Kapittel 2 Grunnlaget for den norske lønnsforhandlingsmodellen

Kapittel 2 Grunnlaget for den norske lønnsforhandlingsmodellen

2.1 Innledning

I utvalgets mandat heter det at: «Siktemålet med gjennomføringen av tariffoppgjøret i 1999 er å bidra til full sysselsetting og en kostnadsutvikling på linje med andre land slik solidaritetsalternativet la til grunn.» Dette kapitlet gjennomgår kort grunnlaget for Solidaritetsalternativet og for den norske lønnsforhandlingsmodellen hvor hensynet til konkurranseutsatt sektor har vært tillagt stor vekt i lønnsoppgjørene.

Målet om å opprettholde konkurranseevnen har vært en sentral del av den norske lønnsforhandlingsmodellen siden 1960-tallet, og har hatt oppslutning både fra partene i arbeidslivet og myndighetene. Det prinsipielle grunnlaget ble først formulert i den såkalte Aukrust-modellen, som ble skissert i utredningsutvalget som var nedsatt foran inntektsoppgjøret i 1966. Dette utvalget var forløperen til Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, som ble opprettet høsten 1967. Utvalget slo fast at en nødvendig forutsetning for en balansert utvikling i norsk økonomi er at den kostnadsmessige konkurranseevnen opprettholdes, og for å få til dette må lønnsveksten tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Dette har hatt viktige implikasjoner både for størrelsen på lønnsveksten og rekkefølgen i lønnsoppgjørene.

Skal konkurranseutsatt sektor kunne overleve, må kostnadsutviklingen i Norge være på linje med våre handelspartnere. Det er bare dersom vi over tid klarer å innrette produksjonen i Norge mer effektivt eller mer i samsvar med markedets ønsker enn det våre handelspartnere klarer, at vi kan ha høyere lønnsvekst enn våre konkurrenter og samtidig opprettholde våre markedsandeler. Med den raske spredningen som det i dag er av teknologi over landegrensene og den sterke konkurransen en har i produktmarkedene, vil slike forhold neppe gi grunnlag for noe vesentlig avvik i lønnsveksten i Norge fra år til år sammenliknet med våre handelspartnere.

For å sikre at den samlede lønnsutviklingen i økonomien blir tilpasset hensynet til konkurranseutsatt sektor, er det et sentralt element i Aukrust-modellen at konkurranseutsatt sektor slutter lønnsavtaler først og at lønnsveksten i de skjermede delene av økonomien tilpasses dette. Dette har vært mønsteret ved de fleste lønnsoppgjørene i Norge de siste 30 årene.

I perioder på 1970- og 1980-tallet viste det seg vanskelig å holde fast ved prinsippene for lønnsdannelsen som ligger nedfelt i Aukrust-modellen, og pris- og kostnadsveksten ble høyere enn hos våre handelspartnere. Både devalueringer og lovreguleringer ble benyttet for å motvirke svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen gjennom denne perioden.

For å unngå gjentakelse av erfaringene fra midt på 1970- og 1980-tallet, var det nødvendig å styrke samarbeidet for å opprettholde konkurranseevnen over tid. Dette ble klarest formulert i Solidaritetsalternativet i Sysselsettingskommisjonens rapport (NOU 1992:26), som er en revitalisert og mer forpliktende versjon av hovedlinjene i den økonomiske politikken siden 1960-tallet. Solidaritetsalternativet innebar at pengepolitikken skulle rettes inn mot en stabil valutakurs og at finanspolitikken skulle sikre en mest mulig stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, mens en gjennom inntektspolitikken skulle sørge for å opprettholde konkurranseevnen gjennom moderate lønnsoppgjør.

2. 2 Hvorfor er det så viktig å opprettholde konkurranseutsatt sektor?

For et lite land som Norge er det store fordeler knyttet til å ha en åpen økonomi. Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har bidratt til en bedre bruk av innenlandske ressurser og gjort det mulig for Norge å opprettholde en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet mot utenlandsk konkurranse.

Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over en viss tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert hvis en ikke samtidig kan sørge for full og effektiv bruk av arbeidskraft og kapital og en akseptabel inntektsfordeling. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling, jf. bl.a. NOU 1998:2 (siste hovedrapport fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene).

