Vedlegg 5

Uttalelser vedrørende Norges tiltredelsesavtale til EU

fra sentrale norske organisasjoner og institusjoner

I brev av 20. april d.å., inviterte Utenriksdepartementet de organisasjoner som er representert i Regjeringens kontaktutvalg for Europasaker samt Sametinget til å avgi uttalelse vedrørende Norges tiltredelsesavtale til EU.

Nedenfor følger uttalelser fra de organisasjoner/institusjoner som har avgitt svar.

1. BREV AV 3. MAI 1994 FRA HANDELS- OG SERVICENæRINGENS HOVEDORGANISASJON

Vi viser til Deres brev av 20.4.1994 og vil avgi nedenstående uttalelse.

1. Innledning.

I vår uttalelse om EØS-avtalen påpekte vi at norsk varehandel er en av landets mest internasjonaliserte næringer. Det meste av norsk import ivaretas av norske handelsbedrifter samtidig som disse, særlig kjeder og engros- og agenturforetak, har et velutviklet og formalisert samarbeid over landegrensene. Dermed er forholdet til Europa av svært stor betydning for norsk handel. De servicebedrifter (utenom handel) som er tilsluttet HSH, er i hovedsak reisebyråer, turoperatører, vikarbyråer, databedrifter, catering-selskaper, regnskapsbyråer, forlag, renserier, utleiebyråer, konsulent og reklamebyråer, m.m. En rekke av disse bedriftene er minst like internasjonalt orientert som handelsbedriftene.

Det følger av ovennevnte at Europaspørsmålet har vært, og er, et av HSHs prioriterte områder.

2. HSHs organisatoriske behandling av forholdet til Europa.

I HSH har vi gjennom de senere årene gjennomført en grundig organisatorisk behandling av forholdet til Europa. Dette gjelder både spørsmålet om tilslutning til EØS-avtalen, tilleggsavtalen til EØS-avtalen og medlemskapsspørsmålet. HSHs Landsstyre består av representanter fra hele landet og alle bransjer. Den 27. april 1994 avholdt Landsstyret møte for å vurdere forhandlingsresultatet. Enstemmig fattet Landsstyret følgende vedtak:

«HSHs Landsstyre har i møte den 27. april 1994 vurdert de viktigste sider ved forhandlingsresultatet med Den Europeiske Union. Etter en helhetsvurdering vil Landsstyret anbefale medlemskap på de vilkår forhandlingsresultatet gir.

Landsstyret mener at med foreliggende forhandlingsresultat, vil norsk EU-medlemskap bidra til økt etterspørsel, økt aktivitet og derigjennom økt sysselsetting. Forhandlingsresultatet sikrer videreføring av norsk innflytelse, politikk og tradisjonelle virkemidler på alle vitale områder samtidig som både forbrukerne og næringslivet vil høste økonomiske gevinster. For handels- og servicenæringen er det avgjørende at norsk næringsliv nå får rammebetingelser som likestiller det med annet europeisk næringsliv.

Landsstyret understreker at dersom Norge blir stående utenfor EU, mens Sverige og Finland blir medlemmer, vil vi få en grensehandelslekkasje som mange ganger overgår tidligere erfaringer. Dette vil true tusenvis av arbeidsplasser innenfor norsk handel».

3. EØS- eller EU-medlemskap.

For de fleste praktiske formål ivaretar EØS-avtalen de økonomiske relasjoner mellom Norge og de andre EFTA- og EU-landene. Men grensekontrollene bortfaller i EU, og dette er en vesentlig forskjell idet alle formaliteter, dokumentrutiner, etc. ved grensepasseringer, representerer betydelige kostnader. Beregninger har vist at slike kostnader kan utgjøre ca. 7-9% av importverdien.

En annen vesentlig forskjell mellom EØS- og EU-medlemskap er at EØS hovedsakelig dekker industrivarer (tolltariffens kapitler 25-97), mens medlemskap også dekker tolltariffens øvrige kapitler (dvs. varer fra primærnæringene). Etter vår vurdering er forhandlingsresultatet på dette området gunstig, og det er viktig at det er oppnådd full pristilpasning og markedsadgang fra første dag. Ikke minst av hensyn til forbrukerne er dette vesentlig. Overgangs- og overvåkningsordningene for næringsmiddelindustrien vil lette, en under enhver omstendighet, nødvendig omstillingsprosess innenfor denne bransjen. I tillegg vil næringsmiddelindustrien nyte godt av billige innsatsvarer i likhet med deres konkurrenter innenfor det nåværende EU.

Vi vil imidlertid understreke at det er svært viktig å få avklart hvordan importovervåkningen av landbruksvarer og industrielt bearbeidede landbruksvarer skal praktiseres. Det må for all del unngås at systemet etableres slik at man kan risikere at f.eks. en dagligvarekjede kjøper et så stort kvantum alene, at det setter stopp for andres innkjøp.

Tilslutning til tollunionen EU, i motsetning til frihandelsavtalen EØS, styrker Norges handelspolitiske posisjon overfor 3.land. Trolig vil et 3.land nøle lenge før begrensningstiltak overfor norsk eksport iverksettes idet dette landet da utfordrer EU og ikke bare Norge. Det er imidlertid enkelte forhold ved tollunionen som er mindre gunstig. Dette vil vi komme tilbake til nedenfor.

4. EU og strukturutviklingen innenfor handels- og servicenæringen.

Når det gjelder strukturutviklingen i varehandelen, så har den pågått i et høyt tempo vil mange hevde. Dette har imidlertid skjedd utenfor EU, og det ligger ingen ting i forhandlingsresultatet som direkte vil påvirke strukturutviklingen i den ene eller andre retning. Således vil det eksempelvis være feil å hevde at vi må stå utenfor EU for å bevare en finmasket og småbedriftspreget handelsstruktur i Norge.

EU-medlemskap vil heller ikke i seg selv direkte stimulere til utenlandske investeringer i, og oppkjøp av, norsk handels- og servicenæring. Norsk konsesjonslovgivning for den del av næringslivet som vi representerer, er i alle år blitt praktisert meget liberalt og så vidt vi vet er ingen konsesjonssøknad innen «vår» del av handels- og servicenæringen blitt avslått fordi det dreier seg om en utenlandsk investering. Til tross for denne meget liberale praksis er likevel norsk varehandel med få unntak, norsk eiet og drevet. Vi vil også hevde at de utenlandske investeringer som har forekommet innenfor norsk handels- og servicenæring, har vært gunstige for næringen selv og særlig for næringens kunder. Erfaringen har vist at de utenlandsk eide handels- og servicebedriftene i Norge, er stabile vekstkraftige bedrifter og sikre arbeidsplasser.

5. Tilslutning til tollunionen.

For handelsbedriftene vil trolig den største forandringen ved EU-medlemskap oppleves ved tilslutning til tollunionen og EUs ytre handelspolitikk. Gjennomsnittlig er EUs tollsatser ca. 2% høyere enn de norske. Imidlertid er variasjonene fra vare til vare store. Mange tollsatser vil bli betydelig redusert i forhold til 3.land mens andre mangedobles.

Også på handelspolitikkens område vil man merke betydelige endringer. Et eksempel er straffetoll ved angivelig dumping på EU-markedet. Dette er et hyppig brukt verktøy i EU. I gjennomsnitt har EU ca. 60 slike saker pr. år, mens Norge har gjennomført antidumpingtoll én gang i løpet av de siste 15 årene.

På mange måter praktiserer EU et mer restriktivt importregime enn Norge. Antidumpingpolitikken nevnt ovenfor, er ett eksempel. Kvoteordninger er et annet. Således har EU tekstilimport-begrensningsavtaler med mange flere land enn Norge. Også varer som porselen, keramikk og krystall er importregulert inn til EU mens Norge i dag har fri import av slike varer. Tildelingen av kvoter kan også være et problem, og det er uklart om f.eks. totalimporten til EU av importregulerte varer utvides, som følge av at store importører som Norge, Sverige, Finland og Østerrike blir medlemmer av EU. Vi er takknemlige for at norske myndigheter vil ta opp med Kommisjonen de spesielle problemer som knytter seg til kvotetildelingssystemene, og særlig den overgangsfasen man nå er inne i der norske bedrifter ikke kan konkurrere med EU-importører om kvoter på varer for levering i 1995.

6. Enkelte handelsmessige konsekvenser av at Norge blir stående utenfor EU.

Slik vi bedømmer det, vil det få en rekke negative konsekvenser for Norge dersom Norge blir stående utenfor EU. Åpenbart vil den tendens vi har sett gjennom mange år til at en stadig større del av norsk vareproduksjon legges utenfor landets grenser, vare ved og bli forsterket. Samtidig er manglende investeringer i Norge et problem, og det blir betraktet som en viktig oppgave å få utenlandske investeringer til Norge. Med Norge utenfor EU, blir slike investeringer enda mindre attraktive.

Med de kostnader som er knyttet til grensepasseringer nevnt ovenfor, blir også norsk næringsliv ytterligere konkurranseutsatt i forhold til næringslivet i EU-land.

Vi stiller oss også tvilende til om det er mulig å opprettholde EØS-avtalen i sin nåværende form og med sitt nåværende omfang, dersom Norge, Island og Liechtenstein alene skulle utgjøre EFTA-pilaren i EØS-avtalen.

Dersom Sverige skulle bli medlem av EU, mens Norge blir stående utenfor, vil Norge få felles grense med et EU-land (Sverige), som har EU-priser på matvarer og etterhvert trolig på varer som alkohol og tobakk. Det er åpenbart at man i en slik situasjon vil få grensehandelslekkasjer fra Norge til Sverige som langt overstiger de erfaringer vi hittil har hatt. Da grensehandelen mellom Norge og Sverige var på topp i norsk disfavør, i 1988, utgjorde denne grensehandelen 3 milliarder kroner. Anslagsvis kreves det 3 000 årsverk for å selge en slik varemengde. I en situasjon der Norge står utenfor EU mens Sverige er EU-medlem, er det ingen tvil om at svært mange norske husholdninger vil velge svenske forretninger som sin hovedleverandør.

HSHs vurderinger.

Et norsk, svensk og finsk medlemskap i EU skaper nye fremtidsutsikter for Norden. Vi står imidlertid ikke overfor valget mellom noe nytt eller at alt skal bli ved det gamle. EØS-avtalen ivaretar norske interesser, men med færre EØS-land utenfor EU blir tyngdepunktet forflyttet, og som nevnt tviler vi på muligheten til å opprettholde EØS i sin nåværende form.

Totalt sett er det liten tvil om at næringslivet som helhet vil tjene på medlemskap. Handels- og servicenæringen er kanskje den næring som mest entydig vil høste gevinster av norsk EU-medlemskap. Dette skyldes at det er den økonomiske aktiviteten som er denne næringens marked, og som følge av medlemskap vil denne aktiviteten øke. Ved at handels- og servicenæringen sørger for at det øvrige næringsliv får sine leveranser av råvarer, halvfabrikata, maskiner, utstyr og tjenester, og ved at handels- og servicenæringen sørger for avsetningsmuligheter for produksjonsnæringene, bidrar handels og servicenæringen til å sikre arbeidsplassene i næringslivet og skaper behov for ekspansjon. Med norsk EU-medlemskap mener HSH at disse funksjonene får bedre arbeidsvilkår og blir bedre ivaretatt. Sett fra enkelt-bedriftenes side er imidlertid bildet mer nyansert. Hvordan den enkelte bedrift kommer ut av det, vil være helt avhengig av bransje, varetyper, innkjøpsland, omstillingsevne og -vilje, osv.

Ut fra en totalvurdering der fordeler veies opp mot ulemper, mener HSH at Norge, norsk næringsliv og spesielt norsk handels- og servicenæring og ikke minst forbrukerne, er tjent med norsk EU-medlemskap. Forhandlingsresultatet sikrer videreføring av norsk innflytelse, politikk og tradisjonelle virkemidler på alle vitale områder samtidig som, som nevnt, både forbrukerne og næringslivet vil høste økonomiske gevinster. For handels- og servicenæringen er det avgjørende at vårt næringsliv ved medlemskap får rammebetingelser som likestiller det med europeisk næringsliv.

2. BREV AV 9. MAI 1994 FRA DEN

NORSKE BANKFORENING

Det vises til Deres brev av 20.04.94.

Den norske Bankforenings styre har i møte 14.03.94 fattet følgende vedtak:

«Styret viser til den norske Regjerings søknad om medlemskap i EU. Videre viser styret til det forhandlingsresultat som foreligger og til Regjeringens anbefaling om at Norge blir medlem av EU. Bankforeningens styre mener at Norges samlede interesser er best tjent med medlemskap i EU. For bank- og finansnæringen spesielt vil medlemskap bl.a. bedre sikre norsk innflytelse på utviklingen av EU's regelverk, som allerede ved EØS-avtalen gjelder også for norske banker.»

Vedtaket vil bli lagt frem for Bankforeningens hovedstyre.

3. BREV AV 10. MAI 1994 FRA NORGES REDERIFORBUND

Vi viser til Departementets brev av 20. april d.å. hvor Norges Rederiforbund inviteres til å avgi uttalelse om Norges tiltredelsesavtale med EU.

Norges Rederiforbund representerer nærmere 200 norske rederi og offshoreentreprenør-bedrifter som samlet årlig genererer bruttoinntekter i størrelsesorden 45 milliarder norske kroner. Andre nøkkeltall for næringen er:

- den står for nær 15% av de samlede norske eksportinntekter.

- næringen kontrollerer rundt 10% av verdensflåten og 15% av verdensflåten av flytende borefartøyer.

- rederinæringen utgjør kjernen i et maritimt miljø som samlet sysselsetter nær 60.000 personer i Norge. Mange av disse arbeidsplassene er i dag konkurransedyktige arbeidsplasser i kyst-Norge.

- eksempler på andre tunge deler av det maritime miljø er Det norske Veritas som klassifiserer ca. 15% av verdensflåten og de norske skipsassuranseselskapene som har rundt 20% av verdensmarkedet på sitt område.

For norsk rederi- og offshorenæring representerer EU-landene et avgjørende marked; rundt 50% av næringens årlige inntekter genereres i fart til og fra dette området.

På det skipsfartspolitiske området - og i spørsmål av betydning for våre medlemmer på offshoreområdet - spiller det europeiske samarbeid en stadig viktigere rolle. Mens Unionen for få år tilbake knapt omfattet disse saksområder, treffes det nå stadig mer betydningsfulle beslutninger. Eksempler på det nye saksfelt på EUs dagsorden er sikkerheten til sjøs, miljø- og ansvarsregler, minstekrav til skipsbesetningers kvalifikasjoner, styrking av næringens internasjonale konkurranseevne o.s.v.

Et forhold er verd å fremheve: på de fleste viktige områder håndhever EU sine skipsfartsbestemmelser på havnestatsbasis, og i mindre grad på flaggstatsbasis. Denne tendensen blir stadig tydeligere. Man berøres således av EUs regelverk i den grad man anløper EU-havn eller arbeider på EU-sokkel, uavhengig av hjemlandets egen tilknytningsform til EU.

Det er ikke nødvendigvis full enighet i EU om det saklige innhold i alle spørsmål eller om hvor langt EU-harmoniseringen bør gå. For vårt eget vedkommende legger vi særlig vekt på at EU effektivt bekjemper proteksjonismen internt og eksternt og legger forholdene til rette for en globalt konkurransedyktig og kvalitetsbevisst rederinæring. Men uansett det enkelte medlemslands vektlegging og ambisjon er det viktige i denne forbindelse at EU blir en stadig mer sentral aktør i utformingen av de internasjonale spilleregler og at det skjer en fortløpende tyngdeoverføring fra andre internasjonale beslutningssentra. Deltagelse i denne beslutningsprosessen er naturlig for skipsfarts- og offshorenasjonen Norge.

Det er grunn til å frykte at EØS-avtalens betydning vil bli stadig svekket. For vår egen nærings vedkommende er det allerede nå en vesentlig forskjell mellom EØS-avtalen og medlemskapsavtalen: mens EU ikke var villig til å la direktivet om liberalisering av medlemslandenes kystfart, som trådte i kraft 1. januar 1993, gjelde for EFTA-landene, er det full likebehandling i henhold til medlemskapsavtalen. Hvis et eller flere av søkerlandene blir medlem fra 1.1.95, gir det i tillegg grunn til stille spørsmål om EØS-institusjonenes fremtid. Men selv om alle søkerlandene blir stående utenfor, er det fare for at EFTA-landene i økende grad vil bli henvist til å foreta en passiv tilpasning til EU-beslutningene.

Etter Norges Rederiforbunds oppfatning gir tiltredelsesavtalen et godt utgangspunkt for Norges deltagelse i EU-samarbeidet. Erfaringene fra EUs historie så langt viser at på de områder der medlemslandene har viktige nasjonale interesser å ivareta, får de også gjennomslagskraft. Norge er Europas nest største skipsfartsland og største operatør av offshore bore- og servicefartøyer. På begge disse områdene kan vi altså konstatere at store deler av politikken fortsatt er under utforming.

Norges Rederiforbunds konklusjon er derfor at Norge bør bli medlem i den Europeiske Union på basis av den foreliggende tiltredelsesavtalen.

4. BREV AV 13. MAI 1994 FRA KOMMUNENES SENTRALFORBUND

Kommunenes Sentralforbund ble sammen med en rekke andre organisasjoner invitert til å avgi uttalelse i forbindelse med ovennevnte. Denne ble mottatt hos oss den. 26.04.94 med frist den 10.05.94.

For en organisasjon som vår betyr det at man i realiteten blir avskåret fra å la våre politikere behandle spørsmålet. Den følgende uttalelse er følgelig en administrativ uttalelse som vil bli forelagt vårt styre som melding i styremøte den 16.06.94.

Vi ønsker å gi uttrykk for at selve teksten partene er blitt enig om tydeligvis gir rom for tvil og ulike tolkninger; og at våre medlemmer, norske kommuner og fylkeskommuner vil kunne ha divergerende syn på avtalen; blant annet ut fra både politisk og geografisk ståsted.

Vi tillater oss forøvrig å vise til vårt dokument; «Krav fra kommunesektoren i samband med forhandlingene om Norsk medlemskap i EF» dagsett 02.04.93, og oversendt Regjeringens Europautvalg c/o Utenriksdepartementet. Vi ber om at dette følges opp i Stortingsmeldingen.

2. Regionalpolitikk

De fire nordligste fylkene faller inn under det nye målområde seks. Det viktigste kriteriet for å falle inn under målområde seks er at befolkningstettheten ligger under åtte personer pr. kvadratkilometer. I forhold til målområde ett, som var Norges opprinnelige krav i forhandlingene, gir dette nyopprettede målområde litt mindre penger i regionalstøtte. Kriteriet - befolkningstetthet - er imidlertid et mer stabilt kriterium enn gjennomsnittlig inntekt pr. innbygger som målområde ett bygger på.

Det vil være ca. 500 millioner hvert år i regionalstøtte fra EU til de nordligste fylkene. Disse pengene skal gå til programmer - det kan være støtte til infrastruktur, næringsstøtte, landbruks- eller fiskeristøtte - som må forelegges Europakommisjonen for godkjennelse før pengene blir utbetalt. Det forutsettes også at programmene blir delfinansiert av den norske stat, slik at dette vil koste den norske statskassen like mye som Nord-Norge får fra EU.

Det er etter vår mening ennå ikke avklart om Norge må avvikle noen av dagens distriktspolitiske støtteordninger.

Norge sør for Nord-Trøndelag kan også regne med noe EU-støtte. Hvor mye det kan bli er ikke klart. Det vil hovedsakelig være støtte fra strukturfondene til områder i industriell tilbakegang, og til områder med stor langtidsledighet.

Kommunenes Sentralforbund ber om at norsk kommunesektor selv får peke ut representanter til regionale samarbeids- og rådgivningsorganer innenfor EU.

3. Skatter og avgifter.

Såvidt vi kan se er hovedforskjellen mellom EUs merverdisystem og det nåværende norske system, at det er generell merverdiavgift også på tjenester. Ved medlemskap er Norge forpliktet til i løpet av en overgangsperiode på ett år, å innføre merverdiavgift på en rekke tjenester. På områder som helse, sosial, undervisning, bank og forsikring, fast eiendom, idrett og kultur er det i større eller mindre grad gjort unntak for avgiften i EU. Unntakene innebærer at de viktigste kommunale tjenester heller ikke vil bli pålagt avgift i Norge ved eventuelt EU-medlemskap.

