Arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøy

Perspektiver på utviklingen av fylkesmennsembetene - oppfølging av oppgavegjennomgangen

Innlegg på fylkesmannsmøtet i Oslo 27. mai 1999

Fylkesmenn, medarbeidere!

Dagen i dag skal hovedsaklig vies oppgavegjennomgangen; nærmere bestemt hva vi nå skal foreta oss videre for å oppnå konkrete resultater. I innlegget vil jeg kort gjenoppfriske bakgrunnen for oppgavegjennomgangen, kommentere resultatene fra høringsrunden og peke på konkrete tiltak som pr i dag framstår som viktig å jobbe videre med. Til slutt vil jeg også komme inn på enkelte overordnede utviklingslinjer i forholdet mellom den regionale staten og kommunene, og konsekvenser av utviklingen for fylkesmannens rolle og oppgaver.

1. Bakgrunnen for oppgavegjennomgangen

2. Da min forgjenger, statsråd Løwer, i mai i fjor presenterte et omstillingspro-gram for fylkesmennene, var det i erkjennelse av at vi står foran et strukturelt problem i forhold til styringen av fylkesmannsembetene: det er for stort sprik mellom de oppgavene som embetene pålegges å løse og ressursene dere får stilt til rådighet. I tillegg så vi at departementene hadde behov for å gå en «runde» for å tydeliggjøre hvilke kjernefunksjoner fylkesmannen egentlig har innenfor departementenes fagområder. Jeg må legge til at vi i forhold til fylkesmennene saktens har flere utfordringer å hanskes med enn dette, men oppgavegjennom-gangen vil gi oss et svært nyttig ståsted.

Det er flere årsaker til at nevnte situasjon har fått utvikle seg. Det er her naturlig å trekke fram senere års negative budsjettutvikling, embetenes lave turn-over, økningen i administrative oppgaver som nytt økonomireglement og økende rapporteringsomfang samt sumeffekter av mindre oppgaveendringer som ikke er kompensert.

Omstillingsprogrammet har derfor som en viktig målsetting å få til bedre samsvar mellom ressurser og oppgaver i embetene, gjennom iverksetting av ulike tiltak på sentralt og regionalt nivå. Den departementsvise gjennomgangen av oppgaver som fylkesmennene er pålagt, ble blinket ut som den viktigste aktiviteten på sentralt nivå.

Hovedtrekk fra høringsrunden

Jeg merker meg at dere har nedlagt en grundig jobb i høringsrunden. Vi har fått mange konstruktive innspill, og flere av dere har også tidvis tillatt dere å servere «reine ord for penga». Jeg vil derfor slå fast at departementene samlet sitter på et godt grunnlag for den videre oppfølgingen.

Hovedinntrykket er at embetene stort sett synes oppgavegjennomgangen utgjør et skikkelig stykke arbeid. De håndfaste resultatene karakteriserer dere imidlertid som mer magre; og det reises tvil om summen av forslagene vil være tilstrekke-lig til å oppnå et tilstrekkelig samsvar mellom oppgaver og ressurser. Jeg er langt på vei enig i dette. Den viktigste årsaken er nok at mandatet for oppgavegjenn-omgangen fokuserer på enkeltoppgaver. Endringsforslagene var forutsatt å holde seg innenfor det vi i dag kjenner som fylkesmannens plass og rolle i forvaltningen. En annen viktig årsak er naturligvis at store deler av oppgaveporteføljen er lovpålagt, og dermed ikke uten videre kan endres i et kortsiktig perspektiv.

Likevel er det positivt at det nå foreligger en helhetlig og systematisk oversikt som er bevisstgjørende for fagdepartementene; både når det gjelder omfanget av egen oppgaveportefølje og mht helheten i fylkesmannens samlede oppgave-portefølje. Dette danner et godt grunnlag for forbedringer i koordineringen og styringen av embetene. Slik sett har gjennomgangen en merverdi utover det kortsiktige fokuset på reduksjon av oppgaver.

