KAPITTEL 2

Norges plass i europeisk samarbeid

2.1 INNLEDNING

Regjeringens mål er et rettferdig samfunn med trygghet og livskvalitet for den enkelte og sikkerhet for Norge som nasjon.

En sterk og stabil nasjonal økonomi er en forutsetning for sysselsetting og velferd. Det må også skapes vilkår for at vi kan bevare vårt felles miljø og sikre fred og stabilitet. Dette er viktig for å skape tillit til framtiden i en tid preget av forandring og omstilling.

Norge har i hele etterkrigstiden deltatt i internasjonalt og europeisk samarbeid for å sikre våre økonomiske og utenrikspolitiske interesser. Vår deltakelse har gitt oss mulighet til å øve innflytelse på dette samarbeidet. Likevel har politisk styring nasjonalt vært viktigst for å nå målene om sysselsetting, trygghet og velferd. Slik vil det også være i fremtiden.

Den økende gjensidige avhengighet landene imellom innebærer at nasjonalstaten må suppleres med virkemidler som utformes i samarbeid med andre land. På en rekke områder stopper utfordringene ikke lenger ved landegrensene. Politikken kan ikke bare være nasjonal når utfordringene er internasjonale.

2.2. NORGE I EN NY INTERNASJONAL VIRKELIGHET

Europa er i endring. Berlin-murens fall har skapt grunnlag for et nytt samarbeid mellom Øst- og Vest-Europa på tvers av de tidligere blokkgrensene. EU-samarbeidet er den sentrale kraft i dette arbeidet.

De fleste land i Sentral- og Øst-Europa søker tilknytning til EU. Dette har også gjort det mulig for de nøytrale land, Sverige, Finland og Østerrike å søke om medlemskap i Den europeiske union. Den teknologiske utvikling og internasjonaliseringen av økonomiene skaper avhengighet mellom landene. Det indre marked som vi er tilsluttet gjennom EØS vever norsk økonomi tettere sammen med de andre vest-europeiske økonomier.

Norge må i en slik situasjon gjøre klare valg for å sikre våre nasjonale interesser på kort og lang sikt. Regjeringen mener at Norge er best tjent med å bli medlem av EU. Dette vil videreføre vår faste forankring i det vestlige samarbeidet. Sammen med våre nordiske naboer vil vi kunne utøve betydelig innflytelse på den videre utvikling av EU-samarbeidet. Hvis Norge som det eneste landet ved siden av Island skulle bli stående utenfor et EU som også kan komme til å omfatte de sentral- og øst-europeiske landene, ville vi slå inn på en helt ny utenrikspolitisk linje.

Regjeringen legger til grunn at Norge får større handlefrihet ved å være fullverdig deltaker både politisk og økonomisk ved å bli medlem av Den europeiske union.

2.2.1 Økonomiske forandringer i Europa

Hverdagen til den enkelte påvirkes i dag i mye større grad enn før av utviklingen i det internasjonale samfunn. Dette har sin bakgrunn i internasjonalisering av økonomien og den teknologiske utviklingen.

Norge er et land med stor utenrikshandel. Det betyr bla. at tryggheten for mange arbeidsplasser i norske lokalsamfunn påvirkes både av prisutviklingen i våre eksportmarkeder og av den valutapolitikk våre handelspartnere fører. Prisutviklingen på olje og gass har direkte innvirkning på statens inntekter.

Også på andre områder påvirkes vi av utviklingen internasjonalt. Sur nedbør og fisketomme vann i Norge forårsakes av forurensing i andre europeiske land. Krig, uro og etniske konflikter har også innvirkning på det norske samfunn.

Informasjonsteknologi og produksjonsteknologi har bidratt til å knytte det norske markedet nærmere sammen med andre markeder. Norsk produksjonsvirksomhet er i økende grad knyttet til produksjon i andre land. Produksjon av delkomponenter plasseres i de land som har de beste forutsetningene - ikke bare utfra kostnadsmessige vurderinger, men også teknologiske og kunnskapsmessige. Samtidig påvirker teknologien kostnadsfaktorene. Disse utviklingstrekk har bidratt til å bedre ressursutnyttelsen, og har dermed gitt muligheter for økte inntekter og økt velferd. Samtidig skapes nye utfordringer for norsk næringsliv. Norske produksjonsbetingelser kan på mange områder ikke sees uavhengig av forhold som påvirker produksjonen i andre land.

De internasjonale finansmarkedene er i løpet av de senere årene gradvis blitt knyttet sammen til ett, globalt marked bla. som følge av dereguleringen av finansnæringen, liberalisering av kapitalbevegelsene og teknologiske framskritt innen kommunikasjon og informasjonsteknologi. Med moderne datateknologi kan pengetransaksjoner utføres verden over på sekunder. Kapitalen flyter mellom land uavhengig av nasjonale grenser.

Disse forhold har ført til at behovet for samfunnsmessig styring har økt. Samtidig er det blitt vanskeligere for nasjonale regjeringer å styre økonomien alene. En sterkt avvikende politikk i ett land kan føre til kapitalflukt og tap både av investeringer og arbeidsplasser.

Vi står derfor overfor et valg mellom å passivt tilpasse oss beslutninger som treffes av andre og som har betydning for oss uansett, eller å delta der beslutningene tas. Den stadig voksende gjensidige avhengighet mellom landene innebærer at nasjonalstaten må suppleres med et bredere fellesskap som gir muligheter til internasjonal styring når problemene ikke stopper ved landegrensene.

2.2.2 Politiske forandringer i Europa

De politiske omveltningene i Europa stiller alle europeiske land overfor nye og store utfordringer. Siden slutten av 1980-tallet er det skapt nye forutsetninger for europeisk samarbeid på tvers av gamle skillelinjer. Den ideologiske og sikkerhetspolitiske konfrontasjonen mellom øst og vest er borte. Kommunismens sammenbrudd og etableringen av demokratiske styreformer i de sentral- og østeuropeiske landene har lagt grunnlag for utviklingen av et demokratisk, åpent og samarbeidende Europa.

Som et direkte resultat av denne nye situasjonen har også de nøytrale landene Østerrike, Finland og Sverige funnet det mulig å delta fullt ut i den europeiske integrasjonsprosess innenfor EU. Sammen med Norge har disse landene søkt og forhandlet frem en avtale om medlemskap, og befolkningene skal nå ta stilling til medlemskapsspørsmålet.

De nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa er inne i en meget vanskelig omstilling fra statsdirigering til en markedsorientert økonomi. Gammel, ulønnsom og ofte sterkt forurensende produksjon må moderniseres eller nedlegges, og ny virksomhet må utvikles. Store miljø-ødeleggelser er blitt avdekket, og krever omfattende tiltak for å rettes opp. Omstillingsprosessen har i mange tilfeller skapt arbeidsledighet og sosiale problemer.

Samlingen av Tyskland var et direkte resultat av de politiske omveltningene i Europa på 1980-tallet. Samtidig har frihet og uavhengighet for land og folkegrupper skapt en rekke nye statsdannelser. Denne utviklingen har også bidratt til at sterke nasjonalistiske krefter og nasjonale og etniske motsetninger er kommet til syne. Konflikten i det tidligere Jugoslavia er et dramatisk eksempel. I flere av de nye sentral- og øst-europeiske land finnes spenningsfylte motsetninger mellom minoritetsgrupper og det nasjonale flertallet.