Hvis det blir innført mva på tjenester, innebærer det at kommunenes utgifter vil øke. Hvor mye vet man ikke før omfanget av kommunenes innkjøp av tjenester, som eventuelt vil bli pålagt avgift, er klarlagt. Selvsagt vil det ha betydning hvilket nivå man velger for denne avgiften. For at kommunene skal kunne opprettholde sitt tjenestetilbud, kreves det at kommunene får kompensasjon for en eventuell utvidelse av merverdiavgiften til nye områder.

De tre nordligste fylkene er idag fritatt for moms på el-kraft. Ved EU-medlemskap bortfaller dette fritaket.

Investeringsavgiften skal fjernes i løpet av fem år. Dette kan føre til ny aktivitet mht. nyetableringer.

4. Miljøpolitikk.

90% av norsk miljøpolitikk ble harmonisert med EU i EØS-forhandlingene, så eventuelt medlemskap innebærer ikke de store endringene. De norske miljøstandardene kan opprettholdes. I avtalen heter det at Norge får en overgangsperiode på fire år.

I disse fire årene har EU forpliktet seg til å komme på samme nivå som Norge. Hvis EU ikke klarer dette må vi si klart fra at vi vil påberope oss Roma-traktatens miljøgaranti for å kunne fortsette med strengere nasjonale standarder.

Men det er spørsmål på miljøsiden det ikke er forhandlet om. Det gjenstår å se om Norge kan fortsette som det foregangsland det i mange tilfeller har vært, når det gjelder miljøspørsmål. Det som blir avgjørende er om nye norske tiltak vil virke diskriminerende eller hindre fri vareflyt.

Kommunenes Sentralforbund ønsker å påpeke at man vil kunne få EU standarder som vil kunne medføre betydelige investeringer i norsk kommunal sektor for å opprettholde konkurransekraft. I disse tilfeller ønsker vi å sikre kompensasjon for denne type investeringer.

5. Sosialpolitikk.

Dette har ikke vært gjenstand for forhandlinger, hverken under EØS-prosessen eller under EU-forhandlingene. Det er opp til hvert enkelt land hvilke trygdesystem man velger, og hvilke sosiale ytelser man legger seg på.

6. Fri bevegelse av personer.

Dette ble en realitet allerede under EØS-avtalen. EØS-området er et felles arbeidsmarked der en arbeidstaker kan søke arbeide i alle de andre landene uten å måtte sikre seg arbeidstillatelse. Dvs. at en utenlandsk person fra EØS-området garanteres samme rettigheter i Norge som nordmenn har. En arbeidsledig kan bruke tre måneder på å skaffe seg jobb.

Retten til fritt å ta arbeid omfatter ikke stillinger i offentlig sektor som i oppholdslandet er forbundet med utøvelse av offentlig myndighet. Dette er det etter vår mening grunn til å understreke.

De som benytter seg av retten til fri bevegelse, beholder opptjente rettigheter i hjemlandet og er underlagt samme trygderegler i etableringslandet som landets egne borgere.

Personer uten fast arbeide kan bli bedt om å bevise at de har midler til å forsørge seg og at de har sykeforsikring i orden.

Forhandlingsresultatet og evt. medlemskap vil ikke føre til endringer i forhold til arbeidsgiver/arbeidstaker utover det som gjelder pga. EØS-avtalen.

7. Budsjettet.

Budsjettmessig sies det at Norge blir netto bidragsyter. Det er uenighet om hvor mye, pga. at det er uenighet om hvordan verdiskapningen ved eventuelt medlemskap vil slå ut. Men en størrelsesorden på 4 mrd. kroner er sannsynlig.

8. Subsidiaritetsprinsippet -

nærhetsprinsippet.

Dette prinsippet har det vist seg å være forskjellig tolkning av innad i EU. Selve prinsippet blir innført i Norge ved evt. medlemskap i EU - nærhetsprinsippet er ikke innført ved EØS-avtalen.

Enighet om tolkningen er det for det forhold at beslutninger på fellesskapsnivå skal begrunnes med hvorfor det må fellesskapsbeslutning til, og ikke en nasjonal beslutning. Hvorvidt nærhetsprinsippet skal brukes på samme måte innad i det enkelte land - dvs. at det skal begrunnes hvorfor en beslutning er fattet på nasjonalt nivå og ikke regionalt eller lokalt - er ikke klart.

9. Fellesskapsretten - norsk rett.

Det er et overordnet prinsipp, nedfelt av den daværende EF-domstolen (ikke EU-domstolen), at fellesskapsretten har fortrinnsrett i forhold til norsk rett.

Dette bildet er imidlertid ikke entydig. Den tyske forfatningsdomstolen slo fast i desember 1993 at den tyske forfatningen i noen tilfeller står over fellesskapsretten. Denne tolkningen er det også grunn til å feste seg ved.

Avslutningsvis må vi understreke at KS som organisasjon ikke har tatt stilling til ønskeligheten av et evt. EU-medlemskap. Vi kan selvsagt heller ikke utelukke at det fremkommer tungtveiende argumenter den ene eller den andre vei i tiden frem mot folkeavstemningen. Noen av disse vil også kunne ha sitt utspring i norsk kommunesektor.

5. BREV AV 5. MAI 1994 FRA NORGES FISKARLAG

Vi viser til Deres brev av 20. april hvor Norges Fiskarlag inviteres til å avgi uttalelse om Norges tiltredelsesavtale til EU.

Norges Fiskarlags Landsmøte behandlet ovennevnte sak i møte 26. april 1994, og følgende vedtak ble fattet:

1. Landsmøtet i Norges Fiskarlag må på det sterkeste beklage, og sterkt ta avstand fra at regjeringen i medlemskapsforhandlingene med EU fullt ut har gitt fra seg råderetten, dvs. retten til å forvalte fiskeressursene i samtlige norske fiskerifarvann. EU overtar dermed Norges rettigheter til å forvalte det sårbare havet som inneholder Europas siste store fiskeressurser. Dette står i grell kontrast til Statsministerens uttalelse til det norske Storting 16.11.92:

«I framtiden vil det være en forutsetning at Norge bevarer kontrollen over norske naturressurser».

Landsmøtet vil minne om at fiskeressursene i et langsiktig perspektiv er de mest verdifulle Norge som nasjon rår over, fordi disse ressursene i motsetning til oljen er fornybare. Landsmøtet understreker at det er retten til å forvalte og beskatte fiskeressursene som er hovedfundamentet for bosettingen og sysselsettingen på kysten. Samtidig gir disse ressursene grunnlag for en fiskeeksport som bringer store valutainntekter til landet. I 1993 var denne næringen den nest største netto eksportnæringen i Norge, med en eksportverdi på 16-17 milliarder kroner. I nasjonaløkonomisk sammenheng er derfor fiskerinæringen blant Norges aller viktigste næringer.

2. Landsmøtet konstaterer at det å overføre forvaltningsretten fra kyststaten, bryter fullstendig med det som har vært utviklingen innenfor havretten de siste 50 år. I dette arbeidet, som Norge har vært en pådriver i, har formålet vært å gi kyststatene et større ansvar i forvaltningen av fiskeressursene, fordi dette vil gi bedre trygghet for at ressursene blir forvaltet på en bærekraftig måte.

Ressursforvaltningen i EUs farvann har vært katastrofal. Situasjonen preges av nedfiskede bestander og et omfattende fiske på yngel og småfisk. Norge har derimot greid å bygge opp viktige bestander, og ressursene i Barentshavet er idag blant de rikeste i verden.

Landsmøtet understreker at kontroll med ressursuttaket er en avgjørende forutsetning for en vellykket ressursforvaltning. Landsmøtet konstaterer at avtalen kan innebære at det etter en overgangsperiode på tre år vil være den enkelte flaggstat som får ansvaret for å kontrollere at vedkommende lands fartøyer ikke fisker utover tildelte kvoter i norske fiskerifarvann. Dette vil innebære en sterk svekkelse av ressurskontrollen.

3. Landsmøtet tar sterk avstand fra at regjeringen både direkte og indirekte har avgitt betydelige fiskeressurser til EU. Dette til tross for gjentatte forsikringer om at Norge ikke skulle avgi fisk. Det prinsipp som Norge etablerte i EØS-forhandlingene om at markedsadgang kan kobles med ressursadgang, er dermed dessverre videreført. Landsmøtet understreker at det ikke er noen tradisjon for et slikt prinsipp i internasjonale forhandlinger. Landsmøtet finner det uforståelig at Norge som et land helt avhengig av sine naturressurser i det hele tatt kan innlate seg på å betale for markedsadgang gjennom avståelse av slike ressurser.

4. Landsmøtet viser til at råfiskloven og det norske salgslagssystemet har representert et stabiliserende element i en næring med mange og tildels små enheter både på sjø- og landsiden. Landsmøtet viser videre til at også norske myndigheter klart har gitt uttrykk for at det norske salgslagssystemet er bedre enn EUs markedsordning. Landsmøtet konstaterer med sterk beklagelse at EU-avtalen innebærer at Norge skal overta EUs markedsordning, og at råfiskloven dermed i realiteten har utspilt sin rolle. Resultatet vil bli en ytterligere undergraving av det norske salgslagssystemet.

5. Landsmøtet mener det er positivt at det er oppnådd full tollfrihet til EU-markedet fra første dag, men konstaterer at det ikke på langt nær er oppnådd full markedsadgang. Landsmøtet vil forøvrig minne om at markedsadgang kun har verdi dersom man samtidig har tilgang på ressurser.

6. Landsmøtet konstaterer at regjeringen i medlemskapsforhandlingene med EU ikke har fått gjennomslag på noen av de avgjørende områdene innenfor fiskerisektoren, og at Norge fullt ut skal underlegges EUs felles fiskeripolitikk. Landsmøtet stiller seg derfor totalt uforstående til at regjeringen kan hevde at Norge har oppnådd en god fiskeriavtale. Landsmøtet slår fast at avtalen er fullstendig uakseptabel for norske fiskere.

Landsmøtet understreker at grunnlaget for den norske velferdsstaten er retten til å forvalte og utnytte våre rike naturressurser, og at Norge i så måte er i en særstilling i Vest-Europa. Avtalen mellom Norge og EU innebærer at den norske regjeringen for all framtid oppgir Norges rett til å forvalte de mest verdifulle naturressursene nasjonen rår over, fiskeressursene. Landsmøtet understreker at dette vil ha negative konsekvenser for hele det norske samfunn. Også myndighetene har tidligere erkjent den betydning fiskerinæringen har for Norge som nasjon. Forut for forhandlingene forsikret regjeringen om at det ikke ville bli aktuelt med norsk EU-medlemskap uten en tilfredsstillende fiskeriløsning. Forhandlingsresultatet tilfredstiller ikke på noen måte dette kravet. Landsmøtet i Norges Fiskarlag anbefaler derfor at det stemmes nei til norsk EU-medlemskap

6. BREV AV 10. MAI 1994 FRA NORSKE

FISKEOPPDRETTERES FORENING

Viser til Deres skriv av 20.04.94 med vedlegg.

For Norske Fiskeoppdretteres Forening har det vært nyttig å kunne følge utviklingen i forhandlingsprosessen med EU gjennom møter i Regjeringens kontaktutvalg for Europasaker, Fiskeridepartementets rådgivings- og kontaktutvalg og direkte kontakt med andre berørte departementer.

Dette har gjort det mulig fortløpende å komme med innspill på områder av stor betydning for norsk oppdrettsnæring.

EU vil etter den foreslåtte utvidelse motta over 80 % av laksen som produseres i Norge, og vår adgang til dette markedet har derfor stått sentralt når foreningens årsmøte den 8. april d.å. fattet følgende vedtak:

«Norsk oppdrettsnæring er sterkt eksportrettet. Omlag 95% av produksjonen eksporteres og har de siste årene gitt landet 5 - 6 milliarder kroner i valutainntekter årlig.

En varig, stabil og fri markedsadgang er av avgjørende betydning for at næringen skal kunne utnytte det potensialet den representerer for verdiskapning og utvikling langs norskekysten.

Proteksjonistiske tiltak i flere av våre viktigste markeder har de siste årene skapt økende problemer for næringen. En urimelig og urettferdig straffetoll i det amerikanske markedet førte til en nærmest umiddelbar utestengning fra dette markedet. Sløyepåbud, nye veterinærkrav, attestforordninger, dumpingtrusler og innføring av safeguards i EU-markedet har ført til usikkerhet og ekstra kostnader for norsk oppdrettsnæring.

Hverken EØS-avtalen eller den nye GATT-avtalen har ført til nevneverdige forbedringer på dette området.

I EU-avtalen er to av hovedkravene som NFFs årsmøte stilte i 1993 imøtekommet. Antidumpingvåpenet fjernes fra første medlemskapsdag. Det samme gjelder alle former for tollhindringer. Kravet om full og fri markedsadgang er ikke innfridd.

NFFs årsmøte beklager sterkt at norske myndigheter i forhandlingene koblet markedsadgangen for fisk med mulighetene for å sikre overgangsordninger for norsk næringsmiddelindustri.

Blant de 8 fiskeslag som skal overvåkes i en 4-årsperiode er både laks og ørret.

Laksen og ørreten utgjør nær 2/3 av eksportverdien for disse fiskeslagene til EU:

Dette medfører at norske myndigheter har latt norsk oppdrettsnæring bære risikoen og kostnadene for å sikre overgangsordninger for næringsmiddelindustrien.

Norsk laksenæring er inne i en periode med en sterk produktivitetsforbedring og betydelig produksjonsvekst. Næringen er fullt ut konkurransedyktig med hensyn til produksjonskostnader, men vil kunne bli hardt rammet av eventuelle importtak/importkvoter til EU. Byråkratisk praktisering av ordningen vil i tillegg kunne representere en handelshindring og konkurransevridning i seg selv, uavhengig av om safeguards-tiltak iverksettes.

Årsmøtet i Norske Fiskeoppdretteres Forening forutsetter at norske myndigheter aktivt medvirker til å redusere skadevirkningene av begrensningene i markedsadgangen for norsk oppdrettsnæring. Næringen må umiddelbart gis nødvendige virkemidler til å kunne tilpasse produksjonsveksten i forhold til de begrensningene EU-avtalen måtte representere. Konkret innebærer dette hjemler og virkemidler for planlegging og tilpasning av produksjon.

Videre må norske myndigheter aktivt engasjere seg for å gjøre den praktiske gjennomføringen av ordningen så lite byråkratisk som mulig.

Dersom denne forutsetningen innfris, mener årsmøtet i NFF at de deler av EU-avtalen som berører norsk oppdrettsnæring på en tilfredsstillende måte ivaretar næringens interesser . Ved et medlemskap må norske myndigheter umiddelbart sørge for at EU får fjernet handelshindringene mot norsk laks i USA.»

Vedtaket ble gjort med 519 mot 31 stemmer.

7. BREV AV 10. MAI 1994 FRA YRKESORGANISASJONENES SENTRALFORBUND

Innledning

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - YS viser til departementets brev av 20.04.94 med vedlagte avtaletekst, om ovenstående .

Tiltredelsesavtalen til EU med vedlegg og protokoller utgjør et omfattende og komplisert avtaleverk. Selv om YS har hatt anledning til å følge forhandlingene gjennom orienteringer gitt i Regjeringens kontaktutvalg for Europasaker og i kontakt med berørte myndigheter samt den utstrakte mediadekning og debatt rundt temaet, er det vanskelig å overskue alle avtalens konsekvenser. Den korte tid fra avtalens ferdigstillelse til høringsfristens utløp, gjør en fullstendig gjennomgang fra vår side av avtalen og dens mange sider umulig. YS vil heller ikke i dette høringssvar ta stilling til forhandlingsresultatet på den måte at vi vil gi noen anbefaling av om Norge bør tilslutte seg EU eller ikke. Forhandlingsresultatet og konsekvenser av et EU-medlemskap vil være gjenstand for et videre utredningsarbeid i YS frem mot en folkeavstemning. YS forventer at folkets råd i denne avstemningen blir tatt til følge av Stortinget.

Tiltredelsesavtalen fastslår de vilkår Norge eventuelt tilslutter seg EU på. Hovedinnholdet i dette er at Norge aksepterer de eksisterende traktater og det avledede rettsgrunnlag, i tillegg finner vi regler for tilpasninger og overgangsordninger.

Vesentlige deler av et EU-medlemskap er etter YS' syn dekket i den allerede inngåtte EØS-avtalen som sikrer adgangen til det indre marked. Samtidig er det klart at tiltredelsesavtalen også utvider disse områdene samt dekker betydelige politikkområder som kommer i tillegg.

Gjennom EØS-avtalen og det indre marked er store deler av norsk industri og næringsliv sikret markedsadgang og muligheten til å konkurrere i et stort marked, likeledes som norske virksomheter også er blitt mer konkurranseutsatte. Dette forhold videreføres og utbygges gjennom et eventuelt medlemskap.

Etter YS' syn vil de felles minstesatser for moms og særavgifter på alkohol, tobakk og mineraloljeprodukter kunne få betydning for det offentliges inntekter. Dette ved at den frie konkurranse fremtvinger en harmonisering med et lavere europeisk skattenivå for en rekke produkter. Alternativet kan etter vår mening være store handelslekasjer fra Norge hvilket også vil være av stor betydning for det offentlige inntektsnivå og dermed også den norske velferdsmodell. Etter YS syn må eventuelle konsekvenser av dette utredes nærmere.

Økonomisk og monetær union

Ved en tilslutning til den økonomiske og monetære union vil Norge miste muligheten til å benytte en del nasjonale virkemidler, som muligheten til å nedskrive valutaen, i konjunktur og sysselsettingspolitikken. Dette kan også få betydning for lønnsdannelsen.

Konsekvenser av forhandlingsresultatet

Den offentlige debatt avslører stor uenighet om de faktiske konsekvenser av forhandlingsresultatet på en rekke områder. I debatten har særlig resultatet for fiske-, landbruks- og distriktspolitikken vist store ulikheter i vurderingene. Det er viktig at de faktiske konsekvenser av avtalen bringes på bordet slik at de berørte parter på disse områder kan vurdere resultatet på best mulig grunnlag.

YS legger stor vekt på at Norge fortsatt kan føre en aktiv distriktspolitikk med mulighet for nødvendige overføringer for å kunne opprettholde en spredt bosetning og levedyktige lokalsamfunn. Etter vårt syn innebærer dette at det må være grunnlag for sysselsetting gjennom et variert næringsliv. En fiskerinæring i fremgang og et levedyktig landbruk er vesentlige elementer i dette. Samtidig er en godt utbygd offentlig sektor som tilbyr et forsvarlig tjenestenivå lokalt, etter YS' syn et viktig grunnlag for utvikling av lokalt næringsliv.

YS er tilfreds med og støtter stortingets krav til regjeringen om at kostnadene over statsbudsjettet ved et eventuelt medlemskap må utredes.

I forhold til det frie varebytte må Norge legge seg på et høyest mulig sikkerhetsnivå i forhold til helse, miljø og sikkerhet og ved et eventuelt medlemskap bruke de rettigheter vi har for å nekte import av helseskadelige og smittefarlige produkter.

Medbestemmelse for fagbevegelsen viktig

YS er spesielt opptatt av arbeidstakernes og fagbevegelsens stilling innen EU og de konsekvenser et medlemskap vil få for norske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår og sosiale rettigheter. I våre videre vurderinger vil det legges stor vekt på at alle hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden gis reelle muligheter til å ivareta arbeidstakernes interesser i de beslutninger som treffes innen EU og i forhold til arbeidet med EU-saker her hjemme.

Dette gjelder ikke minst i forhold til implementering av EU-retten i norsk lov og regelverk. For YS er det av vesentlig betydning at den norske tradisjon for avtalemessig regulering mellom partene av forhold i arbeidslivet kan bestå.

Det videre arbeid med den sosiale dimensjon i EU er regulert i Maastricht-avtalen dog med unntak for Storbritannia. YS er bekymret for en utvikling der arbeidstakeres rettigheter kan bli en konkurransefaktor som følge av at enkelte land reserverer seg mot deler av samarbeidet.

YS er opptatt av at den eventuelle tilnærming og harmonisering av regelverket på arbeidsmiljøsektoren må skje på et høyest mulig nivå.

YS har vært positiv til en norsk tilknytning til EUs frie arbeidsmarked og en fri bevegelighet for arbeidskraften i Europa. Vi ser også positivt på at forhandlingsresultatet vil innebære en likebehandling av studenter når det gjelder studieavgifter.