Nærmere om hva høringen viser:

Det kan trekkes flere forholdsvis entydige konklusjoner fra materialet vi sitter på etter høringsrunden:

For det første støtter uttalelsene vår innfallsvinkel når det gjelder å ha fokus på kjernefunksjonene. Dere synes også å være enige i innholdet av kjernefunk-sjonene. Det er videre en entydig oppfatning blant fylkesmennene at AADs koordineringsrolle på sentralt nivå må styrkes.

Dere gir i forholdsvis usminkede ordelag uttrykk for en negativ holdning til departementenes rapporteringskrav. Den tydelige beskjeden vi sitter igjen med, er at rapporteringen må forenkles gjennom reduksjon både i omfang og frekvens og samordnes med KOSTRA-rapporteringen. Dere understreker også at dette er et tiltak med et stort effektiviseringspotensiale som vil kunne la seg gjennomføre forholdsvis raskt.

Dere kommer også inn på behovet for forbedringer i tildelingsbrevet. Det etterlyses blant annet en sterkere vektlegging av hvilke strategiske utfordringer embetet som helhet står overfor. Og selvsagt; at departementene ved utform-ingen av oppgaver i tildelingsbrevet legger større vekt på å tilpasse oppgavene til det ressursgrunnlaget embetene besitter.

Tommelen vendes ned for den såkalte «nasjonale fylkesmannen»; altså at ett eller få embeter skal kunne utføre oppgaver på vegne av de øvrige embetene. Begrunnelsen dere gir for dette standpunktet, er at en slik ordning ville bryte med det territorielle prinsippet som fylkesmannsembetenes organisering hviler på. På den andre siden stiller embetene seg positive til at enkeltembeter kan få spesielt ansvar for tidsavgrensede utviklingsprosjekter på vegne av de øvrige.

I forhold til samordning av aktiviteter overfor andre statlige etater på regionalt nivå, understreker dere behovet for å se nærmere på fylkeslegen og utdannings-direktøren. På dette punktet etterlyses det en bedre samordning av signalene fra sentralt hold; som grunnlag for fylkesmennenes samordning. Det framgår også helt klart at mange fylkesmenn mener at en organisatorisk samordning vil gi reelle gevinster. Generelt pekes det på behovet for en bedre intern samordning av fylkesmannens tilsyn mot kommunene, og bedre samordning av tilsynet mellom de regionale statlige etatene overfor kommuner. Det er i det hele tatt svært positivt at mange fylkesmenn vektlegger å legge til rette for en tverrsektoriell sammenheng i den styringen som forgår mellom staten og kommunene. Dette betyr mye for kommunene som fortsatt opplever at staten opptrer med for mange hatter.

Av høringen framgår det også at noen embeter mener det er lite hensiktsmessig å beholde den automatiske lovlighetskontrollen med kommunebudsjettene og obligatorisk godkjenning av kommunale låneopptak og garantier. Dagens oppgaver innen bolig- og byggesaksområdet anser dere for å falle innenfor kjerneoppgavene, og følgelig er dere enige i at svært få endringer kan gjøres.

Fylkesmennene gir gjennomgående sin tilslutning til de konkrete endrings-forslagene:

· i tillegg til tiltak innad i embetet på miljøvernsiden, retter flere fylkesmenn blikket også mot mulighetene som ligger i en helhetlig samordning på regionalt nivå, bl.a. gjennom arbeidet med felles forventningsbrev til kommunene. Både departementet og direktoratene er svært opptatt av å få til et avklart og godt forhold mellom stat og kommune. Det er derfor gledelig at fylkesmennene framhever dette som et av de områdene hvor det er behov for et spesielt sterkt fokus i omstillingsarbeidet.

Mange av miljøutfordringene berører lokalsamfunnet direkte. Strategisk sett er det derfor viktig å forankre miljøpolitikken nærmest mulig de som blir berørt, gjennom lokalt deltakende prosesser, og det er også bred prinsippiell tilslutning til å overføre myndighet og oppgaver til kommunene. Men det vil også kunne få stor innvirkning på forventningene til fylkesmennene, og mange reiser spørsmål om kommunene besitter den nødvendige kompetansen til å kunne løse de oppgavene som tenkes overført og at konsekvensen vil bli at rådgivningsbehovet overfor kommunene vil øke. På kort sikt kan dette virke kostnadsdrivende, også i forhold til miljøet. Men strategien vil gi gevinster på lengre sikt.