En rik tilgang på naturressurser har satt Norge i en gunstig stilling sammenliknet med mange andre land. Utviklingen i oljesektoren vil for en periode ha særlig stor betydning for utenriksøkonomien og dermed for landets samlede konkurranseevne. I årene 1989-97 var det overskudd i driftsregnskapet overfor utlandet, noe som bl.a. må ses i sammenheng med høy og økende oljeproduksjon. I 1998 viser foreløpig tall at det var et visst underskudd i driftsregnskapet overfor utlandet, noe som bl.a. skyldes fallet i oljeprisene.

Økt produksjon i eksportkonkurrerende næringer og økte markedsandeler for importkonkurrerende næringer vil sikre at utenriksøkonomien blir mer robust overfor svingninger i oljeinntektene. En rimelig god evne for konkurranseutsatte næringer (k-sektor) til å kunne konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke å innebære at k-sektors konkurranseevne hele tiden må være like god. Etter hvert som oljesektoren begynte å gi netto inntekter i norsk økonomi, kunne driftsbalansen overfor utlandet sikres med en mindre k-sektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at k-sektor på varig basis kan ha svakere utvikling i konkurranseevnen enn våre handelspartnere. Det er hele tiden betydelige omstillinger i økonomien, og et visst antall bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Dersom Norge skal opprettholde den nødvendige størrelsen på k-sektor, må de bedrifter og arbeidsplasser som blir lagt ned erstattes med nye bedrifter og arbeidsplasser. For at dette skal kunne skje, må bedriftene og arbeidsplassene som etableres ha minst like god konkurranseevne som våre handelspartnere. Investeringer i k-sektor i Norge må gi avkastning på linje med investeringer i andre land. Hvis avkastningen på investeringer i Norge blir lavere enn avkastningen i andre land, vil investeringer i ny produksjonskapasitet delvis bli flyttet ut og det vil ikke over tid være mulig å opprettholde en tilstrekkelig stor k-sektor i Norge.

Industrien er den største av de næringene som er utsatt for konkurranse fra utlandet. Industrien er også den næringen hvor det er lettest å finne sammenliknbar statistikk mellom land som muliggjør måling av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Økt globalisering og sterkere internasjonal konkurranse har imidlertid gradvis slått gjennom i stadig større deler av norsk næringsliv. Globaliseringsprosessen øker avhengigheten land og sektorer imellom. Med få unntak er ingen næringer lenger fullstendig skjermet fra konkurranse fra utlandet. Stadig bredere områder i arbeidslivet møter derfor konkurranse fra utlandet i en eller annen form. Hensynet til å opprettholde en rimelig god kostnadsmessig konkurranseevne i forhold til utlandet blir derfor viktigere for en økende andel av norsk næringsliv.

De sektorer som ikke er så utsatt for konkurranse fra utlandet, er i Aukrust-modellen tradisjonelt blitt kalt skjermet sektor. Forskjellen mellom k-sektor og s-sektor i Aukrust-modellen henspeiler på at k-sektor i liten grad kan overvelte generelle kostnadsøkninger i prisene fordi en står overfor gitte priser på verdensmarkedet, mens s-sektor i større grad kan gjøre dette. En generell økning i lønnsnivået i samfunnet vil således innenfor Aukrust-modellen presse fortjenestemarginene i konkurranseutsatt sektor, mens den i skjermet sektor vil slå ut i en tilsvarende prisøkning. Begrepet skjermet sektor kan imidlertid gi den feilassosiasjon at denne sektoren er skjermet for konkurranse. Dette er selvsagt ikke riktig. Også denne sektoren blir i større grad utsatt for konkurranse, men da fra innenlandske næringer og ikke så mye fra utlandet. Krav til effektivitet og kostnadsreduksjoner er i dag på mange områder like strenge i denne sektoren som innenfor det som tradisjonelt er blitt kalt for konkurranseutsatt sektor. Over tid kan en videreføring av oppfatningen «skjermet sektor», herunder offentlig sektor, som en sektor nærmest upåvirket av de omstillinger og omorganiseringer som skjer ellers i samfunnet, være uheldig. For å unngå å gi grobunn for slike feilassosiasjoner har en i dette kapitlet søkt å bruke betegnelsene sektorer utsatt for konkurranse fra utlandet (k-sektor) og øvrige sektorer. Den tradisjonelle begrepsbruken k-sektor og s-sektor bør i lys av ovenstående vurderes nærmere i den nye kommisjonen som skal drøfte strategier for sysselsetting og verdiskapning.

