Statsråd Eldbjørg Løwer

Fra regler og forskrifter til forbilde og pådriver

Innledning ved NHOs årskonferanse 5. januar 1999, verksted 4: «En offentlig sektor som hemmer eller fremmer miljøresultater?»

Innledningsvis vil jeg gjerne si at jeg satte stor pris på denne invitasjonen til NHOs årskonferanse. Gjennom reflekterte og framtidsrettede temavalg har årskonferansen etablert seg som en sentral premissleverandør for den offentlige debatt i året som kommer.

Spesielt gledelig er det at NHO flere ganger har fokusert på miljøutfordringer under årskonferansen, så også i år.

Tittelen som er satt på denne sesjonen er «En offentlig sektor som hemmer eller fremmer miljøresultater». At spørsmålet stilles er kanskje et tankekors i og med at vi allerede i 1988 gjennom Stortingsmelding nr 46 om miljø og utvikling slo fast Norges foregangsrolle ved at offentlige innkjøpsordninger rettes mot miljøvennlige produkter. Fire år senere forpliktet Norge seg under Verdenskonferansen for miljø og utvikling i Brasil til en forpliktende handlingsplan for en bærekraftig politikk for det 21.århundre,- kjent som Agenda 21.

Tatt i betraktning at det i dag kun er 360 dager igjen til det 21. århundre, kan det nok være at mange med et stort miljøengasjement, inkludert meg selv, gjerne skulle sett at utviklingen kunne gått fortere i en miljøvennlig retning.

Samtidig vil jeg hevde at vi er på rett vei, og at miljødimensjonen i energipolitikken har fått sterkere fokus de siste årene, blant annet etter inngåelsen av Kyotoavtalen. En aktiv satsing på energieffektivisering og lokale og fornybare energikilder vil være sentrale elementer for å begrense veksten i klimagassutslippene og sikre oppfyllelsen av Kyotoforpliktelsen. Denne regjeringen er gjennom flere konkrete tiltak i ferd med å ta det vanskelige, men helt nødvendige skrittet, fra ord til handling.

Jeg skal i det følgende gi tre konkrete eksempler som jeg mener viser at offentlig sektor er i ferd med å bli det forbilde og den pådriver som vi har satt oss som mål. Underveis vil jeg samtidig komme inn på noen av de konkrete regler og forskrifter som gjelder på området. De tre eksemplene er:

• Samarbeidsprosjektet «Grønn Stat» som omfatter 10 statlige virksomheter for å prøve ut systemer og tiltak for å redusere miljøbelastningen som følger av virksomheten.
• Krav om energifleksible varmesystemer i alle statlige bygg over 1000 kvadratmeter gjennom kongelig resolusjon som trådde i kraft fra 1.januar i år.
• «Pilestredet Park» der Statsbygg og Oslo kommune samarbeider om å gjøre rehabiliteringen og ombyggingen på den gamle rikshospitaltomta til et byøkologisk foregangsprosjekt.

De tre eksemplene viser også tre ulike virkemidler for å fremme miljøresultater innen offentlig sektor. Tittelen som er satt på dette foredraget er « Fra regler til forskrifter til forbilde og pådriver?». Dette kan tolkes som om det er en motsetning mellom det å lovregulere og det å være forbilde. Det er ikke slik. Ulike utfordringer bør løses med de politiske verktøy som er mest hensiktsmessig. Noen ganger er det viktig å gjennomføre pilotprosjekter som Grønn Stat for å høste erfaringer som andre kan dra nytte av, eller skape samarbeid på tvers av sektorer som eksempelet er i arbeidet med Pilestredet Park. Her har vi sett at sentrale aktører og beslutningstakere gjensidig stimulerer hverandre til å skape et innovativt og bærekraftig prosjekt.

Andre ganger er det nødvendig med klare regler for å sikre at målene blir nådd, slik vi valgte å gjøre med kravet om fleksible varmesystemer for statlige bygg. Men også dette er et eksempel på at staten er et forbilde for andre, og viser vei. Jeg er sikker på at økt kompetanse og fokus på fleksible varmesystemer vil gi positive ringvirkninger også for ikke-statlige byggeprosjekter.

Disse eksemplene speiler også det miljøgrep som ligger til grunn for denne regjeringens politikk slik den blant annet er nedfelt i Voksenåsenerklæringen. Et sektorovergripende miljøpolitisk perspektiv der miljømyndighetene styrkes i forhold til den totale ansvarsfordelingen i samfunnsplanleggingen.