• I forhold til fylkesmannens rettssikkerhetsfunksjon, så får forslaget om å opprette et sentralt stiftelsestilsyn stor tilslutning. På den annen side karak-teriserer dere imidlertid oppgavene mht fri rettshjelp som svært arbeids-krevende. Her står administreringen av egenandelsordningen i en særstilling.
• På beredskapssiden etterlyser mange en nærmere klargjøring av fylkes-mannens framtidige rolle i sivilforsvaret, og flere tar til orde for at rollen må endres i retning av en overordnet tilsynsrolle på linje med tilsynet overfor andre statlige aktører. Også rapportens framheving av de hensyn som må ivaretas ved organisering av beredskapsarbeidet får bred tilslutning blant fylkesmennene. Vi ser imidlertid at dere trekker ulike slutninger med hensyn til hvilke konsekvenser prinsippene bør få for organisering av beredskaps-arbeidet.
• dere gir tilslutning til at separasjons- og skilsmissesakene kan overføres folke-registrene, at oppgaver vedrørende adopsjonsformidling overføres til Statens ungdoms- og adopsjonskontor og at det er behov for utvikling av felles tilsynsmetodikk i forhold til barnevernet.
• På sosialområdet vil jeg trekke fram støtten til forslaget om å utvide institu-sjonstilsynet etter sosialtjenesteloven til også å omfatte tjenester utenfor institusjon, og at tilsynet baseres på internkontrollprinsippet i stedet for besøk i institusjon. Embetene understreker også behovet for sterkere samordning mellom fylkesmannen og fylkeslegen.

Oppsummering

Hovedinntrykket vårt er at de foreslåtte tiltakene vil føre til en redusert oppgaveportefølje og en kvalitativ forbedring av det arbeidet som gjøres i embetene. Men ressursinnsparingen er ikke er så omfattende som vi alle hadde håpet å få til.

Når det gjelder effektivisering av oppgaveløsningen, så har vi en del konstruk-tive forslag å arbeide videre med; både mht hvordan departementene tilrette-legger for embetenes oppgaveløsning, tilstrekkelig samordning av oppgave-løsningen internt i embetene og hvordan embetene kan lære av hverandre.

Departementene må på sin side bli flinkere til å ta tak i vellykkede prosjekter og kringkaste gode resultater. Vi må kort sagt bruke de gode eksemplene for hva de er verdt, og sørge for at resultatene spres. Her vil jeg peke på de mulighetene som intranettet IDUN vil by på fra høsten av.

C) Jeg vil også minne om fullmakten som embetene har fått gjennom omstillings-programmet til å foreta organisasjonsmessige tilpasninger. Å foreta organisasjonsendringer vil aldri utgjøre noen universalløsning, men for noen embeter vil dette kunne være et riktig virkemiddel å benytte seg av.

D) Departementenes videre arbeid med oppfølgingen

Hvordan skal så departementene følge opp det videre arbeidet?

Det er forholdsvis kort tid siden høringsuttalelsene kom inn. Vi har ikke hatt tid til noen forpliktende oppsummering sammen med fagdepartementene, verken når det gjelder tiltak innenfor det enkelte departements fagområde, eller når det gjelder tiltak av mer generell karakter. Men på bakgrunn av synspunktene fra høringen samt de som framkommer her i dag, skal Departementenes fylkesmannsutvalg (DFU) i midten av juni samles for å ta stilling til hvilke «fellestiltak» som skal stå sentralt i oppfølgingen. Jeg har også tenkt å drøfte oppfølgingen i Regjeringen.

