KAPITTEL 4

Forhandlingsområdene under EøS-avtalens virkefelt

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Gjennom avtalen er mange viktige prinsipper i EFs traktatgrunnlag som regulerer økonomisk samkvem, gjort gjeldende mellom Norge og EF. Dette gjelder spesielt bestemmelsene knyttet til EFs indre marked, dvs. regelverket for det frie varebyttet og fri bevegelighet for tjenester, kapital og personer. Det samme gjelder regelverket for andre samfunnspolitiske spørsmål, dvs. områder som miljøvern, sosial- og arbeidsliv, forbrukervern og statistikk. Avtalen omfatter også EFs programmer og aktiviteter på felter som forskning, utdanning, turisme og små og mellomstore bedrifter. På denne måten ivaretas i stor grad norsk nærings- og arbeidslivs interesser i den nye konkurransesituasjonen som følger av gjennomføringen av EFs indre marked.

Områder som helt, eller i stor grad, omfattes av EØS-avtalen, behandles i denne delen av sammendraget (pkt. 1.4). På disse områdene innebar forhandlingene i hovedsak en gjennomgang og bekreftelse av dette regelverk også som grunnlag for et EU-medlemskap. Områder som ikke, eller bare i beskjeden grad omfattes av EØS-avtalen, behandles i pkt. 1.5 (Andre forhandlingsområder).

Felles for områder som i sin helhet er dekket av EØS-avtalen, er at norske lover og forskrifter allerede er i samsvar med EFs regelverk. Medlemskap i EU vil dermed ikke medføre behov for ytterligere endringer. På områder der medlemskap i EU i varierende grad vil innebære en utvidelse av samarbeidet, eller der EØS-avtalen inneholder særskilte løsninger som vil endres ved medlemskap, er det spesielt redegjort for dette.

EØS-avtalen har egne bestemmelser som regulerer EFTA-landenes medvirkning i utformingen av de EF regler som har betydning for EØS-samarbeidet. EFTA-landene kan imidlertid ikke delta i EFs interne beslutningsprosess.

Som medlem vil Norge på lik linje med de andre medlemslandene delta direkte i utformingen og vedtak av EFs regelverk. Det vil i forhold til EØS-samarbeidet gi helt andre, og økte muligheter til å påvirke utviklingen av EFs regelverk på områder som dekkes av EØS-avtalen. Samtidig vil et medlemskap innebære felles opptreden overfor tredjeland, særlig på områder som gjelder det indre marked. På viktige områder som f.eks. handelspolitikk og skipsfart gir dette norske interesser økt tyngde. EØS-avtalen regulerer ikke forholdet til tredjeland.

St.prp. nr. 100 (1991-92) om samtykke til ratifikasjon av EØS-avtalen gir en bred omtale av EFs regelverk på de områdene som kommer inn under avtalens virkefelt og konsekvenser av norsk deltakelse i dette samarbeidet. Omtalen i dette kapitlet har derfor på mange av disse områdene tatt utgangspunkt i fremstillingen i St.prp. nr. 100 (1991-92) og i St.prp. nr. 40 (1993-94) om samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 (om den såkalte tilleggspakken).

4.1 DET FRIE VAREBYTTE - TEKNISKE HANDELSHINDRE

4.1.1 Innledning

Fritt varebytte mellom landene forutsetter mest mulig ensartede krav til produktene. Regjeringen legger særlig vekt på krav som kan ivareta hensyn som f. eks. miljø, helse, sikkerhet, forbrukerinteresser mv. Dette er en målsetting som deles av EU-landene.

Omlag 65 prosent av norsk vareeksport går til de nåværende EU-landene og 80 prosent til EØS-området samlet. Norsk samhandel er i meget stor grad konsentrert om dette markedet. En utvidelse av EU vil ytterligere øke betydningen av sikker og stabil markedsadgang for norske produkter. Felles produktkrav og gjensidige godkjenningsordninger er et viktig bidrag til dette. Spesielt for mindre bedrifter representerer et ensartet regelverk på dette området store besparelser, og vil i mange tilfeller kunne være avgjørende for konkurranseevnen på det europeiske marked.

Ulike nasjonale produktkrav, godkjenningsprosedyrer o.l. skaper hindringer for det frie varebytte landene imellom i form av såkalte tekniske handelshindre.

For Norge og mange andre land hvor vareeksporten er viktig for økonomien, er det derfor en målsetting å skape mest mulig ensartede produktkrav med internasjonal anvendelse. De ensartede kravene må imidlertid ha et slikt nivå at de effektivt kan fremme de hensyn de skal ivareta. Innføring eller opprettholdelse av krav til produkters utforming, kvalitet og sikkerhet må ivareta reelle hensyn, og ikke ha som formål å beskytte egne markeder. Arbeidet med å fjerne tekniske handelshindre pågår både i GATT, på europeisk nivå og på nordisk nivå.

Utviklingen av felles regelverk er en prioritert oppgave i EU-samarbeidet, og inngår som et sentralt element i gjennomføringen av det indre marked. Siden 1984 har EU og EFTAlandene løpende samarbeidet om avviklingen av tekniske handelshindre. Denne prosessen har ført til at stadig flere produkter nå er underlagt felles krav.

Norge og EU har felles målsettinger i arbeidet med å fjerne tekniske handelshindre og baserer seg på samme forutsetninger, nemlig et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø. Denne enigheten er nedfelt i en egen felles erklæring (nr. 6) i Sluttakten.

Innenfor området fritt varebytte og tekniske handelshindre vil forskjellen mellom EØSavtalen og medlemskap være begrenset. EFs regler for produktkrav og teknisk regelverk er praktisk talt i sin helhet inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i Norge. Disse reglene stiller som oftest ensartede krav. Flertallet av regler i EF forøvrig som skal ivareta miljøhensyn (utslipp, luftforurensning mv.) setter minimumskrav. Det vil si at medlemslandene på disse områdene kan innføre strengere krav.

Konsekvenser av betydning for norsk regelverk ved EU-medlemskap er knyttet til spørsmålet om opprettholdelse av produktkrav som er strengere enn dagens standarder i EU. Dette gjelder særlig for klassifisering og merking av enkelte kjemikalier.

Resultatet av forhandlingene gir Norge et grunnlag for å opprettholde dagens standarder på de felter der disse er høyere enn EFs. Resultatet er nedfelt i en 4-års overgangsperiode for nasjonale standarder. I løpet av denne perioden har EU forpliktet seg til å revurdere de fellesskapelige bestemmelsene med sikte på å jevne ut forskjellen mellom de norske reglene og reglene i EU. Som medlem vil Norge delta fullt ut i dette arbeidet.

Som følge av utviklingen i EFs regelverk de senere årene er de gjenværende forskjellene i forhold til høyere norske standarder blitt vesentlig redusert. Det gir et godt utgangspunkt for at overgangsperioden vil være tilstrekkelig til å fjerne de resterende ulikheter. Norge legger til grunn at nåværende nivå for beskyttelse av helse, sikkerhet og miljø vil bli videreført.

Dersom det skulle vise seg at EU ved utløpet av overgangsperioden fortsatt ikke har nådd opp til ønsket nivå på felter der det er nødvendig, legger Regjeringen til grunn at overgangsperioden blir forlenget. Norge vil videre kunne anvende den såkalte «miljøgarantien» i Romatraktatens art. 100 A nr. 4, jf. Tiltredelsesaktens art. 32, nr. 2 annet ledd. Denne gir anledning til å opprettholde nasjonale regler dersom særskilte miljøhensyn gjør dette nødvendig.

På andre felter har EU hatt høyere standarder og produktkrav enn hva tilfellet er i Norge. Det gjelder eksempelvis for en del farlige stoffer som pentaklorfenol og kvikksølvforbindelser. På disse områdene er norske bestemmelser allerede hevet opp til EU-nivå gjennom EØS-avtalen. På alle områder der EU har høyere standarder, har Norge endret de nasjonale bestemmelsene slik at forskjellen fjernes.

Samlet betyr det at norske miljøstandarder heves.

Utviklingen av regelverk for produktkrav og godkjenningsordninger vil fortsette både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom EØS-avtalen er allerede Norge tilknyttet det indre marked, med de konsekvenser det har for videreutvikling av norske regler på vareområdet. Ved medlemskap vil Norges muligheter til direkte deltakelse i utformingen av EFs regelverk styrkes. Sammen med de andre nordiske søkerland vil det gi økte muligheter for å ivareta spesielle hensyn som disse land har i arbeidet med standarder som sikrer et høyt nivå for helse, sikkerhet og miljø.

For nærmere redegjørelse for EØS-avtalens bestemmelser om det frie varebytte og tekniske handelshindre vises til omtalen i St.prp. nr. 100 (1991-92), kap. 4.8, og St.prp. nr. 40 (1993-94), kap. 3.4.

4.1.2 Regelverket

i) Produktområder som ikke dekkes av felles produktkrav

For de områder som ikke dekkes av felles regler om produktkrav, er utgangspunktet i EU at produkter som er tillatt omsatt i ett land, også skal være fritt omsettelig i andre medlemsland.

Etter Domstolens fortolkning av EF-traktatens art. 30 (kvantitative importrestriksjoner) begrenses imidlertid den frie omsetning av nasjonale tiltak som et land kan iverksette for å beskytte helse, sikkerhet, miljø og andre viktige samfunnshensyn. Et land kan ut fra disse hensyn nekte et produkt omsatt. Tiltakene som blir iverksatt med begrunnelse i helse, sikkerhet og miljø skal imidlertid ikke være skjulte handelshindre for å beskytte det nasjonale marked, eller være av en slik karakter at de innebærer vilkårlig forskjellsbehandling. De nasjonale tiltakene må være reelt forankret i det tilsiktede formål og ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å oppfylle det. Dette innebærer bl.a. at i valget mellom ulike tiltak som alle er tilstrekkelige for å nå formålet med reguleringen, skal man velge et tiltak som minst hindrer det frie varebytte.

Medlemslandenes rett til å regulere omsetningen av visse typer varer når det er nødvendig ut fra viktige samfunnshensyn - selv om dette kan virke begrensende på det frie varebytte - ble første gang slått fast i en sak om en fransk solbærlikør, «Cassis de Dijon». I den konkrete saken godtok imidlertid ikke Domstolen Tysklands påstand om at en tysk regel om minste alkoholprosent som den franske likøren ikke oppfylte, var begrunnet i hensynet til forbrukernes helse. Både utgangspunktet om varenes frie bevegelighet og medlemslandenes rett til å ha nasjonale ordninger som begrenser omsetningen, omtales derfor gjerne som «Cassis de Dijon»-prinsippet.

Utover dette vil EFs generelle produktsikkerhetsdirektiv som trer i kraft 29. juni 1994, stille sikkerhetskrav til forbrukerprodukter som ikke er gjenstand for fellesskapslovgivning, jf. også kap. 4.7 Forbrukervern.

ii) Felles produktkrav

Vedtak av nye regler for å avvikle og å forebygge handelshindre var opprinnelig hjemlet i Roma-traktatens art. 100. Vedtak som fattes i henhold til denne bestemmelse skal være enstemmige. Etter at reglene er vedtatt, er det vanlig i rettsakter av denne type at Kommisjonen gis i oppdrag å foreta løpende tekniske tilpasninger etter behov, f.eks. på grunnlag av nye forskningsresultater eller den tekniske utvikling. Kommisjonen fatter slike vedtak etter tilråding fra fagkomiteer bestående av representanter fra medlemslandene.

Som ledd i innføringen av det indre marked ble det åpnet for mulighet til vedta fellesskapsregler ved kvalifisert flertall (Enhetsakten av 1986). I Roma-traktatens art. 100 A nr. 3 forutsettes det at Kommisjonens forslag til slike regler skal bygge på et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø.

Art. 100 A nr. 4 - «miljøgarantien» - åpner for at nasjonale regler i visse tilfeller kan beholdes. Medlemslandet må i så fall varsle Kommisjonen om at det ønsker å anvende strengere nasjonale standarder, begrunnet i de viktige hensyn som er omhandlet i art. 36 (bl.a. vernet om menneskers og dyrs liv og helse, vernet om plantelivet), eller utifra hensynet til arbeidsmiljø eller miljøvern. Kommisjonen skal deretter ta stilling til om den mener anvendelse av nasjonale bestemmelser er berettiget ut fra kravene i art. 100 A nr. 4.

Domstolen har hittil ikke tatt stilling til tolkningen av art. 100 A nr. 4.

Kommisjonen har imidlertid hatt spørsmålet til behandling. I den såkalte pentaklorfenolsaken bekreftet Kommisjonen at Tyskland kunne opprettholde strengere nasjonal lovgivning enn den som gjaldt i vedkommende direktiv.

Kommisjonens vedtak ble senere klaget inn for Domstolen med påstand bl.a. om at grunnlaget for Kommisjonens vedtak ikke var klart nok angitt. I dom av 17.5. 1994 (sak C-41/93) sa Domstolen seg enig i at Kommisjonens vedtak var mangelfullt begrunnet og derfor måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Domstolen behandlet kun saksbehandlingen. De krav som må stilles for at nasjonale regler skal kunne anvendes på området der det finnes fellesskapsregler, har således ikke fått noen nærmere avklaring.

Det må imidlertid antas at rekkevidden av art. 100 A, og dermed Domstolens fremtidige avgjørelser, vil måtte bli omtrent på linje med Domstolens praksis i forhold til art. 30, jf. omtalen ovenfor av «Cassis de Dijon»-prinsippet. Det betyr at vurderinger av tiltak truffet på grunnlag av denne artikkelen ventelig vil legge vekt på å klargjøre om tiltaket er et skjult handelshinder, eller om det foreligger reelle helse-, sikkerhets- og miljøhensyn, og om tiltaket har en form som i minst mulig grad hindrer det frie varebytte.

Domstolen har heller ikke tatt stilling til om et medlemsland bare kan gjøre bruk av denne unntaksbestemmelsen i forhold til eksisterende nasjonale regler, eller om bestemmelsen også gir mulighet til å utstede nye nasjonale regler etter at EF-regler på området er trådt i kraft. Det er ikke enighet om fortolkningen av dette spørsmålet innad i EU.

Direktiver vedtatt med hjemmel i art. 100 A skal i henhold til artikkelens nr. 5 på relevante områder inneholde egne beskyttelsesklausuler, dvs. særlige bestemmelser som gir mulighet for midlertidige nasjonale unntak fra regelverket dersom bl.a. hensynet til helse, sikkerhet eller miljø tilsier det. Det vil da være mulig å stanse omsetningen av det aktuelle produktet med øyeblikkelig virkning.

Kommisjonen må informeres og gis en begrunnelse. Kommisjonen vil, avhengig av prosedyrene i det enkelte direktiv, ha mulighet til å overprøve tiltaket. Kommisjonen skal videre påse at sikkerhetsklausulene i direktivene anvendes på samme måte i alle medlemslandene. Dersom Kommisjonen finner at tiltaket er berettiget, skal de andre medlemsstatene og produsenten varsles. De aktuelle standarder vil bli gjennomgått. Kommisjonen har hittil i liten utstrekning underkjent slike nasjonale tiltak.

Forut for 1985 var samarbeidet i EU om etablering av felles tekniske krav til produkter basert på at den enkelte rettsakt skulle fastlegge kravene og regelverket forøvrig i detalj. Det viste seg å være en tungrodd og lite hensiktsmessig måte å arbeide på. Etter 1985 er denne fremgangsmåten i stor grad blitt erstattet med de såkalte «ny-metode direktivene». Det innebærer at de grunnleggende krav til beskyttelse av helse, sikkerhet og miljø fastlegges i selve direktivet. Detaljutformingen overlates til de europeiske standardiseringsorganisasjonene - CEN (Den europeiske stadardiseringskomite), CENELEC (Den europeiske komite for elektroteknisk standardisering) og ETSI (Det europeiske standardiseringsinstitutt).

Produkter som tilfredsstiller de felles krav, kan benytte det såkalte CE-merket, som således gir rett til fri sirkulasjon i alle EØS-land. Kravene til å benytte CE-merket er fastsatt i hvert enkelt direktiv i henhold til fastsatte regler, avhengig av hvor farlig produktet kan være. For de enklere produkter er det nok med produsentens egenerklæring, mens det i andre tilfeller er nødvendig med forskjellige grader av uavhengig kontroll. For dette formål er det opprettet et europeisk system for for å utpeke tekniske kontrollorgan som skal foreta såkalt samsvarsvurdering.

4.1.3 Nærmere om enkelte produktkategorier.

Det sentrale tema i forhandlingene var nødvendigheten av å sikre videreføring av norske miljøstandarder der disse er høyere enn nåværende standarder i EU. Dette gjaldt spesielt for visse kjemikalier. Nedenfor gis en beskrivelse av situasjonen for ulike produktkategorier.

4.1.3.1 Kjemikalier

- Bakgrunn

Kjemikalieområdet omfatter regler vedrørende klassifisering og merking av skadelige stoffer og produkter, samt enkelte restriksjoner på markedsføring og bruk. Norske regler på området er gitt delvis i medhold av produktkontrolloven og delvis med hjemmel i arbeidsmiljøloven.

EU har de senere årene gitt økt prioritet til arbeidet med merking og håndtering av kjemikalier. Dette har skjedd gjennom skjerping av eksisterende regelverk og vedtak om regelverk for nye områder.

Spesielt viktig er den nye forordningen om eksisterende kjemikalier (Rfo 793/93). Denne foreskriver at det skal foretas en systematisk innsamling av opplysninger om kjemikaliers virkning og bruk, herunder helse- og miljørisiko. Det skal videre gis en vurdering av hvilke tiltak som er nødvendige for å beskytte helse og miljø. Dette er et meget omfattende arbeid som et enkelt land vanskelig kan gjennomføre alene. Norsk deltakelse i prosessen vil bety informasjon og kompetanse som vil ha stor betydning for det forebyggende arbeidet på dette området i Norge. En ny forordning (Rfo 2455/92) om eksport/import av farlige kjemikalier vil også bety en skjerping av norsk regelverk på kjemikalieområdet.

- Hovedspørsmålene i forhandlingene

Forskjellene mellom de norske reglene og EFs regler er blitt stadig mindre. Under medlemskapsforhandlingene var det nødvendig å finne løsninger på de resterende områder hvor Norge har strengere krav. Ettersom disse kravene er knyttet til produkter, var utgangspunktet at bestemmelsene som hovedregel skal være harmoniserte i hele EU-området. Hovedspørsmålene i forhandlingene på kjemikalieområdet var :

- klassifisering og merking av kreftfremkallende stoffer

- klassifisering og merking av allergifremkallende stoffer

- merking av organiske løsemidler

- direkte testing av produkter mht. allergifare

- regler om sikkerhetsdatablad

- regler om tungmetallinnholdet i batterier

- forbud mot import, omsetting og bruk av asbest og asbestholdige produkter.

Når det gjelder merking og klassifisering er forskjellene størst for kreftfremkallende stoffer. Norge har strengere krav til merking av mer enn 30 ulike stoffer. Norge har i tillegg klassifisert flere stoffer som allergifremkallende enn EF. Direkte testing av produkter med hensyn til allergifare er ikke tillatt i Norge. Etter norsk vurdering finnes det i dag ikke gode nok metoder for å teste sammensatte produkter. EFs regler tillater dette, noe som kan føre til utilstrekkelig merking av allergifaren forbundet med enkelte produkter.

Norge har forskrifter som krever merking av stoffer og produkter som inneholder organiske løsemidler (YL-merking). Eksponering for organiske løsemidler kan medføre alvorlige helseskader, og kravet om YL-merking er et viktig tiltak for å redusere denne type skader. EF har ikke tilsvarende generelle krav til merking av organiske løsemidler.

Norsk regelverk krever at produsenter/importører av kjemikalier skal utarbeide såkalte produktdatablad. Disse skal gi informasjon om risiko vedrørende helse, miljø og sikkerhet for kjemiske stoffer og produkter. Dette er en viktig forutsetning for å kunne forebygge ulykker og helseskader som kan oppstå ved håndtering av kjemikalier på arbeidsplassen.

Norge har en lavere maksimumsgrense for kvikksølv i batterier enn EF - 0.00l % mot EFs 0.025 %. EU har i tillegg unntatt knappecelle-batteriene. Reglene er også en oppfølging av Nordsjødeklarasjonens mål om å redusere utslippene med minst 70 % innen 1995.

For asbest har Norge forskrifter som forbyr import, fremstilling, omsetning, bruk og annen håndtering av asbest og asbestholdige produkter. EFs regler er ikke like omfattende.

- Forhandlingsresultatet

Spørsmålene ble løst på to måter. På noen felter ble det gitt overgangsordninger på 4 år for opprettholdelse av nasjonale regler, samtidig som EF forplikter seg til å gjennomføre en revurdering av sitt regelverk. På andre områder bekreftet EF at norske regler ikke er i strid med EFs regelverk.

Overgangsordningen på 4 år og en revurdering av EFs nåværende bestemmelser, gjelder reglene for klassifisering og merking av kreftfremkallende og allergifremkallende stoffer, direkte testing av produkter med hensyn til allergifare, samt tungmetallinnholdet i batterier. Dette fremgår av Tiltredelsesaktens art. 32 nr. 1 jf. vedlegg III. Norske regler vedrørende produktdatablad, asbest og merking av organiske løsemidler er ikke i strid med dagens EF-regelverk.

Denne løsningen gir en tilfredsstillende sikkerhet for at det norske beskyttelsesnivået på kjemikalieområdet kan opprettholdes også ved medlemskap. Erfaringer fra ekspertsamarbeidet innenfor EØS-avtalen viser at både Kommisjonen og nasjonale eksperter i dette samarbeidet er innstilt på en løpende drøftelse av endringer i regelverket, med utgangspunkt i hensynet til et høyt beskyttelsesnivå. Norge har i samarbeid med Sverige oversendt dokumentasjon for 20 allergifremkallende stoffer. Disse skal nå diskuteres i EF på ekspertnivå. Norge vil delta i drøftelsene. Etter norsk initiativ har EF også begynt å diskutere en videreutvikling av systemet for klassifisering av kreftfremkallende stoffer, og norske eksperter deltar aktivt i det pågående arbeidet på dette feltet.

Betydningen av å fremme et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø understrekes i en felles erklæring mellom Norge og EU. Erklæringen inngår som en del av tiltredelsestraktaten (nr. 6) i Sluttakten. Den viser til betydningen for de nye medlemslandene av å opprettholde de standarder som er iverksatt på visse områder, på grunn av spesielle geografiske og klimatiske forhold.

Dersom det skulle vise seg at EFs regler på enkeltområder ikke oppnår det ønskede sikkerhetsnivå innen utløpet av overgangsperioden, legger Norge til grunn en videreføring av overgangsperioden. Norge vil videre kunne anvende «miljøgarantien» i Roma-traktatens art. 100 A nr. 4, jf. omtalen under 4.1.2 ovenfor. For Norges del vil det ikke være aktuelt å senke nivået på eksisterende nasjonale standarder som berører helse, sikkerhet og miljø.

Samlet eksisterer det kun mindre forskjeller mellom Norges og EFs regelverk. En grunn til dette er at Norge som ledd i gjennomføringen av EØS-avtalen endret regelverket på områder der EFs regler representerer høyere standarder enn Norges. Dette gjelder bl. a. regler for bruk av en en del farlige stoffer som tidligere ikke har vært regulert i Norge. Siden Norge i sin interne regelverksutvikling har prioritert noe annerledes enn f. eks. Sverige, fikk Norge på de fleste av disse områdene nasjonalt regelverk først gjennom EØS-avtalen. Det gjaldt særlig kvikksølvforbindelser (bortsett fra batterier), kadmium (bortsett fra batterier og kunstgjødsel), arsenforbindelser, og pentaklorfenol.

Medlemskap i EU vil ikke kreve endringer i den norske produktkontrolloven. Loven vil derfor bli opprettholdt i sin nåværende form. Det samme gjelder produktregisteret.

4.1.3.2 Næringsmidler

Formålet med ensartede regler for produksjon og omsetning av næringsmidler er todelt : Fjerne tekniske handelshindre samt beskytte forbrukernes helse. Alle EU-landene og Norge deltar også i et verdensomfattende samarbeid i regi av Codex Alimentarius - en FAO/WHO organisasjon. Codex-standarder utgjør i betydelig grad grunnlaget for de europeiske lands næringsmiddelbestemmelser og EFs arbeid med å harmonisere næringsmiddellovgivning. De prinsipper og holdninger som ligger til grunn for EFs regelverk er derfor i samsvar med norsk regelverk på området. EFs siktemål er å innføre felleskapsbestemmelser på områder som er viktige med hensyn til helse, forbrukerbeskyttelse og miljø.

Det indre marked forutsetter at grensekontroll av matvarer mellom EU-landene faller bort. Næringsmiddelkontroll skal som hovedregel skje ved produksjonssted i utførselslandet. Med dette som utgangspunkt har EF etablert et omfattende regelverk for hygienebestemmelser og næringsmiddelkontroll. Hensikten med harmoniserte kontrollregler er å sikre en forsvarlig hygienisk produksjon av matvarer i alle land, øke tilliten mellom nasjonale kontrollorgan samt å utvikle en ensartet kontroll.

For Norges vedkommende reiser bortfall av grensekontroll spesielle problemer for tilsynsordningene for animalske næringsmidler (kjøtt, egg, melk osv.). I forhandlingene fikk Norge gjennomslag for sitt krav om fortsatt betryggende tilsyn, bl.a. når det gjelder smittestoffet salmonella i matvarer. Dette fremgår av del V avsnitt E, kapittel 2, punkt 1, bokstav h i vedlegg I til Tiltredelsesakten. Kontroll med animalske næringsmidler er omtalt mer utfyllende under kap. 5.2 Landbruk.

4.1.3.3 Legemidler

EF har vedtatt å etablere en sentralisert godkjenningsordning for høyteknologiske legemidler, samt en ordning som legger opp til gjensidig godkjenning av andre lands godkjenninger (desentralisert prosedyre). Det (sentraliserte) europeiske godkjenningsorgan for legemidler - The European Agency for the Evaluation of Medicinal Products (EMEA) - vil få sete i London. Denne ordningen trer i kraft 1. januar 1995.

For Norge er det viktig å ta del i den nye ordningen for godkjenning av legemidler på lik linje med EU-landene. Norsk legemiddelindustri risikerer ellers å få svekket sin konkurranseevne i forhold til produsenter innen EU-området. Ved medlemskap vil norske bedrifter kunne markedsføre sine produkter i Norge og deretter få automatisk adgang til resten av EU-markedet. I dag etablerer norsk legemiddelindustri virksomhet i EU-land for derigjennom å få direkte adgang til markedet.

Siden legemidler er av vesentlig betydning for befolkningens helse og sikkerhet eksisterer det innenfor EF 38 direktiver på dette feltet. Disse regulerer bl.a. kontroll og omsetning av legemidler. Direktivene skal sikre at legemidler oppfyller strenge krav til kvalitet, sikkerhet og effekt. Regelverket omfatter både humane og veterinære legemidler. Regelverket hjemler samtidig muligheten for å avvise omsetning av et bestemt legemiddel på etisk grunnlag.

Regelverket i EU er like strengt som det nåværende norske og på enkelte områder strengere. Dette gjelder bl.a. for kontroll av bivirkninger.

EU-medlemskap vil på legemiddelområdet forøvrig ikke innebære vesentlige endringer i forhold til EØS-avtalen.

4.1.3.4 Medisinsk utstyr

Medisinsk utstyr er en stor og mangeartet produktgruppe, fra det enkleste engangsutstyr til kompliserte behandlingsinstrumenter og aktive implantater. Slikt utstyr inngår i et flertall av helsevesenets aktiviteter. EFs regelverk for slikt utstyr er basert på et høyt sikkerhetsnivå.

Området er i dag bare delvis regulert i Norge, og med hjemmel i forskjellige lover. De regler som finnes tar utgangspunkt i teknisk sikkerhet, og er i mindre grad rettet mot funksjonalitet og klinisk virkning.

Som et ledd i oppfølging av EØS-avtalen er en ny lov om medisinsk utstyr under utarbeidelse. Loven bygger på direktivene Rdir 93/385/EØF om aktive medisinske innretninger, Rdir 93/42/EØF om medisinsk utstyr, samt forslag til direktiv om in-vitro diagnostika. Loven vil være en rammelov som gir Kongen myndighet til å fastsette nærmere regler om produksjon, markedsføring, omsetning og bruk av medisinsk utstyr. Formålet med loven er å sikre at norske regler er ensartede med regelverket i resten av EØS-området. Dermed sikres et grunnlag for likverdig konkurranse, samtidig som hensynet til helse, sikkerhet, de faglige og etiske krav, samt miljø ivaretas.

Norsk medlemskap i EU vil ikke medføre store endringer for produksjon, omsetning eller bruk av medisinsk utstyr i Norge i forhold til dagens situasjon.

4.1.3.5 Kosmetikk

EF har et relativt omfattende regelverk for produksjon og omsetning av kosmetikk. De aktuelle direktivene regulerer bl.a. hvilke fargestoffer, konserveringsmidler og UV-filtere produktene kan inneholde. Hovedformålet er å beskytte folkehelsen. Hvert år vedtas 1-2 nye direktiver for endring av stofflistene.

En rekke stoffer er godkjent for bare et år av gangen og er oppført på egne lister. Nye konserveringsmidler og UV-filtere blir som regel tillatt bare midlertidig. Det diskuteres å innføre positivlister også for andre stoff-kategorier som kan ha helsemessig betydning.

Gjennom EØS-avtalen er norsk regelverk i samsvar med EFs regelverk på kosmetikkområdet. En nylig vedtatt forskrift basert på EFs direktiver medfører en styrking av eksisterende norsk regelverk. Bl.a. vil antallet tillatte UV-filtere halveres.

4.1.3.6 Tobakk

I samsvar med Rdir 89/622/EØF om merking av tobakksvarer ble det f.o.m. 1. januar 1993 innført et enhetlig system i EU-området for advarsels- og innholdsmerking av tobakksvarepakninger. Direktivet bestemmer at alle tobakksvarepakninger skal være merket med angivelse av tjære- og nikotininnhold og påføres en generell advarselstekst om at tobakk gir alvorlig helseskade. Sigarettpakker skal i tillegg påføres en spesiell helseadvarsel med alternerende tekster, som er oppført i et vedlegg til direktivet. Det settes særskilte krav til merkingens utforming og plassering.

Med basis i Rdir 90/239/EØF har EU-landene etablert maksimalgrenser for tjæreinnhold i sigaretter. Tjæreinnholdet i sigaretter som skal distribueres i medlemslandene skal ikke overstige 15. mg tjære pr. sigarett fra 31. desember 1992, og ikke overstige 12 mg. tjære etter 1997. Produkter som ikke er i overensstemmelse med direktivet kan markedsføres to år etter disse datoer.

Det er også utformet bestemmelser om at andre tobakksvarepakninger enn sigaretter skal være merket med spesiell helseadvarsel med alternerende tekster.

I Norge er salg av tobakksvarer regulert i lov om vern mot tobakkskader av 9. mars 1973 nr. 14. De ovennevnte direktivene inngår i EØS-avtalen, og norsk regelverk er dermed allerede i samsvar med de krav som gjelder i EU-området på dette feltet.

I EF er det i tillegg forbud mot markedsføring av snus. I forhandlingene om medlemskap har imidlertid Norge og Sverige fått unntak fra dette forbudet. Dette fremgår av del X i vedlegg XV til Tiltredelsesakten. En forutsetning er at begge land er forpliktet til å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at snus ikke markedsføres i de øvrige medlemsland.

4.1.3.7 Gjødsel

EF har et eget direktiv som regulerer kvalitetskrav til gjødsel. Direktivet garanterer fri sirkulasjon for varer som er i overenstemmelse med direktivets krav.

I forhandlingene krevde Norge rett til å opprettholde nasjonale regler som begrenser kadmiuminnholdet i kunstgjødsel. Kadmium er et tungmetall som samler seg i dyrkingsjord og i nyrer og lever hos dyr og mennesker. Det er derfor en alvorlig helse- og miljøgift. På grunn av høyere naturlig surhetsgrad i det norske jordsmonnet er dessuten faren for kadmium-opptak større i Norge enn i andre land. Norge krevde dessuten rett til å ha merkingsbestemmelser av kadmiuminnholdet i kunstgjødsel. EU har ikke selv regler for kadmium-innholdet i kunstgjødsel.

Forhandlingsresultatet innebærer at de norske kadmiumbestemmelsene kan opprettholdelse i en overgangsperiode på 4 år, jf. punkt 1 i vedlegg III til Tiltredelsesakten. Dette gjelder for de områder der norske regler gir et høyere beskyttelsesnivå. I løpet av denne perioden skal EF foreta en gjennomgang av sitt regelverk, med full deltakelse av de nye medlemsland. Norge legger til grunn en videreføring av overgangsperioden dersom det innen periodens utløp ikke er oppnådd ønskede resultater. I gjennomgangen vil resultater fra pågående forskning bli tillagt stor vekt. Norsk EU-medlemskap forutsettes derfor ikke å medføre endringer av betydning i de norske bestemmelsene for kunstgjødsel. Som en konsekvens av at grensekontrollen faller bort, må imidlertid kontrollfunksjonen basere seg på større ansvar på produsent/importør, kombinert med stikkprøvekontroll.

Spørsmålet om helsefaren fra kadmium generelt omfattes av andre direktiver på næringsmiddelkontrollområdet. Dette regelverket er gjort gjeldende i Norge som ledd i gjennomføringen av EØS-avtalen.

4.1.3.8 Plantevernmidler

EU-landene har hatt svært ulike standarder og systemer for godkjenning av plantevernmidler. Både av hensyn til det indre marked og på grunn av behovet for å sikre høye felleseuropeiske standarder for helse, miljø og sikkerhet har det derfor fremstått som ønskelig å etablere et effektiv felleskapssystem for godkjenning av plantevernmidler.

Direktivet som fastlegger regelverket for slik godkjenning, Rdir 91/414/EØF, ble vedtatt i 1991, men det gjenstår fortsatt å vedta sentrale elementer i gjennomføringen. Det gjelder eksempelvis listen over felles godkjenningskriterier og listen over tillatte aktive stoffer. Direktivet inneholder en bestemmelse om at medlemsland utfra tvingende hensyn kan stoppe et produkt som allerede er godkjent for fri sirkulasjon av et annet medlemsland, f. eks. fordi det ikke er testet under tilsvarende forhold.

I forhandlingene krevde Norge rett til å opprettholde dagens strenge norske praksis for godkjenning av plantevernmidler. Norge har ønsket å redusere antall plantevernmidler på markedet til et minimum og har derfor lagt til grunn det såkalte «substitusjonsprinsippet». Det innebærer at et nytt plantevernmiddel bare kan bli akseptert dersom det er minst like bra som et annet middel som allerede er på markedet. Norge har et særlig behov for å kontrollere bruk av plantevernmidler fordi nedbryting ved mikro-organismer blir nedsatt på grunn av lavere temperaturer og jordsmonnets høyere naturlige surhetsgrad.

Fra EUs side ble det vist til at direktivet ennå ikke er å betrakte som gjennomført i lys av manglende vedtak om listen over felles godkjenningskriterier og tillatte aktive stoffer. Fram til så skjer er dette derfor et område som ikke er regulert av ensartede krav og standarder, og medlemslandene kan fortsette sin nasjonale lovgivning, og nekte omsetning i henhold til Fellesskapets regler for unntak fra det frie varebytte, jf. omtale av regelverket under pkt. 4.1.2.

Norge vil delta i ekspertsamarbeidet og som medlem medvirke i utformingen av de fremtidige vedtak på dette området. Det legges til grunn at det ikke blir aktuelt å tillate stoffer som i dag er forbudt i Norge. Norge legger til grunn en videreføring av overgangsperioden dersom det innen periodens utløp ikke er oppnådd ønskede resultater.

EFs direktiv for klassifisering og merking av plantevernmidler er omfattet av den generelle overgangsordning på 4 år. I løpet av denne periode skal EU foreta en gjennomgang av sitt regelverk, med full deltakelse av de nye medlemsland.

EUs regelverk for godkjenning av plantevernmidler er ikke omfattet av EØS-avtalen. Gjennomføring av felles godkjenningssystem vil kreve justeringer av Lov om plantevernmidler mv. av 5. april 1963. Dessuten må forskrift om plantevernmidler av 7.2.92 omarbeides når det gjelder godkjenningsprosedyrene.

Som EU-medlem vil Norge - særlig sammen med Sverige og Finland - kunne øve betydelig innflytelse på den videre utforming av regelverket og praksis for godkjenning av plantevernmidler. De tre nordiske land vil til sammen utgjøre en ny geografisk og klimatisk region i EU, med særlige problemer og behov som ikke er tilstrekkelig ivaretatt i gjeldende regelverk. I en felleserklæring er denne erkjennelse nedfelt som ledd i forhandlingsresultatet, jf. felleserklæring (nr. 6) i Sluttakten.

Norske regler for omsetning, lagring og bruk, herunder den autorisasjonsordning som er under etablering for brukere av plantevernmidler, vil ikke bli berørt som følge av medlemskap.

4.1.3.9 Metrologi

Ved innføringen av «den nye metode» - der rammedirektiv utfylles av standarder - har EF gjennomført felles regler og krav til måleinstrumenter. De øvrige direktiv etter gammel metode medfører imidlertid at det enkelte land fortsatt også kan ha sine nasjonale forskrifter parallelt.

EU-medlemsskap vil ikke medføre endringer i norsk regelverk. Endring av Lov om mål og vekt og tilhørende forskrifter er gjennomført i forbindelse med EØS-avtalen.

4.1.3.10 Motorkjøretøy

Det primære mål for EFs regelverk for motorkjøretøy er å fjerne tekniske handelshindre som ledd i gjennomføringen av det indre marked, samtidig som man sørger for at det blir innført samme strenge sikkerhets- og miljøkrav i alle medlemslandene.

Fjerning av tekniske handelshindre på kjøretøyområdet forenkler masseproduksjonen og gir billigere produkter. Det innebærer også at de enkelte medlemsland ikke gis anledning til å favorisere egen kjøretøyproduksjon med nasjonale bestemmelser. Derved hindres en uønsket vridning av konkurransen.

Ensartede kjøretøybestemmelser i alle EU-land muliggjør også en felles typegodkjenning av kjøretøy; dvs. at en kjøretøytype godkjent i et EU-land uten noen form for ytterligere nasjonal godkjenning kan selges og registreres i alle EU-landene. Et felles kjøretøyteknisk regelverk i EU-området medfører dessuten at det kan drives felles forskning og utvikling av krav til sikrere og mer miljøvennlige kjøretøy med større tilgang på midler og kunnskap.

Det eksisterer typegodkjenningsdirektiver for biler og tilhengere, motorsykler og traktorer.

Typegodkjenningsdirektivet for biler og tilhengere (Rdir 70/156 EØF) har 49 særdirektiver med detaljerte krav på de forskjellige tekniske områdene.

Typegodkjenningsdirektivet for to- og trehjuls kjøretøy - motorsykler - (Rdir 92/61 EØF) har 12 særdirektiver og det foreligger forslag til ytterligere 12 direktiver.

Typegodkjenningsdirektivet for traktorer (Rdir 74/150EØF) har 22 særdirektiver, hvorav 12 direktiver omfatter trafikksikkerhets- og miljøspørsmål, mens de resterende 10 omfatter førervern og arbeidssikkerhet.

Typegodkjenning av lette personbiler er i dag mulig og vil fra 1. januar 1996 være obligatorisk i EU-landene. Det arbeides med å komplettere rekken av særdirektiver slik at typegodkjenning skal kunne gjennomføres for alle typer biler og tilhengere.

For to- og trehjuls kjøretøy vil typegodkjenning bli innført så snart alle de nødvendige særdirektiver er vedtatt. Målet er også her å innføre obligatorisk typegodkjenning.

Typegodkjenning av jord- og skogbrukstraktorer er i dag frivillig, men det arbeides med revisjoner av særdirektivene og innføring av obligatorisk typegodkjenning også på dette området.

De kjøretøytekniske direktivene, med unntak av kravene til avgassutslipp og bilbelter, er gjort gjeldende også i Norge som følge av EØS-avtalen.

Etter EØS-avtalen kan Norge beholde eksisterende avgasskrav til lette person- og varebiler fram til 1. januar 1995. Fra denne dato må de norske, US-baserte avgassbestemmelsene erstattes med EFs avgassbestemmelser. I praksis vil imidlertid dette ikke få noen konsekvenser. EF vil på det tidspunkt ha likeverdige bestemmelser med de norske.

Rådsdirektivet om bilbelter har samme krav til montering av bilbelter som de norske bilbeltebestemmelsene, men inneholder en overgangsordning i forbindelse med typegodkjenning som gjør at de norske krav til bilbeltemontering i personbiler og busser ikke er oppfylt før etter 1. juli 1997. Resultatet av forhandlingene på dette området gir Norge unntak fra overgangsordningen fram til denne dato, slik at det høye sikkerhetsnivået i de norske bestemmelsene kan opprettholdes fram til EF har oppnådd samme nivå. Dette fremgår av del I, punkt 3 i vedlegg XV til Tiltredelsesakten.

EU-landene har i de senere år innført felles retningslinjer for bruk av nasjonale avgiftslettelser for å framskynde innfasingen av mer miljøvennlige biler. Innføring av slike økonomiske virkemidler er frivillig.

Slike retningslinjer er innført i direktivene for støy- og avgassutslipp og gjelder kjøpsavgifter. Dersom et land innfører avgiftslettelser på disse områdene, skal de økonomiske virkemidlene omfatte alle kjøretøy på markedet som oppfyller de framtidige krav. Avgiftslettelsene skal opphøre så snart kravene blir obligatoriske.

I direktivene er det ellers anført at det bare skal benyttes virkemidler av en slik størrelse at de er betydelig lavere enn de faktiske utgifter til det utstyr som skal monteres for å oppfylle kravene, samt til montering av dette utstyret på kjøretøyet. Kommisjonen skal underrettes om planer for å innføre eller endre avgiftslettelser av denne type. Rådet ble i desember 1993 enige om nye regler som lemper noe på begrensningene for virkemidlenes størrelse.

4.1.3.11 Vin og alkoholsterke drikker

EFs regelverk for vin og alkoholsterke drikker omfatter felles konkurranseregler, bestemmelser om produksjon og organisering av markedet. Det felles regelverk for vin er samlet i en egen markedsordning.

Markedsordningen for vin ble vedtatt i 1962 og omfatter vin, vinprodukter, juice og most av druer. Markedsordningen innebærer bl.a. fastsetting av institusjonelle priser, felles tollsatser og et referanseprissystem overfor tredjeland, intervensjonsordninger og bestemmelser om eksportstøtte.

For alkoholsterke drikker er det også fastlagt felles regelverk. Dette regelverket omfatter definisjon av, betegnelsen på og presentasjonen av alkoholsterke drikker.

I forhandlingene stod følgende spørsmål sentralt :

- tilpassing av merkingsbestemmelsene av norsk vermut

- innføring av merkebetegnelsen «gløgg»

- merkebeskyttelse av norske produkter innen alkoholsterke drikker

- viderføring av visse nasjonale bestemmelser (øvre alkoholgrense)

Resultatet av forhandlingene innebærer at Norge har en overgangsperiode på 1 år for å tilpasse produksjonen av vermut til EEs regelverk, jf. del VII, avsnitt B, kapittel IV, punkt 3 i vedlegg XV til Tiltredelsesakten. I henhold til dette regelverket må vermut være produsert på basis av druer. Vermut produsert under denne betegnelsen etter det tidligere regelverk kan markedsføres fram til utgangen av 1996.

Det ble videre oppnådd enighet om at merkebetegnelsen «gløgg» tas inn i EFs regelverk om aromatiserte viner og vinprodukter. Dette innebærer at produktet gløgg er merkebeskyttet i EU-området, jf. del V, avsnitt B, kapittel VII, punkt 8 i vedlegg I til Tiltredelsesakten.

På området alkoholsterke drikker ble det oppnådd enighet om at merkebetegnelsene norsk akevitt og norsk vodka tas inn i EFs regelverk, jf. del V, avsnitt B, kapittel VII, punkt 4 bokstav d i vedlegg I til Tiltredelsesakten. Disse norske produktene får følgelig merkebeskyttelse i EU.

I henhold til EØS-avtalen kan EFTA-landene på ikke-diskriminerende grunnlag forby omsetning av alkoholsterke drikker med en alkoholstyrke som overstiger 60 volumprosent. En tilsvarende bestemmelse vil ikke bli videreført ved medlemskap. Det må imidlertid legges til grunn at et nasjonalt forbud mot salg og skjenking av drikkevarer som inneholder over 60 volumprosent alkohol kan opprettholdes når det praktiseres utfra alkoholpolitiske hensyn og på et ikke-diskriminerende grunnlag.

