Utenriksdepartementet

Utenriksdepartementet

St.meld. nr. 40

(1993-94)

Om medlemskap i Den europeiske union

Leserveiledning - terminologi

1. Det europeiske fellesskap (EF) - Den europeiske union (EU)

Det samarbeidet som idag finner sted innen Den europeiske union, ble innledet mellom Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Tyskland i 1952 med traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Samarbeidet ble utvidet i 1957 da de samme statene inngikk traktatene om Det europeiske økonomiske fellesskap (Fellesmarkedet eller EØF) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). De fellesskapene som er opprettet ved de tre grunnleggende traktatene, danner til sammen De europeiske fellesskap (EF).

Samarbeidet er senere gjennom ulike traktater blitt utvidet med nye medlemsland. Danmark, Irland og Storbrittania ble medlem i 1973, Hellas i 1981 og Spania og Portugal i 1986. Samtidig er samarbeidet utvidet til nye områder. Traktaten om Den europeiske union (Maastricht-traktaten) som trådte i kraft 1. november 1993, utgjør den seneste utvidelsen av samarbeidet mellom medlemslandene.

Den europeiske union (EU) består av tre hovedsamarbeidsområder eller "søyler". Den ene søylen (søyle 1) består av det samarbeidet som finner sted i EF og som er hjemlet i de tre grunnleggende traktater som er nevnt over. De to andre opprettes i Maastricht-traktaten (artikkel A), og omfatter den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (søyle 2) og samarbeidet om justissaker (søyle 3).

Alt samarbeid som finner sted i EU, foregår i de tre søylene og er hjemlet i de ulike traktater og traktatbestemmelser som oppretter samarbeidet. EU er således ikke en egen internasjonal organisasjon, men en samlebetegnelse for De europeiske fellesskap, den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og justissamarbeidet. Fordi Den europeiske union ikke er et eget rettssubjekt, kan den heller ikke opptre utad på vegne av medlemslandene. Skal Den europeiske union opptre utad som en enhet, må medlemslandene opptre i fellesskap som stater - de har ingen felles organer som har myndighet til å forplikte dem. Organene som har myndighet til å opptre utad på vegne av medlemslandene og til å gi regler som er bindende for dem, tilhører EF, dvs. den første "søylen" i samarbeidet. Alt samarbeid utenom utenriks- og sikkerhetspolitikk og justissamarbeid, tilhører EF-samarbeidet.

Maastricht-traktaten endrer navnet på Det europeiske økonomiske fellesskap til Det europeiske fellesskap. De nye delene av samarbeidet som traktaten legger til dette fellesskap, er bl.a. den økonomiske og monetære union og andre nye eller utvidede samarbeidsområder som utdanningsprogrammer, forbrukervern, og utviklingssamarbeid.

Ved omtalen av Den europeiske union og av forhandlingsresultatet har man i fravær av en ensartet språklig praksis, lagt disse forholdene til grunn. Fordi den riktige forkortelse ikke alltid gir seg selv, og av hensyn til språklig sammenheng, kan det være steder hvor skillet ikke er konsekvent gjennomført. De fleste av forhandlingsområdene gjelder EF. Samtidig er alt regelverk som er vedtatt i henhold til traktatene som utgjør grunnlaget for De europeiske fellesskap, EF-regelverk. Her har man søkt å være konsekvent og bruke EF i sammenstillinger.

Den europeiske union/EU er brukt når samarbeidet som helhet, dvs. alle de tre søylene samlet, eller søyle 2 (felles utenriks- og sikkerhetspolitikk) og 3 (justissamarbeidet) er omtalt. Det er også brukt som en henvisning til det geografiske området der traktatene gjelder.

2. Tiltredelsesavtalen

Tiltredelsesavtalen mellom EUs nåværende medlemsstater og søkerlandene består av en tiltredelsestraktat og en tiltredelsesakt. Tiltredelsestraktaten er meget kort. Den består av tre artikler som sier at Norge og de øvrige søkerlandene skal bli medlemmer av Den europeiske union på de vilkår som er fastsatt i Tiltredelsesakten. Akten består av 177 artikler samt 19 vedlegg og 10 protokoller. Disse er en integrert del av Tiltredelsestraktaten, det vil si at de har samme status som traktatbestemmelsene.

Til Tiltredelsestraktaten er det også knyttet en sluttakt som gjelder selve undertegningen av traktaten. Til sluttakten er det knyttet 50 erklæringer avgitt av EUs nåværende medlemsstater og søkerlandene. På de områdene erklæringene omhandler, gjenspeiler de det forhandlingsresultat partene er blitt enige om.

3. Forkortelser

Det er i meldingen brukt en rekke forkortelser for de forskjellige traktater og for EFs rettsakter (forordninger, direktiver, vedtak m.v.). Her er en liste over sentrale forkortelser:

Traktater:

Traktaten om Den europeiske union

Kortformer: EU-traktaten, Maastricht-traktaten.

Forkortet TEU

Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap

Kortformer: EF-traktaten, Roma-traktaten

Forkortet TEF

Traktaten om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap

Kortformer: EKSF-traktaten, Paris-traktaten

Forkortet EKSFT

Traktaten om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap

Kortformer: EURATOM-traktaten, EAF-traktaten

Forkortet EAFT

EF-rettsakter (hovedsakelig brukt i vedleggene til meldingen):

Rfo rådsforordning

Kfo kommisjonsforordning

Rdir rådsdirektiv

Kdir kommisjonsdirektiv

Rvedtak rådsvedtak

Kvedtak kommisjonsvedtak

Rrek rådsrekommandasjon

Krek kommisjonsrekommandasjon