Om overføring av oppgaver fra fylkesmannen til SND

Jeg har så langt ikke vært innom Landbruksdepartementets gjennomgang. Dette har naturligvis å gjøre med at denne gjennomgangen ikke var gjenstand for høringsbehandling på lik linje med de andre departementenes gjennomganger. I ettertid har vi jo også fått Stortingets vedtak om overføring av oppgaver fra fylkesmannen til SND. Først skal jeg derfor knytte noen merknader til hva som nå skjer i denne saken. Stortinget har jo som kjent besluttet at deler av virksom-heten under Statens landbruksbank skal legges til SND innen 1. januar 2000. De bedriftsrettede tilskuddsordningene som i dag ivaretas av landbruksavdelingen, overføres til SND. I hovedsak innebærer det BU-ordningen, med unntak av BU-midler som ikke nyttes til direkte bedriftsrettede tiltak og fysiske investeringer. Forholdet mellom fylkesmannen og SND vil tilsvare det forholdet som i dag er mellom fylkeskommunen og SND.

De ikke-bedriftsrettede ordningene vil bli værende hos fylkesmannen, som fortsatt vil ha oppgaver knyttet til informasjon, tilsyn og kontroll samt noe veiledningsoppgaver, både mht de ordningene som overføres til SND og til de som beholdes hos fylkesmannen. Samtidig vil fylkesmannen ha sentrale utviklingsoppgaver i tilknytning til de ikke-bedriftsrettede virkemidlene som en del av bygde- og næringsutviklingsarbeidet innen og i tilknytning til landbruket.

Det er opprettet en interdepartemental arbeidsgruppe som skal ha det over-ordnede ansvaret i fbm overføringssaken, hvor NHD, AAD og hovedsammen-slutningene deltar. I tillegg er det nedsatt undergrupper med representanter fra SND, landbruksbanken og fylkesmannen, samt tjenestemannsorganisasjonene, som skal utrede relevante forhold i forbindelse med omorganiseringen. Og til slutt vil jeg tilføye at den helhetlige strategien for landbruksavdelingen etter overføringen av oppgaver til SND, vil bli vurdert i forbindelse med budsjettet for neste år, herunder de endringsforslagene som framkom i oppgavegjennom-gangen til Landbruksdepartementet.

Generelt om ressurser

Utgangspunktet for det videre arbeidet er at embetene ikke kan regne med å bli tilført ekstra ressurser. Det må altså letes etter andre metoder for å oppnå bedre samsvar mellom oppgaver og ressurser. Vi vil så langt råd er søke å unngå at fylkesmennenes ressurser automatisk reduseres ved evt overføring av oppgaver til andre forvaltningsinstanser, slik praksis egentlig er. Når det gjelder kommunene vil det imidlertid være lite å hente ved oppgaveoverføringer. Prinsippet for Regjeringen er at dersom oppgaver skal overføres til kommunene, så skal også ressurser til løsning av disse oppgavene følge med. Jeg tror likevel ikke vi skal dvele for mye ved dette. Omfanget av forslag som gjelder overføring av oppgaver til andre forvaltningsinstanser er jo uansett ikke stort. Jeg tror derfor ikke dette vil bli en viktig problemstilling i oppfølgingen.

Et viktig siktemål må derimot være å ta vekk oppgaver, både i kommune og stat ved at unødig tilsyn, kontroll og rapportering reduseres. Vi må med andre ord også ha oppmerksomhet omkring både kortsiktige og langsiktige tiltak som kan bedre ressurssituasjonen.

Fagdepartementenes oppfølging

· På miljøområdet har fylkesmennene i høringen kommet inn på mulighetene for forbedringer i styringsdialogen; både når det gjelder tildelingsbrevet og rapporteringsrutinene. Det vil bli foretatt en styrking av styringssignalene i tildelingsbrevet når det gjelder saksbehandling i ht plan- og bygningsloven, jf arbeidet med disse problemstillingene i Funksjonsprosjektet ’97. Tildelings-brevet vil i det hele tatt stå sentralt, ikke minst med sikte på å oppnå et bedre samsvar mellom ressurser og oppgaver; et samsvar som dessverre ikke i tilstrekkelig grad er et faktum i dag.

Både Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet registrerer også den positive utviklingen i embetene - fra samordning i retning av mer vekt på samhandling - som fulgte av samarbeidskonferansen som ble arrangert i fjor. Kompetanse er i tillegg et nøkkelbegrep i forhold til endringer og utford-ringer på miljøvernsiden. Miljødirektoratene har overfor Miljøvern-departementet påpekt behovet for økte ressurser knyttet til dette.