Dette betyr samtidig at miljøperspektivet integreres i de ulike ministres ansvarsområder, slik det blant annet kommer til uttrykk gjennom olje- og energiminister Marit Arnstads vektlegging av miljø i energipolitikken. I fjor kom utredningen fra Energiutvalget: «Energi og kraftbalansen mot år 2020» og i løpet av våren vil Regjeringen legge fram en helhetlig energimelding som presenterer utfordringene for samfunnet som helhet, samt virkemidler og tiltak for å møte dem.

Selv om energi er hovedfokus for også denne seksjonen, er det viktig for meg å understreke at jeg ikke kan foregripe denne meldingen i dagens debatt. Som Arbeids- og administrasjonsminister har jeg imidlertid et overordnet ansvar i kraft av å være pådriver og policyutformer for hele den offentlige sektor, og jeg er svært opptatt av å sette et grønt stempel på nettopp dette arbeidet. Derfor har vi også engasjert oss aktivt i Grønn Stat prosjektet i samarbeid med Miljøverndepartementet. som ledes av Statens forurensingstilsyn

Når jeg nå presenterer prosjekt «Grønn Stat» er det i alle fall en av dere som vil nikke gjenkjennende, og det er min meddebattant senere i dag, Sveriges tidligere energi- og miljøminister Olof Johansson. Vi har nemlig med glede «stjålet» ideen fra Sverige. Der har man siden 1997 arbeidet med et lignende prosjekt under overskriften «miljøpilotene». At Sverige også her er først ute er i denne sammenheng ingen ulempe, tvert imot. Det gir oss anledning til å høste av deres erfaringer. Og det gjør vi.

Gjennom prosjekt Grønn Stat har vi identifisert et utvalg etater og departementer som skal være med i en to-årig prøveperiode. Utfordringen er å få til gode og gjennomførbare rutiner for hele den statlige sektor slik at de negative miljøpåvirkningene som følge av statens virksomhet blir så små som mulig. Det er viktig å presisere at prosjekt Grønn Stat er et supplement til, og har et annet formål enn det pågående arbeid med sektorvise miljøhandlingsplaner. Mens sektorvise miljøhandlingsplaner først og fremst dreier seg om tiltak som forutsetter politikkutvikling overfor andre aktører, retter Grønn Stat seg mot den enkelte beslutningsmyndighets egen virksomhet.

En viktig utfordring vil i den første fasen av prosjektet være å finne fram til hvilke faktorer som i dag hindrer de nødvendige miljøtiltak. - Er det strukturelle forhold ? - er det holdninger hos den enkelte, eller er det innlærte rutiner som må endres ?

Som Arbeids- og administrasjonsminister har jeg også et direkte ansvar for en rekke underliggende etater, og blant de ti virksomheter som er med på dette prøveprosjektet er tre knyttet til mitt departement. Dette er Statsbygg, Statens forvaltningstjeneste og Hedmark fylkesmannsembete.

De andre deltakerne er: Statens Forurensingstilsyn, Jernbaneverket, Forsvarets bygningstjeneste, NORAD, Oljedirektoratet, Norges landbrukshøgskole og sist - og i denne sammenheng minst - Statsministerens kontor.

Som dere forstår er det en enorm spennvidde mellom de ulike aktørene. Når Forsvarets bygningstjeneste kartlegger sin miljøpåvirkning og ressursforbruk er konsekvensene helt andre enn når for eksempel en liten kontorenhet som statsministerens kontor gjennomgår sine rutiner. På den annen side: en av hovedlærdommene fra Sverige at en viktig suksessfaktor er at Grønn Stat forankres i ledelsen. En skal ikke utelukke at dette har vært en baktanke med nettopp å plukke ut statsministerens kontor blant de mange som meldte sin interesse for prosjektet.

Prosjektledelsen i Grønn Stat har identifisert 6 såkalte fokusområder for arbeidet:

• 1) Energibruk og forbruk av materielle ressurser
• 2) Miljøhensyn ved innkjøp
• 3) Bygg
• 4) Transport
• 5) Informasjons og kommunikasjonsteknologi
• 6) Avfallsmengder/ - håndtering

At Grønn Stat innebærer nye utfordringer for deltakerne, betyr ikke at dette er nye problemstillinger. Statens forvaltningstjeneste har for eksempel i lang tid hatt miljøkrav som en viktig del av sin virksomhet. Et av de første konkrete resultatene av Brundtlandkommisjonens rapport var fokus på miljøskadelig papirproduksjon, og Forvaltningstjenesten ved Statskjøp var tidlig ute med å stille krav til at papirproduksjonen var miljøvennlig. Når vi vet at Statskjøp innenfor sine rammeavtaler omsetter for over 1,8 milliarder kroner i året er det god grunn til å anta at nettopp disse kravene har bidratt til at miljøfiendtlig klorbleket papir i løpet av 10 år nærmest er forsvunnet fra det norske marked.