K-sektors konkurranseevne avhenger av flere forhold. Enkelte av faktorene er først og fremst knyttet til forhold i den enkelte bedrift. Dette gjelder særlig produktiviteten i vid forstand, dvs. bedriftenes evne til å benytte arbeidskraft, kapital og energi på en effektiv måte i produksjonsvirksomheten og til å ta i bruk ny teknologi. Et annet eksempel er markedsføring, samt evnen til å utvikle nye produkter som markedet ønsker. Foruten lønnskostnader vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader og kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Det samme vil være tilfellet for skatter/avgifter og subsidier. Utviklingen i k-sektors internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i de øvrige sektorer som leverer tjenester, vareinnsats, energi og kapitalvarer til k-sektor. Jo billigere og mer effektivt disse leveransene kan skje, desto bedre blir k-sektors konkurranseevne.

Offentlig sektor produserer viktige tjenester innen transport og infrastruktur, utdanning, helsevesen, lov og orden. Kvaliteten på slike offentlige tjenester er viktig for at k-sektor skal kunne hevde seg i internasjonal konkurranse. Stabile sosiale forhold og en god infrastruktur er nødvendige forutsetninger for at k-sektor skal kunne følge med globalt. Evnen til å tiltrekke seg og videreutvikle kunnskapsressurser er også sentralt i en stadig mer kunnskapsbasert produksjon. Samtidig er det viktig at offentlig sektor er kostnadseffektiv på linje med andre sektorer i økonomien. Det er videre viktig at de generelle myndighetsfastsatte rammebetingelsene for næringslivet som følger av skatte- og avgiftssystemet og andre offentlige reguleringer bidrar til at norske bedrifter skal kunne hevde seg i internasjonal konkurranse.

For k-sektor sett under ett er lønnskostnadene den klart viktigste enkeltfaktor for konkurranseevnen. Lønnskostnadene er viktig både direkte ved at de utgjør en betydelig del av kostnadene i produksjonen i den enkelte bedrift og indirekte fordi lønnen i andre bedrifter, bl.a. underleverandører, er med på å bestemme prisen på vareinnsatsen i produksjonen. Lønnskostnadene skiller seg også fra de andre faktorene ved at de direkte kan påvirkes gjennom forhandlinger i inntektsoppgjørene.

Over tid vil det ikke være mulig å opprettholde størrelsen på den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren dersom ikke pris- og kostnadsveksten i Norge er på linje med våre handelspartnere.

Det er en generell tendens at produksjonen i k-sektor vris i retning av produkter som er mer avanserte og kunnskapsbaserte. Dette gjelder både innenfor den mer tradisjonelle delen av k-sektor, dvs. i industrien, og i de næringer som er blitt utsatt for økt konkurranse de siste årene. En mer kunnskapsbasert produksjon innebærer en strukturendring som isolert sett har gjort k-sektor i Norge mer konkurransedyktig. Norge har en mer sammenpresset lønnsstruktur med mindre lønnsforskjeller enn gjennomsnittet av våre handelspartnere. Lønnsnivået for arbeidstakere med lav utdanning er derfor relativt høyt sammenliknet med våre handelspartnere, mens det som et hovedtrekk er omvendt for grupper med høy utdanning, jf. for eksempel Økonomiske analyser nr. 1/93 fra Statistisk sentralbyrå. Den gradvise endringen i sammensetningen av arbeidsstyrken i Norge i retning av at flere får høyere utdanning, tilsier således isolert sett at k-sektor kan leve med noe høyere lønnsvekst. Men slike prosesser tar lang tid og åpner ikke for vesentlige avvik i lønnsveksten fra det ene året til det andre sammenliknet med våre handelspartnere.