Etter YS' syn vil det være viktig at Norge ved et eventuelt medlemskap engasjerer seg for å utnytte de muligheter som finnes for å bygge opp kontroll og håndhevningsmuligheter i forbindelse med miljøvernspørsmål.

YS vil på bakgrunn av blant annet svar på de spørsmål som er nevnt i dette brev og en nærmere vurdering av forhandlingsresultatet søke og informere våre medlemmer så bredt og balansert som mulig om konsekvenser for arbeidstakere av et EU-medlemskap.

8. BREV AV 10. MAI 1994 FRA NORGES

EKSPORTRåD

Det vises til Departementets brev av 20. april d.å. hvor det anmodes om uttalelse om Norges tiltredelsesavtale til EU.

I høringsuttalelse av 9. april 1992 om EØS-avtalen ga Eksportrådet sin støtte til EØS-avtalen på grunnlag av en positiv helhetsvurdering av dens virkning på norsk eksport og internasjonalisering. Vi pekte på at EØS er nyttig og nødvendig fordi den bedrer norske bedrifters markedsadgang og begrenser diskrimineringen av norsk næringsliv i EU's indre marked.

I uttalelsen påpekte imidlertid Eksportrådet at EØS ikke gir norske bedrifter like konkurransevilkår med EU's næringsliv i det indre marked. Administrative bestemmelser og rutiner knyttet til bl.a. opprinnelsesregler og grensekontroll blir ikke opphevet for norske eksportbedrifter. EØS sikrer ikke fri markedsadgang i EU for norsk fisk. Norge blir under EØS ikke omfattet av EU's felles ytre handelspolitikk med de negative følger det kan ha både overfor tredjeland og medlemsland i EU.

Etter Eksportrådets oppfatning må like konkurransevilkår være målsettingen og det kan bare nås ved norsk medlemskap i EU. Eksporten av fisk til de land som vil delta i et utvidet EU er i dag ca. 12 milliarder kroner på årsbasis. Fri markedsadgang for bearbeidede fiskeprodukter gir potensiale for en årlig økning i eksportverdien på 1 - 2 milliarder kroner i de nærmeste år dersom det investeres i viderebearbeiding i Norge.

De viktigste forskjellene for norske eksportnæringer mellom EØS og et norsk medlemskap i EU er imidlertid ikke ulik markedsadgang, selv om disse forskjellene kan være betydelig nok for enkelte næringer.

Den viktigste forskjellen er knyttet til den mulighet et norsk EU-medlemskap gir til å delta i utformingen av de fremtidige internasjonale rammevilkår for norsk næringsliv, både i de europeiske og i de globale markeder.

I Norge er sysselsetting og velstand i større grad enn for de fleste europeiske land avhengig av våre eksportinntekter og av at vårt næringsliv kan konkurrere på like vilkår med andre lands næringsliv i de internasjonale markeder. Samtidig er strukturen i norsk eksport vesentlig forskjellig fra de fleste europeiske lands eksportstruktur. Innslagene av energi og råvarer er betydelig. Dette gjør at vi ikke kan regne med at andre land vil være talsmenn for våre interesser - vi må selv delta i de fora som fatter avgjørelser.

Den Europeiske Union er den viktigste arena for drøfting, vedtak og gjennomføring av de rammevilkår som norsk næringsliv vil måtte forholde seg til. Et norsk EU-medlemskap vil gi Norge medinnflytelse på viderereutviklingen av det indre marked og av EU-samarbeidet på helt sentrale områder for norsk næringsliv som energipolitikk, miljøpolitikk, fiskeripolitikk, infrastruktur-utbygging, forskningssamarbeid, regionalpolitikk og industripolitikk. Det vil i fremtiden være lettere å ivareta norske handelspolitiske interesser gjennom deltakelse i den felles handelspolitikk. Det vil likeledes være av avgjørende betydning for norsk næringslivs konkurranseposisjon at Norge deltar aktivt i fordypningen av det monetære og økonomiske samarbeidet med felles valuta og felles sentralbank som mål.

Disse betraktninger forsterkes av følgende utviklingstrekk:

EU-samarbeidet utvides til nye land. I denne omgang vil EU bli utvidet fra 12 til 16 land. Det er allment forventet at den neste utvidelse vil være med Polen, Ungarn og de tsjekkiske og slovakiske republikker og at dette vil kunne gå raskere enn de fleste forestilte seg for noen få år siden. Det er ingen grunn til å tro at EU's utvidelse vil stoppe her, men at ytterligere land i Øst-Europa vil slutte seg til etterhvert som deres økonomiske utvikling tillater dette.

Integrasjonen i EU utvides til å omfatte nye områder innenfor den monetære og økonomiske politikk. EU-samarbeidet fordypes til nye områder.

Karakteren av det globale økonomiske samarbeid forvandles fra å være et samarbeid mellom nasjoner til et samarbeid mellom regioner hvor EU representerer Europa, USA representerer NordAmerika og Japan er tyngdepunktet i Asia. De nasjonale interesser må derfor hovedsakelig ivaretas gjennom deltakelse i de regionale grupperinger.

Norges situasjon påvirkes selvfølgelig også av disse utviklingstrekk. Norges forhold til europeisk integrasjon i de siste 40 år er en historie om hvordan Norge i etterskudd har tilpasset seg endrede markedsvilkår i Europa. EØS som et alternativ ble til da frihandelsavtalene med EF ikke lenger var tilstrekkelig for å ivareta EFTA-landenes interesser i forhold til det indre marked, mens nøytralitetspolitikken fortsatt gjorde EF-medlemskap uaktuelt for flertallet av EFTAlandene. Etter at Østerrike, Finland og Sverige blir medlemmer i EU faller ikke bare mye av grunnlaget for EØS, men også for EFTA bort. Disse konvensjoner vil riktignok fortsatt kunne sikre et minimums regelverk for norsk næringslivs markedsadgang i Europa, men ikke institusjoner og kanaler for innflytelse og påvirkning og for ivaretakelse av norsk næringslivs løpende utfordringer.

Norsk medlemskap i EU gir ikke alene svaret på alle de økonomiske og politiske utfordringer Norge står overfor, men EU gir en institusjonell og rettslig ramme som er vel egnet til håndtering av problemer som er felles for alle de europeiske land og som de alene ikke kan løse effektivt. Det finnes heller ikke i overskuelig tid noe bedre realistisk alternativ til hvordan man i Europa skal kunne møte disse utfordringene på tvers av landegrensene.

Norsk økonomi er på de fleste områder sterkt integrert med de europeiske land som er eller blir medlemmer av EU - nesten fire femtedeler av vår eksport og import er med disse land, likeledes den alt overveiende del av tjenestehandelen og av investeringsstrømmene. Integrasjonsgraden er sterkere enn for mange av de nåværende medlemsland. Det faller derfor naturlig at Norge må delta i utformingen av rammevilkår som er så sentrale for vår økonomi og velstand.

Den foreliggende Tiltredelsesavtalen er et godt og balansert utgangspunkt for Norges deltakelse i den Europeiske Union. Medlemskap vil øke utlandets tiltro til Norge og til næringslivets vilje og evne til å satse langsiktig på å bygge ut produksjon og arbeidsplasser i Norge.

9. BREV AV 10. MAI 1994 FRA AKADEMIKERNES FELLESORGANISASJON

AF blir i likhet med en rekke andre hovedorganisasjoner og institusjoner invitert til å avgi uttalelser om Norges tiltredelsesavtale innen 10. mai, ifm. utarbeidelse av Stort.m. med vedlegg.

På den meget korte tiden er det ingen muligheter i AF til en omfattende organisasjonsmessig behandling av et så stort og viktig dokument. AF har ikke lagt opp til å ta stilling til spørsmålet om medlemskap i EU, og vil derfor nøye seg med å henvise til de mål som er fastsatt i AFs politiske dokument av representantskapet i vår organisasjon. Her heter det bl.a.:

«AFs mål er:

- et fortsatt atlantisk og alleuropeisk samarbeid for fred, sikkerhet og nedrustning

- et overnasjonalt samarbeid for full sysselsetting, bedre miljø og sosial trygghet

- at den fri adgangen til å bo, reise, studere og arbeide i Norden opprettholdes og utvides til andre land gjennom avtaler

- medbestemmelse i det politiske samarbeidet og i flernasjonale selskaper gjennom konsernfaglig samarbeid»

AF består av 38 medlemsforeninger som dekker det aller meste av norsk arbeids og samfunnsliv. Det er derfor ikke mulig å foreta en konkret vurdering av forhandlingsresultatets virkninger på de mange ulike områder. En slik vurdering måtte eventuelt gis av de medlemsforeninger som er direkte berørt. AF vil derfor henvise til de overordnede mål og prinsipper som er gjengitt ovenfor.

10. BREV AV 10. MAI 1994 FRA FISKERINæRINGENS LANDSFORENING

Fiskerinæringens Landsforening har fulgt forhandlingsprosessen med EU nøye og har deltatt med rådgivning og innspill til myndighetene.

Norges tilknytning til Den Europeiske Union er av svært stor betydning for norsk fiskerinæring. Vi har et nært samarbeid med EU på ressurssiden samtidig som EU markedet med sine 350 millioner innbyggere er vårt absolutt viktigste marked. I 1993 gikk 63% av fiskeeksporten fra Norge til EU. Dersom Sverige, Finland og Østerrike blir medlemmer vil markedsavhengigheten øke ytterligere.

FNL vurderer tiltredelsesavtalen som positiv for norsk fiskerinæring. Norske fiskeres rettigheter er bevart, bl.a. gjennom prinsippet om den relative stabilitet og kyststatenes 12 mils-sone. Forvaltningen av ressursene i norske farvann kan videreføres ved at dagens norske prinsipper legges til grunn også i fremtiden.

Fri markedsadgang med bortfall av tollsatser fra første dag betyr at det vil bli mulig å videreutvikle norsk fiskeindustri til å produsere en større andel ferdigvarer. I dag eksporteres norsk fisk i for stor grad som råstoff til EU der den videreforedles. Verdiskaping og sysselsetting flyttes dermed ut av Norge.

Det er også av meget stor betydning at et medlemskap i EU medfører at det ikke kan settes i verk proteksjonistiske tiltak mot norsk fiskeeksport, slik som antidumpingtiltak og minsteimportpriser. Særlig har dette betydning for oppdrettsnæringen hvor man har sett at bedret norsk konkurransevne har resultert i krav om beskyttelse fra konkurrenter innen EU.

FNL mener at den fremforhandlede tiltredelsesavtalen er en god avtale for fiskeri-Norge, som kan legge forholdene til rette for økt verdiskaping og flere arbeidsplasser langs kysten. Vi vil også benytte anledningen til å rose myndighetene, og særlig Fiskeridepartementet, for den måten næringens representanter har blitt informert og involvert i forhandlingsprosessen.

11. Brev av 11. mai 1994 fra norges

BANK

Det vises til brev av 20.04.94 der Departementet ber Norges Bank om å avgi uttalelse om Norges tiltredelsesavtale til EU.

Invitasjonen til å avgi uttalelse er rettet til organisasjonene i arbeids- og næringslivet. Norges Bank er med blant disse fordi banken ved sentralbanksjefen er medlem av regjeringens kontaktutvalg for Europasaker.

I forbindelse med regjeringens forhandlinger om EU-medlemskap har Norges Bank på rent faglig grunnlag bistått forvaltningen ved forberedelse av forhandlingsposisjoner med synspunkter og utlånt ekspertise. Norges Bank finner det ikke hensiktsmessig å kommentere det forhandlingsresultat som nå foreligger som ledd i en generell høringsrunde rettet mot arbeids- og næringslivets organisasjoner.

Dette er for øvrig i samsvar med den praksis Norges Bank har fulgt ved tidligere anledninger, jfr. bankens uttalelse om EØS-avtalen, tilleggsavtalen til EØS-avtalen og regjeringens arbeid med Europa-utredningen (brev til Utenriksdepartementet av 26.03.92, 13.04.94 og 29.04.92.)

12. BREV AV 10. MAI 1994 FRA NORGES FORSIKRINGSFORBUND

Vi viser til Deres brev av 20. april med invitasjon til å avgi uttalelse.

Norges Forsikringsforbund har ikke vurdert avtalen som helhet. På forsikringsområdet er det ikke gjort noen reservasjoner eller overgangsordninger. Vi har ingen merknader til dette og vurderer de praktiske konsekvenser for forsikring av medlemskap stort sett til å tilsvare konsekvensene av EØS-avtalen inklusive tilleggspakken.

Norges Forsikringsforbund er imidlertid opptatt av det fremtidige konkurranseforholdet mellom norske forsikringsselskaper og selskaper fra andre europeiske land. Utformingen av de generelle rammebetingelsene for utøvelse av forsikringsvirksomhet i Norge er derfor svært viktig. Det er imidlertid en prosess som må gå uavhengig av tiltredelsesavtalen.

13. NæRINGSLIVETS HOVEDORGANISASJONS VEDTAK OM NORSK EU-MEDLEMSKAP 24. MAI 1994

NHOs Hovedstyre fattet 24. mai 1994 følgende vedtak:

I. NHOs Hovedstyre gir sin anbefaling om norsk EU-medlemskap i følgende 4 hovedpunkter:

1. Den ferdigforhandlede medlemskapsavtale mellom Norge og EU styrker samlet sett mulighetene for norske bedrifters verdiskaping i Norge, og gir derved grunnlag for økt sysselsetting både på kort og lang sikt. På vesentlige områder gir avtalen bedre næringspolitiske løsninger enn EØS-avtalen.

Hovedstyret mener at det samlede forhandlingsresultat, sett i forhold til NHOs krav, er positivt for norsk næringsliv.

2. Medlemskapsavtalen inneholder imidlertid svakheter på viktige enkeltområder. Overgangsordningene for tidligere skjermede næringer knyttet til landbruk, næringsmiddel- og kjøttindustri er ikke tilfredsstillende.

Hovedstyret forutsetter at det norske samfunn ser det som en nasjonal oppgave å sikre verdiskaping og sysselsetting også i disse sektorer.

Rask avklaring av nye og tilpassede nasjonale støtteordninger er en forutsetning.

3. Dersom et avstemningsresultat skulle føre til at Norge og Island som de eneste nordiske land skulle bli stående utenfor EU, viser de foreliggende analyser i NHOs medlemsbedrifter at dette vil medføre dramatiske endringer i bedriftenes konkurransesituasjon. En slik situasjon ville for næringslivet generelt gi redusert forutsigbarhet, svekket økonomisk verdiskaping i Norge og økt usikkerhet og utrygghet for fremtidig sysselsetting og velferd.

Hovedstyret ser medlemskap som det mest effektive virkemiddel for å sikre norske interesser i et internasjonalt samfunn preget av ustabilitet og raske endringer.

4. Samarbeid, stabilitet og fred i Europa er av sentral betydning for norsk næringsliv. Et lønnsomt næringsliv er en avgjørende forutsetning for å opprettholde tilfredsstillende sosiale og økonomiske standarder.

Hovedstyret mener at et medlemskap gir det beste grunnlag for å nå disse målsettinger.

II. For det videre arbeid gir NHOs Hovedstyre følgende anbefalinger til medlemsbedriftene:

1. En samlet og positiv vurdering av forhandlingsresultatet på vegne av næringslivet som helhet betyr ikke at alle enkeltbedrifter vil kunne trekke de samme konklusjoner. Bedriftsanalyser vil gi økt innsikt i enkeltbedrifters muligheter og problemer og bidra til en konkret og nyansert debatt.

Hovedstyret legger stor vekt på at analysearbeidet i bedriftene fortsetter frem mot Hovedstyrets policymøte i september.

2. Ansvaret for å sikre at behovet for økonomisk verdiskaping som grunnlag for sysselsetting og velferd blir en sentral del av Europa-debatten, ligger både hos næringslivets organisasjoner, hos bedriftsledere og tillitsvalgte.

Hovedstyret oppfordrer landsforeninger og medlemsbedrifter til å ta aktiv del i debatten frem mot folkeavstemningen med utgangspunkt i bransjenes og bedriftenes konkrete situasjon.

1. Innledning

1.1 Folkeavstemmingen om norsk EU-medlemskap - et avgjørende veivalg

Ved beslutningen om norsk medlemskap i den Europeiske Union står Norge overfor et avgjørende valg. Uansett hvilken retning beslutningen tar, vil det innebære forandring og nye utfordringer for vårt samfunn.

NHO og norske bedrifter knytter sin vurdering om medlemskap til svarene på følgende spørsmål:

- Hvordan kan vi best sikre, og helst øke, vår økonomiske verdiskaping på kort og lang sikt?

- Hvordan sikres sysselsettingen i norske bedrifter og hvordan kan vi best trygge norske arbeidsplasser også på lang sikt?

- Hvordan best sikre grunnlaget for fellesgodene og det norske velferdssamfunnet også i fremtiden?

1.2 NHOs tidligere prosess - Europadoku-

mentet og forhandlingsmålene

NHO har gjennomført en omfattende og bred prosess i landsforeninger, fylkesforeninger og bedrifter for å sikre best mulig kunnskap om hva medlemskap i EU vil innebære av muligheter og utfordringer for norsk næringsliv.

Dette resulterte først i et omfattende Europadokument våren 1993, som konkluderte med at for størstedelen av næringslivet vil medlemskap gi de beste muligheter for å øke verdiskapingen og sikre arbeidsplasser både på kort og på lang sikt.

Som forutsetning for sin positive vurdering, la NHOs Hovedstyre til grunn at forhandlingene om medlemskap måtte ivareta spesielle norske behov på viktige områder. Tre hovedmål ble vedtatt. Disse danner grunnlaget for NHOs vurdering av forhandlingsresultatet:

A. Styrke verdiskapingen i norsk næringsliv.

B. Sikre grunnlaget for næringslivets utnyttelse av naturressursene.

C. Sikre grunnlaget for bosetting og ivareta spesielle norske hensyn.

Målene ble formidlet til Regjeringen i NHOs forhandlingsmål i juni 1993.

1.3 NHOs EU-bedriftsanalyser

For mange bedrifter er spørsmålet om konsekvensene av medlemskap i EU komplisert og utfordrende. Derfor har NHO satt i gang en omfattende prosess i 150 medlemsbedrifter i alle fylker og de aller fleste bransjer der de oppfordres til å analysere hva ulike alternativer vil bety for den enkelte bedrift. Dette analysearbeidet vil pågå utover sommeren 1994.

I analysene skal bedriftene vurdere tre ulike alternativer:

- Norge i EØS sammen med Sverige og Finland.

- Norge i EØS sammen med Island, mens Sverige og Finland går med i EU.

- Alle de nordiske land med i EU.

Analysene skal hjelpe bedriftene til å se hvordan deres egen konkurransesituasjon, investeringsplaner og sysselsetting berøres av de ulike scenarier.

1.4 Helhetsvurdering - ikke sektor- eller særinteresser

I den vurdering av forhandlingsresultatet som følger, søker NHO å sette spørsmålet inn i et bredere og mer langsiktig perspektiv. NHO legger videre et helhetlig syn til grunn, der organisasjonen analyserer den nasjonale verdiskaping, og ikke sektor- eller særinteresser alene. Dette gjør NHO med forankring i en prosess som har involvert alle bransje- og fylkesforeninger. Disse representerer bedrifter med 350.000 ansatte.

Muligheter og problemer som sektorer står overfor, danner grunnlaget for NHOs helhetsvurdering av hva medlemskap betyr på kort og lang sikt for norsk næringsliv. Hver bransjes spesielle interesse nyanseres ytterligere i den kapittelvise gjennomgangen i vedlegget.

2. EUROPEISKE NASJONER VED ET VEISKILLE

2.1 Endringer i Sentral- og Øst-Europa

Overgangen fra diktatur og sentralstyrt økonomi til demokrati og markedsøkonomi er i de fleste øst-europeiske land gjennomført på meget kort tid og ikke uten vanskeligheter. Alle land sliter med betydelige skader på økonomien som følge av årtier med sentralstyre. Store strukturendringer i industrien, økende arbeidsløshet og kriminalitet, dårlig utbygd infrastruktur og vedvarende miljøforurensninger, skaper grobunn for sosial uro, nasjonalisme og svak politisk styring. Kriger mellom befolkningsgrupper og delstater i det gamle Sovjet og på Balkan undergraver økonomien i disse land ytterligere. Europas største utfordring vil være å skape fred, økonomisk vekst og stabilitet i området, og det må skje før uroen smitter over på Vest-Europa i form av masseinnvandring med tiltagende arbeidsløshet og sosial uro som følge.