I dag er miljøkomponenten en viktig del av alle innkjøpsavtaler som Statens forvaltningstjeneste går inn i. Statskjøps detaljerte kravliste omfatter ikke bare egenskaper ved selve produktet, men også bedriftens miljøprofil, blant annet om leverandøren har egne miljøansvarlige og om de har rutiner for miljørevisjon. Målet er å snu innkjøpsatferden i staten mot grønne innkjøp der det er realistisk og praktisk mulig. Ved at staten opptrer som en «krevende og grønn kunde» gir det også positive ringvirkninger. Produsentene blir tvunget til å vri sin produksjon i tråd med strenge miljøkrav, noe som i høyeste grad er framtidsrettet. Miljø og bærekraft blir et konkurransefortrinn, og jeg håper at prosjekt Grønn Stat skal bidra til at dette fortrinnet blir enda større framover.

Selv om Statskjøp i mange år har tatt miljøhensyn i sin virksomhet er dette i første rekke på eget initiativ eller som konkret oppfølging av de politiske signaler som er gitt. Det er fram til i dag ingen lover eller forskrifter som pålegger at offentlige anskaffelser tar miljøhensyn ved planlegging av kjøp eller valg av leverandør. Jeg er glad for å kunne slå fast at dette er regjeringen nå i ferd med å rette på.

Nærings- og handelsminister Lars Sponheim har nå nedfelt en ny miljøbestemmelse i forslaget til ny lov om offentlige anskaffelser ( Ot prp nr 71) som nå er til behandling i Stortinget. I forslagets paragraf 6 om ressurs og miljøbevisste anskaffelser heter det blant annet at statlige organer skal «under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnadene og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen». En slik formulering vil være et godt virkemiddel til å øke miljøbevisstheten hos statlige innkjøpere, og jeg registrerer med tilfredshet at næringskomiteen i sin innstilling understreker miljøparagrafen når de slutter seg til lovforslaget.

En slik lovreguleringen krever også økt kompetanse hos de enkelte innkjøpere, noe jeg vet også NHO er opptatt av. For å møte dette behovet tilbyr Statskonsult fra og med i år egne kurs om miljøaspektet ved anskaffelser, beregnet nettopp på ledere i Statsforvaltningen.

Regjeringen har gjennom prosjekt Grønn Stat i første rekke ønsket å være i forkant av utviklingen og stimulerer til aktivitet. Men det å gå foran er noen ganger ikke nok. Noen ganger må vi bruke lover og forskrifter for å sikre at utviklingen går i rett retning.

Derfor fremmet olje- og energiministeren Marit Arnstad og jeg tidligere i høst en kongelig resolusjon med krav til energifleksible varmesystemer i statlige bygg, samt private bygg som oppføres for utleie til staten. Kravet omfatter alle bygg og tilbygg over 1000 m2 som oppføres av staten, eller som bygges av private for utleie til staten. Grensen på 1000 m2 er begrunnet med at installasjon av energifleksible varmesystemer i mindre bygg som regel blir uforholdsmessig kostbar, og at miljøgevinsten er liten.

Regjeringens bakgrunn for resolusjonen som trådde i kraft nå 1. januar er den store mengde energi som bygningsmassen i Norge krever, og er dermed en konkret oppfølging av de mål som blant annet Kyotomeldingen setter. I Stm nr 28(1997-98) Oppfølging av Habitat II,- Om miljøhensyn i bolig - og byggesektoren, anslås det at bygningene forbruker omlag 37 prosent av vårt samlede energiforbruk i løpet av ett år.

Ser vi på byggebransjen isolert, går hele 91 prosent av energibruken til drift av bygningene, kun 6 prosent til tilvirkning av byggevarer og knappe 3 prosent til oppføring av bygningene samt transport av materialer. Tallene forteller oss at effektive tiltak for å redusere energiforbruken bør vris mot bygningenes driftsfase, og jeg har stor tro på at valget av energifleksible varmesystemer vil være et effektivt tiltak får å nå en slik miljøgevinst etterhvert som nye miljøvennlige energibærere vinner fram.

Det er viktig å presisere at begrepet «energifleksible varmesystemer» ikke er synonymt med «vannbåren varme», enkelte varmesystemer benytter for eksempel luft til å distribuere varmen rundt i bygget. Men ved å legge til rette for å utnytte alternative energikilder som biobrensel, varmepumper, solenergi og vind legger vi grunnlaget for å møte morgendagens utfordringer på energisiden. Blant argumentene som vi er møtt med i arbeidet for energifleksible løsninger er at det som regel er noe dyrere enn å installere panelovner. Jeg er imidlertid overbevist om at energifleksible varmesystemer på sikt ikke bare gir miljøgevinst, men også vil være en lønnsom investering tatt i betraktning framtidas energipriser. I et mer langsiktig perspektiv vil det være viktig å innarbeide energihensyn i den overordnede planleggingen. Planlovutvalget som ble nedsatt sist høst vil vurdere nærmere hvordan dette kan gjøres.