Økonomisk vekst og høyere disponibel realinntekt gir oss mulighet til å øke vårt forbruk av alle typer varer og tjenester, både de som produserer i k-sektor og i øvrige sektorer. Produksjon av varer og tjenester som ikke er utsatt for internasjonal konkurranse, må per definisjon foregå innenlands. Økt innenlandsk etterspørsel som skyldes en sterk økning i offentlig forbruk eller sterk reallønnsvekst vil i stor grad rette seg mot konsum av varer og tjenester produsert innenlands. Veksten i arbeidsstyrken setter grenser for hvor sterk ekspansjon man samlet sett kan ha i økonomien. I dag er en svært høy andel av befolkningen i Norge i aktivt arbeid. Potensialet for ytterligere sterk vekst i arbeidsstyrken er trolig begrenset, selv om det i noen grad kan være mulig med økt import av arbeidskraft fra utlandet og økning i arbeidstiden for de som jobber deltid. Dersom etterspørselsveksten rettet mot innenlands produksjon blir sterkere enn veksten i arbeidsstyrken gir grunnlag for, vil det realøkonomisk måtte skapes rom for dette ved at ressurser overføres fra konkurranseutsatte næringer til de øvrige næringer. Det skjer ved at prisen på disse ressursene, i første rekke arbeidskraft, bys opp. Norge får dermed et pris- og kostnadsnivå som ligger over nivået hos våre handelspartnere, og konkurranseutsatte næringer bygges ned. Slike overflyttinger av arbeidskraft mellom næringer vil som regel medføre betydelige omstillingskostnader. Oljeinntektene kan for en periode gjøre at Norge kan finansiere et økt underskudd i handelen med andre varer, men vi vil da kunne få store omstillingsproblemer når oljeinntektene avtar. Erfaringen både fra Norge og andre land er at det er vesentlig lettere å bygge ned k-sektor enn å bygge den opp igjen.

Oljeinntektene har gitt Norge større handlerom i den økonomiske politikken enn det mange andre europeiske land har hatt. Ettersom oljeinntektene er svært usikre og varierer over tid, er det en målsetting å skille opptjeningen fra bruken av disse inntektene. Oppbyggingen av petroleumsfondet reflekterer ikke i seg selv en økt sparing og formue, men en omplassering av den eksisterende nasjonalformuen fra petroleumsformue til finansielle aktiva.

Oljeinntektene gir oss mulighet til på varig basis å ha et høyere forbruk av alle typer varer og tjenester. Dette forutsetter imidlertid at vi bare bruker den (anslåtte) årlige avkastningen av oljeformuen slik at samlet formue (olje i Nordsjøen pluss petroleumsfondet i utlandet) forblir om lag uendret over tid. Da kan vi på varig basis ha et visst underskudd på handelsbalansen utenom olje, og dermed ha en mindre konkurranseutsatt sektor og et større konsum av varer og tjenester som bare kan produseres innenlands, enn vi ellers kunne hatt. Hvis vi ikke i tilstrekkelig grad klarer å skille bruken av oljeinntektene fra opptjeningen av dem, kan resultatet bli en for sterk nedbygging av k- sektor i forhold til de langsiktige behov.

Dersom vi i perioder med høye petroleumsinntekter i for stor grad bygger ned industrien og andre internasjonalt konkurranseutsatte næringer, kan det framtidige vekstpotensialet i et lengre tidsperspektiv gå tapt. Generelt vil det være slik at de etablerte bedriftene i et marked vil ha et konkurransefortrinn framfor nykommere. Ved å føre en politikk som gir som konsekvens at vi først bygger ned konkurranseutsatt sektor, for så å forsøke å bygge den opp igjen, pådrar vi oss således en konkurranseulempe. De endringer i næringsstrukturen som innfasing av petroleumsinntekter medfører, vil således i noen grad være vanskelig å omgjøre, og økonomien vil kunne stagnere når petroleumsinntektene avtar.

