet i et ønske om å få adgang til å fiske makrell i norsk sone i Nordsjøen.

Avtalen innebærer økt fleksibilitet i fisket etter makrell ved at hvert enkelt medlemsland kan fiske en tredjedel av sin kvote i de øvrige reguleringsområdene for makrell. Den praktiske konsekvensen av dette vil i dagens situasjon i første rekke være økt adgang for fiskere fra de nåværende medlemslandene til makrellfisket i norsk del av Nordsjøen. Samtidig vil dette kunne bety økte leveranser til norsk foredlingsindustri.

- Eierforhold i fiskeflåten

Norge var opptatt av å sikre at norske fiskerettigheter på grunnlag av prinsippet om relativ stabilitet, ikke blir undergravd ved at norske fartøyer med fiskekvote blir kjøpt av utenlandske interesser, såkalt «kvotehopping».

Etter avtalen kan Norge opprettholde regler som krever norsk statsborgerskap for kjøp av fiskefartøy. Ordningen gjelder i en overgangsperiode på tre år. I en felleserklæring til avtalen slås det dessuten fast at en av målsettingene med EUs system for fordeling av kvoter, er å ivareta særskilte behov i områder der befolkningen er spesielt avhengig av fiske og tilknyttet virksomhet. Man gjengir også Domstolens syn om at denne målsettingen gir grunnlag for å sette som vilkår at det er en reell økonomisk forbindelse mellom fartøyer som fisker på et lands kvoter, og dette landet.

Det norske regelverket inneholder allerede i dag bestemmelser som vil legge forholdene til rette for en hensiktsmessig utvikling av eierforholdene i fiskeflåten, og som i praksis vil kunne gi en beskyttelse mot kvotehopping uten å forskjellsbehandle norske og utenlandske statsborgere. Slike regler kan opprettholdes og videreutvikles. Det gjelder bl.a. krav om at fiskefartøy må være eid av aktive fiskere, bruk av det norske konsesjonssystemet og muligheten til å stille krav som skal ivareta ressurs-, distrikts- og regionalpolitiske hensyn.

Det arbeides med et forslag til ny lov om retten til å delta i fisket, bl.a. for å forhindre kvotehopping.

- Uregulerte bestander

Avtalen setter klare grenser for fartøyer fra de nåværende medlemslandene til å fiske på uregulerte bestander. De kan ikke øke fisket utover de andeler og kvoter i tonn som er fastlagt i avtalen. Som en konsekvens er norske fartøyers fiskeadgang i de nåværende EU-landenes farvann begrenset tilsvarende. Det gjelder imidlertid ikke begrensninger for utvidelse eller utvikling av nye norske fiskerier i det som i dag er norsk fiskerisone.

Begrensningene vil gjelde til systemet med fisketillatelse er iverksatt. Med et system som viderefører det fiskemønster som er etablert, vil det heller ikke i fremtiden åpnes adgang for andre medlemslands fartøyer til å begynne eller utvide fisket på uregulerte bestander i norsk sone.

Forvaltning

Norge la stor vekt på å kunne videreføre dagens norske forvaltningsregime nord for 62°N, fordi det er tilpasset de spesielle fiskerimessige forhold i disse farvann og har gitt gode resultater for bestandsutvikingen, bl.a. for norsk-arktisk torsk. Norske fiskere, særlig i kystdistriktene i nord, er spesielt avhengige av fiske i disse farvannene. Dette var bakgrunnen for de norske kravene om det fremtidige forvaltningsregimet.

Også for de norske farvann i Nordsjøen var innholdet i den fremtidige forvaltningspolitikken et sentralt spørsmål for Norge, og det ble fremmet detaljerte krav knyttet til tekniske reguleringer og kontroll.

Norge beholder myndigheten til å fastsette totalkvoter og føre forhandlingene med Russland for farvannene nord for 62°N fram til 30. juni 1998. Etter overgangsperioden vil denne myndigheten bli overtatt av EU. I henhold til Tiltredelsesakten skal forvaltningen av ressursene i disse farvannene innenfor Fellesskapets fiskeripolitikk skje på grunnlag av det nåværende forvaltningsregime, slik dette er nedfelt i felleserklæringen om forvaltningen av fiskeressursene i farvannene nord for 62°N. Dette innebærer en rettslig forpliktelse for de nåværende medlemslandene til å videreføre dagens norske forvaltningsregime.

