Arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer.

Arbeid for mennesker med funksjonshemming

Innledning under konferansen for de fylkeskommunale rådene for funksjonshemmede i Kristiansand den 25. august 1998.

Jeg vil begynne med å takke for at jeg ble invitert til konferansen og til å holde dette innlegget. Jeg har sett fram til å kunne bruke en hel dag her sammen med dere, og jeg tror dere vil gi meg en nyttig tilbakemelding om regjeringens politikk for funksjonshemmede som jeg kan ta med meg videre.

Dagens tema er arbeid for funksjonshemmede, og jeg er bedt om å holde et innlegg om regjeringens politikk på dette feltet. Jeg har med stor interesse hørt på hvordan hverdagen - med de muligheter og begrensninger som ligger i systemene - oppleves på lokalt nivå. Det er dere som er nærmest brukerne, og dere er en svært viktig kunnskapsbase for videreutvikling av den offentlige innsatsen på feltet.

Regjeringen er opptatt av at alle deler av samfunnet skal være tilgjengelig for funksjonshemmede, og dette gjelder også i forhold til deltakelse i arbeidslivet. Arbeid er viktig fordi det å ha et arbeid betyr så mye på mange plan. Arbeid er et middel til å skaffe seg egen inntekt, og det gir selvrespekt og uavhengighet. I tillegg er arbeidsplassen en sosial arena som for mange legger grunnlaget for annen sosial kontakt og deltakelse i samfunnslivet.

Funksjonshemmedes situasjon på arbeidsmarkedet kan ikke ses på uten også å betrakte generelle utviklingstrekk på arbeidsmarkedet. Jeg vil derfor nå gå over til å si litt om dagens arbeidsmarked. I tillegg vil jeg se litt på resultatene av innsatsen som gjøres i dag - og da særlig innsatsen av attføringsvirksomheten i arbeidsmarkedsetaten. Til slutt vil jeg gå over til å utdype regjeringens politikk nærmere, og si litt om satsningsområdet arbeid i regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, som vil bli lagt fram til høsten.

Dagens arbeidsmarked - utfordringer i sysselsettingspolitikken

Utviklingen på arbeidsmarkedet har de siste årene vært svært god, og veksten i sysselsettingen er nå inne i det femte året på rad. I perioden fra 1993 til og med i år ser det ut til at sysselsettingen kan komme til å øke med 240 000 personer. I samme periode forventes den registrerte ledigheten å bli halvert, og i 1998 ventes den å bli under 2 1/2 prosent.

Etterspørselen etter arbeidskraft har økt så mye at mange arbeidsgivere nå har problemer med å skaffe seg kvalifisert arbeidskraft. Mangelen på arbeidskraft er stor i mange sektorer, men særlig er den merkbar i helsesektoren, bygg- og anleggssektoren og databransjen.

Høy etterspørsel etter arbeidskraft, og en målrettet innsats fra arbeidsmarkedsetaten, har medvirket til at ledigheten blant grupper som har hatt problemer med å få innpass i arbeidslivet er kraftig redusert. Det har blant annet vært en markert reduksjon i arbeidsledige innvandrere og ungdom. Ledigheten blant ungdom under 25 år gikk ned med nesten en tredjedel fra første kvartal i fjor til samme periode i år. Langtidsledigheten, som har stor betydning for den enkeltes muligheter til å komme tilbake til arbeidslivet, er også redusert. I første kvartal i år var det 9 400 færre langtidsledige enn i samme periode i fjor. Også for funksjonshemmede kan det være lettere å finne arbeid når arbeidsmarkedet er stramt. I denne situasjonen er det viktig for arbeidsgivere å finne uutnyttede og stabile arbeidskraftressurser, og de kan være mer åpne for å gå nye veier i rekrutteringen. Dette må utnyttes av funksjonshemmede og arbeidsmarkedsmyndighetene slik at flere funksjonshemmede kommer i arbeid. Men for funksjonshemmede, som for andre arbeidssøkere, vil nøkkelen for å få komme ut i arbeid være å skaffer seg en kompetanse som er etterspurt i arbeidsmarkedet.