For å fjerne handelshindringer og gi forbrukerne bedre informasjon har EU vedtatt bestemmelser om tilnærming av medlemslandenes lovgivning om ferdigpakking av visse væsker i bestemte volumstørrelser. Norge har fått en overgangsordning til 31.12.96 på det norske markedet når det gjelder returflasker som inneholder 0,35 og 0,70 liter vin. Etter overgangsperiodens utløp vil vin i returemballasje bli tappet på 0,375 liters og 0,75 liters flasker. De fleste EU-landene har hatt overgangsordninger for å kunne gjennomføre dette regelverket nasjonalt.

4.1.3.12 Leketøy

Leketøyproduksjon utgjør en betydelig bransje internasjonalt. Omsetningen representerer store verdier. Det finnes et stort antall produktgrupper. Mange av disse kan uten strenge sikkerhetstandarder innebære en risiko for skade på en særlig sårbar forbrukergruppe. Det harmoniserte regelverk for leketøy i det indre marked har som siktemål at det bare skal tillates omsatt sikre leker innen EU-området. Samtidig skal regelverket forebygge tekniske handelshindre.

Regelverket for leketøy omfattes av EØS-avtalen. Et EU-medlemskap vil derfor ikke medføre endringer i norske lover og regler.

4.1.3.13 Bygg og byggevarer

Varer til bygg- og anleggsektoren representerer en stor og allsidig varegruppe, som alltid har vært internasjonal handelsvare. Norge har en økende eksport i denne sektoren, som har et stort vekstpotensiale. For i størst mulig grad å fjerne nasjonale særkrav til materialer eller godkjenning av dem, har det i lengre tid vært arbeidet med å utforme ensartede produktkrav innenfor denne sektoren - både i nordisk og i videre internasjonal sammenheng.

EFs direktiver sikrer en harmonisering av de grunnleggende krav som nasjonale regelverk skal sette til byggevarer som nyttes i bygg og anlegg. Direktivene er basert på de samme prinsipper for krav til forskrifter og utfyllende standarder som er blitt benyttet i Norge i over 20 år. Da gjeldende norske krav i det vesentlige er i samsvar med direktivene, vil våre krav til helse, miljø, sikkerhet og effektiv ressursbruk kunne videreføres. Byggeforskriftens regler for godkjenning og kontroll av byggevarer vil bli endret i samsvar med de nye systemene.

4.1.3.14 Traktorer

EUs regelverk på dette området omfattes av EØS-avtalen. Traktorer godkjent etter dette regelverket kan omsettes fritt i EØS-området. Regelverket er noe foreldet og reflekterer ikke utviklingen av standarder i OECD og ECE. Disse standardene benyttes i dag i de fleste EFTA- og EU-landene og aksepteres som oppfyllelse av kravene i EU-direktivene.

4.1.3.15 Andre områder

På områdene elektrisk utstyr, teleterminalutstyr, eksplosiver og eksplosjonsfare, gassutstyr, maskinsikkerhet, trykksatt utstyr og verneutstyr tar EU-samarbeidet sikte på å utvikle strenge sikkerhetskrav. Alle områdene er omfattet av EØS-avtalen.

På disse områdene benytter EF direktiv etter «ny metode», som innebærer at det fastsettes grunnleggende krav til helse, miljø og sikkerhet som utfylles av standarder utviklet av de europeiske standardiseringsorganisasjonene.

4.2. FRIHET TIL å YTE TJENESTER OG ETABLERINGSRETT

4.2.1 Innledning

Behovet for felles regler om tjenesteytelser og etableringsrett må ses på bakgrunn av den sterke økningen i handel med tjenester de siste ti-år. Denne utviklingen har bidratt til å knytte nasjonale økonomier nærmere sammen.

I likhet med reglene for fritt varebytte og fri bevegelighet for kapital, bidrar de felles regler om tjenesteyting til at gevinstene ved internasjonal arbeidsdeling, spesialisering og konkurranse kan nyttiggjøres bedre. Internasjonalt økonomisk samkvem på tjenesteområdet styrker dermed verdiskapningen i samfunnet.

Hovedmålene med felles regler for handelen med tjenester og etableringsrett er å;

- skape likeartede konkurranseforhold for tjenesteyting,

- øke effektiviteten og redusere kostnadene for brukerne av tjenester,

- utnytte produktive ressurser bedre,

- ivareta viktige offentlige hensyn knyttet til miljø, sikkerhet og forbrukerinteresser.

Tjenester utgjør omlag en tredjedel av Norges samlede eksport. Norske tjensteeksportørers adgang til det europeiske tjenestemarked er derfor av stor betydning. Det har også betydning at norske tjenestebrukere får del i de gevinster som følger av felles regler for handel med tjenester.

Et grunnprinsipp i EFs regelverk, også på tjenesteområdet, er at økonomisk samkvem skal skje uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Et åpent marked for handel med tjenester medfører skjerpet konkurranse og økt effektivitet i tjenestenæringene. Dette kommer forbrukere og næringsliv til gode. Gjennnom likeartet markedsadgang for tjenester bedres konkurransemulighetene på eksportmarkedet. Samtidig vil økt konkurranse på hjemmemarkedet stille tjenesteytere som hittil har vært skjermet, overfor større utfordringer. Dette vil bidra til å redusere kostnadene og dermed styrke konkurransesituasjonen til den delen av næringslivet som er tjenestebrukere. Lignende virkninger oppnås gjennom etableringsretten.

De tjenestesektorene som EFs regelverk inneholder særlige bestemmelser om, er finansielle tjenester (forsikring, bank og verdipapirhandel), transportsektoren (veg, jernbane, lufttransport, skipsfart og innlands vannveg), telekommunikasjoner og audiovisuelle tjenester. I Norge utgjør disse næringene en nesten like stor del av økonomien som hele industrien. Disse tjenestenæringene stod i 1991 for i alt ca. 13 pst. av bruttonasjonalproduktet og ca. 12 pst. av sysselsettingen. De tilsvarende tallene for industrien var henholdsvis omlag 14 pst. og 15 pst.

EF-reglene om frihet til å yte tjenester og etableringsrett er allerede en del av EØS-samarbeidet. En nærmere beskrivelse av reglene på disse områdene er gitt i St.prp. nr. 100 (1991-92) på sidene 189-194 (tjenester) og 250-255 (etableringsrett), samt i St.prp. nr. 40 (1993-94) på sidene 45-51 (tjenester) og 69-70 (etableringsrett).

Bestemmelser om etableringsrett er gitt i Roma-traktatens artikler 52 - 58. I artiklene 59 - 66 er det gitt bestemmelser om adgangen til å yte og motta tjenester over landegrensene i EU. Med hjemmel i disse artiklene er det vedtatt direktiver og forordninger som nærmere fastlegger retten og vilkårene for å yte tjenester og å etablere næringsvirksomhet i EU-området.

Næringsvirksomhet eller tjenesteytelser som innebærer direkte eller indirekte utøvelse av offentlig myndighet, er i henhold til Roma-traktatens art. 55 og 60 unntatt fra reglene om frihet til å yte tjenester og den frie etableringsretten. Dette gjelder selv om myndighetsutøvelsen skjer leilighetsvis.

Retten til fritt å yte eller motta tjenester kan begrenses dersom det er nødvendig for å ivareta hensynet til offentlig orden, sikkerhet eller folkehelsen.

Med tjenester forstås tjenester av industriell eller handelsmessig natur og tjenester som ytes i forbindelse med håndverksvirksomhet eller ved utøvelse av de frie yrker. Tjenester skal forstås som tjenester som ytes mot betaling. Dette betyr at de fleste offentlige tjenester, f.eks. alle tjenester som er ledd i det offentlige helse- og velferdstilbud, faller utenfor regelverket. Dette gjelder selv om det betales en egenandel for tjenesten.

Samtidig vil det være tjenester som faller inn under regelverket uten at disse nødvendigvis er regulert gjennom særskilte bestemmelser i avledet regelverk. På lignende vis vil bestemmelsene om etableringsrett gjelde generelt også dersom det ikke er gitt særskilte bestemmelser i det avledede regelverket.

Bestemmelsene om fri bevegelighet for studenter, pensjonister og andre ikke yrkesaktive, samt bestemmelsene om gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse, er behandlet under punktet om arbeid og opphold, trygd og gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, kap. 4.4. Regelverket for tjenestesektorene transport, telekommunikasjon og post er behandlet særskilt under kap. 4.3. Der er også enkelte spørsmål knyttet til det felles regelverk for audiovisuelle tjenester behandlet.

4.2.2 Hovedtrekkene i EF-samarbeidet

Tjenester

De felles regler om tjenester i dette avsnittet gjelder finansielle tjenester.

EFs regelverk om finansielle tjenester omfatter tre hovedområder;

- forsikringsvirksomhet,

- bank- og kredittvirksomhet,

- virksomhet vedrørende børs og verdipapirer, herunder investeringsforetak og verdipapirfond.

Et viktig prinsipp for den frie ytelse av finansielle tjenester og investeringstjenester er at en tjenesteyter som har fått konsesjon i sitt hjemland, også skal kunne tilby sine tjenester eller etablere seg i andre EU-land. Tjenesteyting kan skje direkte over landegrensene, eller gjennom etablering av datterselskap eller lokal filial. Til forskjell fra datterselskapet er filialen ikke en selvstendig juridisk enhet.

Tilsynet med finansinstitusjoner og investeringsforetak skal være basert på hjemlandskontroll. Dette innebærer at hovedansvaret for tilsynet med slike virksomheter tilligger myndighetene i det landet hvor en tjenesteyter har fått tillatelse (konsesjon). En slik ordning er gjort mulig ved at det på viktige områder er innført felles krav til finansinstitusjoner og investeringsforetak, og ved at de ulike land gjensidig har godkjent hverandres regler og kontrollordninger der disse varierer. Reglene sikter mot å sikre soliditet i institusjonene og å ivareta hensynet til forbrukere og investorer.

Regelverket i EU for børs og verdipapirvirksomhet omfatter for det første reguleringen av forholdet mellom børser og de foretak som ønsker å bli børsnotert, og for det andre regulering av verdipapirhandel og tjenesteyting i forbindelse med slik handel. Hensikten er å etablere et enhetlig marked for verdipapirhandel.

Det er dessuten gitt felles regler om etablering av datterselskaper i EU av finansinstitusjoner og investeringsforetak hjemmehørende i tredjeland. Reglene omfatter ikke slike selskapers etablering av filialer i EU. Dette er et forhold som derfor ligger under nasjonal kompetanse.

For en mer detaljert omtale av EUs regelverk på området finansielle tjenester vises det til St.prp.nr. 100 (1991-92), s. 205 - 217, og til St.prp.nr. 40 (1993-94), s. 45 - 51.

Etableringsrett

Prinsippet om fri etableringsrett, som er fastlagt i Roma-traktatens art. 52, innebærer at enkeltpersoner og selskaper opprettet i henhold til et medlemslands lovgivning, fritt kan etablere seg som selvstendig næringsdrivende, og opprette filialer eller datterselskaper i andre medlemsland.

Prinsippet om fri adgang til å yte og motta tjenester innebærer at en borger i et medlemsland fritt kan reise til et annet medlemsland for å yte eller motta tjenester der. Enhver ytelse som normalt utføres mot betaling, omfattes av reglene om fri adgang til å yte og motta tjenester. Som eksempler på slike tjenesteytelser nevnes i Roma-traktatens art. 60 industriell virksomhet, handelsvirksomhet, håndverksvirksomhet og virksomhet innen de frie yrker.

Det generelle forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet gjelder også her. Ved etablering eller tjenesteyting i andre medlemsland, må en følge reglene for utøvelsen av den angjeldende næringsvirksomhet eller tjenesteytelse i det landet hvor virksomheten etableres eller tjenesten ytes. Dette gjelder likevel ikke dersom disse reglene er til hinder for at tjenesten ytes av en som er etablert i et annet medlemsland, og dersom de ikke er nødvendige for å verne om viktige samfunnsinteresser eller mottakeren av tjenesten.

En borger som reiser til et annet medlemsland for å yte eller motta tjenester eller å etablere næringsvirksomhet, har rett til å ta med seg ektefelle og barn som er under 21 år eller som er forsørget, samt borgerens eller ektefellens slektninger i oppstigende linje dersom de forsørges. Det er ikke nødvendig å søke om og få innvilget oppholds- og arbeidstillatelse på forhånd. Som bevis på retten til opphold skal vertsstaten utstede en særskilt oppholdstillatelse. Denne skal som hovedregel gis for 5 år, og den skal uten videre kunne fornyes. Tjenesteytere og tjenestemottakere vil få en oppholdstillatelse med samme varighet som tjenesteytelsen/mottaket.

4.2.3 Forhandlingsspørsmål

Det viktigste spørsmål i forhandlingene om forsikringsvirksomhet var å sikre videreføringen av den norske ordningen med yrkesskadeforsikring, slik dette også er nedfelt i tilleggsavtalen til EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 40 (1993-94) s. 47.

For bank- og kredittvirksomhet var det viktigste spørsmålet i forhandlingene å oppnå samme overgangsordning som den som inngår i tilleggsavtalen til EØS-avtalen for beregning av ansvarlig kapital i obligasjonsutstedende kredittforetak (aksjeselskap) som før 1990 var organisert som gjensidig kredittinstitusjon, jf. St.prp. nr. 40 (1993-94) s. 50.

4.2.4 Virkninger for Norge

Det følger av 3. skadeforsikringsdirektiv (Rdir 92/49/EØF), art. 55, at forsikringsselskaper som er hjemmehørende i andre EU-land og som tilbyr yrkesskadeforsikring i Norge, må følge den norske yrkesskadeforsikringens materielle regler om ansvar, erstatningsutmåling mv. En brevveksling mellom Kommisjonen og Norge bekrefter at det i medhold av art. 55 også vil være adgang til å kreve at forsikringsselskapene;

- er medlem i og deltar i finansieringen av Yrkesskadeforsikringsforeningen som har til formål å sikre utbetaling av erstatning til arbeidstakere som skades hos uforsikrede arbeidsgivere,

- deltar i finansieringen av Folketrygden på samme vilkår som norske forsikringsselskaper (refusjonsordningen),

- registrerer anmeldte yrkesskader til bruk for det offentlige som ledd i skadeforebyggende arbeid,

- gir norske arbeidstakere anledning til å kommunisere med forsikringsselskapene på norsk.

Det ble i forhandlingene enighet om at overgangsordningen i tilleggsavtalen til EØS-avtalen for obligasjonsutstedende institusjoner (kredittforetak), også skal gjelde ved medlemskap i EU. Overgangsordningen, som gjelder fram til år 2001, går ut på at medlemsansvar i obligasjonsutstedende kredittforetak som etter 1990 er omdannet til aksjeselskap, i avtakende grad skal kunne tas med i beregningen av ansvarlig kapital, jf. Tiltredelsestraktatens vedlegg I, seksjon XI.B.III, pkt. 2. Danmark har samme overgangsordning, jf. Rdir 92/16/EØF. Dette er ikke til hinder for at de aktuelle land kan fastsette mer restriktive regler nasjonalt.

Den viktigste forskjellen mellom EØS-avtalen og medlemskap i EU på området finansielle tjenester er forholdet til tredjeland. EØS-samarbeidet omfatter ikke forpliktende felles regler om tredjelandsforhold. I EØS-avtalen er det imidlertid lagt opp til et nært samarbeid om slike spørsmål. Forskjellen i praksis mellom tredjelandspolitikken i EU og i EØS vil derfor ikke bli stor. Deltakelse i EFs felles politikk overfor tredjeland vil kunne styrke Norges handelspolitiske stilling i spørsmål som vedrører tjenester.

Et medlemskap i EU vil ikke medføre behov for vesentlige materielle endringer i norsk lovgivning på dette området utover det som følger av forpliktelsene i henhold til EØS-avtalen og tilleggsavtalen til EØS.

På samme måte som med EØS-avtalen vil et norsk medlemskap i EU gi adgang til å opprettholde statsbanker. Etter Regjeringens vurdering er heller ikke statlig medeierskap i norske forretningsbanker i strid med EUs regelverk, jfr. St.meld. nr. 39 (1993-94) om bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen. Pensjons- og forsikringsordninger organisert gjennom Kommunal Landpensjonskasse (KLP) kan videreføres.

4.3 TRANSPORT OG KOMMUNIKASJONER

4.3.1 Transport

4.3.1.1 Innledning

Transport er uløselig knyttet til handel og annet samkvem over landegrensene. For Norge er det viktig å få del i de effektiviseringsgevinster som et felles marked for transporttjenester medfører. Effektiv transport vil ha gunstige konsekvenser for norske eksportnæringer, som på grunn av lang avstand til markedene har høye transportkostnader. Siden den norske importen fra kontinentet er stor, vil reduserte transportkostnader få innvirkning på kostnadene ved import av ferdigvarer og innsatsfaktorer til Norge og derved for forbrukerne. Det knytter seg også interesser til å sikre norsk transportnæring adgang til nye markeder i Europa. For Norge som sjøfartsnasjon har det en særlig betydning at Norge som EU-medlem vil spille en sentral rolle når europeisk skipsfartspolitikk skal utformes videre.

Saksområdet transport omfatter transport på veg, jernbane og innlands vannveier, samt skipsfart og luftfart. Fellesreglene på transportområdet inngår som en del av grunnlaget for det indre marked, ettersom forskjeller mellom medlemslandene mht. transportomkostninger og -vilkår har virkninger for det frie varebytte og den frie bevegelighet for tjenester og personer. Bestemmelsene om den felles transportpolitikk er nedfelt i Romatraktatens art. 74 - 84.

Gjennom EØS-samarbeidet deltar Norge allerede i det indre marked for transporttjenester. Det regelverket som er omfattet av EØS-avtalen innebærer i all hovedsak avvikling av nasjonale og internasjonale reguleringer som hindrer utvekslingen av internasjonale transporttjenester. I tillegg er det vedtatt regelverk som gradvis åpner de nasjonale markedene for vegtransport, luftfart og skipsfart. EØS-avtalen omfatter også et felles regelverk for ivareta allmenne sikkerhets- og miljøhensyn, samt bestemmelser som tar sikte på å etablere like konkurransevilkår på transportområdet. EU-medlemskap vil derfor medføre få endringer på dette området. Det vises til den omtalen som er gitt i St.prp. nr. 100 (1991-92) s. 219 - 240, og i St.prp. nr. 40 (1993-94) s. 54 - 64.

Miljøaspektet har i de senere år kommet til å stå stadig mer sentralt i diskusjonen omkring den felles transportpolitikk. Dette må bl.a. ses på bakgrunn av veksten i forbruket av transporttjenester og de følger dette har for miljø, velferd og arealbruk. I særlig grad har den økende vegtrafikken i Europa vidtrekkende konsekvenser. Fordi transportkostnader og konkurransevilkår landene i mellom henger nøye sammen, vil internasjonalt samarbeid kunne bety mye for utformingen av effektive miljøtiltak på transportområdet.

Kommisjonen fremla i 1992 en såkalt hvitbok om transportpolitikken fram mot år 2000. Den angir mål for politikken, hvilke virkemidler som skal anvendes, og hvordan de transportpolitiske oppgaver skal fordeles mellom Fellesskapet og medlemslandene. Hvitboken har som en hovedmålsetting å sikre «bærekraftig mobilitet». Dette innebærer utviklingen av et transportmarked som kan betjene befolkning og næringsliv og som bidrar til å realisere Fellesskapets økonomiske og sosiale mål, men som ikke gir økte skadevirkninger på miljøet. Hvitboken vektlegger også utvikling av trans-europeiske transportnettverk (omtalt nedenfor), bedret trafikksikkerhet, utvikling av forbindelsene til tredjeland, teknisk og fiskal harmonisering og videreutvikling av kombinerte transporter.

Utviklingen i vegtrafikken i Europa gjør det ønskelig å legge forholdene bedre til rette for en jevnere fordeling mellom transportformene. En slik fordeling kan oppnås ved å belaste transportbrukerne med de reelle kostnader transport påfører samfunnet. Å legge til rette for en prisdannelse som gjenspeiler slike «eksterne kostnader» er et av de virkemidlene Hvitboken gir anvisning på.

Prinsippene i Hvitboken ble godkjent av Rådet i 1993. I sin behandling trakk Rådet bl.a. fram behovet for å fremme økonomisk og sosial utjevning og regional balanse, samt nødvendigheten av en avveining mellom utbygging av transportinfrastruktur og beskyttelse av miljøet. Kommisjonen er gitt i oppgave å fremme konkrete forslag på bakgrunn av Hvitboken og Rådets behandling.

Beslutninger i Rådet som er hjemlet i transportkapitlet fattes, med ett unntak, med kvalifisert flertall. Unntaket gjelder beslutninger som i betydelig grad vil kunne påvirke levestandarden, sysselsettingen eller utnyttelsen av transportmidlene.

Nasjonale myndigheter gis stor frihet når det gjelder utformingen av støtteordninger til lokal og regional transport.

Maastricht-traktaten innfører visse endringer i transportkapitlet i Roma-traktaten. Art. 75c fastsetter at Rådet kan utforme tiltak for å bedre trafikksikkerheten. Maastricht-traktaten innebærer også andre endringer og tilføyelser med betydning for transportsektoren. Det gjelder bl.a. de nye bestemmelsene om miljø, art. 130 R - T. Krav til vern av miljøet skal integreres ved utforming og iverksettelse av Fellesskapets politikk på andre områder. Denne bestemmelsen må forventes å legge premisser for den videre utvikling av fellesskapsreglene om transport. Videre er det innført bestemmelser om transeuropeiske nettverk for transportinfrastruktur, telekommunikasjoner og energi, jf. Roma-traktaten art. 129 B - D.

4.3.1.2 Hovedtrekkene i EF-samarbeidet

Fellesbestemmelser for innlands transport

I tillegg til bestemmelsene i traktaten har EF vedtatt avledet regelverk som er felles for veg, jernbane og innlands vannveier. Disse bestemmelser er av generell art og er knyttet til overordnede spørsmål vedrørende f.eks. konkurranse, statsstøtte, grensekontroll, kombinerte transporter og infrastruktur, herunder trans-europeiske nettverk. Med unntak av sistnevnte er disse bestemmelser omfattet av EØS-avtalen og omtalt i St.prp. nr. 100 (1991-92) s. 220 og St.prp. nr. 40 (1993-94) s. 54-55.

Roma-traktatens art. 77 omhandler statsstøtte til transportvirksomhet. Det heter i denne bestemmelsen at støtte som motsvarer behovet for samordning av transportvirksomheten eller som utgjør godtgjøring for forpliktelser til såkalt offentlig tjenesteytelse, er forenlig med traktaten. Dette er fulgt opp i avledet regelverk som nærmere fastsetter hvilke tiltak medlemsstatene kan treffe for å løse offentlige transportoppgaver. Nasjonale myndigheter gis stor frihet når det gjelder utformingen av støtteordninger til lokal og regional transport. I tillegg tillates statsstøtte til internasjonale kombinerte transporter, til forskningsprosjekter og til utvikling av ny teknologi på transportområdet. For jernbanen legges det vekt på arbeidet med å effektivisere jernbanevirksomhetenes økonomi.

Innføringen av et indre transportmarked forutsetter at dokumentkontroll, tekniske kjøretøykontroller og lignende ikke foretas på grensene, men i form av stikkprøvekontroller innenfor landets grenser. For Norge vil ikke dette medføre særlige endringer, idet kontroll av transportmidler og gods på veg allerede gjennomføres ved stikkprøver overalt i Norge.

EF har gjennom ulike tiltak ønsket å fremme bruken av internasjonale kombinerte godstransporter. Begrepet «kombinerte transporter» innebærer at lastebiler, evt. containere eller tilhengere, blir fraktet med tog på deler av den aktuelle transportstrekningen. På denne måten kan man forene flere transportformers fortrinn. Også transporter der innlands vannvei eller skip (kystfart) benyttes omfattes av begrepet kombinert transport. I tillegg til adgangen til å yte støtte til kombinerte transporter, gjelder en avgiftsrefusjonsordning som skal fremme bruken av slike transporter. Ordningen er nærmere omtalt i St.prp. nr. 40 (1993-94) s. 55.

Et indre transportmarked nødvendiggjør en viss koordinering av deltakerlandenes investeringer i infrastruktur. Dette er grunnlaget for at EF allerede i 1978 vedtok en konsultasjonsprosedyre og opprettet en komité der representanter for medlemslandene deltar. Komitéen kartlegger medlemslandenes behov for utbygging av transportinfrastruktur og vurderer samvirket mellom infrastrukturen i de ulike land. Siden midten av 80-tallet er det tatt en rekke initiativer for å bedre samordningen mellom medlemslandene mht. utbygging av transport-infrastruktur. Det er etablert finansieringsordninger for prosjekter av felles interesse.

Forskjeller mellom medlemslandene i avgifter som transportmidlene pålegges for bruk av infrastrukturen kan medføre konkurransevridninger. EF har derfor iverksatt undersøkelser av disse forhold. Når det gjelder vegtransport, er det i tillegg vedtatt et direktiv som harmoniserer nasjonale avgifter som pålegges kjøretøyene. Dette er nærmere omtalt under avsnittet om vegtransport nedenfor.

Transeuropeiske nett

Dette er et saksområde som ikke omfattes av EØS-avtalen, og som er innlemmet i EF-samarbeidet i og med Maastricht-traktaten. I henhold til Romatraktatens art 129 B - D skal Fellesskapet bidra til å opprette og utvikle transeuropeiske nett(verk), bl.a. i form av infrastruktur for transport. De transeuropeiske nett er også omtalt under kap. 5.13.

Formålet med de transeuropeiske nett, som også er gitt bred plass i Kommisjonens hvitbok om vekst, konkurransevne og sysselsetting, er at prosjektene skal bidra til å øke det indre markedets effektivitet og konkurranseevne, samtidig som den økonomiske og sosiale samhørighet i Fellesskapet styrkes. Tiltakene skal ta sikte på å fremme gode forbindelser mellom nasjonale transportnett. Et særlig hensyn er behovet for å knytte regionale og lokale samfunn til de sentrale områder av Fellesskapet, slik at de fullt ut kan dra nytte av fordelene ved et område uten indre grenser.

Det er hittil gjort rådsvedtak om utvikling av transeuropeiske nett for kombinerte transporter, veger og innlands vannveier. På et tidligere tidspunkt ble det vedtatt en rådsresolusjon om utbygging av et eget jernbanenett for høyhastighetstog. Det arbeides med tilsvarende retningslinjer for konvensjonelle jernbaner, lufthavner og havner. Foreliggende vedtak gjelder inntil de skal revideres 30. juni 1995.

Medlemslandene forutsettes å samordne sin nasjonale infrastrukturpolitikk i den grad dette har vesentlig betydning for utviklingen av et transeuropeisk nett. Fellesprosjektene skal imidlertid godkjennes av de land som direkte berøres av dem. Videre skal muligheten for samtrafikk på nettene sikres, bl.a. ved tilnærming av tekniske standarder. Det kan også innledes samarbeide med land utenfor EU for å fremme prosjekter av felles interesse. Det legges opp til at prosjektene skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Dette innebærer at det også skal tas hensyn til miljøkostnader. Transportinfrastruktur-prosjekter kan finansieres ved midler fra Utjevningsfondet, jf. art. 130 D. Slike prosjekter kan også finansieres ved midler fra EFs strukturfond. Det er allerede vedtatt en rådsforordning, som foreløpig gjelder til 31. desember 1994, om Felleskapets deltakelse i finansieringen av transportnettverk.

Et transeuropeisk nett for kombinerte transporter er definert som jernbaneforbindelser, vegforbindelser og forbindelser på innlands vannveier som har betydning for transport over lange avstander og som skaper tilknytning mellom medlemslandene. Videre omfattes terminaler for omlasting fra veg til jernbane mv. Rådet har identifisert et antall jernbaneforbindelser som anses å være av felles interesse og hvor det er behov for utbygging/opprusting innenfor en angitt tidsramme.

I vedtaket om et transeuropeisk vegnett er det på tilsvarende måte angitt vegforbindelser av felles interesse. I kriteriene for utvelgelse nevnes bl.a. behovet for etablering eller forbedring av forbindelser i grenseområdene og forbindelser av betydning for utkantområder, videre nevnes forbindelser av betydning for gjennomføring av kombinerte transporter, omkjøringsveger rundt de større bysentra samt forbindelser til land utenfor EU - herunder Skandinavia. Et annet tiltak som omfattes av vedtaket er anvendelse av vegtelematikk-systemer og utvikling av trafikkstyringssystemer.

Vedtaket om et transeuropeisk nett av innlands vannveier er bygget opp på samme måte som de foregående. Denne sektoren har stor betydning innenfor transport av visse vareslag på kontinentet. I Norge har denne transportformen svært begrenset interesse.

Planene om transeuropeiske nett er av veiledende karakter og planarbeidet krever de berørte lands godkjennelse og medvirkning.

Vegtransport

Dette saksfeltet omfatter yrkestransport av gods og personer på veg. Hensikten med et enhetlig transportmarked er bl.a. at transportmidlene skal kunne utnyttes mer effektivt og at kostnadene for både brukerene av transporttjenester og transportnæringen selv skal reduseres. Dette vil komme norske transportbrukere til gode i form av rimeligere transporter. Omlag 40% av Norges utenrikshandel (ekskl. olje og gass) målt i verdi, transporteres på veg. Mer effektiv transport vil redusere tomkjøring og gi rimeligere transporttjenester.

Det avledede regelverket om vegtransport er gjort gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen. Nye samarbeidsområder ved medlemskap knytter seg i hovedsak til forholdet til tredjeland og internasjonale organisasjoner, samt til fellesregler om avgiftslegging av tunge kjøretøyer. Ved EU-medlemskap blir den regulering av vegtransporten gjennom Østerrike som følger av transittavtalen mellom Østerrike og EU, gjort gjeldende for Norge. Denne løsningen avviker fra løsningen under EØS-avtalen, der Norges forhold til Østerrike er regulert gjennom en bilateral avtale. Dette forholdet er nærmere omtalt i pkt. 4.3.1.3 nedenfor, se også St.prp. nr. 100 (1991-92), s. 222.

EF besluttet i 1993 å åpne for konkurranse på de nasjonale markeder for godstransport. Adgangen til innenlands godstransport med et kjøretøy hjemmehørende i et annet land (kabotasje) vil etter planen bli åpnet innen 1.7.1998. Inntil da skal adgangen til kabotasje være kvoteregulert. I begrenset utstrekning er det også åpnet for kabotasjebefordring av personer. Bestemmelsene inngår i EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 40 (1993-94), s. 59.

Avgiftsnivået for tunge kjøretøyer utgjør en viktig konkurransefaktor i vegtransporten. Tradisjonelt har avgiftsnivået mellom de ulike land variert sterkt. I forbindelse med at adgangen til konkurranse på de nasjonale transportmarkedene er åpnet, har det vært påkrevet å innføre felles rammebestemmelser for avgiftslegging av tunge kjøretøyer. For kjøretøyer over 12 tonn totalvekt er det gitt regler om fastsettelse av årsavgifter, bomavgifter og vegbruksavgifter (Rdir 93/89/EØF). Direktivet inngår, med visse tilpasninger, i tilleggsavtalen til EØS, jf. St.prp. nr. 40 (1993-94), s. 58.

Etter Maastricht-traktaten kan Fellesskapet fastsette tiltak med sikte på å bedre trafikksikkerheten. Kommisjonen har utarbeidet et handlingsprogram som skal danne grunnlag for det vider arbeid med trafikksikkerheten. Det forventes at Kommisjonen vil fremme forslag om konkrete tiltak på basis av dette programmet.

Jernbane

EFs regelverk på jernbanesektoren, som er omfattet av EØS-avtalen, er ikke særlig omfattende. Mange av reglene for jernbanevirksomhet finnes nedfelt i fellesbestemmelsene for innenlands transport. Særlig gjelder dette statsstøtteregler og regler om økonomisk støtte til kombinerte transporter.

De særlige regler for jernbane tar først og fremst sikte på å lette samarbeidet mellom de nasjonale jernbaneselskapene i EU-landene og å legge grunnlaget for en forretningsmessig drift av jernbanene og en bedring av jernbanens økonomi. Videre er det bl.a. vedtatt bestemmelser som gir internasjonale sammenslutninger av jernbaneforetak og internasjonale kombinerte godstransporter adgang til de nasjonale jernbanenettene i EU-landene.

Det mest sentrale regelverk om jernbane (Rdir 91/440/EØF) tar opp fremtidige rammevilkår for jernbanen. Formålet er å gjøre jernbanene mer effektive slik at de kan integreres i et marked, samtidig som det tas hensyn til jernbanenes spesielle karakter. En rekke av prinsippene i direktivet er allerede gjennomført i Norge. Det gjelder bl.a. krav til regnskapsmessig skille mellom trafikkdelen og infrastrukturen, kjørevegsavgift som betaling for bruk av infrastruktur, og ordningen med det offentliges kjøp av jernbanetjenester fra NSB. For å bedre NSBs finansielle status vedtok Stortinget allerede ved behandlingen av 1994-budsjettet en gjeldssanering på totalt 2.249,5 mill. kroner.

For nærmere redegjørelse vises det til St.prp. nr. 100 (1991-92) s. 229 - 231, St.prp. nr. 40 (1993-94) s. 60 og St.meld. nr. 35 (1992-93) om Norsk jernbaneplan 1994-97.

Luftfart

Som et ledd i arbeidet med å virkeliggjøre et indre marked innen luftfart, trådte den såkalte luftfartspakke 3 i kraft i 1993. Luftfartspakke 3 utgjør det sentrale regelverket innen denne sektoren og innebærer en overgang fra et system der myndighetene detaljert regulerer markedsadgang og fordeling av trafikk til et system hvor myndighetene gjennom kontroll med selskapenes rammevilkår oppnår samfunnsmessige målsettinger gjennom konkurranse.

Norge har sammen med Sverige inngått en luftfartsavtale med EF hvor det meste av Fellesskapets regelverk er innarbeidet. En bred redegjørelse for innholdet av EFs luftfartspolitikk er gitt i St.prp. nr. 69 (1993-93) Om rammevilkåra for luftfartselskapenes virksomhet. Her gjøres det også rede for hvordan regelverket vil bli anvendt i Norge. For en nærmere gjennomgang av disse forholdene vises til denne proposisjonen.

Tilleggsavtalen til EØS omfatter i store trekk det samme regelverket som inngår i luftfartsavtalen, og det samme vil gjelde ved norsk medlemskap i EU.

Et enhetlig marked forutsetter at passasjerer og frakt kan transporteres fritt uten hindringer ved grensene innen EU. Luftfarten kjennetegnes nettopp ved at transporten ofte går over landegrensene og at en rute kan komme fra - eller fortsette til - tredjeland. Det er derfor utarbeidet felles regler om når og hvordan kontroll av bagasje skal finne sted. Samtidig er det viktig å sikre at det blir foretatt kontroller for å unngå kriminalitet som narkotikasmugling og terrorisme. Det er åpnet for at medlemsslandene kan utøve slike kontroller. Reglene om bagasjekontroll er ikke med i EØS-avtalen og vil ved et medlemsskap innebære nye forpliktelser for Norge.

EU har hittil hatt et løst og uforpliktende samarbeid om forholdet til tredjeland. Dette henger sammen med at før luftfartspakke 3 trådte ikraft, fastsatte det enkelte land i stor grad sin egen konsesjonspolitikk. Den eneste avtale EU har med tredjeland er luftfartsavtalen mellom Norge, Sverige og EF.

Skipsfart

Internasjonal skipsfart skiller seg fra transportområdet forøvrig ved at denne sektoren tradisjonelt har vært preget av fri konkurranse. EFs arbeid med å utvikle et regelverk på denne sektoren har derfor i første rekke vært konsentrert om å videreføre denne tradisjonen, i tråd med de prinsipper som EU-landene har gått inn for i OECD. EFs skipsfartspolitikk baserer seg på følgende prinsipper:

- frihet til å yte tjenester

- fri adgang til laster

- fri og rettferdig konkurranse

- ikke-diskriminering av skip registrert i EU-landene

Målsettingene er bl.a. å:

- styrke konkurranseevnen, basert på fri konkurranse

- styrke sikkerheten til sjøs og hindre forurensning

- utvikle nærsjøfarten

- trygge sysselsettingen for sjøfolk.

Rådet vedtok i 1977 å innføre en konsultasjonsprosedyre til bruk mellom medlemslandene og tredjeland og for internasjonale organisasjoners arbeid med skipsfartsspørsmål. I likhet med annet regelverk som gjelder forholdet til tredjeland, inngår dette vedtaket ikke i EØS-avtalen. Det samme gjelder to forordninger fra 1986. Den ene fastsetter prosedyrer som skal følges for å møte illojal priskonkurranse fra enkeltrederier (dumping). Den andre gjelder tiltak som kan iverksettes hvis tredjeland innfører restriksjoner på markedsadgang. EU har også innført et overvåkingssystem som skal gi grunnlag for tiltak mot tredjeland.

I tillegg til de to nevnte forordninger fra 1986, inngikk det to andre forordninger i en «pakke» av skipsfartspolitiske vedtak. Den ene omhandler retten til å yte tjenester ved sjøtransport mellom medlemslandene og mellom medlemsland og tredjeland. Det meste av denne forordningen ble innført i norsk rett som følge av EØS-avtalen. Ved medlemskap vil også de bestemmelsene som vedrører frihet til å yte skipsfartstjenester mellom EU-land og tredjeland bli gjort gjeldende for Norge. Forordningen påbyr en nedbygging av bilaterale lastedelingsavtaler og nasjonale lastereservasjonsordninger.

Den andre forordningen gir retningslinjer for anvendelse av Roma-traktatens konkurranseregler (art. 85 og 86) på sjøtransportens område. Linjekonferanser i skipsfarten er private konkurranseregulerende avtaler som i utgangspunktet er forbudt etter Roma-traktaten. Forordningen unntar imidlertid på visse vilkår denne spesielle type avtaler fra traktatens konkurranseregler.

I mai 1979 vedtok Rådet en forordning som regulerer forholdet til FNs konvensjon om linjekonferanser. Konvensjonen fastsetter bl.a. et system for fordeling av laster. Hensikten med forordningen var først og fremst å fastsette vilkår for at medlemslandene kunne slutte seg til konvensjonen uten å komme i strid med EFs øvrige regelverk og OECDs utgangspunkt om et mest mulig fritt skipsfartsmarked. Norge sluttet seg til dette samarbeidet allerede i 1979. Forordningen ble gjennomført i norsk regelverk i forbindelse med EØS-avtalens ikrafttredelse.

Et nytt og viktig ledd i utviklingen av skipsfartens markedsadgang innenfor EU er vedtagelsen av Rfo 92/3577/EØF om adgang til nasjonal sjøtransport (kystfart) i medlemslandene (maritim kabotasje). Forordningen trådte i kraft 1. januar 1993, og skulle etter EFTA-landenes mening vedtas som en del av tilleggsavtalen til EØS. Rådet avviste imidlertid resultatet av forhandlingene om tilleggsavtalen på dette punkt. Dette skyldtes enkelte medlemslands motstand mot konkurranse i tidligere skjermede markeder. I den forhandlingssituasjon man stod overfor, fant EFTA-landene å måtte akseptere at forordningen gikk ut av Tilleggsavtalen.

Forordningen fastslår at skip fra EU-land fritt kan ta laster mellom havner i alle medlemsland. Denne frie markedsadgang gjelder for fart mellom havner på fastlandet, for fart til og fra øyer og for fart mellom havner og offshore-installasjoner. Skip skal gis slik markedsadgang dersom de har adgang til eget lands kystfart. Skip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) har ikke adgang til norsk kystfart, og er dermed utelukket fra EU-kystfarten. Skip registrert i NOR-registeret får imidlertid ved forordningen adgang til et nytt marked.

Regjeringen har i forhandlingene erklært at den i tidsrommet fram til 1997 ikke har til hensikt å foreslå endringer i norsk lovgivning som vil gi gi NIS-skip adgang til norsk kystfart.

Forordningen er også ellers preget av mange og betydelige overgangsordninger og unntak. Full markedsadgang inntrer først i år 2004. Unntakene og overgangsordningene gjelder adgang til kystfart i Middelhavslandene.

EU har påbegynt et arbeid med å utforme felles regler for å sikre en høy standard på mannskaper og skip under europeiske flagg. Dette er ikke minst en følge av flere skipsulykker som har hatt alvorlige miljømessige konsekvenser. Den økende gjennomsnittsalderen på verdensflåten bidrar også til å aktualisere dette spørsmålet. I dette arbeidet baserer man seg på regelverksutformingen i IMO (International Maritime Organisation), som er FNs organisasjon for skipsfartsspørsmål. Siktemålet er å få alle EU-land til å gjennomføre IMOs bestemmelser i samme grad. Det ble i februar 1992 utarbeidet en hvitbok som angir en rekke tiltak på dette området. Rådet har gitt sin tilslutning til en prioritering av arbeidet med sikkerhet til sjøs. En forordning om minimumsstandarder for fartøyer som ankommer eller forlater fellesskapshavner med farlig eller forurensende gods er allerede vedtatt. Vedtak er nær forestående når det gjelder et direktiv om minimumskrav til sjøfolks kvalifikasjoner og et direktiv om felles regler for organisasjoner som undersøker og kontrollerer skip. Fra norsk side legger man stor vekt på arbeidet med å bedre sikkerheten i skipsfarten. Felles standarder på dette området vil tjene norske skipsfartsinteresser.

4.3.1.3 Forhandlingsspørsmål

EFs transportregelverk er i all hovedsak omfattet av EØS-avtalen og er derved gjennomført i Norge. Det har derfor ikke oppstått særlige problemer for Norges del i forhandlingene på dette området.

Norge har hatt innvendinger mot det eksisterende EF-førerkortets format. Norge vil beholde sitt førerkortformat inntil 31. desember 1997, jf. art. 150 i tiltredelsesakten. Noe av bakgrunnen for at denne overgangsordningen er etablert, er at EF er i ferd med å utvikle en ny og mer tidsmessig standard for førerkort. Det antas at denne endringen vil komme innen utløpet av overgangsperioden, slik at den norske tilpasningen kan ta utgangspunkt i den nye EF-standard på dette området.

Bompengefinansiering utgjør et viktig element i norsk samferdselspolitikk. Denne finansieringsformen brukes i stor utstrekning på norske riksveger. Bompengefinansiering av riksveger er i tråd med fellesbestemmelsene. Det samme gjelder bompengefinansiering av bro- og tunnell- prosjekter med tilhørende vegstrekninger. Gjennom en brevveksling mellom Norge og Kommisjonen er partene enige om at bompenger som kreves inn på riksveg også kan finansiere tiltak på, eller utbygging av, fylkes- eller kommuneveg tilknyttet riksveg.

Østerrike har innenfor EØS-samarbeidet ikke deltatt i det felles marked for vegtransport. Norges forhold til Østerrike når det gjelder vegtransport i EØS har derfor vært regulert av en bilateral transportavtale. Ved tiltredelse vil de bilaterale transporter bli deregulert gradvis fram til 1. januar 1997, mens transittrafikk vil gå over til å bli regulert av den reviderte transittavtalen mellom Østerrike og EU. Denne avtalen regulerer det antall transitter lastebiler fra EU-området kan gjennomføre gjennom Østerrike. Østerrike har pga. sin beliggenhet en meget omfattende og miljøbelastende gjennomgangstrafikk. Dette er bakgrunnen for at gjennomgangstrafikken i forbindelse med EØS-forhandlingene ble særskilt regulert i transittavtalen. Etter avtalen er EUs kvote for transitt ikke, som det er vanlig i slike avtaler, fastsatt i et antall transiteringer, men i såkalte økopoeng. Antall økopoeng som brukes pr. transitt avhenger av den aktuelle lastebilens avgassutslipp og støynivå. Moderne, miljøvennlige lastebiler belaster kvoten med færre økopoeng enn tradisjonelle biler. På denne måten skapes motivasjon til å benytte miljøvennlige biler.

Transittavtalen er revidert som ledd i medlemskapsforhandlingene mellom Østerrike og EU. Gjennom den reviderte avtalen har Østerrike anledning til å begrense transitt av tungtrafikk i en overgangsperiode på minimum tre, maksimum ni år fra tiltredelsestidspunktet. Etter tre år skal overgangsperioden tas opp til vurdering. Den skal fornyes for ytterligere tre år, dersom ikke Rådet med enstemmighet opphever ordningen. Dersom ovegangsordningen videreføres, skal det undersøkes hvorvidt forurensningsnivået er redusert som følge av trafikkbegrensninger. Hvis dette er tilfelle, skal transittrestriksjonene oppheves fra 2001. Dersom forurensningsnivået ikke er redusert, kan Østerrike opprettholde restriksjoner på transittrafikken fram til 2004. Det er forutsatt at forurensningene fra vegtrafikken gjennom Østerrike skal reduseres med 60% innenfor transittavtalens gyldighetstid. Man tar sikte på å nå denne målsettingen ved hjelp av vegbruksavgifter, forbedrede tekniske standarder for kjøretøy, samt ved utbygging av jernbaneinfrastruktur og anlegg for kombinert transport.