Som det mest berørte medlemsland vil Norge dessuten, i henhold til etablert praksis i EU, spille en dominerende rolle i forvaltningen av disse farvannene også etter overgangsperioden. Dette er gjenspeilt i felleserklæringen, der man framhever Norges spesielle stilling som den eneste kyststaten i EU til disse farvannene.

Det omfattende regelverk om ulike tekniske reguleringer og kontrolltiltak er en viktig del av det totale forvaltningssystem. I forhandlingene ble de norske reglene anerkjent som gode og hensiktsmessige. Partene ble på disse områdene enige om overgangsordninger med sikte på å opprettholde og videreutvikle gjeldende norske bestemmelser som EF-lovgivning. Overgangsordningene gjelder bl.a. selve kontrollbestemmelsene.

Kystvaktens og andre norske myndigheters ordinære håndhevelse og kontroll av alle fartøyer i norske farvann vil fortsette.

Markedsadgang

Ved medlemskap får Norge tollfri adgang for all fisk og fiskeprodukter fra tiltredelsesdatoen. Til sammenligning vil tollsatsene for de bearbeidede fiskeprodukter som fikk tollnedtrappingen i EØS-avtalen, stort sett ligge mellom 6 % og 7,5 %. Nåværende tollsats på røkt laks er 13 %. For produkter av sild og makrell er normaltollsatsene i dag henholdsvis 15% og 20 %. For pillede reker i lake er tollsatsen 20%. Dette er produkter som ikke fikk toll-lettelser i EØS-avtalen. Ved medlemskap vil også disse tollsatsene fjernes fra tiltredelsestidspunktet.

EU krevde under forhandlingene at visse fiskeslag skulle gjøres til gjenstand for en overvåkingsordning. Kravet hadde sin bakgrunn i frykt for alvorlige markedsforstyrrelser i lys av uro, bl.a. på det franske marked og hensynet til oppdrettsnæringen i Skottland og Irland. Avtalen innebærer at det fra tiltredelsen blir etablert en overvåkingsordning for laks, sild, makrell, reker, kamskjell, sjøkreps, uer og ørret fra Norge ved salg til andre medlemsland i EU. Systemet er tidsbegrenset til 4 år og skal administreres av Kommisjonen. Norge vil delta i utformingen av ordningen. Ordningen skal utformes slik at den påvirker handelen i minst mulig grad, og anvendes på en mest mulig fleksibel måte.

Markedsorganisering

Når det gjelder markedsorganisering, viste forhandlingene at EFs regelverk i hovedsak samsvarer med norske ordninger. Det var midlertid behov for visse justeringer i forhold til salgslagenes muligheter for å videreføre sin virksomhet etter dagens praksis.

Ved et norsk EU-medlemskap vil de norske fiskesalgslagene i hovedsak kunne opprettholde sin virksomhet som i dag.

Norge vil kunne påby at all førstehåndsomsetning av fisk som finner sted ved landing, skal skje gjennom godkjente salgsorganisasjoner. Slike påbud kan fastsettes for ett år av gangen, men kan forlenges på årlig basis av norske myndigheter, slik at dette i praksis vil være en fast ordning.

De norske salgslagene vil fortsette sin virksomhet omgjort til produsentorganisasjoner i samsvar med regelverket i EU. Nytt ved et EU-medlemskap vil være at salgslagene får et ekstra verktøy som de selv kan velge å gjøre bruk av: Salgslagene kan innenfor visse rammer velge om de vil bruke egne minsteprisordninger, eller om de vil benytte EFs tilbaketrekkingsordning for fisk med støtte fra EF.

Den norske ordningen med omsetningsplikt gjennom salgslag for alle som lander sine fangster i et område, vil være i strid med EFs markedsordning. Dette innebærer at salgslagene bare kan pålegge omsetning av fangst ved landing for fiskere som er medlemmer i organisasjonen. Organisasjonene kan imidlertid kontrollere landingene på vegne av myndighetene, også når det gjelder fangster som ikke førstehåndsomsettes ved landinger fra ikke-medlemmer. Det kan innkreves avgift fra ikke-medlemmer for slik kontroll. Også Protokoll 9 til EØS-avtalen vil gi fartøy fra EU-land, på nærmere spesifiserte betingelser, adgang til ikke å omsette sine fangster ved landing i norsk havn.