Disse problemene angår i høyeste grad de vest-europeiske land. Omfattende sosiale, etniske og nasjonale konflikter i øst kan true stabiliteten i hele Europa. Miljøproblemene i øst truer også miljøet i Vest-Europa. De vestlige land må bistå de nye demokratiene i deres omstillingsprosess, både økonomisk og politisk. Dette krever store ressurser og målrettet innsats. De sentral- og øst-europeiske landene må integreres i det europeiske økonomiske samarbeidet.

De sentral og øst-europeiske landenes deltakelse i de politiske samarbeidsstrukturene i Europa vil være et viktig bidrag til utviklingen av demokratiske styresett. Det vil også være av sentral betydning for sikkerhet og stabilitet i hele vår verdensdel. Denne prosessen er i gang, både innenfor rammen av KSSE, i Europarådet, og gjennom nye strukturer for samarbeid med NATO og Den vest-europeiske union, VEU.

For de sentral- og øst-europeiske landene fremstår likevel EU som det klart viktigste samarbeidsforum, både gjennom sin økonomiske og politiske tyngde, og fordi EU utgjør det mest omfattende, helhetlige og forpliktende samarbeid i Europa i dag. EU har allerede utviklet et bredt samarbeid med mange av disse landene gjennom avtaler der medlemskap er en uttalt målsetting for begge parter.

2.2.3 Behovet for forpliktende internasjonalt samarbeid - et EU i utvikling

Regjeringens mål om arbeid til alle, økt trygghet og velferd ligger fast. Den økte gjensidige avhengigheten mellom land begrenser det enkelte lands mulighet til å finne tilfredsstillende løsninger på disse områdene med nasjonale virkemidler alene. Landene må derfor finne sammen i forpliktende samarbeid for å løse de problemer som ikke lenger kan løses nasjonalt.

Norge har i hele etterkrigstiden deltatt aktivt i internasjonalt samarbeid. Det nordiske samarbeidet, FN, NATO, Europarådet, KSSE, GATT, OECD og EFTA har vært viktige samarbeidsfora. Norge har gjennom sin deltakelse søkt å ivareta vitale interesser både når det gjelder økonomiske rammebetingelser og utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det er Regjeringens syn at medlemskap i Den europeiske union vil være en naturlig videreføring av denne aktive deltakelse i forpliktende internasjonalt samarbeid.

EU-samarbeidet er et samarbeid mellom selvstendige stater. Det er omfattende, og har en særlig forpliktende karakter. En rekke beslutninger kan treffes gjennom flertallsavgjørelser og likevel være bindende. Medlemslandenes enerett til å vedta lover og bestemmelser nasjonalt begrenses der det gis felles regler, men samtidig får medlemslandene styrkede styringsmuligheter ved at de fatter beslutninger i fellesskap på områder som gjelder dem alle.

Gjennom samarbeidet søker medlemslandene å møte felles politiske og økonomiske utfordringer. De deltakende land definerer målene for samarbeidet, hvilke områder man skal samarbeide om, og trekker opp rammene.

EU-samarbeidet har vært og er i kontinuerlig utvikling. Over tid har medlemslandene tilført samarbeidet nye dimensjoner. Arbeidet med miljøspørsmål, sysselsettingsspørsmål, likestilling, forskning og utvikling er eksempler på en slik utvikling. Samarbeidet er også blitt utvidet som følge av at nye medlemsland har sluttet seg til. Det vises i denne forbindelse til nærmere omtale i kap. 3. Traktaten om Den europeiske union er en videreføring av det tidligere samarbeidet, og legger grunnlaget for et styrket samarbeid både på det økonomiske og det utenriks- og sikkerhetspolitiske området og på justisområdet. Det er under utvikling et styrket mellomstatlig samarbeid om justissaker, bl.a. for å møte nye utfordringer fra en stadig økende organisert internasjonal kriminalitet og terrorisme.

EU har som klart uttalt mål en utvidelse med de sentral- og øst-europeiske land som ønsker det. EU kan således utvikles til en ramme for et all-europeisk samarbeid.

Medlemslandene har besluttet å foreta en ny gjennomgang av samarbeidet på en traktatkonferanse i 1996. Det er den politiske viljen i de medlemsland som da vil delta som vil avgjøre samarbeidets videre omfang og retning. Det er Regjeringens syn at Norge bør være med på å trekke opp de videre linjene for EU-samarbeidet. Norge vil slik kunne være med på å forme den politiske og økonomiske utviklingen i Europa og dermed også viktige rammevilkår for samfunnsutviklingen i Norge.

2.3 NORDISK SAMARBEID I FORANDRING

Regjeringen legger stor vekt på at både det uformelle samarbeid mellom de nordiske land og det formaliserte nordiske samarbeid skal videreføres dersom Norge, Sverige og Finland blir medlemmer av EU. Den geografiske nærhet og det tette samkvem mellom de nordiske land gjør det særlig viktig at de nordiske land finner felles løsninger og kan samarbeide om felles utfordringer.

På mange sentrale områder, som sikkerhet og stabilitet i våre nærområder, miljøutfordringene, økonomisk samarbeid, sysselsetting og velferd, vil imidlertid den nordiske ramme ikke være tilstrekkelig.

Finland, Sverige og Norge har søkt om medlemskap i EU. Danmark er allerede medlem. I Island er en diskusjon om landets fremtidige forhold til EU begynt. For første gang står vi nå i en situasjon der et flertall av de nordiske land finner det mulig å delta sammen i et bredt og utbygd utenrikspolitisk, sikkerhetspolitisk og økonomisk samarbeid i Europa. Dette skaper nye muligheter for det nordiske samarbeid og for de nordiske lands muligheter til å prege den videre utvikling i Europa.

Gjennom medlemskapsforhandlingene har de nordiske land allerede bidratt til en utvikling i EUs regelverk. På viktige områder som landbruk, regionalpolitikk og samiske spørsmål har samarbeidet gjennom forhandlingsresultatet fått en nordisk dimensjon. Norge har dessuten fått gjennomslag for sentrale prinsipper både innenfor fiskeripolitikken og på energiområdet.

I mange viktige spørsmål har de nordiske land sammenfallende holdninger bygget på felles tradisjoner, som f.eks. når det gjelder sosiale spørsmål, krav til arbeidsmiljø, og miljøpolitikk. EU-medlemskap vil styrke mulighetene for å få gjennomslag for de nordiske prioriteringer i den bredere europeiske ramme.

På det utenriks- og sikkerhetspolitiske området vil EU-medlemskap bety at de nordiske lands interesser vil kunne fremmes som en del av EUs politikk. Dette er særlig viktig for de nordiske lands forhold til egne nærområder.

I forhold til de globale utfordringer vil et samlet Norden innenfor EU kunne gi større gjennomslagskraft for nordiske prioriteringer. De nordiske land har gjennom en årrekke utviklet sammenfallende holdninger til viktige globale spørsmål, som nord/sør-spørsmålene, miljøet, arbeidstakerforhold og behovet for bærekraftig utvikling.

Ved EU-medlemskap vil de nordiske land kunne bli knyttet sammen i et tettere, bredere og mer omfattende samarbeid enn det som hittil har vært mulig. Dette vil styrke den nordiske samhørighet og vil gi de nordiske land nye og bedre forutsetninger for sammen å møte felles utfordringer. Det vil dessuten være både mulig og ønskelig å videreføre det spesielle nordiske samarbeidet der hvor de nordiske land har særlige interesser av et samarbeid seg imellom. (Se også kap. 5.17.)

Etter Regjeringens syn er det følgelig ingen motsetning mellom EU-medlemskap og fortsatt nordisk samarbeid. Nordisk samarbeid kan ikke være et alternativ til et bredere europeisk samarbeid. Norge og de øvrige nordiske land trenger både den europeiske ramme som er gitt i EU-samarbeidet og den nordiske ramme.