Problemene i øst-europeisk økonomi, overkapasitet innen produksjon av råvarer og halvfabrikata samt behovet for vestlig valuta, har ført til dumpingsalg på EU-markedene. Dette har skapt økt konkurranse og uforutsigbarhet på markeder av stor betydning for norsk industri.

For de nordiske land er naboskapet til Russland særlig problemfylt. Forverres den økonomiske tilstanden i dette landet, kan konsekvensene bli masseflukt fra Nordvest-Russland, tiltagende grensekonflikter, infiltrasjon av organisert kriminalitet og en total mangel på kontroll over atomkraftverk av samme standard som Tsjernobyl.

EU er av det vestlige samfunn blitt tilkjent en hovedoppgave i å bistå Øst-Europa med oppbyggingsarbeidet. Frihandels- og samarbeidsavtaler er allerede inngått med de fleste østeuropeiske land. Avtalene åpner markedene i Vest-Europa og det har allerede gitt positive virkninger for land som Polen, Tsjekkia og Ungarn. Bistands- og investeringsprogrammer er igangsatt med bidrag også fra EFTA-land. Disse programmene er i det vesentlige styrt mot andre land enn Russland, fordi EU har valgt å konsentrere innsatsen mot land som grenser opp mot EU.

2.2 En verden av regionale enheter

Internasjonal konkurranse øker. I tillegg til de etablerte handelsstrømmene mellom OECD-land gjør også utviklingsland seg stadig mer gjeldende i internasjonal handel. Dette er særlig tilfelle for Kina og Sørøst-Asia, men også for Latin-Amerika. Den økonomiske veksten i disse landene øker med inntil 18% pr. år, og den teknologiske utvikling er formidabel. Med Kinas nåværende vekst er det beregnet at landets BNP vil overstige Japans og USAs kombinerte BNP innen år 2010. Dette skaper helt nye perspektiver for verdensøkonomien, og store utfordringer for de europeiske lands økonomi og velferd.

Globaliseringen av verdenshandelen gjenspeiler seg også i oppslutningen om det internasjonale handelsregelverk. GATT har nå vokst til 123 medlemsland, hvorav de fleste er utviklingsland. Det nye GATT-regelverk er også langt bedre i stand til å forsvare små lands interesser enn tilfellet var før. Samtidig medfører økt økonomisk samkvem en sterkere regionalisering. Stadig oftere blir resultatet avtaler som legger til rette for økt samhandel og samarbeid innen regionene. EØS, Øst-Europa- avtalene og NAFTA er de vestlige eksemplene på dette, men tilsvarende tendens kan observeres i Sørøst-Asia. Konflikter mellom regionene har så langt endt opp ved forhandlingsbordet, der kompromisser utmeisles mellom handelsmaktene. Å bli stående utenfor slike avtaler svekker enkeltnasjoners mulighet til å påvirke egne rammebetingelser. Resultatet kan bli at små nasjoner blir kasteballer i et handelspolitisk spill.

Norge har gjentatte ganger opplevd hvor lite norske interesser vektlegges. Fiskerinæringen møter, som kjent, vilkårlig proteksjonisme i viktige markeder, men også andre norske eksportnæringer samt skipsfarten, opplever å bli utelukket fra eller presset ut av markeder selv om de er konkurransedyktige.

2.3 Overnasjonale løsninger for å nå nasjonale mål

GATT-forhandlingene viste at felles, overnasjonale mål som ble utmeislet innen EU skapte tyngde bak kravene og sikret nasjonale interesser. Utviklingen av den felles miljøpolitikken er et eksempel på hvordan EU søker overnasjonale løsninger for å løse felles problemer. Derimot medførte EUs manglende vilje til økonomisk og monetært samarbeid at enkelte medlemsland kunne skyve egne problemer over på andre, noe som kun var til glede for valutaspekulanter. De fleste EU-land (såvel som de nordiske) ble tvunget til å devaluere etter at enorme valutareserver ble brukt for å motstå presset fra spekulantene.

NHOs vurdering er at utviklingen internasjonalt er ustabil og uforutsigbar. Norge og norsk næringsliv står i økende grad overfor utfordringer som krever overnasjonale løsninger. Den prisen som betales ved at man i enkelte tilfelle må akseptere flertallsavgjørelser man ikke selv er enig i, må derfor sees i forhold til de omkostninger og problemer som sprikende nasjonale hensyn medfører. To særdeles aktuelle områder for Norge er i så måte fisk og energi. Ikke på noen av disse områdene er EUs medlemsland ennå blitt enige om en overnasjonal politikk som sikrer ressursene og ivaretar miljøhensyn. Men den skjerpede bevisstheten om problemene medfører også intensivert søken etter løsninger. I og med Norges søknad om medlemskap er også norske interesser blitt tatt hensyn til.

3. EØS-avtalen - et alternativ til medlemskap?

NHO har helt fra forhandlingene om EØS-avtalen startet i 1990, støttet Regjeringens bestrebelser på å få til en avtale. EØS var i historisk perspektiv det beste alternativ til EUmedlemskap. På det tidspunt var det uaktuelt for Sverige og Finland å søke om medlemskap. En enslig norsk søknad var heller ikke realistisk. Allerede under avslutningen av forhandlingene om en EØS-avtale, ble det imidlertid klart at utviklingen var i ferd med å løpe fra dette alternativet fordi alle de tunge EFTA-landene i EØS søkte om medlemskap. Det er i høyeste grad berettiget å sette spørsmålstegn ved om det vil være mulig å opprettholde et troverdig og likeverdig EØS-alternativ om kun Norge og Island skulle forbli medlemmer av EØS.

3.1 EØS - ikke tilfredsstillende for eksportindustrien

Eksportorienterte bransjer som f.eks. fiskeindustrien, prosessindustrien, verkstedindustrien og byggeindustrien, ser på EØS-avtalen som en minimumsløsning som ikke på noen måte gir de offensive muligheter eller den trygghet som EU-medlemskap kan gi. Det pekes bl.a. på problemene knyttet til toll - og risiko for antidumping-tiltak mot fisk og fiskeprodukter til EU. Høy toll på bearbeidede fiskeprodukter gjør at vi i Norge har en altfor lav bearbeidelse av råvarene. Dette vil fortsatt gjelde ved EØS-avtalen. For eksportindustrien er det kun EU-medlemskap som sikrer reell adgang til det europeiske hjemmemarked.

Næringslivet er opptatt av mulighetene for å øve innflytelse på viktig EU-regelverk gjennom medlemskap. Med EU i ryggen, anses også markedsposisjoner i tredjeland sikrere, og EU gir større trygghet i handelskonflikter med andre ikke-EU-land.

I tillegg peker eksportbransjene på de konkurranseulemper det har ikke å være med i EU, fordi EU naturlig nok fremmer egen industris interesser. Dette blir enda mer presserende om Sverige og Finland går med i EU. Det klareste eksempel på dette er at skipsbygging etter krav fra EU er holdt utenfor EØS-avtalen. Norske verft opplever derfor diskriminering på EU-markedet.

3.2 EØS - bra for kjøtt- og næringsmiddelindustrien

Ved at landbruk ikke er omfattet av EØS-avtalen, har EØS bare hatt begrenset innvirkning på pris- og importvernet for landbruksprodukter og kjøtt- og næringsmiddelindustrien. EØS-avtalen anses derfor av den del av disse næringene som er skjermet, som et vesentlig bedre alternativ enn medlemskap. EU-medlemskap kan, med det forhandlingsresultatet Regjeringen klarte å oppnå, føre til betydelige endringer/reduksjoner i primærproduksjonen og store strukturproblemer i deler av kjøtt- og næringsmiddelindustrien. Hovedproblemet er at det ikke gis overgangsordninger for pristilpasning til denne industrien, og at det er stor usikkerhet om tilgangen på norske råvarer kan opprettholdes. Dette omtales nærmere i kapitlet om forhandlingsresultatet, samt i vedlegget.

3.3 EØS - selvpålagt mangel på innflytelse

For å sikre og utvikle norsk næringslivs sterke sider, og for å realisere det offensive potensialet som finnes i mange bedrifter, trenger Norge medbestemmelse innenfor områder der vi har tunge interesser å ivareta (energi, miljø, fisk, maritim virksomhet, prosess- og verkstedindustri). EØS innebærer en «selvpålagt» mangel på innflytelse over utformingen av særdeles viktige regelverk. Regelverk som vi gjennon EØS-avtalen uansett må tilpasse oss, f.eks. innen konkurransepolitikk, statsstøtte, miljø- og energipolitikk og spørsmål som regulerer arbeidslivet.

EØS gir bare begrenset innflytelse på EUs stadig mer omfattende lovgivning på arbeidslivsområdet. Utenfor EU vil partene i norsk arbeidsliv ikke kunne påvirke utviklingen av EUs sosiale dimensjon på så sentrale felter som arbeidsmiljø, arbeidsvilkår og medinnflytelse - områder der vi har lange tradisjoner og mye å bidra med.

3.4 EØS-avtalen svekkes om Sverige og Finland går med i EU

EØS er bygget opp omkring idéen om en egen EØS-pilar med eget overvåkningsorgan og egen domstol som skal kontrollere etterlevelse av regelverk i EFTA-landene. Hvis Sverige, Finland og Østerrike blir EU-medlemmer, vil EU ha begrenset tillit til at Norge og Island skal kontrollere seg selv. Videre vil det være svært vanskelig for Norge i et «mini-EØS» å øve nevneverdig innflytelse på de nye EU-forslag som løpende vil utvikles. I tillegg kommer kostnadene for Norge og Island ved alene å prøve å opprettholde et slikt alternativ.

For hoveddelen av norsk næringsliv fremstår derfor EØS-avtalen som et kortsiktig alternativ, som ikke anses å gi trygghet på lang sikt. EØS oppfattes av eksportnæringene som en minimumsløsning med mangler hva gjelder markedsadgang og innflytelse. Også den del av hjemmemarkedsindustrien som er leverandør til eksportindustrien vil påvirkes av dårligere rammebetingelser for eksportindustrien. I denne gruppen finner man et stort antall SMB-bedrifter.

Usikkerheten forsterkes ved at Sverige og Finland i et slikt scenario vil være innenfor EU, med de direkte konkurransefordeler det vil gi dem. En strekning på 1600 km vil utgjøre grensen mot EU og vi risikerer et betydelig handelslekkasjeproblem til Sverige. Signaleffekten utad overfor mulige investorer, norske så vel som utenlandske, vil være uforutsigbarhet med hensyn til utviklingen og rammebetingelsene i Norge. Resultatet vil være mindre investeringsvilje i Norge.

4. Vurdering av forhandlingsresultatet

4.1 Sammenheng mellom EU-medlemskap - verdiskaping og sysselsetting

For å trygge velferdssamfunnet i Norge, må vi ha et sterkt næringsliv som i åpen konkurranse skaper verdier som kan omsettes internasjonalt. Et utvidet EU, som avtar 80% av vår samlede eksport, er svært viktig i denne sammenheng.

Når vi vurderer å tre inn i et markedsfellesskap som EU, er det viktig å ha for øye hva som vil være hovedoppgavene i norsk økonomi og norsk næringsliv i de kommende 10-20 år. Vi kan ikke som i 1972 forvente å få inn nye inntektsbringende elementer som oljen. Snarere må vi se i øynene at oljeinntektene, og aktiviteter knyttet til oljen, vil kulminere og deretter langsomt avta. Utfordringen blir å finne nye kilder til inntekt og sysselsetting. Den fremtidige ekspansjon må bygge på bedre utnyttelse av eksisterende ressurser.

NHO vil legge vesentlig vekt på den samlede verdiskapingen i Norge. Det er derfor viktig at det ikke ensidig fokuseres på kortsiktige, negative effekter som vil ramme enkeltbransjer og bedrifter. EU vil bringe inn et dynamisk element i vår økonomi som vil forsterke den tendens vi nå ser til bedring i norske bedrifters konkurranseevne.

Et enstemmig Kleppeutvalg la i 1992 frem en strategi for økt sysselsetting i Norge. Det legges der vekt på at vår konkurranseevne må forbedres med 10% i perioden 1993-97, for deretter ikke å svekkes. Dette ville bringe arbeidsledigheten ned i 3,5% i år 2000.

Beregninger fra Statistisk Sentralbyrå og Norges Bank peker i retning av at vi uten EU-medlemskap kun vil ligge på linje med våre konkurrenter når det gjelder lønns- og prisvekst, noe som klart ville svekke mulighetene for å nå målet om sysselsettingsvekst.

EU-medlemskap vil gjennom de prisreduksjoner som forventes, bl.a. på matvarer (ca. 20%), gi et fall i konsumprisindeksen på 3%. Effekten vil sannsynligvis skje over en treårsperiode, noe som innebærer en prisdempende effekt på ca. 1% pr. år.

En slik forbedring i den generelle konkurransekraft i industrien og i kjøpekraft, vil for næringslivet generelt mer enn kompensere for den skjerpede priskonkurranse som hittil skjermede bransjer som kjøtt og deler av næringsmiddelindustrien vil oppleve ved medlemskap.

Totalt sett, og over en tiårsperiode, vil dette etter NHOs mening gi større verdiskaping og positiv effekt på sysselsettingen.

4.2 Den norske gjennomsnittsbedrift

Det er ikke storkonsernene som dominerer Norge, men små og mellomstore bedrifter. Som eksempel kan brukes en norsk, mellomstor bedrift med 27 ansatte, som produserer varer og tjenester som selges for 30 millioner kroner i året. Det er ikke bare de 27 arbeidsplassene i bedriften som sikres ved denne produksjonen. For å produsere varene, kjøpes råvarer, materialer og tjenester fra andre norske og utenlandske bedrifter. Til sammen gir det arbeid til 25-50 andre sysselsatte hos norske underleverandører.

De ansatte og bedriftene de arbeider i, betaler videre skatt og avgifter til stat og kommune. For gjennomsnittsbedriften med underleverandører beløper dette seg til 10 millioner i overføringer til stat og kommune. Overføringene gir arbeidsplasser i det offentlige som kommer samfunnet til gode. Hele vårt velferdssamfunn forutsetter at det er midler til å betale for omsorg, utdannelse, helsestell og til å sikre et sosialt og økonomisk nettverk. Næringslivet er også avhengig av det offentliges tjenester.

I dag kommer hver tredje krone Norge tjener fra salg til kunder i EU-landene. Vi er derfor helt avhengig av fortsatt å få solgt våre varer dit. Hjemmemarkedet er ikke nok - Norge har bare 4 millioner innbyggere. Så mye olje, gass, fisk, tømmer, kjemikalier, metaller og papir som vi produserer, har vi ikke behov for. Bedriftene kan ikke komme unna krav om konkurransedyktighet og internasjonal tilpasning. Dette er også tilfelle på vårt hjemmemarked. Av hensyn til forbrukeren og til samfunnsøkonomien forøvrig, er det norske markedet åpent for konkurranse med unntak for matvarer fra landbruket. Norsk næringsliv må være i stand til å tilby forbrukere og det offentlige varer og tjenester som kan måle seg med konkurrentenes i pris og kvalitet. Dette krever kontinuerlig tilpasning, nytenkning og effektivisering.

Så langt har konkurransen i det vesentlige kommet fra produsenter i andre vestlige land, særlig EU. Derfor er det spesielt viktig at norske bedrifter kan operere under de samme rammebetingelser som andre bedrifter i Europa. De fleste rammebetingelser legges i dag i EU. EØS-avtalen sikrer like markedsvilkår på en rekke områder, men muligheten til å påvirke dem forblir liten. Fra næringslivets synspunkt hadde derfor medlemskapsforhandlingene to hovedformål:

- Å sikre viktige norske interesser som ikke ble gjenstand for forhandlinger i EØS-sammenheng.

- Å legge grunnlaget for økt norsk innflytelse på EUs politikk, særlig innenfor de områder som betyr mye for norsk økonomi.

4.3 Vurdering av avtalens hovedresultater

Når en vurderer forhandlingsresultatet opp mot de forhandlingsmål NHO stilte, kan det konstateres at Regjeringen på en rekke av de områder som var omfattet av forhandlingene, oppnådde resultater som fullt ut innfridde de forventninger og mål NHO hadde skissert.

På viktige områder gir avtalen adskillig bedre næringspolitiske løsninger enn EØS-avtalen. Det gjelder spesielt for fisk og fiskeforedlingsindustrien, som får helt nye offensive muligheter, men også for det vesentlige av eksportindustrien og leverandører til denne.

Kjøtt- og næringsmiddelindustrien, som hittil har vært skjermet overfor utenlandsk konkurranse, vil som følge av avtalen få store utfordringer og omstillingsproblemer. Denne industrien regner med et betydelig tap i sysselsettingen. NHO anser det som en nasjonal oppgave å sikre at disse sektorer får tilpassede støtteordninger i en tilstrekkelig overgangsperiode. Her har Regjeringen ikke oppnådd et tilfredsstillende forhandlingsresultat, spesielt fordi overgangsordningene er meget svake.

En vesentlig del av kapitlene i tiltredelsesavtalen ble avklart under forhandlingene om EØS-avtalen. Det gjelder spesielt konkurranse- og statsstøtteregelverket. Når det gjelder fri bevegelse av varer er det bare EU-medlemskap som gir en reell frihandel hvor grensekontroll, dokumentasjonskrav og ulikheter i tollregler, samt toll og antidumpingaksjoner mot fisk, forsvinner. Under kapitlet om fri bevegelse av tjenester, kapital og personer, er det meget små endringer i forhold til EØS-avtalen.

På transportområdet er det særlig adgangen til EUs interne kysttrafikk for skip registrert i NOR som er et positivt tillegg til EØS-avtalen. På forskningsområdet er det allerede adgang til full deltakelse i EUs forskningsprogrammer. EU-medlemskap gir i tillegg anledning til å delta i den del av beslutningsprosessen der innrettingen på programmene skal fastlegges, noe som sikrer at norske interesser bedre ivaretas.

Når det gjelder de tunge kapitlene det ble forhandlet om, er NHOs vurdering som følger:

4.4 Energi

På energiområdet oppnådde Regjeringen de forsikringer den krevde om full nasjonal råderett over energiressursene. Dette er uttrykt i en særskilt protokolltilførsel. Når råderetten er sikret, er innflytelse på EUs energipolitikk viktigst. EUs energipolitikk er i støpeskjeen. Hensynet til olje, gass og vannkraftproduksjon er lite til stede i denne politikken. I EU utgjør olje og gass over halvparten av totalt energiforbruk. 2/3 av forbruket dekkes ved import. Her har i dag EU klare forbrukerinteresser som f.eks. lave priser. Forøvrig søker EU å utvikle energiformer som fører til mindre avhengighet av leveranser fra ikke-EU-land. Atomkraft har inntatt en stadig viktigere rolle i EUs energiproduksjon, delvis som erstatning for kullproduksjonen, men også i den hensikt å bli mindre avhengig av oljen. Norske produsentinteresser er følgelig ikke ivaretatt innen EU i dag. Som europeisk energistormakt må Norge derfor være med og legge premissene for EUs energipolitikk.

4.5 Fisk

På fiskeriområdet lyktes det Regjeringen å sikre full markedsadgang fra tiltredelsesdato for alle fiskeslag og bearbeidede produkter. Som motytelse må Norge avgi 2000 tonn torsk raskere enn hva som ble avtalt i EØS-sammenheng. Til sammen utgjør dette 4,5% av total fangst nord for 62 breddegrad. I tillegg avgis 1000 tonn fisk i internasjonalt farvann og bifangst på inntil 10% av torskefisket. Hva gjelder forvaltningen av fiskeressursene, så er NHOs fortolkning at avtalen sikrer den samme fordeling av fiskerettigheter som i dag, også etter overgangsperioden på tre og et halvt år. Også på de andre vanskelige områdene som gjelder fremtidige forvaltningsprinsipper og forhandlinger med Russland i nord, mener NHO at forhandlingene har gitt tilfredsstillende løsninger.

4.6 Landbruk

Forhandlingsresultatet på landbruk er i prinsippet en rammeavtale hvor en rekke sentrale forhold ikke er avklart. Regjeringen har fått aksept for at områdene nord for 62. breddegrad og en del tilstøtende områder lenger sør vil kunne få status som såkalt nordlig landbruk, hvilket vil innebære mulighet til å yte varig nasjonal støtte som i prinsippet skal kunne kompensere for inntektsnedgang som følge av EUs priser. Distriktene vil imidlertid fortsatt ha sterkt behov for flere ben å stå på, og NHO vil arbeide for at landbruksavtalen ikke sementerer en næringsprofil i distriktene som forblir ensidig. Primærprodusentene, blant annet korn- og kjøttprodusenter i områder utenfor «nordlig landbruk» støtteområde, vil derimot rammes av betydelig pris- og inntektsreduksjoner som kan virke negativt på fremtidig produksjon og dermed svekke råstoffgrunnlaget for industrien.