EU skal endre sitt regelverk, slik at medlemsland skal kunne godkjenne produsentorganisasjoner på eksklusivt grunnlag. Dette innebærer at medlemslandet vil kunne avslå en søknad om godkjenning, hvis førstehåndsomsetningen allerede er organisert gjennom en eksisterende produsentorganisasjon. Etter EFs konkurranseregler vil prisforhandlinger mellom salgsorganisasjoner og organisasjoner på kjøpersiden ikke lenger være tillatt. Salgsorganisasjonene vil forsatt ha adgang til ensidig å fastsette minstepris, som er bindende både for medlemmene og for andre fiskere som omsetter fisken i organisasjonens distrikt. Når minsteprisen er bindende for ikke-medlemmer, må prisnivået ikke være mer enn 10 pst. over eller under EFs tilbaketrekningspris.

Organisasjonene vil fortsatt kunne regulere fangster, stoppe fisket og dirigere fangster som landes i organisasjonens område, når dette er nødvendig av markedshensyn for fangster både fra medlemmer og ikke-medlemmer.

Andre forhandlingsspørsmål

Regelverket i EU inneholder bestemmelser om reduksjon av flåtekapasiteten i medlemslandene. Norge fikk bekreftet i forhandlingene at det vil bli tatt hensyn til de reduksjoner som allerede har funnet sted i den norske flåten, og til forholdet mellom flåtekapasitet og tilgjengelige norske ressurser. I forhandlingene fikk man fastslått at slike hensyn vil bli tatt.

Fiske av sild til oppmaling skal være tillatt i en overgangsperiode på tre år. EU har bekreftet at man vil akseptere fiske av sild til annet enn konsum også etter overgangsperioden, dersom dette er forenlig med behovet for en rasjonell og ansvarlig utnyttelse av marine ressurser på et bærekraftig grunnlag.

På grunnlag av de innrapporterings- og kontrollregler som gjelder, vil nasjonale støtteordninger jevnlig bli gjennomgått av Kommisjonen. På grunnlag av den gjennomgangen av de norske støtteordningene som ble foretatt i EØS, legges det til grunn at disse vil kunne videreføres.

Fra og med 1994 kanaliseres EFs strukturmidler til fiskerinæringen gjennom Fiskerifondet. Fiskerinæringen vil også kunne motta støtte under målområde 6, 5 og 2 under strukturfondene, jfr. pkt. 1.5.5. Støtten vil bl.a. omfatte midler til etablering og modernisering i fiskeindustrien, oppdrettsnæringen og fiskeflåten, fiskerihavneinstallasjoner , miljøkompetanse- og opplæringstiltak. Forøvrig vil norsk fiskerinæring nyte godt av EFs forskningsmidler.

Virkninger og muligheter

For fangstsektoren vil medlemskap i EU bety en videreføring av dagens nasjonale kvotefordelingsordninger. Kontroll og håndhevelse vil fortsatt være et nasjonalt anliggende innenfor de rammer som er fastsatt av EU. Det sentrale nye elementet vil være at fremtidige forvaltningstiltak vedtas av Rådet, slik at tiltak på grunnlag av norske reguleringsbehov, formelt vil bli fattet i henhold til gjeldende EU-prosedyrer, jfr. fremstilling i kap. 5.3. Ved medlemskap vil Norge samtidig øve direkte innflytelse og delta med full tyngde i den samlede utforming av Fellesskapets fiskeripolitikk, ikke minst i kraft av Norges kompetanse og betydning som fiskerinasjon.

Et EU-medlemskap innebærer en videreføring av de fiskerettighetene som norske fiskere har hatt i de senere årene. De norske rettighetene er fastlagt i Tiltredelsesakten, og det er ikke knyttet noen tidsbegrensning til dem. De norske fiskerettigheter er sikret for fremtiden, og kan ikke endres uten Norges samtykke.