For Regjeringen var Sveriges og Finlands søknader om medlemskap viktig for den norske beslutningen om å søke og forhandle om medlemskap i EU. Dersom Sverige og Finland skulle bli medlemmer av EU og Norge skulle velge å stå utenfor, ville dette etter Regjeringens oppfatning få store konsekvenser for Norge. Selv om det tradisjonelle nordiske samarbeid vil bli videreført, ville nordisk samråd og samarbeid på viktige områder da være knyttet til EU som ramme for beslutninger og tiltak.

En utvidelse av EU med Sverige og Finland i tillegg til Østerrike, betyr at vi vil stå overfor en situasjon der 95 % av Vest-Europas befolkning og 80 % av de nordiske folk deltar i EU-samarbeidet. Det vil bety at så godt som alle de europeiske land vi i dag har et nært økonomisk og politisk samarbeid med, vil ha EU som den viktigste ramme for sin politiske og økonomiske virksomhet. På litt lengre sikt åpner det seg dessuten muligheter for at også de sentral- og øst-europeiske land vil slutte seg til EU.

De beslutninger som vil treffes innenfor rammen av et slikt utvidet europeisk samarbeid vil i avgjørende grad påvirke vår egen situasjon. Ved å stå utenfor reduserer vi våre muligheter til å styre vår egen fremtid.

2.4 EØS-AVTALEN - ET ALTERNATIV?

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 og er i hovedsak svaret på de utfordringer norsk næringsliv ble stilt overfor som følge av det indre marked. EØS-avtalen gir mulighet til å utnytte et felles marked med 380 mill. innbyggere, men den innebærer også at næringslivet vil bli stilt overfor større konkurranse på hjemmemarkedet. Det betyr økt krav til omstilling og til nytenkning.

Regjeringen ser avtalen som et sentralt redskap i arbeidet med å ivareta norsk arbeids- og næringslivs behov og interesser stilt overfor en ny konkurransesituasjon. EØS-avtalen har også etablert et nytt felles regelverk for handel i forholdet mellom de nordiske land. Avtalen bidrar dessuten til en nødvendig forutsigbarhet om næringslivets rammebetingelser. Dette er av stor betydning for viljen til å investere, som igjen er en forutsetning for å sikre varige arbeidsplasser.

Gjennom EØS-organene har de EFTA-land som i dag deltar, innflytelse på den videre regelutviklingen i EØS-området. Dette bidrar til å sikre at norske prioriteringer og interesser blir ivaretatt på sentrale områder, f.eks. når det gjelder helse, sikkerhet og miljø. Dersom Finland, Sverige og Østerrike blir medlemmer av EU, og Norge blir stående utenfor, vil dette forrykke balansen i EØS-organene, og svekke EFTA-pilaren. Det materielle innholdet i EØS-avtalen vil kunne bestå, men de etablerte institusjonene vil måtte tilpasses den nye situasjonen. Verdien av avtalen vil på denne måten bli redusert, fordi våre muligheter til å øve innflytelse og påvirke regelutformingen blir svekket.

EØS-avtalen er et viktig redskap for ivaretakelsen av våre økonomiske interesser i forhold til Norden og til EU. Likevel vil det kunne ha negative økonomiske konsekvenser for Norge dersom Sverige og Finland går inn i EU og vi blir stående utenfor. Blant annet vil det, særlig som følge av et forventet lavere prisnivå på matvarer i Sverige, kunne oppstå store handelslekkasjer. Konsekvensene for sysselsettingen innenfor handelsnæringen i store deler av Norge kan bli betydelige. Også i andre næringer vil arbeidsplasser komme under press for lokalisering i Sverige.

De områder som EØS-avtalen dekker, er i hovedsak av økonomisk karakter. Avtalen dekker ikke viktige områder som utenriks- og sikkerhetspolitikk, økonomisk politikk og valutaspørsmål. Det er Maastricht-avtalen som trekker opp rammene for utviklingen av samarbeidet på disse områdene mellom EU-landene. Medlemskap er en forutsetning for å kunne delta på disse områdene. Det vil oppstå en helt ny og lite tilfredsstillende situasjon dersom våre nordiske naboland som EU-medlemmer knyttes tettere enn Norge til europeisk samarbeid om slike spørsmål. Det er bare ved et EU-medlemskap at Norge kan fremme sine synspunkter og delta aktivt i beslutningsprosessen på felter som ligger utenfor rammen av EØSavtalen og som i årene fremover vil få økt betydning.

2.5 ET åPENT, SOSIALT OG DEMOKRATISK EUROPA

Regjeringens mål for deltakelse i EU-samarbeidet er de samme som de mål som ligger til grunn for Regjeringens arbeid nasjonalt. Regjeringen legger avgjørende vekt på sentrale mål som økt sysselsetting, videreutvikling av de sosiale velferdsordningene, styrket samarbeid om miljø og aktiv innsats for fred, stabilitet og utvikling både i Europa og i verden for øvrig. Dette er mål som er nedfelt i Regjeringens Langtidsprogram og som ligger fast.

Som medlem av EU vil Norge i samarbeid med andre land som deler våre mål, i sterkere grad kunne være med på å prege den europeiske og internasjonale utvikling. Det er ved å delta aktivt i dette samarbeidet at mulighetene er størst for å nå disse målene.

2.5.1 Europa og sysselsetting

Arbeid for alle er en grunnleggende verdi. Knapt noe er så ødeleggende for den enkelte som følelsen av ikke å være til nytte. Det er sløseri med menneskelige ressurser å ikke la folk få bruke seg selv, sine evner og muligheter.

Regjeringens økonomiske politikk har bekjempelse av arbeidsledigheten som sitt viktigste mål. Denne politikken innholder bl.a. en kraftig satsing på utdanning, arbeidsmarkedstiltak og offentlige og private investeringer. I tillegg er det opprettet mange nye arbeidsplasser i offentlig sektor.

Regjeringen legger også stor vekt på å redusere pris- og kostnadsveksten, for å skape et varig grunnlag for sysselsetting. Det er oppnådd gode resultater med denne politikken basert på et nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Norge har hatt og har i dag en lavere arbeidsledighet enn mange av landene i Vest-Europa.

Arbeidsløsheten er i dag et felles problem i Europa. I Vest-Europa er det nærmere 20 millioner mennesker uten arbeid. I tillegg kommer den voksende arbeidsledighet i Sentral- og Øst-Europa, og den arbeidsledigheten som ikke framkommer i offisielle statistikker.

Den omfattende arbeidsledigheten fremstår som et av Europas største økonomiske problemer. Ledigheten medfører store uttellinger over offentlige budsjetter både i form av direkte utgifter og bortfall av skatteinntekter. Det er anslått at Vest-Europas samlede utgifter til arbeidsledighetstrygd og førtidspensjonering alene utgjør omlag 800 milliarder kroner årlig.

Hvert enkelt land har et selvstendig nasjonalt ansvar for å redusere arbeidsledigheten og legge grunnlaget for økonomisk vekst og sysselsetting. I Vest-Europa er imidlertid økonomiene så tett sammenvevd at nasjonale tiltak ikke vil være tilstrekkelige alene. Størstedelen av de vest-europeiske lands handel foregår dem imellom. Dette innebærer at tiltak i ett land for å stimulere den økonomiske aktiviteten, investeringene og sysselsettingen vil ha ringvirkninger på de øvrige vest- europeiske landene. (Det vises forøvrig til kap. 7.2.3.)