For å gjenopprette den kostnadsmessige konkurranseevnen, ble det fra midt på 1970-tallet og fram til 1986 gjennomført en rekke devalueringer. Erfaringene med en slik politikk var ikke gode. Ansvaret for partene i lønnsoppgjørene ble meget uklart når valutakursen, som er en viktig forutsetning for oppgjørene, ble endret i etterkant. Dette bidro til å flytte ansvaret for kostnadsveksten bort fra partene og over på myndighetene. Resultatet ble et svært høyt nivå på pris- og kostnadsveksten. I tillegg la en kimen til fortsatt høy pris- og kostnadsvekst fordi partene forventet nye devalueringer. Dessuten svekket devalueringene troverdigheten i norsk valutakurspolitikk på en slik måte at renten i Norge ble liggende svært mye høyere enn hos våre handelspartnere. Erfaringene etter den siste store devalueringen i 1986 var at det tok lang tid å gjenvinne troverdigheten til norsk valutakurspolitikk slik at rentene i Norge igjen kom ned på linje med rentene ute.

2. 3 Utfordringen framover

Hovedutfordringen framover er å ta vare på de gode resultatene som Solidaritetsalternativet har bidratt til. Sammenliknet med hva Sysselsettingskommisjonen så for seg i 1992, har sysselsettingen økt klart sterkere, ledigheten gått raskere ned og den økonomiske veksten blitt høyere. Samtidig har forholdsvis lave nominelle tillegg fram til fjorårets lønnsoppgjør, gått sammen med en rimelig god reallønnsutvikling. De gode resultatene som er oppnådd må dels ses i sammenheng med den sterke og langvarige oppgangskonjunkturen norsk økonomi har vært inne i, men samtidig har måten lønnsdannelsen har fungert på, bidratt til å forhindre at pris- og kostnadsveksten har tatt seg sterkere opp. Lønnsoppgjøret i 1998 innebar imidlertid at lønnsveksten i Norge kom ut av takt med våre handelspartnere. Dette er i strid med Solidaritetsalternativet og representerer en betydelig utfordring.

Utfordringen har dels en kortsiktig dimensjon – jo høyere kostnadsnivået kommer i Norge sammenliknet med våre handelspartnere, dess større er sannsynligheten for at vi kan få et markert tilbakeslag med en kraftig økning i arbeidsledigheten. Erfaringer fra Norge og andre land tyder på at dersom en først lar lønns- og prisveksten øke mye, så vil en senere måtte pådra seg store kostnader i form av økt arbeidsledighet for å få lønns- og prisveksten ned igjen. Konsekvensene av en utvikling der en ikke lykkes i det inntektspolitiske samarbeidet slik at lønnsveksten blir liggende på et nivå vesentlig høyere enn våre handelspartnere, belyses nærmere i kapittel 4.

Den langsiktige dimensjonen er knyttet til behovet for en balansert økonomisk utvikling over tid. Framskrivningene av Basisalternativet i Langtidsprogrammet 1998-2001 er basert på at den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren om lag må opprettholde sin andel av verdiskapingen på lengre sikt for å sikre balanse i utenriksøkonomien når petroleumsvirksomheten får redusert betydning. Basisalternativet forutsetter en jevn og moderat vekst i offentlig konsum og investeringer, som er tilpasset tilgangen på arbeidskraft slik at vi får en lønnsvekst om lag på linje med våre handelspartnere. Alternativet til hovedstrategien i Langtidsprogrammet er kalt Sprekkalternativet. I dette alternativet bruker en i større grad de løpende oljeinntektene etter hvert som de strømmer inn. Etterspørselen etter arbeidskraft øker sterkere enn tilgangen. Konkurranseevnen svekkes gradvis samtidig som særlig offentlig tjenesteyting øker. Når oljeinntektene på lengre sikt avtar, må det finne sted en reversering i næringsstrukturen og en kraftig gjenoppbygging av den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren for å sikre varig balanse i utenriksøkonomien og i offentlige finanser. Konsekvensene av dette, basert på analysen i Langtidsprogrammets Sprekkalternativ, er illustrert i figur 2.1.

Figurtekst til figur 2.1

I Sprekkalternativet øker det gjennomsnittlige lønnsnivået i Norge med om lag 1 pst. pr. år fram mot 2015 ut over det som er lagt til grunn i Basisalternativet. Dette gir en tilsvarende forverring av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Den økte lønnsveksten har sin bakgrunn i en mer ekspansiv finanspolitikk i en periode. Resultatet blir en markert svakere utvikling i industriproduksjonen, mens aktiviteten i offentlig sektor øker om lag tilsvarende. Sammenliknet med Basisalternativet blir sysselsettingen i offentlig forvaltning, som andel av total sysselsetting, nesten 6 pst. høyere rundt år 2020.

Hensynet til utviklingen i driftsbalansen og offentlige finanser gjør imidlertid at en slik svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen ikke kan opprettholdes. Fra og med 2020 er det derfor nødvendig med en kraftig innstramming i finanspolitikken, slik at ressurser tilbakeføres til konkurranseutsatt sektor gjennom en styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Konsekvensen av dette er en meget sterk reduksjon av aktiviteten i offentlig forvaltning fram mot 2030 sammenliknet med Basisalternativet.

Kilde: Langtidsprogrammet 1998-2001.

Langtidsprogrammets beregninger illustrerer de betydelige omstillingene som vil kunne bli nødvendig dersom konkurranseutsatt sektor i for stor grad bygges ned. Erfaringene fra andre land som har gjennomført kraftige innstramminger i finanspolitikken, viser at omstillingskostnadene er meget store. Slike omstillinger vil normalt ta tid og medføre en betydelig økning i arbeidsledigheten, noe som beregningen i Langtidsprogrammet ikke fanger opp. Problemene med å gjenopprette konkurranseevnen og skadevirkningene ved kortsiktighet i bruken av oljeinntektene, er derfor trolig undervurdert i beregningene.

Både de kortsiktige og langsiktige utfordringene norsk økonomi står overfor tilsier således at pris- og kostnadsveksten i Norge bør være på linje med våre handelspartnere. Hensynet til hva internasjonalt konkurranseutsatte sektorer kan leve med over tid, må være en rettesnor for hva den samlede lønnsveksten skal bli.

Internasjonalt ser det ut til å ha skjedd en endring i retning av at en legger større vekt på lav pris- og kostnadsvekst i den økonomiske politikken enn tidligere. Den svært lave prisstigningen blant våre handelspartnere mot slutten av fjoråret og inn i 1999 reflekterer dels en svak konjunktursituasjon, men den avspeiler også et endret ambisjonsnivå i retning av større grad av stabilitet i prisene. I forhold til tilvante forestillinger om hva som er en lav pris- og kostnadsvekst, representerer det en utfordring at våre handelspartnere nå sikter mot lavere pris- og lønnsvekst enn de tidligere har gjort.

For å møte disse utfordringene, må Solidaritetsalternativet videreutvikles blant annet ved at det skapes et bredere fundament for et forsterket inntektspolitisk samarbeid. Det videre arbeidet bør bygge på et bredt samarbeid mellom alle hovedorganisasjonene i arbeidslivet og myndighetene.

Også i selve lønnsforhandlingsprosessen ligger det utfordringer:

• Partene i arbeidslivet og myndighetene har en felles interesse i at reallønnen sikres gjennom lave nominelle tillegg. På kort sikt kan arbeidstakerne være tjent med høyere lønnsvekst, men på lengre sikt vil det true arbeidsplassene og offentlige velferdsgoder. Erfaringene både fra Norge og andre land er at fellesinteressene knyttet til lav nominell lønnsvekst ivaretas best ved en koordinert lønnsdannelse.
• I tråd med Aukrust-modellen vil hensynet til konkurranseevnen best bli ivaretatt ved at de sektorer som er mest utsatt for internasjonal konkurranse forhandler først, og at en i disse forhandlingene sørger for at en på en troverdig måte angir rammene for den totale lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor. Disse rammene må så fungere som retningslinjer for lønnsveksten i øvrige tariffområder, dog slik at hver forhandling kan velge fordelingsprofil innenfor den angitte totalramme. For forhandlingene i øvrige områder ville det vært en fordel om en på forhånd visste mer om hva de lokale forhandlingene i konkurranseutsatt sektor vil gi av lønnsvekst både for arbeiderne og funksjonærene.