Hovedutfordringene i sysselsettingspolitikken nå er å mobilisere arbeidskraft til ledige stillinger og å legge forholdene til rette for at den høye sysselsettingen skal vedvare. Videre skal vi fortsatt målrette en ekstra innsats mot de gruppene som har problemer med å få innpass i arbeidslivet - deriblant personer med funksjonshemning i forhold til arbeid, altså yrkeshemmede.

Yrkeshemmede og resultater fra attføringsvirksomheten.

Jeg vet at mange funksjonshemmede ønsker å delta i arbeidslivet, og at funksjonshemmede har store uutnyttede ressurser som bør mobiliseres er det vel ingen tvil om. Dette ser vi blant annet når det gjelder det store og utmerkede arbeidet som funksjonshemmede utfører gjennom å være aktive medlemmer i organisasjonslivet.

Det er viktig at systemene for økonomisk støtte er innrettet slik at de gir insentiv til å prøve seg i arbeidslivet - det skal lønne seg å arbeide. Men det må også være slik at funksjonshemmede som ikke kan eller makter å arbeide skal være sikret et verdig liv og muligheter til livsutfoldelse etter egne prinsipper. Dette gir en vanskelig balansegang i politikkutformingen.

En del uførepensjonister har også en arbeidsevne som ikke kommer til nytte. Tall fra Rikstrygdeverket viser at det i 1997 var nærmere 250 000 uførepensjonister i Norge. Av disse hadde om lag 20 prosent gradert uførepensjon. Tall for hvor mange av disse som hadde en kombinert løsning med trygd og arbeid har jeg ikke, men det viser at potensialet for slike løsninger bør være stort.

Mange funksjonshemmede har en funksjonshemming som ikke medfører yrkeshemming. Mange av disse vil, som andre arbeidssøkere, finne arbeid på egenhånd uten bistand fra offentlige myndigheter. Som arbeidsminister vil jeg imidlertid gjerne få presentere arbeidsmarkedsetatens resultater i dens innsats for mennesker med yrkeshemninger. Dette viser bare en del av innsatsen på feltet, men samtidig er denne innsatsen sentral og viktig. I denne sammenheng tar jeg altså utgangspunkt i begrepet yrkeshemmede - det som er interessant i forhold til arbeid er om funksjonshemmingen også medfører en yrkeshemming. Funksjonshemmede som ikke har problemer i forhold til arbeid skal ikke registreres som yrkeshemmede, men derimot som ordinære arbeidssøkere, i arbeidsmarkedsetaten.

Resultatene fra atttføringsvirksomheten de siste år har vært god. Første halvår i år har det i gjennomsnitt vært om lag 52 800 registrerte yrkeshemmede i arbeidsmarkedsetaten. Den desidert største diagnosegruppen er sykdommer i ledd, muskulatur og skjelett, med i underkant av 18 200 personer. Av andre større grupper kan nevnes: i underkant av 11 000 personer med psykiske lidelser og/eller misbruksproblemer, om lag 4 500 med psykisk utviklingshemming og 3 400 har nevrologiske lidelser eller skader.

Det er viktig at den enkeltes behov og muligheter hele tiden står i fokus, og det legges opp til aktiv brukermedvirkning i attføringsprosessen. Dette stiller også krav til at den yrkeshemmede er aktive i sin egen attførings- og arbeidssøkerprosess, og for noen blir overgangen fra en mer passiv pasient- eller klientrolle stor. Det blir fra første møte med arbeidsmarkedsetaten vurdert om den yrkeshemmede kan formidles til vanlig arbeid uten å gå videre med et mer omfattende attføringsløp. Med bakgrunn i informasjon og veiledning fra arbeidskontoret skal den yrkeshemmede utarbeide en plan for attføringen - såkalt handlingsplan.

For en del yrkeshemmede er ikke informasjon og veiledning tilstrekkelig til at de kan legge en handlingsplan på grunn av at forutsetningene for deltakelse i arbeidslivet er svært usikre. Det kan da være behov for ytterligere avklaring av den enkeltes situasjon og muligheter. Dette kan gjøres internt i arbeidsmarkedsetaten, ved arbeidsrådgivningskontorene eller ved Senter for yrkesmessig attføring, dvs i andrelinjetjenesten. I tillegg foregår utprøving og avklaring også i enkelte tiltak, bl a i arbeidsmarkedsbedriftenes fase 1 og i tiltaket arbeidsforberedende trening.