4.7 Næringsmiddelindustrien

For fiskehermetikkindustrien er full tilgang til EU-markedet svært positivt. Likeledes ivaretar avtalen baker- og konditorbransjens behov på en tilfredsstillende måte.

Den forhandlingsløsning som ble oppnådd for kjøtt- og deler av næringsmiddelindustrien er etter NHOs oppfatning ikke tilfredsstillende.

Hovedårsaken til dette er at denne næringen, som på grunn av norsk landbrukspolitikk har vært en skjermet næring, nå fullt ut må tilpasse seg EUs pris- og konkurransenivå fra første dag.

Industrien er innstilt på omfattende omstillinger og har startet prosesser i denne retning, men de overgangsordninger som er fremforhandlet er såpass svake at deler av næringen vil få store vansker med å overleve. Hvorvidt tilgangen på norske råvarer kan opprettholdes, avhenger av den endelige løsningen for primærproduksjonsleddet.

Fortsatt er ikke alle detaljer i ordningene i forhold til næringsmiddelindustrien utmeislet. Det er avgjørende hvordan disse blir iverksatt, og at dette avklares raskt. Følgende hovedprinsipper må vektlegges i det videre arbeid:

- Industrien må kompenseres fullt ut for det lagertap som oppstår fordi varer på lager faller i verdi ved medlemskapstidspunkt.

- De overvåkningsordninger som etter avtalen skal etableres i tre til fem år for «å sikre en stabil markedsutvikling i Norge, må gis et innhold som gir reell» beskyttelse for industrien. Dessuten må de formes slik at det ikke kan oppstå situasjoner der norske bedrifter påtvinges konkurranseulemper knyttet til pris og kvalitet på norske råvarer. Det er avgjørende at tiltak kan iverksettes raskt.

- Investerings- og omstillingsprogrammer med statlig støtte må iverksettes slik at de også får virkning i 1994. Ordningene må gis en industripolitisk, og ikke distriktspolitisk utforming, slik at de ikke virker geografisk diskriminerende.

4.8 Regionalpolitikk

På det politisk viktige området distriktspolitikk, kan det konstateres at forhandlingsresultatet er bedre enn forventet. For de fire nordlige fylkene er et nytt målområde 6 etablert der avgjørende vekt legges på kriteriet om lav befolkningstetthet. Dette gir disse fylkene større mulighet for langsiktige investeringer ved hjelp av EUs strukturfond enn noe annet av EUs kriterier for støttetiltak gir. Store områder i Sør-Norge vil også få tilgang på EU-midler etter andre kriterier. Tilgang på midler krever imidlertid en viss tilrettelegging og matching med norske midler i forhold til EU. Tettere regionalt samarbeid mellom næringsliv og myndigheter vil i denne sammenheng være en fordel. Forøvrig vil det være opp til norske myndigheter å avgjøre ambisjonsnivået i distriktspolitikken. Transportstøtte og differensiert arbeidsgiveravgift vil kunne opprettholdes om dette prioriteres fra norsk side.

EUs regionalpolitikk åpner også spennende muligheter for å søke om betydelig EU-støtte til interregionalt samarbeid. For de nordlige fylker gir dette muligheter i forhold til NordVest Russland, gjennom de såkalte interregionale programmer.

4.9 Miljøpolitikk

NHOs utgangspunkt for forhandlingene på dette området har vært at medlemskap i EU på mange områder vil bli avgjørende for at vi skal kunne løse de grenseoverskridende miljøproblemer. Løsninger på fellesskapsplan vil også være en forutsetning for å unngå uheldig konkurransevridning for næringslivet. Dette må ses i lys av at EU, fra å være miljøpolitisk lite bevisst, på kort tid er blitt forkjemper for miljøhensyn internt, så vel som globalt. EU-løsninger vil bli retningsgivende for andre land og for internasjonalt miljøarbeide.

For Norge har det i medlemskapsforhandlingene vært viktig å få aksept for at vi skal kunne opprettholde høyere miljøstandarder for en del kjemikalier og andre stoffer. Forbudet mot asbest og visse andre stoffer kan opprettholdes. Norske miljøstandarder (merking og klassifisering av kreft- og allergifremkallende stoffer) kan opprettholdes i en fireårs overgangsperiode, samtidig som EU har forpliktet seg til å gjennomføre en prosess med sikte på å revidere sine regler. Hva gjelder naturforvaltning, så vil Norge kunne videreføre nåværende praksis.

4.10 Handelspolitikk

Ved å bli del av EUs tollunion vil også Norge være med på utformingen av handelspolitikken til verdens største handelspartnere. Dette må ses på bakgrunn av utviklingen i global økonomi, nye handelspartnere, økt konkurranse, regionalisering og nye konflikter knyttet til miljø og sosiale standarder, utgjør fremtidsbildet for norsk næringsliv.

Det vil ikke være likegyldig hvilket ståsted Norge har. Norge er avhengig av utenrikshandel. Eksport er nødvendig for å betale for livsviktig import. Erfaringene viser at Norge alene har liten forhandlingsstyrke når handelspolitiske konflikter oppstår. EU sikrer et europeisk hjemmemarked, så vel som beskyttelse mot proteksjonisme og dumping fra andre land. Norske bedrifter vil også nyte godt av såkalte «goodwill» ordninger mellom handelsmaktene. EU har bortimot 1000 handels- og samarbeidsavtaler med andre land. Disse vil sikre norske eksportører bedre adgang til andre lands markeder, samt muligheten til å komme med i EUs bistandsprogrammer. Prisen som må betales er en noe høyere toll på noen innsatsvarer, maskiner og transportmidler fra tredjeland, samt høyere toll på varer som EU ilegger ved anti-dumpingtiltak. For størstedelen av industrien er dette en lav pris i forhold til en garanti for fri adgang til et hjemmemarked på 360 millioner forbrukere, samt støtte fra EU i konflikter med andre handelsstormakter.

4.11 Maastricht-traktaten

Maastricht-traktatens mål om prisstabilitet, ikke inflasjonsdrivende vekst og høy sysselsetting, anses av NHO å være til fordel for næringslivet. Norsk næringsliv er svært avhengig av utlandet, både som eksportør og importør. Forutsigbare rammebetingelser er en viktig forutsetning for å kunne konkurrere. Store valutasvingninger og devalueringer hjemme så vel som ute, er lite egnet til å gi muligheter for andre enn valutaspekulanter. Rente og valutakrisen i 1992 viste hvor svakt fundert det europeiske valutasamarbeidet er. Et nytt valutasamarbeid må derfor bygge på en tettere samordning mellom de ulike lands økonomiske politikk. Hvorvidt den modellen som EU har lansert er gjennomførbar på sikt, er usikkert. Kriteriene knyttet til deltakelse i ØMU er det kun to EU-land som oppfyller i dag (samt Norge). Norsk deltakelse forutsetter også en fleksibilitet i valutamarginene som tar hensyn til bl.a. svingninger i oljeprisene og den sterke dollartilknytningen.

Maastricht-avtalens to andre pilarer har gjennom den senere tids utvikling vist sin berettigelse. Med EUs indre marked forsvinner de indre grensekontrollene. Behovet for et mye nærmere samarbeid i kampen mot organisert kriminalitet, narkotika og smugling, blir dermed åpenbar. Videre medfører de hundretusener av flyktninger som søker seg bort fra krig og elendighet i andre land, at det må skapes en solidarisk samordning av asylpolitikken i Europa. Det er naturlig at Norge tar del i utformingen av denne politikken.

Gjennom medlemskap får også Norge mulighet til å delta aktivt i utformingen av en felles europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. EU er det byggverk som har klart å skape fred mellom fire europeiske stormakter (Frankrike, Spania, England og Tyskland), som gjennom de siste tusen år har ligget i mer eller mindre kontinuerlig krig med hverandre. Når nå andre europeiske land som har gjenvunnet sin selvstendighet, har søkt eller sagt at de vil søke EU-medlemskap, nettopp i den hensikt å sikre fred og selvstendighet for seg selv, bør Norge være med å legge til rette for en slik utvikling. Likeså viser de etniske og nasjonale konfliktene, som nå igjen blusser opp i Balkan og i de gamle Sovjetstatene, at Europas sikkerhet er skjør og bare kan vernes gjennom tettere samarbeid. Samarbeid betyr derimot ikke ensretting. I motsetning til USAs smeltedigel, er og forblir Europa et lappeteppe bestående av selvstendige nasjoner og regioner. Maastricht-avtalens nærhetsprinsipp er ment å ivareta nettopp denne flerfoldighet.

14. BREV AV 9. MAI 1994 FRA NORGES BONDELAG

Deres brev datert 20.4.1994 med invitasjon til å avgi uttalelse vedr. Norges tiltredelsesavtale til EU.

1. Bakgrunn

Norges Bondelag har tidligere klart frarådet Regjeringen å søke om medlemskap i Den Europeiske Unionen. Dette standpunktet er bygd på en bred samfunnsmessig vurdering av de virkninger et medlemskap vil få for det norske velferdssamfunnet og for vårt styresett.

Økonomisk sett har Norge lite å vinne på et medlemskap i EU. Våre handelsrelasjoner med andre land er regulerte gjennom bl.a. GATT og EØS (og gjennom frihandelsavtalene i EU/EFTAområdet fram til 1.1.94). På den andre siden er det store muligheter for at Norge vil komme dårligere ut økonomisk som følge av de inngrep i den samlede ressursforvaltning som et medlemskap i EU vil innebære. Ut fra en helhetlig vurdering mener Norges Bondelag at det er overveiende sannsynlig at medlemskap i Den Europeiske Union vil innebære et økonomisk tap for Norge.

Et EU-medlemskap vil direkte og indirekte også legge begrensninger på det fordelingspolitiske området. Mulighetene til å drive distriktspolitikk gjennom sektorpolitkk vil bli begrenset. Avviklingen av en nasjonal landbrukspolitikk og fiskeripolitikk står her i en særstilling.

En utvikling i EU i tråd med ambisjonene i Maastricht-traktaten vil ytterligere innsnevre den nasjonale selvråderetten. Å innlemme den norske ressursbaserte økonomien i en økonomisk og monetær union med felles valuta vil på en alvorlig måte frata Norge viktige styringsinstrumenter. Å innlemme Norge i en politisk union vil begrense våre muligheter til å bygge videre ut vår internasjonale brobyggerrolle mellom nord og sør og bl.a i FN.

2. Landbruk

Under den forutsetningen at Regjeringen likevel valgte å søke medlemskap, ga Norges Bondelag det rådet at man skulle be om et varig unntak fra markedsordningene for jordbruksvarer. Vi så ingen muligheter for at Norge ved å tre inn i Unionens felles landbrukspolitikk kunne oppnå slike betingelser at hensynet til matvareproduksjon, sysselsetting, bosetting og et levende landbruk kunne ivaretas. Dermed ville en også miste muligheten til å drive distriktspolitikk gjennom sektorpolitikk på landbruksområdet.

Regjeringen valgte likevel å søke medlemskap uten å be om varige unntak for noen del av jordbruket. I stedet ble det stilt krav om endringer og tilpasninger i EUs landbrukspolitikk som skulle gjøre det mulig for norsk jordbruk og norsk næringsmiddelindustri å overleve.

Vi vil i vår uttalelse først og fremst vurdere hvorvidt det framforhandlede resultatet oppfyller de krav Regjeringen selv stilte, og kan sies å representere et bærekraftig alternativ for norsk landbruk, norsk matvareindustri og for norske bygder i framtida.

3. «Nordlig Landbruk»

3.1. Norske krav

Regjeringen gikk i sitt kravdokument vedrørende jordbruk datert 8.10.1993 gjennom den virkningen et medlemskap i Unionen ville få for norsk jordbruk dersom det ikke kunne innføres spesielle ordninger for Norge.

Det ble lagt fram beregninger som viste størrelsen på inntektstapet for tre ulike brukskategorier, nemlig et 13 kyrs melkebruk på Vestlandet, et kornbruk på sør- og østlandet med 384 dekar, og et bruk med 128 vinterfôra sau. Arbeidsvederlaget på disse brukene falt med henholdsvis 250.000 kroner, 130.000 kroner og 100.000 kroner dersom EUs priser og støtteordnigner ble lagt inn i beregningene i stedet for norske priser og virkemidler.

For å kunne motvirke dette inntektstapet ba Regjeringen om å få innføre et spesielt støttesystem for hele landet, senere benevnt «Nordlig Landbruk». Dette støttesystemet skulle bestå av følgende elementer:

- Husdyrstøtte, dvs. et direkte bidrag til bonden for hvert husdyr han har. Satsene var ikke fastlagt i kravet, men det ble antydet en størrelsesorden på 6000 kroner per. storfeenhet. Det ble krevd en delfinansiering fra EU på mellom 25% og 65%.

- Arealstøtte, dvs. et direkte bidrag til bonden pr. dekar jord han har. Dette skulle gis til alt åker- og engareal. Satsene skulle variere med produksjonsform og beliggenhet. Heller ikke for dette virkemidlet var satsene fastlagt, men det var antydet en størrelsesorden på 900 kroner pr. dekar. EUs andel av dette skulle variere fra 50% til 75%.

- Produksjonsstøtte, dvs. en støtte som direkte eller indirekte varierer med den produksjonen bonden leverer. Dette kan f.eks. være et pristilskudd e.l. Støtten skulle variere etter beliggenhet, og være avgrenset til en nasjonal produksjonskvote. Begrunnelsen for dette tiltaket var at prisen på produktene i endel tilfeller ville kunne bli lavere enn de variable produksjonskostnadene. Dermed ville bøndene miste en viktig drivkraft til å produsere på en rasjonell og samfunnsøkonomisk fornuftig måte. Tiltaket skulle finansieres nasjonalt.

- Transportstøtte for frakt av husdyrprodukter fra gården til mottaksanlegget, samt støtte til transport av fôr til Nord-Norge. Også dette tiltaket skulle finansieres nasjonalt.

For de to siste virkemidlene ble det ikke spesifisert noe støttenivå, men i et regneeksempel ble det antydet at de til sammen burde kunne utgjøre 1/3 av den samlede budsjettstøtten til jordbruket.

3.2 Resultatet av forhandlingene

Resultatet av forhandlingene vedrørende kravet om «Nordlig Landbruk» er i hovedsak nedfelt i art. 142 i avtalen.

Følgende konklusjoner kan trekkes:

EU vil ikke delta i finansieringen av de spesielle støtteordningene som inngår i «Nordlig Landbruk», men vil tillate Norge å yte en spesiell nasjonal støtte til jordbruket nord for 62. breddegrad, og til områder med tilsvarende kjennetegn sør for den 62. breddegrad. Områdets utbredelse skal fastlegges av Kommisjonen.

Som støtteformer er det eksplisitt pekt på husdyr- og arealstøtte, mens støtte knyttet til framtidig produksjon ikke kan tillates (altså ikke løpende prisstøtte). Det er forutsatt at støtten ikke skal overstige det nivået den har hatt i en referanseperiode forut for tiltredelsen. Støtten kan differensieres regionalt.

Støtten skal godkjennes og overvåkes av Kommisjonen. Kommisjonen vil utarbeide en rapport til Rådet omkring iverksettelsen av denne støtten ett år etter tiltredelsen, og deretter hvert femte år.

3.3 Bondelagets vurdering

Det er umulig å gi en fullstendig vurdering av den langsiktige nasjonale støtten til norsk jordbruk, kalt «Nordlig Landbruk». Til det er det fortsatt for mange forhold som er uavklart, blant annet geografisk virkeområde, og utforming av og bevilgning til de ulike tiltakene. Vi må imidlertid slå fast at resultatet ligger meget langt fra det Regjeringen krevde.

For det første vil vesentlige deler av norsk jordbruk, kanskje så mye som 50%, falle helt utenfor dette virkemiddelsettet. Våre mest produktive jordbruksstrøk i Sør-Norge vil etter overgangsperioden måtte tilpasse seg de priser og tiltak som gjelder i EU, jfr. likevel avsnitt 5.3.2.

Resultatet av dette har som nevnt Regjeringen selv beregnet, det vil medføre en dramatisk inntektssvikt på produsentleddet. Vi vil her minne om at det i de refererte beregningene var lagt inn forutsetninger om at hele Norge skulle kvalifisere for støtte til «vanskeligstilte områder» i jordbruket (Less Favoured Areas - LFA), og at Norge skulle kunne yte miljøstøtte med delfinansiering fra EU på 250 kr/da.

Etter avtaleteksten blir bare opptil 85% av de norske jordbruksarealene godkjent som LFA. I henhold til informasjon fra Regjeringen vil miljøstøtten kunne utgjøre 180 kr/da. Resultatet blir altså svakere enn det Regjeringen forutsatte var minimumsløsningen, og som ble brukt som en illustrasjon på hvor uholdbar situasjonen for norsk jordbruk ville bli ved en direkte inntreden i Unionens landbrukspolitikk.

For det andre må Norge dekke alle kostnadene knyttet til «Nordlig Landbruk» selv. Dette er urimelig fordi Norge på grunn av sin relativt lille jordbrukssektor vil få små tilbakeføringer til jordbruket i forhold til den innbetalingen vi blir avkrevet fra Unionen. Våre innbetalinger vil i stor grad bli brukt til å støtte jordbruket i land der det er atskillig bedre forutsetninger for å drive jordbruk enn i Norge (f.eks. netto-mottakere av EU-støtte som Danmark).

For det tredje legger avtalen vedrørende «Nordlig Landbruk» restriksjoner på produksjonsutviklingen i jordbruket, i betydelig sterkere grad enn i dag. Selv om produksjonen utenfor virkeområdet for «Nordlig Landbruk» skulle falle sterkt, noe som er svært sannsynlig dersom vi blir medlemmer i Unionen på disse vilkårene, kan vi ikke utforme støtten slik at noe av dette bortfallet kan fanges opp innenfor «Nordlig Landbruk».

For det fjerde er det lagt strenge begrensninger på anledningen til å yte produksjonsstøtte, og transportstøtte vil neppe bli tillatt. Dette forsterker det problemet som er omtalt i avsnittet over. Innenfor virkeområdet for «Nordlig Landbruk» kan det oppstå prisrelasjoner som vil virke demotiverende for normal produksjon. Dette vil ramme produksjonen, og dermed føre til en sterk nedgang i virksomheter som leverer innsatsfaktorer til primærjordbruket, eller omsetter og foredler jordbruksprodukter. Slike tilstander vil også ha alvorlige konsekvenser for rekrutteringen til bondeyrket.

For det femte vil denne løsningen bidra til sterke interne spenninger i jordbruket, med stor forskjellsbehandling mellom områder som kan motta langsiktig nasjonal støtte, og områder som ikke kan det. Dette vil ha en negativ virkning på samordningen mellom ulike regioner når det gjelder markedsføring og tiltak til styrking av konkurranseevnen. Dette er spesielt alvorlig fordi konkurransen fra utlandet nettopp stiller store krav til samordning når det gjelder f.eks. merkevareutvikling innenfor matvaremarkedene.

4. EU-ordninger

4.1 Innledning

Mange av de norske kravene vedrørende landbruk i forhandlingene var knyttet til innføringen av den felles landbrukspolitikken i Norge. Dette var krav knyttet til kvoter, til veterinære og plantesanitære regelverk, og til spesielle ordninger som norske myndigheter ønsket å opprettholde av hensyn til landbruket. En lang rekke av disse kravene ble avvist. Det vil føre for langt å gjennomgå alle de kravene som ble reist, men vi vil kommentere en del av de viktigste forhandlingsresultatene.

4.2 Kvoter

En lang rekke av landbruksproduksjonene er kvotert i EU. De fleste av disse kvotene er knyttet til støtteordningene, og det er svært ulønnsomt å produsere utover kvotene. De norske kvotekravene er presentert sammen med resultatet (i parantes) av forhandlingene under:

Melk: 2093 Mill. kg (1842 Mill.kg + mulighet for å gjenoppta sovende kvoter)

Ammekyr: 125.000 stk. (50000 stk. + utvidelsesmulighet dersom andre produksjoner faller).

Okser: 230.000 stk. (175.000 stk.)

Søyer: 1.400.000 stk. (1.040.000 stk.).

Basisareal, korn: 475.000 ha. (385.000 ha.).