Hvis hvert enkelt land søker å redusere ledigheten alene vil dette kunne føre til at de velter problemer over på hverandre. Det er derfor nødvendig med et utvidet samarbeid om økonomisk politikk. Om hele området betraktes som ett hjemmemarked økes handlefriheten for en bedre samordnet og mer offensiv økonomisk politikk til bekjempelse av arbeidsledigheten.

En viktig forutsetning for dette er at fordelen ved et utvidet hjemmemarked for næringslivet i de vest-europeiske land utnyttes. Dette vil gi grunnlag for økte investeringer, flere arbeidsplasser og bedrede finanser, som vil muliggjøre økt satsing på viktige samfunnsoppgaver som miljøvern, omsorg, helse og kultur.

Regjeringens politikk for arbeid til alle ligger først og fremst i det solidaritetsalternativ som er beskrevet i Langtidsprogrammet. Et EU-medlemskap kan gi oss virkemidler i tillegg til de nasjonale som vil sette oss bedre i stand til å løse oppgavene.

Det er først og fremst EU-samarbeidet som har kraft i seg til å bli det forpliktende internasjonale samarbeidet som er nødvendig for å møte utfordringene i den økonomiske politikken i Europa. Regjeringen støtter derfor den styrking av det felles rammeverk for samordning av den økonomiske politikken som Traktaten om Den europeiske union legger opp til.

Traktatens formuleringer om pris- og valutastabilitet og lave budsjettunderskudd er viktige for dette samarbeidet. Dette er forutsetninger for en stabil økonomisk utvikling i Europa. Dette vil være til fordel for Norge ved at vi lettere kan nå de viktigste målene for den økonomiske politikken, nemlig bærekraftig vekst, arbeid for alle og en økonomi som gir trygghet for fremtidige generasjoner.

I EUs plan for en økonomisk og monetær union (ØMU) skal det i tredje fase etableres en felles valuta og en felles sentralbank. Stabile valutaforhold vil kunne skape større forutsigbarhet i økonomien og trygghet for arbeidsplasser og investeringer på- kort og lang sikt. (Det vises til nærmere omtale i kap. 5.6 og kap. 7.2.2.) Regjeringen vil legge vekt på å utfylle planene for penge- og valutapolitikken med en mer aktiv sysselsettingsstrategi.

2.5.2 Velferd og sosial trygghet for alle

Alle mennesker har krav på sosial og økonomisk trygghet. Trygghet i dagliglivet er for de fleste knyttet til hjem, familie og arbeidsliv, et godt oppvekstmiljø for barn og unge, og til eldreomsorg og helse.

Norge har i dag et velferdsnivå som ligger langt over det man hadde bare for en generasjon siden. Norge er et land med større likhet i fordelingen av inntekt, formue og velferd enn i de fleste andre land. Det er lik rett til utdanning, et godt utbygd offentlig helsevesen, gode almene pensjonsordninger og en rekke ordninger for å trygge stillingen for de svakeste i samfunnet.

Samtidig skapes stadig flere oppgaver. Økt likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet har f.eks. økt behovet for barnehageplasser og eldreomsorg.

Den norske velferdsmodell bygger på en sterk offentlig sektor med sosiale ordninger som omfatter alle. Regjeringen vil legge vekt på å bevare denne modellen som grunnlag også for framtidens velferdssamfunn, uavhengig av et EU-medlemskap. Dette forutsetter en verdiskaping som også gir muligheter til å prioritere offentlig sektor. (Det vises til nærmere omtale i kap. 7.2.4.) Norge er på mange måter i en gunstigere situasjon enn de fleste andre europeiske land, ikke minst pga. oljeinntektene. Vi må imidlertid i dag legge grunnlaget for en næringsvirksomhet som er tilpasset fallende oljeproduksjon.

Både i Norden og i det øvrige Vest-Europa er den offentlige sektor under press. Det er et økende gap mellom offentlige oppgaver og utgifter og de inntekter som skal finansiere disse. Omfattende arbeidsledighet kan bidra til å svekke offentlig sektor både gjennom å påføre det offentlige store utgifter og gjennom sviktende skatteinntekter.

Mange land sliter med store budsjettunderskudd og dermed stigende utgifter til å betjene gjeld. Dette kan ytterligere redusere mulighetene til økt satsing på viktig samfunnsoppgaver som miljøvern, omsorg, helse og kultur.

De aller fleste EU-land har en høy standard på sine sosiale ordninger. Tilsvarende kan sies om lønns- og arbeidsvilkår, selv om det er enkelte variasjoner. Selv om norske standarder ofte ligger høyere, vil vi også være tjent med at EUs minimumstandarder til arbeidsmiljø og sosial trygghet legges høyest mulig. Vi ønsker ikke et Europa der land og bedrifter underbyr hverandre i sosiale vilkår for å trekke til seg investeringer og arbeidsplasser. Derfor er det viktig at det fastsettes felles minste standarder. Regjeringen vil også arbeide for at «den sosiale dialog» mellom arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere i enda sterkere grad utvikles til en integrert del av EUs beslutningsprosesser.

Helse, trygde- og sosialpolitikken og fordelingspolitikken er et nasjonalt anliggende i EU. Det enkelte land står fritt til å utforme regler for sine velferdssystem, både når det gjelder finansiering og organisering, og størrelsen på ulike sosiale bidrag. Samarbeidet bygger på at man skal respektere ulikhetene i de respektive medlemslands systemer. Danmark har f.eks. vært medlem i EU i over 20 år og har ført en velferdspolitikk som samsvarer med den nordiske modell.

Utformingen av skattepolitikken er en sak for den enkelte nasjonalstaten i EU. Skattesatser og skattenivå er i hovedsak et nasjonalt anliggende. Det vises her til nærmere omtale i kap. 5.7 og 7.2. Derimot må vi i framtida være beredt til å ta skritt i retning av beskatningsformer som er mindre utsatt for internasjonal påvirkning.

For Regjeringen er det en sammenheng mellom politikken for økt sysselsetting, en sterk offentlig sektor, velferdspolitikken og et relativt høyt skattenivå. Det vil Regjeringen legge til grunn også internasjonalt med et større engasjement for en mer offensiv europeisk økonomisk politikk.

Regjeringens arbeid for likestilling er også et uttrykk for prinsippet om alle menneskers likeverd. Kvinner og menn skal ha samme rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder.

I Norge er det bred politisk enighet om at likestilling mellom kjønnene må ligge til grunn for politiske prioriteringer. Et sentralt mål er å øke kvinners innflytelse på samfunnsarenaer der beslutninger blir tatt. Norge gjør seg bemerket i internasjonal sammenheng med sitt sterke innslag av kvinner i politikken på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Regjeringen vil fortsatt føre en aktiv likestillingspolitikk.

Kvinners stilling i samfunnet, både i Norge og i resten av Europa er i høy grad et resultat av nasjonal kultur og det enkelte lands politikk og budsjettmessige prioriteringer. Således er situasjonen i de enkelte EU-land svært ulike når det gjelder kvinners deltakelse i politikk, barnehagedekning, arbeidsledighet blant kvinner, fødselspermisjon o.l. Det er det enkelte medlemsland som selv avgjør disse spørsmål. Imidlertid har EU minimumsbestemmelser på en rekke områder - særlig knyttet til kvinner og arbeidslivet - som sikrer kvinner enkelte felles grunnleggende rettigheter.

Som EU-medlem vil vi kunne arbeide aktivt for en bedre kvinnerepresentasjon i de felleseuropeiske institusjonene. Norge vil sammen med de andre nordiske land i EU kunne opptre som initiativtaker og pådriver i likestillingsspørsmål.