Om lag 40 500 personer, det vil si over tre fjerdedeler av de registrerte yrkeshemmede var i ulike aktive tiltak første halvår i år. Tiltakene spenner over et bredt spekter. Det er flere sentrale måter/dimensjoner deltaking på tiltak kan deles inn etter.

Vis plansje 1.

En måte er etter type tiltak en går på:

I første halvår i år deltok i gjennomsnitt

• 17 800 personer på kvalifiseringstiltak. (44 prosent av tiltaksdeltakerne)
  Kvalifiseringstiltakene er viktige for å gi yrkeshemmede en kompetanse som er etterspurt i arbeidsmarkedet. Det desidert største tiltaket er utdanning i ordinær skole/universiteter, og i første halvår var det 15 780 personer som hadde dette som attføringstiltak. I tillegg brukes også AMO-kurs i kvalifiseringen av yrkeshemmede.
• 13 350 personer på arbeidstreningstiltak. (33 prosent av tiltaksdeltakerne)
  Dette utgjør et meget bredt spekter av ulike tiltak f.eks. hospitering i bedrift, fase 2 i arbeidsmarkedsbedriftene, ekstraordinær sysselsetting i det offentlige og bedriftsintern attføring. Det er en målsetting at flest mulig skal få et arbeidstreningstilbud i ordinært arbeidsliv, og for personer som krever mye oppfølging og tilrettelegging har det forholdsvis nye tiltaket Arbeid med bistand vist gode resultater. Dette er et tiltak som vi ønsker å satse videre på. Samtidig kan det for enkelte være mer hensiktsmessig med et arbeidstrening i skjermet sektor, og arbeidstrening i arbeidsmarkedsbedriftenes fase 2 kan for disse være et aktuelt tilbud.

• I tillegg var 7 800 personer sysselsatt i varig vernede sysselsettingstiltak, (19 prosent av tiltaksdeltakerne). Dette er tiltak for de aller svakeste gruppene yrkeshemmede. Tiltaksdeltakere under denne kategori er sysselsatte i arbeidssamvirketiltak eller fase tre i arbeidsmarkedsbedriftene.
  For å fremme overgangen til ordinært arbeid kan arbeidsgivere få lønnstilskudd i en viss periode for å ta inn yrkeshemmede. Det er en forutsetning at de yrkeshemmede får ordinær arbeidskontrakt, og dette tiltaket blir i første rekke brukt som siste tiltak i en tiltakskjede hvor den yrkeshemmede er å betrakte som ferdig attført. I første halvår i år var det i gjennomsnitt

• 1 550 personer på formidlingstiltak. Tiltaket består av et lønnstilskudd til arbeidsgiver.
  (4 prosent av tiltaksdeltakerne)

Om lag en fjerdedel av de registrerte yrkeshemmede var i første halvår i år under utredning/avklaring, eller ventet på tiltak. Det er et mål at denne andelen skal holdes lav. Samtidig må det settes av tilstrekkelig tid til prosessen med utgreiing av den enkelte yrkeshemmede sin arbeidsevne slik at en best mulig handlingsplan for attføringen kan legges. I tillegg kan det oppstå noe ventetid før og/eller mellom tiltak i en tiltakskjede fordi det tar tid å finne en hensiktsmessig tiltaksplass, eller at det er noe tid til de aktuelle kurs eller skoler starter.