Dagens samarbeid med Russland om felles fiskebestander vil finne sted i nye former, men samarbeidets konkrete innhold forutsettes videreført. Som idag vil fastsettelsen av totalkvotene skje på grunnlag av anbefalinger fra Det internasjonale rådet for havforskning.

Regjeringen er opptatt av å finne egnede måter til å forhindre ukontrollert fiske på bestander som Norge forvalter i internasjonalt farvann. Det er derfor positivt at EU har akseptert at fiske på norsk vårgytende sild skal være regulert også i internasjonalt farvann. Det er også positivt at partene skal undersøke hvordan ukontrollerte fangster på bestander som Norge eller EU har forvaltningsansvaret for kan forhindres. Dette kan bli viktig for å forhindre slikt fiske som i dag finner sted i «Smutthullet», og som i fremtiden vil kunne spre seg til andre farvann.

Etter overgangsperiodene i Tiltredelsesakten vil forvaltningen av ressursene i norsk økonomisk sone skje innenfor felleskapelige rammer. Norsk forvaltningspolitikk og virkemidler skal overtas av EU i farvannene nord for 62°N. Dagens norske forvaltningsregime er tilpasset de spesielle fiskerimessige forholdene i disse farvannene og har gitt gode resultater. At dagens norske regelverk skal integreres i regelverket i EF, legger grunnlaget for at man også i fremtiden vil få en effektiv og bærekraftig forvaltning av ressursene i disse farvannene.

Selv om det er stor grad av samsvar mellom de norske reglene og EF-reglene i Nordsjøen, vil det etter overgangsperioden måtte skje en harmonisering. Det kan også være behov for en omlegging av enkelte sider ved forvaltningen i Nordsjøen. Gjennom en slik omlegging kan man utnytte muligheter ved dette økosystemet som i dag ikke realiseres i tilstrekkelig grad. Som EU-medlem vil Norge delta og øve direkte innflytelse på denne prosessen. Et eksempel på en endring som kan være aktuell, er innføring av utkastforbud i hele Nordsjøen.

Norske regler om kontroll og håndhevelse vil bli videreført. I dag rapporterer EU-landenes flåter fangstene til Norge og til egne myndigheter. Det legges til grunn at slik rapportering vil videreføres nord for 62°N etter overgangsperioden. Med utgangspunkt i en slik rapportering vil Norge kunne ta initiativ til at det gripes inn dersom fisket ikke skulle bli stoppet når det enkelte lands kvote er tatt. Det er den norske Kystvakt som skal påse at vedtak om stans i fisket blir fulgt opp. Den øvrige kontrollvirksomheten til Kystvakten overfor alle fartøyer vil fortsette som før i norsk økonomisk sone. Fartøy som bryter fiskerilovgivningen vil fortsatt bli oppbrakt, og saken behandlet av norsk påtalemyndighet og norske domstoler.

EU er verdens største importør av fisk og er i økende grad avhengig av import for å dekke etterspørselen til et marked på mer enn 350 millioner mennesker. Verdien av importen var i l992 på 62,6 mrd. kroner. 17,7 prosent av dette var import fra Norge.

Selv om norsk fiskeeksport til EU-markedet er økende, er den tradisjonelle delen av eksporten i stor grad i stagnasjon. Økningen skyldes nesten utelukkende veksten i norsk oppdrettsnæring. Over 70 prosent av norsk fiskeeksport går til EU, Sverige, Finland og Østerrike. På tross av betydelige reduksjoner i tollsatsene som følge av EØS-avtalen, virker den gjenværende tollen på bearbeidede produkter til EU begrensende for eksporten. Begrensningen gjelder særlig de fiskeslag som ikke fikk toll-reduksjoner i EØS-avtalen.

Full tollfrihet på EU-markedet vil gi en årlig toll-lettelse på omlag 410 mill. kroner (1993-tall), eller omlag 190 mill. kroner mer enn toll-lettelsene ved full gjennomføring av EØS-avtalen. Dette er imidlertid et statisk bilde, som ikke tar hensyn til de økte markedsmuligheter som medlemskap med tollfrihet vil gi, særlig for bearbeidede fiskeprodukter. Fjerning av toll på all fersk og bearbeidet fisk betyr at den effektive tollsatsen på foredling bortfaller, slik at gevinsten ved bortfallet blir større enn det tollen på bearbeidede produkter skulle tilsi.