2.5.3 Hensynet til miljøet må bestemme vekstens innhold.

Miljøproblemene illustrerer vår gjensidige avhengighet. Miljøproblemene kjenner ingen grenser - forurensning i ett land får virkning på miljøet i nabolandene. Ingen land kan derfor løse miljøproblemene på egen hånd. Det er behov for samordnede tiltak over landegrensene dersom vi skal løse de grenseoverskridende miljøproblemer. Det tradisjonelle mellomstatlige miljøsamarbeidet lider under vesentlig svakheter. Det er ofte de som vil minst som bestemmer takten.

Det tradisjonelle internasjonale samarbeidet er dessuten sjelden tilstrekkelig forpliktende, og de fleste internasjonale samarbeidsorganisasjoner mangler både kontrollordninger og sanksjonsmuligheter. Regjeringen mener at det er nødvendig med felles håndhevelsesmekanismer for å gi miljøpolitikken større tyngde. I dag er det bare EU som har slike virkemidler.

Miljøproblemene i Europa er sammensatte. I Vest-Europa er det store avfalls- og utslippsproblemer. I Øst-Europa står vi overfor en foreldet industriteknologi som gir betydelige forurensninger. Det er store behov for modernisering av industrien og for investeringer i miljøteknologi. Problemene i Øst-Europa angår hele Europa.

I tillegg viser erfaringene at fattigdom og sviktende økonomisk utvikling kan føre til utarming av miljøet. Det er derfor viktig at det skapes grunnlag for vekst for å kunne løse problemene. Vekstens innhold må imidlertid tilpasses miljøets bæreevne.

For den samlede miljøsituasjonen i Europa vil en forbedring av EU-landenes politikk bety langt mer enn det Norge kan gjøre alene.

I EU, som i Norge, er det motsetninger mellom langsiktige miljøhensyn og kortsige økonomiske interesser. Gjennom de siste 20 år har miljøpolitikken i EU utviklet seg fra et samarbeid om enkelte begrensete tiltak til en bred understreking og fremheving av miljøhensyn. Miljøhensynet har i Traktaten om Den europeiske union fått plass som ett av EUs overordnede mål.

EU har i tillegg utviklet bestemmelser om miljøhensyn knyttet til det frie varebytte. Økt handel gir bedre ressursutnyttelse, men kan også bidra til belastninger på miljø, ikke minst på grunn av økt transport og energiforbruk.

EUs standarder for miljøkvalitet blir et felles grunnlag for nasjonal politikk i de landene som organiserer sin handel med EU på basis av reglene for det indre marked. EUs regelverk blir retningsgivende for nasjonal politikk også utenfor EUs ytre grenser. Det blir vanskelig å bryte med de grunnleggende felles regler og prinsipper som gjelder i EU dersom man vil drive handel innenfor det indre marked. Derfor er det behov for en nærmere og mer forpliktende deltakelse i utformingen av fellesskapspolitikken. (Det vises til nærmere omtale i Kapittel 4.14.)

EU-samarbeidet gir bedre muligheter for å få til internasjonalt det som i mange år har vært et hovedmål i nasjonal miljøvernpolitikk - integrasjon av miljøhensyn i alle sektorer.

Maastricht-traktaten innebærer at miljøbestemmelser nå som hovedregel kan vedtas med kvalifisert flertall. Det vil kunne forhindre at enkelte land kan blokkere for nye miljøframskritt. Men de nye miljøbestemmelser i traktaten er selvsagt ingen garanti for en positiv miljøutvikling. Igjen vil det være den politiske vilje som vil være avgjørende for at de nødvendige beslutninger blir tatt. Det er Regjeringens oppfatning at Norge bør ta sin del av ansvaret for en offensiv europeisk miljøpolitikk, og at dette best kan skje gjennom å bruke EU-medlemskapet til en aktiv miljøpolitikk.

Et utvidet EU, med Norge, Sverige og Finland, vil kunne gi vesentlig større innflytelse til de medlemslandene som ønsker å føre en ambisiøs miljøvernpolitikk.

Ikke minst i forhold til de store miljøproblemene i Nordens nærområder i øst kan de nordiske landene trekke EU inn i et forpliktende samvirke. Samlet kan dette gi nytt innhold til nordisk miljøpolitisk samarbeid. Dette vil også kunne bidra til en videre utvikling av Barentssamarbeidet, hvor ikke minst miljøspørsmålene krever bred internasjonalt samarbeid og deltakelse.

2.5.4 Nærhet, demokrati og styring

I Norge har vi utviklet et bredt folkestyre for å løse oppgaver effektivt og sikre bred deltakelse. Beslutninger fattes både lokalt i grende- og bydelsutvalg, i kommunestyrer, i fylkesting og ved nasjonale beslutninger i Storting og Regjering.

Ved et EU-medlemskap vil sentrale politiske beslutninger fortsatt bli truffet lokalt og nasjonalt i Norge. Dette vil f.eks. gjelde på områder som budsjettenes nivå og innretning, fordeling, velferd, helse- og sosialpolitikk, utdanningspolitikk osv. Dette er områder av sentral betydning for folks hverdag og for vår samfunnsutvikling. Vårt lokaldemokrati vil ikke bli endret ved et EU-medlemskap. Norge vil selv avgjøre forholdet mellom lokal og sentral beslutningsmyndighet, og utviklingen har gått i retning av mer desentralisering.

EU-samarbeidet er ikke altomfattende. I traktatene har medlemslandene satt rammer og grenser for samarbeidet. Dette er også understreket gjennom nærhetsprinsippet, som slår fast at tiltak og beslutninger bare skal treffes på fellesskapsnivå når medlemslandene mener at de på denne måten kan oppnå bedre resultater enn ved tiltak på nasjonalt eller lokalt nivå. I Maastricht-traktaten fastlegges dette som ett av de sentrale prinsipper for samarbeidet. Regjeringen legger vekt på nærhetsprinsippets betydning.

EU-samarbeidet er et samarbeid mellom demokratiske land som kan ha ulike nasjonale interesser, og ulike politiske prioriteringer. Innenfor rammen av de mål medlemslandene er enige om, vil det derfor også nødvendigvis gjøre seg gjeldende ulike syn på hvilke beslutninger som skal treffes og hvordan samarbeidet konkret skal utformes. For Regjeringen er det vesentlig at vi gjennom medlemskap i EU tar aktivt del i dette samarbeidet for å arbeide for våre mål.

Det er medlemslandene selv som har den øverste styringen med EU-samarbeidet. Medlemslandene har alle demokratiske styresett. Regjeringene har sin basis i medlemslandenes nasjonalforsamlinger, og kontrolleres av disse. Beslutningene som treffes av Det europeiske råd og Rådet har sitt grunnlag i demokratiske styrings- og beslutningsprosesser i hvert enkelt medlemsland. Dermed har samarbeidet full demokratisk forankring og legitimitet.

Den parlamentariske kontroll som utøves gjennom nasjonalforsamlingene retter seg nødvendigvis mot den enkelte regjering, dvs. hvert enkelt medlem av Rådet, og ikke mot Rådet som institusjon. Det er blitt hevdet at det i tillegg er behov for en sterkere kontroll med Rådet som helhet. Debatten i EU om institusjonelle reformer for å styrke den demokratiske medvirkning har derfor i stor grad dreiet seg om Europaparlamentets rolle og dets mulighet til å øve politisk innflytelse på Rådets og Kommisjonens arbeid.