Andelen yrkeshemmede som utskrives til arbeid etter at attføringen er ferdig, og som dermed går direkte ut i arbeid, eller er klare til å formidles til arbeid har i lengre tid vært økende. I første halvår i år gikk nesten halvparten (48 prosent) av de som ble utskrevet fra attføring til slike løsninger. Av disse gikk i underkant av 4 600 personer, eller 32 prosent, direkte til arbeid eller arbeid kombinert med trygd. I tillegg ble 2 150 personer, dvs 15 prosent, utskrevet som ferdig attførte og klare for formidling til ordinært arbeid. De inngår da i statistikken som ordinære arbeidssøkere, og får den samme veilednings- og formidlingsbistand som ordinære arbeidssøkere får. Dette er yrkeshemmede som sto i fare for å bli støtt ut av, eller ikke komme inn i, arbeidsmarkedet. Dette innebærer at attføringsvirksomheten har medvirket til at arbeidsstyrken har økt. I tillegg går noen få over fra attføring til egenfinansiert skolegang. I første halvår var det 150 personer som gjorde dette, noe som utgjør 1 prosent av de som ble utskrevet fra attføring.

Vi må selvfølgelig stille oss spørsmålet: Er disse resultatene gode? Med den høye etterspørselen etter arbeidskraft skulle vi kanskje forvente at enda flere burde gå rett ut i jobb etter endt attføring? Dette er et vanskelig spørsmål å besvare fordi attføring og arbeidsmarkedsetatens bistand skal ikke bare være forbeholdt de sterkeste yrkeshemmede arbeidssøkerne. Attføring skal blant annet vurderes og prøves før uførepensjon tilstås. Dette fører med seg at mange vil ha svært usikre forutsetninger for deltakelse i arbeidslivet. I tillegg vil tidlig intervenering ofte prøves fordi det kan gi gode resultater. Samtidig kan det også gi en større sannsynlighet for at yrkeshemmede får tilbakefall og blir sjuk under attføringa. Dette gjelder særlig om det er manglende oppfølging av den yrkeshemmede fra behandlingsapparatets side. Begge disse forholdene vil være medvirkende til at enkelte blir tilbakeført til trygde-, sosial- eller helseetat etter attføring. Hva som er et naturlig nivå for slike overføringer, er det vanskelig å si noe entydig om. Men det er ikke nødvendigvis ønskelig med et for lavt antall, da det kan bety at for få får muligheten til å prøve yrkesrettet attføring. I første halvår i år ble 2 150, eller 15 prosent, tilbakeført til trygdeetaten med henblikk på uførepensjon, mens 2 700, eller 19 prosent, ble tilbakeført til sosial- og helseetaten for videre behandling.

Overføring av attføringssaker mellom etatene illustrerer også at det for mange funksjonshemmede er særlig viktig at samarbeidet mellom etatene fungerer godt. Jeg har merket meg at det fra enkelte hold kommet kritikk om manglende vilje til samarbeid fra arbeidsmarkedsetatens side. Å få til godt samarbeid mellom etatene kan være vanskelig. Noe av årsaken kan ligge i at ulike myndigheter og etater har ulik kultur og fokus for sin virksomhet. Samarbeid skal imidlertid ikke utviske de ulike etaters identitet. Fra departementet er det lagt vekt på å framheve utvikling av gode samarbeidsformer. Det er sendt ut to samarbeidsrundskriv, et rundskriv om felles saksbehandlingsregler i arbeidsmarkedsetat og trygdeetat, samt rundskriv om opprettelse av samarbeidsforum og samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning.

Tilbakemeldinger fra arbeidsmarkedsetaten om kontakten med trygdeetaten tyder på at samarbeidet de fleste steder fungerer godt. Det kan imidlertid synes som om det er mindre direkte kontakter i forhold til helsesiden. Tilbakemeldingene fra arbeidsmarkedsetaten tyder på at den mener at det i for liten grad stilles opp med behandlingstilbud og oppfølging fra helsesiden etter at en person kommer i tiltak. Ved bedre behandlingstilbud og mer omfattende og langvarig oppfølging fra behandlings-, rehabiliterings- og det sosiale hjelpeapparatet kunne flere fått tilbud om attføring.

Hovedlinjer i regjeringens politikk for arbeid for funksjonshemmede

Vis plansje 2:

Jeg vil kort skissere Hovedlinjer i regjeringens politikk for arbeid for funksjonshemmede

1) Arbeidslivet må innrettes og tilrettelegges slik at funksjonshemmingen ikke nødvendigvisgir yrkeshemming. I dette legger jeg at fokus må settes på å fjerne samfunnsmessige og praktiske hindringer istedenfor å få individene til å tilpasse seg. Dette medfører at det bør være en selvfølge for alle beslutningstakere å sette fokus på fysiske omgivelsene, helse- og sosialtjenestene og arbeidsmuligheter skal være tilgjengelig for funksjonshemmede mennesker.

Tekniske og organisatoriske muligheter for tilrettelegging skal utnyttes. Det skal både satses på utvikling av tekniske hjelpemidler, samt kunnskap om - og bruk av - disse.

I denne sammenheng kan det også nevnes at utviklingen på arbeidsmarkedet med utvikling av informasjonsteknologi - har åpnet opp for en ny type arbeidsplasser i form av fjernarbeidsplasser. Dette har ført til at stadig flere typer arbeid kan utføres uten hensyn til tid og sted. Dette er en utvikling som har gitt økte muligheter for flere funksjonshemmede ved at de får en alternativ tilgang til arbeidsmarkedet. Samtidig er det viktig å være observant på andre sider av denne utviklingen - det er en fare for sosial isolasjon ved at arbeidsplassen som sosial arena faller bort.

2) Forebygging for å hindre at yrkeshemming utvikles. Størsteparten av de som blir uførepensjonert har vært i lønnet arbeid. Tidlig innsats for å hindre utstøting skal stimuleres, bl a gjennom aktivisering i sykemeldingsperioden der det er mulig og hensiktsmessig.

Arbeidsgiverne har et hovedansvar for attføring av egne ansatte, jf arbeidsmiljøloven § 13, og det mest effektive er at hovedtyngden av innsatsen kommer fra arbeidslivet selv. Det er imidlertid viktig at myndighetene støtter opp under og gir veiledning til arbeidsgivere som trenger bistand til bedriftsinterne attføringstiltak. Arbeidslivstjenesten, som er en gratis rådgivningstjeneste i arbeidsmarkedsetaten, kan gi råd om bedriftsintern attføring på systemnivå. I tillegg til å informere om ulike offentlige støtteordninger kan tjenesten bistå bedriftene bl a med rådgiving om organisering av forebygging av sykefravær og bedriftsintern attføring.

3) Bistå yrkeshemmede slik at de kan komme tilbake i arbeid eller ev komme inn i arbeid dersom de er nykommere på arbeidsmarkedet. Lav arbeidsledighet og høy sysselsetting , det vil si et arbeidsliv som tar i bruk og utnytter ressursene hos de som kan og vil arbeide, er sentrale mål i arbeidsmarkedspolitikken. Regjeringen vil legge den aktive arbeidsmarkedspolitikken til grunn såvel for yrkeshemmede som for ordinære arbeidssøkere.

1. Som arbeidsminister har jeg et spesielt ansvar for det siste punktet. Det er også dette som i størst grad står i fokus i et nytt kapittel om arbeid i regjeringens reviderte handlingsplan for sysselsetting 1998-2001 som skal legges fram samtidig med budsjettet for 1999 nå i høst. Statssekretærutvalget for den samlede politikken for funksjonshemmede hadde et arbeidsmøte med Rådet for funksjonshemmede i vår, hvor tema var innspill til revideringen av handlingsplanen. Dette møtet ga gode innspill til planen som vi har tatt med oss i dette arbeidet - og som vi også vil ta med oss videre.

Vis plansje 3:

Regjeringen satser på arbeid for funksjonshemmede:

1) Videreføring av det som er bra i dagens tilbud

Jeg gikk tidligere inn på dagens attføringsarbeid. Innsatsen i dag er stor, og resultatene er positive. Dette skal vi bygge videre på. Det er viktig at hele spekteret av tjenester og tilbud som arbeidsmarkedsetaten har utviklet når det gjelder informasjon, veiledning, avklarings- og formidlingsbistand og arbeidsmarkedstiltak skal benyttes for yrkeshemmede.