Medlemskap i EU vil gi fiskerinæringen både økte eksportmuligheter og mer stabile rammevilkår enn dem som følger av EØS-avtalen. For norsk fiskeindustri vil dette innebære konkurranse på like fot med annen fiskeindustri i EU. Selv med en EØS-avtale der tollnedtrappingen er gjennomført vil norsk fiskeindustri ha en fortsatt konkurranseulempe for viktige produkter i sitt hovedmarked.

Ved et medlemskap vil risikoen for å bli rammet av bl.a. anti-dumpingtiltak og andre handelsbegrensende tiltak på EU-markedet forsvinne. Fiskerinæringens konkurranseevne vil også bli bedret ved at avgifter til attester, betaling for grensekontroll og forsinkelser som følge av slik kontroll, vil falle bort.

Både for den tradisjonelle fiskerinæringen og for oppdrettsnæringen er det avgjørende at markedsadgangen er stabil og forutsigbar. De store investeringer som foretas i næringen understreker behovet for uhindret og sikker adgang til Norges hovedmarked. Et EU-medlemskap vil ivareta dette behovet.

Det er Regjeringens syn at fri adgang til Norges viktigste eksportmarked for fisk og fiskeprodukter vil innebære at de mange kystsamfunn som er avhengig av fiskerisektoren, kan få en betydelig bedret næringsutvikling. Norsk fiskeindustri har potensiale for vesentlig høyere verdiskaping og sysselsetting gjennom økt videreforedling. Det vil i denne sammenheng være avgjørende at næringen selv utnytter de økte muligheter som et medlemskap i EU gir. Det vil gi nye arbeidplasser, langs kysten. Fiskeforedlingsindustrien sysselsetter et stort antall kvinner, slik at disse arbeidsplassene vil komme kvinnene til gode.

Som EU-medlem vil Norge få tilgang til betydelige midler fra EFs strukturfond. Dette vil særlig være viktig med tanke på videreutvikling av fiskerinæringen i kystdistriktene. Tiltakene vil bl.a. gjelde støtte til etablering og modernisering i fiskeindustrien, oppdrettsnæringen og fiskeflåten.

Dette vil gi nye muligheter til å gjennomføre tiltak som kan styrke næringens konkurranseevne og til bedre å utnytte det naturlige fortrinn som nærhet til fiskeressursene representerer. Det vil sette næringen bedre i stand til å utnytte markedsmulighetene i EU, såvel som i andre viktige internasjonale markeder.

Den norske markedsorganiseringen er tilpasset de spesielle forhold som kjennetegner fiskerinæringen i Norge. Det er derfor viktig at man gjennom forhandlingene har fått slått fast at salgsorganisasjonene ved et norsk EU-medlemskap i hovedsak vil opprettholde sin virksomhet som i dag.

1.5.4 Industri

Norsk næringsliv har gjennom EØS-avtalen fått likeverdig adgang til de vest-europeiske markedene på de områdene som omfattes av avtalens virkefelt. På det industripolitiske området ligger forskjellen mellom deltakelse i EØS-samarbeidet og medlemskap i EU i første rekke i muligheten til å delta i de fora hvor industripolitiske retningslinjer og prioriteringer drøftes og vedtas. Dessuten favner EU-samarbeidet om en rekke områder av industripolitisk betydning som ikke er omfattet av EØS-avtalen, slik som felles handelspolitikk, strukturfondene, samarbeid for utvikling av enkeltsektorer som f.eks. skipsbygging, samt arbeidet for å sikre stabile, overordnede rammevilkår, i første rekke ved det økonomiske og monetære samarbeidet.

For å nå Regjeringens målsetting om styrket sysselsetting og verdiskapning må den positive utvikling i næringslivets konkurranseevne og rammevilkår videreføres.

Norsk økonomi er i dag avhengig av inntektene fra petroleumssektoren. Ser man bort fra petroleumsvirksomheten, ville Norge i dag hatt et underskudd på handelsbalansen med utlandet på over 7 prosent av bruttonasjonalproduktet og et underskudd på statsbudsjettet på omlag 10 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Petroleumsvirksomheten vil avta i fremtiden. For å fortsatt kunne trygge sysselsetting og velferd er det således nødvendig å styrke våre fastlandsbaserte næringer.