Europaparlamentet ble opprinnelig opprettet som en rådgivende forsamling, bestående av medlemmer av medlemslandenes nasjonalforsamlinger. På 1970-tallet ble Europaparlamentet gjort om til en forsamling valgt ved direkte valg i alle medlemslandene.

Europaparlamentet har bla. i forbindelse med utformingen av Maastricht-traktaten formulert krav om en omfattende styrking av sin egen myndighet. Medlemslandene har imidlertid bare i noen grad imøtekommet disse kravene.

Parlamentets formelle myndighet i beslutningsprosessene på enkelte områder og dets politiske tyngde i samarbeidet er blitt styrket. Medlemslandene har likevel valgt å beholde den øverste styring. Dette er uttrykk for en grunnleggende holdning til samarbeidets karakter. Medlemslandene fastholder at EU-samarbeidet er et samarbeid mellom selvstendige stater. Europaparlamentet utfyller den demokratiske medvirkning som finner sted gjennom medlemslandenes politisk valgte myndigheter.

Norske velgere og norske politiske organer vil ved et EU-medlemskap få anledning til å delta i styringen av internasjonale beslutningsprosesser. Disse vil være viktige for å trekke opp rammevilkår for vår egen samfunnsutvikling enten vi er medlem eller ikke.

Regjeringen vil delta i de organer som har den avgjørende styring i EU. Stortinget vil på vanlig måte øve parlamentarisk kontroll med Regjeringen, og vil dessuten øve direkte innflytelse i de enkelte saker gjennom ordninger man måtte velge å etablere. Regjeringen ønsker nær kontakt med Stortingets organer når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet.

EU-medlemskap vil innebære deltakelse i Europaparlamentet for representanter valgt ved direkte valg i Norge. Videre vil representanter for norske lokalmyndigheter delta i Regionkomiteen. Samarbeidet vil også innebære deltakelse i Den økonomiske og sosiale komité for representanter for arbeidslivets parter og andre interesseorganisasjoner.

Det vises forøvrig til en nærmere omtale av de ulike organenes rolle i samarbeidet i kap. 3 og 6.

Regjeringen vil ved et EU-medlemskap legge stor vekt på størst mulig åpenhet i forbindelse med sin deltakelse i Rådets arbeid.

Offentlighetsprinsippet er en viktig del av norsk forvaltningstradisjon. Prinsippet ligger til grunn for våre norske regler for åpenhet og offentlig innsyn i forvaltningens arbeid, slik disse er nedfelt i offentlighetsloven og forvaltningsloven. Flere EU-land har også regler om almenhetens adgang til innsyn som har mye til felles med de norske reglene. Spørsmålet om offentlighet og innsyn hos nasjonale myndigheter er ikke regulert av bestemmelser på fellesskapsnivå. Dette gjelder også for dokumenter som har sitt opphav i andre EU-land eller EUs institusjoner.

Mye kan fortsatt gjøres for å sikre større åpenhet og bedre offentlig innsyn i beslutningsprosessene innenfor EU, og Regjeringen vil være en pådriver for større åpenhet.

2.6 Globale utfordringer

Verdenssamfunnet står overfor store økonomiske og sosiale utfordringer knyttet til fattigdom og underutvikling, gjeldsproblemer, befolkningseksplosjon og miljøforringelse. Den store avstanden mellom rike og fattige land er i seg selv et problem som kan true stabiliteten og sikkerheten i verden.

EU spiller i stadig større grad en sentral rolle i det globale samarbeidet for å løse disse spørsmålene. I en rekke internasjonale fora går nå utviklingen i retning av at EU-landene opptrer samlet, og på den måten øker sin innflytelse.

EU og EUs medlemsland har fått en stadig mer sentral rolle i internasjonal sammenheng. I kraft av sin politiske tyngde og økonomiske betydning har EU stor innflytelse på hvordan verdenssamfunnet skal løse globale utfordringer som forurensning og miljø-ødeleggelse og på arbeidet med å bygge ut regelverket for en mer rettferdig verdenshandel.

Også i forholdet til den fattige delen av verden er den videre utviklingen av EU-samarbeidet viktig. EU-landene står i dag for tilsammen ca. 40 prosent av bistandsoverføringene fra Nord til Sør. Både i absolutt forstand og i relativ forstand er flere medlemsland blant verdens største bidragsytere. EU er også en av de viktigste handelspartnere for utviklingslandene. (Jf. kap. 5.10. og 5.11)

EUs bistandssamarbeid kommer i tillegg til medlemslandenes egen politikk overfor u-landene. Maastricht-traktaten legger grunnlaget for økt koordinering mellom medlemslandene også på dette området. Der slås det bl.a. fast at de enkelte medlemsland i større grad skal søke å samordne sin bistandspolitikk og konsultere hverandre om bistandsprogrammene.

2.7 Fred og stabilitet i Europa

Sikkerhet og stabilitet i Europa er ikke bare en militær utfordring. Utfordringene omfatter i økende grad også økonomiske, sosiale, politiske og økologiske spørsmål, og spørsmål knyttet til menneskerettigheter og demokrati. Politiske og økonomiske virkemidler har fått stadig større betydning i arbeidet med å skape sikkerhet og stabilitet i Europa. Det er EU som disponerer det bredeste spekter av slike virkemidler. EU har også vist vilje og evne til å spille en stadig viktigere rolle i håndteringen av utfordringene som har meldt seg i forhold til Sentral- og Øst-Europa.

2.7.1 EU - muligheter for et bredt europeisk samarbeid

EU-landene spiller en hovedrolle i arbeidet med å styrke den økonomiske reformprosessen og støtte utviklingen av demokratiske institusjoner i Sentral- og Øst-Europa. EU er bla. et sentralt koordineringsorgan for bistanden til disse landene.

EU-medlemskap er et mål for nesten alle landene i dette området. Ungarn og Polen har nettopp søkt medlemskap i EU. Den tsjekkiske republikk og Slovakia har erklært at de vil gjøre det samme i nær fremtid. Disse landene, samt Romania og Bulgaria, er allerede tilknyttet Den europeiske union gjennom de såkalte Europa-avtalene. Både EU og assosieringslandene har forpliktet seg til å arbeide for medlemskap i EU som det endelige mål for samarbeidet. Landene vil kunne bli medlemmer så snart de er i stand til å oppfylle de politiske og økonomiske forpliktelser medlemskap medfører. Sentrale EU-land gir høy prioritet til arbeidet med en utvidelse av EU østover. For de sentral- og østeuropeiske land fremstår verken EØS eller EFTA som aktuelle alternativ til EU-samarbeidet.

En utvidelse mot øst vil også kunne omfatte de tre baltiske land. Litauen, Latvia og Estland har inngått handels- og samarbeidsavtaler med EU. Fra norsk og nordisk side har man i forhandlingene fått gjennomslag for at frihandelen med de baltiske landene skal videreføres. EU har igangsatt forhandlinger med disse landene med sikte på å komme frem til frihandelsavtaler innen årsskiftet 1994/95. (Det vises til nærmere omtale av dette under kap. 5.10.) Samarbeidet med de tre baltiske land forutsettes videreutviklet gjennom Europa-avtaler med medlemskap som det endelige mål.

EU forhandler med Russland om en såkalt «Partnerskapsavtale». Utgangspunktet er et sterkt ønske fra både EU og Russland om å utvide det politiske og økonomiske samarbeidet.

EU er drivkraften i det nye politiske og økonomiske samarbeidet som nå utvikles. Over tid vil EU ikke bare kunne omfatte praktisk talt alle nasjoner i Vest-Europa, men også flere nasjoner i Sentral- og Øst-Europa. Ved norsk medlemskap vil Regjeringen arbeide for at EU utvikles til et bredt europeisk samarbeidsforum. Det vises også til kart i kap. 1.