• I forhold til rettssikkerhets-/justissaker vil arbeidet med å opprette et eget stiftelsestilsyn stå sentralt i oppfølgingen. Dersom det forslaget som i dag ligger på bordet blir vedtatt, vil alle fylkesmannens oppgaver på dette området opphøre. Proposisjonen er under utarbeidelse, men det er foreløpig ikke satt noe tidspunkt for framleggelse. Sommeren 2000 vil dessuten navnelovutvalget legge fram sin innstilling. I dette arbeidet vil det bli vurdert å styrke folke-registrenes rolle i førsteinstansbehandlingen, og dermed føre til at behandlingen av navnesaker i embetene blir enklere og kontrollbehovet avtar. I forbindelse med det arbeidet som pågår i departementet med skriving av en rettshjelpsmelding, vil rettshjelpsordningen bli gjennomgått i full bredde. Dette inkluderer også egenandelsordningen.
• På beredskapsområdet skal det særlig rettes fokus mot forbedringer i etats-styringen. De spesielle samordnings- og styringsutfordringene som følger av det relativt høye antallet departementer som har fylkesmannen som fagledd på beredskapssektoren, gjør at JD i oppfølgingen vil rette oppmerksomheten mot bedre koordinering av styringssignalene og klarere prioritering av oppgaver i tildelingsbrevet. Budsjettmessige spørsmål som følger av dette samvirket mellom en rekke departementer, vil bli en del av denne oppfølgingen. Det var dessuten relativt bred enighet om forslagene til endringer i oppgave-porteføljen, og disse vil bli fulgt opp. Når det gjelder spørsmålet om fylkesmannens framtidige sivilforsvarsrolle, så skal disse drøftes grundig i forbindelse med den kommende revisjonen av sivilforsvarsloven.
• Allerede til høsten vil Barne- og familiedepartementet overføre oppgavene med adopsjonsformidling og -bevilling fra embetene til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. I forhold til oppgaver rettet mot barnehagene, arbeider departementet som kjent med en Stortingsmelding som skal legges fram til høsten. I denne meldingen vil bl.a. innlemmelse av tilskudd til barnehager i rammetilskuddet til kommunene, bli drøftet. Dersom dette gjennomføres, vil det på lengre sikt kunne representere en betydelig reduksjon av fylkesmannens oppgaver. En annen problemstilling som blir drøftet i meldingen, er gjennomføringen av Stortingets vedtak om fylkesmennenes kontroll med at statlige tilskudd til barnehager nyttes i henhold til forutsetningene. Dersom dette vedtaket blir satt ut i livet, er vi klare over at gjennomføringen vil bli svært ressurskrevende.

Utvikling av felles tilsynsmetodikk når det gjelder tilsyn med barnevern-institusjoner i kommunene skal også følges opp i nær framtid. Dette blant annet gjennom å gå videre med erfaringer fra utviklingsarbeid som er gjennomført i noen embeter.

Forslaget om endringer i tilsyn i ht sosialtjenesteloven vil bli fulgt opp av SHD om kort tid ved at det fremmes en Ot. prp. om saken. Øvrige forslag vil bli fulgt opp bl.a. i sammenheng med tildelingsbrevet.

• Kommunaldepartementet vurderer i sin gjennomgang av økonomibestem-melsene i kommuneloven om den økonomiske kontrollen av kommunene skal gjøres betinget av at det foreligger indikasjoner på at en kommune sliter med vanskelig økonomi. I praksis innebærer en eventuell omleggingen mindre grad av automatikk og mer innslag av å gripe inn når en kommune er i økonomiske vanskeligheter. Dette kan gi innsparingsgevinster, selv om departementet ser det som ønskelig at frigitte ressurser settes av til å veilede kommunene i økonomiske spørsmål. Eventuelle endringer i kommunelovens økonomi-bestemmelser vil bli iverksatt fra og med 2001.
• Et annet punkt jeg vil dvele litt ved, er den forholdsvis entydige anbefalingen fra fylkesmannsembetene om nødvendigheten av å styrke AADs samord-ningsrolle gjennom Departementenes fylkesmannsutvalg. Jeg oppfatter det slik at dere her sender flere signaler; for det første ønsket om en mer aktiv bruk av DFU som koordineringsorgan i embetsstyringen. Men også at reformarbeid av sektorpolitisk karakter må undergis forvaltningspolitisk vurdering, og at departementene i fellesskap må bli mer bevisst de økonomiske og administrative konsekvensene når nye oppgaver legges til embetene. Koordineringsrollen settes også i sammenheng med behovet for prinsippielle avklaringer på arbeidsdelingen mellom forvaltningsnivåene; fylkesmannens rolle i den regionale statsforvaltningen og kommune/stat-relasjonen.