For et lite, utadrettet land som Norge er rammevilkårene i våre viktigste eksportmarkeder av spesielt stor betydning. Få land har så stor eksport og import, målt som andel av BNP, som Norge. I 1992 var eksportandelen av bruttonasjonalproduktet på 44 prosent, mens tilsvarende importandel var på 37 prosent. Store deler av norsk industri er avhengig av å få solgt sine produkter på utenlandske markeder, spesielt i Vest-Europa.

Fordi utviklingen av vår egen industri er så nært knyttet til hva som skjer i markedene og næringslivet hos våre handelspartnere, har vi interesse av å delta i drøftinger av nærings- og industripolitikk i internasjonale samarbeidsfora. Det er viktig å påvirke de vurderinger som gjøres og de beslutninger som tas.

Formålet med den norske næringspolitikken er å gjøre det attraktivt å investere og produsere i Norge, styrke teknologi- og kompetanseutviklingen, bedre finansieringen og fjerne konkurransehindre, samt styrke lønnsomheten og konkurranseevnen.

Det industrielle samarbeidet i EU er rettet inn mot å sikre gode rammevilkår for næringsutviklingen og grunnlaget for verdiskapningen, i form av felles regelverk og tiltak for å styrke konkurranseevnen, effektiviteten, omstillingsevnen og nyskapningen i næringslivet.

De prinsippene som ligger til grunn for EU-landenes samarbeid om industriutvikling, er stort sett i samsvar med norske næringspolitiske målsettinger.

Det er først ved Maastricht-traktaten at EU-landenes industripolitiske samarbeid har fått et selvstendig rettslig grunnlag, jf. Roma-traktatens art. 130. Dette er en formalisering og videreføring av det industripolitiske samarbeidet som har funnet sted mellom EU-landene i lengre tid. Som grunnlag for samarbeidet har det blitt utarbeidet industripolitiske meddelelser, sist framlagt i det såkalte Bangemann-dokumentet fra 1990 om «Industripolitikk i åpne og konkurransebaserte markeder». Industripolitikken vil fremdeles i hovedsak være medlemslandenes eget anliggende.

De industripolitiske prinsipper og målsettinger som er fastlagt i Maastricht-traktaten er lagt til grunn i Rådets oppfølging av «Hvitboken om sysselsetting, vekst og konkurranseevne» fra 1993.

De nærings- og industripolitiske målsettingene som Maastricht-traktaten fastsetter skal realiseres gjennom den politikk og de tiltak Fellesskapet gjennomfører i henhold til andre bestemmelser i traktaten (Roma-traktaten art. 130 pkt. 3).

De tiltak som brukes på fellesskapsnivå i industripolitisk sammenheng, kan stort sett deles i to kategorier. Den ene er tiltak finansiert over EUs budsjetter, i hovedsak innen rammene av programmer for forskning og utvikling og strukturfondene. Den andre er de rammevilkårene som fastlegges i regelverket knyttet til EFs indre marked. Også felles tiltak innen transport, telekommunikasjon, transeuropeiske nett (infrastruktur for transport, telekommunikasjon og energi), industrielle rettigheter og energi er viktig for den industrielle utviklingen.

Et medlemskap vil gi Norge anledning til likeverdig deltakelse på de mange områdene i EU-samarbeidet av viktighet for den industrielle utvikling, både i utformingen av nytt regelverk og av særskilte tiltak og programmer. Det er Regjeringens oppfatning at dette vil legge grunnlaget for en styrking av utviklingsmulighetene til norsk industri.

1.5.5 Regionalpolitikk - Strukturfondene

Regjeringens overordnede målsetting med regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår i alle deler av landet. Den regionalpolitiske innsatsen skjer gjennom vektlegging av regionale hensyn i utformingen av sektorpolitikken og gjennom egne distriktspolitiske virkemidler.