Søkerlandene har fremmet krav om større kabotasjekvoter for godstransport enn det som er tilstått dem i EØS, fordi disse kvotene er utregnet etter andre kriterier enn det som ligger til grunn for medlemslandenes kvoter. Drøftelsene om kvotene for kabotasjekjøring er forutsatt å finne sted i interimsperioden. Det samme gjelder for Norges kvote av økopoeng for transitt gjennom Østerrike. Bl.a. i lys av den relativt høye standarden på den norske lastebilparken, legger man til grunn at denne kvoten vil dekke Norges behov.

Det er ikke behov for endring av jernbanelovgivningen som følge av et EU-medlemskap. Den norske jernbaneloven inneholder bestemmelser som nå er i samsvar med EØS-avtalens og tilleggsavtalens bestemmelser om jernbane.

Gjennom luftfartsavtalen har Norge allerede gjennomført det aller meste av EFs regler på luftfartens område. Det har derfor ikke vært særlige spørsmål til drøfting under forhandlingene. En viser i denne sammenheng til St.prp. nr. 69 (1993-94) om rammevilkårene for flyselskapenes virksomhet hvor det er gjort rede for Regjeringens oppfølging av luftfartsavtalen mellom Norge, Sverige og EU. Fra 1. april 1994 er det åpnet for fri konkurranse mellom norske selskaper på det norske innenriksmarkedet. Widerøes Flyveselskap AS har fått forlenget sin konsesjon på kortbanenettet fram til 1. april 1997.

Norge og EU deler en skipsfartspolitisk grunnholdning som lenge har medført et nært samarbeid både bilateralt og i internasjonale fora. De tilpasninger som må gjøres i norske lover og forskrifter, vil stort sett være av teknisk art.

4.3.1.4 Virkninger for Norge

Hensikten med et enhetlig transportmarked er bl.a. at transportmidlene skal kunne utnyttes mer effektivt slik at kostnadene både for transportbrukerene og transportnæringen reduseres. Rimelige og gode transporttjenester er en viktig konkurransefaktor for norsk næringsliv, bl.a. på bakgrunn av Norges beliggenhet i forhold til viktige markeder i Europa. Samtidig er det viktig at miljøhensyn ivaretas med bruk av ulike transportformer. At Østerrike gjennom medlemskapsavtalen blir innlemmet i EFs transportsamarbeid, må fra norsk side anses som en fordel, blant annet fordi norske transportutøveres adgang til det østerrikske markedet øker.

Det felles transportmarked gir norske transportører adgang til å konkurrere i nye markeder i EU-området. Samtidig vil det felles markedet medføre skjerpet konkurranse på hjemmemarkedet og i markedet for transporter til og fra Norge. Det antas imidlertid at utenlandske transportørers interesse for Norge - og deres evne til å konkurrere på det norske markedet, vil begrenses av vår beliggenhet, markedets størrelse og klimatiske og topografiske forhold.

Norsk lastebilnæring har i dag en god andel av transportene til og fra Norge. For lastebilnæringen er det viktig å fortsatt ta del i disse transportene på like vilkår. En omtale av lastebilnæringens struktur og konkurranseevne er gitt i St. prp. nr. 100 (1991-92), s. 224.

Regjeringen har lagt til grunn at det er vesentlig for norsk luftfartsindustri å være omfattet av de samme regler som konkurrerende selskaper i EU. En har derfor på et tidlig tidspunkt inngått et forpliktende samarbeid på dette feltet gjennom luftfartsavtalen mellom Norge, Sverige og EF. Et EU-medlemsskap vil derfor ikke medføre materielle endringer i rammevilkårene for norsk luftfart. Men som medlem i EU vil Norge i større grad enn i dag være med å legge premissene for hvordan luftfartens nye rammebetingelser blir fastlagt.

En viktig følge av et EU-medlemskap vil være at NOR-registerte skip gis adgang til kystfart i EU-området. Dette markedet kan være interessant, fordi økt satsing på nærsjøfart er blant de virkemidler som diskuteres for å redusere vegtransporten i Europa. Norsk kystfart har allerede i mange år vært åpen for utenlandske skip. Forøvrig medfører ikke norsk EU-medlemskap store endringer i skipsfartsnæringens rammevilkår. Det viktigste for skipsfartsnæringen er at et nytt og utvidet indre marked må forventes å gjøre økt bruk av skipsfartstjenester. For Norge som sjøfartsnasjon vil det imidlertid ha stor betydning at Norge kan bli en sentral medspiller når Europas skipsfartspolitikk skal utformes videre. EU spiller en stadig viktigere rolle i utformingen av internasjonale skipsfartspolitiske løsninger. Ved norsk EU-medlemskap vil EU-landenes samlede tonnasje øke med omlag en tredjedel. Med Norges skipsfartspolitiske tyngde og kompetanse, vil norske synspunkter ha mulighet for å veie tungt i utformingen av EFs skipsfartspolitikk, blant annet når det gjelder prioritering av spørsmål som sikkerhet til sjøs og miljøspørsmål, og når det gjelder internasjonal skipsfartspolitikk generelt. Felles regler på disse områdene vil tjene norske skipsfartsinteresser.

4.3.2. Post og telekommunikasjoner

4.3.2.1

a) Innledning

Post- og telekommunikasjonstjenester er svært internasjonale i sin karakter. Disse tjenestesektorene har stor betydning for næringslivets konkurranseevne. Dette innebærer at Norge, uavhengig av sin tilknytning til EU, i stor grad må forholde seg til rammer som er lagt av det internasjonale regelverk på dette området.

Fellesregleverket om telekommunikasjonstjenester er omfattet av EØS-avtalen. Det vises til den omtale som er gitt i St.prp. nr. 100 (1991-92) s. 157-158 og 240-242 og i St.prp. nr. 40 (1993-94) s. 35 og 53.

På postområdet står man foran en utvikling i retning av et utvidet samarbeid mellom EU-landene. EU-landene kan også i fremtiden opprettholde postmonopoler som en garanti for oppfyllelse av landsdekkende basistjenester.

Utviklingen i EU mot en enhetlig telepolitikk må ses på bakgrunn av den teknologiske utviklingen som har muliggjort tilbud av avanserte kommunikasjonstjenester via telenettet. De tekniske fremskritt har bidratt til en global tendens i retning av mer konkurranse og regulering av televirksomheten. Etablering og drift av telenett og levering av teletjenester har tidligere i de fleste land normalt vært utført av ett eller flere foretak med enerett eller særrett til å drive televirksomhet. Dette har medført at adgangen til telemarkedene har vært ulikt regulert. Disse forholdene bidrar til ulike konkurranseforutsetninger for næringslivet i medlemslandene og hindrer dermed det indre markedet i å fungere som forutsatt. EF har derfor vedtatt felles regler om adgangen til telemarkedene og det åpnes for konkurranse på stadig flere områder av telesektoren, blant annet for å oppnå reduserte priser og for å fremme den teknologiske utviklingen. Regelverket tar likevel hensyn til teletjenestenes spesielle samfunnsbetydning. Blant annet anses det som et vesentlig hensyn å opprettholde et tilbud av visse landsdekkende basistjenester på rimelige vilkår i hele EU-området.

Virkemidlene som anvendes for regulering av telesektoren i EF er i hovedsak direktiver og resolusjoner. De fleste direktivene er vedtatt av Rådet med kvalifisert flertall, med hjemmel i Romatraktaten art. 100 A. Enkelte direktiver er vedtatt av Kommisjonen med hjemmel i Romatraktaten art. 90.3.

Telesektoren kjennetegnes ved mange rådsresolusjoner. Disse er ikke rettslig bindende for medlemslandene, men er uttrykk for enighet om retningen for utviklingen av en mer enhetlig politikk. De mange resolusjonene på telesektoren viser at EF er kommet forholdsvis kort i etableringen av et bindende regelverk på dette området.

4.3.2.2 Hovedtrekkene i EF-samarbeidet

Posttjenester

Den eneste rettsakten som finnes i EF på postsektoren er en rådsresolusjon, som ikke er rettslig bindende for medlemsstatene. Resolusjonen staker ut retningen for den fremtidige postpolitikken, og gir Kommisjonen i oppdrag å legge fram forslag til nytt avledet regelverk.

I henhold til rådsresolusjonen kan postmonopolet opprettholdes for å sikre at det skal være økonomisk mulig å yte universielle posttjenester, dvs. landsdekkende basistjenester. Det vil bli identifisert et minste sett av tjenester som skal være tilgjengelige i alle medlemsland. Det enkelte land står fritt til å opprettholde landsdekkende tjenester ut over minimumskravene.

Rådsresolusjonen behandler også spørsmålet om gjennomføringen av betaling postverkene imellom som kompensasjon for det arbeidet mottakerlandet utfører (også kalt terminalavgifter). Rådsresolusjonen legger vekt på at disse avgiftene må baseres på faktiske omkostninger. Det forventes at rådsresolusjonen vil bli fulgt opp av bindende regelverk.

Teletjenester

EF-samarbeidet innenfor telesektoren omfatter områdene teletjenester, teleterminalutstyr og teleinfrastruktur. Samarbeidet vedrørende teletjenester har som mål å gi tilgang til markedet på like vilkår og å innføre fri utveksling av teletjenester over landegrensene, jf. Romatraktatens artikler 3c og 59. Når det gjelder teleterminalutstyr er hensikten å fjerne tekniske handelshindringer, jf. Roma-traktatens art. 3a og art. 30.

I 1990 vedtok Kommisjonen et direktiv om innføring av konkurranse på markedene for teletjenester. Medlemslandene er etter direktivet forpliktet til å oppheve eksklusive rettigheter til å yte enkelte teletjenester, mens monopol kan opprettholdes for den vanlige telefontjeneste. Videre er medlemslandene pålagt å flytte forvaltningsoppgaver som f.eks. frekvenstildeling og tildeling av driftstillatelser til et organ uavhengig av teleselskapene. På samme tid ble det fastsatt et rådsdirektiv om opprettelse av et indre marked for teletjenester ved gjennomføring av tilgang til åpne telenett (ONP). Direktivet er et rammedirektiv som oppstiller harmoniserte vilkår og prinsipper for tilgang til telenettene. Det er senere utarbeidet særskilte ONP-direktiver og rekommandasjoner for bestemte typer av teletjenester.

I en rådsresolusjon vedtatt sommeren 1993 gis Kommisjonen fullmakt til å utarbeide utkast til nødvendige endringer i EFs regelverk innen 1. januar 1996, med sikte på å deregulere offentlig taletelefoni (dvs. taletelefoni som er tilgjengelig for allmennheten) fra 1. januar 1988. Det forutsettes at universelle (landsdekkende) tjenester skal opprettholdes. Rådet vil deretter behandle forslaget etter de vanlige regler for beslutningsprosessen.

For mobile teletjenester som personsøking og mobiltelefoni, er det i direktivs form avsatt frekvenser til samordnet innføring av de enkelte tjenestene på fellesskapsnivå. Med hensyn til nummerering har EF fastsatt at det skal innføres et felleseuropeisk nødnummer (112) og et felles utenlandsprefiks (00).

EF innførte konkurranse på markedene for teleterminalutstyr ved et direktiv av 16. mai 1988. Medlemstatene er etter direktivet pålagt å oppheve eventuelle eksklusive rettigheter til å innføre, markedsføre, tilkoble, sette i drift og vedlikeholde terminalutstyr. Senere er det vedtatt direktiver om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om teleterminalutstyr, herunder gjensidig godkjenning av utstyrets samsvar. Dette skal blant annet skje ved utvikling av harmoniserte tekniske standarder for bestemte kategorier av utstyr.

Når det gjelder teleinfrastruktur, er det med Maastricht-traktaten innført bestemmelser om transeuropeiske nett, blant annet for telekommunikasjon. Bestemmelsene er nedfelt i Romatraktaten art. 129 B-D. Det er ikke vedtatt bindende regelverk på området, men det har i lengre tid foregått forskningssamarbeid om forskjellige typer infrastruktur. Norge har deltatt i dette samarbeidet. Transeuropeiske nett er omtalt under kap. 5.13.

4.3.2.3 Forhandlingsspørmål. Virkninger for Norge

i) Posttjenester

Postsektoren har ikke vært trukket inn under medlemskapsforhandlingene, ettersom det ikke foreligger bindende EF-regler om posttjenester.

ii) Teletjenester

Gjennom EØS-avtalen er EFs regelverk innenfor telesektoren blitt gjort gjeldende for Norge. Telekommunikasjonsområdet har derfor ikke vært gjenstand for særskilte drøftelser innenfor rammen av medlemskapsforhandlingene, og et EU-medlemskap vil ikke ha noen umiddelbare virkninger for reguleringen av telesektoren i Norge.

Utviklingen av rammevilkårene for norsk telesektor har ligget i forkant av utviklingen innenfor Fellesskapet. Terminalmarkedet ble i Norge åpnet for konkurranse fra 1. januar 1988 og forvaltningsoppgaver ble overført fra Televerket ved etableringen av Statens teleforvaltning allerede 1. januar 1987.

Norge ligger langt fremme i den teknologiske utviklingen og har tatt i bruk avanserte systemer for telekommunikasjon - ikke minst via satellitt. På denne bakgrunn har vi en særlig interesse i å være med på å forme utviklingen i det europeiske telekommunikasjonsmarkedet.

4.3.3 Audiovisuelle tjenester og fjernsyn

4.3.3.1 Hovedtrekkene i EU- samarbeidet

I EU er det etablert to typer støtteordninger for den audiovisuelle sektor. Støtteordningene gjenspeiler denne sektorens kultur- og industripolitiske betydning.

De viktigste støttetiltakene inngår i programmet MEDIA 95. Programmet oppretter særskilte støttetiltak beregnet på land med lav audiovisuell produksjon. Programmet løper i perioden 1991-95, men er besluttet midlertidig forlenget. Norge deltar i programmet gjennom EØS-avtalen.

Støtteordningene omfatter også en egen handlingsplan for utvikling av programmateriale tilpasset den nye standarden for fjernsynsformat. Handlingsplanen finansieres av EU og industrien. Målet er et samlet økonomisk bidrag på ca. 400 mill. ECU.

Rdir 89/552/92 om samordning av lover og administrative bestemmelser for fjernsyn i medlemslandene inneholder bestemmelser som pålegger medlemslandene å sikre uendret videresending i kabel av fjernsynsprogrammer som innholdsmessig er i samsvar med direktivets bestemmelser. Det er angitt i direktivet at det enkelte medlemsland kan ha strengere bestemmelser enn det som følger av direktivet.

De viktigste bestemmelsene i direktivet tar sikte på å sikre produksjonen av europeiske programmer, sette rammer for bruk av TV-reklame og sponsede fjernsynsprogrammer, samt å forby visse typer programinnhold av hensyn til mindreårige. Direktivet inngår i EØS-avtalen og er nærmere omtalt i St.prp. nr. 100 (1991-92) kap. 5.6.3, s. 242.

4.3.3.2 Forhandlingsspørsmål

Det norske forbudet mot alkoholreklame har et generelt unntak for utenlandske sendinger som videreformidles i norske kabelnett. EØS-avtalen inneholder en bestemmelse som medfører at Norge kan oppheve unntaket. Noen tilsvarende bestemmelse inngår ikke i medlemskapsavtalen. I medlemskapsforhandlingene har Norge imidlertid fremholdt at man vil benytte sin rett til å treffe nødvendige tiltak, dersom en agressiv reklamekampanje rettet mot det norske markedet skulle få negative følger for anstrengelsene for å begrense alkohol-konsumet.

4.4 ARBEID OG OPPHOLD, TRYGD OG GJENSIDIG GODKJENNING AV YRKESKVALIFIKASJONER.

4.4.1. Innledning

Fri bevegelighet er i dag en grunnleggende rettighet i EU-samarbeidet for arbeidstakere og deres familie. Norsk deltakelse i samarbeidet på dette området bidrar til å ivareta følgende interesser :

- Å sikre nordmenn rett til å ta arbeid i andre EU/EØS-land med de samme rettigheter som borgerne i det land de tar arbeid i.

- Å sikre godkjennelse av norske arbeidssøkeres yrkeskompetanse når de søker arbeid i et annet EU/EØS-land. Med godkjenning menes i denne sammenheng godkjenning med henblikk på yrkesutøvelse, og ikke godkjenning av akademisk grad.

- Å sikre at norske arbeidstakere får de samme trygderettigheter som borgerne i det land de tar arbeid, samt at trygderettigheter opparbeidet i ett EU/EØS-land opprettholdes ved flytting til et annet land.

Rettighetene knyttet til fri bevegelighet for arbeidstakere innen EU-området kan i hovedsak inndeles i tre kategorier : Retten til å ta arbeid, gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse og trygderettigheter. Med unntak av spørsmål som gjelder trygderettigheter, blir vedtak i EU på dette området fattet med kvalifisert flertall. Regler som berører trygdespørsmål vedtas ved enstemmighet. Det samme gjelder særskilte regler for fri bevegelighet for ikke-yrkesaktive (studenter, pensjonister o.a.). Regelverket er i sin helhet omfattet av EØS-avtalen, og medlemskap i EU vil således ikke medføre ytterligere endring av norske regler på området.

Verken EØS-avtalen eller medlemskap i EU berører stønadsform eller -nivå i de norske trygdeordningene. Det er utelukkende et nasjonalt anliggende som hvert enkelt medlemsland i EU står fritt til å bestemme selv. EU-medlemskap er ikke til hinder for at Norge kan opprettholde nåværende lovgivning når det gjelder arbeidsformidling.

Erfaring fra felles arbeidsmarked i Norden og mellom EU-landene viser at en meget lav andel av de yrkesaktive benytter retten til å ta arbeid i et annet land enn sitt hjemland. (Bare mellom 1 og 2 prosent i gjennomsnitt.)

For nærmere omtale av EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet for arbeidstagere vises til omtalen i St.prp. nr. 100 (1991-92), kap. 6. s. 250-264, samt til St.prp. nr. 40 (1993-94), kap. 5, s. 65-69).

4.4.2. Retten til å ta arbeid

Reglene om fri bevegelighet for arbeidstakere fremgår av Roma-traktatens art. 48 - 51. Med hjemmel i disse artiklene er det vedtatt et regelverk som gir nærmere bestemmelser om innholdet i og praktiseringen av denne retten.

Hovedprinsippet i reglene om fri bevegelighet for arbeidstakere er at en borger av ett medlemsland fritt kan flytte til et annet medlemsland i en tre-måneders periode for å søke arbeid. Den arbeidssøkende har samme rett til hjelp fra arbeidsformidlingen som landets egne borgere.

En arbeidssøker beholder trygdetilknytningen til sitt eget land. Dersom arbeidssøkeren har opptjent rett til arbeidsledighetstrygd i hjemlandet eller i et annet medlemsland, har vedkommende i inntil tre måneder rett til å få utbetalt denne i det landet hvor han eller hun søker arbeid. Etter tre måneder må vedkommende reise tilbake til det landet hvor retten til arbeidsledighetstrygd er opptjent, for ikke å miste de opptjente rettighetene.

Arbeidssøkende som ønsker å søke arbeid i andre medlemsland, har behov for informasjon om vilkår og arbeidsmarkedsforhold. Det er derfor etablert et databasert utvekslingssystem for slike opplysninger (EURES - «European Employment Services»). EURES er et informasjonsnett som knytter sammen medlemslandenes nasjonale arbeidsmarkedsmyndigheter, deres eventuelle samarbeidspartnere og Kommisjonen. EURES består av tre databaser, som bl.a. inneholder opplysninger om arbeids- og levevilkår, regler om fri bevegelighet for arbeidstakere, arbeidsmarkedsbetingelser etter bransje og region og ledige stillinger (utvelges av nasjonale myndigheter).

Får vedkommende arbeid, kan han eller hun bosette seg uten på forhånd å søke om oppholds- og arbeidstillatelse. Familien har rett til å følge med. Familien omfatter ektefelle og barn som er under 21 år eller som forsørges, samt arbeidstakerens og ektefellens slektninger i oppstigende linje dersom de forsørges. I samsvar med det generelle prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, skal arbeidstakere fra andre EU-land ha samme rettigheter og forpliktelser som oppholdslandets egne borgere i samme situasjon. Ansettelses- og arbeidsvilkår, sosiale og skattemessige forhold og mulighetene for utdanning skal være de samme som for landets egne borgere. Arbeidstakeren vil også bli omfattet av trygdeordningene i arbeidslandet. Barna har rett til skolegang på lik linje med barn av landets egne borgere, og familiemedlemmene har rett til å ta arbeid.

Oppholdslandet skal dokumentere oppholdsretten til arbeidstakeren og dennes familiemedlemmer ved å utstede en særskilt oppholdstillatelse. Denne oppholdstillatelsen vil som hovedregel ha en varighet på 5 år og skal kunne fornyes automatisk.

Retten til fri bevegelighet for arbeidstakere kan i henhold til Roma-traktatens art. 48(3) begrenses av hensynet til den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen.

4.4.3. Trygd

EF-reglene om trygderettigheter har som siktemål at personer som ønsker å benytte de muligheter som det felles arbeidsmarkedet gir, ikke skal hindres i å flytte på grunn av tap av trygderettigheter eller forskjellsbehandling. EU-borgere som tar arbeid i et annet medlemsland enn hjemlandet, har krav på samme sosiale vilkår og trygderettigheter som borgerne i det land hvor de arbeider. Reglene sikrer videre at rettigheter som er opparbeidet i ett land, beholdes selv om vedkommende senere flytter til et annet medlemsland.

EF-reglene fastlegger verken hvilke trygdeordninger det enkelte land skal ha, eller nivået på disse. Dette avgjøres utelukkende av nasjonale myndigheter. Det enkelte medlemslands trygdeordninger, med de ytelser og beløp som er bestemt i nasjonal lovgivning, kan således beholdes og videreutvikles på samme måte som i dag.

EFs regler om koordinering av trygderettigheter for personer som har arbeid og opphold i flere land over livsløpet, bygger på sammenlegging av trygdeperioder i flere land for å fylle vilkårene for rett til ytelser, likebehandling og utbetaling ved opphold i ett land av ytelser opptjent i et annet land.

Hovedprinsippene er nedfelt i Roma-traktatens art. 51. Nærmere regler om anvendelse og administrativ gjennomføring er gitt i form av forordninger. Vedtak om EF-regler for trygderettigheter må fattes med enstemmighet. Europaparlamentet kan høres om forslag til slike regler, men dette er ikke obligatorisk.

EFs trygderegler gjelder for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, tidligere yrkesaktive pensjonister og arbeidsledige som er statsborgere i et medlemsland. Også statsløse og flyktninger som er bosatt i et medlemsland, er omfattet. I tillegg omfattes familiemedlemmer og etterlatte til de persongrupper som er nevnt. For familemedlemmer og etterlatte stilles det ikke krav om statsborgerskap i et medlemsland når forsørgeren oppfyller vilkåret. Videre gjelder reglene for etterlatte etter en person som ikke var borger i et medlemsland, men som var omfattet av et medlemslands lovgivning, forutsatt at de etterlatte selv er EU-borgere.

Familiemedlemmer er bare dekket for avledede rettigheter, dvs. ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel, familieytelser (barnetrygd), etterlattepensjon og gravferdshjelp. Familiemedlemmene blir imidlertid ikke selv trygdet med mindre dette følger direkte av lovgivningen i det enkelte land.

Hovedregelen er at arbeidstakere m.v. skal være omfattet av trygdelovgivningen i arbeidslandet. Det er visse unntak fra denne regelen, bl.a. i forbindelse med utsendingsforhold, noe som gjør det mulig å opprettholde trygdedekningen i hjemlandet under kortvarig arbeid i utlandet. Utsendingsperioden er begrenset til ett år, men med mulighet til forlengning i ytterligere ett år. Retten er ubetinget det første året. Det andre året må det foreligge samtykke fra myndighetene i arbeidslandet. Lovvalgsreglene kan fravikes til fordel for enkeltpersoner og grupper av personer etter avtale mellom to eller flere land.

Det er egne regler for sjøfolk. Disse innebærer at statsborgere i medlemslandene vil være omfattet av trygdelovgivningen i det landet skipet er registrert (flaggstaten) på lik linje med flaggstatens egne borgere. Borgere fra EU-området som seiler på norsk-registrerte skip vil derfor være trygdet i Norge, med unntak av hotell- og restaurantbetjeningen på turistskip registrert i NIS. For disse er det etablert en særskilt forsikringsordning etter sjømannsloven, som både norske og andre EU-borgere vil være omfattet av.

EF-reglene om koordinering av trygderettigheter omfatter all trygdelovgivning på følgende stønadsområder:

* ytelser ved sykdom og fødsel

* uførhet (inkl. stønad med sikte på å bevare eller forbedre arbeidsevnen),

* ytelser ved alder

* ytelser til etterlatte

* ytelser ved yrkesskade/yrkessykdom

* ytelser ved dødsfall (gravferd)

* ytelser ved arbeidsløshet

* familieytelser (barnetrygd m.v.).

Områder som ikke omfattes er bl.a. sosial omsorg og særlige ordninger for offentlige tjenestemenn. EF-reglene om koordinering av trygderettigheter er allerede gjort gjeldende i Norge gjennom EØS-avtalen.

Verken EØS-avtalen eller medlemskap i EU berører stønadsform eller -nivå i de norske trygdeordninger. Det er et nasjonalt anliggende som hvert enkelt medlemsland i EU står fritt til å bestemme selv.

4.4.4 Gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse

4.4.4.1 Bakgrunn og prinsipper.

For at enkeltpersoner fritt skal kunne flytte og ta arbeid i et annet medlemsland, er det av stor betydning at de får godkjent de yrkesmessige kvalifikasjoner de har fra hjemlandet. Dette gjelder særlig de yrker hvor det kreves en offentlig godkjenning eller autorisasjon for å utøve yrket, eller hvor yrkesutøvelsen er regulert på annen måte. Med yrkeskompetanse menes i denne sammenheng godkjenning med henblikk på yrkesutøvelse, og ikke akademisk godkjenning.

Gjennom regler for hvilke krav myndighetene kan stille for å gi en yrkesutøver fra et annet medlemsland rett til å utøve et regulert yrke i vertslandet, ønsker man å fremme den gjensidige godkjenningen av yrkeskompetanse og derved å øke friheten for den enkelte til å utøve sitt yrke innen hele EU. Når det dreier seg om samme yrke, og utdanningen er på samme nivå, skal en autorisasjon eller bevis for utdanning og eventuelt andre kvalifikasjonsbevis fra ett land godtas også i de andre landene, uten at det skal stilles urimelige tilleggskrav.

Rettsgrunnlaget for regelverket på dette området er i første rekke Roma-traktatens art. 48 og 52, samt art. 57. Art. 48 og 52 fastslår den frie bevegelighet for hhv. arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende og forbyr i denne sammenheng diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Art. 57 omhandler Rådets plikt til å vedta direktiver om gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse.

Etter Roma-traktatens art. 48(4) omfatter retten til fritt å ta arbeid i et annet medlemsland ikke stillinger i offentlig sektor som i oppholdslandet medfører direkte eller indirekte utøvelse av offentlig myndighet. Det sentrale kriterium i denne sammenheng er hvilke funksjoner som tilligger den aktuelle stilling, og ikke hvorvidt stillingen som sådan er innenfor offentlig sektor.

4.4.4.2 Regelverkets oppbygging og innhold.

Regelverket om gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse har utviklet seg over tid i EU. Dette har ført til at det i hovedsak er to forskjellige regelverk, sektordirektivene og de generelle direktiver. I tillegg gjelder til en viss grad de såkalte overgangsdirektivene, et regelverk som opprinnelig ble vedtatt for å sikre etableringsretten innen enkelte næringsområder.

i) Sektordirektivene

Disse direktivene gjelder yrkene lege, tannlege, sykepleier, jordmor, farmasøyt, arkitekt og veterinær. Det er to direktiver for hvert yrke, hvor det ene direktivet fastsetter minstekrav til til utdanningen og det andre fastsetter saksgangen ved behandling av søknader om godkjenning på bakgrunn av kompetanse fra et annet medlemsland.

Minstekravene til utdanning gjelder både utdanningens nivå (universitet/høgskole, videregående skole), lengde og innhold. Disse minstekravene gjelder generelt for utdanningen til disse yrkene i medlemslandene, dvs. at de er ikke begrenset til spørsmålet om mobilitet. På grunnlag av at en i hvert land skal ha en utdanning på disse områdene som tilfredsstiller minstekravene, skal det være relativt enkelt å få sin kompetanse godkjent i de andre medlemslandene uten at det stilles krav til tilleggsutdanning.

Utover de yrkene som er nevnt ovenfor, er det et eget sektordirektiv for advokaters utøvelse av tjenester i et annet land enn hvor de er etablert. Advokaters rett til godkjenning og til å etablere seg i et annet medlemsland blir regulert av det første generelle direktiv. Det er også vedtatt et særlig direktiv for almenpraktiserende leger som stiller krav om en særlig praktisk/teoretisk trening etter fullførte studier for rett til å utøve yrket som selvstendig praktiserende almenpraktiker.

ii) De generelle direktiver

De yrkene som ikke dekkes av sektordirektivene er regulert gjennom to generelle direktiver. Det første generelle direktiv regulerer gjensidig godkjenning av kompetanse som forutsetter høyere utdanning av tre års varighet eller mer (Rdir 89/48/EØF). Direktivet er generelt i den forstand at det i hvert land gjelder alle yrker som krever autorisasjon eller annen rett til å utøve yrket eller benytte en yrkestittel, og som forutsetter en slik utdanning. Det er opp til landene selv å bestemme hvilke yrker som skal omfattes av nasjonal regulering, og hvilken utdanning som skal kreves for å ha lov til å utøve yrket. I Norge omfattes følgende yrker av det første generelle direktiv:

Psykologer, fysioterapeuter, ortopedi-ingeniører, ergoterapeuter, radiografer, vernepleiere, bioingeniører, optikere, kiropraktorer, advokater, revisorer, førskolelærere, lærere og prester.

Hovedregelen er at dersom man har kvalifikasjoner til å utøve et av yrkene som omfattes av direktivet i et av EU-landene og dersom utdanningen er på tilsvarende nivå (høyskole/universitet) som i de andre landene har man etter søknad, rett til godkjenning også i disse landene uten at det kreves tilleggskunnskaper.

Dersom det er vesentlige forskjeller i utdanningens lengde eller innhold, kan vertslandet kreve at søkeren kompenserer for dette. Ved vesentlige avvik i lengde kan det stilles krav om yrkeserfaring. Ved forskjeller i utdanningens innhold kan vertslandet kreve at den som søker godkjenning, enten avlegger en prøve eller gjennomfører en praksisperiode. I de fleste tilfeller kan søkeren velge mellom prøve- og praksisperiode.

Det andre generelle direktiv, eller det supplerende direktiv, (Rdir 92/51/EØF) trer ikraft 18. juni 1994. Dette regulerer gjensidig godkjenning av rett til å utøve et yrke som i henhold til nasjonale reguleringer bare kan utøves av personer som har en bestemt kompetanse, og som krever høyere utdanning av mindre enn tre års varighet eller videregående utdanning. Regelverket er i hovedsak bygget over samme lest som det første generelle direktiv. Direktivet gjelder ikke yrker som omfattes av bransjer innen industri og håndverk, bygg og anlegg, næring og nytelse samt hotell og restaurant. Disse yrkene vil bli regulert av overgangsdirektivene. Forøvrig gjelder det her som for det første generelle direktiv at det er det enkelte land som bestemmer hvilke yrker man ønsker å knytte til en nasjonal regulering, og hvilken utdanning man vil kreve for yrkesutøvelsen. For Norge vil følgende yrker omfattes av direktivet:

Fotterapeut, hjelpepleier, reseptar, tannpleier, tanntekniker, anleggsgartner, offiserer i handelsflåten og på mobile rigger.

Som for det første generelle direktiv, er hovedregelen at den som er kvalifisert i et EU-land for et av de yrker som omfattes, skal gis tilsvarende godkjenning, etter søknad, i de øvrige EU-landene, uten at det stilles krav om tilleggsutdanning.

Direktivet har samme type regler som det første når det gjelder forskjeller i utdanningens lengde eller innhold. Slike forskjeller kan kompenseres ved praksisperioder eller kunnskapsprøver.

Direktivet inneholder også regler om godkjenning dersom en utdanning er på et nivå i søkerens hjemland eller utdanningslandet, og et annet nivå i vertslandet.

Det legges videre til rette for at utdanninger som tilsynelatende er på videregående skoles nivå skal kunne vurderes som høyere utdanning dersom utdanningens lengde og/eller struktur tilsier det. For Norge gjelder dette f.eks. offiserer i handelsflåten og på mobile rigger, hvor det kreves fartstid i tillegg til videregående skole. For en del EU-land hvor antallet regulerte yrker er høyt og hvor man for enkelte yrker har en kombinert praktisk/teoretisk utdanning av lengre varighet, er dette en viktig bestemmelse.

Dersom et yrke er regulert i vertslandet, men ikke i søkerens hjemland eller siste oppholdsland, er det detaljerte regler om krav til forutgående yrkespraksis og utdanning for godkjenning.

iii) Overgangsdirektivene

Overgangsdirektivene gjaldt opprinnelig retten til å etablere seg som selvstendig næringsdrivende innen visse bransjer. Ved utarbeidelsen av det andre generelle direktiv ble det vedtatt at overgangsdirektivene skulle gjøres gjeldende også for arbeidstakere innen disse bransjene. Begrunnelsen for dette er at det anses som uheldig at godkjenning av selvstendig næringsdrivende og av ansatte innen samme bransje reguleres av forskjellige typer regler. Det er ikke gjort noen innholdsmessige endringer i overgangsdirektivene, slik at samme krav til godkjenning gjelder for begge gruppene. Dette innebærer at det stilles krav om yrkespraksis som selvstendig næringsdrivende eller annen omfattende økonomisk/administrativ erfaring for godkjenning også som ansatte håndverkere innen disse bransjene. I Norge er det først og fremst yrker innen rørlegger- og elektrofagene som vil bli omfattet av disse direktivene.

Et betydelig arbeid er nedlagt for å avklare innholdet i og virkeområdet for de relevante direktivene. Innholdet i de respektive direktiver er skissert ovenfor. Virkeområdet for Norges del er relativt sett begrenset idet omfanget av regulerte eller autorisasjonskrevende yrker er lite. For overgangsdirektivene er det rørleggere og elektrofagene som omfattes. Øvrige håndverksfag er ikke regulert i den forstand direktivene definerer begrepet, da det ikke er forbudt ved lov eller forskrift å utøve disse yrkene uten fagbrev eller tilsvarende utdanning/yrkestittel. Det samme gjelder en del yrker som ellers ville ha kommet under det første generelle direktiv, f.eks. ingeniør eller økonom. Som for malere og tømrere gjelder det for siviløkonomer og sivilingeniører at selve yrkesutøvelsen ikke er lovregulert, selv om utdanningene og titlene siviløkonom og tømrer er hjemlet i lov.

Dette prinsippet kommer også til uttrykk i sektordirektivene, hvor det slås spesielt fast at det er retten til yrkesutøvelse og til å bære yrkestittelen som reguleres. Det er ikke utdanningen i seg selv. Godkjenning av advokater reguleres av det første generelle direktiv, men ikke den juridiske utdanningen som sådan. Man har ikke rett til å benytte tittelen cand.jur. eller å kreve adgang til videre studier på grunnlag av en godkjenning av yrkeskompetanse alene.

I tillegg til krav regelverket stiller for godkjenning eller autorisasjon fra myndighetenes side, kan arbeidsgivere stille ytterligere krav i forbindelse med søknad om stilling, sålenge disse kravene er begrunnet i stillingens innhold og ikke i nasjonalitet. Det betyr f.eks. at arbeidsgiver kan stille krav om språkkunnskaper i den grad det er relevant for det arbeid som skal utføres.

De endringene i norsk rett som er nødvendige som følge av EF-reglene om gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse, har funnet sted i forbindelse med EØS-avtalen. Enkelte forskriftsendringer vil være nødvendige i forbindelse med det supplerende direktiv.

4.4.5 Ikke-yrkesaktive

Etter Roma-traktatens art. 235 kan Rådet vedta regler som er nødvendig for å oppnå et av formålene med opprettelsen av Fellesskapet, selv om Traktaten ikke har andre uttrykkelige hjemmelsbestemmelser for dette. Slike regler må vedtas med enstemmighet. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det vedtatt regler som gir studenter, pensjonister og andre ikke-yrkesaktive, samt deres familie, rett til å ta midlertidig opphold eller å bosette seg i et annet medlemsland enn hjemlandet. For studenter er retten avhengig av opptak ved en undervisningsinstitusjon.

En forutsetning for å kunne benytte seg av retten er at de har tilstrekkelige midler til å kunne dekke utgiftene ved oppholdet, og at de er omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risiki som omfattes av vertslandets lovgivning. Disse persongruppene får ingen rettigheter i oppholdslandets trygde- eller sosialhjelpsordninger.

4.5 KAPITAL OG BETALINGER

4.5.1 Nærmere om kapital og betalinger

Prinsippene

Norge har i mange år samarbeidet om avvikling av restriksjoner på kapitalbevegelser mellom land innenfor OECD og Norden. Et grunnleggende prinsipp både i EØS og i EU er et felles rammeverk for frie kapitalbevegelser og betalinger på tvers av landegrensene. Det betyr at det ikke skal være nasjonale regler som hindrer transaksjoner over landegrensene eller som forskjellsbehandler etter nasjonalitet eller bosted. Et slikt prinsipp er ikke til hinder for å ha eller utvikle andre nasjonale regler som sikrer en forsvarlig skattekontroll eller på ulike måter regulerer næringsdrift, utnyttelse av naturressurser mv. Også i andre internasjonale sammenhenger samarbeides det om å skape friere bevegelighet for kapital, se nedenfor.

Tradisjonelt har de viktigste restriksjonene på kapitalbevegelser ut og inn av landet vært å finne i valutareguleringer og i konsesjonsbestemmelser som forskjellsbehandler utlendinger i forhold til egne lands borgere.

Virkninger av fri bevegelighet for kapital

Fri bevegelighet for kapital over landegrensene er et viktig grunnlag for den frie omsetningen av finansielle tjenester. Regelverket for fri betalingsadgang er i sin tur et viktig grunnlag for handelen med varer og tjenester så vel som for kapitalbevegelsene. Hindre for kapitaltransaksjoner og betalinger over grensene vil således innebære hindre for en rekke andre økonomiske virksomheter.

Et enhetlig kapitalmarked vil gi større valgmuligheter for å plassere og investere kapital. Ved at valgmulighetene for plasseringene øker, vil avkastningen på kapitalen kunne bli høyere. Et mer effektivt kapitalmarked bidrar således til mer lønnsom ressursbruk og styrker grunnlaget for verdiskapning og sysselsetting.

Et åpent kapitalmarked vil bl.a. bidra til et bredere tilbud av kapital til norsk næringsliv. Det er viktig for næringslivets konkurranseevne at det har samme adgang som internasjonale konkurrenter til å låne og plassere over landegrensene, og at kostnadene i den innenlandske kredittformidlingen reduseres. Konkurransen i det norske finansmarkedet øker som en følge av et åpent kapitalmarked. En viktig virkning av internasjonaliseringen av kapitalmarkedet, er at kravene til avkastning på kapital i Norge blir mer lik den avkastning som kan oppnås internasjonalt.

Tilgang på utenlandsk kapital var en viktig forutsetning for Norges industrielle utvikling. I nyere tid kan det pekes på utbyggingen av oljevirksomheten som i stor grad har vært basert på utenlandsk kapital, særlig i 1970-årene. De siste 10-20 årene har norske bedrifters direkte investeringer i utlandet vært økende. Internasjonaliseringen av økonomien gjør at adgang til direkte investeringer og etableringer i andre land har fått økt betydning for norske bedrifters samlede virksomhet.

Ubalanse i de ulike lands økonomier eller forventning om fremtidig ubalanse som kan gi grunnlag for valutakursjusteringer kan føre til store, kortsiktige kapitalbevegelser og valutauro slik som mange europeiske land opplevde høsten 1992. Det er lite trolig at valutarestriksjoner for å begrense kapitalstrømmene vil gi vesentlig økt handlefrihet i penge- og valutapolitikken. Til det har tidligere valutarestriksjoner vist seg lite effektive. Hvis ensidige reguleringer skulle være effektive, måtte de utformes så omfattende at de ville gripe sterkt inn i og begrense samhandelen med utlandet og ha negative virkninger på inntekts- og velferdsnivået. Ensidige tiltak i en slik retning vil øke kostnadene ved næringsvirksomhet og kan også innebære en riskikopremie som gir høyere rente i forhold til utlandet. Dette vil kunne føre til kapitalflukt og lavere investeringer som igjen vil kunne svekke sysselsettingen.

Utviklingen de senere årene

Kapitalbevegelser over landegrensene har gradvis blitt friere bl.a. som følge av at tidligere reguleringer har vist seg stadig mindre effektive. Økt internasjonal handel, økte investeringer på tvers av landegrensene, og ikke minst en økning i internasjonale finansielle transaksjoner påskyndet av den teknologiske utviklingen, har bidratt til dette.

Samarbeidet om avvikling av restriksjoner på internasjonale kapitalbevegelser har tradisjonelt skjedd innenfor OECD. Resultatet er at de fleste medlemslandene i OECD har avviklet de fleste av sine valutarestriksjoner.

Gjennom Uruguay-runden er regler om kapitalbevegelser for første gang innført i GATT. Under tjenesteavtalen i GATT vil landene forplikte seg til at restriksjoner på kapitalbevegelsen ikke skal hindre handel med tjenester eller etableringer i tjenestesektoren.

Innenfor EF har bortfall av restriksjoner på kapitalbevegelser vært et viktig element i gjennomføringen av det indre marked.

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet overfor EØS-land til ikke å ha restriksjoner på kapitalbevegelser jf. omtalen i St.prp. nr 100 (1991-92), s. 189-204. Allerede før EØS-forhandlingene startet hadde imidlertid Norge avviklet en vesentlig del av restriksjonene på kapitalbevegelsene. Utover i 1980-årene ble valutareguleringen gradvis tatt bort og det aller meste av gjenværende valutarestriksjoner ble avviklet fra og med 1. juli 1990. Dette skjedde innenfor rammene av OECD-samarbeidet og i henhold til det nordiske samarbeidet med sikte på å skape et nordisk kapitalmarked.

Øvrige restriksjoner på kapitalbevegelser har i første rekke vært konsesjonsbestemmelser som forskjellsbehandler utlendinger og innlendinger ved aksjeerverv mv. Norge har gjennom EØS-avtalen forpliktet seg til å avvikle slike regler overfor EØS-land innen 1. januar 1995. I EØS-avtalen er imidlertid utlendingers kjøp av fritidsboliger og fiskebåter unntatt fra disse bestemmelsene.

Nasjonale og internasjonale styringsmidler

Øvrige konsesjonsregler og andre bestemmelser som påvirker investeringer og forvaltningen av norske naturressurser og næringsvirksomhet, kan opprettholdes både i EØS-sammenheng og ved medlemskap i EU. En rekke eksempler på slike bestemmelser er omtalt i St.prp.nr. 100 (1991-92), side 24. Regjeringen vil i nær fremtid legge fram et forslag til lov om erverv av næringsvirksomhet. Hensikten med dette lovforslaget er at myndighetene i forbindelse med større foretakserverv skal ha mulighet for å gripe inn for å bidra til å opprettholde og utvikle en ønsket næringsstruktur. Det kan også vises til den såkalte fusjonskontrollen som er hjemlet i EFs konkurranseregler og dessuten den fusjonskontrollordningen som er en del av EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 100 (1991-92), sidene 107-108.

Reguleringen av finansnæringen gjennom lover og forskrifter er et annet viktig område som setter rammevilkår for hovedaktørene i kapitalmarkedet.

For å skjerpe skattekontrollen med kapital- og valutatransaksjoner er en rekke tiltak gjennomført. Det vises i den sammenheng til det 10-punkts programmet som ble lagt fram i Revidert nasjonalbudsjett 1990. Det kan også vises til ligningslovens straffebestemmelser om skatteunndragelser. Av betydning er også skattereformen som gjør at Norge nå har en av de laveste generelle skattesatser for bedrifts- og kapitalinntekter innenfor OECD-området .