Sukkerkvote: 60.000 isoglukose (0).

De gitte kvoter ligger alle klart under de krav som var stilt fra norske myndigheter. Etter beregninger utført av Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning er dette neppe noe stort problem fordi økonomien i de fleste produksjonene vil bli så svak at man ikke kan opprettholde et produksjonsnivå som tilsvarer de kvoter som er gitt.

4.3 Prisutjevning på melk

Det norske melkemarkedet er fordelt mellom de enkelte meieriselskaper og meierier slik at det i prinsippet ikke betyr noe for det enkelte meieri (eller for melkeprodusentene) hvilket produktområde det har fått seg tildelt. Med utgangspunkt i denne produksjonsfordelingen blir det drevet prisutjevning som både sikrer bøndene over hele landet like markeds- og prismuligheter, uavhengig av melkeanvendelse og avstand til marked, og sikrer forbrukerne meierivarer til noenlunde en pris.

Norge krevde å få fortsette slik prisutjevning.

Dette kravet fikk man ikke gjennomslag for. Dermed blir en av de viktigste utjevningsmekanismer i norsk jordbruk utelukket ved et eventuelt medlemskap i Unionen. Resultatet favoriserer de markedsnære produsentene som leverer konsummelk, og vil føre til større problemer for de produsentene som ligger lenger fra markedene, og i større grad leverer melka si til smør- og osteproduksjon.

Lokaliseringen av meierianlegg i Norge har gjennom flere ti-år vært styrt som en del av landbruks- og distriktspolitikken forøvrig.

Det er derfor svært lite trolig at dagens meieristruktur og produksjonsfordeling vil samsvare med den produksjonsfordeling som vil tvinge seg fram i et liberalisert marked. I så fall vil norske meieriselskap bli påført ekstraordinære kostnader til omlegging og strukturrasjonalisering. Tilsvarende forhold vil også gjelde annen næringsmiddelindustri.

Forskjellene i forbrukerprisene for meierivarer vil også måtte bli mye større enn i dag med de høyeste prisene i Nord-Norge og de laveste prisene i Oslo-området.

4.4 Eksportkvoten for ost

Norge har en eksportkvote for ost til USA på 7.200 tonn. Den altoverveiende delen av denne kvoten blir fylt av Jarlsbergost, ca. 6.900 tonn. Etter EUs regelverk blir slike kvoter overtatt av EU, og fordelt blant medlemslandene. Som motytelse får de nye medlemslandene del i Unionens 3. landskvoter.

Norge krevde å få beholde sin kvote til USA fordi dette markedet har akseptert Jarlsbergosten som en merkevare, og gir en relativt høy pris for denne.

Dette kravet ble avvist. Kvoten blir en EU-kvote, men blir forbeholdt Norge i en overgangsperiode på 3 år. Norges Bondelag beklager dette resultatet, fordi denne kvoten ved et eventuelt medlemsskap i Unionen vil være av de melkeanvendelser som kan gi best økonomisk utbytte. Det er neppe lett å opparbeide samme lønnsomhetsnivå i andre markeder der vår Jarlsbergost ikke er kjent.

4.5 Lovgivning

EU har en meget omfattende lovgivning vedrørende veterinære forhold, plantesanitære regler og for fôrvarer, gjødselvarer og såvarer m.m.

I forhandlingene stilte den norske Regjeringen også meget omfattende krav på disse områdene.

Norges Bondelag har foreløpig ikke foretatt en fullstendig gjennomgang av disse forhandlingsresultatene. Hovedinntrykket er likevel at de fleste norske krav er helt eller delvis avvist av EU.

I mange tilfeller er det innrømmet overgangsordnigner av 2 - 5 års varighet med formuleringer om at EU i denne perioden skal gjennomgå sitt regelverk. I de aller fleste slike tilfeller må det antas som gitt at EUs regelverk ikke vil bli endret i tråd med norske ønsker og at det derfor utelukkende er snakk om en tilpassingsperiode. Dette gjelder eksempelvis med stor sannsynlighet regelverket for dyresykdommer som kugalskap (BSE), klassisk svinepest, scrapie og munn- og klovsyke.

Vi har foreløpig ikke fått full klarhet i hvordan problemene omkring salmonella-smitte, som er et alvorlig problem i fjørfeprodukter og svinekjøtt bl.a. i Danmark, vil kunne løses.

Etter en overgangsperiode på 3 år må Norge også akseptere salg av fôrvarer tilsatt visse vekstfremmende stoffer, bl.a antibiotika.

For kunstgjødsel kan Norge i en periode på 4 år beholde sin grenseverdi for innhold av tungmetallet kadmium. EU har ikke noen slik grense i dag, men skal i løpet av 4-års-perioden gå gjennom sitt regelverk som deretter vil være bindende for Norge. Av historiske og handelsmessige grunner kan en nærmest se bort fra at EU vil innføre noen grenseverdi for kadmium i kunstgjødsel.

4.6 Miljøstøtte

Miljøtiltak i jordbruket er sammen med førtidspensjonering og skogtiltak i jordbruket finansiert over garantidelen av jordbruksfondet, på samme måte som intervensjonssystemene, eksportsubsidiene og brakkleggingsordningen. Bakgrunnen for dette er at miljøtiltak osv. skal bidra til markedsbalanse gjennom at produksjonen i jordbruket blir redusert.

Norge har gjennom forhandlingene fått tilsagn om en bevilgning på ca. 460 mill. kroner per år fra EU til miljøprogrammer i jordbruket. I tillegg vil det bli gitt nasjonal delfinansiering av denne EU-ordningen, slik at den samlede innsats på dette feltet, i følge Landbruksdepartementet, kan komme opp i 1900 mill. kroner årlig. Dette blir i Landbruksdepartementets pressemelding omgjort til en generell arealstøtte på 180 kr/da. Som nevnt tidligere, hadde myndighetene regnet med at Norge kunne anvende et høyere beløp enn det nevnte som generell arealstøtte.

Norges Bondelag er i tvil om denne støtten bør betraktes som en generell inntektsstøtte. Som nevnt skal de tiltakene som iverksettes, jfr. EUs regelverk på dette området, bidra til redusert produksjon. For miljøtiltakene vil det skje gjennom restriksjoner på bruk av gjødsel og plantevernmidler. Tiltakene skal være en kompensasjon for bortfall av inntekt. Slik sett skal ikke miljøstøtten bidra til en generell heving av inntektsnivået. Derfor bør ikke denne uten videre trekkes inn i inntektskalkyler uten at man samtidig korrigerer for bortfall av inntekt gjennom reduserte avlinger.

Det er også et åpent spørsmål hvorvidt Unionen ser de tre ledsagende ordningene samlet når bevilgningen på 460 mill. kroner skal fordeles, eller om bevilgningene utelukkende refererer seg til mijøprogrammer. Det er i tidligere EUdokumenter operert med det samme beløpet for de tre ordningene under ett. Der er det også anslått et behov for midler fra EU til førtidspensjonering av norske bønder på ca. 215 mill. kroner. I såfall vil også beløpet som Regjeringen har angitt per dekar bli betydelig mindre enn det som er stipulert.

Alt i alt vil Norges Bondelag derfor stille et spørsmålstegn ved den netto inntektsvirkning miljøtiltakene i jordbruket kan få for norske bønder.

5. Overgangsordninger

5.1 Innledning

Norges Bondelag har ved flere anledninger pekt på at det viktigste for jordbruket dersom Norge blir medlem av Unionen, er at de langsiktige ordningene som skal gjelde for produksjon og foredling av jordbruksprodukter gir grunnlag for en livskraftig virksomhet. Overgangsordningene må være slik at man kan ha en mulighet til å omstille primærnæringen og tilknyttet industri til nye betingelser. Dersom disse betingelsene ikke gir grunnlag for en varig virksomhet, vil overgangsordningen bare tjene som en utsettelse av den avvikling som senere må komme.

For store deler av norsk jordbruk og avledet virksomhet har ikke Norge fått slike langsiktige løsninger at det kan drives et bærekraftig landbruk. Det er likevel av interesse å analysere de overgangsordningene som er gitt, og vurdere om de kan oppfylle de krav Regjeringen selv har stilt i forhandlingene.

5.2 Norske krav

Ved alle tidligere utvidelser av EU har prisene på jordbruksvarer i de nye medlemslandene fått en gradvis tilpasning til EUs prisnivå. For Spania og Portugal skjedde dette over hhv. 7 år og 10 år (senere delvis utvidet til 15 år for Portugal).

I denne perioden ble det for enkelte vareslag gjennomført en kvotering av import og eksport mellom de nye medlemslandene og EU. Det ble oppkrevd en avgift eller gitt et bidrag ved denne handelen slik at prisnivåene i EU og de nye medlemslandene ikke ble forstyrret. Etterhvert som prisforskjellene ble trappet ned, ble kvotene økt. Handelen ble så frigitt etter overgangsperiodens utløp.

Norge forlangte en overgangsordning av denne type, som også skulle ta hensyn til prisforskjeller som følge av ulik struktur og rasjonalitet i næringsmiddelindustrien. I et utfyllende kravdokument datert 17.12.1993 er behovet for en slik overgangsordning utdypet.

Følgende konklusjoner ble trukket:

«Uten tid til tilpassing ville resultatene for den norske landbrukssektoren, inkludert foredlingsindustrien, bli dramatiske. Det ville føre til et tap av inntekt i en størrelse som ville sette opprettholdelsen av den norske landbruksproduksjonen i fare.» (s.3).

«Med en umiddelbar åpning av markedet ville norske matvarer oppleve et dramatisk tap av markedsandeler.» (s.4.).

I tillegg uttalte Landbruksministeren ved flere anledninger at en overgangsordning med en gradvis pristilpasning ville være en forutsetning for norsk medlemskap.

5.3 Resultat av forhandlingene

Den norske Regjeringen har akseptert en direkte inntreden i Unionens marked, med den følge at Unionens prisnivå vil gjelde fra dag èn. De ulike overgangsordningene forøvrig, er omtalt nedenfor.

5.3.1 Generell overgangsstøtte

I tillegg til markedsproblemene innebærer avtalen med EU at de inntektsgivende tiltak i jordbruksavtalen faller bort.

Norge kan likevel i en overgangsperiode gi nasjonal støtte til bøndene som kompensasjon for bortfall av inntekt. Denne støtten skal avtrappes over fem år, og skal gjelde jordbruksråvarer med unntak av oljefrø.

Støtten skal beregnes på råvarenivå, skal finansieres nasjonalt, og godkjennes av Kommisjonen. Omfanget av støtten skal maksimalt utgjøre forskjellen mellom det nåværende nasjonale støttenivået, og det støttenivået som kan oppnås under de ordinære EU-ordningene. Støtte skal ikke gis dersom forskjellen i utgangspunktet er mindre enn 10%.

Det er Kommisjonen som fastslår støttenivået og avtrappingstakten. I sine vurderinger skal Kommisjonen også ta hensyn til andre ordninger enn de som er definert under dette kapitlet. Dette gjelder miljø- og regionalpolitiske ordninger.

For de kraftfôrkrevende husdyrproduksjonene er det eksplisitt pekt på at man må ta hensyn til den effekten fallet i kornpris får for kostnadsnivået.

5.3.2 Støtte ved gjenværende, alvorlige problemer

Der det fortsatt er alvorlige problemer i jordbruket som følge av medlemskapet etter at andre ordninger er fullt utnyttet, kan Kommisjonen gi Norge og Finland anledning til å yte nasjonal støtte til produsenter for å integrere disse fullt og helt i EUs felles landbrukspolitikk - CAP (art. 141).

Det står ikke noe i teksten om at denne muligheten er tidsavgrenset, men det foreligger erklæringer fra Kommisjonen til Rådet om at slik nasjonal støtte skal være «en overgangsordning som avtrappes».

Disse erklæringene har ikke status som forhandlingsdokumenter, men det kan ligge i sakens natur at dette er overgangsordninger når formålet er en full integrasjon i CAP. Man er ikke fullt integrert dersom man mottar støtte utenfor CAP. Det er viktig å merke seg at det er helt opp til Kommisjonen å avgjøre om denne formen for støtte tillates i det enkelte tilfelle.

5.3.3 Investeringsstøtte

Innenfor kraftfôrbaserte produksjoner har Norge en utpreget småskalaproduksjon, mens de mulige konkurrentene i EU driver industrivirksomhet. I Danmark og Nederland bygges det i dag ikke anlegg for mindre enn 30.000 høner, mens den norske konsesjonsgrensen er 2.300 dyr.

Norge kan få gi nasjonal investeringsstøtte til svin-, fjørfe, egg- og hagebrukssektoren i en overgangsperiode på 5 år. Dette innebærer et unntak fra EUs regelverk, som setter forbud mot investeringsstøtte i denne type produksjoner. Støtten skal godkjennes av Kommisjonen, og være avtagende. En betingelse for å kunne yte støtte er at den samlede produksjonskapasiteten innen disse sektorene ikke øker.

Også den norske næringsmiddelindustrien består av en rekke forskjellige grunner av enheter som er langt mindre enn hos de mulige konkurrentene. I det norske kjøttsamvirket slakter gjennomsnittsslakteriet f.eks. mindre enn 4.500 tonn svinekjøtt i året, mens gjennomsnittet i Danmark er 50.000 tonn svinekjøtt. Det betyr at to danske anlegg kan slakte mer enn den norske totalproduksjonen av gris, samtidig mener en i Danmark at deres egen struktur i dag ikke vil være konkurransedyktig i framtida.

Norge kan gi nasjonal investeringsstøtte til næringsmiddelindustrien i en overgangsperiode på 3 år, under den forutsetning at produksjonskapasiteten ikke øker. Selv om det skulle bli stilt betydelige offentlige midler til rådighet, er dette en svært kort omstillingsperiode.

For store deler av næringsmiddelindustrien er det også alvorlig grunn til å tvile på om det overhodet vil være mulig å etablere en ny struktur som er konkurransedyktig.

5.3.4 Tiltak mot alvorlige markedsforstyrrelser

I avtaleteksten er det i artikkel 146A tatt inn en bestemmelse om tiltak ved alvorlige markedsforstyrrelser:

«Dersom handelen på landbruksområdet mellom en eller flere nye medlemsstater og Fellesskapet i sin nåværende sammensetning, eller handelen de nye medlemsstater imellom, forårsaker alvorlige forstyrrelser på markedet i Østerrike, Finland eller Norge før 1. januar 2000, skal Kommisjonen, etter anmodning fra vedkommende medlemsstat treffe beslutning om de beskyttelsestiltak den finner nødvendig, innen 24 timer etter at den har mottatt anmodningen. Tiltakene som vedtas skal få anvendelse umiddelbart, og skal ikke innebære grensekontroll.»

Det er viktig å merke seg de betingelsene som nevnes innledningsvis for bruken av denne sikkerhetsklausulen:

- Det skal være skapt alvorlige forstyrrelser i markedet.

- Årsaken til de alvorlige forstyrrelsene skal være handelen mellom ett eller flere av de nye medlemslandene, og fellesskapet i sin nåværende sammensetning.

De nye medlemslandene kan altså ikke påberope seg denne erklæringen under forventning om at det vil oppstå forstyrrelser, og heller ikke dersom forstyrrelsene er forårsaket av andre forhold, som f.eks. innenlandsk overproduksjon, innenlandsk etterspørselsreduksjon, handel med tredjeland e.l.

Indikasjoner på at det er oppstått alvorlige markedsforstyrrelser har man dersom prisnivået faller betydelig under EUs prisnivå, dersom det er betydelige avsetningsproblemer, eller dersom lagrene øker i sterk grad.

Kommisjonens første skritt ved en anmodning fra et av de nye medlemslandene vil normalt være å sette det aktuelle markedet under overvåking. Dette skjer i regelen ved at avsenderlandets eksportdokumenter registreres fortløpende, samt at det foretas prisregistrering og rapportering. I enkelte tilfeller virker dette i seg selv regulerende på markedet, fordi en del av eksportørene vil redusere sitt eksportengasjement for å unngå at Kommisjonen setter inn strengere tiltak.

Dersom overvåkningen viser at det er reelle, alvorlige markedsforstyrrelser som følge av importen, kan Kommisjonen sette iverk kvantitative importreguleringer. Dette skjer ved at det utstedes importsertifikater til importørene. Disse sertifikatene skal ledsage varen fra eksportøren, og legges ved i dokumentbehandlingen hos toll- og avgiftsmyndighetene.

Kommisjonen kan så sette en begrensning på utstedelsen av slike sertifikater for en periode som anses tilstrekkelig til at markedet igjen kan oppnå balanse. Hvor lang en slik periode trenger å være avhenger selvfølgelig av omfanget av markedsforstyrrelsen, varens holdbarhet, prisutviklingen i markedet etter at reguleringen har trådt i kraft m.m.

Kommisjonen har videre utstedt en erklæring vedrørende norsk næringsmiddelindustri, som bygger på artikkel 146A. Denne erklæringen uttrykker en særskilt forpliktelse fra Kommisjonen overfor markedene for visse foredlede jordbruksvarer i Norge. For å stabilisere disse markedene kan Kommisjonen utvikle et treårig program med importovervåkning, veiledende importtak og mulige kvantitative importreguleringer.

Systemet vil ligne på det som er beskrevet foran, med importsertifikater utstedt til importørene. Her vil det imidlertid allerede i utgangspunktet settes opp veiledende importtak som skal gi Kommisjonen anledning til å gripe inn uten noen ny markedsovervåkning. De gitte importvolumene kan periodiseres, f.eks. deles opp i kvartalsvise importtak. Fortsatt er det imidlertid en forutsetning at det eksisterer alvorlige markedsforstyrrelser før det gripes inn. Dersom dette ikke skjer, kan importen videreføres uten begrensninger.

Denne typen tiltak er parallelle til de som har vært praktisert i overgangsperioden for enkelte sektorer i forhold til Spania og Portugal. Formelt sett skal de mer langsiktige tiltakene forelegges administrasjonskomiteen under COREPER (sammensatt av medlemslandenes faste representasjoner).til uttalelse før iverksettelse. Dette gjelder f.eks. størrelsen på de veiledende importtakene, og formen for regulering dersom alvorlige forstyrrelser oppstår. Rådet kan overprøve Kommisjonens vedtak innen to måneder etter iverksettelse.

Det er viktig å ha klart for seg at det utelukkende er tale om kvantitative restriksjoner. Prisene skal være EU-priser fra dag èn, toll- eller avgiftsbelegging er ikke blandt de aktuelle tiltakene. Så lenge prisene ikke faller under EUprisene, er det heller ingen grunn til å iverksette importrestriksjoner.

5.3.5 Lagernedskrivning

EU vil overta norske reguleringslagre til intervensjonspris. Dette innebærer at Norge selv må bære kostnaden ved nedskrivning av verdien på varene fra norsk pris til EUs prisnivå.

I de tilfeller der disse lagrene måtte ha funnet sin avsetning på verdensmarkedet, vil denne metoden redusere de norske kostnadene pr. enhet med differansen mellom EUs prisnivå og verdensmarkedsprisen. Der lagrene vil kunne avsettes på det norske markedet, innebærer denne metoden at norske myndigheter får et tap pr. enhet tilsvarende differansen mellom norsk pris og EUs prisnivå.

Denne ordningen får størst effekt for kornsektoren, der myndighetene sitter med store lagre. Vår vurdering tilsier en ekstra kostnad for den norske staten på ca. 2 mrd. kroner som følge av dette pristapet.

Rådet eller Kommisjonen kan også gi Norge anledning til å yte nasjonal støtte tilsvarende pristapet på lager til private markedsdeltakere som ved inntreden i EU besitter lagre av jordbruksråvarer eller bearbeidede varer. Det er ikke utarbeidet en oversikt over hvor mye dette kan komme til å dreie seg om, men etter vår vurdering vil det kunne oppstå et samlet pristap på 3 - 5 mrd. kroner (inkludert det beløp som er nevnt ovenfor for kornsektoren).

Selv med dekning for slike lagertap vil naturligvis både bønder og industri få en meget sterk reduksjon i statusverdier og egenkapital, samtidig som de løpende kostnader til arbeid og lånt kapital må dekkes.

5.3.6 Andre overgangsordninger

Norge kan i en overgangsperiode på 7 år yte investeringsstøtte til en del kategorier produsenter som ikke tilfredsstiller kriteriene for slik støtte etter EUs generelle regelverk.