Vilkårene for den regionale utvikling bestemmes av mange forhold. Det viktigste er den generelle økonomiske utviklingen i Norge og utviklingen i landets samlede inntektsgrunnlag. Vilkårene for norsk næringsliv på våre viktigste eksportmarkeder er av stor betydning for distriktene. Norge har en åpen og eksportrettet økonomi. Ved deltakelse i økt handelspolitisk og økonomisk samarbeid i Europa, bedres grunnlaget for eksport av norske produkter, og derved utviklingsmulighetene for næringslivet i hele landet. Viktige deler av norske eksportnæringer er lokalisert i distriktene, og utgjør flere steder basisvirksomheten i lokalsamfunnene.

Arbeidet for å fremme regional utvikling og utjevning i EU skjer dels gjennom den nasjonale regionalpolitikken som medlemslandene fører hver for seg, og dels gjennom felles innsats via EUs strukturfond.

Regionalpolitikken i EU

De fleste EU-lands nasjonale regionalpolitikk har mange likhetstrekk med norsk distriktspolitikk. Lån og tilskudd til investeringer og bedriftsutvikling er viktige støtteformer. EFs regelverk for statsstøtte setter visse rammer for den støtte som kan gis. Statsstøtte-regelverket er allerede innarbeidet i EØS-avtalen, og gir mulighet for Norge å videreføre hovedtrekkene i vår nasjonale distriktspolitikk.

Den felles regionalpolitiske innsatsen i EU gis høy prioritet. EU består av land og regioner med ulik økonomisk og sosial utvikling, og som derved har ulike forutsetninger for å dra nytte av de velferdsgevinster som den økte integrasjonen i EU gir. Formålet med den felles regionalpolitikken er å styrke samhørigheten i EU, og bidra til økonomisk og sosial utjevning. Midlene fra strukturfondene utgjør et tillegg til den nasjonale innsatsen på disse områdene.

Den regionalpolitiske innsatsen i EU gjennom strukturfondene utgjør omlag 1/3 av EUs budsjett. Det var en fordobling av størrelsen på strukturfondene i perioden 1988-93, og det er lagt opp til en tilsvarende vekst for perioden 1994-99. I perioden 1994-99 er det totalt budsjettert med 1180.7 mrd. kroner (141,4 mrd. ecu) til strukturfondene.

Strukturfondsmidlene brukes til fem prioriterte formål, såkalte målområder:

Mål 1: Fremme utvikling i svakt utviklede regioner.

Mål 2: Fremme omstilling i regioner med industriell tilbakegang.

Mål 3: Bekjempe langtidsledighet og fremme integrering av unge i arbeidsmarkedet.

Mål 4: Lette tilpasningen for arbeidstakere ved omstillinger i næringslivet og endringer i næringsstrukturen

Mål 5: Fremme utvikling av landdistriktene gjennom å:

a) fremme tilpasningen av produksjons- og avsetningsstrukturer innenfor jordbruk og skogbruk.

b) lette de strukturelle tilpasningene i landdistriktene.

Målområde 1, 2 og 5b er regionalpolitiske mål. Mål 3, 4 og 5a kan brukes uten å skille mellom geografiske områder. Mål 1 er høyest prioritert. Hovedtyngden av mål 1-områder ligger i de minst økonomisk utviklede land i EU, slik som Hellas, Portugal, Irland og Spania. Alle medlemsland unntatt Danmark og Luxembourg har mål 1-områder.

Den regionalpolitiske støtten gjennom strukturfondene kan gå til støttetiltak innenfor infrastrukturutbygging, kompetanseutvikling og produksjons- og næringsutvikling. Betydelige områder i EU omfattes av den regionalpolitiske støtten.

Norske forhandlingsmål

Fra norsk side har man forutsatt at ved en utvidelse av EU må særskilte nordiske forhold, slik som lav befolkningstetthet, store avstander, avsides beliggenhet og vanskelige klimatiske forhold, vektlegges både i EUs regionalpolitikk og ved vurdering av medlemslandenes egen anvendelse av regionalstøtte på grunnlag av statsstøttereglene.

Regjeringen har hatt tre hovedmål i forhandlingene:

- Norge må få mulighet til å videreføre og videreutvikle en aktiv nasjonal regionalpolitikk.

- Norge må få en rimelig andel av midlene fra strukturfondene.

- Det må fortsatt være mulig å ivareta regionalpolitiske hensyn innenfor sektorpolitikken, spesielt fiskeri- og landbrukspolitikken.

Forhandlingsresultatet