Etter Regjeringens syn kan styringsspørsmålene knyttet til kapitalbevegelser håndteres på tre måter:

- gjennom ulike nasjonale tiltak som nevnt ovenfor, som har til hensikt å sikre forsvarlig ressursutnyttelse m.v.

- gjennom en balansert økonomisk politikk som reduserer grunnlaget for spekulative kapitalbevegelser og valutauro

- gjennom internasjonalt samarbeid

Et nærliggende ekspempel på det siste er forskjellige former for valutasamarbeid, herunder innføringen av en felles valuta. En valutaunion vil gjøre at grunnlaget for valutauro og valutaspekulasjoner forsvinner mellom deltakerlandene. Et annet eksempel er økt samarbeid mellom skattemyndighetene i ulike land med sikte på å motarbeide ulovlig skatteflukt.

Generelt sett vil samarbeid om å skape likeartede konkurranseforhold påvirke kapitalstrømmene. EFs konkurranseregler tar bl.a. sikte på å motvirke utilsiktede kapitalkonsentrasjoner. Gjennom å fastsette minstestandarder for miljø og for arbeidsforhold, som i EU, forebygger en at kapitalen strømmer til områder som ellers ville hatt lavere standarder. Midlene som kanaliseres gjennom EFs strukturfond bidrar til at særlig svakt utviklede områder får en større kapitaltilgang enn det som ellers ville vært tilfelle.

4.5.2 Hovedtrekkene i EF-samarbeidet

De gjeldende bestemmelsene om kapitalbevegelser og betalinger i EU ble etablert i traktaten om Den europeiske union. Gjennom denne traktaten ble Roma-traktatens artikler om kapitalbevegelser, erstattet av et sett nye artikler, art. 73 A-G.

I hovedsak forplikter de nåværende reglene medlemslandene til å fjerne alle restriksjoner på kapitalbevegelser overfor andre medlemsstater, jf. art. 73 B. En tilsvarende forpliktelse gjelder også innenfor EØS-samarbeidet. I tillegg er EU-statene i følge art. 73 B forpliktet til å fjerne restriksjoner på kapitalbevegelser overfor tredjeland. Fra denne forpliktelsen finnes en del unntak:

Overfor tredjeland kan medlemsstatene beholde de restriksjoner de hadde på direkte investeringer, herunder investering i fast eiendom, pr. 31. desember 1993 (art. 73 C, pkt. 1). Tilsvarende kan restriksjoner opprettholdes på kapitalbevegelser knyttet til etablering, finansiell tjenesteyting og adgang for verdipapirer til kapitalmarkedet.

Endringer i disse reglene overfor tredjeland kan vedtas av Rådet med kvalifisert flertall. Dersom vedtakene representerer et tilbakeskritt med hensyn til fri bevegelighet, kreves enstemmighet.

Medlemslandene kan, både overfor de andre medlemsland og tredjeland, ha skatteregler som innebærer forskjellsbehandling av skatteytere etter hvilket land de har bosted i eller etter hvilket land de har plassert sin kapital (art. 73 D).

Medlemslandene kan treffe alle nødvendige tiltak av hensyn til tilsynet med finansinstitusjoner. De kan også ha nasjonale regler om meldeplikt av hensyn til skattekontroll eller statistiske formål. I tillegg kan landene anvende nasjonale ikke-diskriminerende bestemmelser om etablering, blant annet konsesjonsbestemmelser. Restriksjoner med hjemmel i denne artikkelen skal imidlertid ikke anvendes for å omgå forpliktelsene om fri bevegelighet for kapital og betalinger.

Traktaten inneholder bestemmelser (art. 73 E) om overgangstid for medlemslandene fram til 31. desember 1995 for å avvikle restriksjoner innført pr. 31. desember 1993 som er i strid med bestemmelsene om fri bevegelighet for kapital.

Dersom kapitalbevegelser i forholdet til tredjeland truer med å skape alvorlige problemer for Den økonomiske og monetære unions virkemåte, kan Rådet med kvalifisert flertall vedta beskyttelsestiltak (art. 73 F). Slike tiltak skal ikke gjelde i en periode på mer enn seks måneder, og kan bare innføres dersom slike tiltak er strengt nødvendige. I denne sammenheng kan det også vises til art. 109 H og I om betalingsbalanseproblemer, omtalt i kap. 5.6. Disse bestemmelsene gir den enkelte stat adgang til, på bestemte vilkår, å treffe beskyttelsestiltak når det oppstår betalingsproblemer overfor utlandet.

Etter Traktaten om Den europeiske union, art. 73 G, kan Rådet med kvalifisert flertall vedta sanksjoner i form av restriksjoner på kapitalbevegelser overfor tredjeland som ledd i den felles utenrikspolitikk. Hvis Rådet ikke har truffet et slikt tiltak, kan en medlemsstat av tungtveiende politiske grunner- og dersom saken haster, på egenhånd treffe tilsvarende tiltak. Kommisjonen og de øvrige medlemsstater skal underrettes om slike tiltak senest den dag de trer i kraft. Rådet kan med kvalifisert flertall bestemme at medlemsstaten skal endre eller oppheve slike tiltak.

Danmark har i henhold til en særskilt protokoll til Maastricht-traktaten adgang til å opprettholde eksisterende danske bestemmelser om kjøp av fritidseiendommer. Disse bestemmelsene innebærer en mulig forskjellsbehandling av kjøpere etter deres bosted. Alle EU-land hadde i henhold til artikkel 6.4 i det såkalte kapitaldirektivet (Rdir 88/361/EØF) adgang til å opprettholde daværende lovgivning for kjøp av fritidseiendommer inntil et eventuelt Rådsvedtak om det motsatte. Denne adgangen ble fjernet da Maastricht-traktatens bestemmelser trådte i kraft. Danmarks unntak må blant annet ses på bakgrunn av landets nærhet til store befolkningssentra i EU.

4.5.3 Forhandlingsspørsmål

Forhandlingene om medlemskap skjedde på grunnlag av bestemmelsene om kapital og betalinger slik de er revidert gjennom Maastricht-traktaten.

EFs regelverk om kapitalbevegelser og betalinger er i hovedsak i tråd med den politikk Norge har ført de senere årene. Et EU-medlemskap vil derfor ha liten betydning for det norske regelverk om kapitalbevegelser, som gjenspeiler og vil være basert på de forpliktelser som følger av EØS-avtalen og samarbeidet innenfor OECD.

På to områder vil EFs alminnelige regelverk om fri bevegelighet for kapital være i strid med særskilte bestemmelser Norge har i henhold til EØS-avtalen. Dette gjelder regler om utenlandsboendes kjøp av fritidseiendommer i Norge, og utlendingers adgang til å investere i norske fiskefartøyer. For det siste områdets vedkommende vises det til omtalen under kapittel 5.3.

For kjøp av fritidseiendommer kan Norge etter EØS-avtalen fram til 1. januar 1995 opprettholde regler som forskjellsbehandler utlendinger i forhold til innlendinger. Etter dette tidspunktet må slik forskjellsbehandling etter nasjonalitet opphøre, men det vil være anledning til å skille mellom innenlandsboende og utenlandsboende i form av konsesjonsplikt for utenlandsboende ved erverv av fritidseiendom i Norge.

I forhandlingene tok Norge utgangspunkt i muligheten for å kunne videreføre EØS-regimet for kjøp av fritidseiendommer. Fra EUs side ble det fremholdt at de hensyn som man fra norsk side ønsket å ivareta, burde kunne ivaretas gjennom alminnelige nasjonale ikke-diskriminerende bestemmelser.

For kjøp av fritidseiendommer ble resultatet at Norge i en overgangsperiode på fem år fra tiltredelse kan opprettholde dagens lovgivning vedrørende fritidseiendommer, jf. artikkel 34 i Tiltredelsesakten. Muligheten for på varig basis å kunne benytte nasjonale ikke-diskriminerende virkemidler for å kunne regulere omsetningen av fritidseiendommer, er stadfestet i felleserklæring nr. 5 i Sluttakten til Tiltredelsesakten.

4.5.4 Virkninger for Norge

Norske myndigheter disponerer idag en rekke ikke-diskriminerende virkemidler som vil kunne ivareta allmenne hensyn i forbindelse med utbygging og omsetning av fritidseiendommer. Disse virkemidlene vil kunne sikre utøvelsen av en forsvarlig areal-, miljø- og prispolitikk i områder bebygget med fritidseiendommer. Etter konsesjonsloven er kjøp av enhver bebygd eiendom over 5 dekar, og av flere tomter i en og samme kommune, underlagt konsesjonsplikt. Norske myndigheter vil kunne sette ikke-diskriminerende vilkår for konsesjon. Fellesreglene berører ikke norske myndigheters adgang til å vedta planer etter plan- og bygningsloven for å klargjøre arealbruken i avveiningen mellom hytteutbygging og allmenne interesser. Også vernebestemmelser i kulturminneloven, naturvernloven, viltloven, skogbruksloven, jordlovens omdisponerings- og delingsforbud og forurensningsloven vil kunne medvirke til å regulere utbyggingen av og dermed tilgangen på nye fritidshus/-eiendommer.

Før overgangsperioden utløper vil Regjeringen vurdere om det er behov for endringer i noen av de bestemmelsene som regulerer tilgang på og omsetning av fritidseiendommer. Pr. idag er utlendingers kjøp av fritidseiendommer i Norge på et meget lavt nivå, se figur 4.7. Nordmenns erverv av fritidseiendommer i utlandet er større, jf. figur 4.8.

I utgangspunktet vil et EU-medlemskap ikke innebære at Norge blir ytterligere forpliktet til å fjerne restriksjoner på kapitalbevegelser overfor tredjeland. Dette henger sammen med at Norge ved avvikling av valutarestriksjonene i valutaloven gjennomførte disse endringene overfor alle land.

EFs regler om beskyttelsestiltak ved betalingsproblemer o.l. avviker noe fra EØS-avtalens bestemmelser. De hensyn EU-land kan påberope seg som grunnlag for å innføre tiltak, er noe innsnevret i forhold til de som gjelder i EØS-avtalen. Det viktigste grunnlaget for beskyttelsestiltak vil være problemer med betalingsbalansen overfor utlandet. Dette grunnlaget er med i begge regelsettene, jf. omtalen i kapittel 5.6.

Samlet sett vil medlemskap i EU bare innbære mindre endringer i forhold til dagens norske regler for kapitalbevegelser og de forpliktelsene som følger av EØS-avtalen. Samtidig vil et medlemskap underbygge vissheten om stabile rammevilkår for plassering av kapital i Norge.

4.6 KONKURRANSEREGLER OG STATLIGE HANDELSMONOPOLER.

EFs konkurranseregler er en del av EØS-avtalen. De omfatter på den ene side bestemmelser for foretakenes egen opptreden i markedet og på den annen side regler om offentlige støttetiltak som har betydning for konkurranseforholdene.

Det er en forutsetning for en best mulig ressursutnyttelse at foretakene har mest mulig like konkurransevilkår. Konkurransereglene inneholder derfor forbud mot en rekke former for tiltak som kan skape ulike konkurransevilkår og påvirke handelen mellom medlemslandene.

Når det gjelder foretakenes egen opptreden, retter forbudene seg mot konkurransebegrensende avtaler m.v. mellom to eller flere foretak, foretakenes misbruk av markedsmakt og foretakssammenslutninger som undergraver konkurransen. Reglene om offentlige støttetiltak retter seg mot støtte som gis slik at enkelte foretak får bedre konkurransevilkår enn andre.

I likhet med mange andre land har Norge en nasjonal konkurranselovgivning. Den norske konkurranseloven retter seg mot konkurransebegrensninger på det norske markedet. Når det er handel mellom landene, vil imidlertid konkurransebegrensende handlinger i ett land ofte ha konsekvenser for foretak og forbrukere i andre land. For å forhindre slike konkurransebegrensninger er det nødvendig med et internasjonalt regelverk.

I lys av at vesentlige deler av EU-landenes handel skjer med andre EU-land, har felles konkurranseregler vært et sentralt virkemiddel for å nå målene for samarbeidet helt siden Romatraktaten ble undertegnet i 1957. Både bestemmelsene for foretak og statsstøttereglene kommer til anvendelse bare overfor tiltak som vrir konkurransen slik at handelen mellom medlemslandene påvirkes. Konkurransebegrensninger som ikke har virkning over landegrensene, forblir et nasjonalt ansvar.

Forbudene mot konkurransebegrensninger er ikke absolutte, verken i bestemmelsene for foretak eller i statsstøttereglene. Roma-traktaten nevner en rekke tilfeller der hensynet til virksom konkurranse kan fravikes til fordel for andre hensyn.

Norge har en åpen økonomi. Dagens EU-land avtar omlag to tredeler av Norges vareeksport og leverer noe under halvparten av våre importvarer. Hvis EU utvides med de nåværende søkerland, blir EU en enda viktigere handelspartner for Norge. På denne bakgrunn er det av stor betydning for norsk næringsliv, både den eksportorienterte delen av næringslivet og hjemmekonkurrerende næringer, at rammevilkårene for konkurransen med foretak i EU-land er forutsigbare og stabile. Felles konkurranseregler bidrar vesentlig til slik forutsigbarhet og stabilitet. Ettersom de fleste norske foretak er små i europeisk sammenheng, har de en særlig interesse i en effektiv overnasjonal kontroll med at konkurrenter på det europeiske marked ikke inngår konkurransevridende samarbeid eller misbruker markedsmakt.

Som ledd i den felles handelspolitikk kan EF treffe beskyttelsestiltak, herunder tiltak mot dumping og subsidieordninger, mot land utenfor Fellesskapet. De felles konkurransereglene er en viktig forutsetning for at EU-landene seg imellom har kunnet gi avkall på retten til å anvende slike beskyttelsestiltak.

Roma-traktaten gir Kommisjonen særlige fullmakter når det gjelder håndheving av konkurransereglene.

EFs konkurranseregler er som nevnt omfattet av EØS-avtalen. Gjennom EØS-avtalen har EFTA-statene og EU derfor allerede et felles regelverk på disse områdene som skal håndheves på en ensartet måte. Håndhevingen av EØS-avtalens regler bygger på et to-pilarsystem. Når det gjelder konkurransebestemmelsene for foretak, vil det si at Kommisjonen er kompetent til å behandle saker hvor konkurransebegrensningen vesentlig har sin virkning innenfor EUs territorium, mens EFTAs overvåkingsorgan behandler saker som har størst virkning innenfor EFTA-statenes territorier.

Siden EØS-avtalens konkurranseregler langt på vei er identiske med Roma-traktatens bestemmelser, vil en full gjennomføring av EFs regelverk innebære få endringer for norske foretak som driver sin virksomhet innenfor de områder som er dekket av EØS-avtalen. De viktigste endringene ved et medlemskap vil være at Kommisjonen og Domstolen overtar storparten av de sakene som ellers ville falle på EFTA-pilarens organer.

Av praktiske grunner har regelverket vedrørende statlige handelsmonopoler i medlemskapsforhandlingene vært behandlet sammen med konkurransereglene, selv om dette regelverket saklig sett hører sammen med de øvrige regler om det frie varebytte. Reglene om statlige handelsmonopoler skal sikre at medlemslandene ikke oppretter eller viderefører monopoler som tillater forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet når det gjelder vilkårene for forsyning og avsetning av varer. Regelverket er omfattet av EØS-avtalen.

Det vises for øvrig til omtale av EØS-avtalens konkurransebestemmelser for foretak, statsstøtteregler og regler for statlige handelsmonopoler i St. prp. nr. 100 (1991-92).

4.6.1 Bestemmelser for foretak

Grunnlag og kompetanse

Konkurransereglene som gjelder for foretak finnes i Roma-traktatens artikler 3 g), 85-90 og et omfattende avledet regelverk. I hovedsak bygger reglene på forbudsprinsippet, dvs. at konkurransebegrensende avtaler og misbruk av dominerende stilling i markedet er forbudt. De grunnleggende forbud finnes i Roma-traktatens art. 85 som forbyr konkurransebegrensende avtaler m.v., og i art. 86 som setter forbud mot misbruk av dominerende stilling.

I henhold til Roma-traktatens art. 87 har Rådet, etter forslag fra Kommisjonen, kompetanse til å vedta forordninger og direktiver til gjennomføring av prinsippene i Romatraktatens art. 85 og 86. Vedtak må fattes med kvalifisert flertall. Nytt regelverk som går utenfor disse bestemmelsene, kan vedtas med enstemmighet i Rådet i henhold til Roma-traktatens art. 235. Denne bestemmelsen ble brukt til å vedta reglene om kontroll med foretakssammenslutninger (Rfo 4064/89).

Rådet har i form av forordninger gitt i medhold av art. 87 delegert til Kommisjonen å gi såkalte gruppeunntak i henhold til art. 85 nr. 3 og utfyllende prosessuelle gjennomføringsbestemmelser. Før Kommisjonen vedtar gruppeunntak eller gir utfyllende prosessuelle regler, har den plikt til å konsultere medlemsstatenes myndigheter gjennom møter i de rådgivende komiteer for konkurransesaker. Hvor Kommisjonen gir gruppeunntak har den dessuten plikt til å framlegge et utkast som sendes på høring til alle parter som kan berøres av unntaket.

Etter art. 90 har Kommisjonen kompetanse til å utstede direktiver og gjøre vedtak til gjennomføring av konkurransereglene for offentlige foretak og foretak som myndighetene gir særlige eller eksklusive rettigheter.

Virkeområde

EFs konkurranseregler anvendes bare på konkurransebegrensninger som har virkning på handelen mellom medlemslandene. Dersom konkurransebegrensningen bare har virkning innen ett land, vil forholdet falle inn under nasjonal konkurranselovgivning.

I EU praktiseres den såkalte effektdoktrinen. I dette ligger at EFs konkurranselovgivning anvendes på alle konkurransebegrensninger som har virkning innenfor medlemsstatenes territorium. Norske foretak som i stor grad driver eksport til EU, har således i praksis vært underlagt konkurransereglene også før EØS-avtalens ikrafttredelse. Effektdoktrinen ligger for øvrig også til grunn for fastleggingen av virkeområdet for den norske konkurranseloven.

Konkurransebegrensende avtaler

Roma-traktatens art. 85 setter forbud mot enhver avtale mellom foretak, alle vedtak truffet av sammenslutninger av foretak og alle former for samordnet opptreden, som merkbart kan påvirke handelen mellom medlemsland, og som har til formål eller følge å hindre, begrense eller fordreie konkurransen innenfor det felles marked. Som eksempel kan nevnes avtaler om prisfastsettelse mellom konkurrenter og avtaler om oppdeling av markeder eller produksjonskvoter.

For at forholdet skal kunne rammes av art. 85 nr. 1, må to eller flere foretak være involvert. Avtaler f.eks. mellom mor- og datterselskaper rammes som hovedregel ikke.

Forbudet gjelder både horisontale og vertikale avtaler m.v. Horisontale avtaler er avtaler mellom foretak som opererer på samme omsetningsnivå, f.eks. priskarteller, mens vertikale avtaler er avtaler som inngås mellom foretak på ulike nivåer i omsetningsrekken, f.eks. distribusjonsavtaler mellom produsent og forhandlere. Forbudet gjelder all ervervsmessig virksomhet, slik at både produksjon, kjøp og salg av varer og levering av tjenesteytelser omfattes.

Unntak

Forbudet i art. 85 nr. 1 er ikke absolutt. Kommisjonen kan med hjemmel i art. 85 nr. 3 gjøre unntak fra forbudet. Unntak kan gjøres både for enkeltavtaler og for hele grupper av avtaler. Vilkårene for å gi unntak er at avtalen bidrar til å forbedre produksjon eller omsetning av varer eller fremmer den tekniske eller økonomiske utviklingen. I tillegg kreves at resultatet av avtalen har positive virkninger for forbrukerne. Foretak som ønsker enkeltunntak må søke Kommisjonen om dette.

Kommisjonen kan i form av forordninger utstede gruppeunntak som unntar visse typer konkurransebegrensninger fra forbudet i art. 85 nr. 1. Avtaler som oppfyller vilkårene i et gruppeunntak, kan uten videre praktiseres. Det er med andre ord ikke nødvendig å søke Kommisjonen om enkeltunntak i disse tilfellene. Til nå har Kommisjonen gitt gruppeunntak for eneforhandleravtaler (Kfo 1983/83), avtaler om eksklusiv kjøpsplikt (Kfo 1984/83), avtaler om distribusjons- og serviceavtaler for motorkjøretøyer (Kfo 123/85), patentlisensavtaler (Kfo 2349/84), spesialiseringsavtaler (Kfo 417/85), forsknings- og utviklingsavtaler (Kfo 418/85), franchiseavtaler (Kfo 4087/88), knowhowlisensavtaler (Kfo 556/89), forsikringsavtaler (Kfo 3932/92), avtaler om edb-baserte reservasjonssystemer for lufttransporttjenester (Kfo 3652/93) og avtaler om felles planlegging og samordning av avganger, konsultasjoner om passasjer- og frakttakster innen ruteflyging, samt fordeling av ankomst- og avgangstider på flyplasser (slots) (Kfo 1617/93). I tillegg har Rådet gitt gruppeunntak for avtaler om transport med jernbane, på vei og innlands vannvei (Rfo 1017/68) og avtaler om sjøtransport (Rfo 4056/86). Gruppeunntakene har stor praktisk betydning for foretakene. Har foretakene antatt at en konkurransebegrensende avtale faller inn under et gruppeunntak, er de imidlertid ikke fritatt for bøter og andre sanksjoner dersom vurderingen er feilaktig.

Kommisjonen kan også gi foretakene en erklæring - en såkalt negativattest - om at en avtale ikke rammes av konkurransereglene. I tillegg kan Kommisjonen gi foretakene såkalte administrative uttalelser. En administrativ uttalelse er en erklæring om at Kommisjonen for tiden ikke finner grunn til å reise innvendinger i en sak.

Forbudet i art. 85 nr. 1 anvendes bare på konkurransebegrensninger som har en merkbar virkning på handelen mellom medlemsstatene. Som en veiledning om hva som ligger i kravet om merkbar virkning utstedte Kommisjonen i 1986 den såkalte bagatellkunngjøringen. Her sier Kommisjonen at avtaler normalt ikke vil ha merkbar virkning på samhandelen hvis markedsandelen for de involverte foretakene ikke overstiger 5 pst. av det relevante markedet. De samme foretaks samlede omsetning må heller ikke overstige 200 mill. ECU, dvs. ca. 1,7 mrd. kroner.

Konkurransebegrensende avtaler som er unntatt fra eller ikke omfattes av forbudet i art. 85, kan imidlertid falle inn under forbudet i art. 86.

Misbruk av markedsmakt

Roma-traktatens art. 86 retter seg mot foretak som på en utilbørlig måte utnytter sin dominerende stilling på det felles marked eller i en vesentlig del av dette. Et foretak kan f.eks misbruke sin dominerende stilling i markedet ved å behandle leverandører forskjellig, ved leveringsnektelse eller gjennom lojalitetsrabatter. Misbruk av markedsmakt er bare forbudt i den utstrekning handelen mellom medlemslandene påvirkes. Dersom virkningen bare inntreffer i ett land, hører saken inn under nasjonal lovgivning.

Foretaket må ha en dominerende stilling for å kunne rammes av forbudet. Det er derfor nødvendig å foreta en geografisk og produktmessig avgrensning av markedet. Markedsandelen er det viktigste kriterium ved vurderingen av om det foreligger dominans. Som hovedregel vil en markedsandel på under 40 pst. føre til at et foretak ikke anses å ha en dominerende stilling. Markedsandelen er ikke den eneste faktor det tas hensyn til. Kommisjonen og EF-domstolen har gjennom sin praksis vist at også andre faktorer kan ha relevans.

Kommisjonen kan ikke gjøre unntak fra art. 86, men foretak som er i tvil om deres handlemåte er forenlig med bestemmelsen, kan på samme måte som etter art. 85 be Kommisjonen om negativattest eller administrative uttalelser.

Offentlige foretak

Roma-traktatens art. 90 slår fast at EFs konkurranseregler med visse begrensninger også får anvendelse på offentlige foretak og virksomheter som det offentlige innrømmer særlige eller eksklusive rettigheter. Kommisjonen håndhever regelverket også i forhold til denne typen foretak og kan dessuten vedta direktiver eller fatte vedtak overfor medlemslandene der den finner det nødvendig. På telekommunikasjonsområdet har Kommisjonen utstedt to direktiver under art. 90, Kdir 88/301 om konkurranse på markedene for telekommunikasjon og Kdir 90/388 om konkurranse på markedene for teletjenester. Kommisjonen er opptatt av å vurdere sektorer som i dag er regulert og der konkurransen av denne grunn har vært begrenset.

Foretakssammenslutninger

Alle foretakssammenslutninger som faller inn under fusjonskontrollforordningen (Rfo 4064/89), skal meldes til Kommisjonen. Denne prøver så om foretakssammenslutningen er forenlig med forutsetningen om at det ikke skal dannes sammenslutninger som hindrer konkurransen innenfor EU. Forordningen kommer til anvendelse på fusjoner mellom to eller flere uavhengige foretak. Videre omfattes tilfeller der foretak, eller enkeltpersoner som allerede eier ett foretak, oppnår kontroll over et annet foretak f.eks. ved erverv av aksjer. To eller flere selskapers opprettelse av et fellesforetak (joint venture) faller i visse tilfeller også inn under reglene om foretakssammenslutninger.

Forordningen gjelder bare når foretakene som slutter seg sammen, er av en viss størrelse. Foretakenes samlede omsetning på verdensmarkedet må overstige 5 mrd. ECU, dvs. ca. 42 mrd. kroner. I tillegg må minst to av foretakene hver ha en omsetning innen EU på over 250 mill. ECU, dvs. ca. 2,1 mrd. kroner. Foretakssammenslutningen omfattes likevel ikke av EF-regelverket dersom foretakene har over to tredjedeler av sin samlede omsetning i ett og samme EU-land. I slike tilfeller vil forholdet eventuelt reguleres av nasjonal lovgivning.

Kommisjonen vurderer om de meldte sammenslutningene er forenlige med målene for det felles marked. Dersom sammenslutningen fører til eller forsterker en dominerende markedsposisjon som i betydelig grad hindrer effektiv konkurranse innen det felles marked eller en vesentlig del av det, skal den erklæres uforenlig med det felles marked. Sammenslutningen kan i slike tilfeller ikke gjennomføres.

Håndheving av regelverket

Roma-traktatens art. 87 gir Rådet fullmakt til å vedta de nærmere bestemmelser om håndheving av konkurransereglene. Rådsforordning nr. 17 fra 1962 er den viktigste av disse. Forordningen inneholder kompetanse- og prosedyreregler for praktiseringen av art. 85 og 86. Forordningen gir Kommisjonen hovedansvaret for å håndheve bestemmelsene. Kommisjonen kan ta opp en sak enten etter at saken er meldt av de involverte foretak, etter at en tredje part har anmodet om det, eller etter eget initiativ.

Dersom bestemmelsene i art. 85 eller 86 ikke overholdes, kan Kommisjonen kreve at foretakene bringer forholdet til opphør og ilegge tvangsmulkt dersom vedtaket ikke følges opp. Som sanksjon mot regelbrudd som alt er begått, kan Kommisjonen ilegge foretakene bøter med størrelse fra 1000 til 1 mill. ECU, dvs. 8350 - 8,4 mill. kroner, alternativt maksimalt 10 pst. av foretakenes omsetning i foregående regnskapsår.

Til håndhevingen av konkurransereglene kan Kommisjonen kreve opplysninger av medlemslandenes myndigheter og av foretak. Når den mener det er nødvendig, kan Kommisjonen også foreta kontroller hos foretakene. Foretak som ikke overholder opplysningsplikten eller hindrer kontrollarbeidet, kan ilegges bøter og tvangsmulkter. For at Kommisjonen skal kunne ilegge slike sanksjoner, må den ha fattet vedtak som pålegger foretaket å gi opplysninger.

Før Kommisjonen treffer sin avgjørelse i en sak, har de berørte foretak rett til å uttale seg. Foruten rett til hele tiden å inngi skriftlige bemerkninger til saken, har foretakene rett til å gi sin framstilling av saken i et høringsmøte. Til slike møter innkaller Kommisjonen foretak og personer som kan bidra til sakens opplysning. Videre skal representanter for myndighetene i medlemslandene innkalles. På høringsmøtet kan de innkalte foretak gi sin vurdering av saken og eventuelle bevis.

Før avgjørelse treffes, plikter Kommisjonen også å konsultere den rådgivende komite for konkurransesaker. Møtene i den rådgivende komite gir nasjonale myndigheter anledning til å påvirke Kommisjonens avgjørelser. Komiteen har imidlertid bare rådgivende oppgaver.

Kommisjonens ansatte har taushetsplikt med hensyn til alle opplysninger som tilflyter dem i behandlingen av konkurransesaker. Innhentede opplysninger kan bare benyttes i forbindelse med håndhevingen av den konkrete sak. Taushetsplikten gjelder også nasjonale myndigheter.

Domstolskontroll

Kommisjonens vedtak kan overprøves av EF-domstolen. Siden 1989 er det Førsteinstansdomstolen i EF som har hatt kompetansen til å avgjøre hvorvidt Kommisjonens vedtak i konkurransesaker er i overensstemmelse med bestemmelsene i Roma-traktaten.

Førsteinstansdomstolens avgjørelse kan ankes til EF-domstolen forsåvidt gjelder lovanvendelsen, men ikke bevisbedømmelsen.

Nasjonale myndigheters rolle ved håndheving av konkurransereglene

Kommisjonen skal samarbeide nært med medlemsstatenes myndigheter også på andre måter enn gjennom nasjonale myndigheters adgang til å delta i de rådgivende komiteer og på høringer. De nasjonale myndigheter skal gis kopi av de viktigste dokumenter som kommer inn til eller sendes ut fra Kommisjonen. Medlemslandenes myndigheter har dessuten rett til å uttale seg om sakene på ethvert stadium.

Kommisjonen har på den annen side rett til å få alle nødvendige opplysninger fra nasjonale myndigheter i medlemslandene. Kommisjonen kan også kreve bistand fra nasjonale myndigheter i forbindelse med kontrollbesøk i foretak. Bistanden kan gis enten ved at nasjonale myndigheter foretar kontroller på vegne av Kommisjonen eller ved at nasjonale myndigheter bistår under kontroller ledet av Kommisjonen. I begge tilfeller plikter nasjonale myndigheter å gi bistand som er nødvendig for at kontrollen skal kunne gjennomføres som forutsatt.

Forhandlingene og forhandlingsresultatet

Siden EFs konkurranseregler i hovedsak er gjort til norsk rett gjennom EØS-avtalen, har det ikke vært problemer knyttet til medlemskapsforhandlingene på konkurranseområdet. For de varegrupper som ikke er omfattet av EØS-avtalen, har det vært forhandlet om tilpasning til det nye regelverket. Det vises til avsnittene om landbruk og fiske.

På det prosessuelle området innebærer EU-medlemskap visse forskjeller i forhold til EØS-avtalen, i det Kommisjonen og Domstolen overtar storparten av de sakene som ellers ville falle på EFTA-pilarens organer.

Ved et EU-medlemskap vil EØS-avtalens konkurranseregler bli avløst av EFs konkurranseregler. For foretak innenfor saksområder som ikke er omfattet av EØS-avtalen, innebærer dette at de etter denne dato ikke kan opprettholde praksis som strider mot regelverket. For å unngå sanksjoner er det imidlertid som hovedregel tilstrekkelig at avtaler som eksisterer på tidspunktet for Norges tiltredelse, meldes til Kommisjonen innen seks måneder etter denne datoen. Dette gjelder ikke for avtaler som allerede er omfattet av EØS-avtalens regelverk.

Fra datoen for Norges tiltredelse til EU er Kommisjonen kompetent til å håndheve konkurransereglene overfor norske foretak. Saker som etter EØS-avtalen er til behandling hos EFTAs overvåkingsorgan, vil bli overført til Kommisjonen for videre behandling etter EF-regelverket. Avgjørelser om enkeltunntak truffet av EFTAs overvåkingsorgan i henhold til EØS-avtalens konkurranseregler vil bli videreført og anvendt som om de var gitt av Kommisjonen.

Behovet for endring av norske lover og forskrifter

EU-medlemskap krever ingen harmonisering av nasjonal konkurranselovgivning. Konkurransereglene i Roma-traktaten anvendes bare på konkurransebegrensninger som har virkninger på handelen mellom medlemslandene. Den norske konkurranseloven (lov 11. juni 1993 nr. 65) vil bli anvendt på konkurransebegrensninger som har sin virkning i Norge. Det kreves ingen endringer av denne loven.

Ved medlemskap i EU vil Roma-traktatens konkurransebestemmelser, og alle forordninger vedtatt til utfylling og gjennomføring av disse, bli direkte anvendelige i Norge. Bare hvor regelverket selv krever gjennomføring i norsk lovgivning, vil regelendringer være nødvendige. Kommisjonen må dessuten sikres samme adgang til å gjennomføre kontrollbesøk i norske foretak som EFTAs overvåkingsorgan har i dag.

Norges frihandelsavtale med Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) inneholder visse konkurranseregler. Avtalen har fortsatt gyldighet ved siden av EØS-avtalen. For å oppfylle avtalens forpliktelser gjelder lov 7. juni 1974 nr. 22 om prisregler for jern og stål. Denne loven vil bli overflødig ved eventuelt medlemskap, og kan derfor oppheves.

4.6.2 Statsstøtte

EF-samarbeidet på statsstøtteområdet er etablert for å forhindre at statsstøtte brukes for å gjøre foretak i ett land mer uavhengig av markedets konkurransekrav enn konkurrentene i andre land, og derigjennom fordreier samhandelen. Parallelt med gjennomføringen av det indre marked, har man i EF prioritert en mer effektiv kontroll med bruken av statsstøtte til næringslivet for å begrense det spillerom konkurrerende medlemsland har for å tilgodese eget næringsliv gjennom bruk av statsstøtte. Praktiseringen av regelverket gjøres samtidig mer konsistent og forutsigbar gjennom en videre utvikling av regelverket.

Grunnlag og kompetanse

Regelverket i EF og de prosedyrer som er knyttet til statsstøtte er hjemlet i Roma-traktatens artikler 92-94. Regelverket dekker i prinsippet statsstøtte til alle sektorer av næringslivet. Transportstøtte reguleres imidlertid også av Roma-traktatens art. 77, som åpner for mer støtte til denne sektoren. Anvendelse av art. 92-94 overfor landbrukssektoren og fiskerisektoren er regulert i art. 42 i Roma-traktaten. Det vises meldengens kap. 4.3 om transport og kommunikasjoner, 5.2 om landbruk og 5.3 om fiskeri. EKSF-traktatens artikler 4, 54 og 95 omhandler spesielt statsstøtte til kull- og stålsektoren.

Med utgangspunkt i artiklene 92-94 i Roma-traktaten og art. 95 i EKSF-traktaten er det utarbeidet regelverk og retningslinjer som konkretiserer hvordan artiklene skal tolkes. Dette avledete regelverket har i de fleste tilfeller form av retningslinjer og meddelelser vedtatt av Kommisjonen, samt brev fra Kommisjonen til medlemslandene, og er formelt sett ikke bindende. Unntak er rådsdirektivet for støtte til skipsbyggingssektoren og kommisjonsdirektivene som omhandler innsyn i finansielle transaksjoner med offentlig foretak. Disse er bindende. Også det avledete regelverk for kull- og stålprodukter under EKSF-avtalen er bindende. Dette består av kommisjonsbeslutninger truffet etter enstemmig samtykke fra Rådet.

Nærmere om innholdet i bestemmelsene

Regelverket innebærer ikke et generelt forbud mot statsstøtte. I følge art. 92 nr. 1 er det alle former for statsstøtte som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer, som er uforenlig med det felles marked. Støtten må da påvirke samhandelen mellom medlemslandene. Med statsstøtte menes ikke bare støtte fra staten, men også støtte fra fylkeskommunale og kommunale myndigheter, såvel som støtte med offentlig midler fra andre institusjoner. Statsstøttebegrepet er vidtrekkende og omfatter enhver økonomisk fordel som favoriserer en virksomhet eller bestemte bransjer i forhold til andre virksomheter i det felles marked, herunder bl. a. direkte subsidier, selektive skattelettelser, rentefordeler, garantier gitt på ikke-kommersielle betingelser, og salg av grunn, bygg, varer og tjenester under markedspris.

Forbudet mot konkurransevridende offentlig støtte er ikke absolutt. I art. 92 åpnes det for en rekke unntak.

Forbudet gjelder således ikke støtte av sosial karakter gitt til den enkelte forbruker, under forutsetning av at det ikke innebærer diskriminering av produktene fra noen medlemsstater, samt støtte i forbindelse med naturkatastrofer eller andre eksepsjonelle hendelser.

Videre kan følgende støtteformål anses å være tillatt:

a) støtte som har til formål å fremme den økonomiske utviklingen i områder der levestandarden er unormalt lav, eller der det er alvorlig undersysselsetting

b) støtte til viktige prosjekter av felles europeisk betydning eller støtte for å bøte på en alvorlig forstyrrelse av økonomien i en av medlemsstatene

c) støtte som har til formål å lette utviklingen av enkelte næringsgrener eller på enkelte økonomiske områder, forutsatt at støtten ikke endrer vilkårene for samhandelen i et omfang som strider mot felles interesser

d) støtte til fremme av kulturen og vern av kulturarven, når slik støtte ikke endrer samhandels- og konkurransevilkårene på en måte som strider mot de felles interesser

e) andre former for støtte hvor Rådet på forslag fra Kommisjonen treffer beslutning med kvalifisert flertall.

Med hjemmel i disse unntakene åpner det avledete regelverk bl. a. for støtte til små og mellomstore bedrifter, forskning og utvikling (FoU), miljøtiltak, og krise- og omstruktureringstiltak. Videre defineres vilkårene for tillatt regionalstøtte nærmere, jfr. omtalen under avsnittet om regionalpolitikk. I det avledete regelverk er det også fastsatt en nedre beløpsgrense for hvilken støtte Kommisjonen overhodet anser å kunne påvirke samhandelen.

Selv om det meste av det avledete regelverk ikke er formelt bindende, ligger det til grunn for Kommisjonens vurdering av hvilken støtte som er forenlig med regelverket. Dette er samtidig et regelverk i stadig utvikling både hva gjelder innhold og praktisk oppfølging. Kommisjonen har innført en ordning med faste møter med medlemsstatene for å drøfte utforming av nytt regelverk.

Overvåking og håndheving

Art. 93 utgjør det rettslige grunnlag for overvåking og håndheving av statsstøtteregelverket. Det framgår at alle eksisterende støtteordninger skal granskes løpende av Kommisjonen og at alle planer om å innføre nye støttetiltak eller endringer i eksisterende skal meddeles Kommisjonen. Hvis et eksisterende eller et planlagt støttetiltak etter Kommisjonens oppfatning er uforenlig med statsstøtteregelverket, kan Kommisjonen etter å ha gjennomført en prosedyre hvor alle berørte parter får anledning til å uttale seg, vedta at et støttetiltak skal endres, oppheves eller ikke innføres. I praksis løses de fleste støttesaker av Kommisjonen og det aktuelle medlemsland før det kommer så langt som til formell åpen prosedyre.

Retten til å pålegge en medlemsstat å oppheve eller endre en eksisterende støtteordning og til å godkjenne alle planer om innføring av nye støttetiltak, betyr at Kommisjonen har større myndighet på statsstøtteområdet enn på de fleste andre områder. Kommisjonens avgjørelser kan imidlertid ankes til EF-domstolen.

Med hjemmel i art. 93 har Kommisjonen vedtatt avledet regelverk som fastsetter nærmere bestemmelser om hvilke støttetiltak som krever forhåndsmelding og godkjenning av Kommisjonen, tidsfrister for Kommisjonens behandling samt krav om etterhåndsrapportering av faktiske utgifter under eksisterende støtteordninger. Det framgår også av det avledete regelverk at Kommisjonen kan kreve ny meldepliktig støtte som er iverksatt før den er godkjent av Kommisjonen, tilbakebetalt hvis støtten er i strid med reglene i art. 92. Kommisjonens avgjørelse retter seg i slike tilfeller til medlemslandets myndigheter, som pålegges å søke beløpet tilbakebetalt fra vedkommende foretak. Retten til å kreve ulovlig utbetalt støtte tilbakebetalt er blitt bekreftet i flere domstolsavgjørelser.

Forhandlingene og forhandlingsresultatet

I EØS-avtalen er det inntatt et statsstøtteregelverk som i all hovedsak tilsvarer regelverket i Roma-traktaten. Landbrukssektoren og fiskerisektoren omfattes imidlertid ikke av EØS-avtalens statsstøtteregelverk.

Utenfor landbruks- og fiskeriområdet er de vesentlige konsekvenser av EU-medlemskap på statsstøtteområdet av prosedyremessig karakter. I stedet for EFTAs overvåkingsorgan vil det være Kommisjonen som skal håndheve statsstøtteregelverket overfor norske myndigheter.

De praktiske rutiner rundt organisering av melding, godkjenning og rapportering av støtte vil ikke måtte legges om nevneverdig. Norge vil imidlertid gjennom EU-medlemskap være sikret økt innflytelse på utformingen av særlig det ikke-bindende regelverk, bl. a. ved deltakelse på de faste fellesmøter som Kommisjonen arrangerer med medlemslandene. I tillegg vil den mulighet for bruk av sanksjoner som ligger nedfelt i art. 64 i EØS-avtalen, fjernes. Denne artikkel en kan i dag påberopes i tilfeller hvor en av partene mener Kommisjonen eller EFTAs overvåkingsorgan ikke håndhever statsstøtteregelverket i EØS-avtalen på en tilfredsstillende måte.

Behovet for endring av norske lover og

forskrifter

EØS-avtalens regler om statsstøtte er gjennomført ved lov om offentlig støtte av 27. november 1992 og forskrift om offentlig støtte av 4. desember 1992. Forhandlingsresultatet foranlediger ikke nevneverdige endringer i dette regelverket. Det må imidlertid foretas tekniske justeringer i både loven og forskriften som følge av at man ikke lenger skal forholde seg til EØS-avtalen og EFTAs overvåkingsorgan, men til EF-regelverket og Kommisjonen.

4.6.3 Statlige handelsmonopoler

Grunnlag og kompetanse

Regelverket vedrørende statlige handelsmonopoler er en del av bestemmelsene om det frie varebytte. Reglene finnes i Roma-traktatens art. 37. Den avledete retten om statlige handelsmonopoler er begrenset til landbruksvarer samt et antall rekommandasjoner fra Kommisjonen.

Når det gjelder overvåking og håndheving av regelverket vedrørende statlige handelsmonopoler, har Kommisjonen ikke de særlige fullmakter den har i saker som gjelder konkurransereglene.

Nærmere om innholdet i regelverket

Det følger av Roma-traktatens art. 37 at statlige handelsmonopoler skal tilpasses for å hindre forskjellsbehandling av varer fra medlemslandene. Formålet med bestemmelsen er å motvirke at traktatens generelle regler om det frie varebytte omgås ved at det gjennom handelsmonopoler opprettholdes eller opprettes handelshindringer eller skjer usaklig forskjellsbehandling. Art. 37 krever ikke at statlige handelsmonopoler skal oppheves, men at de om nødvendig må tilpasses.

For en mer utfyllende beskrivelse av regelverket og omtale av EF-domstolens praksis vedrørende statlige handelsmonopoler vises til St.prp. nr. 100 (1991-92).

Forhandlingene og forhandlingsresultatet

Norge har gjennom EØS-avtalens art. 16, som i hovedsak tilsvarer Roma-traktatens art. 37 nr. 1, påtatt seg å gjennomføre de forpliktelsene som gjelder statlige handelsmonopoler.

På denne bakgrunn ble behovet for tilpasning av de statlige handelsmonopolene i Norge vurdert i forbindelse med EØS-forhandlingene.

Vurderingen ledet til at Norsk Medisinaldepots enerett til import og engrossalg av legemidler ble opphevet. Likeledes ble alkohollovens bestemmelser om Vinmonopolets enerett til import og engrossalg av utenlandsk produsert øl, som i praksis kunne virke diskriminerende, opphevet fra 1. januar 1994. Som en oppfølging av EØS-avtalens forpliktelser gav Sosial- og helsedepartementet dessuten med virkning fra 1. januar 1994, nye regler om Vinmonopolets innkjøp og produktutvalg av brennevin, vin og sterkøl. De nye reglene skal sikre at det ikke finner sted forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet og innfører alternative utvelgelsesprosedyrer for de varer som kommer i utsalgene.