5.4 Bondelagets vurderinger

De problemer som vil oppstå som følge av denne type overgangsordninger er allerede beskrevet av Regjeringen i det utfyllende kravdokumentet datert 17.12.1993. Resultatet er uakseptabelt, noe også Regjeringen ved tidligere anledninger har gitt uttrykk for. Selv med kompensasjonsordninger og investeringsstøtte vil de markedsmessige virkningene sette næringsmiddelindustrien og primærjordbruket i en ytterst vanskelig situasjon.

For varer som kan lagres, f.eks. kjøtt, korn, ost og smør, vil det allerede tidlig til høsten kunne oppstå en situasjon der produsenter ønsker å kvitte seg med sine produkter samtidig som forbrukerne, industrien osv. vil forsøke å utsette innkjøp til over nyttår.

De budsjettmessige konsekvensene blir også svært alvorlige. I følge Regjeringen utgjør skjermingen av markedet ca. 8,4 mrd. kroner. Dette må kompenseres fullt ut det første året. Pristap på lager vil kunne utgjøre 3 -5 mrd. kroner. Størrelsen på investeringstilskuddene er uavklart, men må være betydelige dersom de skal ha noen effekt.

Et annet forhold er at bare statustapet på dyrebestanden per 1.1.95 vil være 3 - 4 milliarder kroner.

Den samlede nettobelastningen over det norske statsbudsjettet for jordbruks- og næringsmiddelsektoren alene vil for 1995 måtte bli i størrelsesorden 20 milliarder kroner eller høyere.

Et slikt beløp vil framkomme under forutsetning av at:

- bøndene helt ut eller langt på vei får inntektskompensasjon i 1995, herunder dekning av pristap med budsjettmidler

- bønder, industri og andre markedsdeltakere får dekket sine lagertap per 1.1.95

- det iverksettes et nasjonalt investeringsprogram for matvareindustrien

- en tar hensyn til Norges status som netto bidragsyter til EUs budsjett, som særlig har sammenheng med jordbrukssektorens relative størrelse i Norge, og samtidig korrigerer for innfasingen av norske budsjettbidrag i 1995.

Norges Bondelag vil igjen påpeke at ikke noe land noen sinne har foretatt en umiddelbar åpning av et så regulert marked som det norske matvaremarkedet. Ved siden av de konsekvenser som er mer og mindre overskuelige, vil det med stor sannsynlighet oppstå «sjokkeffekter» som ikke har vært overskuet av noen.

Det bør være et tankekors for Regjeringen at den Unionen en ønsker å tre inn for å «delta i utformingen av virkeligheten» ikke har større forståelse for den norske virkeligheten enn at de påtvinger oss en slik løsning.

6. Skogbruk

EU-forhandlingene har i meget beskjeden grad berørt skogbruket. Dette er en naturlig følge av at markedene for tømmer og skogindustriprodukter i utstrakt grad er liberalisert gjennom GATT, frihandelsavtalene i EU/EFTA-området og nå gjennom EØS.

Norges Bondelag vil påpeke at om lag 90% av norske gårdsbruk også har skog og dette representerer 2/3 av skogarealene. Jord- og skogbruk i Norge er derfor i stor utstrekning preget av gjensidig avhengighet.

En del tiltak og reguleringer innenfor skogbruket (støtte til drift i vanskelig terreng, transportstøtte, regional markedsdeling) vil kunne bli anfektet gjennom de konkurranseregler som Norge har sluttet seg til i EØS-avtalen. Forhandlingsresultatet med EU befester denne situasjonen.

Norges Bondelag vil forøvrig peke på at EU ikke vil være noe overskuddsområde for skogprodukter selv om Sverige og Finland skulle bli medlem. Den tollfrie handelen er uansett vel befestet gjennom internasjonale avtaler som nevnt ovenfor, og tekniske regler blir i stor grad fastsatt utenfor rammen av EU (i praksis av de internasjonale standardiseringsorganisasjonene ISO, CEN og CENELEC).

7. Regionalpolitikk

Forhandlingsresultatet innebærer at Norge får tilbakeført fra EU i gjennomsnitt 1,9 milliarder kroner per år fra strukturfondene for perioden 1995-99. Av denne tilbakeføringen gjelder 600 mill. kroner det nye mål 6-området som dekker de fire nordligste fylkene.

Mål 6 kan i prinsippet sammenlignes med mål 1 («fattige» eller «tilbakeliggende» områder), der per i dag 10 av de nåværende medlemslandene (unntatt Danmark og Luxembourg) har slike mål 1-områder. Den viktigste forskjellen synes å være at støttesatsene i mål 6 vil være omlag 10 prosentpoeng lavere enn i mål 1-områder.

Norges Bondelag vil påpeke at begrepet «strukturfond» også omfatter utviklingsdelen av landbruksfondet («5a-tiltak» i EUs felles regionalpolitikk). Dette betyr at løpende støtte til jordbruket i «vanskeligstilte områder» (LFA) skal dekkes innenfor de rammer som er omtalt ovenfor. Det samme gjelder eventuell EU-støtte til investeringer i jordbruket og støtte til omsetning og markedsføring og en lang rekke andre mindre jord- og skogbruksrelaterte tiltak.

Norges Bondelag har forøvrig merket seg at Norge har fått avslag på sitt krav om å fortsette med nullsats for moms på elektrisitet til husholdninger i Nord-Norge. Ved eventuell innføring av 22% moms vil dette påføre nord-norske forbrukere en samlet merutgift på i størrelsesorden 760 mill. kroner.

Norges Bondelag vil påpeke at spørsmål knyttet til våre SNDvirkemidler, gradert arbeidsgiveravgift og transportstøtte ikke har vært gjenstand for forhandlinger.

I prinsippet vil EØS innebære de samme konkurranseregler for disse områdene som et eventuelt EU-medlemskap. At situasjonen fortsatt er uavklart er likevel utilfredsstillende all den stund den graderte arbeidsgiveravgiften alene innebærer en avgiftslettelse for næringslivet i Distrikts-Norge på mer enn 2 milliarder kroner per år.

Norges Bondelag konstaterer at forhandlingsresultatet på dette området delvis er i tråd med det Norge normalt burde ha krav på innenfor EUs regler i dag. Samtidig er det fortsatt så mange uklarheter på mange områder at det foreløpig ikke er mulig å gjøre noen fullstendig evaluering av distriktspolitkken som eget politikkområde.

8. Landbruk, bygder og ringvirkninger

I norsk jordbruk blir det i 1994 beregningsmessig utført 85.000 årsverk på omtrent det samme antall gårdsbruk.

Jordbruket utgjør basis for en betydelig næringsmiddelindustri. Selv når fiskeforedling holdes utenfor står denne industrien for omlag en femtedel av norsk industriproduksjon og er den nest største industrigrenen etter verkstedindustrien.

Av over 40.000 årsverk i denne industrien er om lag 35.000 personer i dag sysselsatt i foredling av norske jordbruksvarer. Næringsmiddelindustrien er lokalisert til alle landets fylker og regioner, men den betyr likevel relativt sett mest i områder som blir regnet som næringssvake.

En meget stor del av den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien er i dag skjermet mot utenlandsk konkurranse på linje med norsk jordbruk. For store varegrupper (f.eks kjøtt, melk og melkeprodukter) vil det ikke kunne være noen aktuell løsning å importere råvarer fra andre EU-land med sikte på bearbeiding i Norge.

Et medlemskap i EU vil med overveiende sannsynlighet føre til:

- at den norske jordbruksproduksjonen blir betydelig redusert. Graden av reduksjon vil variere mellom produksjoner og regionalt, og på kort sikt avhenge av hvilke nasjonale ordninger som blir etablert bl.a. innenfor rammen av «Nordlig Landbruk».

- at norsk matvareindustri i varierende grad vil møte konkurranse fra utlandet og tape markedsandeler. Samtidig er denne industrien av mange forskjellige grunner mindre kostnadseffektiv enn konkurrentene noe som i neste omgang lett vil føre til at jordbruksvareprisene i Norge blir lavere enn for bønder i EU. Den norske industrien vil også - i beste fall - trenge lang tid før den kan innarbeide seg med noe som er betydelige volumer i en eksportsammenheng.

Summen av dette er at medlemskap i EU vil bety en kraftig reduksjon i verdiskapning og sysselsetting i hele den norske næringsmiddelkjeden - fra produsent til industri. Dette vil bli følbare virkninger over hele landet, men aller mest i de 200 av landets kommuner der landbruk mv., direkte og indirekte, står for omlag 50% av sysselsettingen. I slike områder vil også virkningene av et EU-medlemskap slå inn med full tyngde i offentlige budsjetter. Offentlig infrastruktur og service vil måtte bli kraftig redusert uten at dette kompenseres på annen måte gjennom statlige midler.

Landbruk er heller ikke bare verdiskapning målt i kroner og sysselsetting målt i årsverk. Landbruket er en del av vår historie og vår kulturarv. Norske bygder med et utarmet landbruk blir i seg selv fattige som lokalsamfunn og gjør Norge fattigere som nasjon.

På denne måten kan Norge også bli mindre interessant i andre sammenhenger, f.eks. som reisemål for utenlandske turister. Rammene rundt turistenes «bilde av Norge» med fjorder, fjell, isbre, ren luft og rent vann vil bestå. Men mange av «detaljene» i dette bildet i form av levende gårdsbruk og bygder, og vakre kulturlandskap, vil forsvinne.

9. Konklusjon

Norges Bondelag konstaterer at ikke noen av bestemmelsene i EUs grunnleggende traktater har vært gjenstand for forhandlinger. Den norske Regjeringen sluttet seg allerede i utgangspunktet til Roma-traktaten, Maastricht-traktaten og EU-domstolens prinsipielle avgjørelser.

For de spesifikke områder som er omhandlet i dette brevet må forhandlingsresultatet, sett i forhold til Regjeringens krav, på de fleste felt sies å være meget dårlig.

Det manglende gjennomslaget for markedsmessige overgangsordninger for jordbruk og næringsmiddelindustri er et negativt resultat som få - om noen - hadde forestilt seg på forhånd. En slik umiddelbar åpning av det norske matvaremarkedet er ut fra en hver målestokk direkte uforsvarlig.

Muligheten til å gi EU-godkjent nasjonal støtte til «Nordlig Landbruk» er det eneste egentlige «forhandlingsresultatet» på jordbruksområdet. Til gjengjeld er også dette foreløpig utelukkende en rammebestemmelse der det ikke er mulig å vite hva en slik ordning vil bety i praksis.

Ut fra en helhetlig vurdering finner Norges Bondelag at et medlemskap i Den Europeiske Union, forhandlingsresultatet inkludert, alvorlig vil svekke det norske velferdssamfunnet ved å true inntektsgrunnlaget for betydelige deler av befolkningen. I tillegg vil økonomisk utjevning mellom grupper og mellom distrikter bli svekket. Politisk sett vil mulighetene til å føre videre den tradisjonelle norske brobyggerrollen internasjonalt, i betydelig grad bli svekket.

På dette grunnlag går Norges Bondelag mot norsk medlemskap i Den Europeiske Union.

15. BREV AV 18. MAI 1994 FRA NORSK BONDE- OG SMåBRUKARLAG

Landsmøtet i Norsk Bonde- og Småbrukarlag vedtok alt i 1988 å arbeide for at Noreg ikkje skal bli medlem av det som i dag går under nemninga Den europeiske union, eller Europaunionen (EU). Alle seinare vedtak i organisasjonens styrande organ har gått i same retning. Eit endeleg vedtak på grunnlag av forhandlingsresultatet vil bli fatta av landsmøtet i juni 1994.

1. Dei overordna utfordringane

Norsk Bonde- og Småbrukarlags høyringsuttale om EØS-avtala av 10. april 1994 tok i stor grad utgangspunkt i ei heilskapleg vurdering av det økonomiske og politiske systemet i EU, sett i høve til behovet for ei grunnleggjande endring av verdsøkonomien i berekraftig retning. Denne utfordringa kan presiserast som tre hovudoppgåver som heng nøye saman:

a) å fjerne trugsmålet mot miljøet på jorda,

b) å sikre den framtidige matforsyninga, og

c) å skapa meiningsfullt arbeid til alle.

Det er landbruket som forvaltar størstedelen av det norske landskapet, og som framleis har ansvaret for å produsere og distribuere matvarer av høg kvalitet til det norske folket. Derfor er dette det naturlege mål- og verdigrunnlaget å vurdere tilhøvet vårt til EU på.

Så overordna er desse oppgåvene i dag at det ikkje lenger bør vera mogleg å definere «nasjonale interesser» på ein måte som skapar konflikt med dei globale. Punkt a) ovanfor tilseier at tradisjonell økonomisk vekst ikkje kan sjåast på som eit høveleg verkemiddel for å løyse samfunnsmessige problem. For det første er situasjonen no at slik vekst skaper og styrkjer fleire problem enn han løyser. For det andre krev omsynet til den globale økologien og solidariteten med den fattige verda ei generell utflating og jamvel reduksjon av forbruket i den rike.

Punkt b) inneber at det er eit viktig mål å sikre den framtidige matvareforsyninga også i dei landa som i dag har marknadsdekning eller overproduksjon av matvarer. Dagens produksjon og distribusjon av mat er tufta på ein ekstraktiv bruk av mineralske ressursar med eit tidsperspektiv på langt under 100 år, samstundes som sjølve produksjonspotensialet er i ferd med å bli redusert. Dels heng dette saman med verknadene av industrialiserte driftsmåtar og miljømessige endringar (erosjon, auka mengder salt i grunnvatnet, tørke, massive skader på monokulturar osb.), og dels med ei friviljug nedbygging av produksjonsgrunnlaget med sikte på å oppnå balanse mellom tilbod og etterspurnad på verdsmarknaden.

Desse endringane inneber i høve til punkt c) at stadig færre menneske produserar maten i det industrialiserte jordbruket. Sysselsettinga i landbruket og tilknytta verksemder går sterkt ned, i ein situasjon der arbeidsløysa er eitt av dei aller mest tyngande problema i vår del av verda. Dei arbeidsplassane som blir att, er i aukande grad prega av yrkesskader, stress, uvisse om framtida og låg sosial prestisje.

Denne utviklinga heng saman med prinsippet om frihandel med matvarer, som i dag blir implementert på globalt og kontinentalt nivå, med direkte og store konsekvensar også for jordbruket. Norsk Bonde- og Småbrukarlag ser dette som ei av dei største hindringane for ei framtidig berekraftig utvikling.

2. EU som økonomisk og politisk system

Alt då Noreg tok stilling til spørsmålet om medlemskap i 1972, var landbruket det einaste området der Dei europeiske fellesskapa hadde greidd å utvikle ein sams politikk. Intensjonane om ein langt vidare integrasjon med ein open indre marknad (Romatraktaten, art. 3), ein økonomisk og monetær union (Wernerplanen) og ein politisk union m.a. med felles utanrikspolitikk (Davignonrapporten), blei ikkje mogleg å realisere før vedtaket av Einskapsakta (1987) og Maastrichttraktaten (1992).

EU er i dag inne i ein prosess som fører frå ein relativt laus konføderasjon til noko som i Maastricht-traktaten ber eintydig preg av ein føderasjon. Denne integrasjonen er ikkje berre eit resultat av dei formelle vedtaka som - ikkje utan strev - blir fatta i EUs politiske organ, men i like stor grad av den økonomiske dynamikken i den indre marknaden. Det er med andre ord slik at etableringa av ein felles marknad føreset ein felles økonomi, som i sin tur føreset ein felles politikk på ei lang rekkje felt.

I store trekk er innhaldet i EU-samarbeidet gjeve, på same måten som retninga for samarbeidsprosessen er det. Det er eit klårt samsvar mellom målformuleringane i Romatraktaten om ein uavbroten økonomisk vekst og levestandardauke, og intensjonane bak opprettinga av den indre marknaden om å auke konkurranseevna til det europeiske næringslivet i høve til USA og Japan. Derimot står denne politikken i motstrid til ei anna målsetting i Maastricht-traktaten om «berekraftig vekst». Slik «vekst» blir definert, målt og operasjonalisert i EU-systemet, er det direkte knytt til parameter som BNP og registrert kjøpekraft. Trongen for ei alternativ utvikling har på ingen måte nedfelt seg i utforminga av den felles politikken i EU, slik prinsippet om eit ope og konkurranseprega marknadssystem har gjort. Derfor framstår «berekraftig vekst» som eit reint uforpliktande honnørord i denne samanhengen.

Det er såleis oppfatninga til Norsk Bonde- og Småbrukarlag at den integrasjonen som skjer i EU, snarare styrkjer enn svekkjer trugsmålet mot miljøet. Ein slik kritikk er også framført internt i EU, m.a. av Task Force-rapporten «The Environment and the Internal Market» i 1989. På den andre sida vil Noreg som medlem av EU sjølvsagt ha høve til påverke Unionen i ei meir berekraftig retning. Vi vurderer likevel dette som eit svært lite realistisk mål. Alt talar for at EU vil prege Noreg langt meir enn det Noreg vil kunne prege EU. Norsk Bonde- og Småbrukarlag støttar ei vidare utvikling av det etablerte mellom- og overnasjonale samarbeidet om miljøpolitiske spørsmål både med EU og andre land, og meiner saman med dei fleste og største miljøvernorganisasjonane i Skandinavia at vår innsats for ei berekraftig utvikling best kan utøvast ved å stå utanfor Europaunionen.

Ei innvending mot dette standpunktet kan vera at Noreg gjennom EØS må reknast som økonomisk medlem av EU. Derfor blir vi direkte råka av den same dynamikken utanfor som innanfor EU, men utan høve til å delta i styringa av han. Innvendinga er formalistisk. Prisen for å oppnå ein relativt liten innverknad på EUs politikk gjennom medlemskap, er at Noreg mistar styringa på ei rekkje felt som til no har høyrt inn under Stortingets kompetanse. Fiskeri- og landbrukspolitikken er blant dei fremste døma på dette.

3. Norsk landbrukspolitikk mot endra

rammevilkår

Norsk landbrukspolitikk er blitt forma av dei særeigne natur- og strukturvilkåra som gjeld for norsk matproduksjon, ønsket om å sikre produksjonen og distribusjonen av matvarer over heile landet, og det rådande synet på at bygdesamfunna står for ein verdifull samfunnsmessig kvalitet. Dette har nedfelt seg i tre grunnleggjande element i landbrukspolitikken:

a) Importvernet, dvs. prinsippet om at den norske marknaden så langt råd er skal dekkjast av norske produkt.

b) Avtaleverket, som gjev faglaga i landbruket rett til å tinge med staten om den jordbruksavtala som Regjeringa legg fram for Stortinget.

c) Eit differensiert verkemiddelsystem, utforma etter dei politiske måla Stortinget har vedtatt for næringa.

Desse tre elementa heng innbyrdes saman: importvernet har gjort marknadssituasjonen så oversiktleg så det har vori mogleg for avtalepartane å fordele produksjonen og inntektene på distrikt, brukstyper og bruksstruktur med hjelp av verkemiddelsystemet.

Dette vil ikkje seia at norsk landbrukspolitikk har vori uproblematisk og ukontroversiell i og utanfor næringa. Norsk Bonde- og Småbrukarlag har lenge vori kritisk til norsk landbrukspolitikk og argumentert for ei omlegging. Sjølve dei politiske rammene har likevel vori sett på som eit udiskutabelt demokratisk gode. Fram til no har det i hovudsak vori opp til norske politikarar å avgjera rammevilkåra for jordbruket, - for syselsetting, prisutvikling, produktivitetsvekst, regional og strukturell utvikling eller avvikling, osb.

Dersom Noreg blir medlem av EU, vil alle desse tre elementa falle bort. Rett nok vil og dei reglane som blei vedtatt i GATTs Uruguayrunde føre til endringar av importvernet, ved at dei kvantitative restriksjonane blir erstatta av tolltariffar. GATT-reglane vil og gje føringar på verkemiddelbruken, - likevel ikkje meir enn at ein rapport frå Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning konkluderer med at GATT-avtala ikkje føreset vesentlege endringar av dagens system.

Norsk medlemskap i Europaunionen vil derimot straks

- gjeva full frihandel på landbruksprodukt mellom Noreg og resten av EU;

- fjerne grunnlaget for det eksisterande avtalesystemet;

- erstatte fullstendig dei måla og verkemidla som Stortinget har vedtatt for landbruket, med EUs landbruksregime, CAP.

4. Landbrukspolitikken i EU

Den felles landbrukspolitikken i EU har gjennomgått vesentlege endringar frå den tida han berre omfatta 6 medlemmer, og fram til i dag. Det sentrale poenget er likevel at det framleis er EIN felles politikk for eit område av ei slik utstrekning og med så store variasjonar i naturtilhøva som dei 12 noverande medlemslanda representerer.