Samlet sett kan disse signalene oppsummeres på følgende måte; DFU-dep-artementene må bli bedre til i fellesskap å finne løsninger som styrker den regionale stat. Tiltakene jeg har vært inne på nå, viser etter mitt skjønn at både viljen og oppriktigheten er til stede fra departementenes side når det gjelder å skape et bedre samsvar mellom ressurser og oppgaver. Samtidig er jeg svært klar over at vi ikke blir målt i forhold til verken vilje eller oppriktighet, men i forhold til oppnådde resultater. Og de endringene som jeg tatt for meg, vil innebære skritt i riktig retning. Fra sentralt hold må vi likevel være villig til å stille oss spørsmålet: bedre - ja, men er det godt nok ?

Sentralt i diskusjonen i DFU og i Regjeringen framover vil derfor være hva som eventuelt bør gjøres i tillegg til det jeg allerede har vært inne på.

Nærmere om overordnede systemgrep

Èn løsning kan være å framtvinge en ytterligere reduksjon av departementenes oppgaveportefølje. En slik strategi er imidlertid også beheftet med betenkelig-heter. Jeg sikter blant annet til at det da kan bli tale om å endre oppgaver som pr i dag er lovpålagt, og behovet for forutgående lovendringer vil uansett føre til at effekten av en evt reduksjon ikke vil kunne realiseres med det første.

Gjennomgangen har dessuten allerede vist at det ikke blir lett å skjære ytterligere i oppgaveporteføljen før vi havner over i det alle er enige om utgjør fylkes-mannens kjernefunksjoner. Gitt den gjennomgangen av arbeidsdelingen på det regionale nivået som nå finner sted i Oppgavefordelingsutvalget (OFU), knytter det seg klare betenkeligheter til at vi gjennom å framtvinge ytterligere reduksjoner står i fare for å foregripe de drøftingene som OFU skal foreta - på en måte vi kanskje ikke er tjent med. Vesentlige endringer i fylkesmannens oppgaver bør derfor avvente OFUs anbefalinger.

Men det betyr ikke at vi skal forholde oss passive til det arbeidet som gjøres i OFU. Og også for egen del har vi behov for å rette blikket mot større systemgrep. Oppgavegjennomgangen kan jo på mange måter sies å ha vært en noe «nærsynt eksersis», med fokus på enkeltoppgaver og forbedringer. I en slik situasjon trer lett «det store bildet» i bakgrunnen.

Hvis vi løfter blikket litt, så vil mye av framtida for fylkesmannen være knyttet til hvordan samværet mellom staten og kommunene skal ordnes. Jeg vil først trekke fram to hovedpillarer som forholdet mellom stat og kommune må hvile på. Den første er at staten må forsikre seg om at kommunene har et apparat som på en god måte og innenfor rammen av rettsstatens prinsipper, kan ivareta sitt forvaltningsansvar. Den andre pillaren må være at kommunenes tjenestepro-duksjon har et innhold som samsvaret med de forutsetningene som Stortinget trekker opp.

I lys av dette vil jeg komme litt nærmere inn på to grunnleggende sider ved fylkesmannens rolle i egenskap av statens representant i fylket overfor kommunene; fylkesmannen som formidler av statlig politikk og fylkesmannen som statlig tilsyns- og kontrollorgan. Det kan tenkes flere scenarier om hvilken vei samværet stat/kommune på disse to områdene vil utvikle seg. Jeg skal kort ta for meg to scenarier, som blant annet vil kunne føre til reduksjoner i fylkesmannens oppgaver.