Under EØS-avtalen har EFTAs overvåkingsorgan ansvaret for å sikre at avtalens forpliktelser oppfylles av EFTA-landene. EFTAs overvåkingsorgan er, sammen med norske myndigheter, i ferd med å gjennomgå den norske tilpasning av de statlige handelsmonopoler, med vekt på alkoholmonopolet. I løpet av denne gjennomgangen vil Overvåkingsorganet kunne ta opp forhold ved monopolet som det for sin del mener strider mot avtalen. I siste omgang vil en eventuell tvist kunne bringes inn for EFTA-domstolen til avgjørelse.

Norge har gjennom EØS-avtalen allerede påtatt seg å gjennomføre de forpliktelsene til tilpasning av statlige handelsmonopoler som hviler på EFs medlemsland. Gjennomføring av avtaleforpliktelser er et rent nasjonalt ansvar. Under medlemskapsforhandlingene som man derfor fra norsk side ikke grunn til å ta opp spørsmålet om tilpasning av de statlige handelsmonopoler som omfattes av EØS-avtalen.

Sverige og Finland valgte under medlemskapsforhandlingene å ta spørsmålet om sine respektive alkoholmonopolers tilpasning opp med Kommisjonen. Dette initiativet førte til drøftelser om alkoholmonopolenes stilling, og gjennom en brevveksling med Kommisjonen har Sverige og Finland forpliktet seg til å avvikle sine produksjons-, import-, eksport- og engrosmonopoler. De to landene viser til disse brevvekslingene i erklæring nr. 51 vedlagt Sluttakten.

Norge har ikke inngått noen tilsvarende brevveksling med Kommisjonen. I et brev til Norges forhandlingsleder, gav imidlertid Kommisjonen som sin oppfatning uttrykk for at de norske alkoholmonopolene ikke er i overensstemmelse med EF-retten, verken i medlemskaps- eller EØS-sammenheng. På denne bakgrunn foreslo man at det skulle inngås en likelydende brevveksling mellom Kommisjonen og Norge. For Norge var dette ikke noe aktuelt alternativ, av de grunner som er anført ovenfor. I det norske svarbrevet ble det gjentatt at Norge aksepterer gjeldende EF-rett vedrørende statlige handelsmonopoler, samtidig som man forsikret at Norge ville foreta de nødvendige endringer i nasjonal lovgivning for å sikre at denne er i overensstemmelse med EF-retten ved tiltredelsen.

Brevvekslingen mellom Kommisjonen og Norge skaper ingen nye rettslige forpliktelser for Norge utover det som følger av EØS-avtalen. Den er heller ikke inntatt i eller vist til i tiltredelsesdokumentene.

Regjeringen og Vinomopolet vurderer å foreta enkelte andre endringer i dagens ordninger. Dette gjelder bl.a. Vinmonopolets regnskapsførsel, innføring av en egen klageordning for beslutninger om markedsadgang, agentenes virksomhet og reglene for teknisk sprit. Forutsetningen er at slike endringer ikke vil berøre de alkoholpolitiske målsetninger som monopolordningene skal ivareta.

Som del av landbrukspolitikken er Statkorns eneretter ikke omfattet av EØS-avtalen. For omtale av behandlingen av Statkorn i medlemskapsforhandlingene vises til meldingens kap 5.2 om landbruk.

4.7 FORBRUKERVERN

4.7.1 Innledning

For Regjeringen har målsettingen om et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø stått sentralt i internasjonalt samarbeid om forbrukervern. Gjennomføringen av et enhetlig regelverk med fritt varebytte og fri bevegelighet for tjenester over landegrensene forutsetter at forbrukerne har tillit til nye produkter på markedet. Dette fordrer høye og ensartede krav til produktenes sikkerhet. Ved kjøp av varer og tjenester over landegrensene kreves det videre informasjon om produkttilbudet og trygghet for at forbrukernes rettigheter ivaretas dersom problemer oppstår.

EFs regelverk på forbrukersektoren omfattes i sin sin helhet av EØS-avtalen. Medlemskap i EU vil ikke medføre ytterligere endringer av norske lover og forskrifter. For Norges vedkommende innebar gjennomføringen av EØS-avtalen kun mindre endringer i nasjonalt regelverk. Disse endringene gir forbrukerne bedre rettigheter enn det tidligere norske bestemmelser gav. Det gjelder bl.a. reglene for forbrukerkreditt, pakkereiser og salg utenfor faste forretningssted (dørsalg, salg på messer mv.).

EFs regelverk på forbrukerområdet gjelder dels sikkerhetskrav til produkter, og dels forbrukerrettigheter og regler knyttet til omsetning og markedsføring av varer og tjenester. Utgangspunktet for EFs regelverk for forbrukerrettigheter er etablering av minstekrav (minimumsbestemmelser) med rett for det enkelte medlemsland til å fastsette strengere regler på nasjonalt nivå. EFs regelverk på dette området fattes ved kvalifisert flertall.

For nærmere redegjørelse av EØS-samarbeidet om forbrukervern vises til fremstillingen i St.prp. nr. 100 (1991-92), kap. 7.4, og St.prp. nr. 40 (1993-94), kap. 6.3.

4.7.2 Bakgrunn, regelverk og prioriteringer

Forbrukervern var opprinnelig ikke omtalt i Roma-traktaten. Da Enhetsakten ble vedtatt i 1986 ble det tatt inn en ny art. 100 A som fastslår at forbrukervern basert på et høyt beskyttelsesnivå skal gjenspeiles i Kommisjonens forslag til tiltak for å gjennomføre det indre marked. Art. 100 A er begrunnet i og knyttet til realiseringen av det indre marked, og gir således ingen hjemmel for fellesskapelige tiltak med andre siktemål.

I forbindelse med vedtakelsen av Maastricht-traktaten gikk EU-landene et viktig skritt videre på forbrukerområdet. I en ny art. 129 A i EF-traktaten heter det at Fellesskapet skal bidra til et høyt nivå for forbrukervern, dels gjennom tiltak som blir fattet på grunnlag av art. 100 A, og dels gjennom spesielle tiltak som støtter og utfyller medlemslandenes politikk med hensyn til å beskytte forbrukernes helse, sikkerhet og økonomiske interesser, og ved å sørge for nødvendig informasjon til forbrukerne. I begge tilfeller vil Rådet fatte vedtak med kvalifisert flertall. Artikkelen sier forøvrig at tiltak på fellesskapsnivå ikke er til hinder for at medlemsstatene opprettholder eller vedtar strengere beskyttelsestiltak sålenge de er forenlige med EFs regelverk forøvrig.

Gjennom denne bestemmelsen har EF definert forbrukervern som et selvstendig samarbeidsområde og også etablert en generell hjemmel for felles tiltak på området.

EF-samarbeidet om forbrukervern har helt siden 1975 også omfattet handlingsprogrammer som i stadig mer konkret grad har trukket opp prioriteringer for fremtidige aktiviteter og regelverk. Det nåværende handlingsprogram gjelder perioden 1993-95. Programmet legger særlig vekt på å fremme tiltak som ivaretar forbrukernes interesser innenfor finanssektoren, eksempelvis ved bruk av betalingskort. Å sikre større åpenhet og innsyn for forbrukerne i lånemarkedet er et annet prioritert spørsmål.

Beskyttelse mot farlige produkter er et sentralt felt innen samarbeidet om forbrukervern. Et direktiv om produktsikkerhet trer i kraft i juni 1994. De strengere og mer enhetlige reglene vil føre til bedret produktsikkerhet på fellesskapsnivå. Gjennom en forordning om sikkerhetskontroll er det også etablert felles regler for kontroll med varer importert fra tredjeland. Samlet innebærer regelverket et omfattende system for informasjon og felles tiltak for å forebygge skader og å stanse farlige produkter.

EF har også egne regelverk med sikkerhetskrav til leketøy, maskiner og personlig verneutstyr, og det forberedes lovgivning om baby- og spedbarnsutstyr. Et gjennomgående trekk ved disse reglene er at de stiller store og tildels nye krav til myndighetenes tilsyn.

Forbrukerrettigheter i EFs regelverk er i hovedsak gitt som felles minimumsregler med mulighet for landene til å innføre mer omfattende beskyttelse. De viktigste områdene som er dekket gjelder villedende reklame, kredittkjøp, prisinformasjon, pakkereiser og salg utenfor fast forretningssted. EF er dessuten i ferd med å vedta regelverk for såkalte «time-share» kontrakter, et problemområde som norske forbrukere har møtt særlig i utlandet. Med hensyn til forbrukerbeskyttelse ved fjernsalg (salg via telefon, TV, postordre etc.) foreligger det et forslag til direktiv som forventes vedtatt i løpet av 1994. Det er videre satt i gang arbeid med de generelle problemene knyttet til rettigheter og tvisteløsning ved kjøp over landegrensene.

4.8 FORSKNING, TEKNOLOGISK UTVIKLING OG INFORMASJONSTJENESTER

4.8.1 Innledning

Samarbeid om forskning og utvikling (FoU) har fått økende betydning i EU. Grunnene til det er flere: Ønsket om å fremme utviklingen av europeisk næringsliv og industri, bidra til å løse felles miljøproblemer, møte sosiale og medisinske utfordringer, samt øke utveksling av kunnskaper og mobilitet av forskere medlemslandene imellom. Forskningen har også betydning i innsatsen for å skape nye arbeidsplasser.

Manglende evne til omstilling og til å ta i bruk ny teknologi ble ansett som en av årsakene til den økonomiske stagnasjonen i EU-landene på 1970-tallet. Felles satsing på FoU ble derfor en viktig faktor i EU-landenes innsats for å styrke næringslivets konkurranseevne. De seneste årene har EF spesielt lagt vekt på å styrke det teknologiske grunnlaget for små og mellomstore bedrifter.

Sammenlignet med hva som brukes nasjonalt er omfanget av EU-landenes forskningssamarbeid relativt beskjedent. Den felles forskningsinnsats i EF utgjør ca. 4 prosent av medlemslandenes totale satsing på FoU (1992). Andelen har vokst noe de senere år. De felles rammeprogrammene skal ikke erstatte medlemslandenes egen forskningspolitikk. Programmene skal utfylle og understøtte den nasjonale FoU-innsats. Vedtak om rammeprogrammene på forskningsområdet skjer ved enstemmighet i Rådet, delprogrammene ved kvalifisert flertall.

Det var først på 1980-tallet denne satsingen fikk et omfang av betydning. I 1984 ble det første rammeprogram for forskning iverksatt. Rammeprogrammene er inndelt i en rekke delprogrammer på bestemte forskningsområder og -sektorer. De er fire-femårige og overlapper hverandre. EF er nå inne i avslutningen av det tredje rammeprogram, og det fjerde vil starte opp i 1995.

Selv om forskning for å styrke næringslivet fortsatt har høy prioritet, er perspektivet etter hvert blitt utvidet. EF har sett behovet for å satse på forskning som ett viktig element i arbeidet for å løse samfunnsmessige problemer og støtte opp under andre områder av Fellesskapets politikk : Miljøvern, helse og medisin, landbruk og fiskeri, transport og mobilitet. Utover samarbeidet EU-landene imellom, er det etablert et forskningssamarbeid med øst-europeiske land og et eget samarbeidsopplegg med utviklingsland.

Rammeprogrammene finansierer såkalt «prekompetitiv» FoU. Det betyr at forskningen ikke har som mål å utvikle ferdige produkter og prosesser, men å legge det teknologiske grunnlaget for senere produktutvikling. Samarbeidet om den markedsnære forskningen som skal lede fram til resultater som kan utnyttes forretningsmessig skjer innen rammen av det europeiske industriforskningssamarbeidet EUREKA. Dette samarbeidet omfatter både EU og EFTA-landene, samt andre europeiske land som f.eks. Russland.

Norge deltar gjennom EØS-avtalen fullt ut i EFs tredje rammeprogram for forskning, med unntak av to EURATOM-programmer for nukleær forskning (kjernekraft). EØS-avtalen dekker også deltakelse i programmer for informasjonstjenester utenfor rammeprogrammet. Forskjellen mellom EØS-avtalen og et EU-medlemskap vil derfor være liten på forskningsområdet.

Deltakelse i EU-landenes forskningssamarbeid bidrar til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne og øke kvaliteten på norsk forskning. Erfaringene fra samarbeidet under EØS-avtalen viser at søknader med norske deltakere har høyere innvilgelsesprosent enn hva tilfellet er for gjenomsnittet for EU-landene.

For nærmere beskrivelse av EØS-samarbeidet på dette området vises til omtalen i St.prp. nr. 100 (1991-92), kap. 7.5, s. 287-292.

4.8.2 Traktatgrunnlag

Det formelle grunnlag for EFs nåværende engasjement på forskningsområdet ble først etablert gjennom Enhetsakten av 1987, og er ytterligere utvidet gjennom Maastricht-traktaten. Bestemmelsene fremgår av Roma-traktatens art. 130 F-P.

Art. 130 F fastslår at Fellesskapet skal ha som mål å styrke det vitenskapelige og teknologiske grunnlag for industrien og å fremme alle de forskningstiltak som anses nødvendig i henhold til andre kapitler i Roma-traktaten. Art. 130 G fastsetter på hvilken måte målet skal nås : Gjennom programmer, samarbeid med tredjeland, utnyttelse og spredning av resultater, samt forskerutdanning og -mobilitet.

Art. 130 H sier at Fellesskapet og medlemslandene skal samordne sin virksomhet innen FoU for å sikre sammenheng mellom nasjonal politikk og Fellesskapets politikk. Bak denne bestemmelsen ligger et ønske om å konsentrere ressursene på det nivå som er mest hensiktsmessig og å unngå urasjonell ressursbruk.

De øvrige artiklene som omhandler forskning fastsetter prosedyrene for iverksettelse av rammeprogrammene og andre forskningstiltak. Vedtak om et nytt rammeprogram skjer ved enstemmighet i Rådet. De enkelte delprogrammene innenfor rammeprogrammet vedtas av Rådet med kvalifisert flertall.

Når det gjelder programmene for kjernekraftforskning hører disse formelt inn under EURATOM-traktatens bestemmelser, og er således underlagt andre behandlingsprosedyrer enn forskningen forøvrig.

4.8.3 Forskningssamarbeidets innhold og prioriteringer

EFs tredje rammeprogram for forskning utløper i 1994. Rådet har nylig vedtatt innholdet i det fjerde rammeprogram. Dette viderefører i stor grad aktivitetene under det tredje rammeprogram, men organiseringen er en annen. Forskningsområder som tidligere lå utenfor rammeprogrammene er innlemmet, og nye områder er også kommet til.

Det fjerde rammeprogram har et økonomisk omfang på 12,3 milliarder ECU (omlag NOK 102 milliarder), og det er åpnet for en tilleggsbevilgning på 700 millioner ECU fra 1996. Programmet vil gå fram til 1998. Det er delt i fire aktiviteter: Forskningsprogrammer, internasjonalt samarbeid, spredning og utnyttelse av resultater, samt forskerutveksling og

-mobilitet. De tre siste aktivitetene kan anses som støtteaktiviteter til forskningsprogrammene.

Det fjerde rammeprogram omfatter følgende aktiviteter og delprogrammer (prosentandel av rammeprogrammets økonomiske ramme er angitt i parantes) :

i) Forskningsprogrammene samlet, (86,88%)

herunder

- Telematikk (6,85%)

- Kommunikasjonsteknologi (5,12%)

- Informasjonsteknologi (15,71%)

- Produksjons- og materialteknologi (13,88%)

- Måling og prøving (2,34%)

- Miljøvern (6,93%)

- Havforskning og -teknologi (1,85%)

- Bioteknologi (4,49%)

- Biomedisin og helse (2,73%)

- Landbruk, agroindustri og fiskeri (5,56%)

- Ikke-nukleær energi (8,15%)

- Sikkerhet ved nukleær fisjon (3,37%)

- Kontrollert termonukleær fusjon (6,83%)

- Transportpolitikk (1,95%)

- Samfunnsvitenskap (1,12%)

ii) Internasjonalt samarbeid (4,39%)

Omfatter samarbeid med utviklingslandene, Øst-Europa, ikke-europeiske industriland og europeiske forskningsprogrammer som COST (teknologisk og vitenskapelig samarbeid) og EUREKA (teknologisk utvikling i næringsliv og industri).

iii) Utnyttelse og spredning

av resultater (2,68%)

iv) Forskerutveksling og

og -mobilitet (6,05%)

Samarbeidet innen de enkelte forskningsprogrammer foregår i prosjekter som utvelges på grunnlag av søknader fra europeiske forskningsmiljøer og bedrifter. Søknadene må oppfylle flere krav: Prosjektet skal ha faglig høy kvalitet, det skal være relevant i forhold til målene for programmet, deltakerne må komme fra flere europeiske land (vanligvis deltar fire-fem miljøer i et prosjekt), og søknaden må inneholde planer for utnyttelse av resultatene, et kostnadsanslag og en tidsplan.

Det eksisterer to hovedtyper prosjekter. Den vanligste er basert på prinsippet om «delt kostnad». EF dekker da inntil 100% av tilleggskostnadene for universiteter og høyskoler eller 50% av totalkostnadene for bedrifter og institutter. De resterende 50% må skaffes til veie ved egne midler eller fra andre kilder. Den andre prosjekttypen er «nettverks-prosjekter» hvor forskningsmiljøer i forskjellige europeiske land kobler eksisterende virksomhet. Kommisjonen finansierer derfor ikke selve forskningen, men dekker de ekstrautgifter nettverket medfører.

Informasjonsteknologien (IT) understøtter i økende grad all vare- og tjenesteproduksjon. Dette gjenspeiles i rammeprogrammet. Som det fremgår av innholdet i det fjerde rammeprogram, er delprogrammet for IT det største enkeltprogrammet, og de tre programmene relatert til IT og kommunikasjonsteknologi vil få nærmere 30 prosent av det fjerde rammeprogrammets samlede finansielle ressurser.

Mens programmene i 1980-årene primært var teknologiorientert med sikte på å oppnå vekst i IT-industrien, vil IT-programmene utover i 1990-årene være rettet mot å utvikle infrastrukturen med vekt på å lette tilgjengeligheten av teknologien og øke brukervennligheten. I det fjerde rammeprogram vil IT-programmene i større utstrekning bli utformet ut fra brukernes og markedets behov. Det legges bl.a. opp til en videre utvikling av hjelpemidler for eldre og funksjonshemmede.

Informasjonsteknologiens betydning fremholdes også i EUs Hvitbok om «Vekst, konkurranseevne og sysselsetting», jf. nærmere omtale i kap. 7.2. Informasjons- og kommunikasjonsteknologiene gir grunnlag for etablering av ny virksomhet basert på bl.a. høyt kvalifisert arbeidskraft. Den skaper dermed et potensiale for nye arbeidsplasser, bl.a. innen tjenestesektoren. Det anbefales videre at det etableres et felles europeisk datakommunikasjonsnett, hvor de nasjonale digitale nett tilknyttes hverandre på en helhetlig måte.

Boks 4.1 Små og mellomstore bedrifter

Små og mellomstore bedrifter (SMB) vies særlig oppmerksomhet i EFs næringsrettede forskning og i spredning av resultatene. Denne type bedrifter har gjennomgående mindre ressurser til FoU enn store foretak. I forhold til ressursene frambringer SMB imidlertid oftere innovasjoner enn store foretak. Erfaringene fra EFs forskningsprogrammer viser likevel at deltakelsen fra SMB har vært liten. Dette gjelder særlig programmene som er orientert mot grunnforskning. EF ønsker derfor å legge forholdene bedre til rette for SMB-deltakelse i forskningsprogrammene, bl.a. ved å øke informasjonen om prosjekter og mulige samarbeidspartnere. Videre ser man behov for å forenkle regelverk og prosedyrer ved deltakelse.

Selv om mange små og mellomstore bedrifter ikke er ledende innen teknologi, har de stor betydning for verdiskapning og sysselsetting. Det er derfor viktig å bidra til at også SMB som ikke deltar i forskningsprogrammene får mulighet til å ta i bruk resultater fra forskningen. EFs aktiviteter for resultatspredning omfatter derfor - i tillegg til spredning av resultater fra egne programmer - et eget tiltak for å fremme og overføre ny teknologi til SMB, uavhengig av om denne teknologien har sin opprinnelse i EFs forskningsprogrammer.

EFs satsing på energiforskning er konsentrert om tre spørsmål som står særlig sentralt i rammeprogrammet: Sikring av fremtidig energiforsyning, reduksjon av miljøulemper ved energibruk og utnyttelse av nye teknologier for industriutvikling. To av programmene angår nukleær energi og skjer innenfor EURATOM-samarbeidet: Programmet for sikkerhet ved nukleær fisjon tar sikte på å forbedre sikkerheten ved eksisterende og fremtidige kjernekraftverk, samt beskyttelse mot stråling. Programmet for kontrollert termonukleær fusjon sikter mot å utnytte fusjonsenergien på en sikker måte.

Innen ikke-nukleær energi er forskningen i første rekke rettet mot utvikling og utprøving av sol-, vind- og bioenergi. Innen effektiv energiproduksjon og energibruk er hovedmålet å utvikle mer miljøvennlige teknologier for å utnytte kull. I tillegg kommer forskningsinnsats innen bl.a. brenselsceller, forbrenning, energilagring og petroleumsutvinning. Samlet vil energiprogrammene utgjøre nærmere 19 prosent av det fjerde rammeprogrammet.

Miljøvern inngår som ett element i de fleste forskningsprogrammene, i tillegg til selve delprogrammet for miljøforskning. I forhold til de samlede ressurser i det fjerde rammeprogram holdes midlene til delprogrammet for miljøforskning på samme nivå som tidligere. Økningen i reelle beløp er imidlertid nesten doblet. Miljøforskningen har som mål å øke kunnskapen om miljøforstyrrelser og forurensning, samt finne praktiske løsninger på miljøproblemer, bl.a. gjennom utvikling av ny teknologi og nye produksjonsmetoder for industrien. Miljøforskningens betydning er tillagt økende betydning både for næringslivets utvikling og for livskvaliteten. På dette området legges det opp til en sterkere kobling mellom miljøforskningsaktivitetene og EFs øvrige miljøvernpolitikk.

Programmet for marin vitenskap har også en klar miljøprofil. Av de viktigste oppgavene innenfor dette programmet er studier av samspillet mellom hav og atmosfære og dets betydning for globale klimaendringer. Forskningen innen dette programmet har hovedsaklig karakter av grunnforskning.

Programmene for landbruks- og fiskeriforskning, bioteknologi og medisin og helse - som sammenfattes under betegnelsen livsvitenskaper - er blitt tildelt økte midler i det fjerde rammeprogram. I tillegg til de økonomiske målsettingene, er det innen programmene en sterk fokusering på bedret livskvalitet gjennom økt kunnskap om ernæring, utvikling av nye medisiner og forebyggende helsearbeid og større viten om genenes funksjon. Etikk er tema både innen helseforskning og bioteknologi.

Programmene for transport og samfunnsvitenskap er nye satsingsområder. Transportprogrammet har som mål å bidra til utvikling, integrering og styring av transportsystemer som er mer effektive og trygge enn dagens, og som samtidig tar hensyn til miljø og livskvalitet. Transportforskningen ses i nær sammenheng med forskningen på andre felter, særlig industri-, IT- og energiforskning samt samfunnsvitenskap.

Det samfunnsvitenskapelige programmet tar utgangspunkt i behovet for å se forskning, teknologi og samfunn i sammenheng. Programmet vil bl.a. fokusere på kunnskapsbasen for forskningspolitikk, utdanningsforskning og spørsmål som sosial integrering og fattigdom.

Spredning og utnyttelse av resultatene er betydelig sterkere prioritert i det fjerde rammeprogram enn tidligere. Totalt er 330 mill. ECU (omlag NOK 2,7 milliarder) avsatt til tiltak under denne aktiviteten. I tillegg inngår resultatutnyttelse som en del av forskningsprogrammene. Europeiske FoU-miljøer har stort potensiale og høy kvalitet. Sammenlignet med USA og Japan har man imidlertid ikke i samme grad lykkes i å omsette forskningsresultatene industrielt. Det er et mål å oppnå spredning og utnyttelse av resultater på tvers av fagsektorer. Et sentralt element er opprettelse av nasjonale sentre for videreformidling av slik kunnskap til såvel bedrifter som vitenskapelige forskningsmiljøer i de enkelte land. Dette gjøres bl.a. gjennom utstrakt bruk av databaser. Spredning til små og mellomstore bedrifter er særlig prioritert.

4.8.4 Norsk deltakelse og erfaringer

Deltakelse i forskningssamarbeidet innen EU bidrar til ny kunnskap på et bredt spekter av områder og er med på å styrke kvaliteten på norsk forskning. For Norge er det helt nødvendig å delta i den internasjonale kunnskapsutvikling. EFs forskningsaktiviteter utgjør et tyngdepunkt i det europeiske FoU-samarbeidet. Norske forskningsmiljøer og bedrifter som deltar i EFs programmer får tilgang til et omfattende internasjonalt samarbeid. Kvaliteten på norsk forskning vil bli vurdert etter internasjonale mål, noe som i seg selv kan bidra til en ytterligere kvalitetsheving.

Deltakelse i EFs forskningssamarbeid bidrar til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne. Gjennom å delta vil norske bedrifter vinne kunnskap om det europeiske marked og få bedre kjennskap til konkurrenter og mulige samarbeidspartnere. Utnyttelse av forskningsresultatene vil også kunne gi et direkte bidrag til konkurranseevnen gjennom tilgang til og bruk av ny teknologi og nye prosesser.

Mulighetene for utbytte av deltakelsen avhenger av norske forskningsmiljøers evne til å vinne fram med gode og relevante prosjekter. Det er derfor viktig at norske forskningsmiljøer og næringslivet aktivt tar del i samarbeidet.

Erfaringene fra samarbeidet under EØS-avtalen viser at norske forskningsmiljøer holder høy kvalitet, og at søknader med norske deltakere i stor grad får gjennomslag. Av det totale antall prosjektsøknader med norske deltakere i 1993 var innvilgelsesprosenten høyere enn for gjennomsnittet av EU-landene. Fordelingen av norske prosjekter på de forskjellige delprogrammer er noe ujevn, men generelt er innvilgelsesprosenten høy i de aller fleste programmene. Norge har hatt særlig stort gjennomslag innen områder som miljø, havforskning og energi.

På bakgrunn av forskningssamarbeidet under EØS-avtalen er det på norsk side allerede etablert et apparat for å fremme norsk deltakelse i programmene. Norges Forskningsråd har et særlig ansvar for å informere norske forskningsmiljøer og bedrifter om de muligheter som ligger i EFs forskningsprogrammer og å hjelpe interesserte norske miljøer med praktiske sider ved deltakelsen, bl.a. søknadsutfylling og etablering av nettverk. Til dette er det opprettet et eget informasjonskontor i Forskningsrådet - EU ForskningsInfo.

Det er i første rekke norske forskningsinstitutter som har vist aktiv deltakelse i samarbeidet under EØS. Næringslivets engasjement har vært mindre, og en spesiell utfordring ligger i å gjøre mulighetene ved forskningssamarbeidet i EU kjent for norske bedrifter.

4.8.5 Informasjonstjenester

Begrepet informasjonstjenester er ikke klart avgrenset. Det oppfattes normalt svært vidt i tråd med innholdet i begrepet «felles informasjonsområde» som anvendes i EU. Det vil si at man bl.a. forutsetter et trans-europeisk nett for telekommunikasjon som skal gjøre det mulig i hele det indre marked å få tilgang til elektroniske informasjonstjenester med transport av store mengder lyd, tekst og bilder i næringsliv, forvaltning såvel som i private husholdninger.

Utviklingen av informsjonssamfunnet i EU-området har fått bred omtale i Hvitboken om «Vekst, konkurranseevne og sysselsetting». Teknisk utvikling innen telekommunikasjon og datateknikk har demonstrert hvordan samfunnet som helhet blir påvirket og endret av denne utviklingen. Effektiv utnyttelse av ny teknologi vil ha avgjørende betydning for konkurranseevne og verdiskaping, og derigjennom for mulighetene for omstilling og etablering av nye arbeidsplasser. Et «felles informasjonsområde» står sentralt for gjennomføringen av EFs indre marked.

EF har etablert flere programmer som tar sikte på samordning av medlemslandenes tiltak på dette området :

IMPACT-programmet har som mål å stimulere utviklingen av elektroniske informasjonstjenester i det indre marked. Hensikten er å fremme europeisk integrasjon og konkurranseevne. Programmet søker å bidra til å bringe de økonomisk mindre utviklede regioner opp på samme nivå som de teknologisk avanserte land i EU.

INFOSEC er et handlingsprogram for utvikling av langsiktige tiltak for sikkerheten ved informasjonssystemer i vid forstand. Det gjelder både innen næringsliv og forvaltning. Sikkerhetsspørsmålenes internasjonale karakter berører bl.a. handel over landegrensene, pengetransaksjoner og ulike typer forretningskommunikasjon. Programmet har som mål å utvikle strategier for hvordan brukere og produsenter av elektronisk informasjon kan gis beskyttelse mot tilfeldig eller planlagt misbruk av slike informasjonssystemer.

TEDIS er et EF-program for utvikling av standarder for elektroniske dokumenter som skal utveksles ved internasjonale handelstransaksjoner. Arbeidet er basert på standarder utarbeidet av FN. Det nåværende programmet løper ut ved utgangen av 1994.

Programmene er omfattet av EØS-avtalen. Norge deltar derfor allerede i programmene innenfor området informasjonstjenester.

4.9 UTDANNING

4.9.1 Innledning

Utdanningsspørsmål er ikke et fellesskapelig anliggende. Utdanningspolitikken er et nasjonalt ansvar.

Utdanningssamarbeidet EU-landene imellom tar form av tiltak som skal styrke landenes felles interesser på felter som er av betydning for Fellesskapet - både politisk, økonomisk og kulturelt. I Maastricht-traktaten slås det fast at det er de enkelte medlemslandene som har ansvar for innholdet i utdanningen og for organiseringen av utdanningssystemet. Det slås også fast at de fellestiltak som settes igang på området ikke skal innebære fellesregler i medlemslandene.

Fellestiltakene skal støtte opp under og supplere medlemslandenes innsats, spesielt mht. utvikling av kvalitet i utdanningen. Vedtak om fellestiltak fattes av Rådet med kvalifisert flertall.

Motivene for EU-landenes samarbeid på utdanningsområdet er flersidige. Dels er det å styrke språkkunnskapene i Fellesskapets ulike språk og å øke kunnskapen om kultur og historie knyttet til de respektive språkområdene. Spesielt innen yrkesmessig utdanning, har EU-landene dessuten felles behov for å styrke det almene kunnskapsnivået for derigjennom å øke de menneskelige ressurser og bedre dra nytte av nye industrielle og teknologiske muligheter.

Utveksling av studenter og lærere er viktig i utdanningssamarbeidet i EU. Gjennom faglig og kulturell kontakt med andre land får studenter, elever og lærere verdifull kunnskap og perspektiver på egen virksomhet, samt større innsikt i og forståelse for de andre medlemdslandenes kultur og egenart.

Utdanning er et av områdene som dekkes av EØS-samarbeidet. Fram til 1. januar 1995 er området bare delvis dekket av EØS-avtalen. Deretter forutsetter avtalen at EFTA-landene skal delta i alle EFs programmer på utdanningsområdet. Full deltakelse vil ikke kreve endringer i eksisterende norsk lovverk på utdanningsområdet.

Innen EU er det forbud mot differensierte studieavgifter for studenter fra andre EU-land. Dette forholdet er ikke regulert i EØS-avtalen, noe som medfører at norske studenter i enkelte EU-land - eksempelvis Storbritannia - må betale høyere studieavgifter enn studenter fra EU-land. Ved medlemskap vil denne forskjellsbehandlingen opphøre.

EU-samarbeidet omfatter også ungdomsspørsmål. Samarbeidet tar i første rekke sikte på å utveksle erfaringer og ta initiativ for å utvikle det enkelte medlemslands arbeid på området. Dessuten er målsettingen å styrke unge menneskers rolle som aktive borgere i Fellesskapet, møte ungdoms behov på områder som utdanning og arbeid, fremme interkulturell forståelse og fremme opplæring av ungdomsledere og personer som arbeider med ungdom. Det viktigste virkemiddelet er utvekslingsprogrammet «YOUTH FOREUROPE».

For en nærmere redegjørelse av EØS-samarbeidet om utdanning og ungdomsspørsmål vises til St.prp. 100 (1991-92), kap. 7.6, s. 293-297.

4.9.2 EU-samarbeidet om utdanning

EUs samarbeid på utdanningsområdet består først og fremst av en rekke utvekslingsprogrammer. Det dreier seg om utveksling av elever, studenter og lærere, men også i stor grad av utveksling av informasjon, utdanningsmateriell og -metoder og andre former for kunnskapsutveksling.

EU er i ferd med å gjennomføre en omfattende reorganisering av programmene. Denne går i hovedsak ut på at aktivitetene i de eksisterende programmer slås sammen - for enkelte i en noe endret form - i to rammeprogrammer for utdanning. Det ene rammeprogrammet i Kommisjonens forslag berører utdanning generelt («SOCRATES») og er basert på art. 126 i Maastricht-traktaten. Det andre foreslåtte rammeprogramet omhandler yrkesutdanning i vid forstand («LEONARDO DA VINCI») og er basert på traktatens art. 127.

LEONARDO DA VINCI, yrkesutdanningsprogrammet, skal bidra til å fremme:

- kvaliteten i yrkesutdanningen i medlemslandene

- nyskaping i yrkesutdanningen

- den europeiske dimensjon i all yrkesutdanning

Programmet erstatter fem programmer: COMETT, EUROTECNET, FORCE, IRIS og PETRA, og dekker grunnleggende yrkesopplæring, teknologsike studier og voksenopplæring.

SOCRATES, programmet for skolen og høyere utdanning, inneholder en nyskaping ved at også almenutdanning blir en del av programmet. Gjennom art. 126 i Maastricht har EU mandat også på almenutdanningsområdet - derfor vil SOCRATES dekke all utdanning fra førskole til universitet og høyskole.

SOCRATES har tre hovedmål:

- utvikle den europeiske dimensjon i all utdanning

- øke mobiliteten spesielt for studenter

- fremme samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner i EU

Programmet vil erstatte ERASMUS og LINGUA og en del mindre prøveprosjekter som har vært drevet på skoleområdet.

De to nye rammeprogrammene skal gjelde for 5 år, fra 1. januar 1995 til 31. desember 1999. Forslagene er fremfor alt en konsolidering og rasjonalisering av dagens programmer. Det viktigste nye innslaget i SOCRATES er forslaget om opprettelse av et eget delprogram for skoleområdet, og at den europeiske dimensjonen blir et sentralt innslag også i høyere utdanning.

Et viktig moment ved utformingen av LEONARDO DA VINCI har vært å øke gjennomslagskraften for og spredningseffekten av de prosjekter som får EU-støtte. Derfor får offentlige utdanningsmyndigheter og næringslivet som støttemottakere en sterkere stilling i det nye programmet enn tidligere.

Et viktig hensyn i forslagene er nærhetsprinsippet og medlemslandenes suverenitet når det gjelder utdanningens innhold og organisering. Kommisjonen har lagt stor vekt på EUs komplementære rolle på utdanningsområdet - det er landenes egen politikk som skal støttes.

De eksisterende programmer, bortsett fra ERASMUS, er tidsbegrensede tiltak som utløper ved utgangen av 1994. Kommisjonens forslag om de to nye rammeprogrammene er for tiden til behandling i EUs organer og i medlemslandene med sikte på at de skal tre ikraft f.o.m. 1995.

Dagens utdanningssamarbeid i EU skjer innen rammen for følgende programmer:

ERASMUS («The European Community Action Scheme for the Mobility of University Students») har som siktemål å skape et nettverk av samarbeidsavtaler mellom høyere utdanningsinstitusjoner innen EU. Virkemiddelet er i første rekke utveksling av studenter og lærere. Men også andre samarbeidsformer oppmuntres, slik som samarbeid om utvikling av pensum, intensive kurs og andre aktiviteter. Norge har deltatt i ERASMUS fra 1992 på bilateral basis og siden 1994 gjennom EØS-avtalen. ERASMUS foreslås integrert i SOCRATES, med mindre endringer når det gjelder regler for nettverkene.

COMETT («Community Action Programme in Education and Training for Technology») er et program for samarbeid mellom universiteter/høyskoler og næringslivet om opplæring på teknologiområdet. Gjennom oppbygging av et nettverk av utdanningsprosjekter mellom universitet og næringsliv utvikles det kurs for ansatte i næringslivet, utveksles det studenter og bedriftsansatte, og det utvikles analyser av etterutdanningsbehov innen teknologi og naturvitenskap i vid forstand. Norge har deltatt i COMETT siden 1990 på bilateral basis og siden 1994 gjennom EØS-avtalen. Elementer fra COMETT foreslås å gå inn i LEONARDO DA VINCI, men med sterkere styring og deltakelse fra næringslivets side enn i dag.

LINGUA («Action Scheme for the Promotion of Training in Foreign Languages») er et program for å fremme språkkunnskap. Programmet har som målsetting å utvide undervisningen i fremmedspråk, øke mulighetene for å kombinere språkstudier med hovedstudiene ved universiteter og høyskoler, samt å heve nivået i læringen. Utveksling av studenter og av språklærere er en vesentlig del av programmet. LINGUA-aktivitetene foreslås oppdelt mellom SOCRATES og LEONARDO DA VINCI, slik at utvekslingsaktivitetene omfattes av ERASMUS-delen av SOCRATES og resten av aktivitetene går inn i LEONARDO DA VINCI.

PETRA er et program for yrkesopplæring for ungdom der utveksling av lærlinger og av arbeidssøkende utgjør en stor del. Programmet foreslås integrert i LEONARDO DA VINCI.

FORCE er et program for etter- og videreutdanning, spesielt innen ny teknologi. Programmet er spesielt innrettet mot teknologisk etterutdanning i arbeidslivet. Programmet foreslås å inngå i LEONARDO DA VINCI.

EUROTECNET er et handlingsprogram for yrkesutdanning innen teknologi. Aktivitetene gjelder i første rekke prosjekter for utvikling av nye undervisningsmetoder. Programmet foreslås å inngå i LEONARDO DA VINCI.

ARION er et tiltak for korte gjensidige studiebesøk for skoleledere og -eksperter for å øke innsikten i de respektive lands utdanningssystemer. Norge deltar i denne virksomheten gjennom EØS-avtalen.

EURYDICE er et nettverk for informasjonsutveksling om utdanning for politikere og forvaltningen. Nettverket ble åpent for Norge ved EØS-avtalen.

TEMPUS tar sikte på å fremme utveksling av forskere og studenter med landene i Øst-Europa. Forskere og lærere får støtte for å reise til en del utvalgte land i Øst-Europa for å forske og undervise, mens studenter fra Øst-Europa kan få støtte til studieopphold i et EU-land. Programmet omfattes ikke av EØS-avtalen.

CEDEFOP er EUs utredningsinstitutt for yrkesutdanning med særlig vekt på sammenlignende studier. Gjennom EØS-avtalen har Norge adgang til å delta i CEDEFOPs aktiviteter.

TEMPUS og CEDEFOP vil høyst sannsynlig fortsette som tidligere og vil neppe bli direkte berørt av de nye rammeprogrammene.

«YOUTH FOR EUROPE» er et utvekslingsprogram som ble etablert i 1988 med målsettingen å fremme omfanget, mangfoldet og kvaliteten på ungdomsutveksling mellom medlemslandene. Programmets andre fase utløper 31. desember 1994. Kommisjonen har foreslått en videreføring av programmet for en 5-års periode. Forslaget legger opp til å utvide programmet til å omfatte samarbeid innen ungdomsinformasjon og -forskning.

«YOUTH FOR EUROPE»-programmet er omfattet av EØS-avtalen og Norge deltar fra 1. januar 1994 på lik linje med EU-landene.

4.9.3. Konsekvenser av medlemskap.

Selv om EØS-avtalen forutsetter full deltakelse for Norge og de andre EFTA-landene i EFs utdanningsprogrammer f.o.m. 1995, vil medlemskap likevel bety visse endringer av samarbeidet på utdanningsområdet. I dag må norske deltakere ha en EU-partner med i alle prosjekter og programmer. Utveksling mellom EFTA-land kan ikke regne med å få støtte under EØS-avtalens vilkår. Dette er begrensninger som vil falle bort ved medlemskap. Elever og studenter vil forøvrig neppe merke noen spesiell forskjell når det gjelder programsamarbeidet.

Det viktigste skillet mellom EØS-avtalens vilkår og medlemskap er knyttet til avgiftsaspektet ved studier i EU-land. Protokoll 29 i EØS-avtalen fastslår at avtalen ikke endrer de muligheter partene (EU og EFTA) har til å kreve differensierte studieavgifter for studenter. Dette har ført til at norske studenter også under EØS i de fleste tilfeller må betale langt høyere studieavgifter ved eksempelvis universiteter i Storbritania enn studenter fra EU-land. Ved medlemskap vil denne diskrimineringen bortfalle.

Det er ikke behov for endringer av eksisterende norsk lovverk på utdanningsområdet. Maastricht-traktatens art. 126 og 127 bekrefter at ansvaret for undervisningens innhold og utdanningens organisering er et nasjonalt anliggende for de enkelte EU-land. De tiltak som iverksettes skal baseres på medlemslandenes prioriteringer og ingen tiltak skal føre til harmonisering av lover og forskrifter i landene.

Norges forhold til ungdomsutvekslingsprogrammet, Youth for Europe, vil ikke bli påvirket av et EU-medlemskap. Norge vil derimot som EU-medlem delta i Rådets ad hoc-komite for ungdomsspørsmål. Ad hoc-komiteen er et viktig forum for utveksling av erfaringer og utforming av fremtidig EU-politikk på ungdomsområdet.

4.10 STATISTIKK

4.10.1 Innledning

Formålet med statistisk samarbeid innenfor rammen av EF er å skape et europeisk statistisk system som kan gi en sammenlignbar beskrivelse av utviklingen på områder som omfattes av samarbeidet.

EFs statistikkprogram er for en stor del omfattet av EØS-avtalen. På de områder som er dekket av EØS-avtalen, vil et medlemskap i EU ikke medføre endringer i norsk lovverk eller praksis. Lovverket vil heller ikke bli berørt ved medlemskap i EU. Medlemskap vil imidlertid kreve endringer i den statistiske rapportering på felter som ikke er dekket av EØS-avtalen, bl.a. for statistikk på regional- og landbruksområdet. For statistikksamarbeidet samlet vil et norsk EU-medlemskap bidra til forbedret informasjonsgrunnlag når det gjelder muligheten til å sammenligne ulike forhold med andre EU-land.

For nærmere redegjørelse av EØS-avtalens samarbeid på statistikkområdet vises til St.prp. nr. 100 (1991-92), kap. 7.7, og til St.prp. nr. 40 (1993-94), kap. 6.5.

4.10.2 Bakgrunn for samarbeidet. Omfang

Statistikksamarbeid er ikke omtalt i selve Roma-traktaten, men er regulert i regelverket forøvrig. Vedtak om statistikkprogram fattes med simpelt flertall i Rådet. Mellom de nasjonale statistikkorganisasjoner i EU-landene pågår det dessuten et omfattende samarbeid som ikke er formalisert.

I tillegg til selve rettsaktene, representerer også det flerårige statistikkprogrammet det formelle grunnlaget for statistikksamarbeidet EU-landene imellom.

Rettsaktene omfatter statistiske definisjoner, kjennemerker og standarder og dessuten regler for statistikkenes omfang, hyppighet og anvendte statistiske metoder. EFs rettsakter for statistikk bygger i hovedtrekk på FNs anbefalinger, men gir mer presise definisjoner og nomenklatur særskilt tilpasset industrialiserte samfunn som EU-landene.

EUROSTAT utarbeider 5-årige statistikkprogrammer, samt mer detaljerte årsprogram. Nåværende 5-årsprogram gjelder for perioden 1993-97. Utarbeidelse og gjennomføring skjer i samspill mellom ulike komiteer og organer innen EU. En av de viktigste komiteene på statistikkområdet er Statistical Programme Committee. Komiteen gir endelige tilrådinger om statistikkprogrammer og nye rettsakter. Den utarbeider også årlig en rapport over det statistiske arbeidet som oversendes Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet.

4.10.3 Konsekvenser for Norge

EØS-avtalen forplikter partene til å levere statistikk på en rekke områder: næringsstatistikk (struktur- og konjunkturstatistikk), produksjonsstatistikk, transportstatistikk, utenrikshandelsstatistikk, arbeidsmarkedsstatistikk, sosialstatistikk, nasjonalregnskap, landbruks- og fiskeristatistikk og energistatistikk.

Ved et EU-medlemskap stilles det ytterligere en del krav til den statistiske rapporteringen, bl.a. av hensyn til administreringen av ulike regional- og landbrukspolitiske støtteordninger. Det nødvendiggjør en endring av regionalstatistikken og mer omfattende rapportering av landbruksstatistikken. Det vil også bli nødvendig med et nytt statistisk opplegg for rapportering av handelen med EU-land (Intrastat). Dette skyldes at tolldeklarering av varer mellom EU-land ikke lenger eksisterer. Tolldeklarasjonene er i dag grunnlaget for norsk handelsstatistikk. Det må videre rapporteres regnskaps- og budsjettall for stats- og kommuneforvaltningen i forbindelse med oppfølgingen av budsjett- og gjeldskravene i den økonomiske og monetære union.

Et EU-medlemskap vil således gjøre det nødvendig med omlegginger av den norske statistikken på en del områder, spesielt innenfor økonomisk statistikk. Det er midlertid ikke påkrevet å endre statistikkloven (Lov av 16. juni 1989 nr. 54 om offisiell statistikk og Statistisk sentralbyrå) eller forskrifter til denne for å oppfylle EFs krav vedrørende statistikk. Det kan likevel være hensiktsmessig å foreta visse presiseringer i forskriftene til loven.

For statistikksamarbeidet vil et norsk EU-medlemskap bidra til forbedret informasjonsgrunnlag når det gjelder muligheten til å sammenligne ulike forhold med andre EU-land. En del norske statistikker vil få større omfang og andre bedre aktualitet. Dermed vil norsk statistikk også bedre dekke de innenlandske behovene. EFs krav til utbygging av ny statistikk samsvarer normalt godt med norske prioriteringer. På noen felter kan medlemskap imidlertid medføre utvidelser av statistikkinnsamling som har lav prioritet for Norge. Videre vil den direkte oppgaveplikten for næringslivet bli økt på enkelte områder sammenlignet med dagens situasjon, først og fremst i forbindelse med utenrikshandelsstatistikken.

4.11 SELSKAPSRETT

4.11.1 Innledning

EFs regelverk på området selskapsrett omfatter det som i Norge tradisjonelt kalles selskapsrett, foretaksregistreringsrett og regnskaps- og revisjonsrett. Videre omfattes deler av norsk verdipapir- og børsrett.

Harmonisering av selskapsretten i EU ses som et ledd i gjennomføringen av etableringsretten: Formålet er å sikre selskaper i ulike medlemsland like konkurransevilkår i det indre marked. Man vil bl.a. unngå at enkelte medlemsland kan trekke til seg etableringer ved å være «selskapsrettsparadiser» uten et betryggende vern om kreditorens interesser mv. Senere er industripolitiske motiver kommet inn som et element i utformingen av reglene. Det har bl.a. vært et ønske om å legge forholdene til rette for økt bedriftssamarbeid på tvers av landegrensene. Selskapsretten kan også brukes til å fremme arbeidstakerens interesser. Som eksempel kan nevnes at direktivene om fusjon og fisjon (deling) av selskaper viser til arbeidstakernes rettigheter ved overdragelse av foretak eller deler av foretak. Dessuten arbeides det med å utforme regler om medbestemmelsesrett for de ansatte. Vedtak om EFs regler på dette området kan i hovedsak fattes med kvalifisert flertall.

EFs regler for selskapsrett er i sin helhet omfattet av EØS-avtalens bestemmelser. Et medlemskap i EU vil derfor ikke medføre endring av norsk lovgivning utover det EØS-avtalen medfører.

For nærmere redegjørelse av EØS-avtalens bestemmelser om selskapsrett vises til St.prp. nr. 100 (1991-92), kap. 7.8, s. 301-305 og St.prp. nr. 40 (1993-94), kap.6.6, s. 81.

4.11.2 EFs regelverk

Utgangspunktet for EFs regelverk på selskapsrettens område er at denne primært er et nasjonalt anliggende for de enkelte medlemsland. Roma-traktaten forutsetter likevel at deler av den nasjonale selskapslovgivning skal harmoniseres på fellesskapelig nivå.

Et viktig trekk ved selskapsretten i EU er at det er trukket et prinsipielt skille mellom «små» og «store» selskaper med begrenset ansvar. EF-retten er i hovedsak konsentrert om de store selskapene. Et skille mellom store og små selskaper finnes i samtlige EU-land. I Tyskland skiller man eksempelvis mellom «Aktiengesellschaft» og «Gesellschaft mit beschränkter Haftung».

EFs regelverk definerer ikke nærmere hva som menes med «små» og «store» aksjeselskaper. Dette er overlatt til nasjonal lovgivning. Det er derfor opp til medlemslandene å bestemme hvordan skillet skal gjennomføres, og i prinsippet også om man i det hele tatt skal ha et skille. Et karakteristisk trekk ved EFs regelverk, og også ved EU-landenes nasjonale lovgivning, er imidlertid at reglene for de «små» selskapene er utformet med tanke på selskaper med få deltakere, mens reglene for de «store» er utformet med tanke på selskaper med mange deltakere og med stor spredning av aksjene.

I EFs regelverk er skillet mellom «små» og «store» aksjeselskaper gjennomført ved at hvert enkelt selskapsdirektiv innledningsvis angir hvilke selskapsformer i det enkelte medlemsland direktivet gjelder for.

4.11.3 Nærmere om de enkelte rettsakter

Med hjemmel i Roma-traktatens art. 54 nr. 3 har EF vedtatt ni selskapsdirektiver. Det er også vedtatt en forordning om Europeiske Økonomiske Foretaksgrupper på grunnlag av Roma-traktatens art. 235. For en detaljert omtale av de enkelte rettsakter vises det til Ot. prp. nr. 36 (1993-94) om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) s. 13 flg.

Første selskapsdirektiv (Rdir 68/151/EØF) om registreringsplikt og fullmakt til å forplikte selskaper tar sikte på å samordne reglene om offentliggjøring (registrering) av sentrale opplysninger om selskapene, om fullmakt til å binde selskapet ved avtale og om ugyldige selskaper.

Annet selskapsdirektiv (Rdir 77/91/EØF) om stiftelse av aksjeselskaper og sikring av og endringer i aksjekapitalen gir bl.a. regler om stiftelse av aksjeselskaper, om aksjekapitalen og innbetaling av denne, om aksjeinnskudd i annet enn penger og om kapitalforhøyelse og kapitalnedsettelse. Videre gis det regler om utbytte, egne aksjer og forbud mot lån til erverv av aksjer i selskapet.

Tredje selskapsdirektiv (Rdir 78/855/EØF) om fusjon gir regler om fusjon mellom selskaper av samme nasjonalitet. Direktivet skal sikre at fusjonsinstituttet finnes i alle medlemsstater. Direktivet søker også å samordne medlemsstatenes regler om fusjon.

Fjerde selskapsdirektiv (Rdir 78/660/EØF) om årsoppgjør stiller en rekke krav til medlemslandenes regler om årsoppgjør i selskaper med begrenset ansvar (både store og små aksjeselskaper). Direktivets opprinnelige anvendelsesområde ble i 1990 utvidet, slik at direktivets bestemmelser også får anvendelse på andre selskapsformer (ansvarlige selskaper og kommandittselskaper) dersom samtlige selskapsdeltakere er organisert slik at de har begrenset ansvar.

Sjette selskapsdirektiv (Rdir 82/891/EØF) om fisjon tar sikte på å samordne medlemsstatenes regler om fisjon. Medlemslandene pålegges ikke å ha regler om fisjon, men direktivet etablerer et regelverk for medlemsstater som har eller ønsker å ha fisjonsregler. Direktivet bygger i stor grad på tredje direktiv om nasjonale fusjoner.

Syvende selskapsdirektiv (Rdir 83/349/EØF) om konsernregnskap gjelder formelle og materielle krav til konsernoppgjør («årsoppgjør i konsern», «konsolidert oppgjør»).

Åttende selskapsdirektiv (Rdir 84/253/EØF) om godkjenning av personer som er ansvarlig for revisjon av regnskaper gir nærmere regler om krav til personer som er ansvarlig for revisjon av regnskaper.

Ellevte selskapsdirektiv (Rdir 89/666/EØF) om registrering av forretningsavdelinger hjemmehørende i utlandet har til formål å samordne nasjonal lovgivning for forretningsavdelinger (filialer), for å gi selskapsdeltakerne og tredjepersoner det samme vern overfor en forretningsavdeling som de har overfor et datterselskap. Direktivet gir bl.a. regler om registrering av visse opplysninger om forretningsavdelingen og stiller krav om offentlige regnskaper.

Tolvte selskapsdirektiv (Rdir 89/667/EØF) om enpersonsaksjeselskaper pålegger medlemsstatene å tillate enpersonsaksjeselskaper, og gir enkelte særregler for slike selskaper.

Femte, niende, tiende og trettende selskapsdirektiv befinner seg fortsatt på forslagsstadiet. Forslaget til det niende selskapsdirektiv er omtalt i NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper, mens de andre forslagene er nærmere omtalt i St. prp. nr. 100 (1991-92).

Rådets forordning Europeiske Økonomiske Foretaksgrupper (Rfo 85/2137/EØF) etablerer en ny form for juridisk person kalt «Europeisk Økonomisk Foretaksgruppe». Formålet med forordningen er å skape et instrument for foretak som vil samarbeide over landegrensene i Fellesskapet. En foretaksgruppe er et samarbeidsinstrument der deltakerne er solidarisk ansvarlige for foretaksgruppens forpliktelser overfor tredjeperson. Foretaksgruppen har selvstendig rettshandelsevne, og opptrer selvstendig overfor tredjeperson.

4.11.4 Konsekvenser for norsk lovgivning

EU-medlemskap vil ikke medføre materielle endringer på selskapsrettens område i forhold til EØS-avtalen. Man har ikke ført videre bestemmelsen i EØS-avtalen om at gjennomføringen kan utstå til 1.1.96. De nødvendige endringer i norsk regelverk forutesettes således å være gjennomført ved tiltredelsesdatoen.

De aktuelle lovendringer på selskapsrettens område er allerede i stor grad foreslått gjennomført i norsk rett, jf. Ot.prp. nr. 36 (1993-94) om lov om aksjeselskaper. I denne proposisjonen framsettes det forslag til gjennomføring av første, annet, tredje, sjette og tolvte rådsdirektiv. Deler av første direktiv er allerede gjennomført sammen med ellevte direktiv. For de øvrige rettsaktene pågår det arbeid med sikte på gjennomføring i norsk rett.

4.12 DEN SOSIALE DIMENSJON -

sosial- og arbeidslivsspørsmål

4.12.1 Innledning

Den sosiale dimensjon er en fellesbetegnelse for tiltak innenfor et bredt spekter av samfunnsområder som berører arbeids- og levevilkår. Den omfatter såvel målet om høy sysselsetting som bevaring av det ytre miljø, forbedring av arbeidsmiljøet, sikring av produktstandarder, forbrukerbeskyttelse, likestilling, yrkesopplæring og fordeling og utjamning mellom grupper og regioner.

I EU omfatter den sosiale dimensjon tiltak blant annet på områdene arbeidsmarked, arbeidsmiljø, arbeidsrettslige spørsmål, likestilling, trygdespørsmål, utdanning, medbestemmelse i arbeidslivet og tiltak for særlig utsatte samfunnsgrupper. Dialogen med og mellom partene i arbeidslivet er et viktig element både på nasjonalt og europeisk nivå.

EFs regelverk på felter som helse og sikkerhet på arbeidsplassen, likestilling mellom kjønnene og arbeidsrettslige spørsmål har form av minimumsbestemmelser. De enkelte medlemsland står fritt til å utvikle strengere regler på disse områdene. Som en konsekvens av Maastricht-traktaten (Den sosiale protokoll) gir EU-samarbeidet nå større muligheter for å fatte beslutninger basert på kvalifisert flertall i Rådet.

I EU kan partene i arbeidslivet i et medlemsland, dersom de ønsker det, gjennomføre direktiver ved kollektive avtaler. Enkelte direktiver fastslår uttrykkelig at de kan gjennomføres på denne måten. På generelt grunnlag er retten til å gjennomføre fellesskapstiltak gjennom kollektive avtaler slått fast i Den sosiale protokoll.

Fellesskapet kan ikke utforme bestemmelser innenfor områder som lønnsfastsettelser og tariffavtaler i medlemslandene, organisasjonsfriheten og streike- og konfliktretten, inkludert lock-out.

Regjeringen legger stor vekt på videreutviklingen av den sosiale dimensjon ved EU-samarbeidet. Gjennomføringen av det felles indre marked og de økonomiske forutsetningene som samarbeidet er grunnlagt på, forutsetter også felles innsats i sosial- og arbeidslivsspørsmål. Like konkurransevilkår krever felles minimumsstandarder for sosial- og arbeidsrettsforhold bl.a. for å utelukke muligheten for såkalt sosial og miljømessig «dumping». EU-samarbeidet sikrer at nødvendige minimumsvilkår og -rettigheter kommer alle EU-borgere til gode. Innen EU vil Norge ha muligheten til direkte å påvirke denne prosessen, og derigjennom arbeide for høyere standarder. Samtidig vil et medlemskap ikke berøre Norges mulighet til å føre en aktiv nasjonal politikk for å videreføre norsk lovgivning og tradisjoner på det sosial- og arbeidsrettslige området, bl.a. gjennom kollektive avtaler mellom partene i arbeidslivet.

Regelverket på disse feltene er i sin helhet omfattet av EØS-avtalens bestemmelser. For et flertall av rettsaktenes vedkommende har dette ikke skapt behov for endring av norske lover og regler, da disse har tilsvarende eller strengere krav enn EFs minimumsbestemmelser. På enkelte områder har imidlertid EF-reglene gitt sterkere beskyttelse enn norske bestemmelser. Dette gjelder bl.a. regelverket for beskyttelse av arbeidstakere ved bedriftsovertakelser, beskyttelse av gravide arbeidstakere, og bestemmelser som sikrer arbeidstakere rett til et eget dokument om sin arbeidsavtale.

Regelverket for arbeid og opphold, trygd og gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner er omtalt i meldingens kap. 4.4 og sammendragets pkt. 1.4.4. Når det gjelder finansiell støtte til arbeidsmarkedstiltak (Europeisk Sosialfond), vises til omtale i meldingens kap. 5.5 Regionalpolitikk.

For nærmere redegjørelse av EØS-avtalens bestemmelser på dette området vises til fremstillingen i St.prp. nr. 100 (1991-92), kap. 7.3, s.275-283 og St.prp. nr. 40 (1993-94), kap 6.2, s. 71-73.

4.12.2 EFs målsettinger

i) Det sosiale charter

Roma-traktaten inneholder bestemmelser blant annet om sysselsetting og levekår, trygderettigheter, arbeidsrett og arbeidsvilkår, organisasjonsrett og retten til kollektive forhandlinger, forholdet mellom arbeidslivets parter, beskyttelse mot arbeidsulykker og helse og sikkerhet på arbeidsplassen, lik lønn for likt arbeid og om et sosialfond for sysselsettingstiltak, jf. Roma-traktatens art. 117, 118, 119 og 123.

Som følge av Enhetsakten ble det i 1987 innlemmet en ny art. 118 A i Roma-traktaten. Artikkelen fastsetter at direktiver om forbedring av arbeidsmiljø kan vedtas med kvalifisert flertall. En ny art. 118 B fastsetter at Kommisjonen skal bestrebe seg på å utvikle dialogen med partene i arbeidslivet.

I 1988 tok Kommisjonen, etter ønske fra Euro-LO og Parlamentet, initiativ til utarbeidelsen av et sosialt charter. Hensikten var å etablere et rammeverk med minimumsregler for å sikre Fellesskapets innbyggere sosial og materiell trygghet. Arbeidet med å utforme oppfølgingen av Charterets innhold ble utviklet i samarbeid med partene i arbeidslivet, blant annet gjennom den såkalte «Val-Duchesse-samtalen».

På EF-toppmøtet i Strasbourg i desember 1989 undertegnet 11 av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer prinsipperklæringen om arbeidstakernes grunnleggende arbeidsmarkedsrettigheter og sosiale rettigheter, Det sosiale charter. Storbritannia avstod. Charteret er ikke juridisk bindende for medlemslandene, men fastsetter politiske prinsipper for den videre utvikling av den sosiale dimensjon. Målsettingen med Charteret var å gi Kommisjonen et politisk grunnlag for å fremme forslag til bindende vedtak på nærmere bestemte områder. Charteret fastsetter en rekke grunnleggende rettigheter for arbeidstakere, så som retten til:

- fri bevegelighet (for personer)

- arbeid og rimelig godtgjørelse

- bedrede arbeids- og levekår

- trygderettigheter

- foreningsfrihet og kollektive avtaler

- retten til fagutdanning

- likestilling mellom kjønnene

- informasjon og uttalerett på arbeidsplassen

- helse og sikkerhetsbeskyttelse på arbeidsplassen

- beskyttelse av barn og unge og

- bedrede rettigheter for eldre og funksjonshemmede

Kommisjonen la i november samme år fram et handlingsprogram for iverksettelsen av Det sosiale charter. Handlingsprogrammet inneholdt 47 tiltak.

Forslagene omfattet bl.a. tiltak for å fremme sysselsetting, og har også resultert i en rekke direktiver som berører arbeidsrettslige spørsmål.

Oppfølgingen av handlingsprogrammet har resultert i en rekke nye regler til bedring av arbeidsmiljøet. Det er også fremmet forslag til tiltak til fordel for eldre og funksjonshemmede. På likestillingsområdet er det vedtatt et direktiv om helse og sikkerhet for gravide arbeidstakere. Det tas videre sikte på å gjøre sosiale ytelser overførbare mellom medlemslandene og å sikre alle visse sosiale minimumsytelser.

ii) Den sosiale dialog

Den sosiale dialog mellom arbeidslivets parter er sentral i arbeidet med å fremme og styrke den sosiale dimensjon. Både fagbevegelsen og næringslivets organisasjoner har sett behovet for organisering på europeisk nivå. Dialogen omfatter kontakt mellom arbeidslivets parter og mellom dem og Kommisjonen. De tre organisasjonene DEFS (Den europeiske faglige samorganisasjon - Euro-LO), UNICE (Den europeiske industri- og arbeidsgiverorganisasjon for privat sektor) og CEEP (arbeidsgiverorganisasjonen for offentlige bedrifter i EF) er de tre representative sosiale parter i EF. De deltar aktivt i forarbeidet til lovgivning og regelutvikling. Gjennom Den sosiale protokoll har partene fått en mer formell status. Norsk LO og NHO er medlem av henholdsvis DEFS og UNICE.

Som følge av EØS-avtalen deltar EFTA-landenes arbeidslivsparter i den sosiale dialog på samme vilkår som tilsvarende organisasjoner i EU-landene.

Hovedformålet for den sosiale dialog er å drøfte spørsmål som berører arbeidslivets parter direkte i den europeiske økonomiske utvikling samt å definere partenes rolle i den framtidige utformingen av Fellesskapets virksomhet på dette området.

iii) Videreutvikling av den sosiale dimensjon

Maastricht-traktaten innebærer at 11 av de 12 medlemslandene - alle utenom Storbritannia - aktivt vil følge opp Det sosiale charter. De 11 landene er seg i mellom enige om å benytte flertallsavgjørelser i saker som er knyttet til oppfølging av Charteret og som skal gjøres gjeldende for disse 11 landene.

De 11 landene sier i en protokoll til Maastricht-traktaten (Den sosiale protokoll) at Fellesskapet og medlemslandene har som målsetting:

- å fremme sysselsettingen

- å bedre de generelle leve- og arbeidsvilkårene,

- å gi et tilstrekkelig sosialt vern,

- å fremme dialogen mellom partene i arbeidslivet,

- å utvikle de menneskelige ressurser med sikte på varig høy sysselsetting og å unngå utelukkelse fra arbeidsmarkedet.

For å innfri målsettingene er de 11 enige seg imellom om at Rådet ved kvalifisert flertall kan vedta minimumsbestemmelser innenfor følgende områder:

- forbedring av arbeidsmiljøet for å beskytte de ansattes helse og sikkerhet,

- arbeidsvilkårene,

- informasjon til og konsultasjon med arbeidstakerne,

- likebehandling av kvinner og menn i arbeidslivet og deres muligheter for å få arbeid,

- integrasjon av personer som er utelukket fra arbeidsmarkedet.

Enstemmighetsprinsippet beholdes for beslutninger i Rådet innenfor følgende områder :

- sosial sikkerhet og sosial beskyttelse av arbeidstakere (trygder/stønader),

- beskyttelse av arbeidstakere hvor deres ansettelseskontrakt utløper (oppsigelsesvern),

- representasjon og kollektiv beskyttelse av arbeidstakeres og arbeidsgiveres interesser, herunder medbestemmelsesrett.

- arbeidssvilkår for tredjelands borgere som rettmessig oppholder seg innenfor Fellesskapet,

- økonomisk støtte for å fremme sysselsetting og skape nye arbeidsplasser, uten å påvirke de regler som knytter seg til Sosialfondet.

Videre kan partene i arbeidslivet i et medlemsland, dersom de ønsker det, gjennomføre direktiver ved kollektive avtaler. Enkelte direktiver fastslår uttrykkelig at de kan gjennomføres ved kollektive avtaler. På generelt grunnlag er retten til å gjennomføre felleskapstiltak gjennom kollektive avtaler slått fast i Den sosiale protokoll.

Når det gjelder forholdet mellom kollektive plikter og rettigheter og individuelle, er EF-reglene basert på rettigheter og plikter for den enkelte arbeidstaker. Det er samme prinsipp som er lagt til grunn i den norske arbeidsmiljøloven. EF-reglene legger opp til at partene i arbeidslivet i det enkelte land forhandler seg fram til avtaler som går lenger enn de europeiske minstestandardene. I praksis blir disse forhold regulert i de enkelte medlemsland gjennom en kombinasjon av lovgivning og avtaler mellom arbeidslivets parter, i tråd med det enkelte lands tradisjoner.

Fellesskapet kan ikke utforme bestemmelser innenfor områder som berører lønnsfastsettelse og tariffavtaler i medlemslandene, organisasjonsfriheten og streike- og konfliktretten, inkludert lock-out.

Dialogen mellom partene i arbeidslivet og mellom disse og Kommisjonen er styrket etter ikrafttredelsen av Maastricht-traktaten. Partene vil bli trukket mer aktivt inn i regelutformingen og lovgivningen fra et tidlig stadium.

Kommisjonen skal, før den fremmer noe forslag til tiltak, forhøre seg med partene om ønskeligheten av et tiltak. Dersom Kommisjonen etter slik konsultasjon med partene finner det riktig å fremme et konkret forslag til tiltak, skal partene konsulteres om innholdet og avgi en uttalelse, eller der hvor det anses nødvendig, en eventuell anbefaling. Dette er en nesten tilsvarende modell som den som eksisterer i Norge, der fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og myndighetene har en dialog på områder som berører arbeidslivets parter.

Partene kan selv påta seg ansvaret for å løse saker og får da en ni måneders frist for å forhandle fram en avtale eller forståelse. Fristen kan forlenges dersom såvel partene som Kommisjonen er enige om dette. Dersom partene ønsker det, kan Den sosiale dialogen resultere i «kontraktmessige» forbindelser, inkludert avtaler som kan iverksettes i henhold til sedvane og tradisjon mellom partene i vedkommende medlemsland, eller vedtas av Rådet når det gjelder saker som ligger innenfor Fellesskapets myndighetsområde.

Det gjør seg gjeldende ulike syn i EU både på ønskeligheten og omfanget av den sosiale dimensjon. Den dominerende oppfatning er imidlertid at den sosiale dimensjon er en nødvendig del av integrasjonsprosessen, for å sikre en rimelig balanse mellom økonomisk og sosial utvikling. Maastricht-traktaten innebærer at samarbeidet om den sosiale dimensjon har fått økende betydning i EU.

Et langvarig stridspunkt mellom fagbevegelse og arbeidsgiversiden har vært spørsmålet om konsernfaglig samarbeid på europeisk nivå. I 1993 ga Rådet prinsipiell støtte til Kommisjonen for å anvende Sosialprotokollens bestemmelser for å vedta EF-regler om informasjons- og konsultasjonsrett for arbeidstakere i multinasjonale selskaper.

I henhold til bestemmelsene fikk arbeidslivets parter en frist på ni måneder til å forhandle fram en løsning seg imellom. Dette lyktes ikke. Kommisjonen har dermed selv lagt fram et forslag bygget på elementer som har framkommet under den lange saksgangen.

Forslaget er basert på stor grad av frivillighet, med utgangspunkt i visse minimumsregler dersom partene i det enkelte selskap eller konsern ikke kommer til enighet innen bestemte frister. Forslaget vil komme til anvendelse i konsern med minst 1000 ansatte i EU-området, og minst 100 ansatte i minimum to medlemsland.

Som et viktig ledd i arbeidet med å videreføre EU-samarbeidet om sosial- og arbeidslivsspørsmål, la Kommisjonen høsten 1993 fram en såkalt «Grønnbok» som er ment å være et diskusjonsgrunnlag for videre tiltak på dette området.

Grønnboka gir en beskrivelse av utfordringene i EU på sosial- og arbeidslivsområdet. Beskrivelsen omfatter bl.a. områder hvor det ikke er en tilfredsstillende utvikling, som arbeidsløsheten og fattigdomsproblemet. Grønnboka beskriver videre en lang rekke mulige tiltak som svar på utfordringene på de ulike områder, men uten å fremme konkrete forslag. Tiltakene berører bl.a. sysselsettingen, kampen mot fattigdom, rett til eldreomsorg, like muligheter for kvinner og menn, sosial og økonomisk integrasjon av uføre, kampen mot rasisme og fremmedhat, sikring av minsteinntekt og nødvendig helsetjeneste, standarder for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett, samt styrking av den sosiale dialog.

Grønnboka utvider således perspektivet fra en mer tradisjonell arbeidslivstilnærming til en mer nordisk sosialpolitisk tilnærming. I tilknytning til EØS-avtalens samarbeid om disse spørsmålene har Norge og de andre EFTA-landene deltatt i en omfattende høringsprosess av Grønnboka der myndigheter, organisasjoner, eksperter og enkeltpersoner har vært involvert.

På dette grunnlag skal Kommisjonen i løpet av 1994 utarbeid en såkalt «Hvitbok» med konkrete forslag til tiltak på området sosial- og arbeidslivsspørsmål. Disse vil ventelig få karakter av et handlingsprogram for perioden 1995-2000.

4.12.3 EFs regelverk

i) Helse og sikkerhet på arbeidsplassen

Med hjemmel i Roma-traktatens art. 118 A vedtok EF i 1989 et rammedirektiv (Rdir 89/391/EØF) om iverksettelse av tiltak for å bedre arbeidstakernes sikkerhet og helse under arbeidet. Direktivet, som også omtales som EFs arbeidsmiljølov, fastsetter minimumsregler som i all hovedsak er gjennomført. Reglene er ikke til hinder for at de enkelte medlemsland opprettholder eller innfører strengere vernetiltak, så lenge de forøvrig er forenlige med traktaten. Medlemslandene må imidlertid oppfylle reglene i minimumsdirektivet.

Direktivet inneholder bestemmelser om arbeidsgivers plikter, arbeidstakeres plikter, beskyttelsestiltak og forebyggende tiltak (verneorganisasjon) samt arbeidstakernes medvirkning, opplæring, tilsyn og kontroll. Direktivets formål tilsvarer i hovedsak formålet i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (Arbeidsmiljøloven). Arbeidsmiljøloven inneholder imidlertid en rekke bestemmelser som ikke er omtalt i direktivet. Dette gjelder blant annet reglene om permisjoner, mens regler om kontraktsvern og arbeidstid er dekket gjennom andre direktiver.

Med hjemmel i dette rammedirektivet er det vedtatt 13 særdirektiver, hvorav alle er en del av EØS-avtalen. Disse omhandler bl.a. krav om informasjon til arbeidtakere med hensyn til alle de tiltak som skal treffes vedrørende helse og sikkerhet på arbeidsstedet, bruk av verneutstyr, konstruksjonskrav til maskiner, sikkerhet i forbindelse med bruk av skjermterminal og ved tunge løft, beskyttelse av arbeidstakere mot eksponering av kreftfremkallende stoffer og mot farene ved å være utsatt for helsefarlig biologisk materiale under arbeidet, samt helse og sikkerhet på arbeidsplassen for gravide. Det finnes videre et direktiv om bedring av den medisinske behandling ombord på fartøyer.

ii) Arbeidsrettslige spørsmål

På arbeidsrettsområdet er det vedtatt fire direktiver: Direktivet om arbeidstakeres rettigheter i forbindelse med overdragelse av virksomhet, bedrifter eller deler av bedrifter, Rdir 77/187/EØF, direktivet om beskyttelse av arbeidstakere i tilfelle av arbeidsgivers insolvens, Rdir 80/987/EØF, direktivet om masseoppsigelser, Rdir 75/129/EØF (endret ved Rdir 92/56/EØF) og direktivet om arbeidsgiverens plikt til å informere arbeidstakeren om vilkårene i arbeidsavtalen eller arbeidsforholdet, Rdir 91/533/EØF.

Nærmere omtale av disse rettsaktene er gitt i St.prp. nr. 100 (1991-92) og St.prp. nr. 40 (1993-94).

I tillegg til bindende rettsakter har EF dessuten fra begynnelsen av 1960-årene vedtatt ulike rekommendasjoner om bedriftshelsetjeneste, om godkjennelse av en europeisk liste over yrkessykdommer, om helsekontroller av arbeidstakere utsatt for særlig risiko i arbeid og om erstatningsvilkår for yrkessykdommer.

- Varierende lønns- og arbeidsvilkår

Opprettelsen av et enhetlig arbeidsmarked kan skape problemer i form av såkalt «sosial dumping». Med sosial dumping menes i denne sammenheng at utenlandske arbeidstakere utfører arbeid på lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn vertslandets.

EU-landene kan utvide sin egen nasjonale lovgivning om arbeidsvilkår, samt kollektive avtaler om lønns- og arbeidsvilkår, til å omfatte all form for lønnet arbeid som foregår innenfor deres eget land. Dette forholdet er regulert på samme måte i EØS-avtalen, jf. omtale i St.prp. nr. 100 (1991-92).

For å unngå at arbeidstakere fra andre EØS-land kan komme til Norge og utføre arbeid på lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn de norske, la Regjeringen i 1992 fram forslag om Lov om almengjøring av tariffavtaler. Stortinget vedtok loven i juni 1993. Lovens formål er å sikre at utenlandske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår er likeverdige med de vilkår som norske arbeidtakere har.

Det foreligger et forslag til EF-direktiv om dette spørsmålet. Utgangspunktet i forslaget er at medlemslandene, på visse vilkår, skal se til at lønns- og arbeidsvilkår som gjelder i en bransje gjøres gjeldende for alt arbeid som utføres innen bransjen i vedkommende land. Imidlertid er det foreslått at vertslandets regler om lønn og feriepenger ikke skal gjelde for arbeidsoppdrag på under en måned. Blant medlemslandene er det ulike oppfatninger om hvor omfattende et slikt direktiv bør være og hvilke elementer det bør omfatte.

Regjeringen legger stor vekt på at EFs bestemmelser på dette feltet ikke gir åpning for arbeid i Norge på lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn de norske. Under EØS-avtalens konsultasjonsbestemmelser har Norge allerede fremmet norske synspunkter på direktivforslaget slik det nå foreligger.

iii) Andre samarbeidstiltak

Det sosiale charter har som et av sine siktemål å bedre livssituasjonen for eldre og funksjonshemmede. Som følge av dette har Kommisjonen iverksatt ulike handlingsprogrammer.

- Eldre

Av EU-landenes totale befolkning er omlag 100 mill. regnet som eldre. Det økende antall eldre, og spesielt av de aller eldste, er et utviklingstrekk som tidligere ble viet liten oppmerksomhet på fellesskapelig nivå.

Rådet vedtok i 1990 et handlingsprogram for eldre for perioden 1990-93. Planen omfattet blant annet opprettelse av nettverk for informasjons- og erfaringsutveksling mellom medlemslandene, etablering av en databank, opprettelse av en rådgivende komite for Kommisjonen i eldrespørsmål, samt oppbygging av kontakt med og mellom grupper som representerer de eldre. Som ledd i behandlingen av handlingsprogrammet, var 1993 utpekt som Det europeiske år for eldre og solidaritet mellom generasjonene.

Et nytt handlingsprogram for eldre er under utarbeidelse. Det vil ventelig tre i kraft i 1995. Programmet vil trolig fokusere på eldre i arbeidslivet, pleie, aktiv pensjonsalder og eldres helse.

- Funksjonshemmede

EF vedtok i 1993 et nytt handlingsprogram for å fremme integrasjon av og et selvstendig liv for funksjonshemmede : HELIOS II-programmet. Programmet er det tredje i rekken av handlingsprogram for funksjonshemmede. Sentrale målsettinger er å fremme funksjonell rehabilitering av funksjonshemmede i vanlige skoler, integrasjon i arbeidsliv, økonomisk og sosial integrasjon samt tilrettelegging av ulike forhold av betydning for at funksjonshemmede kan leve uavhengig.

En integrert del av HELIOS er informasjonssystemet for tekniske hjelpemidler, HANDYNET. Dette har som formål å bistå myndigheter, funksjonshemmede og deres organisjoner med informasjon om tilgang og bruk av tekniske hjelpemidler.

- Helse

Generell helse- og sosialpolitikk i norsk betydning av ordet, er medlemslandenes ansvarsområder. Før Maastricht-traktaten hadde EF heller ingen formell hjemmel for samarbeid om slike spørsmål. Samarbeidet har derfor vært begrenset til enkelttiltak og program av generell helsepolitisk art. Det gjelder blant annet Europa-mot-kreft programmet, forskning om HIV/AIDS og forskning for avansert informatikk i helsevesenet.

I og med Maastricht-traktaten er en egen artikkel om folkehelse innarbeidet i Romatraktaten. I art. 129 heter det at Fellesskapet skal bidra til å sikre et høyt nivå for vern av menneskets helse ved å oppmuntre til samarbeid mellom medlemslandene og om nødvendig ved å støtte deres virksomhet. Denne innsatsen skal være rettet mot forebygging av sykdommer, herunder narkotikamisbruk. Fremme av forskning om årsaker og spredning, samt helsopplysning og -utdanning er viktige elementer i denne sammenheng. Det blir samtidig påpekt at krav til helsevern skal være en integrert del av Fellesskapets politikk på andre områder. Dette berører ikke det grunnleggende prinsipp om at helse- og sosialpolitikken er de enkelte medlemslandenes anliggende.

Art. 129 viser til at Rådet med kvalifisert flertall skal kunne vedta stimuleringstiltak for å realisere artikkelens målsettinger, men uten at dette innebærer noen harmonisering av medlemslandenes lover og forskrifter.

4.13 LIKESTILLING

4.13.1 Innledning

I Norge er det bred politisk enighet om at likestilling mellom kjønnene må danne grunnlag for den videre utvikling i samfunnet. Et sentralt mål er å øke kvinners innflytelse der beslutninger blir tatt. Norge gjør seg bemerket i internasjonal sammenheng med sitt sterke innslag av kvinner i politikken på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Kvinners stilling i samfunnet, både i Norge og i resten av Europa er et resultat av nasjonal kultur og det enkelte lands politiske og budsjettmessige prioriteringer. Situasjonen i de enkelte EU-land er derfor svært ulik når det gjelder kvinners deltakelse i politikk, barnehagedekning, yrkesdeltakelse blant kvinner, fødselspermisjon o.l. Det er det enkelte medlemsland som selv avgjør disse spørsmål. Imidlertid har EU minimumsbestemmelser knyttet til kvinner i arbeidslivet som sikrer kvinner enkelte felles grunnleggende rettigheter. Arbeidstakere har f.eks. rett til fødselspermisjon i minst 14 sammenhengende uker, fordelt før og/eller etter fødselen i overensstemmelse med nasjonal lovgivning og/eller praksis (Rdir 92/85/EØF). De fleste medlemsland har imidlertid lenger permisjonstid.

Prinsippet om lik lønn for likt arbeid mellom kjønnene har i EU vært traktatfestet siden 1957 gjennom Roma-traktatens art. 119. Den norske likestillingslovgivningen trådte i kraft i 1979. EU har de senere år økt sin innsats på dette området gjennom en videreføring av bestemmelser knyttet til likelønn og til likestilling i arbeidslivet i bredere forstand. EFs regelutvikling er på dette området minimumsbestemmelser som ikke hindrer de enkelte medlemsland i å vedta strengere lovgivning. Etter Maastricht-traktatens ikrafttredelse kan minimumsbestemmelser for ytterligere å sikre likebehandling av kvinner og menn i arbeidslivet fattes med kvalifisert flertall.

Likestillingsarbeidet i EU har bidratt aktivt til å fremme likestilling i de enkelte medlemsland. Flere land har måttet endre sine lover til fordel for kvinner når det gjelder arbeidsmarkedet og pensjonssystemer. EFs direktiv om likestilling er i sin helhet tatt inn i EØS-avtalen. Rdir 92/85/EØF medfører behov for å ta inn i norsk lovgivning retten for gravide til betalt fravær for svangerskapskontroll. EU har iverksatt ulike programmer på likestillingsområdet. Det tredje handlingsprogrammet for likestilling for perioden 1991-95 har som hovedmål å bidra til full deltakelse i arbeidslivet for kvinner og å oppgradere verdien av kvinners bidrag til samfunnsutviklingen såvel økonomisk som sosialt. Noen av delprogrammene tar sikte på å øke kvinners representasjon i besluttende organer både i det politiske og økonomiske liv. I dag er 18% av representantene til Europaparlamentet og 12% av Kommisjonens funksjonærer kvinner.

Det er også tatt initiativ til igangsetting av prosjekter i de enkelte medlemsland som et ledd i utveksling av teoretiske og praktiske erfaringer med likestillingsarbeid.

Kommisjonen fører en løpende dialog med partene i arbeidslivet om likestillingsspørsmål.

4.13.2 EFs regelverk og programmer

Regelverk

Roma-traktatens art. 119 er videreført i Rdir 75/117/EØF som omhandler gjennomføringen av prinsippet om lik lønn for arbeid av lik verdi. Direktivet bestemmer blant annet at det skal være muligheter til å reise saker om likestilling, og at arbeidstakere skal være beskyttet mot oppsigelse dersom de tar opp og forfølger en slik sak. Dersom sak reises for nasjonale domstoler, vil de kunne be EF-domstolen ta stilling til rekkevidden av de rettigheter direktivet gir, når det har betydning for utfallet av den nasjonale saken. Medlemslandene pålegges å sikre at både individuelle arbeidsavtaler og tariffavtaler som bryter med likestillingsprinsippet, kan erklæres ugyldige.

Likebehandlingsdirektivet (Rdir 76/207/

EØF) omhandler gjennomføringen av prinsippet om likebehandling av kvinner og menn når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning, forfremmelse og arbeidsvilkår. Forskjellsbehandling skal ikke finne sted på disse områdene, heller ikke på en indirekte måte. Personer som mener seg utsatt for forskjellsbehandling, skal ha mulighet til å reise sak.

Selv om likebehandlingsdirektivet fastsetter prinsippet om likebehandling, gjøres det enkelte unntak. I likhet med Norge, har EU en positiv holdning til særbehandling av kvinner for å fremme likestilling. Medlemslandene hindres derfor ikke i å praktisere særbehandling for å bedre kvinners stilling. Medlemslandene hindres heller ikke i å oppprettholde bestemmelser om særskilt vern for kvinner i arbeidslivet. På dette området er imidlertid landene pålagt jevnlig å vurdere berettigelsen av å beholde regler om slikt særskilt vern. Domstolen vil kunne sette unntak til side som uberettigede. Når det gjelder oppheving av forskjellsbehandling innenfor utdanning, unntas visse private utdanningsinstitusjoner.

Hovedregelen i norsk rett er at forskjellsbehandling er forbudt. Det tillates imidlertid positiv særbehandling som iverksettes for å oppfylle likestillingslovens formål. Særvernsregler for kvinner godtas kun unntaksvis ved enkelte tilfeller av særbeskyttelse av gravide.

EFs lovgivning inneholder også direktiver som omhandler gradvis gjennomføring av likebehandlingsprinsippet mht. trygdeordninger og yrkesrelaterte trygdeordninger, samt i forhold til selvstendig næringsdrivende, og om vern av kvinner i selvstendig næringsvirksomhet i forbindelse med svangerskap og fødsel.

Nærmere omtale av det bindende regelverket på likestillingsområdet er gitt i St.prp. nr. 100 (1991-92), kap. 7.3.

Programmer

EUs tredje handlingsprogram for likestilling for perioden 1991-95 etterfølger likestillingsprogrammene for periodene 1982-85 og 1986-90.

Hovedmålet med det tredje handlingsprogrammet er å bidra til full deltakelse i arbeidslivet for kvinner og å oppgradere verdien av kvinners bidrag til samfunnsutviklingen såvel økonomisk som sosialt. Programmet inneholder følgende hovedelementer:

- integrering av likestilling i all annen politikk

- støtte til kvinner innen yrkesopplæring og sysselsetting

- styrke samarbeidet mellom Kommisjonen, medlemslandene og partene i arbeidslivet på likestillingsområdet

Som ledd i handlingsprogrammet skal Fellesskapet bl.a. gjennomføre tre programmer om likestilling:

- ILE-programmet gir støtte til opprettelse av lokale arbeidsplasser for kvinner.

- IRIS-programmet skal bidra til å styrke kvinners utdanningsmuligheter.

- NOW-programmet tar sikte på å styrke kvinners adgang til arbeidsmarkedet. Dette programmet er finansiert over strukturfondene.

I Rådsresolusjon 91/142/EØF oppfordres de 12 medlemslandene til å iverksette de programmene som er foreslått i handlingsprogrammet. Dette omfatter blant annet innføring eller eventuelt forbedring av de lovmessige sidene ved kvinners deltakelse i yrkeslivet, iverksetting av tiltak for å legge til rette for en bedre fordeling av byrder mellom kvinner og menn i hjemmene og i arbeidslivet og tiltak for å øke kvinners deltakelse i beslutningsprosessene i offentlig, økonomisk og sosial sammenheng. Rådet ber også om at det etter behov utarbeides nasjonale, regionale og lokale likestillingsplaner for å oppnå de nasjonale målsettingene.

Organisering

Ved et EU-medlemskap vil Norge bl.a. bli representert i det rådgivende utvalg for likestilling mellom kvinner og menn som er opprettet under Kommisjonen. Utvalget skal bistå med å utforme og gjennomføre Kommisjonens innsats for å fremme likestilling og kvinners adgang til arbeid, og sikre løpende utveksling av opplysninger om forsøk og prosjekter som settes i verk på dette området innen EU. Norge vil her sammen med de andre nordiske land i EU kunne opptre som initiativtaker og pådriver i likestillingsspørsmål.

Kommisjonen har to kontorer som har særlig ansvar for å arbeide med kvinnespørsmål: Enheten for like muligheter og Informasjonstjenesten for kvinnespørsmål. Til det første er det knyttet et Rådgivende utvalg og en rekke ekspert-nettverk. Bl.a. er det et nettverk med juridisk ekspertise på likestillingsspørsmål. Informasjonstjenesten sprer informasjon om EFs kvinne- og likestillingspolitikk og har opprettet og finansiert et eget organ som driver lobbyvirksomhet for kvinnespørsmål. I tillegg har Parlamentet en egen komite for kvinners rettigheter.

Domstolens rolle

Kvinner i EU har anledning til å reise sak ikke bare nasjonalt men også overfor EF-domstolen vedrørende likelønn og likebehandling. Mye av rettsgrunnlaget innenfor EU er skapt av Domstolen som i en rekke saker har anlagt en vid definisjon av likestillingsbegrepet og bidratt til lovendringer i de enkelte medlemsland til fordel for kvinner. Domstolen har også bidratt til å presisere hvorledes likelønnsbestemmelsene skal forstås:

- Også faktisk diskriminering omfattes av bestemmelsene.

- Arbeidsgiver har ansvaret for å bevise at lønnspolitikken ikke er kjønnsdiskriminerende dersom gjennomsnittslønnen for samme arbeid er lavere for kvinner enn menn.

- Arbeidsgiver plikter å stille kvinner og menn likt med hensyn til pensjonsalder og etterlatteytelser når de utfører samme arbeid.

4.14 MILJø

4.14.1 Innledning

De senere år har gitt økende kunnskap om sammenhengene mellom landenes økonomiske atferd, forbruksmønstre og virkninger for miljøet og livskvaliteten.

Regjeringen legger vekt på å utforme en politikk for ressurs- og miljøforvaltning som bidrar til bedre ressursbruk generelt i norsk økonomi, og som kan bidra til en bærekraftig utvikling nasjonalt og internasjonalt.

De miljøpolitiske utfordringene er av internasjonal og grenseoverskridende karakter. På knapt noe felt er sammenhengen mellom utilstrekkelig regelverk og en dårlig politikk i ett land, og de problemer det skaper for andre land, mer åpenbar enn for miljøvern. Regjeringen legger derfor stor vekt på at disse utfordringene må finne sin løsning innenfor et forpliktende internasjonalt samarbeid.

Den felles miljøverninnsatsen skal bidra til å beskytte, bevare og forbedre miljøet, beskytte menneskers helse og sikre en forsvarlig og rasjonell utnyttelse av naturressursene. Regelverket inneholder også prinsipper for hvordan miljøproblemene skal angripes. Forebyggende tiltak skal prioriteres, noe som innebærer at problemene skal unngås, snarere enn å repareres. Miljøskader skal i størst mulig grad utbedres ved kilden, og forurenseren skal betale. Miljøhensyn skal være en integrert del av all EU-politikk.

Flertallet av reglene om miljøvern er minimumsregler som alle landene må oppfylle. Hvert enkelt land kan så velge å innføre strengere regler. EFs produktkrav på miljøområdet innebærer imidlertid som oftest en harmonisering av regelverk på fellesskapelig nivå der krav til helse, sikkerhet og miljø er innarbeidet i selve regelverket. (Se nærmere omtale i meldingens kap. 4.1 og pkt. 1.4.1 ovenfor.)

EF-vedtak på miljøområdet fattes hovedsakelig ved kvalifisert flertall i Rådet. Unntakene er bestemmelser som i hovedsak gjelder skatter og avgifter, tiltak i forbindelse med lokal og regional planlegging og arealbruk samt tiltak som i vesentlig grad påvirker et medlemslands valg av energikilder. På disse feltene skal vedtak fattes av Rådet med enstemmighet.

Lovgivning og reguleringer alene er ikke tilstrekkelig til å løse miljøproblemene. Målsettingen om en bærekraftig utvikling aktualiserer også andre virkemidler, særlig slike som skaper motivasjon hos næringsliv og privatpersoner til endret opptreden i forhold til miljøet. EU-landenes samarbeid om miljøvern tar også sikte på å utvikle den type virkemidler som kan mobilisere økt interesse for miljøhensyn på kort og lang sikt. Et eksempel er miljømerking av produkter.

De senere års utvikling har vist at forskjellen i miljøbestemmelser mellom Norge og EU stadig blir mindre. Det gjelder eksempelvis for felter som kjemikalier og avfall. På andre felter setter EF-reglene strengere krav til miljøet enn tilsvarende norske regler. Et eksempel på dette er kravene til svovelinnhold i olje og bruk av enkelte farlige stoffer.

EF-rettsakter om forurensning (kjemikalier, avfall, luft- og vannforurensning mv.) er i all hovedsak en del av EØS-avtalen. De endringer som har vært nødvendig i norske lover og forskrifter er omtalt i St.prp. nr.100 (1991-92). Ytterligere endringer som følge av EUmedlemskap vil ikke være nødvendig. Når det gjelder områder hvor EU har strengere regler enn de norske, er disse således allerede gjennom EØS-avtalen innarbeidet i norsk regelverk. I St.prp. nr.40 (1993-94) omtales enkelte endringer av EØS-bestemmelsene som vil innebære skjerpede norske regler.

På de områder der Norge har særskilte ordninger under EØS-avtalen, har man funnet løsninger i forhandlingene om medlemskap, som innebærer at Norge kan opprettholde strengere standarder, bl.a. når det gjelder de farlige stoffene PCB og PCT.

EFs miljøregelverk omfatter også natur og fauna, samt miljøavgifter. Disse feltene er ikke dekket av EØS-avtalen. Forhandlingsresultatet vil ikke medføre at norske bestemmelser på disse områdene må endres.

Den samlede gjennomgang av EFs regelverk på miljøområdet som fant sted i forhandlingene viser at det er stor grad av samsvar mellom de overordnede prinsipper og virkemidler i EU og Norge. Regelverket er i støpeskjeen på flere områder. EU-samarbeidet gir et grunnlag for å fatte forpliktende miljøvedtak som får virkning i et stort geografisk område som omfatter mange land. Et slikt forpliktende samarbeid er nødvendig for å møte vår tids miljøutfordringer.

Beskrivelsen av EFs regelverk og forhandlingene knyttet til produktkrav og -godkjenning (tekniske handelshindre) er omtalt i meldingens kap. 4.1.

For nærmere redegjørelse av EØS-avtalens bestemmelser om miljøvern vises til St.prp. nr. 100 (1991-92), kap. 7.2, s. 265-274 og kap. 4.8, s. 147-161, samt til St.prp. nr. 40 (1993-94), kap. 6.4, s. 75-79 og kap. 3.4, s. 21-39.

4.14.2 EFs regelverk på miljøområdet

Miljøvernsamarbeid var opprinnelig ikke omfattet av Roma-traktaten. Først tidlig på 1970-tallet kom miljøvern opp som eget tema. Høsten 1973 vedtok Rådet en erklæring om et handlingsprogram på miljøområdet.

I tiden forut for Enhetsakten (1986) fantes det ingen særskilt hjemmel for miljøtiltak i EF. Vedtak ble derfor fattet med hjemmel i Roma-traktatens art. 235, som gir adgang til ved enstemmighet å vedta bestemmelser på områder uten annen særskilt hjemmel i Roma-traktaten. En slik særskilt hjemmel for samarbeid på miljøvernområdet fikk man gjennom Enhetsaktens art. 130 (R-T).

EF vedtok i 1992 sitt 5. handlingsprogram for miljøvern. Handlingsprogrammet kan på mange måter sies å være et av EUs svar på utfordringene i en egen rapport fra Kommisjonen om miljøvirkningene av det indre marked.

Programmet trekker opp strategier for framtidig felles miljøvernpolitikk. Programmet peker på behovet for endringer i nåværende utviklingstrekk og handlingsmønstre, og understreker nødvendigheten av i forkant å fokusere på menneskelige aktiviteter som forbruker naturressurser og skader miljøet. Det legges også stor vekt på det felles ansvar som alle sektorer i samfunnet, privat og offentlig, har for å løse miljøproblemene i fellesskap.

Programmet anbefaler en blanding av ulike tiltak, bl.a. rettslige virkemidler, finansielle støtteordninger og markedsinnrettede virkemidler rettet mot å sette en «riktig pris» på miljøskadelig virksomhet. Det pekes videre ut fem sektorer som er av spesielt stor betydning for miljøet, og hvor felles innsats er nødvendig: industri, energi, landbruk og skogbruk, transport og turisme.

4.14.3 Generelle bestemmelser og programmer

i) Det europeiske miljøvernbyrået (EEA)

EF vedtok i 1990 å opprette Det europeiske miljøvernbyrået (EEA). Etableringen fant sted høsten 1993, og byrået har sete i København.

Byråets hovedoppgave er å drive datainnsamling og overvåkning for å gi myndighetene et best mulig kunnskapsgrunnlag for beslutninger på miljøvernområdet. Videre skal EEA gjennom utadrettet virksomhet bidra til at opinionen er informert om miljøtilstanden i de respektive land og regioner.

Det vil for de ulike områder bli etablert såkalte «temasentre» som får ansvaret for å koordinere innsamlingen av data fra medlemslandene. EEA skal framskaffe hensiktsmessige indikatorer for miljøkvalitet og utviklingstendenser i natur og miljø, samt legge fram sammenlignbare data for å muliggjøre effektiv overvåkning.

Detaljene omkring byråets oppgaver og prioriteringer er fastsatt i Rfo 1210/90. Forordningen åpner for deltakelse for europeiske land utenfor EU, og Norge skal innenfor rammen av EØS-avtalen delta i EEA fra 1. juli 1994.

ii) EFs miljøtilskuddsordning (LIFE)

EF etablerte i 1991 en tilskuddsordning for miljøverntiltak. Ulike tilskuddsordninger som eksisterte tidligere, ble samlet i LIFE. Dette gjelder bl.a programmet for Middelhavet (MEDSPA), programmet for tiltak mot forurensninger i Nordsjøen, Irskesjøen, Nordøst-Atlanteren og Østersjøen (NORSPA) og programmet for tiltak innen det tradisjonelle naturvernarbeidet (ACNAT). Til fellesskapstiltak i land utenfor EU brukes 5 % av budsjettet for LIFE.

iii) Miljøkonsekvensutredninger

I 1985 vedtok EF et direktiv om vurdering av virkningene av visse offentlige og private prosjekter på miljøet (Rdir 85/337/EØF). Direktivet er gjennom EØS-avtalen gjort gjeldende også for Norge.

I Norge ble bestemmelser i plan- og bygningsloven om konsekvensutredninger iverkstatt i 1990. Disse bestemmelser dekker i hovedsak direktivets krav, og er på enkelte områder mer vidtgående.

På enkelte andre områder er imidlertid det norske systemet ikke i samsvar med direktivet. Det norske systemet er bl.a. basert på forvaltningens skjønn der direktivet har pliktregler, og direktivet har også krav om konsekvensutredninger på en del områder som man i det norske systemet til nå ikke har funnet påkrevet.

Det er igangsatt et arbeid for å revidere de norske bestemmelsene på de områdene der dette er nødvendig for å være i samsvar med EF-direktivets krav.

iv) Miljøinformasjon

EFs regelverk inneholder bestemmelser om allmennhetens tilgang til informasjon om miljø. Med enkelte unntak har allmennheten rett til all informasjon som er tilgjengelig i offentlige etater på nasjonalt, regionalt og lokalt plan når det gjelder miljøsituasjonen for luft, vann, jord, flora, fauna og naturområder. Direktivet (Rdir 90/313/EØF) gir detaljerte bestemmelser om hvordan informasjonsplikten skal utøves av ansvarlige myndigheter.

Norge har ikke tilsvarende bestemmelser som gjelder for miljøvern spesielt, men bestemmelser på miljøvernområdet sett i sammenheng med reglene om offentlighet i forvaltningen, gir tilgang på og rett til informasjon på en måte som dekker kravene i direktivet. Reglene i lov om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) gir generelle bestemmelser om allmennhetens rett til innsyn i forvaltningens saksdokumenter. Videre pålegger saksbehandlingsreglene i plan- og bygningsloven (informasjon, høring og offentlig ettersyn) myndighetene plikt til å drive aktiv opplysningsvirksomhet ved planleggingen av bruk av arealer og andre naturressurser. Prinsippet om tidlig medvirkning fra private parter og organisasjoner står sentralt. Informasjonstilgangen er også berørt i forskriftene om saksbehandling etter forurensingsloven.

4.14.4 Luftforurensning

i) Klima

På fellesskapsnivå har EU et mål om å stabilisere de samlede utslipp av CO2 innen år 2000 på 1990-nivå. I tillegg har medlemslandene fastsatt egne nasjonale mål. Opprinnelig var planen å fordele det overordnede målet i form av differensierte nasjonale forpliktelser der hensyn skulle tas bl.a. til landenes utviklingsnivå. Det er ikke oppnådd enighet om dette, og derfor ligger de nasjonalt fastsatte målene fortsatt til grunn for landenes oppfølging.

EFs klimastrategi hviler på fire pilarer: Forslag om CO2/energiskatt, etablering av en overvåkningsmekanisme, SAVE-programmet og ALTENER-programmet. Uten spesielle klimatiltak forventes en vekst i EU-landenes samlede CO2-utslipp på om lag 11 prosent fra 1990 til år 2000. Tiltakspakken er utformet for å unngå denne utslippsøkningen. Alle virkemidlene som inngår i pakken utenom CO2/energiskatten er vedtatt. Det er lagt til grunn at CO2/energiskatten skal bidra til en vesentlig reduksjon av den forventede utslippsveksten, og den er derfor et viktig virkemiddel i tiltakspakken.

Tiltak som foreslås iverksatt på fellesskapsnivå kommer i tillegg til nasjonale tiltak for å fremme energieffektivisering og nye fornybare energikilder og for å nå de nasjonale CO2-målene.

Et direktiv om minimumssatser for mineralolje ble iverksatt fra 1.1.1993. Norge tilfredstiller disse minimumssatsene når CO2/energi-avgiften klassifiseres som mineraloljeavgift. Ved medlemskap i EU vil det således ikke være behov for endringer av betydning for norske avgifter på dette området. Direktivet er ikke omfattet av EØS-avtalen. At CO2-avgiften i henhold til EF-regelverket er å betrakte som en mineraloljeavgift, legger imidlertid begrensninger på bruken av CO2-avgiften som et kostnadseffektivt virkemiddel i klimapolitikken. Regjeringen vurderer å endre avgiftsutformingen på mineraloljer slik at CO2-avgiften kan betraktes som en ren miljøavgift, noe som kan gi større frihet for fastsetting av virkeområdet. (Se også omtale under kap. 5.7 Skatter og avgifter).

I tillegg vil også videreutvikling av regler for kjøretøy kunne påvirke utslippet av klimagasser og andre luftutslipp.

- CO2/energiskatt

Det foreligger et forslag i EU om en kombinert CO2- og energiavgift som skal differensieres etter CO2- og energiinnhold i energibærerne. Forslaget foreskriver minimumssatser, hvilket gjør det mulig for medlemslandene å innføre høyere avgiftssatser nasjonalt. CO2-avgiften er foreslått pålagt alle fossile energibærere brukt til oppvarming, el-produksjon og som drivstoff, herunder, kull, olje og naturgass. Den foreslåtte energiavgiften gjelder alle typer energikilder, men ikke fornybare energiressurser - bortsett fra vannkraftverk over 10 MW.

De foreslåtte satsene for CO2-elementet og energielementet er i første omgang satt til 2,81 ECU (omlag NOK 23) pr. tonn CO2-utslipp og 0,21 ECU (omlag NOK 1,80) pr. gigajoule for energidelen. Dette utgjør en samlet avgift på 17,75 ECU (omlag NOK 148) pr. tonn for olje, tilsvarende 3 dollar pr. fat olje i 1991-priser. Den kombinerte avgiften for olje vil fordele seg noenlunde jevnt mellom CO2- og energielementet.

For vannkraftverk over 10 MW skattelegges bare energidelen - med 0,76 ECU (omlag NOK 6,30) pr. MWh. For andre former for elektrisitet - bl.a. atomkraft/gasskraft- er energiavgiften 2,1 ECU (omlag NOK 18) pr. MWh. Det legges videre opp til avgiftsfritak for andre fornybare energikilder som solenergi, vindenergi og bioenergi.

Avgiften var opprinnelig foreslått innført på et nivå svarende til 3 dollar pr. fat i 1993, økende til 10 dollar pr. fat i år 2000. Medlemsland som ønsker det, kan innføre et høyere avgiftsnivå. I direktivet ligger en forutsetning om at avgiften ikke skal innføres før andre OECD-land introduserer en lignende avgift eller tiltak med samme finansielle virkning. Det er foreslått en rekke unntak for næringslivet. Avgiften er foreslått introdusert på fellesskapsnivå, men skal gjennomføres og innkreves på medlemsstatsnivå.

Forslaget om innføring av en kombinert CO2/energiskatt er ikke vedtatt. Innføring av en slik miljøavgift krever enstemmighet i Rådet. De samlede satsene på den foreslåtte kombinerte avgiften er lavere enn Norges rene CO2-avgiftssatser pr. idag.

- Overvåking

EF vedtok i juni 1993 å etablere en mekanisme for å overvåke utslippsutviklingen i medlemslandene og sikre at felles utslippsmål blir nådd. Ordningen omfatter utslipp av CO2 og andre klimagasser. Landene er pålagt å rapportere om forventet utslippsutvikling i forhold til mål, virkemidler og planlagte tiltak. Ordningen inngår ikke i EØS-avtalen.

Kommisjonen har vurdert de nasjonale programmene for å redusere CO2-utslipp og har konkludert at de virkemidlene som er satt ut i livet ikke sikrer at CO2-målet blir nådd. Kommisjonen har derfor understreket nødvendigheten av at CO2/energiavgiften og andre, nye virkemidler blir vedtatt.

- SAVE

SAVE er et program som har som siktemål å stimulere til økt enøkinnsats. Programmet ble vedtatt i 1991 for en 5-års periode og har en finansiell ramme på 35 mill. ECU (omlag NOK 280 mill). SAVE danner den sentrale ramme for samarbeid om enøk-spørsmål i EU. I tilknytning til SAVE-programmet ble det i 1993 vedtatt et direktiv om begrensning av kulldioksidutslipp gjennom en forbedring av energieffektiviteten (SAVE-direktivet). Direktivet skisserer aktiviteter medlemslandene kan få støtte til for å redusere CO2-utslippene. (Se også omtale under kap. 5.1 Energi).

- ALTENER

Formålet med ALTENER-programmet er å fremme bruken av fornybare energikilder. Programmet har en varighet fra 1993 til 1997. Det totale budsjettet er på 40 mill. ECU (omlag NOK 320 mill.). Programmet skal på samme måte som SAVE-programmet bidra til å redusere CO2-utslippene. Av aktiviteter som kan finansieres gjennom programmet kan følgende nevnes; informasjon og opplæring, opprettelse av informasjonsnett, evalueringer og tekniske vurderinger. I programmet er det gitt veiledende mål på fellesskapsnivå for innføring av nye energikilder. (Se også omtale under kap. 5.1 Energi).

ii) Lokal og regional luftforurensning

For å redusere utslippene av SO2, NOx og VOC (flyktige organiske forbindelser) og for å redusere luftforurensningen i medlemslandene har EU-landene iverksatt tiltak på en rekke områder. EU har vedtatt maksimalkrav til svovelinnhold i gassoljer og autodiesel på h.h.v. 0,2 vekt % S fra 1.10.94 og 0,05 vekt % S fra 1.10.96. Disse krav vil bli innarbeidet i den norske svovelforskriften som en konsekvens av EØS-avtalen. EU vurderer nå hvordan svovelutslippene kan reduseres ytterligere.

ECEs (FNs Økonomiske Kommisjon for Europa) rammekonvensjon om langtransporterte, grenseoverskridende luftforurensninger er viktig som ramme for det arbeidet som gjøres av EU på dette feltet. Konvensjonen omfatter alle land i Europa og er viktig i forhold til å bekjempe de problemer som påføres Norge fra utslipp i andre land. Under Konvensjonen er det vedtatt protokoller om begrensninger av utslipp av SO2, NOx og VOC. Både EU og de enkelte medlemslandene er parter i protokollen.

For VOC er det under arbeid flere bestemmelser som vil få betydning for Norge, bl.a. tiltak for å ta hånd om avdamping i hele kjeden fra lasting av råolje til fylling av drivstoff på bensinstasjonene. Forslaget er EØS-relevant. Videre arbeider EU med tiltak for å begrense VOC-utslipp fra industriprosesser.

EF har også bestemmelser om utslipp fra store forbrenningsanlegg og varmekraftverk over 50 MW. Man arbeider nå med å revidere direktivet for nye anlegg både med tanke på skjerpede utslippskrav og å øke antall forurensende komponenter som reguleres.

Når det gjelder lokal luftkvalitet opererer EF med særskilte direktiver som omfatter bly, SO2, NO2 og svevestøv. Reglene fastsetter maksimale grenseverdier som medlemslandene er forpliktet til å overholde innen en nærmere bestemt frist. Medlemslandene kan fastsette strengere grenseverdier enn de som legges til grunn i direktivet. Bestemmelsene er omfattet av EØS-avtalen. Det arbeides nå med å gjennomføre disse i norsk lov.

EF har startet arbeidet med et nytt rammedirektiv for luftkvalitet. Dette vil erstatte dagens direktiver. Arbeidet med et nytt rammedirektiv for industriutslipp vil også ha betydning for omfanget av utslipp til luft (jf. omtalen av industrien).

EF har videre vedtatt avgasskrav for alle typer biler og arbeider med forslag til ytterligere utslippsreduksjoner fra år 2000.

iii) Ozonreduserende stoffer

EFs bestemmelser på området ozonreduserende stoffer tar utgangspunkt i den såkalte Montrealprotokollen. Protokollen setter særskilte krav til partene om å iverksette konkrete tiltak for å gradvis fase ut produksjonen og forbruket av ozonreduserende stoffer. Forbruk er i protokollen definert som summen av produksjon og nettoimport. EU følger opp dette kravet ved å regulere produksjon, import og eksport av de aktuelle stoffene gjennom en egen forordning for dette formål.

EU har lagt opp til en strengere utfasingsplan enn hva Montrealprotokollen foreskriver for to stoffers vedkommende : klorfluorkarboner (KFK) og karbontetraklorid skal fases ut ett år tidligere (innen 1995) enn protokollens utfasingskrav. I tillegg har EU i prinsippet vedtatt strengere utfasingskrav for stoffene hydroklorfluorkarboner (HKFK) og metylbromid. Den foreslåtte forordningen om dette ventes formelt vedtatt om kort tid. I denne forordningen foreslås det at EU gradvis skal redusere, for så å stanse forbruket av HKFK innen 2015 samt redusere forbruket av metylbromid med 25 % i forhold til 1991-nivå innen 1998. For halon, hydrobromfluorkarboner (HBFK) og metylkloroform har EU samme utfasingstidspunkt som utfasingskravene i Montrealprotokollen, henholdsvis innen 1994, 1995 og 1996.

Dagens gjeldende forordning setter ikke direkte krav til hvilke virkemidler det enkelte medlemsland skal iverksette for å overholde kravene i forordningen.

Norges målsetting på feltet er minst å oppfylle Montrealprotokollens og EFs bestemmelser (jf. St. prp. nr. 71 (1992-93)). Utfasingstidspunktene for de regulerte stoffene er sammenfallende i Norge og EU. Norge kan likevel sies å ha strengere bestemmelser fordi EU nøyer seg med å følge Montrealprotokollens bestemmelser om regulering av forbruk og produksjon, mens Norge i tillegg har generell regulering for bruken av KFK og haloner. EU har ikke tilsvarende generell regulering, men har i den foreslåtte forordning satt et forbud mot bruken av HKFK i enkelte produkter. Bakgrunnen for den norske bruksreguleringen er bl.a. ønsket om å legge forholdene til rette for at de importerte kvanta av disse stoffene blir kanalisert dit nytten er størst.

Videre regulerer EF bare import og eksport av KFK og haloner som råvare, mens norske reguleringer også omfatter produkter som inneholder KFK og haloner. EF har imidlertid foreslått tilsvarende forbud mot import av produkter som inneholder KFK og haloner fra land som ikke har tiltrådt Montrealprotokollen.

EU har i forhandlingene bekreftet at Norge ved medlemskap kan opprettholde nasjonale reguleringer vedrørende ozonreduserende stoffer. EFs regelverk er av minimumskarakter, og de tilleggsreguleringene som finnes i Norge faller utenfor den omtalte forordnings virkeområde.

4.14.5 Vannforurensning

EF-direktivene om vann setter minimumskrav som medlemslandene kan skjerpe ut fra nasjonale prioriteringer og behov. Direktivene ivaretar hensyn til henholdsvis helse, ressurser og utslipp. Med visse unntak er denne delen av EFs regelverk omfattet av EØS-avtalens bestemmelser. Et EU-medlemskap vil således ikke medføre ytterligere endringer av norske regler på området.

EF er i ferd med å foreta en samlet vurdering av behovet for rettsakter på vannområdet. Denne prosessen er delvis et resultat av diskusjonene om hvordan nærhetsprinsippet skal gjennomføres i praksis. Antallet direktiver vil ventelig bli redusert til 5-6:

- drikkevannsdirektiv

- badevannsdirektiv

- direktiv om økologisk kvalitet

- grunnvannsdirektiv

- nitratdirektiv.

Et av forslagene til nytt direktiv omhandler økologisk vannkvalitet. Utkastet er basert på at medlemslandene skal sette mål for kvaliteten på de enkelte vannforekomstene ut fra brukerinteressene og rådende økologiske forhold. Deretter skal det utarbeides handlingsprogrammer for å nå disse målene, eventuelt opprettholde nåværende kvalitet.

En revisjon av drikkevannsdirektivet vil trolig bli foreslått i løpet av 1994. Revisjonen vil gjelde forenkling av antall parametre som skal måles og grenseverdiene for de enkelte stoffer. Et revidert direktiv vil antagelig i første rekke ivareta helsehensyn. Det betyr at kravet til fargetall muligens vil bli utelatt, noe som vil kunne ha betydning for norsk gjenomføring av regelverket.

Norske veiledende normer for drikkevannskvalitet er stort sett like strenge som i EFs nåværende drikkevannsdirektiv, men øvre grense for drikkevannets fargetall er høyere. Forskjellen har sammenheng med at norske vannkilder for en stor grad er overflatevannkilder med høyt humusinnhold som følge av de spesielle klimatiske og geologiske forhold i Nord-Europa. Sentral-europeiske land benytter derimot for en stor del humusfattig grunnvann som vannkilde.

Norsk gjennomføring av direktivet krever utarbeiding av nye forskrifter om vannforsyning og drikkevann (evt. kun en utfyllende forskrift om drikkevannskvalitet og tilsyn) som vil bygge både på eksisterende drikkevannsdirektiver og forslaget til nytt direktiv. Grenseverdier og kontrollprogrammer vil ikke inneholde forskjeller av betydning fra det allerede gjeldende regelverket i Norge.

Revisjonen av badevannsdirektivet tar særlig sikte på forenkling, bl.a. med hensyn til antall parametre som skal måles.

Vanndirektivene som hovedsaklig berører utslippspørsmål, omfatter egne direktiver for nitratforurensning fra landbruket og rensing av kommunalt avløpsvann. Begge omfattes av EØS-avtalen. Førstnevnte direktiv er relativt generelt utformet og vil ikke kreve endringer av norske lover og forskrifter.

Direktivet om rensing av kommunalt avløpsvann stiller detaljerte krav til rensemetode, rensegrad og gjennomføringstempo for utslipp av ulik størrelse for forskjellige sårbarhetsklasser av resipienter. Samtidig åpner imidlertid bestemmelsene for inndeling i resipienttyper og gir fleksibilitet for lokale vurderinger i den praktiske gjennomføring av direktivet. Dette muliggjør en oppfølging av direktivet som vil være i samsvar med gjeldende norsk forurensningspolitikk på området, herunder arbeidet med oppfølging av Nordsjø-deklarasjonene.

Den igangsatte revurdering av EF-regelverket på vannområdet er positiv sett fra norsk side. Dette gjelder både den planlagte forenklingen av regelverket, og det forhold at de nye direktivene i stor grad vil være begrenset til rammer og basiskrav. De enkelte medlemsland står fritt til å stille tilleggskrav ut fra lokale resipientforhold, og gjennomføre disse på en kostnadseffektiv måte. Da Norge gjennomgående har mindre forurensede vannressurser enn mange EU-land, kan EFs regelverk føre til merkostnader i form av krav om overvåking og rapportering som det isolert sett ikke vil være behov for etter norske forhold.

4.14.6 Industrien

EFs 5. handlingsprogram for miljøvern inneholder en egen strategi for miljøvern og industri. Det legges opp til en utvikling mot integrert forurensningskontroll og bruk av best tilgjengelige teknikker, samtidig som det oppmuntres til frivillige avtaler og selvregulering. Markedsrettede virkemidler som positiv miljømerking og såkalt miljørevisjon i bedrifter og næringsliv står sentralt.

Foreløpig er det i liten grad gitt direktiver som stiller særskilte krav til utslipp fra industrianlegg. Viktig for den videre utvikling er forslaget til rammedirektiv for industriutslipp som Kommisjonen la fram høsten 1993. Forslaget legger ikke opp til harmonisering av utslippsgrenser for stoffer fra industrien. Det er usikkert i hvilken grad forslaget til rammedirektiv vil bli fulgt opp av direktiver med detaljerte utslippskrav til de enkelte industribransjer. Sentralt i diskusjonen om direktivforslaget står definisjonen av best tilgjengelige teknologi (BAT), og forholdet mellom BAT-baserte utslippskrav og miljøkvalitetsnormer. For øvrig innholder utkastet en rekke bestemmelser om hvilke temaer som skal vurderes, herunder prinsippet om at utslipp til luft, vann og jord skal ses i sammenheng (integrert forurensningskontroll), noe som er i samsvar med den norske forurensningsloven.

Positiv miljømerking og miljørevisjon skal gjennomføres innenfor rammen av nylig vedtatte forordninger. Begge ordningene er frivillige for næringslivet. Tildeling av et felles miljømerke (Blå lilje) vil inntil videre supplere andre miljømerkeordninger. Norsk tilslutning til ordningen er derfor fullt forenlig med opprettholdelse av det nordiske systemet for miljømerking. Forordningen om miljøstyring og miljørevisjon gir industribedrifter en mulighet for å få kontrollert sin miljøinnsats av uavhengige revisorer. Ordningen berører ikke landenes egen miljølovgivning og skal ikke erstatte de nasjonale myndighetenes kontroll og tilsyn. Den norske internkontrollforskriften vil således ikke bli berørt.

Samtlige direktiver på dette område er også en del av EØS-avtalen. Bare to direktiver krever i den sammenheng endringer i norsk regelverk. Det ene er det såkalte Seveso-direktivet som gjelder industriulykker og beredskap. Eksisterende norsk lovgivning dekker i all hovedsak kravene i direktivet, men er spredt på en rekke forskjellige lover. De aktuelle bestemmelsene i norsk lovverk er derfor samlet i en ny fellesforskrift og de nødvendige justeringer forøvrig er foretatt. Seveso-direktivet er imidlertid under revisjon i EF og nytt direktiv forventes vedtatt i nær framtid. Endringene berører i hovedsak bestemmelsene om sikkerhet for mennesker, og ikke miljøhensynene.

Det andre direktivet med konsekvenser for norsk lovgivning fastsetter krav til alle typer utslipp fra titandioksid-industrien. For utslipp til vann, som er de alvorligste utslippene fra denne industrien, er det i Norge gjennomført tiltak som samlet er strengere enn direktivets krav. I forhandlingene krevde Norge en 2-års overgangsordning (fram til 1997) for den del av direktivet som gjelder utslipp av SO2. En forlenget frist var begrunnet med ønske om å utvikle en best mulig teknisk løsning både fra et miljømessig og økonomisk synspunkt. Dette kravet ble innfridd. Tilsvarende løsning er oppnådd i EØS-sammenheng, jf. St.prp. nr. 40 (1993-94).

4.14.7 Avfallshåndtering

i) Bakgrunn og strategi

Utvikling av felles regler på avfallsområdet har høy prioritet i EU. Det skyldes miljøproblemene som knytter seg til håndteringen av økende avfallsmengder. I mange EU-land er det i dag store problemer med å få etablert nye fyllplasser og avfallsforbrenningsanlegg. Dette har ført til en betydelig, og i mange tilfeller uønsket transport av avfall over landegrensene.

Grunnlaget for EFs arbeid er en samlet avfallstrategi som ble vedtatt i 1989. Denne strategien innebærer at forebyggende tiltak skal prioriteres, dvs. at avfallsproblemene i første omgang skal søkes løst ved å hindre at avfallet i det hele tatt oppstår, samt ved økt satsing på ombruk og gjenvinning. Avfallet som ikke kan gå til ombruk eller gjenvinning skal sikres en forsvarlig håndtering. Denne strategien er i samsvar med tilsvarende strategi i Norge. Den konkrete utformingen av EFs avfallsbestemmelser har også utviklet seg slik at de nå i meget stor grad er i samsvar med norsk politikk på området.

Avfallsdirektivene inngår i sin helhet i EØS-avtalen.

ii) Regelverk

EFs regelverk er bygget opp rundt to rammedirektiver for henholdsvis avfall generelt og for spesialavfall. Med disse som utgangspunkt utarbeides det særskilte direktiver som tar sikte på å regulere ulike avfallsstrømmer eller de ulike behandlingsløsningene for avfallet, f.eks. deponering eller forbrenning. Noen bestemmelser setter minimumskrav, andre er basert på full harmonisering av reglene på fellesskapelig nivå.

Det er vedtatt direktiver om reduksjon av luftforurensning fra nye og eldre kommunale forbrenningsanlegg, håndteringen av farlige stoffer som PCB og PCT, håndtering av spillolje, samt et direktiv som omhandler drikkevareemballasje.

Transport av avfall er regulert i en forordning om overvåkning og kontroll av transport av avfall mellom EU-landene og til og fra EU-området. I likhet med Basel-konvensjonen forbyr ikke EFs transportforordning grensekryssende transport av avfall, men forordningen foreskriver at transportene skal skje etter prosedyreregler basert på konvensjonens bestemmelser. Det skilles mellom avfall til gjenvinning og avfall til deponering/forbrenning. For avfall som går til gjenvinning er landenes muligheter til å nekte import/eksport begrenset, og det er fastsatt enkle prosedyreregler for transportene. For avfall til sluttbehandling åpner forordningen derimot for sterk styring i det enkelte land.

Norge har under forhandlingene fått godkjent at forbudet mot eksport av spesialavfall til utviklingsland kan opprettholdes også ved EU-medlemskap. På et møte i Basel-konvensjonen i mars 1994 forpliktet alle OECD-landene seg forøvrig til å stoppe all eksport av spesialavfall til land utenfor OECD-området senest i løpet av 1997. EUs og Norges politikk på dette feltet vil da bli sammenfallende.

To andre spørsmål på avfallsområdet ble tatt opp i medlemsskapforhandlingene. EFs PCB-direktiv gir en viss åpning for resirkulering av PCB, mens Norge lenge har hatt en meget restriktiv politikk, som innebærer at all PCB og PCB-holdige produkter skal tas ut av bruk i løpet av 1994. Gjennom en felles erklæring ble Norge og EU enige om at PCB-forbudet kan opprettholdes også ved medlemskap.

Norge reserverte seg videre mot EFs nye rammedirektiv for farlig avfall fordi listen som definerer hva som er spesialavfall, ennå ikke er utarbeidet. Resultatet av forhandlingene ble at reservasjonen mot direktivet som sådan ble frafalt, mot at Norge og andre søkerland i samme situasjon vil bli gitt full deltakelse i utarbeidelsen av den omtalte listen.

4.14.8 Støy

EF har i dag direktiver som setter støykrav til produkter. Disse angir tillatt lydnivå bl.a. for ulike typer bygge- og anleggsmaskiner (kompressorer, tårnkraner, generatorer, mv.), jf. omtalen i kap. 4.1. EF har også støykrav til biler samt avgifter for å framskynde introduksjon av strengere støykrav.

Regelverket på dette området er i sin helhet omfattet av EØS-avtalen, og gjennomføres i Norge dels ved revisjon av eksisterende forskrifter og dels ved innføring av nye forskrifter.

Arbeid med sikte på utvikling av generelle støyregler er såvidt igangsatt innenfor EF-systemet; et regelforslag vil ventelig kunne framlegges 1995/96.

4.14.9 Bioteknologi

Flere EF-direktiver regulerer bruk av moderne bioteknologi. De to viktigste er direktivene om sikkerhet for helse og miljø ved bruk av genmodifiserte organismer: Rdir 90/219/EØF om innesluttet bruk av genmodifiserte mikroorganismer (GMM) og Rdir 90/220/EØF om utsetting av genmodifiserte organismer (GMO).

Direktivene omfattes av EØS-avtalen med frist for iverksettelse 1. januar 1995. Regelverket er i hovedsak allerede gjennomført i norsk rett ved Lov 2. april 1993 nr. 38 om fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven) med tilhørende forskrifter. Under EØS-behandlingen ble det fra norsk side krevd at det skulle tas inn referanse for å ivareta hensynet til arters boreale og arktisk forekomst og utbredelse. Dette kravet er ivaretatt også under medlemskapsforhandlingene, jf. del VIII, avsnitt D, punkt 4 i vedlegg I til Tiltredelsesakten.

i) Innesluttet bruk av genmodifiserte mikroorganismer (GMM)

Direktivet om innesluttet bruk av genmodifiserte mikroorganismer (Rdir 90/219/EØF) er et såkalt minimumsdirektiv med hjemmel i Roma-traktatens art. 130 S. Det innebærer at Norge ved et EU-medlemskap kan fastsette strengere regler. Direktivets hovedformål er å sikre at genmodifiserte mikroorganismer kan framstilles og brukes uten fare for helse og miljø.

Ifølge direktivet skal alle laboratorier og anlegg for innesluttet bruk forhåndsgodkjennes av de ansvarlige nasjonale myndigheter. Videre skal den konkrete fremstillingen eller bruken enten meldes eller godkjennes, avhengig av risikoen ved prosjektet.

Disse bestemmelsene er gjennomført i norsk rett ved genteknologiloven, særlig [[section]] 5 til [[section]] 8 og forskrifter med hjemmel i disse lovbestemmelsene, hhv. forskrift av 11. februar 1994 nr. 126 om meldeplikt eller godkjenning ved innesluttet bruk av genmodifiserte organismer, og forskrift av 11. februar 1994 nr. 127 om sikkerhetstiltak, klassifisering og protokollføring ved laboratorier og anlegg for innesluttet bruk.

ii) Utsetting av genmodifiserte organismer (GMO)

Direktivet om utsetting av genmodifiserte organismer (Rdir 90/220/EØF) inneholder bestemmelser om enkeltutsettinger av GMO i forskningsøyemed og om markedsføring av produkter som inneholder GMO. Direktivet har hjemmel i Roma-traktatens art. 100 A og innebærer krav om harmonisering på EF-nivå for utsettingsreglene. Gjennom harmonisert lovgivning skal direktivet sikre at utsetting foretas med så høy helse- og miljømessig sikkerhet som praktisk mulig, samt hindre konkurransevridning som følge av ulikt regelverk innad i EU.

Utsetting skal ikke skje uten forutgående godkjenning av nasjonale myndigheter for hvert trinn i utsettingsprosessen. Prinsippet om trinnvis evaluering er i norsk rett lovfestet i genteknologiloven [[section]] 10 første ledd annet punktum, og prinsippet om sak-til-sak-behandling ivaretas gjennom reglene om godkjenning.

Søknad om utsetting skal sendes til ansvarlige myndigheter i det land forsøket først skal gjennomføres. En eventuell miljørisiko ved utsetting vil avhenge av samspillet mellom organismen og miljøet.

Den kompetente myndighet i det land hvor utsettingen først skal finne sted har ansvar for at det blir laget et sammendrag av søknaden (såkalt «Summary Notification Information Formate» - SNIF, jf. Rvedtak 91/596/EØF). Direktivet inneholder saksbehandlingsfrister og prosedyrer for oversendelse av sammendrag til de øvrige medlemsland.

For markedsføring av produkter som består av eller inneholder levende GMO, gjelder det i EF mer inngående konsultasjonsprosedyrer som skal sikre øvrige medlemsland medbestemmelsesrett. Det kreves bl.a. kvalifisert flertallsvedtak dersom det er uenighet om tillatelse til markedsføring bør gis. Bakgrunnen for dette er at en godkjenning av produkter for markedsføring i ett EU-land i prinsippet skal gjelde for hele EU-området.

Når det gjelder produkter som er godkjent for omsetning i et annet EØS-land etter EØS-avtalens bestemmelser, har man allerede en regel for slik koordinert godkjenning i den norske genteknologiloven. Denne regelen vil få tilsvarende anvendelse ved EU-medlemskap. Før en slik generell markedsføringstillatelse kan gis, kreves det at produktet er tilstrekkelig utprøvd i de relevante miljøer som kan bli berørt av bruken av produktet. Medlemslandene har en frist på 60 dager til å kommentere en søknad fremmet i et annet medlemsland. Regjeringen vil i denne sammenheng legge avgjørende vekt på om vurderingene av samspillet mellom GMO og miljøet også er gjort ut fra kunnskap om de økologiske forhold i Norge.

Direktivet inneholder en sikkerhetsklausul som innebærer at et EU-land på grunnlag av nasjonale helse- og miljømessige argumenter, midlertidig kan forby et produkt som er lovlig markedsført i et annet medlemsland. Medlemslandet skal i et slikt tilfelle umiddelbart varsle Kommisjonen som skal treffe vedtak i saken innen 3 måneder.

iii) Vurdering

Formålet med direktivene om innesluttet bruk og utsetting er å sikre at framstilling og bruk av GMO skjer uten helse- og miljømessige skadevirkninger. Sikkerhetskravene i Norge og EU er i hovedsak de samme. Fra norsk side har man i tillegg lagt vekt på at også andre hensyn kan gjøre seg gjeldende ved bruk av genteknologi. Genteknologilovens formålsparagraf sier derfor bl.a. at loven skal sikre at fremstilling og bruk av GMO skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte og i samsvar med prinsippene om bærekraftig utvikling. Det er fullt forenlig med EFs regler å vektlegge slike hensyn, forutsatt at det skjer på en måte som ikke strider mot generelle prinsipper, f.eks. forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Direktivet om innesluttet bruk er et minimumsdirektiv hvor det står medlemslandene fritt å innføre strengere regler.

iv) Andre rettsakter

EF har i tillegg til de to hoveddirektivene på bioteknologi vedtatt flere utfyllende rettsakter.

Kommisjonen har nylig vedtatt kriterier for forenklede saksbehandlingsprosedyrer ved forsøksutsetting av GMO, jf. Kvedtak 93/584/EØF. Den norske genteknologiloven inneholder en tilsvarende hjemmel for på visse betingelser å lempe på lovens krav til utsetting, jf. [[section]] 10 fjerde ledd.

Andre relevante direktiv mht. moderne bioteknologi er Rdir 90/679/EØF om «vern av arbeidstakere mot fare ved å bli utsatt for biologisk farlig materiale på arbeidsplassen» og Rdir 91/414/EØF om plantevernmidler. Den norske genteknologiloven medførte endringer i arbeidsmiljøloven slik at bestemmelsene nå er i samsvar med Rdir 90/679/EØF. Kommunal- og arbeidsdepartementet har under utarbeidelse en forskrift om vern av arbeidstakere mot farer ved arbeid med biologisk farlig materiale og inneslutningsnivåer.

Rdir 91/414/EØF om plantevernmidler gjelder i utgangspunktet også for GMO, men gjelder parallelt med utsettingsdirektivet (Rdir 90/220/EØF). Planteverndirektivet sier uttrykkelig at godkjenning kun kan skje etter at det er foretatt risikovurdering tilsvarende utsettingsdirektivet. EF er i ferd med å utarbeide egne regler om risikovurderinger for dette direktivet. Direktivet er også omtalt i kap. 4.1.

4.14.10 Natur og fauna

i) Prinsipper og regelverk

Norsk naturforvaltning bygger på internasjonalt anerkjente prinsipper, og Norge var i sin tid en av initiativtakerne bak opprettelsen av Bern-konvensjonen. Mange viktige arter i den norske fauna er arter som trekker over landegrensene, og det er derfor viktig å samarbeide med andre land om forvaltningen av disse artene og deres leveområder.

Internasjonale forpliktelser om naturvern- og forvaltning er nedfelt i Bern,- Bonn,- CITES, Ramsar- og Biodiversitets-konvensjonene. Disse danner en felles overbygning for naturforvaltningen i EU, for de enkelte medlemslandene og for Norge. Det er derfor de samme forvaltningsprinsippene som legges til grunn både i Norge og innenfor EU.

EF-samarbeidet innenfor naturforvaltning er rettet mot områder der levende ressursers vilkår avhenger av virksomheten innenfor flere staters jurisdiksjonsområde. EF har i lengre tid vært opptatt av å styrke forvaltningen av ville arters leveområder på tvers av grenser. EFs arbeid innenfor naturforvaltningen reguleres gjennom såkalte minimumsdirektiver. Det virker pådrivende overfor nasjonal innsats der denne er svak, samtidig som det ikke er til hinder for at medlemslandene har strengere standarder.

Innenfor naturforvaltningen er det først og fremst Rdir 79/409/EØF («Fugledirektivet») og Rdir 92/43/EØF («Habitatdirektivet») som regulerer EFs tiltak på fellesskapsnivå. Fugledirektivet gir generelle bestemmelser om habitater for fugl, samt bestemmelser om jakt, fangst og omsetting av fuglearter. Flere av bestemmelsene i direktivet tilsvarer bestemmelsene i Bern-konvensjonen. Direktivet forplikter medlemslandene til å opprette spesielle verneområder for nærmere angitte fuglearter. Fugledirektivet inneholder lister over jaktbare arter. Alle arter som ikke er oppført som jaktbare er fredet.

Flere av bestemmelsene i Habitatdirektivet tilsvarer bestemmelsene i Bern-konvensjonen. Under Habitatdirektivet skal medlemslandene klassifisere spesielle verneområder etter bestemte kriterier. Videre skal medlemslandene - for nærmere angitte arter - verne viktige leveområder. Direktivet inneholder også bestemmelser om vern av særskilte dyre- og plantearter. Den delen av Habitatdirektivet som omhandler bestemmelser om vern av enkeltarter i deres naturlige leveområder tar utgangspunkt i den enkelte arts status. Det er her utarbeidet kriterier for plassering av arter innenfor ulike vernekategorier.

Artslistene i både Fugledirektivet og Habitatdirektivet er tilpasset geografiske og klimatiske forhold i de landene som i dag er medlemmer i EU. I ulike vedlegg til Habitatdirektivet angis hvilke beskyttelsestiltak som er nødvendige for de ulike arter. Direktivet åpner, i likhet med Fugledirektivet og Bern-konvensjonen, for unntak fra bestemmelsene om artsbeskyttelse. Medlemslandenes frist for gjennomføring av bestemmelsene i direktivet er satt til juni 1994. Kommisjonen skal overvåke at medlemslandene overholder bestemmelsene i direktivet.

ii) Sentrale forhandlingsspørsmål

Målsettingen i forhandlingene var å sikre at norsk forvaltningspraksis på naturvernområdet kan videreføres ved medlemskap i EU. De sentrale spørsmålene i forhandlingene var:

- Vern av arter som er sjeldne eller truede i Norge, men som ikke har et eksplisitt vern i EU

- Jakt på fugle- og pattedyrarter

- Spørsmål knyttet til omsetting av jaktbart vilt

- Spørsmål knyttet til eggsanking

- Spørsmål knyttet til sjøpattedyr (hval og sel)

De forskjeller som eksisterer mellom EFs regelverk og norske bestemmelser på dette området skyldes for en stor del at Norge og de andre nordiske søkerlandene tilhører et annet naturgeografisk område med andre natur- og bestandsforhold enn de nåværende EU-landene. Fra norsk side ble det derfor i forhandlingene lagt stor vekt på behovet for å revidere regelverket slik at spesielle norske naturforhold bedre ble ivaretatt.

iii) Forhandlingsresultatet

Fugledirektivet og Habitatdirektivet er omhandlet i del VIII, avsnitt E, punkt 1 og 4 i vedlegg I til Tiltredelsesakten.

Utfallet av forhandlingene mellom Norge og EU sikrer at Norge kan videreføre eksisterende regimer for naturforvaltning. Forhandlingsresultatet på området natur og fauna krever ingen endringer av norske lover og forskrifter. Alle de tre nordiske søkerlandene har oppnådd resultater som er sammenfallende, og basert på prinsippet om tilpasning av regelverket og dets anvendelse til nasjonale forhold.

- Vern og jakt

Forhandlingene bekreftet at det fortsatt kan drives jakt på en del fugle- og pattedyrearter med bærekraftige bestander i Norge, selv om disse er fredet i de nåværende EU-landene. Norge vil selv kunne vurdere om de lokale forholdene tilfredsstiller regelverkets vilkår for unntak og treffe nasjonale beslutninger om dette. Bruk av unntaksbestemmelsene medfører rapporteringsplikt til Kommisjonen hvert annet år.

EF-regelverkets lister over arter som trenger særlige beskyttelsestiltak med hensyn til deres leveområder, vil bli utvidet med enkelte verneverdige arter som finnes i Norge. Dette gjelder følgende arter: Jaktfalk, lappfiskand, lappspove, dvergsnipe, lappiplerke, dvergspurv, fjellrev og jerv.

Følgende fuglearter vil bli inkludert i regelverkets liste over fugler som det uten nærmere rapportering kan drives jakt på i Norge: Lirype, kortnebbgås, ærfugl, havelle, svartand, sjøorre, kvinand, siland, laksand, jerpe, orrfugl, storfugl, heilo, polarsnipe, brusfugl, småsprove, storsprove, gluttsnipe, hettemåke, fiskemåke, gråmåke, svartbak, skogdue, gråtrost, rødvingetrost, nøtteskrike, skjære og kråke.

Når det gjelder fugleartene storskarv, toppskarv, krykkje, ravn, alke, lomvi, polarlomvi, teist og lunde vil norsk praksis kunne opprettholdes med basis i Fugledirektivets unntaksbestemmelser. Artene storskarv, toppskarv, krykkje og ravn er vanlige arter i Norge som det drives ordinær jakt på. De øvrige fem artene har i prinsippet jakttidsrammer i Norge. Det er imidlertid ikke åpnet for jakt på disse artene i perioden 1992-97.

I Norge tillates snarefangst på lirype og fjellrype nord for 58. breddegrad. Dette er i samsvar med Bern-konvensjonen. EFs Fugledirektiv tillater ikke snarefangst. Norge krevde derfor unntak fra dette forbudet. EU aksepterte kravet. Sverige og Finland fikk tilsvarende løsning.

Følgende arter på EF-reglenes liste (Habitatdirektivet) over arter som krever utpeking av spesielle bevaringsområder vil bli strøket med hensyn til Norge: Elveniøye, havniøye og laks.

I tillegg vil bever og nebbsik bli flyttet fra samme direktivs liste over arter som krever streng beskyttelse til listen over arter hvis utnyttelse kan bli gjenstand for ulike forvaltningstiltak.

Når det gjelder jakt på gaupe, vil norsk forvaltningspraksis bli videreført med basis i Habitatdirektivets unntaksbestemmelse (art. 16). I forhandlingene med EU ble det oppnådd enighet om at prosedyrene for å tillate slik jakt ikke vil skape problemer for Norge. Løsningen er den samme som Sverige fikk for jakt på bjørn.

- Omsetning av jaktbare fugler

Spørsmålet om omsetning av jaktbare fugler er løst etter samme mønster som for selve jaktbestemmelsene. Det betyr at omsetning av følgende arter vil være eksplisitt tillatt i henhold til EF-bestemmelsene : Lirype, grågås, brunnakke, krikkand, toppand, ærfugl, svartand, fjellrype, storfugl, heilo, enkeltbekkasin.

For enkelte andre arter vil eventuell omsetning ivaretas med basis i Fugledirektivets unntaksbestemmelser. Dette gjelder følgende arter: Sædgås, kortnebbgås, kanadagås, havelle, kvinand, siland, laksand, orrfugl, jerpe, polarsnipe, brusfugl, småspove, storspove, gluttsnipe, hettemåke, fiskemåke, gråmåke, svartbak, skogdue, gråtrost, rødvingetrost, storskarv, toppskarv, krykkje, nøtteskrike, skjære, kråke, ravn, alke, lomvi, polarlomvi, teist og lunde.

- Eggsanking

I henhold til Fugledirektivet er eggsanking i utgangspunktet forbudt. Flere EU-land driver imidlertid en viss eggsanking med basis i direktivets unntaksbestemmelse. I forhandlingene ble partene enige om at det også vil være grunnlaget for fortsatt eggsanking i Norge, og at det ikke foreligger problemer mellom Norge og EU i dette spørsmålet. Norge viderefører derfor dagens ordning med å sanke egg fra følgende arter: Gråmåke, svartbak, fiskemåke, sildemåke, krykkje, kvinand og ærfugl.

- Sjøpattedyr (hval og sel)

Hovedmålet for forhandlingene var at den norske vågehvalfangsten skulle kunne fortsette.

Habitatdirektivet pålegger i utgangspunktet EUs medlemsland å innføre blant annet fangst- og omsetningsforbud for alle produkter fra alle hvalarter, jf. direktivets vernebestemmelse i art. 12.

Det er Regjeringens oppfatning at et slikt forbud savner en vitenskapelig begrunnelse for de berørte hvalarters vedkommende. Norges grunnleggende holdning er at man må kunne høste av naturens fornybare ressurser på et vitenskapelig grunnlag og innenfor de rammer som bærekraftsprinsippet setter.

Mot denne bakgrunn erklærte Norge under forhandlingene at norsk politikk på området vil respektere EUs regler med det formål å bevare eller bygge opp hvalbestandene til en gunstig bevaringsstatus. Med utgangspunkt i erklæringen og regelverkets bestemmelser vil norsk vågehvalfangst bli videreført på samme prinsipielle grunnlag som i dag.

At vågehvalen ikke ble fjernet fra Habitatdirektivets verneliste, innebærer at norsk hvalfangst ved EU-medlemskap vil måtte fortsette i henhold til direktivets unntaksbestemmelse i art. 16. Denne bestemmelsen gir en relativt åpen adgang til fangst, så lenge denne fangsten kan foregå uten å bringe bestanden i fare og det dreier seg om en nøye kontrollert, selektiv og begrenset fangst (art. 16 nr. 1 bokstav e).

Det vil ligge under norsk myndighet å beslutte at det skal drives fangst i medhold av unntaksbestemmelsen. Direktivet pålegger imidlertid medlemsstatene å avgi en rapport om bruken av unntaksbestemmelsen hvert annet år. Den norske beslutningen vil således i ettertid kunne bli gjort til gjenstand for etterprøving av Kommisjonen, og eventuelt Rådet.

Norge vil fortsette sitt arbeid innenfor Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) med sikte på å få aksept for at den begrensede norske fangsten av vågehval er i samsvar med sunne forvaltningsmessige prinsipper som IWC selv har gitt sin tilslutning til. En positiv utvikling i denne organisasjonen, der mange EU-land er medlemmer, vil ventelig kunne påvirke den framtidige utformingen av EFs regelverk på dette området.

Omsetning av hvalprodukter - i betydningen import, eksport, nasjonal omsetning og også ilandføring av fangst fra internasjonalt farvann - reguleres i EU av Rfo 3626/82/EØF. Ved denne forordningen har EF gjennomført Washington-konvensjonen av 1973 om internasjonal handel med truede dyrearter (CITES-konvensjonen) i sin interne rett. Konvensjonen tar sikte på å begrense eller forhindre internasjonal handel med dyrearter som er ført opp på ulike lister til konvensjonen.

Vågehval og finnhval er oppført på liste I til konvensjonen. Alle produkter av artene på denne listen er gjenstand for forbud mot kommersiell, internasjonal handel.

Rfo 3626/82/EØF går lenger enn konvensjonen, idet forordningens art. 6 også forbyr innenlands omsetning av de samme produktene. Art. 6 bokstav d gir likevel nasjonale myndigheter anledning til å gjøre unntak fra omsetningsforbudet for produkter som stammer fra en medlemsstat og fra fangst som er lovlig i henhold til denne medlemsstatens regler.

Ved EU-medlemskap vil derfor nasjonal omsetning av hvalkjøtt bli basert på forordningens art. 6 (unntaksbestemmelsen).

Import av hvalprodukter er i tillegg regulert av forordning nr. 348/81. I henhold til denne forordningen er all import av hvalprodukter til EU-området underlagt et krav om lisens. Slik lisens skal ikke utstedes dersom produktene skal brukes til kommersielle formål. Det innebærer at som EU-medlem vil Norge ikke kunne tillate slik import fra land utenfor EU. Import for andre formål (forskning, museumsutstilling o.l.) vil imidlertid kunne tillates.

Når det gjelder selfangsten, blir selve fangsten ikke berørt av EFs vernebestemmelser i Habitatdirektivet. Ingen selarter av interesse for Norge er ført på listen over vernede arter under dette direktivet.

Omsetning av skinn og forskjellige produkter av skinn fra grønlandsselunger («whitecoats») og klappmyssunger («blue-backs») reguleres gjennom et eget direktiv (Rdir 83/129/EØF). Medlemsstatene er i henhold til direktivet pålagt å innføre de nødvendige foranstaltninger for å forhindre at skinn og skinnprodukter av nevnte selunger blir innført til medlemsstatens territorium i ervervsøyemed.

Norge driver for tiden ikke selungefangst. Dersom det i framtida skulle bli aktuelt å åpne for slik fangst igjen, vil verken skinn eller foredlede produkter kunne selges til andre EU-land. Det er også situasjonen i dag. Norge vil imidlertid heller ikke selv kunne importere slike skinn eller skinnprodukter fra andre land. Direktivet vil på den annen side ikke være til hinder for at skinn eller foredlede produkter eksporteres til land utenfor EU-området.

4.15 ANDRE SPøRSMåL

4.15.1 Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF)

Medlemskap i EU vil også innbære deltakelse i Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). I EKSF-traktaten er det fastsatt et sett av særskilte bestemmelser for kull- og stålindustrien. Hovedformålet med traktaten har vært å oppnå et felles marked for de produkter som hører inn under traktatens virkefelt.

Bestemmelsene i EKSF-traktaten er i hovedsak innarbeidet i EØS-avtalen, for å skape likeverdige markedsvilkår på dette området i hele EØS. I EØS-regelverket inngår både konkurranse- og statsstøtteregler, utveksling av informasjon, bestemmelser om transport, bestemmelser om eksportrestriksjoner, samarbeid om statistikk m.m.

Som følge av det omfattende samarbeidet mellom Norge og EU på dette området i dag, har det i forbindelse med et norsk medlemskap i EKSF kun vært nødvendig å avklare enkelte mer tekniske spørsmål.

EKSF-traktaten vil utløpe i år 2002. Etter dette vil EFs ordinære regelverk bli anvendt også for kull- og stålsektoren. I praksis har anvendelse av spesialbestemmelser i EKSF gradvis blitt redusert.

EKSF har et eget budsjett. Finansieringen baseres på en særskilt avgift på kull- og stålproduksjonen. Avgiften utgjør en bestemt prosentandel av verdien av stål- og kullproduksjonen i de berørte medlemsland. For 1995 er avgiften fastsatt til 0.21 prosent. Fordi EKSF-systemet vil bli avviklet i år 2002, pågår det nå en nærmere vurdering av rammene for avvikling av EKSF-budsjettet, herunder den spesielle produksjonsavgift. Det forutses en gradvis nedtrapping av avgiften, og at den vil opphøre helt i 1999.

Sett i lys av at EKSF-budsjettet og produksjonsavgiften skal avvikles, undersøkte Norge muligheten for å kunne stå utenfor det finansielle systemet i EKSF ved tiltredelse. Da planen for avvikling ikke var endelig fastlagt, ble dette fra EUs side ikke ansett som aktuelt. Dette innebærer ikke noen vesentlige problemer for Norge, da produksjonsavgiften vil ha svært begrenset betydning for de berørte norske foretak.

EU-landene har i dag behov for en betydelig restrukturering av stålindustrien. Situasjonen på stålmarkedet har vært vanskelig og preget av overkapasitet på produksjonssiden. Det arbeides med sikte på å oppnå omstilling og kapasitetskutt i industrien.

Utviklingen i de internasjonale stålmarkedene vil uansett norsk tilknytning til EU påvirke betingelsene for norsk stålindustri. Ved et medlemskap i EKSF vil Norge delta i utformingen av tiltakene i EU innenfor stålsektoren, og bidra til og motta finansiering etter vanlige kriterier fra EKSF-fondet.

For en nærmere omtale av EKSF-traktatens innhold, og samarbeidet innenfor EØS-avtalen på dette området, se St.prp. nr. 100 (1991-92) s. 167-69 samt kapittel 6 i denne melding.

4.15.2 Offentlige innkjøp

Innledning

Regelverket om åpning av de offentlige innkjøpsmarkeder markerer et viktig skritt i utviklingen av EFs indre marked. Markedene for offentlige innkjøp har gjennomgående vært preget av liten konkurranse både mellom de europeiske land og i forholdet til tredjeland. En viktig grunn til dette er at offentlige myndigheter i stor grad har styrt sine innkjøp mot nasjonale leverandører. Samtidig har også nasjonal konkurranse om leveranser til det offentlige vært begrenset. Denne utvikling har blant annet ført til høye kostnader for det offentlige og en mindre konkurransedyktig industri.

Verdien av det samlede markedet for offentlige innkjøp i EØS-området er anslått til 5.000 mrd. kroner. Gjennom medlemskap i EU vil Norge kunne øve innflytelse på utvikling og håndheving av regelverk på dette området.

EF-reglene om offentlige innkjøp er allerede gjort gjeldende for Norge som følge av EØS-samarbeidet. For reglene om forsyningssektoren, som omfatter off-shore industrien, benytter Norge en overgangsordning som kan opprettholdes til 1. januar 1995. En nærmere beskrivelse av reglene på dette området er gitt i St.prp. nr. 100 (1991-92) s. 175-183, og i St.prp. nr. 40 (1993-94) s. 41.

Offentlige innkjøp er ikke særskilt omtalt i Roma-traktaten, men en rekke av traktatens alminnelige bestemmelser får likevel anvendelse på dette området. Dette gjelder bl.a. forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet i traktatens art. 7. De viktigste bestemmelsene er nedfelt i det avledede regelverket som omtales nedenfor.

Hovedtrekkene i EF-samarbeidet

En viktig målsetning med å innføre et felles regelverk for offentlige innkjøp er å gjøre vilkårene likeartede og forutsigbare for alle bedrifter som ønsker å konkurrere om offentlige kontrakter. På denne måten legger EFs avledede regelverk om offentlige innkjøp forholdene til rette for konkurranse i markedet for offentlige innkjøp. Med offentlige innkjøp menes statlige, regionale og lokale myndigheters, offentlige rettslige organer og offentlige virksomheters kontrakter om varer, bygg og anlegg og tjenster til konsum og investering.

For å muliggjøre konkurranse om offentlige innkjøp inneholder regelverket bestemmelser om plikt til å utlyse slike innkjøp på anbud. Det er imidlertid bare innkjøp over terskelverdiene som skal utlyses internasjonalt. Alle kunngjøringspliktige anbudsinnbydelser skal kunngjøres i EF-tidende og i EFs sentrale database (TED). Også informasjon om planlagte anskaffelser og etterhåndsinformasjon om tildelte kontrakter offentliggjøres der. TED blir på denne måten en svært viktig kilde for anbudsmuligheter og markedsinformasjon.

Direktivet om offentlige bygg- og anleggskontrakter utgjør en sentral del av regelverket om offentlige innkjøp. En revidert og oppdatert (konsolidert) versjon av direktivet, som opprinnelige ble vedtatt i 1971, trer i kraft 1. juli 1994 (Rdir 93/37/EØF). Direktivet gjelder for bygg- og anleggskontraheringer verdt mer enn 5 mill. ECU (ca. 42 mill. kroner) ekskl. mva.

En konsolidert versjon av direktivet om det offentliges kjøp av varer trer i kraft 1. juli 1994 (Rdir 93/36/EØF). Direktivet regulerer vareanskaffelser over terskelverdien på 200.000 ECU (ca. 1,7 mill. kroner) ekskl. mva.

Et direktiv som omhandler det offentliges kjøp av tjenester trådte i kraft 1. juli 1993 (Rdir 95/50/EØF). Direktivet angir prosedyreregler for kjøp av såkalte prioriterte tjenester som f.eks vedlikehold, databehandling, regnskap og bokføring, arkitekttjenester, visse transporttjenester, finansielle tjenester m.m. Terskelverdien for tjenestekjøp som omfattes av direktivets bestemmelser er som for varedirektivet; 200.000 ECU.

Sektorene vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjoner (forsyningssektoren) var tidligere unntatt fra reglene om offentlige innkjøp. I 1990 ble det imidlertid vedtatt et direktiv som omhandler også disse sektorene (Rdir 90/531/EØF). Direktivet ble endret til også å omfatte tjenester ved Rdir 93/38 EØF som trer i kraft 1. juli 1994. De anskaffende enheter som dekkes av direktivet er de samme som for bygg og anlegg. Itillegg kommer private enheter som opererer på grunnlag av ene- eller særrettigheter gitt at det offentlige innenfor sektorene vann- og energiforsyning, transport eller telekommunikasjon. Av denne grunn vil bl.a. oljeselskapene som opererer i Nordsjøen bli omfattet. Terskelverdien for anskaffelser innefor disse sektorer er ved bygg- og anlegg den samme som i bygg- og anleggsdirektivet, mens den ved kjøp av varer og tjenester ligger noe høyere enn i direktivene utenfor forsyningssektoren.

Det er etablert egne direktiver for håndhevelse og overvåking av anvendelsen av reglene om offentlige innkjøp. I dette regelverket er det bl.a. forutsatt at landene skal opprette egne nasjonale organer som skal føre kontroll med at regelverket overholdes.

Forhandlingsspørsmål

Det eneste spørsmål av betydning på området offentlig innkjøp under medlemskapsforhandlingene var den såkalte tredjelandsklausul i direktivet for innkjøp i forsyningssektoren:

Rdir 90/531/EØF, som gir regler for anskaffelser av virksomheter innenfor sektorene vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon inneholder en bestemmelse om behandling av anbud fra land utenfor EØS-området (art. 29). Norge tok i likhet med Sverige tidlig i forhandlingsprosessen en foreløpig reservasjon vedrørende denne bestemmelse. Forbeholdet ble knyttet opp til utviklingen i forhandlingene om en ny GATT-avtale på området offentlige innkjøp. Artikkel 29 sier at en innkjøper kan avvise et anbud hvor mer enn 50% av innholdet i leveransen har opprinnelse utenfor EØS-området, samt at anbud fra EØS-området skal anses som prismessig likeverdig selv om prisen er inntil 3% høyere sammenliknet med eksterne tilbud. I EØS-avtalen er det på prinsipielt grunnlag tatt inn et felles EFTA-forbehold til denne artikkelen fordi felles tredjelandsregulering lå utenfor avtalens virkefelt.

Virkninger for Norge

Ved vurderingen av virkningen av å innføre tredjelandsklausulen i direktivet for offentlige innkjøp for de ekskluderte sektorer framkom at klausulen kunne få både positive og negative konsekvenser for norsk næringsliv. På den ene side ville norske bedrifter nyte godt av den beskyttelsen klausulen gir på markedene i EØS-området, men motsatt ville bestemmelsen kunne medvirke til at innkjøp fra tredjeland ville kunne bli dyrere.

I Uruguay-runden er avtalen om offentlige innkjøp blitt utvidet og styrket. GATT-reglene om offentlige innkjøp svarer etter dette langt på vei til EFs regelverk når det gjelder dekningsområde. Avtalen dekker nå anskaffelsesvirksomhet sentralt, regionalt og lokalt, samt enkelte forsyningssektorer. I tillegg til vareanskaffelser omfattes nå også anskaffelser av tjenester, samt kontrahering av bygg og anlegg. Avtalen er undertegnet av et mindretall av GATTs medlemsland. Våre viktigste handelspartnere er imidlertid med. bl.a EØS-landene (ekskl. Island), USA, Canada og Japan. Avtalen skal etter planen tre i kraft 1.1.1996.

Fra dette tidspunkt vil GATT-regelverket, for de 22 land som er omfattet av denne del av avtalen, være til hinder for at tredjelands-klausulen i direktivet for offentlige innkjøp i forsyningssektoren anvendes på de områder som dekkes av GATT. Dette reduserer klausulens betydning vesentlig. På denne bakgrunn, og i lys av at de øvrige EFTA-landene aksepterte direktivet uten reservasjoner, vedtok man på norsk side også å trekke sin reservasjon.

Fellesreglene om offentlige innkjøp sikrer norsk næringsliv adgang til store nye markeder. Samtidig medfører reglene skjerpet konkurranse om leveranser til norsk offentlig sektor. Norge har generelt ført en mer åpen innkjøpspolitikk enn de fleste andre land. I en rapport fra 1989, utarbeidet av konsulentfirmaet ECON for Næringsdepartementet, anslås den direkte importandelen i offentlige innkjøp i Norge til ca. 24 %, noe som er vesentlig høyere enn gjennomsnittet for EU-landene. I off-shore sektoren er andelen langt høyere. Norges relativt sett høye importandel tilsier at norsk næringsliv må antas å vinne forholdsvis mer gjennom økt eksport, enn det man vil kunne tape i hjemmemarkedet. En redegjørelse for virkningene av regelverket om offentlige innkjøp er gitt i St.prp. nr. 100 (1991-92), s. 182-183.

4.15.3 Immaterialrett

Innledning

EFs regelverk om immaterielle rettigheter omfatter både industrielt rettsvern (varemerker, patenter, mønstre og rettsbeskyttelse av plantesorter m.m.) og opphavsrett. Felles for de immaterielle rettighetene er at de gir rettighetshaveren en enerett til å utnytte et åndsverk, en oppfinnelse, et varemerke eller annen beskyttet rettighet. Det er imidlertid store forskjeller mellom de ulike immaterielle rettighetene, både når det gjelder hvilke hensyn som ligger bak de forskjellige typer enerett og den nærmere utforming, f.eks. når det gjelder enerettens omfang og varighet.

Rettighetene er i utgangspunktet av nasjonal karakter: Den enkelte medlemsstats nasjonale rett regulerer hvilken enerett rettighetshaveren har innenfor medlemsstatens eget territorium.

En meget stor del av samhandelen i EU omfatter varer og tjenester som inneholder eller er basert på immaterielle rettigheter. Immaterialrettslovgivningen skal gi sikkerhet for investering i utnyttelsen av rettigheter, og er dessuten en viktig del av rammebetingelsene for næringsvirksomhet i vid forstand. EUs målsettinger har derfor først vært å legge til rette for det indre marked ved å motvirke at de immaterielle rettighetenes nasjonale karakter kunne gi grunnlag for at rettighetshaverne delte opp EU i adskilte, nasjonale markeder. Deretter har målsettingene vært å skape felles regler i medlemslandene for å hindre utnyttelse av forskjeller i medlemslandenes beskyttelsesnivå på måter som både kan virke handelsvridende og være til skade for rettighetshaverne. Man har også ønsket å øke beskyttelsesnivået gjennom harmoniseringen. En ytterligere målsetting er å skape muligheter for beskyttelse av rettigheter på fellesskapsnivå, som et alternativ til de nasjonale beskyttelsesordningene.

På denne bakgrunn er de felles regler dels ment å gi rettighetshavere lik beskyttelse i forhold til lovgivningen i medlemslandene og dels ment å gi de rettighetshavere som tilbyr varer og tjenester på det europeiske marked, mulighet for å skaffe seg et rettsvern som gjelder likt i hele EU ved henvendelse til et felles organ.

i) EFs regelverk om immaterielle rettigheter

Industrielt rettsvern

Samarbeidet om industrielt rettsvern er hjemlet i forskjellige bestemmelser i Roma-traktaten. For forordninger og direktiver om industrielt rettsvern er det i første rekke artikkel 100 A i kapitlet om harmonisering av lovgivningen som er aktuell. Etter denne bestemmelsen kan rettsakter som er et ledd i etableringen av det indre marked, vedtas med kvalifisert flertall etter fremgangsmåten i artikkel 189 B. Det kan trolig spores en utvikling i retning av at rettsakter om industrielt rettsvern i større utstrekning hjemles i art. 100 A. Mens f.eks. forordningen om varemerker fra 1993 er vedtatt etter artikkel 235, som krever enstemmighet, viser utkastet til forordning om beskyttelse av mønstre på fellesskapsnivå til artikkel 100 A. Forordningen om tollmyndighetenes medvirkning til håndhevelse av immaterielle rettigheter viser i tillegg til artikkel 235, også til artikkel 113 i Roma-traktatens avsnitt om den felles handelspolitikk. For rettsakter om industrielt rettsvern av særlig betydning for landbrukssektoren (planteforedlerrett) kan artikkel 43 i Roma-traktatens avsnitt om landbruk være en aktuell hjemmel. Et særtilfelle er EFs patentavtale fra 1989 som ennå ikke er trådt i kraft. Avtalen er inngått i form av traktat mellom medlemsstatene, og bygger derfor ikke på noen hjemmel i traktatgrunnlaget. Avtalen bygger på EFs patentkonvensjon 1975, som aldri trådte i kraft. Begge avtaler forutsetter tilslutning til Den europeiske patentkonvensjon, som Norge har undertegnet, men ikke ratifisert. Avtalen fra 1989 har fått lav prioritet blant medlemslandene. Foreløpig har bare Danmark, Frankrike, Hellas og Tyskland ratifisert avtalen, som må ratifiseres av samtlige nåværende medlemsland for å tre i kraft.

Vedtatte regler på dette området omfatter direktiv om beskyttelse av kretsmønstre, forordning om supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler, direktiv om harmonisering av varemerkeregler og forordning om EF-varemerker. Det foreligger også utkast til forordninger om EF-mønster og om planteforedlerrett og et utkast til direktiv om patentbeskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser. Av de vedtatte rettsakter er alle bortsett fra EF-varemerker inntatt i vedlegg til EØS-avtalen og tilleggsavtalen til EØS-avtalen, se St. prp. nr. 100 (1991-92) kap. 4.14, s. 183 - 186 og St. prp. nr. 40 (1993-94) kap. 3.8, s. 42 - 44.

Opphavsrett

Samarbeidet om felles regelverk på opphavsrettsområdet er i det vesentlige knyttet til harmonisering av medlemsstatenes regler for beskyttelse av verk og prestasjoner. Disse rettsaktene har hjemmel i Roma-traktatens artikkel 57 nr. 2 og 66 som bare omfatter direktiver, og artikkel 100 A som også gir hjemmel for vedtakelse av forordninger. Rettsaktene vedtas etter fremgangsmåten i artikkel 189 B med kvalifisert flertall.

Det er allerede gitt direktiver på flere sentrale områder om beskyttelse av dataprogrammer, utleie og utlån av beskyttede verker, bruk av verker og prestasjoner i satellittkringkasting og videresending i kabel, og om beskyttelsestidens lengde. Disse inngår i EØS-avtalen og tilleggsavtalen til EØS-avtalen, se henvisningen ovenfor.

Av forslag til nye regler på området kan nevnes et utkast til direktiv om beskyttelse av databaser.

Konsumpsjon av rettigheter

«Konsumpsjon» av immaterielle rettigheter innebærer at den som har brakt en vare på markedet i et medlemsland, eller har samtykket i at varen er brakt på markedet, ikke i kraft av å være innehaver av en immateriell rettighet i et annet medlemsland kan motsette seg at varen eksporteres dit.

Med grunnlag i Roma-traktatens artikkel 30 og 36 har EF-domstolen utviklet et prinsipp om EU-regional konsumpsjon. Dette hindrer innehavere av nasjonale, immaterielle rettigheter i å benytte rettighetene til å dele opp EU i adskilte, nasjonale markeder. For enkelte rettigheter er det uavklart om konsumpsjonen er regional, eller om den kan være global.

Prinsippet om EU-regional konsumpsjon er også gjennomført i flere av rettsaktene på området.

Prinsippet er også gjort til en del av EØS-avtalen i form av et prinsipp om EØS-regional konsumpsjon, se EØS-avtalens Protokoll 28 artikkel 2.

ii) Konsekvenser for norsk lovgivning

For de deler av EU-samarbeidet som tar sikte på harmonisering av medlemsstatenes lovgivning om industrielt rettsvern, vil et EU-medlemskap ha begrensede virkninger for Norge i forhold til medlemskapet i EØS. For det første er det bare begrensede forskjeller mellom norsk rett og medlemsstatenes interne rett på området. For det andre har flere endringer allerede funnet sted som følge av EØS-avtalen. For det tredje må en vente at fremtidige EF-rettsakter som harmoniserer medlemslandenes regler, etter sin art vil måtte anses relevante for innlemmelse i EØS-avtalen. EU-medlemskap vil derfor bare medføre mindre endringer i norske lover og forskrifter om industrielt rettsvern.

Ved Rfo. (EØF) nr. 3842/86 er det fastsatt regler om på hvilke vilkår tollmyndigheten kan holde tilbake varer som bærer et varemerke uten samtykke fra innehaveren av varemerket. Denne er ikke en del av EØS-avtalen. Det følger imidlertid allerede av resultatet av GATT-avtalen etter den såkalte «Uruguay-runden» at en lovendring er påkrevd, jf. artikkel 51 til 60 i TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights, Including Trade in Counterfeit Goods).

På opphavsrettsområdet er de relevante rettsaktene allerede en del av tilleggsavtalen til EØS-avtalen. De nødvendige endringer i norsk lovgivning blir fremlagt i forslag til revisjon av åndsverkloven.

EU-samarbeidet på immaterialrettsområdet er planlagt utbygd med felles patent-, varemerke, mønsterbeskyttelse og plantesortsbeskyttelse som skal administreres ved felles organer. En rådsforordning om felles EF-varemerke ble vedtatt den 20. desember 1993, mens forordninger om planteforedlerrett og om felles EF-mønster (design) befinner seg på forslagsstadiet. EFs patentavtale fra 1989 er som nevnt foreløpig bare ratifisert av fire medlemsland og har ikke trådt i kraft.

De immaterialrettssystemene som er etablert eller planlegges etablert på felleskapsnivå, vil som hovedregel også være åpne for norske borgere og foretak uavhengig av tilknytning til EU. For norske borgere og foretak vil det imidlertid kunne oppnås en fordel på dette området ved norsk medlemskap: Dersom norske rettighetshavere kan henvende seg til ett felles organ og dermed få adgang til et europeisk system for immaterialrettslig beskyttelse - som gjelder på samme måte både i Norge og i de øvrige medlemsland i EU - vil det kunne forenkle beskyttelsen av deres immaterielle rettigheter. For utenlandske foretak vil felleskapssystemene ved et norsk EU-medlemskap innebære en vesentlig forbedring i adgangen til å sikre seg immaterialrettslig beskyttelse i Norge. Det vil kunne lette tilgangen til utenlandsk teknologi og kunnskap i Norge. I den grad utenlandske foretak har bedre rettsbeskyttelse for sine nyvinninger i andre land enn i Norge, vil de være tilbakeholdende med å overføre teknologi og kunnskap til norske bedrifter.

Det er usikkert om samarbeidet etter reglene i EØS-avtalen gir den samme mulighet for norsk deltagelse i de felles EF-ordninger på immaterialrettsområdet som ved medlemskap.

Et medlemskap gir også Norge større muligheter til å påvirke utviklingen på området sammen med våre naboland. De nordiske land har samarbeidet om utformingen av nasjonale regler, og har i dag et utstrakt samarbeid om revisjon av regelverket. Gjennom arbeidet i EFTA og Europarådet, og gjennom nordisk samarbeid, har Norge sammen med de andre nordiske land allerede oppnådd en ikke ubetydelig innflytelse over utformingen av det felles regelverk i EØS-sammenheng. Eksempel på dette er utformingen av direktivene om utleie og utlån (92/100/EØF - se St. prp. nr. 40 (1993-94) særskilt vedlegg nr. 2 bind 7 A s. 315) og satellittdirektivet (93/83/EØF - bind 7 A s. 320).

4.15.4 Kultur.

Kulturområdet inngår ikke i EØS-avtalen. Dette skyldes at kulturområdet, på det tidspunkt da EØS-avtalen ble fremforhandlet, ble ansett for å ligge utenfor EFs kompetanseområde. Gjennom Maastricht-traktaten er kultursektoren traktatfestet som et samarbeidsområde. Dette gjør det mulig å innlede forhandlinger om en eventuell utvidelse av EØS-samarbeidet til også å omfatte denne sektoren. EFTA-landene har tatt initiativ til drøftelser på ekspertnivå med sikte på en slik utvidelse.

Til tross for at kultur ikke inngår i EØS-samarbeidet berøres kultursektoren av en rekke av EØS-avtalens bestemmelser på andre områder. Dette har sammenheng med at de fleste kulturaktiviteter finner sted innefor en økonomisk ramme. Kulturfeltets spesielle stilling har ført til at at det i noen tilfeller er gitt særlige regler med kulturpolitiske siktemål, f.eks. gjennom begrensinger på fri omsetning av kulturgjenstander.

i) Tilbakeføring av ulovlig utførte kulturgjenstander

Rdir 93/71/EØF, som en del av EØS-avtalen, inneholder detaljerte bestemmelser om hvordan medlemslandenes myndigheter skal samarbeide om tilbakelevering av ulovlig fjernede kulturgjenstander.

Direktivet omfatter kulturgjenstander klassifisert som «nasjonal skatt av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi». Dette gjelder følgende typer materiale og uavhengig av gjenstandenes verdi; arkeologiske gjenstander, deler fjernet fra monumenter, inkunabler, manuskripter og arkiver. Direktivets bestemmelser gjelder også, uavhengig av verdi, kulturgjenstander som inngår i offentlige samlinger. For andre grupper av kulturgjenstander gjelder direktivet innen visse verdigrenser. Direktivet om tilbakeføring av kulturgjenstander er omtalt i St.prp. nr. 40 (1993-94), s. 38.

Den norske kulturminneloven forbyr utførsel uten myndighetenes tillatelse av gjenstander som i henhold til loven er definert som kulturminner. Dette regelverket berøres ikke av direktivet. Direktivets regler vil imidlertid utgjøre et viktig supplement til de eksisterende norske regler ved at det forbedrer mulighetene for tilbakeføring av viktige gjenstandsgrupper som er utført uten myndighetenes tillatelse.

Direktivets bestemmelser vil kunne innarbeides i forskrift til eksisterende lov om kulturgjenstander.

ii) Konsekvenser for Norge

Som følge av EØS-avtalen er regelverket for norske støtteordninger til kultursektoren endret slik at de ikke forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet. Regjeringen ser det som viktig at norske støtteordninger fortsatt skal komme norsk kunst og norske kunstnere til gode. Regjeringen legger til grunn at denne målsettingen vil kunne oppfylles til tross for at reglene er gjort ikke-diskriminerende.

EU-landenes kultursamarbeid er omtalt nærmere under kap. 5.13.5. Forøvrig vises det til omtalen av fellesbestemmelsene om audiovisuelle tjenester og fjernsyn under kap. 4.3.3., språk under kap. 5.15 og immaterialrett under 4.15.3.

4.15.5 Små og mellomstore bedrifter (SMB)

EU-samarbeidet omfatter et eget handlingsprogram for små og mellomstore bedrifter (SMB). Programmet gjelder for perioden 1.7.93 - 31.12.96 og er i hovedsak en forlengelse av programmet som virket i perioden 1990-93. Hovedvirksomheten i programmet består av:

- informasjon til bedrifter hovedsakelig, gjennom Euro-Info systemet

- stimulering til samarbeid og partnerskap mellom bedrifter i ulike land og regioner bl.a. gjennom databaserte nettverk

- forenkling av lover og regler

- stimulering for å gjøre bedriftene mer internajonalt orienterte innenfor en europeisk dimensjon

Programkostnadene hele perioden er budsjettert til 112 mill. ECU, tilsvarende ca. 940 mill. kroner.

Norge deltok fram til ikrafttredelsen av EØS-avtalen i visse deler av EUs SMB-program. Det norske Euro-Info kontoret ble våren 1992 formelt tilknyttet Euro-Info-Centre nettverket med status som såkalt «Correspondence Centre». Kontoret gir på oppdrag fra norske bedrifter, og da spesielt SMB, informasjon om EU/EØS-relaterte spørsmål. Det norske kontoret har hatt et høyt aktivitetsnivå. Antallet henvendelser fra næringslivet indikerer at det norske Euro-Info kontoret fyller en viktig funksjon i veiledningstjenesten rettet mot SMB.

Norge har også vært tilknyttet Business Coopertion Network (BC-Net). Dette er et databasert nettverk som skal fremme bedriftssamarbeid over landegrensene. Et stort antall bedriftsrådgivere knyttet til nettverket. På denne måten kan bedrifter søke etter samarbeidspartnere i andre land.

Som en følge av EØS-avtalen deltar Norge og de andre EFTA-landene fullt ut i EUs handlingsprogram for SMB fra og med 1994. Full deltakelse inkluderer deltakelse i programmets styringskomite. Det gir Norge mulighet til å øve innflytelse over de aktiviteter som iverksettes under SMB-programmet. Det betyr også at Norge vil delta i prosjekter som vi i dag ikke har adgang til. Dette gjelder f.eks. prosjekter rettet mot forholdet produsent/underleverandør som gjennom forskjellige aktiviteter tar sikte på å legge forholdene til rette for samarbeid mellom store og små bedrifter.

SMB-programmet omfatter også ulike prosjekter på andre felter av betydning for SMB, som f.eks. studier av de juridiske, finansielle og administrative rammevilkår for SMB.

For en nærmere omtale av EUs SMB-program vises det til St.prp. nr. 100 (1991-92) kap. 7.9, s. 305-307.

4.15.6 Turisme

Turisme er ikke et eget samarbeidsområde med hjemmel i Roma-traktaten. Samarbeidet er derfor basert på prosjekter og programmer på felter av felles betydning for medlemslandenes aktiviteter og lovgivning innenfor turisme. I tilknytning til revisjonen av Roma-traktaten i 1996 vil det bli vurdert om samarbeidet om turisme skal få et mer formelt grunnlag og et større omfang enn det det er i dag.

En markering av EU-landenes ønske om et samarbeid om turisme var utpekingen av 1990 som Det europeiske turiståret. Gjennom en rekke forskjellige aktiviter ønsket man å vise turismens potensiale både når det gjelder økonomiske og sosiale virkninger. Erfaringene fra turiståret og de etterfølgende diskusjoner førte til at man på fellesskapelig nivå ble mer oppmerksom på turistnæringens betydning, og viktigheten av å øke næringens konkurransedyktighet - samtidig som miljøhensyn og lokalbefolkningens ønsker ivaretas på en tilfredsstillende måte.

Med utgangspunkt i disse vurderingene, vedtok Rådet i 1992 en tre-årig (1993-95) handlingsplan for turisme med følgende målsettinger:

- utvikle turismen ved å sørge for informasjon og felles utveksling mellom de ulike delene av turistnæringen,

- koordinere turistaktivitetene i Kommisjonen med medlemsstatenes aktivitet,

- oppmuntre til, og i spesielle tilfeller, støtte prosjekter.

Handlingsplanen bærer preg av at turisme berøres av mange forhold innen EU-samarbeidet. Et av disse er bruk av Fellesskapets finansielle virkemidler, f.eks. strukturfondene. Et annet er konsekvensene for turistnæringen av arbeidet med å fjerne fysiske, tekniske og skattemessige barrierer EU-landene imellom.

Som følge av EØS-samarbeidet deltar Norge fullt ut i gjennomføringen EFs handlingsplan for turisme. For nærmere omtale av grunnlaget for EØS-samarbeidet om turisme vises til St. prp. nr. 100 (1991-92), kap. 7.10, s. 307-308.

4.15.7 Katastrofeberedskap

Katastrofeberedskap innebærer tiltak for beskyttelse av mennesker, miljø og eiendeler ved krisesituasjoner oppstått som følge av naturgitte eller tekniske årsaker.

Området katastrofeberedskap har ikke noe eget hjemmelsgrunnlag i Roma-traktaten, men er omhandlet i regelverket forøvrig. Vedtak om samarbeid av denne karakter krever enstemmighet i Rådet.

EU-samarbeidet om katastrofeberedskap er begrunnet i behovet for effektivisering og forbedring av landenes individuelle krisehåndtering, samt rasjonell og koordinert håndtering av krisesituasjoner som er av et slikt omfang at et lands hjelperessurser ikke er tilstrekkelig.

EU-landene har siden 1977 samarbeidet om håndtering av alvorlige ulykker forårsaket av jordskjelv, oversvømmelser, ras, brann, snøstorm og flodbølger. Kjemiske og industrielle katastrofer samt havforurensning forårsaket av ulykker omfattes også av samarbeidet.

I 1987 vedtok Rådet et mer utfyllende samarbeid på dette området. Det ble bl.a. utarbeidet en håndbok for krisehåndtering innen EU-området. Denne inneholder oversikt over landenes kriseplaner, tilgjengelige ressurser ved en krise og en liste over kontaktpersoner i EU-landene. I 1989 fattet Rådet et vedtak om Fellesskapets framtidige samarbeid om katastrofeberedskap. Som oppfølging av dette vedtaket er det opprettet et permanent kontaktnett mellom myndighetspersoner som er ansvarlige for krisehåndtering i EU-landene. Det legges vekt på å styrke informasjonsutvekslingen ved katastrofesituasjoner, både mellom myndighetene og overfor publikum.

I denne forbindelse arbeides det med å tilrettelegge for bruk av elektroniske kommunikasjons- og informasjonsystemer, herunder også bruk av satelittoverføring.

I 1991 ble EU-landene enige om en forbedring av gjensidig hjelp mellom medlemslandene ved natur- eller tekniske katastrofer. Medlemslandene skal yte hjelp ved katastrofer som har et slikt omfang at hjelperessursene innenfor et lands grenser ikke er tilstrekkelig. Medlemslandene skal opprette egne grupper som er øremerket for slike aksjoner.

Videre skal det innen utgangen av 1996 opprettes et felles nødtelefonmummer. Det blir dessuten avholdt årlige katastrofeøvelser hvor alle medlemslandene deltar.

Katastrofeberedskap er omfattet av EØS-avtalen, se St.prp. nr. 100 (1991-92) kap. 7.12, s. 310. Med hensyn til bindende forpliktelser, er samarbeidet begrenset til opprettelsen av et felles nødtelefonnummer innen 1996. Norge tar sikte på å innføre dette nummeret (112) f.o.m. 1. juli 1994.