Statssekretær Helge Eide

Presentasjon av Ot prp nr 70 på LO i Oslos konferanse

17.09.99

Om endringer i regelverk for arbeidsformidling og arbeidsleie

1. Arbeidsformidling.

Om forslaget:
Regelverket for arbeidsformidling endres slik at privat arbeidsformidling generelt blir tillatt.
Det gjøres ved at sysselsettingsloven § 26 endres.

Det er lagt opp til visse krav til de som vil starte opp med privat arbeidsformidling. Det er bl.a. samme krav til egenkapital som for aksjeselskap. Dette for at useriøse firmaer ikke skal operere på dette markedet. (Slike strenge krav stilles vanligvis ikke til annen næringsvirksomhet). Det er også lagt opp til formidlingsfirmaene skal rapportere om virksomheten.

Det vil ikke være adgang til å ta betalt av arbeidssøker ved privat arbeidsformidling, men det kan som i dag, i spesielle tilfelle gjøres unntak. Det eneste unntak i dag er for au-pair, som ligger i grenselandet av normal formidling og hvor det er nødvendig at det tas betalt for tjenesten hvis den skal finnes.

Begrunnelsen for forslaget er først og fremst:

• Utviklingen av ny informasjonsteknologi blant annet Internett, har medført at utviklingen har løpt fra og samtidig uthulet monopolet for offentlig arbeidsformidling.
• Det har kommet nye tilbud som grenser opp mot arbeidsformidling, for eksempel bemanningstjenester.
• Videre har arbeidsmarkedet endret seg i de senere år og blitt mer differensiert. Privat arbeidsformidling på deler av arbeidsmarkedet kan være en hjelp i dette arbeidet.
• Formidlingsmonopolet er avviklet i de andre nordiske land uten negative virkninger. Konkurransen har skjerpet innsatsen i den offentlige formidlingen og er en spore til nytenkning og effektivisering.
• Forslagene svekker ikke statens ansvar for gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Vi har i dag en meget god om landsdekkende offentlig arbeidsformidling som er integrert med en rekke arbeidsmarkedstjenester som tiltak og dagpenger til ledige. Vi skal fortsatt ha en slik etat. Etaten står godt rustet til å møte konkurranse fra private og vil fortsatt være den helt dominerende på formidlingsmarkedet. Arbeidsmarkedsetatens kjernetjenester med formidling m.m. skal fortsatt være gratis for både arbeidsledige og arbeidsgivere. Med en sterk offentlig formidling som yter basistjenester som er gratis både for arbeidsgivere og arbeidssøkere, vil privat arbeidsformidling bare være aktuelt for helt små nisjer. Hvem kan konkurrere med en gratis ytelse av høy kvalitet ?

2. Arbeidsleie

Om forslaget:

Utleie av arbeidskraft vil nå generelt bli tillatt ved en endring i sysselsettingsloven § 27. Selve reguleringen av omfanget av arbeidsleie vil skje gjennom regler for innleie av arbeidskraft. Reguleringen flyttes fra sysselsettingloven til arbeidsmiljøloven.

Hovedregelen vil være at innleie av arbeidskraft er tillatt i samme utstrekning som bruk av midlertidig tilsetting (jf. § 55 A). Det blir ny §§ 55 K og 55 L i arbeidsmiljøloven samt tilsvarende endringer i tjenestemannsloven.

Vanlige produksjonsbedrifter som ikke har til formål å drive utleie, vil kunne leie ut arbeidskraft etter avtale med de tilsatte i bedriften etter nærmere regler. Et hovedvilkår er at utleie skjer innenfor de samme fagområder som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse og at utleieaktiviteten ikke omfatter mer enn 50 % av de fast tilsatte hos utleieren.

Innleieren skal foreta drøftelser med tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakertkategori inneleien gjelder, før beslutning om innleie foretas.

For innleie som overstiger 15 % av de tilsatte hos innleier, likevel ikke færre en tre personer og som har en varighet ut over to år, skal det inngås avtale med tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidtakerkategori innleie gjelder.

Innleie kan forbys for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder når viktige samfunnshensyn tilsier det.

Begrunnelsen for forslaget er først og fremst:

• Forslaget bygger på en enstemmig innstilling fra Blaalid-utvalget, hvor også partene i arbeidslivet var representert.

Premisser:

• Blaalid-utvalgets utredning viste til at dagens regelverk som er fra 70 og tidlig 80 tallet, inneholder en rekke svakheter og til dels er preget av å være utformet for et arbeids- og næringsliv som er vesentlig annerledes enn i dag. Regelverket har tilfeldige avgrensninger med hensyn til type og art av arbeidskraft som kan leies ut, samtidig som regelverket har administrativt ressurskrevende dispensasjonsordninger.
• Forslaget tar utgangspunkt i at den normale tilknytningsformen i arbeidslivet fremdeles skal være fast ansettelse i et to-partsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
  Vi står overfor et valg om vi skal lappe på gammelt regelverk eller etablere et nytt regime?

• Det vil alltid være behov i å få dekket behov for kortids arbeidskraft i bedriftene, bl.a. på grunn av midlertidig fravær. Behovet kan dekkes på flere måter, gjennom bruk av overtid, ved midlertidig tilsetting og ved arbeidsleie. Det er nødvendig å sette rammer i lovverket som begrenser bruken av korttidsarbeidskraft, for å bidra til at fast ansettelse fortsatt er hovedregelen i arbeidslivet. Men innenfor disse rammene bør lovverket være nøytralt i forhold til hvordan bedriftene velger å dekke sitt behov.
• Blaalid-utvalget vurderte også hvordan et regime der utleie av arbeidskraft fortsatt skal være forbudt eventuelt kan utformes. Utvalget tok utgangspunkt i dagens regelverk med enkelte justeringer. Justeringene var i stor grad basert på dagens praksis ved at det er tenkt åpnet for noe større adgang til utleie der det allerede er etablert utleievirksomhet i dag og ved at dispensasjonsadgangen for arbeidsleie mellom virksomheter som ikke driver utleie er forenklet noe. De skisserte endringene skulle således ivareta fleksibilitetshensynet noe bedre en dagens regelverk. I tillegg vil noen av regelendringene innebære at regelverket blir noe enklere å forvalte. Utvalget vurderte det slik at denne modellen i hovedsak ville være «flikking» på dagens regelverk der vi opprettholder et system med flere beslutningstakere og subjektive behovsvurderinger. Løsningen ville heller ikke være robust mot fremtidige endringer i arbeidslivet og dermed bære i seg mange av de samme svakheter som dagens regelverk. Utvalget valgte derfor å fraråde dette alternativet.
• Hva innebærer et nytt regime? Det støtter opp under to-partsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver ved at det bygger på reglene for midlertidig tilsetting som er kjent for partene i arbeidslivet. Et viktig moment i denne sammenheng er at forslaget sikrer at adgangen til innleie ikke er videre enn adgangen til midlertidig tilsetting: Innleie ville ellers kunne benyttes for å omgå begrensningene i adgangen til midlertidig tilsetting. Av denne grunn var det naturlig å legge det regelverk vi allerede har for midlertidig tilsetting til grunn som en mal for det nye regelverket for arbeidsleie.
• Forslaget om å gi en utvidet adgang til innleie fra ordinære virksomheter som ikke har til formål å drive utleie bygger videre på gjeldende praksis. Dette dreier seg om utlånslignende situasjoner som følge av f.eks. konjunktursvingninger innenfor verksted- og produksjonsindustrien. Denne praksisen har i henhold til partene i arbeidslivets ikke budt på store problemer.
• Som nevnt så åpner lovforslaget for adgang til å unnta visse områder fra innleie og i Ot. prp. nr. 70 er det signalisert at noen yrke-/utdanningsgrupper innenfor helse- og sosialsektoren bør unntas adgangen til innleie. Et hovedargument for dette er det spesielt stramme arbeidsmarkedet for enkelte yrkesgrupper i denne sektoren. Når det i utgangspunktet er så sterk underdekning av nøkkelpersonell i forhold til behovet, er vi redd for en utvikling hvor utleieselskaper overtar personell som allerede er i arbeid, og leier dem tilbake til virksomhetene til en betydelig høyere pris. Det vil fordyre helse og omsorgssektoren, og svekke det offentliges mulighet til å tilby grunnleggende velferdstjenester til befolkningen.
  
  Eventuelle unntak fra innleie vil skje i forskrifts form. Forskriften vil bli sendt på høring på vanlig måte.

• Når det gjelder behovet for avgrensninger og tolkningsspørsmål som kan oppstå ved å innføre et nytt regelverk så vil Arbeidstilsynet få ressurser til å drive informasjonsarbeid. For øvrig må tvister løses i rettssystemet slik som ved midlertidig tilsetting.
• Kontrollen ved innleie blir nå altså en privatrettslig sak. Det er det samme prinsippet som gjelder for midlertidige tilsetninger. En arbeidstaker som mener at det ikke er adgang til innleie kan gå til søksmål med krav om fast tilsetting eller erstatning. I de tilfeller hvor vedkommende er organisert, vil vedkommende kunne søke bistand fra sin fagforening noe erfaringen med aml. § 58 A viser blir gjort. Det er i dag ingen offentligrettslig håndhevelse av eventuelle brudd på regelverket om midlertidig ansettelse, og det vil derfor være innkonsekvent om innleiereglene skulle håndheves av det offentlige. Det vil heller ikke være naturlig å pålegge Arbeidstilsynet ytterligere kontrolloppgaver av denne type fordi hovedområdet deres er helse- og sikkerhet, noe det fortsatt bør være. Meg bekjent har partene i arbeidslivet heller aldri krevd at det skal etableres et eget kontrollorgan knyttet til midlertidige ansettelser ( Merknad: sjekkes med AMS i KRD).
• Når det gjelder kontroll av utleiebedriftene så pålegges disse en rapporteringsplikt. Det er satt som et vilkår i sysselsettingsloven § 27 at 1) utleier ikke kan begrense en utleid arbeidstaker til å ta fast ansettelse hos innleier når utleieforholdet er avsluttet, 2) at en virksomhet ikke kan leie ut en arbeidstaker til en tidligere arbeidstaker før det har gått seks måneder siden arbeidstakeren sluttet hos denne og 3) at det ikke kan tas betalt av arbeidstakeren for utleietjenester. Kontrolloppgavene overfor utleiebedriftene er i proposisjonen er indirekte foreslått lagt til Arbeidsdirektoratet idet sysselsettingloven § 37 og straffebestemmelsene i sysselsettingsloven § 40 er foreslått opprettholdt. Forslaget om et statlig utleiebyrå tilsier imidlertid at disse kontrolloppgavene må legges utenfor Arbeidsdirektoratet.
• Dersom en f.eks. en virksomhet driver utleie som «produksjonsbedrift» uten å oppfylle kravet til å være en slik virksomhet, vil dette medføre at innleie fra slik virksomhet faller innenfor virkeområde til vikarbyråene. Rettsvirkningen av dette er i så fall at de tilsatte kan kreve seg fast ansatt hos innleier. Innleier bærer således en risiko for at utleier oppfyller lovens krav til å være en produksjonsbedrift.
  
  Et problem som etter dagens regelverk til stadighet dukker opp når det gjelder utleie av arbeidskraft, er at det som av fagforeningene påstås å være ulovlig innleie av arbeidskraft, sies å være en lovlig entreprise som ikke berøres av sysselsettingsloven § 27 om utleie av arbeidskraft.
  
  Etter det nye regelverk vil en slik situasjon vurderes slik at dersom en virksomhet påstår seg å drive entreprise mens de ansatte i innleievirksomheten mener at det er innleie, så vil usikkerheten for innleievirksomheten være at han dersom det konstateres å være innleie, så kan han i ytterste konsekvens måtte ansette de innleide arbeidstakerne fast.
• I 2. kvartal 1999 var 10,7 pst av de sysselsatte midlertidig ansatt. Hovedtyngden av disse var trolig ansatt i vikariater - som sykevikariater, vikariater ved omsorgs- eller utdanningspermisjoner og ved ferieavvikling. I tillegg gir AML § 58A adgang til midlertidig ansettelse ved driftsmessige topper for virksomhetene. Om lag 0,5-0,6 prosent av de sysselsatte i Norge er vikarer i vikarbyråbransjen. De foreslåtte endringene i regelverket vil trolig medføre at dette tallet vil øke noe, bl.a som følge av at flere vil velge innleie fremfor andre måter å regulere korttidsetterspørselen etter arbeidskraft (overtid, vikariater mv.). Regelverket vil også gjøre det lettere for de virksomhetene å skaffe spisskompetanse i forbindelse med tidsavgrensede prosjekter innenfor de bransjer hvor innleie i dag ikke er tillatt. Det er også grunn til å tro at enkelte bedrifter vil ønske å leie ut egne ansatte for å unngå å permittere eller si opp arbeidstakerne som følge av manglende ordretilgang

Konklusjon

• Jeg er klar over at flere i denne forsamlingen er kritisk til forslagene, og vil fremføre denne kritikken på dagens konferanse. Hører også med i den politiske debatten som vil følge foran og under Stortingskomiteens behandling av saken i høst.
• Vi mener at de foreslåtte endringene er positive ut fra behovene i arbeidslivet, og også en nødvendig tilpasning til de endringer som uansett har funnet sted over lengre tid.
• Samtidig mener jeg at hensynene til å bevare et sterkt offentlig engasjement i arbeidsmarkedspolitikken, og hensynet til å bevare fast ansettelse som en hovedregel er godt ivaretatt.
• Jeg ser derfor fram til behandlingen i Stortinget med forventning.