2.7.2 Sikkerhetspolitiske institusjoner i endring

Tidligere militær og ideologisk konfrontasjon i Europa er i dag erstattet av partnerskap og samarbeid. De europeiske land har en historisk mulighet til å skape en ny sikkerhetsorden for hele Europa. De mange internasjonale samarbeidsordninger og institusjoner som er bygd opp i etterkrigstiden, har alle en rolle å spille.

NATO-medlemskapet og samarbeidet mellom Nord-Amerika og Europa er fortsatt avgjørende for Norges sikkerhet. I over 45 år har Alliansen trygget freden for Norge og våre allierte. Norges og Europas sikkerhet har vært ivaretatt gjennom et nært forpliktende atlantisk samarbeid.

Utviklingen i Europa har ikke gjort NATO-samarbeidet mindre viktig. NATO-samarbeidet forandres og fornyes i pakt med de nye utfordringene. NATO har fått nye og flere oppgaver, bl.a. i fredsbevarende operasjoner. NATOs nye strategiske konsept forutsetter økt fleksibilitet og evne til krisehåndtering. Med unntak av Irland, er alle EU-land medlemmer av NATO. For disse EU-landene er Alliansen også det viktigste elementet i sikkerhetspolitikken.

Alliansen har utviklet et omfattende samarbeid østover som stadig videreutvikles. Det er etablert en ny dialog mellom øst og vest gjennom Det nordatlantiske samarbeidsrådet (NACC) som består av NATO-landene, de tidligere Warszawapakt-landene og Sovjetrepublikkene, samt Albania. Både land som tidligere var medlem av Warszawa-pakten og andre KSSE-stater, er tilbudt avtaler om «Partnerskap for fred» med sikte på nærmere politisk og militært samarbeid. Alle sentral- og østeuropeiske NACC-land, en rekke SUS-stater, samt Finland, Sverige og Slovenia, har sluttet seg til samarbeidet. Det er bred enighet innenfor Alliansen om at utviklingen av nye samarbeidsformer ikke skal gå på bekostning av Alliansens kjernefunksjoner.

I en tid med omveltning og usikkerhet er det ikke minst viktig å verne om disse kjernefunksjonene. Samtidig må det erkjennes at i 1990-årenes Europa er de politiske, økonomiske, økologiske og militære sider ved sikkerheten langt tettere sammenvevet enn tidligere. EU fremstår i dag som den tyngste politiske aktør i Europa. Det er derfor i norsk interesse å delta i dette samarbeidet. Det er med fortsatt satsing på NATO og med deltakelse i EU at vårt land best kan møte de sikkerhetspolitiske utfordringer vi vil stå overfor i resten av dette århundret og inn i det neste.

Det er enighet innenfor NATO om at Europa i tiden fremover vil måtte ta større ansvar for sin egen sikkerhet. Dette er bakgrunnen for utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet innenfor Alliansen. Dette vil styrke Alliansen.

NATO-landene er enige om at Den vesteuropeiske union (VEU) skal være den sentrale rammen for utviklingen av en slik identitet. VEU utgjør dessuten en integrert del av utviklingen av EU. VEU skal utvikles som EUs forsvarselement og som et middel til å styrke den europeiske søyle i Alliansen. EU-medlemskap er en forutsetning for fullt medlemskap i VEU.

Det er enighet i NATO om at VEU skal kunne trekke på Alliansens ressurser for oppdrag NATO ikke kan eller vil påta seg. Eksempler på slike oppgaver kan være fredsbevarende oppdrag og humanitære operasjoner. På NATOs toppmøte i januar 1994 hilste alle medlemslandene dette nære og økende samarbeidet mellom NATO og VEU velkommen. Samarbeidet baseres på gjensidig innsyn og på at NATO og VEU skal utfylle hverandre.

Regjeringen støtter utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet. Det er imidlertid viktig at Norge kan ta fullt ut del i det europeiske samarbeidet på dette området. Vi må unngå at beslutninger som angår vår egen sikkerhet blir tatt uten norsk deltakelse.

I økende grad vil europeiske standpunkter i NATO-samarbeidet bli utformet innenfor rammen av VEU. Norge er tilknyttet VEU gjennom en assosieringsordning. Slik kan Norge fremme norske synspunkter og interesser og få innsyn i organisasjonens arbeid. Det er imidlertid bare gjennom fullt medlemskap at vi kan sikre en fullverdig deltakelse i disse prosessene. Regjeringen mener derfor at med medlemskap i EU bør Norge bli fullverdig medlem av VEU.

Atlanterhavsalliansen viser at solidarisk samarbeid med likesinnede land gir både sikkerhet og et trygt grunnlag for forholdet til tredjeland. Medlemskap i EU vil være en naturlig videreføring av denne politiske linjen.

KSSE er et all-europeisk forum for en bred dialog om alle politiske spørsmål fra de fundamentale menneskerettighetene til de militære sider av sikkerheten. KSSE har vært viktig i forbindelse med nedbyggingen av Øst/Vest-skillet. Etter avslutningen av den kalde krigen har organisasjonen fått nye oppgaver. KSSE er bla. blitt tillagt et spesielt ansvar for konfliktløsning og krisehåndtering i Europa.

Regjeringen anser at KSSE har viktige oppgaver i forhold til de nye sikkerhetsutfordringene i Europa. Norge har derfor lagt vekt på å styrke KSSEs institusjoner, strukturer og ressurser slik at organisasjonen fortsatt kan spille en aktiv rolle i arbeidet med å skape sikkerhet og stabilitet i Europa.

EU-landene legger stor vekt på KSSE-samarbeidet. Deres samordnede standpunkter er ofte avgjørende for utfallet av de sakene som behandles. Medlemskap i EU vil derfor styrke Norges muligheter til å påvirke utviklingen av KSSE-samarbeidet.

Det er reist spørsmål om KSSE-prosessen vil kunne være et alternativ til EU og NATO i utviklingen av et bredt europeisk sikkerhetssamarbeid. KSSE-landene er en svært sammensatt gruppe med store forskjeller i utviklingen av demokratiske institusjoner. Det påvirker organisasjonens arbeidsformer og setter grenser for hvor langt KSSE-samarbeidet kan gå. KSSE kan ikke erstatte det nære og forpliktende utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i andre organisasjoner som NATO, VEU og EU.

Deltakelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid (FUSP) vil gi nye muligheter til å ivareta grunnleggende nasjonale interesser og bidra til å styrke Norges muligheter for å få gjennomslag internasjonalt for saker vi prioriterer. Den politiske og økonomiske integrasjonen i Europa har gitt samarbeidet større tyngde og betydning. Det er Regjeringens syn at en tilslutning til de overordnete og generelle mål for utenrikspolitikken i henhold til Maastricht-traktaten vil være på linje med og representere en videreføring av norsk utenrikspolitikk.

De demokratiske verdier utviklet gjennom folkestyre og rettstatsprinsipper i Vest-Europa med respekt for menneskerettighetene og FN- og KSSE-samarbeidets grunnleggende prinsipper deles av Norge og Den europeiske union.

Et nytt viktig utenrikspolitisk virkemiddel for EU-landene er de såkalte «felles handlinger» hvor EU kan ta initiativ til og gjennomføre tiltak på områder hvor medlemslandene har viktige felles interesser.