Ved sentrale oppgjør vil de områder som representerer industrien være de mest representative for den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren. Ved forbundsvise oppgjør har verkstedsoverenskomsten tradisjonelt hatt funksjon som «frontfag». Men mye tyder på at en ved forbundsvise oppgjør på en klarere og bedre måte må fastslå rammen for den internasjonalt konkurranseutsatte sektorens lønnsvekst. Dette kan skje ved at flere konkurranseutsatte områder forhandler sammen med eller følger umiddelbart etter verkstedsoverenskomsten. Dette vil kunne bidra til mindre usikkerhet om den lokale lønnsdannelsen for arbeidere og funksjonærer i konkurranseutsatt sektor.

Dersom ikke de sektorer som er mest utsatt for internasjonal konkurranse på en troverdig måte angir rammene for den totale lønnsveksten innenfor konkurranseutsatt sektor, vil oppgjørene i de øvrige sektorene mangle et viktig holdepunkt. Blant annet på grunn av disse forholdene har ofte oppgjøret i hotell- og restaurant-området, og noen ganger også oppgjøret i varehandel, blitt vel så retningsgivende for resten av oppgjørene som verkstedoppgjøret, selv om disse områdene ikke er særlig representative for den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren.

• Over tid er det svært vanskelig å hindre at mangel på arbeidskraft innenfor offentlig sektor og andre sektorer som ikke er utsatt for internasjonal konkurranse, slår ut i høyere lønnsvekst. Dersom sektorer uten internasjonal konkurranse har høyere lønnsvekst enn de sektorer som er i en slik konkurransesituasjon, vil dette etter hvert kunne føre til svekket internasjonal konkurranseevne og økt arbeidsledighet. Finanspolitikken må innrettes slik at arbeidskraftetterspørselen i offentlig sektor holdes innenfor rammer som ikke hindrer nødvendig vekst i konkurranseutsatte virksomheter. Budsjettoppleggene bør i denne sammenheng ikke skape situasjoner der en for eksempel får en betydelig mangel på arbeidskraft i offentlig sektor. I årene framover kan dette bli en krevende oppgave. Utviklingen i befolkningens sammensetning sett i sammenheng med Stortingets vedtatte reformer innen bl.a. eldreomsorg, skole, psykiatri og somatiske sykehus vil medføre et betydelig press på denne delen av arbeidsmarkedet. Statistisk sentralbyrå har vurdert at behovet for arbeidskraft særlig innen helse- og sosialsektoren vil øke med 40 000 årsverk dersom dagens tilbud skal opprettholdes fram til år 2010 (uendret standard og dekningsgrad), og hele 85 000 årsverk ved full innfasing av de planlagte reformene. Dette illustrerer hvor viktig det er å vurdere arbeidskrafttilgangen som ett av flere elementer når reformer og satsinger utformes.
• Aukrust-modellen tar utgangspunkt i at en over tid har en parallell lønnsutvikling mellom den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren og de øvrige sektorene. Fra tid til annen oppstår situasjoner hvor enkelte sektorer/grupper får en klart svakere lønnsutvikling enn gjennomsnittet. Slike etterslep representerer en spenning i det nåværende lønnsdannelsessystemet. Problemet blir større dersom de samme gruppene over lengre tid får en klart svakere lønnsutvikling enn gjennomsnittet. Innenfor de ulike sektorene må fortsatt lønn være et virkemiddel for at arbeidsgiverne skal kunne sikre seg nødvendig arbeidskraft, men dette må skje innenfor rammer som ivaretar hensynet til hva internasjonalt konkurranseutsatte sektorer kan leve med over tid.

Partene i arbeidslivet vil gå videre i en diskusjon av punktene over i det offentlige utvalget som skal nedsettes for å vurdere forhandlingssystemet. Utfordringene skissert ovenfor vil også være sentrale i arbeidet for den nye kommisjonen som skal drøfte strategier for sysselsetting og verdiskapning.

Lagt inn 2. mars 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen