Av arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer

Lønn og avkastning i fondsmeklerbransjen

Artikkel i Dagens Næringsliv 11.06.98

De store fortjenestene i fondsmeklerbransjen har vært viet stor oppmerksomhet i pressen den senere tid, bl.a gjennom flere oppslag i DN. Rundt årsskiftet ble dette satt i relasjon til det forestående lønnsoppgjøret våren 1998.

Videre ble det reist spørsmål om de store fortjenestene indikerte manglende konkurranse i bransjen. Dette var bakgrunnen for at Finansdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet ga Konkurransetilsynet og Kredittilsynet i fellesskap i oppdrag å vurdere konkurranseforholdene og fortjenesten innen fondsmeklerbransjen. I dette hørte en gjennomgang av rammebetingelsene med sikte på å avdekke eventuelle konkurransebegrensninger samt foreslå tiltak som kunne bedre effektiviteten i markedet.

I rapporten som forelå i begynnelsen i april i år, er det foretatt en grundig gjennomgang av relevante forhold som vedrører verdipapirforetakenes virksomhet. Rapporten viser som ventet at flere faktorer enn pris har betydning for kundenes valg av verdipapirforetak. Slike faktorer er plasseringsevne, informasjon om markedet, kompetanse og kvalitet, mulighet til å tilby tjenester knyttet til de ulike markedene osv. Flere av disse forholdene later også til å bety langt mer enn prisen. I førstehånds- eller emisjonsmarkedet er kundene naturlig nok mer opptatt av verdipapirforetakets markedskunnskap og plasseringsstyrke, slik at de kan få en aksjeemisjon eller et obligasjons-/sertifikatlån fulltegnet til en akseptabel kurs, framfor størrelsen på provisjonssatsen. Denne utgjør uansett en liten prosentvis andel av kapitalbeløpet. Store volum på oppdrag og stordriftsfordeler skaper på denne måten grunnlag for betydelige fortjenestemarginer for verdipapirforetakene. Særlig vil dette være et fenomen under høykonjunkturer og strukturelle endringer i næringslivet, slik vi har hatt de siste årene.

Effektiviteten i markedet kan bedres

Rapporten fra de to etatene konkluderer med at det ikke er grunnlag for å hevde at det er mangelfull konkurranse i meklermarkedet. Likevel kommer det klart fram at effektiviteten i markedet kan bedres på flere måter: Blant annet gjelder dette informasjonsskjevheten mellom meklere og investorer, og tidsetterslepet mht transaksjonsdata som dagens system innebærer gjennom Oslo Børs’ rutiner. Videre er det klart at tilgjengelig teknologi ikke utnyttes i sin fulle bredde i markedet. Blant annet er kravet om fysisk tilstedeværelse for meklerforetakene på børsen neppe nødvendig med dagens teknologi. Det vil imidlertid bli etablert et nytt handelssystem for Oslo Børs fra høsten 1998 med muligheter for desentralisering av handelen og økt informasjon til markedsaktørene. Systemet vil bl.a gjøre det mulig for utenlandske meklerhus å knytte seg opp mot børshandelen gjennom fjernmedlemskap. På informasjonssiden vil investorene kunne få innsyn i tilbuds- og etterspørselsforhold som i dag er forbeholdt meklerne.

Konkurransetilsynet og Kredittilsynet har foreslått en rekke tiltak for å bedre effektiviteten i verdipapirmarkedet - først og fremst gjennom regelverksendringer, men også forslag til endringer i praksis for sentrale aktører. Tiltakene er i hovedsak rettet mot annenhåndsmarkedet hvor mulighetene for å stimulere konkurransen sannsynligvis er størst. Tiltakene følges nå opp av Finansdepartementet som ansvarlig departement på finansområdet, bl.a i brev av 28.4.98 til Oslo Børs hvor det bes om at forholdene legges til rette for at andre enn verdipapirforetak kan bli børsmedlemmer mm.

Jeg synes at denne saken illustrerer flere viktige poenger. Det er neppe tvil om at de store inntekter og fortjenester som i en periode har vært generert i dette markedet, aktualiserer problemstillinger rundt inntektsfordeling. Fokusering på millioninntekter hos en liten elite - enten det er fondsmeklere, ledere i næringslivet eller andre - vil f.eks ikke virke positivt inn på vilje til moderasjon hos de store lønnstakergruppene, som ofte er nødvendig av samfunnsøkonomiske grunner. Det er forståelig at mange, sett i et slikt lys, vil synes at de får for lite lønn for strevet i sitt arbeid.

Mangelfull konkurranse

Store inntekter i et vare- eller tjenestemarked kan indikere at konkurransen i markedet er mangelfull. Dette er en sak for konkurransemyndighetene og i det aktuelle tilfellet også for finansmyndighetene. Nå kan ikke myndighetene skape konkurranse mellom aktørene i markedet direkte, men vi må så langt som overhode mulig fastlegge rammebetingelser for markedsaktørene som er slik at de er nødt til å konkurrere. Det er det vi nå forsøker å få til i verdipapirmarkedet, bl.a. ved at det skal være færrest mulig etableringshindringer. Sterkere konkurranse på dette området vil helt klart gjøre det vanskeligere å ta ut fortjenester av de størrelser som vi så i 1997.

Som nevnt vil fokusering på millioninntekter kunne gi uheldige signaleffekter på flere måter. Jeg mener likevel at vi i inntektsfordelingssammenheng i første rekke må spørre om det er grupper som har en så lav inntekt at det representerer et problem. Deretter må vi se på hvordan et slikt problem skal løses, evt. ved omfordeling fra grupper som har høye inntekter. Vi bør ikke etter min mening fokusere på gode inntjeningsmuligheter på en slik måte at dette blir hovedproblemet når det gjelder inntektsfordeling. I den sammenheng er det grunn til å understreke at gode inntjeningsmuligheter på ett område vil bidra til at nye aktører vil søke å komme inn på markedet. Det at arbeid og kapital ledes til de mest lønnsomme områdene, er et viktig dynamisk element i økonomien som bidrar til økt verdiskapning og sysselsetting. En viktig del av denne prosessen er at myndighetene generelt, og konkurransemyndighetene spesielt, fastlegger rammebetingelser som bidrar til effektiv konkurranse. Verdipapirmarkedet er et eksempel på at også media kan spille en viktig rolle her. Jeg er ikke i tvil om at mediefokuseringen, sammen med de tiltakene som myndighetene iverksetter, kan bidra positivt til å skjerpe konkurransen i dette markedet.