Det er besluttet iverksatt felles handlinger på fem områder: Handlingsplan for nødhjelp og konfliktløsning i Jugoslavia; støtte til overgangen til flertallsstyre i Sør-Afrika, støtte til en stabil utvikling i Russland; arbeid for å fremme stabilitet i Sentral- og Øst Europa og oppfølgingen av selvstyreavtalen mellom Israel og PLO. Dette er sentrale spørsmål også for norsk utenrikspolitikk. Potensialet for konfliktforebygging ved en samordnet europeisk innsats på disse områder må anses som betydelige.

EU-landenes utenrikspolitiske samarbeid er fortsatt et mellomstatlig samarbeid der beslutningene som hovedregel treffes ved enstemmighet. Gjennom deltakelse i FUSP vil Norge utvide sine muligheter til å spille en aktiv rolle i internasjonal politikk, og til å oppnå resultater der nasjonale tiltak alene ikke vil nå frem.

EU er den eneste av de europeiske organisasjonene som har politisk tyngde, økonomiske virkemidler og tilstrekkelige ressurser til å ta tak i de økonomiske, miljømessige og politiske utfordringene Europa står overfor. Små land tjener mest på et utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid som forplikter både små og store stater. Små land har mest å tape på at sikkerhets- og forsvarspolitikken påny blir nasjonalisert. Regjeringen mener at Norge må delta aktivt i den videre utformingen av det europeiske samarbeidet sammen med og på like fot med våre nordiske naboland og europeiske allierte.

2.7.3 Våre nærområder - Russland og Barentsregionen

Norge er det eneste NATO-land som har felles grense med Russland. Dette pålegger Norge et særlig ansvar for å utvikle et samarbeid over grensen som kan skape sikkerhet og stabilitet i området. Et aktivt og tillitskapende regionalt samarbeid med Russland i nord er viktig ikke minst fordi oppløsningen av Sovjetunionen synes å ha ført til at nordområdene har fått økt betydning for den russiske militære planlegging. Det kan ikke utelukkes at Nordflåten blir den eneste russiske flåte med strategiske ubåter. Kola-halvøya, med sine isfrie havner, kan derfor få større strategisk betydning for Russland enn den hadde for Sovjetunionen.

Russland er og vil sannsynligvis forbli den sterkeste enkeltstående militærmakt i Europa. For Norge må det derfor være et overordnet mål å opprettholde en situasjon hvor det ikke foreligger noen militær trussel mot vårt land i nord.

Det er fortsatt knyttet usikkerhet til den videre utviklingen i Russland og landets fremtidige utenrikspolitiske kurs. Det må arbeides aktivt og målrettet for å sikre at bestrebelsene på å integrere Russland i det europeiske og atlantiske samarbeidet lykkes. Med de nordiske land som medlem av EU vil forholdet mellom Russland og Nord-Europa være en del av Russlands forhold til det integrerte Europa.

Fra russisk side har man gitt uttrykk for at EU er et positivt bidrag til samarbeidet i Europa og at medlemskap vil kunne være aktuelt en gang i fremtiden. Det er dessuten gitt uttrykk for at et eventuelt norsk EU-medlemskap vil kunne være positivt også for Russland. Regjeringen ser en videre utvikling av samarbeidet med Russland innenfor rammen av EU som det beste utgangspunkt for en ytterligere positiv utvikling av forholdet Norge-Russland.

Det er Regjeringens syn at norsk, svensk og finsk EU-medlemskap vil kunne bidra til større europeisk oppmerksomhet om problemene i våre nærområder og gjennom dette bidra til økt stabilitet i vår egen verdensdel.

Miljøtruslene fremstår som et av vår tids største sikkerhetsproblem. Det er ingen tvil om at Norge er spesielt utsatt for problemer knyttet til grenseoverskridende miljøforurensing. I grenseområdene i nord skyldes dette bl.a. industrivirksomhet drevet etter foreldete metoder og uten at det er etablert normer eller grenser for utslipp. Atomkraftverkene i Russland og Øst-Europa er ikke bygget i samsvar med vestlige sikkerhetsstandarder.

Atomavfall fra russiske atomisbrytere lagres om bord i skip fortøyet i nærheten av betydelige befolkningskonsentrasjoner. Utrangerte atomubåter blir liggende med uranbrensel intakt i reaktorene.

I Stortingsmelding nr. 34 (1993-94) om Atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder drøftes bl.a. de helse- og miljømessige konsekvenser av radioaktiv forurensing. Det er en rekke mulige kilder til radioaktiv forurensing som kan tenkes å få uheldige konsekvenser for vårt land. Det er Regjeringens syn at det vil være naturlig å søke internasjonal støtte for å rette på de alvorlige forhold ved atomvirksomheten i SUS og Øst-Europa. Regjeringen vil understreke at problemene i Nordområdene er et felles europeisk anliggende.

Internasjonalt engasjement for å rydde opp i miljøproblemene er av avgjørende betydning for Norges sikkerhet. Dette er problemer som ikke kan løses innenfor rammen av de tradisjonelle sikkerhetspolitiske samarbeidsorganene. Det kreves samarbeid innenfor organisasjoner som har ressurser og politisk styrke til å bidra til å løse disse problemene.

Det er Regjeringens mål å sette disse sikkerhetsproblemene på den internasjonale dagsorden gjennom EU, og søke europeisk og internasjonal støtte til oppryddingen i våre nærområder. Regjeringen vil peke på at det i denne sammenheng vil være spesielt relevant å søke støtte i EU, både direkte og gjennom regionale samarbeidsordninger som f.eks. Barentssamarbeidet.

For å bygge ut kontaktene og samarbeidet mellom folkene på hver sin side av grensene i nord tok Regjeringen i 1992 initiativ til opprettelsen av Barentssamarbeidet. Innenfor denne rammen er det etablert ulike samarbeidsorganer for regjeringene, regionale og lokale myndigheter og de ulike folkegruppene. Hensikten er å legge grunnlaget for en bærekraftig utvikling i dette området gjennom investeringer i næringsliv, infrastruktur og praktisk tilrettelegging av økonomisk og kulturelt samkvem.

Mulighetene for en stabil og positiv utvikling i denne regionen vil styrkes vesentlig ved at samarbeidet blir integrert i en større europeisk sammenheng. Det er Regjeringens syn at det ligger store positive muligheter i et norsk EU-medlemskap nettopp i forhold til de utfordringene vi står overfor i Barentssamarbeidet.

Et EU-medlemskap vil øke vår politiske og økonomiske tyngde, og bidra til å trekke EUs oppmerksomhet i nordlig retning. Slik EU tidligere har utviklet en egen politikk for Middelhavsområdet, må det utvikles en egen strategi for utvikling av det nordlige Europa. Både EUs programmer for å stimulere regionalt samarbeid over grensene og programmene for støtte til reformprosessen i Russland og Sentral- og Øst-Europa, vil få umiddelbar anvendelse for Norge som EU-medlem.

Norsk deltakelse i disse programmene vil gi nye og økt muligheter for alle norske regionale samarbeidsordninger med Russland. Alt fra vennskapskommuner og kulturliv til infrastruktur, næringsliv og miljøprosjekter vil bli en stimulans for videre utvikling av eksisterende samarbeid i Østersjøregionen og i Barentsregionen.

Regjeringen mener at et EU-medlemskap vil kunne gi muligheter for å finne brede løsninger på de spesielle sikkerhets-, miljø- og næringspolitiske problemer i denne delen av Europa. På russisk side er en også opptatt av dette og arbeider bl.a. for at Murmansk-området blir prioritert av EU for assistanse til oppbygging av infrastruktur og eksperthjelp. Et norsk EU-medlemskap vil kunne gavne både russiske og norske interesser i denne del av Nord-Europa.