Scenario 1) Effektivisering av styringsforholdet fylkesmann/kommune

Det kan tenkes en effektivisering av styringsvirkemidlene selv om statens styringsambisjoner i forhold til kommunene ikke reduseres. Tilsyn utgjør en stor del av den jobben som fylkesmannen utfører. Fylkesmannen i Hordaland er i gang med et prosjekt for å samordne tilsynet med kommunene, som vi skal få høre nærmere om etterpå. Utvikling av nye metoder for bedre internkontroll er et viktig stikkord i dette prosjektet.

En bedre tilsynsmetodikk basert på internkontroll vil kunne føre til at fylkes-mannens oppgaver på tilsyn i større grad kan fokusere på systemkontroll, blant annet utføre stikkprøver av om kommunen faktisk gjennomfører den intern-kontrollen de er pålagt. Utvikling av ny tilsynsmetodikk kan på sikt dermed gi kommunene et system der de kan lære av egne feil. I dette ligger det også en mulighet for kommunal effektivisering. Fylkesmennenes lovpålagte tilsyn og ansvar knyttet til individtilsynet vil fortsatt bli opprettholdt.

I tilsynssammenheng vil jeg også kort nevne et prøveprosjekt i forhold til næringsmiddeltilsynet, som nå er under planlegging. Prosjektet skal prøve ut alternative modeller for regional organisering av tilsyn med mat i vid forstand, der èn av modellene vil være å forankre tilsynsfunksjonen i et fylkesmanns-embete. Prosjektet, som skal gi erfaring med et regionalt koordineringsledd i forhold til framtidig organisering av næringsmiddeltilsynet, vil bli nærmere omtalt i Landbruksdepartementets budsjettproposisjon til høsten. For min del vil jeg imidlertid understreke at jeg finner prosjektet meget interessant, ikke minst i forhold til en rolle for fylkesmannen som den tunge aktøren på regionalt nivå når det gjelder statlig tilsyn.

Et annet effektiviseringsgrep kan knyttes til styringsdialogen med kommunene gjennom utarbeidelsen av et såkalt forventningsbrev. En slik samlet framstilling og tydeliggjøring av statlige forventninger er en forutsetning for god dialog mellom staten og kommunene og vil også kunne bidra til å effektivisere selve dialogen. Det er selvfølgelig en rekke prinsippielle spørsmål knyttet til en systematisk bruk av forventningsbrev. Det er imidlertid av stor betydning at man prøver ut ulike måter for å få en mer helhetlig dialog mellom kommune og stat.

Èn variant av forbedringer i styringsdialogen mot kommunene som går lengre enn utvikling av et forventningsbrev, er naturligvis en organisatorisk samordning av statlige etater i fylkesmannsembetet. I likhet med dere er jeg opptatt av dette spørsmålet. Jeg kan derfor opplyse om at det er iverksatt et delprosjekt for Oppgavefordelingsutvalget, som har som mål å framskaffe kunnskap om vektleggingen og sammensetningen av virkemiddelbruken i samhandlingen mellom staten og kommunene. Blant de etatene som prosjektet setter fokus på, er både fylkesmannen, fylkeslegen og utdanningsdirektøren. Prosjektet skal inngå som en viktig del av det materialet som skal danne grunnlag for Oppgave-fordelingsutvalgets vurderinger.

Et tredje effektiviseringsgrep er å redusere omfanget av innrapportering fra kommunene via fylkesmannen. I denne forbindelse vil jeg understreke at jeg er svært opptatt av å få gjort noe med de mange og altfor omfattende rapport-eringsordningene. Og det har jeg de andre departementenes ord for at de også er!. Jeg kan forsikre forsamlingen om at jeg har registrert styrken i embetenes oppgitthet når det gjelder det samlede omfanget av rapporteringskrav som embetene er stilt overfor nær sagt til alle døgnets tider året rundt. Her har vi en forholdsvis «takknemlig oppgave» å gripe fatt i, der Regjeringens viktige mål-setting om «Et enklere Norge» står som overskrift - med store bokstaver. Jeg har derfor klare forventninger til at departementene i fellesskap skal jobbe seg gjennom dette med det målet for øyet å få til en reell reduksjon.

Jeg vil se på mulighetene for å ta noen grep som kan gi virkninger allerede for tildelingsbrevet år 2000. Hovedgrepet bør imidlertid tas gjennom et dedikert prosjekt, der sammenhengen m/rapporteringen gjennom KOSTRA blir sentralt.

Scenario 2. Økt kommunal frihet

Det andre scenariet knytter seg til nedtoning av de statlige styringsambisjonene overfor kommunene. Det er mål for denne regjeringen å ha et sterkt lokal-demokrati. For at lokaldemokratiet skal utfolde seg, må kommunene ha frihet i forhold til hvordan politikken lokalt skal utformes. Det var stor grad av enighet da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992 om at statlig tilsyn og kontroll skulle nedtones. Dette har vel neppe skjedd i den utstrekning en den gang hadde tenkt seg.

Når vi i dag diskuterer fylkesmannens ressurssituasjon, vil det også være grunn til å vurdere i hvilket omfang fylkesmannen skal ha tilsyns- og kontrolloppgaver i forhold til kommunene. Eller sagt med andre ord; skal vi i større grad ha tillit til at kommunene og kommunepolitikerne faktisk gjør en god jobb for sine inn-byggere uten en så sterk statlig kontroll som i dag? Det er jo de samme innbygg-erne som velger både kommunepolitikere og stortingspolitikere. Det viktige politiske spørsmålet i dag er hvordan vi skal kunne videreutvikle levende, lokalt styrte og godt administrerte kommuner - samtidig som vi har et system for å ivareta nasjonale interesser.

Vi bør nok nå nedtone en del av den statlige sektorstyringen av kommunene og ha mer fokus på rammebetingelser i forhold til økonomi, nasjonale mål og lokalt demokrati. Det viktigste organisatoriske uttrykk for statens styring av kommunene er fylkesmannen. Det betyr at også fylkesmannen endrer karakter. Vektingen mellom fylkesmannen som sektororgan og som organ for kommune-institusjonen som sådan, endres i så fall noe. Dette er en langt viktigere disku-sjon enn ressursdiskusjonen, men den nevnte endrede vektleggingen kan i neste omgang løse ressursproblemene på sikt.

Regjeringen har tatt initiativ til flere prosesser som i løpet av de nærmeste årene vil kunne bidra til å dempe det mange i dag opplever som en sterk styring av kommunene, og som dermed også kan bidra til redusert oppgavemengde for fylkesmennene. Et eksempel er programmet for «Et enklere Norge», der forenkling av regelverket overfor kommunene er et sentralt element. Et annet eksempel er forsøket i 20 kommuner med tildeling av øremerkede tilskudd som rammeoverføringer.

La disse tankene om utviklingstrekk i fylkesmannsrollen være opptakten til innleggene senere i formiddag om henholdsvis fylkesmannens tilsynsrolle og rapporteringssystemet. Jeg er overbevist om at vi har behov for å få innspill så og si fra «utsiden» som kan hjelpe oss til å tenke nytt og å videreutvikle også disse områdene. Vi må kort og godt ta innover oss at slike former for system-omlegginger kan bli vel så viktige faktorer i en ressursdiskusjon hva embetene angår, som antall kroner bevilget eller antall oppgaver pålagt.

Avslutning

Jeg vil nok en gang forsikre dere om at vi vil prioritere oppfølgingen av de tiltakene jeg har tatt for meg her i dag. Jeg tillater meg dessuten å minne dere om den jobben dere selv kan gjøre for å bedre ressurssituasjonen, samt bidra i diskusjonen om forvaltningsutvikling.

Jeg håper derfor at vi kan få en konstruktiv debatt etter at Sigbjørn Johnsen har holdt sitt innlegg; ikke minst for å gi departementene et best mulig grunnlag å fortsette arbeidet på. Inntil videre vil jeg derfor takke for oppmerksomheten.