Vi skaper samtidig en betydelig etterspørsel etter kompetanse og produktutvikling for å svare på behovet for alternative energikilder for bygg av denne størrelsen. Et av tiltakene som Statsbygg i samarbeid med NVE har tatt initiativet til for å møte denne utfordringen er arbeidet med en veileder for byggherrer og rådgivere om varmepumper. I takt med at de nye kravene til energifleksibilitet realiseres i nye byggeprosjekter vil vi følge dette kompetansebehovet nøye for å sikre at det ikke blir et unødvendig hinder for de miljømål vi setter oss.

Statsbygg er også sentral i en rekke samarbeidsprosjekter for å ivareta miljøhensyn i offentlige byggeprosjekter. Som ledd i sin deltagelse i prosjekt Grønn Stat er de i nå i ferd med å implementere miljøkrav i kontrakter med rådgivere og entreprenører. Utviklingsprosjektet «Kontraktmessig miljøkrav» er et samarbeidsprosjekt mellom Statsbygg, Byggenæringens landsforening og Rådgivende ingeniørers forening. Målet er et omfattende forslag som innebærer at miljøhensyn innarbeides i alle faser i en byggeprosess.

Statsbygg er og en av initiativtakerne til prosjekt ØkoBygg, et 5-årig aksjonsprogram som involverer flere departementer, GRIP-senteret og en rekke bransjeorganisasjoner. Målet er å utvikle konkrete og kvantifiserbare tiltak for byggebransjen, og legge til rette for at bransjen blir mer ansvarlig og konkurransedyktig i forhold til de nasjonale miljømål vi setter oss.

I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke fram et Statsbygg - prosjekt som framstår som svært innovativt og spennende. Under overskriften: «Fra sykehus til sunne hus» har Statsbygg og Oslo kommune lagt fram et byøkologisk program for Pilestredet Park, det vil si ombygging og etterbruk av dagens Rikshospital.

Som dere vet har området en svært attraktiv plassering i Oslo sentrum, og omfatter 135 000 m2 bygg fordelt på 70 dekar. I Reguleringsplanen som ble vedtatt i 1997 har Oslo kommune fastsatt at området skal fordeles med 60 prosent til boliger, 20 prosent til allmennyttige formål, og 20 prosent til nærings og kontorbygg.

Med dette som utgangspunkt har Statsbygg og Oslo kommune lagt fram omfattende og helhetsorienterte løsninger for å nå de politiske mål vi har satt oss for en bærekraftig byutvikling, blant annet slik de er formulert i Stortingsmeldingen om Habitat II.

Her er det ikke bare snakk om å tilrettelegge for sykkelstier og sikre grøntområder. Her legges der fram forslag om at alle faser av prosjektet skal bygge på de mest miljøvennlige og byøkologisk riktige løsningene vi kjenner. Dette omfatter alt fra miljømessig riving og miljøvennlig arealplanlegging til gjenbrukshus, miljøriktige bygg. I et land hvor vi i første rekke har tradisjon for å bygge nytt er miljøvennlig rehabilitering og gjenbrukshus nye utfordringer. Foreløpige ressursregnskaper viser at miljøgevinsten ved dette prosjektet kan bli svært stor.

For å ta et eksempel: Vi har bestemt at den store Kirurgiblokken skal rehabiliteres. Hvis den 27 000 kvadratmeter store bygningen hadde blitt, revet ville vi komme til å bruke 10 ganger så mye energi samtidig som luftforurensingen ville bli 6 til 14 ganger så høy.

For energiforbruket settes spesielt strenge krav. Basiskilden er fjernvarme fra Viken energinett. Gjennom arkitektoniske og bygningstekniske tiltak skal energibehovet reduseres, blant annet er det skissert ulike muligheter for bruk av alternative energikilder som solenergi.

Ikke bare i forhold til den gamle Rikshospital-tomta, men også ii byggingen av det nye Rikshospitalet står miljøkrav sentralt. La meg avslutningsvis få nevne ett eksempel til som peker framover. Her gjennomfører Statsbygg et pilotprosjekt sammen med SND og Geovarme A/S med sikte på å bruke geovarme til oppvarming. I løpet av neste måned setter de igang med fase 2 av dette prosjektet, og tar sikte på å bore seg 45000 til 5000 meter ned for å hente opp jordvarme. Går det etter planen er målet å hente opp hele 2 MW energi til det nye Rikshospitalet.