Jeg regner med at alle har forståelse for at jeg ikke kan presentere budsjettall, og dermed også tiltakstall, for 1999. Men jeg kan forsikre om at regjeringen vil fortsette en sterk prioritering av tiltak for yrkeshemmede arbeidssøker, og som tidligere nevnt går nå over 40 000 personer på aktive attføringstiltak. Regjeringen vil fortsatt sette av betydelige beløp til spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede på eget budsjettkapittel, og disse midlene er i sin helhet øremerket yrkeshemmede. I tillegg kan yrkeshemmede arbeidssøkere, som har varig nedsatt arbeidsevne eller vesentlig innskrenkede valgmuligheter, ha rett til folketrygdytelser under attføring. Pr i dag har over halvparten av de yrkeshemmede en slik lovfestet rettighet. Det åpner for et ytterligere sett av tiltaksplasser, hhv ordinært utdanningssystem og hospiteringstiltak, og ettersom det er en rettighetsstyrt overslagsbevilgning gir det fleksibilitet i tiltaksbruken. Dersom tilgangen av yrkeshemmede med rett til attføring øker, vil antall i utdanning- og arbeidstrening kunne økes tilsvarende.

For regjeringen er brukermedvirkning svært viktig, og vi ser det som viktig at brukerne dvs funksjonshemmede selv, brukerorganisasjonene og arbeidslivets parter alle skal bli hørt. Vi har derfor videreført Forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet. For de som ikke kjenner til dette forumet består det av partene i arbeidslivet, funksjonshemmedes organisasjoner og sentrale myndigheter. Forumet er opprettet som et gjensidig rådgivningsorgan for organisasjonene, partene, og styresmaktene. Det skal blant annet benyttes til gi innspill til arbeidsmarkedspolitikken. Rådet for funksjonshemmede er også med i forumet, og jeg oppfordrer dere til å bruke rådets representant til å gi innspill til politikken. Jeg tror forumet i tiden framover vil finne en rolle som et aktivt og konstruktivt rådgivningsforum for alle parter. Forumet kan gi en god ramme for å diskutere tiltak som involverer mange aktører i arbeidslivet, blant annet fordi et samarbeid med partene i arbeidslivet er helt sentralt for å få flere funksjonshemmede inn i det ordinære arbeidsliv.

Nye tiltak og initiativ:

Når dette er sagt, så skal det også sies at det selvfølgelig er områder som bør forbedres og nye virkemidler utvikles. Jeg vil kort si litt om noen av disse - og da konsentrere meg særlig om nyere tiltak som har interesse for samarbeidet mellom etatene.

• Ansvar ved overgang skole-arbeid. Det har vist seg at overgangsfasen fra skole til arbeid for unge funksjonshemmede er en kritisk fase for å komme i arbeid, og det er viktig at ansvaret for å koordinere bistanden til funksjonshemmede som har behov for bistand fra flere instanser er klart plassert. Mens funksjonshemmede er under opplæring ligger ansvaret for å koordinere et slikt bistandsbehov hos undervisningsmyndighetene. Etter endt opplæring kan spørsmål knyttet til attføring og arbeid i en del tilfelle løses bilateralt mellom arbeidsmarkedsmyndigheter og utdanningsmyndigheter. I mange tilfelle vil det imidlertid være behov for innsats fra flere instanser, ikke minst fra helse- og sosialsektoren. Slik bistand kan være nødvendig gjennom hele livet, mens tiden under attføring og dermed arbeidskontorets bistand er tidsbegrenset. Det er derfor naturlig at koordineringsansvaret etter endt opplæring ligger i kommunen.
• Det er tatt initiativ til samarbeid mellom skolemyndighetene og arbeidsmarkedsmyndighetene i Hordaland for å fange opp fysisk funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede på vei ut av skolen. I prosjektet skal det vurderes ordninger som kan gi den funksjonshemmede bistand og forberede overgangen til arbeid allerede mens den funksjonshemmede er i skolen. Målet er å konkretisere rutiner for samarbeid og oppfølging mellom de to instansene som kan danne utgangspunkt for praksis i andre fylker.

I denne sammenhengen skal det også vurderes å bruke arbeidsmarkedstiltaket Arbeid med bistand i overgangen skole - arbeid. Dette tiltaket kan godt nyttes parallelt med skolegang når det er hensiktsmessig, men det må avveies konkret når i overgangsfasen det er mest tjenlig å legge hovedtyngden av tiltaket. Det har også vært reist krav om øremerking av tilretteleggerstillinger til å arbeide kun med ungdom i overgangsfasen mellom skole og arbeid. Jeg tror en slik måte å binde opp personell- og tiltaksressurser til en målgruppe kan være uheldig. Det gir en stivhet og lite fleksibilitet som ofte vil føre til dårligere totalutnyttelse av ressursene.

• Tiltak for å bedre tilrettelegging og utnytte hjelpemidler bedre i attføringsarbeidet.
  Trygdeetaten har ansvar for finansiering og formidling av hjelpemidler, og for funksjonshemmedes som har en tilknytning til arbeidslivet er det arbeidsgivers ansvar å sørge for at arbeidsplassen er tilrettelagt. For funksjonshemmede som er under attføring er det imidlertid arbeidsmarkedsetatens ansvar å bidra til å avdekke behov for hjelpemidler. Den skal også sørge for nødvendig koordinering mellom de etater som har finansierings-, opplærings- og formidlingsansvar for hjelpemidler slik at yrkeshemmede finner fram til riktig hjelpeinstans. Riktig bruk av hjelpemidler innebærer et betydelig forbedringspotensiale for å kunne innpasse yrkeshemmede i arbeidslivet og etaten skal motivere funksjonshemmede til bruk av hjelpemidler i arbeidssituasjonen.

Arbeidsmarkedsetaten skal foreta en intern gjennomgang med siktemål å komme fram til en mest mulig hensiktsmessig organisering av den kompetanse som kreves for å ivareta dette arbeidet innen etaten. Det er også innledet samarbeid med Rikstrygdeverket for å øke kunnskapen på området og for å bedre mulighetene for samarbeid om tekniske og ergonomiske tiltak på lokalt plan.

• Opptrapping i antall tiltaksplasser for mennesker med psykiske lidelser. Attføring til arbeidslivet for personer med psykiske lidelser krever ofte omfattende innsats. Mange vil imidlertid klare å beholde arbeidet ved hjelp av behandling eller midlertidige støttetiltak. Regjeringen la i vår fram en økonomisk forpliktende opptrappingsplan for å bedre tilbudet til personer med psykiske lidelser (jf St prp nr 63 (1997-98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006). I opptrappingsplanen varslet Regjeringen en økning på 2 000 nye tiltaksplasser slik at 4 000 flere personer med psykiske lidelser kan få tilbud om arbeidsmarkedstiltak ved utgangen av planperioden for psykiatrisatsingen, dvs i 2006. Behovet for arbeidsmarkedstiltak kan imidlertid ikke ses løsrevet fra utbyggingen av behandlings-, etterverns- og aktivitetstilbud i kommunene. Et bedre tilbud på disse områdene er en forutsetning for at flere skal kunne benytte arbeidsmarkedsetatens tilbud og gjennomføre attføring enten samtidig eller på et senere tidspunkt. For at den økte innsatsen skal gi god effekt, er det viktig at opptrappingen av tilbudet utenom arbeidsmarkedsetaten skjer parallelt med utbyggingen av arbeidsmarkedstiltakene.
• Det er viktig å se nærmere på om det er behov for å utvikle nye typer tiltak for personer med psykiske lidelser. Det synes særlig som om det kan være behov for nye tiltak for personer med kroniske lidelser som varierer over tid, og som derfor har problemer med å stå i arbeid fordi arbeidsevnen varierer over tid. Departementet har dette til vurdering.
• Arbeidsmarkedsetaten gir støtte til et nytt prosjekt - «Min framtid» - som skal hjelpe personer med langvarige og alvorlige psykiske lidelser i forsøket på å nærme seg arbeidslivet. Prosjektet omfatter to arbeidssamvirker i Telemark, og innebærer forpliktende samarbeid mellom flere etater.

(Oppsummering/avslutning)

Jeg har i dette innlegget trukket fram enkelte elementer jeg mener har stor betydning for funksjonshemmedes muligheter på arbeidsmarkedet, samt hvilke hovedlinjer regjeringen legger til grunn i politikkutformingen. Jeg har også indikert hvordan regjeringen vil satse på attføringsvirksomheten i tiden framover, og nye tiltak i den sammenheng.