KAPITTEL 5

Andre forhandlingsområder

Forhandlingene om medlemskap fant sted på grunnlag av en samlet gjennomgang av EFs regelverk. Forhandlingsområder som ikke, eller kun i begrenset grad faller inn under EØSavtalens virkeområde, er omtalt i dette kapitelet. Omtalen tar sikte på å gi en forholdvis bred framstilling av de aktuelle områdene, med hovedvekt på regelverkets innhold og konsekvenser for Norge ved medlemskap. Det gjelder særlig på områder der EU-samarbeidet omfatter en felles politikk.

5.1 ENERGI

5.1.1 Innledning

Verdien av olje- og gassproduksjonen i Norge utgjør omlag 1/7 av BNP. Norge vil på sikt bli Vest-Europas største produsent av olje og gass, samtidig som nesten 90 pst. av norsk petroleumseksport går til disse markedene. Omlag halvparten av de gjenværende petroleumsressurser i det samme området finnes på norsk kontinentalsokkel. Eksport fra sektoren var i 1993 106 mrd. kroner, eller om lag 33pst. av norsk eksport. Dette illustrerer sektorens betydning i norsk økonomi og Norges stilling som leverandør av energi til Vest-Europa i dag og i fremtiden.

På denne bakgrunn berøres Norge sterkt av utviklingen på energisektoren innen EU-området. Norge ønsker derfor å ha medinnflytelse på utformingen av det regelverk som gjelder for vårt viktigste energimarked. Slik medinnflytelse er særlig viktig for Norge som gasseksportør, fordi gassmarkedet er mer regionalt enn oljemarkedet. Medinnflytelse oppnås best gjennom deltakelse i EFs planleggings- og beslutningsprosess.

Et EU-medlemskap innebærer ingen endring for kraftsektoren.

For petroleumssektoren er det viktig for Norge å kunne videreføre en politikk som bygger på et rettsgrunnlag som respekterer norsk suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene. Denne omfatter bl.a. forvaltning av petroleumsressursene, nasjonal styring med virksomheten på kontinentalsokkelen, rett til statsdeltakelse, beskatning og opprettholdelse av statlig eiendomsrett over ressursene. Å skape trygghet for at Norge også i fremtiden har disse rettighetene er viktig for langsiktige norske interesser. Energiprotokollen se pkt. 5.1.3.1 nedenfor til tiltredelsestraktaten ivaretar disse grunnleggende interessene.

Det har i liten grad vært en felles utvikling av energisektoren i EU. Energipolitikken i de enkelte medlemsland er preget av nasjonale mål og interesser. Reguleringer, organisering av nasjonale markeder, valg av energikilder og energibeskatning er fortsatt i stor grad et nasjonalt anliggende. Resultatet er store forskjeller i medlemslandenes energipolitikk.

I fravær av særlige bestemmelser i Roma-traktaten som spesielt omhandler energi, har det samarbeidet som har utviklet seg på området tatt utgangspunkt i Roma-traktatens generelle bestemmelser. Rettsakter vedtatt av Kommisjonen og Rådet på energiområdet er bl.a. hjemlet i Roma-traktatens artikkel 57(2), 66, 100, 100 A, 103 (tidl.), 113, 130 Q (tidl. - nå 130 O) og 235. Samarbeidet på energisektoren har også utviklet seg gjennom ikke-bindende rettsakter som rekommandasjoner og resolusjoner gitt av Rådet.

EF har ikke utviklet noen felles energipolitikk. Et formål med EF-samarbeidet på energiområdet er å øke forsyningssikkerheten. Beredskapstiltak for å møte oljeforsyningskriser i fredstid, tiltak for energiøkonomisering og omlegging til alternative energikilder er noen av virkemidlene EU har tatt i bruk for å nå dette målet. Videre er det en målsetting at det på energisektoren skal tas nødvendige miljøhensyn. Viktige miljøutfordninger er nært knyttet til produksjon og forbruk av energi. Energi- og miljøpolitikk er derfor nært sammenvevd.

En stor del av Norges miljøproblemer har sitt utspring i andre EU-land. EUs energi- og miljøpolitikk vil derfor ha store konsekvenser for oss. For Norge vil det være viktig å være med å utforme EUs politikk slik at hensynet til miljøet blir ivaretatt på en effektiv måte.

En viktig målsetting for EU er å etablere et indre energimarked som del av det indre marked. Dette omfatter både gjennomføring av det indre marked på energisektoren og integrasjon av energi der dette anses hensiktsmessig i den øvrige regelutvikling i EU. EU-landenes konsesjonsdirektiv for å sikre at tildeling av tillatelser for undersøkelse etter og produksjon av petroleum skjer under konkurransemessig like og forutsigbare vilkår, er et ledd i dette arbeidet. Det ble vedtatt 25. mai 1994. Tilsvarende gjelder for arbeidet med å utforme direktiver om felles regler for elektritets- og gassmarkedene.

I arbeidet med det indre energimarked tas det sikte på nedbygging av handelshindre, åpning av offentlige innkjøpsmarkeder, bedret transittadgang og nedbygging av monopolordninger. I de enkelte medlemsland er det imidlertid sterke politiske og økonomiske interesser knyttet til organiseringen av energisektoren

Under EØS-forhandlingene ble den delen av EFs regelverk som var relevant for det indre marked innarbeidet i EØS-avtalen. Dette gjelder innkjøpsreglene, direktivene om prisinnsyn og transitt for elektrisitet og gass, om enøk, det generelle ikke-diskrimineringsprinsipp og konkurransereglene. For petroleumssektoren innebærer dette eksempelvis at spørsmål om bruk av norske varer og tjenester, bruk av norsk arbeidskraft, ilandføring i Norge, levering til nasjonalt behov, rett til å godkjenne transportvalg for olje og gass, bruk av baser, opplæring av nasjonalt personell og bruk av norsk språk er omhandlet av EØS-avtalen. Det vises til St.prp. 100 (1991-92). EØS-avtalen har medført visse lovendringer i industrikonsesjonsloven, petroleumsloven og forvaltningspraksis bl.a. som en følge av dens forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. På disse områdene innebærer derfor et EU medlemsskap ikke noe nytt for norsk energipolitikk utover det vi allerede har sluttet oss til gjennom EØS-avtalen.

Ved inngåelsen av EØS-avtalen utvidet myndighetene den nasjonale styring og kontroll med kraftressursene. Adgangen for staten til å bruke forkjøpsrett ved salg av kraftverk er styrket. Uansett krever kjøp av kraftverk konsesjon, og ved konsesjonstidens utløp hjemfaller kraftverket vederlagsfritt til staten. Endringene fremgår av Ot.prp.nr. 82 (1991-92) og Inst.O nr. 17 (1991-92).

5.1.2 EF-samarbeidet

Et forslag om å ta inn et eget energikapittel i Roma-traktaten fikk ikke tilslutning på EFs traktatkonferanse i Maastricht i desember 1991. Derimot fremgår det av Roma-traktaten art. 3, bokstav t at tiltak på energiområdet skal høre inn under EFs virksomhet. I henhold til en erklæring til Maastricht-traktaten vil medlemslandene ta opp igjen spørsmålet om et eget energikapittel på traktatkonferansen i 1996. Et vedtak vil da måtte være gjenstand for enstemmighet. Det er viktig for Norge å kunne delta i denne prosessen. Enkelte nye bestemmelser med relevans for energiområdet er imidlertid gjennom Maastricht-traktaten inntatt i Roma-traktatens art. 129 B, 129 C og 129 D. Disse bestemmelsene innebærer at EF skal bidra til utviklingen av transeuropeiske nett på områdene transport, telekommunikasjon, infrastruktur og energi. Innfallsvinkelen er at en gjennom en utbedring av den fysiske infrastruktur på disse områdene kan bidra til at Fellesskapet på en mer effektiv måte kan dra nytte av at det er et område uten indre grenser. Dette er først og fremst rettet mot teknisk harmonisering av nettverk samt å styrke infrastrukturen mellom sentrale deler og utkantområder og øysamfunn (art. 129 B).

Kommisjonen la 25. mai 1992 fram et forslag til direktiv om vilkår for tildeling og bruk av konsesjoner for utforskning, leting etter og utvinning av hydrokarboner (konsesjonsdirektivet). Konsesjonsdirektivet var under behandling i EU mens medlemskapsforhandlingene pågikk, og inngår ikke i grunnlaget for Norges tiltredelsesavtale. Derfor har det formelt sett ikke vært forhandlet om dette innenfor rammen av utvidelseskonferansen. Norsk råderett over ressursene, og petroleumsvirksomhetens rolle i norsk økonomi og samfunnsutvikling er imidlertid så viktig at utformingen av et nytt samarbeid i EF gjennom et slikt direktiv allikevel måtte påvirke forhandlingene. Norge deltok i behandlingen av konsesjonsdirektivet gjennom kontakter med medlemslandene, Kommisjonen og Rådet. Konsesjonsdirektivet inneholder regler om gjennomføring av det indre marked på energisektoren og regler som berører andre deler av samarbeidet.

Omfanget av den avledede EF-retten på energiområdet er begrenset. På krise- og beredskapsområdet er det ni direktiver og forordninger. De fleste av disse rettsakter ble til i 1970-årene for å møte den usikkerhet som oppstod rundt oljeforsyningen til Vest-Europa. Tre direktiver som ble vedtatt i 1990-91 er et ledd i arbeidet for å gjennomføre deler av det indre marked på energisektoren. Disse direktiver omfatter transitt av elektrisitet over høyspentnettet, transitt av naturgass gjennom hovedledningssystem og bedre prisinnsyn for elektrisitet og gass til industrielle sluttbrukere. De rettigheter og plikter som er hjemlet i direktivet for transitt over høyspentnettet er for Norges vedkommende lagt til Statnett SF. Direktivet for transitt av naturgass omfatter ikke ilandføringsrør fra kontinentalsokkelen. Norske selskaper som forestår slik aktivitet vil derfor heller ikke

ha rettigheter eller plikter etter dette direktivet.

De prisrapporteringskrav som stilles i direktivet om større prisåpenhet, medfører ingen utvidet offentliggjøring av elektrisitetspriser i Norge. I praksis har vi i dag en prisåpenhet i kraftforsyningen som går atskillig lengre enn det som kreves i EFs direktiv.

SAVE-programmet er et program med en rekke aktiviteter som primært tar sikte på å stimulere til økt innsats på enøk-området. Det overordnede målet med programmet er å bidra til å redusere energi-intensiteten i EU med 20 pst. Programmet er også en del av EUs overordnede klimastrategi. SAVE-programmet har en varighet på 5 år fra 1991 og har en økonomisk ramme på 35 mill. ECU. Det vises også til kap. 4.14.

Det er i forbindelse med dette programmet utarbeidet rådsdirektiver for tiltak på området energiøkonomisering. Ett direktiv gjelder merking og standard informasjon om husholdningsapparatenes forbruk av energi m.v. Direktivet legger rammene for innføring av merking av husholdningsapparaters energibehov og behov for andre ressurser, f.eks. vannforbruk. I kjølvannet av dette direktiv blir det utarbeidet gjennomføringsdirektiv for hvert enkelt apparat. Dette direktivet er en del av EØS-avtalen og gjennomføring av merking av kjøl-og fryseapparater er i Norge under forberedelse.

ALTENER-programmet løper fra 1993 til 1997 og skal fremme bruken av fornybare energikilder. Det totale budsjettet er på 40 mill. ECU. Programmet skal på samme måte som SAVE-programmet bidra til å redusere CO2-utslippene. Det vises til kap. 4.14.

Innenfor samarbeidet i EU gjennomføres omfattende forskningsprogrammer på energiområdet. Formålet er å sikre fellesskapets fremtidige energiforsyning, redusere miljøulempene ved energibruk og utnytte nye teknologier som grunnlag for industriutvikling.

Omlag 16 pst. av EFs tredje rammeprogram gjelder energiforskning.

Den nukleære forskningen er en del av samarbeidet basert på EURATOM-traktaten. Norge deltar på bilateral basis i samarbeidet om strålevern. Innen fisjonsenergi sikter forskningen først og fremst på å forbedre sikkerheten ved dagens og fremtidens kjernekraftverk.

Innen ikke-nukleær energi (Joule programmet), er EFs forskningssamarbeid rettet mot utvikling og utprøving av fornybare energiteknologier og mer effektiv produksjon og bruk av energi. Fornybare energikilder er i denne sammenheng først og fremst sol-, vind- og bioenergi med mindre innsats på andre områder. Innen effektiv energiproduksjon og -bruk er hovedmålet å utvikle mer miljøvennlige teknologier for å utnytte kull.

Thermie I som avsluttes i 1994 forventes etterfulgt av Thermie II. Formålet med Thermieprogrammene er utvikling, demonstrasjon og spredning av energieffektiv teknologi.

Norge deltar allerede i dag delvis i disse programmene gjennom EØS-avtalen.

5.1.3 Forhandlingsspørsmål

Medlemskapsforhandlingene er ført på grunnlag av EFs gjeldende regelverk. EØS-avtalen (og tilleggsprotokollen) omfatter i hovedsak den del av EFs regelverk som ble ansett relevant for gjennomføringen av det indre marked. Videre åpner EØS-avtalen for deltakelse i EFs forskningsprogrammer også på energiområdet. Det regelverk som omfattes av EØS-avtalen inngår også i medlemskapsavtalen. Det vises til St.prp. nr. 100 (1991-92), s. 287 -292.

EFs regelverk for å møte kriser i oljeforsyningen i fredstid ble drøftet som ledd i medlemskapsforhandlingene. I likhet med EU-landene deltar Norge i Det internasjonale energibyrås (IEAs) beredskapssystem. EFs og IEAs beredskapssystemer er sammenfallende på mange områder, men det er også noen forskjeller knyttet til krav til lagerforpliktelser. Samtlige søkerland har sluttet seg til EFs beredskapssystem.

5.1.3.1 Energiprotokoll

Konsesjonsdirektivet, (jf. nedenfor i dette avsnitt) som ble vedtatt i Rådet 25. mai 1994 og skal være gjennomført i medlemslandene innen 1. juli 1995, etablerer regler som bl.a. skal sikre konkurransemessig like forhold i forbindelse med tildeling av tillatelser for undersøkelse etter og produksjon av petroleum. Dette berører dermed norsk petroleumspolitikk og vitale norske interesser på kontinentalsokkelen. For Norge er det avgjørende at viktige interesser knyttet til petroleumspolitikken, fortsatt kan ivaretas av norske myndigheter. EU må ikke gjennom flertallsvedtak av avledet regelverk kunne endre på dette.

Det var derfor et hovedmål i medlemskapsforhandlingene å skape sikkerhet på traktatnivå for at Norge har suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene samt eiendomsrett til disse, og at forvaltning av ressursene og beskatning er et nasjonalt ansvar. Det var videre avgjørende å få fastslått retten til statsdeltakelse og bruk av Statoil som forretningsfører for Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten. Det var avgjørende å sikre disse rettigheter i en egen protokoll til tiltredelsesavtalen. Ved å gjøre dette på traktatnivå skapes full sikkerhet for at endringer i disse rettighetene bare kan gjennomføres ved en traktatendring. Det krever i såfall enstemmighet i Rådet, og dermed kan Norge hindre vedtak som er i strid med nasjonale interesser.

Protokoll 4 om energisektoren i Norge ivaretar ovennevnte hensyn, og sikrer at Norge har råderett over petroleumsressursene også i fremtiden. Energiprotokollen anerkjenner den store betydning petroleumssektoren har for norsk økonomi og samfunnsutvikling og fastslår medlemslandenes suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene.

Protokollen gjør det klart at EFs traktatgrunnlag ikke berører nasjonale regler om eiendomsretten. Dette følger også av Roma-traktaten art. 222. Etter norsk lov har staten eiendomsretten til petroleumsressursene. Også med dette utgangspunkt anerkjennes retten til statlig deltakelse i petroleumssektoren. Dette betyr at Norge har rett til selv å bestemme omfanget av SDØEs andel i den enkelte utvinningstillatelse. Under forhandlingene var det enighet om at slik beslutning tilligger nasjonale myndigheter. Protokollen fastslår nasjonal enerett til ressursforvaltning, herunder lete- og utvinningstakt samt beskatning av petroleumsvirksomheten.

Norges stilling som energiprodusent og leverandør til EU gjorde det til et primært siktemål i forhandlingene å sikre at den nasjonale formuen som petroleumsressursene utgjør fortsatt skal forvaltes av Norge. Dette er ivaretatt i protokollen, hvor medlemsstatene også forplikter seg til å utøve rettighetene i samsvar med EF-retten.