Den reformprosessen CAP no er inne i, kan seiast å vera ein overgang frå marknadsregulering til produksjonsregulering. EU bruka i 1990 25,7 milliarder ECU på marknadsordningane gjennom FEOGAs garantifond, dvs. på å lagre, destruere eller eksportsubsidiere overproduksjonen i landbruket. Overgangen frå prissubsidiering til direkte støtte og ein sterk nedgang i dei garanterte minsteprisane har dels til føremål å redusere produksjonsoverskotet og dermed budsjettunderskotet, og dels å auke prisane på verdsmarknaden i samsvar med intensjonane til GATT. Samstundes skal tiltak som tvungen brakklegging, førtidspensjonering, omsetjelege produksjonskvotar og støtte til skogplanting på dyrka mark tene til å redusere produksjonspotensialet.

Alt i dag er prisnivået til produsent etter det Regjeringa opplyser i sitt kravdokument til EU av 8. oktober 1993, omlag halvparten av det norske. Det er meir rett å seia at det varierer ein del, og ligg for dei viktigaste produksjonane mellom 30 til 50 % av våre. For svinekjøt er norske prisar kr. 25 pr. kg., i Danmark er dei omlag NOK 10.

Til no har det skjedd ein viss kompensasjon for prisreduksjonen i form av eit system for arealstøtte og støtte pr. dyr. Satsane ligg vesentleg under dei som gjeld for tilsvarande norsk ordningar, og dei manglar strukturprofil.

Situasjonen i EUs jordbruk kan oppsummerast på følgjande måte:

- For store produsentgrupper dekkjer ikkje marknadsinntektene lenger kostnadene ved produksjonen.

- Det nye tilskotsystemet endrar ikkje fordelinga av EU- støtta. Framleis er det 20% av bøndene - dei som er best stilde m.o.t. ressursar og lokalisering - som får 80% støttemidlane.

- Det skjer ei rask ekstensivering av dei marginale jordbruksdistrikta, og ei tilsvarande intensivering av dei sentrale områda. Miljøproblema som følgjer dei industrialiserte driftsmåtane er aukande, samstundes som utkantsamfunn forvitrar økonomisk, sosialt og kulturelt.

- Stadig fleire bønder opptrer som «tilskotsjegarar». Kommisjonen innser at svindel med EU-støtta er eit aukande problem, og trappar opp kontrollen.

Omlegginga av CAP er ikkje ferdig. Ein rapport utarbeidd av leiande landbruksøkonomar på oppdrag av Kommisjoenen (DG II) og lagt fram våren 1994, tar til orde for å redusere dei garanterte prisane heilt ned til verdsmarknadsnivået, og utbetale bøndene ein fast sum som skal vera heilt ubunden av areal, produksjon, dyretal eller anna.

Retninga på omleggingsprosessen er såleis ganske klår. Derfor kan ikkje Norsk Bonde- og Småbrukarlag slutte seg til den generelle aksepten av CAP som Regjeringa gjev uttrykk for i posisjonspapiret av 5. juli 1993. Regjeringa meiner at CAP i stor grad byggjer på dei same prinsippa som den norske landbrukspolitikken. Det er berre ulike naturgjevne vilkår som skaper problem ved ei overføring utan endringar til norske tilhøve. Norsk Bonde- og Småbrukarlag meiner i motsetnad til dette at CAP er ein uheldig politikk også i EU. Dette var eit viktig utgangspunkt for organisasjonens haldning til spørsmålet om det ville vera mogleg å oppnå ei løysning gjennom tingingane som kunne gjera denne politikken akseptabel i Noreg. Norsk Bonde- og Småbrukarlag meinte at ei slik løysning ikkje vil vera tilgjengeleg, og rådde frå at Regjeringa søkte om medlemskap.

5. Forhandlingsresultatet på landbruk

Då søknaden likevel blei sendt, var det med eitt mogleg at Noreg kunne koma til å bli medlem av Unionen. I den situasjonen gjekk Norsk Bonde- og Småbrukarlag inn for at vilkåra i så fall måtte bli så gode som råd.

Utgangspunktet for dei norske krava slik dei blei framsette i dokumentet av 8. oktober 1993, var at landbruket i dei skandinaviske søkjarlanda skil seg avgjerande ut frå landbruket i EU, når det gjeld klimatiske og strukturelle tilhøve. Derfor måtte CAP endrast som ein følgje av Finland, Sverige og Noreg gjekk inn. Ved utrekningar på tre modellbruk dokumenterte posisjonspapiret kor dramatiske verknadene ville bli på ulike delar av det norske jordbruket dersom ein ikkje fekk inn slike endringar.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag delte i stor grad dei vurderingane regjeringa la til grunn i kravdokumentet. Laget understreka likevel at dei norske krava var naudsynte, men ikkje tilstrekkelege som akseptable vilkår for norsk medlemskap. Etter vårt syn ville landbruket, bygdesamfunna og den framtidige matforsyninga vår bli alvorleg truga jamvel om alle dei norske krava gjekk gjennom.

For jordbruket blei det kravt to slags ordningar: støtte i ein overgangsperiode og varig støtte. Norsk Bonde- og Småbrukarlag har streka under at dei varige ordningane er mest avgjerande. Overgangsordningar er viktige i den grad ei næring over ei viss tid kan gjennomføre omleggingar som aukar evna til å meistre dei nye vilkåra. Strukturendringar og skifte av strategiar er måtar ein bransje kan løyse slike problem på. Men jordbruket er ikkje på same måte ein bransje. Næringa forvaltar og formidlar ei biologisk produksjon som er knytta til areal av sterkt varierande storleik og kvalitet, og til eit vekslande klima. Desse grunnleggjande rammene kan i liten grad endrast.

Jordbrukets primær- og sekundærproduksjon har i heile si historie vore styrt mot å forsyne det norske folke med basismatvarer. Det er nok sannsyneleg at det vil bli mogeleg å utvikle einskilde nisjeproduksjonar som kan finne ein plass på den store EU-marknaden. Ei gjennomgripande omlegging med sikte på å gjera næringa generelt konkurransedyktig innafor dei gjeldande rammevilkåra i CAP, er likevel utenkjeleg. Dette er dokumentert gjennom ei rekkje forskningsrapportar i dei seinare åra. Skal det bli tale om ei omlegging og ikkje ei avvikling for hovuddelen av norsk jordbruk, må derfor desse rammevilkåra endrast.

I kor stor grad overgangsordningane er omstilling- eller avviklingsordningar, må såleis vurderast i høve til dei varige ordningane. Det ville vera sterkt ønskjeleg at forhandlingsresultatet på dette tidspunktet gav grunnlag for konkrete konsekvensvurderingar når det gjeld inntektsverknader for ulike brukstyper, produksjonar og distrikt, så vel som for produksjonsvolum, marknadsregulering, osb. Dessverre er dette umogeleg, ved at avtala har karakter av eit prinsipielt rammeverk som det er opp til Kommisjonen og delvis også det norske Stortinget å fylle med innhald etter kvart. I tillegg er fristen for å gje uttale uforsvarleg stutt. Norsk Bonde- og Småbrukarlag er lei for konstatere at handsaminga av denne mest avgjerande saka i norsk etterkrigshistorie er prega av eit hastverk som grensar til overgrep mot ei forsvarleg demokratisk handsaming.

Den følgjande gjennomgangen av hovudpunkta i landbrukskapitlet tek også sikte på å vise kor mykje som ikkje er avklara, berre eit halvt år før folket og Stortinget skal ta stilling til medlemskapsspørmålet.

Varige ordningar

Det norske hovudkravet gjekk ut på at heile landet skulle reknast som eit «nordleg» landbruksområde. Innafor dette området skulle alle hovudprinsippa i det norske verkemiddelsystemet førast vidare, delvis betalt av EU. Jamvel ordningar med tvilsam legalitet i CAP, som transportstøtte og pristilskot, kravde ein rett til å halde oppe med nasjonal finansiering.

Men EU godtok ikkje heile landet som «nordleg landbruk». Det er prinsipielt oppnådd semje om å dela landet i to etter sekstiandre breiddegrad, jfr. artikkel 142. Nord for denne grensa har den norske staten høve til å yte varig støtte etter reglar som Europakommisjonen fastset. Det er og Kommisjonen som avgjer maksimumsnivået for denne støtta.

Noreg kan også gjevast høve til å støtte visse område sør for sekstiandre breiddegrad, etter generelle kriteriar partane er blitt samde om. Enno har ikkje Kommisjonen tatt stilling avgrensinga.

Dette resultatet har gjeve rom for svært sprikande tolkingar og fleirtydige framstillingar av kva som er oppnådd. Det er ut frå avtaleteksta ikkje mogleg å seia noko sikkert om verdien av artikkel 142.

I prinsippet kan ikkje støtta til dei nordlege områda overstige støttenivået før medlemskap. Det er i første rekkje tale om arealtilskot og tilskot pr. dyr. Områda nord i landet har frå før dei høgaste satsane i dei gjeldande ordningane. Det er vanskeleg å tenkje seg at desse kan aukast vidare til eit slikt nivå at dei erstatter bortfallet av det langt mindre legale distriktstilskotet. Ikkje i noko høve vil det bli mogleg å kompensere for den sterke reduksjonen av marknadsinntekt.

Dersom Noreg likevel skulle få løyve til å halde fram med eit høgt støttenivå etter artikkel 142, og dersom Stortinget ønskte å nytte seg av dette høvet i så stor grad at det blei ein vesentleg føremon å vera innafor støtteområdet, så ville det ikkje vera til å unngå at grensedraginga kom til å gjeva urimelege utslag. Ei slik skarp todeling vil vera ei påkjenning for næringa så lenge grensa eksisterer.

Den nasjonale, varige tilleggsstøtta for norsk jordbruk er i all hovudsak fastsett i artikkel 142. Det knyter seg likevel uvisse til tolkinga av artikkel 141, som gjev Kommisjonen høve til å godkjenne at staten under særskilte føresetnader kan «yte nasjonal støtte til produsenter med det formål å lette integreringen i den felles landbrukspolitikk». Artikkelen er plassert mellom dei artiklane som eksplisitt omtalar overgangsstøtte, og den som eksplisitt omtalar varig støtte. Etter ordlyden er det tale om ei ordning som skal lette ein overgangsprosess, og skulle såleis oppfattast som ei overgangsordning. Ikkje desto mindre er artikkelen i pressemeldinga frå Regjeringa av 9. mars 1994 tolka som ei opning for å gje varig tilleggsstøtte også utanfor det nordlege landbruksområdet.

Men dette atterhaldet står det fast at i dei områda som IKKJE blir omfatta av det nordlege landbruket, er det - etter ein overgangsperiode på 5 år - CAP som rår utan nasjonale tillegg. Ein del av desse områda vil saman med heile arealet innafor «nordleg landbruk» bli definert som Less Favoured Areas og få tilgang til EUs LFA-støtte og miljøstøtteordningar. Båe desse støtteformene er tekne med i modellbrukutrekningane i kravdokoumentet. Samanlikna med tilsvarande norske tilskot som fell bort, har dei avgrensa verdi. Heller ikkje LFA-området er definert enno.

For området utanfor «nordleg lanbruk» vil inntektsresultata etter alt å døme faktisk bli så dramatisk som det går fram av utrekningane i Regjeringas kravdokument og andre tilsvarande rapportar.

Overgangsordningar

Summen av prisar og tilskot til den norske bonden står i høve til driftsvilkåra rundt om i landet, og til det generelle kostnadsnivået. Jamt over kan ikkje jordbruket vårt levere varer til detaljist til same pris som produsentar i land som må ventast å konkurrere med oss i ein open marknad, t.d. i Danmark, Nederland, England, og Sverige. Ved innføring av EU-prisar til Noreg er det rekna ut eit tap av marknadsinntekt på omlag 8 milliardar kroner pr. år.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag oppfatta den sterke norske fokuseringa på behovet for ei gradvis pristilpassing som ei stadfesting av at heller ikkje Regjeringa har rekna med at dette inntektstapet kunne kompenserast gjennom dei tilskotsordningane ein kravde under tingingane. Kravet om ein gradvis opning av importen må på same måten forståast som ei erkjenning av at utan slike tiltak vil konkurrerande import raskt ta marknadsdelar både frå primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien.

Dessverre fall båe krava fordi EU ikkje godtok nokon form for grensekontroll. For jordbruket er det i artikkel 138 gjeve høve til å kompensere inntektstapet med ei eigna form for nasjonal overgangsstøtte som gradvis blir sett ned. Støtta skal godkjennast av Kommisjonen. Det er enno ikkje klart kva følgjer pristilpassinga vil få for verdien av husdyr og råvarelager rundt om på gardane og i foredlingsbedriftene etter årsskiftet.

Det som er oppnådd for primærjordbruket er ei gradvis tilpassing av verkemiddelsystemet, og overgangsordningar for inversteringsstøtte. Norsk Bonde- og Småbrukarlag er ikkje i tvil om at dette resultatet vil innebera ei styrt avvikling av eit langt større omfang enn det som har vori trenden dei seinare åra. Det er også med uro ein registrerer at organisasjonane til næringsmiddelindustrien er sterkt kritiske til verdien av overvakingsordninga som skal avdekkje «alvorlige markedsforstyrrelser», og til sikkerhetsklausulen som skal motverke slike forstyrringar.

Dynamisk avviklingseffekt

Mellom jordbruket og næringsmiddelindustrien blir det sagt å rå ein lagnadsfellesskap, ved at strukturen i næringsmiddelindustrien er tufta på bruk av norskproduserte råvarer, og er blitt utvikla innafor det same importvernet som landbruket. På si side er jordbruket avhengig av at verksemdene til denne industrien tek imot råvarene og representerer kontakten til marknaden.

Ved EU-medlemskap på dei vilkåra som no ligg føre, vil næringsmiddelindustrien kunne kjøpe råvarer frå norske produsentar til «konkurransedyktig» pris. På den andre sida vil det etter alt å døme vera umogeleg for t.d. svinekjøtprodusentane å drive rekningssvarande med ein kilopris på omlag kr 10. Dersom leveransane av slaktegris og andre dyr til norske slakteri blir redusert til eit visst nivå, vil heller ikkje drifta av anlegga løne seg. Kvart anlegg som må avvikle på grunn av svinnande leveranser, vil auke presset mot avvikling hjå dei produsentane som er att.

Kva rolle omsetnadsorganisasjonane vil få i samband med framtidig marknadsregulering, er uvisst. Norsk Bonde- og Småbrukarlag ser det som ein reell fare at distriktsorganisasjonane i landbrukssamvirket kan bli pressa til innbyrdes konkurranse. Det er særleg vanskeleg å akseptere bortfallet av prisutjamningssystemet for mjølk, riksoppgjeret, ikkje minst fordi styresmaktene synest vera heilt utan alternativ til ein viktig styringsreiskap.

Resultatet vil bli ei rask forvitring av den eksisterande strukturen både i jordbruket og næringsmiddelindustrien over heile landet. Jamvel om det blir mogleg å halde oppe ein strukturprofil på støttetiltaka i det nordlege området, er det høgst sannsynleg at det vil skje ei langt raskare marginalisering av utkantdistrikta enn fram til no, fordi føremonane med marknadsnær lokalisering, stordrift og gunstige vekstvilkår vil auke vesentleg. Dermed vil og lokalsamfunn der sysselsettinga i stor grad heng direkte og indirekte saman med jordbruket, få dei største problema.

Denne situasjonen vil koma i tillegg til den aukande sentraliseringstendensen i offentleg og privat sektor, som delvis er ein følgje av EØSavtala. Mønsteret er det same som i andre utkantstrok av Europa, men situasjonen i Noreg er likevel spesiell. I europeisk samanheng har landet vårt ein ekstrem spreidd busetnad, ofte med lang avstandar til næraste folkekonsentrasjon. Samstundes er kostnadsnivået minst like høgt i utkantområda som i sentrale strok. Dette gjer at Noreg er langt meir sårbar for dynamikken i det konkurranseorienterte vekstsystemet som EU representerer, enn dei landa som er medlem av EU i dag. Derfor er det å vente at distrikta våre vil bli vel så klåre taparar etter eit EU-medlemskap som EUs eigne utkantområde er.

Fordelinga av ulempene innanlands er rett nok ikkje heilt eintydig. Det er mogleg at delar av utkant-Noreg ikkje vil bli utsatt for like stor konkurranse frå andre delar av EU som dei folkerike områda i Sør-Noreg. T.d. vil truleg store delar av landet ha konsummjølkmarknaden i fred. Likevel må ein rekne med omfattande strukturendringar også her som ein følgje av bortfallet av prisutjamning og omlegginga av støttesystemet.

Det er vidare klårt at svinekjøtproduksjonen, der den dominerande delen vil falle utanfor artikkel 142-området same korleis Kommisjonen dreg grensa, vil få store vanskar med å tilpasse seg CAP. Norsk Svineavlslag har rekna ut at jamvel om 50% av produksjonen i fylka Oppland, Hedmark, Buskerud og Sogn og Fjordane kjem innafor grensa, vil framleis 70% av totalproduksjonen falle utanfor. Denne produksjonen vil det i følgje Svineavlslaget vera umogleg å gjera lønsam, sjølv om utrekningane tek utgangspunkt i ei besetning med 80 purker (mot 17,5 i landsgjennomsnitt).

6. Sluttmerknader

Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil understreka at det er svært utilfredsstillande at avtala blir sendt ut til høyring utan at slike heilt sentrale punkt er avklara. I dag er det umogleg å rekne ut konsekvensane av medlemskap for ulike brukstyper, distrikt og produksjonar, og dermed også dei vidare makroøkonomiske konsekvensane, følgjene for framtidig matvaretryggleik, produktkvalitet, miljø osb. Det er grunn til å undre seg over at Regjeringa i det heile fann å kunne gå inn for ei avtaleløysing som overlet til forhandlingsmotparten å avgjera så mange vesentlege spørmål.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag føreset at det endelege innhaldet av avtala blir klart i god tid før folkerøystinga, og at Regjeringa sjølv syter for at det blir laga objektive og nøytrale konsekvensvurderingar.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil til slutt understreka at organisasjonen tar stilling til medlemskapsspørmålet ut frå eit heilskapleg syn på kva som tener landet best. Omsynet til landbruket er eitt av fleire moment i ei vurdering av kva slags samfunnsutvikling det er ønskjeleg å fremje. Laget held fast ved at landet ikkje står andsynes ei lagnadsbestemt utvikling, men at det framleis er tale om å velje retning.

16. BREV AV 18. MAI 1994 FRA LANDSORGANISASJONEN I NORGE

Vi viser til brev fra Utenriksdepartementet av 20. april d.å. med anmodning om uttalelser fra LO vedrørende Tiltredelsesavtalen mellom Norge og EU.

LO's Sekretariat har vedtatt å innkalle en ekstraordinær Kongress for å behandle spørsmålet om Norges medlemskap i EU. Tidspunktet for Kongressen er fastsatt til 22. september d.å.

Av hensyn til den videre behandling av saken i LO fram til Kongressen i september vil det ikke være naturlig at LO avgir noen uttalelse om Tiltredelsesavtalen nå. Vi vil istedet redegjøre nærmere for organisasjonens syn når behandlingsprossessen internt i LO er gjennomført.

17. BREV AV 3. MAI 1994 FRA SAMETINGET

Det vises til Deres brev datert 20. april dette år, der Sametinget inviteres til å avgi uttalelse til Norges tiltredelsesavtale med EU. Sametinget vil ikke komme med noen uttalelse innen den angjeldende frist som er satt for å få uttalelsen med som vedlegg til den forestående stortingsmeldingen.

Sametinget har invitert Handelsministeren til å komme med en redegjørelse av forhandlingsresultatet med EU i forbindelse med Sametingets plenum som finner sted i Bjerkvik i tidsrommet 24.-27. mai dette år.

Sametinget vil behandle Norges tiltredelsesavtale med EU i Sametingets plenum i september måned dette år. Bakgrunnen for at Sametinget først vil behandle forhandlingsresultatet på dette tidspunkt er blant annet at de samiske folkevalgte organenes administrasjon i Sverige, Finland og Norge vil samarbeide med å gjøre felles analyser av avtalen på de punkter der dette synes naturlig.

Sametingets uttalelser til Norges forhandlingsresultat med EU vil bli oversendt Departementet så snart Sametingets vedtak foreligger.

Lagt inn 1 september 1994 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen