OVERGANGSBESTEMMELSER – KOMMENTARER TIL FORSKRIFT AV 19. DESEMBER 1992

Til § 1

Bestemmelsen tar sikte på saker som er under utredning og saksforberedelse i kommunen og hvor det pr. 1. januar 1993 ikke er fattet vedtak. Det er barnevernloven av 1992 som er bestemmende for hvilken instans som har avgjørelseskompetanse i disse sakene. Dette innebærer at det ved siden av "hastesakene", jf. §§ 4-6 annet ledd og 4-9 første ledd, bare er saker om frivillige hjelpetiltak som kan avgjøres i kommunen. I alle påbegynte saker der kommunen ønsker å sette inn tiltak som går inn under barnevernloven av 1992 § 7-2, må kommunen fremme forslag for fylkesnemnda.

Til § 2

Bestemmelsen angir de barnevernvedtak som etter 1. januar 1993 skal overprøves etter barnevernloven av 1953.

Etter første ledd skal klager på vedtak etter barnevernloven av 1953 og som er framsatt før 1. januar 1993, behandles etter loven av 1953. Det er altså tidspunktet for når klagen er framsatt og ikke tidspunktet for behandlingen av klagen, som er avgjørende for om det er bestemmelsene i loven av henholdsvis 1953 eller 1992 som kommer til anvendelse ved klagebehandlingen. For klager på vedtak etter loven av 1953, framsatt etter 1. januar 1993, se nedenfor under § 3.

Når klage er framsatt for kommunen før 1. januar 1993 og kommunen ikke innen denne dato har rukket å behandle klagen, vil en annen organisering av den kommunale barneverntjenesten etter 1. januar 1993 reise spørsmålet om hvilket organ i kommunen som skal behandle saken. Forvaltningslovens regel er at klager skal framlegges for det organ som har fattet vedtaket. Det forutsettes likevel ikke at kommunene skal opprettholde politiske utvalg/barnevernsnemnder for behandling av klagesaker. Det vil derfor bare være de kommuner som har besluttet at folkevalgte også etter 1. januar 1993 skal behandle klientsaker/den aktuelle type klientsaker, at klagesakene skal forelegges de folkevalgte. I andre tilfelle er det tilstrekkelig at klage på vedtak fattet av helse- og sosialstyret/klientutvalget etter loven av 1953 forelegges kommunens barnevernadministrasjon.

Annet ledd setter en sperrefrist for adgangen til å bringe vedtak fattet av fylkesmann evt. departement inn for domstolene i medhold av barnevernloven av 1953 § 53. Fristen for å innsende stevning til retten er i utgangspunktet satt til 1. juli 1993. For å få en rimelig frist i de sakene hvor fylkesmannen eller departementet etter 1. januar 1993 som klageinstans fatter vedtak etter loven av 1953 (jf. ovenfor under første ledd), er fristen i disse sakene satt til 6 måneder fra det tidspunkt henholdsvis fylkesmannen/departementet fattet vedtak i klagesaken.

Bestemmelsen er begrunnet med at det etter gjeldende rett ikke er noen frist for å bringe barnevernvedtak inn for domstolene for prøving etter tvistemålslovens kapittel 33. Uten en slik sperrefrist ville man kunne få saker prøvet for domstolene etter loven av 1953 i flere år framover. Når vedtak etter loven av 1953 ønskes prøvet på ny og sperrefristen er oversittet, vil alternativet være ny prøving av saken i fylkesnemnda.

Til § 3

Bestemmelsen angir de vedtak etter barnevernloven av 1953 som skal overprøves etter barnevernloven av 1992.

Etter første ledd skal klager på vedtak etter loven av 1953, framsatt etter 1. januar 1993, behandles etter loven av 1992. Dette innebærer at det er saksbehandlingsreglene og vurderingstemaene i loven av 1992 som skal benyttes under klagebehandlingen.

I andre 1edd framgår at klager framsatt etter 1. januar 1993 på kommunale vedtak etter loven 1953, skal behandles i fylkesnemnda dersom saken innholdsmessig hører under fylkesnemndas myndighetsområde. Dette innebærer at kommunen, dersom den ønsker å opprettholde tiltak i saken, må benytte sitt vedtak som et forslag for fylkesnemnda. Kommunens saksforberedende arbeid i forhold til fylkesnemnda blir den samme som når fylkesnemnda fatter ordinært vedtak i første instans. De vedtak fylkesnemnda i disse sakene fatter som "klageinstans", får status som ordinære førsteinstans vedtak og kan kun overprøves av domstolene.

Til § 4

Bestemmelsen slår fast at tvister om barnevernutgifter som er påløpt før 1. januar 1993 skal løses etter bestemmelsene i barnevernloven av 1953 og sosialomsorgsloven av 1964.

Barnevernloven av 1992 viderefører ikke ordningen med refusjon mellom kommuner. Refusjonskrav kan bare gjøres gjeldene for utgifter som er påløpt før 1. januar 1993. Foreldelsesfristen for slike krav er 3 år, jf. lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer § 2. Dette innebærer at refusjonsordningen etter loven av 1953 er endelig avviklet senest pr. 1. januar 1996.

Ansvarlig for barnevernutgifter i henhold til vedtak fattet etter loven av 1953 og som påløper etter 1. januar 1993, er den kommune som i sin tid fattet vedtak om tiltaket. Dersom et barn i henhold til vedtak etter loven av 1953 er plassert i annen kommune, vil når ikke annet er avtalt, den kommunen som fattet omsorgsvedtaket være ansvarlig for de nødvendige utgiftene ved tiltaket.

Når refusjonsordningen kommunene imellom med loven av 1992 faller bort, betyr dette at økonomisk oppgjør mellom kommuner må bygge på en forutsetning om samarbeid og avtaler. Dette gjelder tilsvarende for utgifter i gamle saker som påløper etter 1. januar 1993.

Til § 5

Bestemmelsen gir uttrykk for det prinsipp at det i valg mellom overlappende regler skal velges den løsning som er gunstigst for den private part. Når fylkesmannen eller departementet etter 1. januar 1993 som klageinstans skal fatte vedtak etter loven av 1953, kan vedtaket derfor ikke være mer inngripende i forhold til den private part enn det loven av 1992 tillater.

Eksempelvis innebærer dette at fylkesmannen evt. departementet som klageinstans i sak etter loven av 1953 etter 1. januar 1993, ikke kan fatte vedtak om at det skal kreves egenbetaling i barnets formue for utgifter som er påløpt etter 1. januar 1993.

Til § 6

Første ledd ivaretar det samme hensyn som § 5 ovenfor, men får anvendelse på vedtak som er fattet før 1. januar 1993. Bestemmelsen innebærer at på punkter der loven av 1992 har løsninger som er gunstigere for den private part enn loven av 1953, har vedtak fattet 1. januar 1993 gyldighet bare i den grad de kunne vært hjemlet i loven av 1992. Der vedtaket er mer inngripende i forhold til den private part enn loven av 1992 tillater, faller det altså bort, jf. likevel annet ledd.

Det følger av annet ledd at hovedregelen i første ledd ikke gjelder fullt ut i saker der det før 1. januar 1993 er fattet vedtak om omsorgsovertakelse med dommer til stede, dvs. § 5-sak. Det er etter loven av 1953 lagt til grunn at omsorgsvedtak i disse tilfelle kan gjøres gjeldene overfor en ungdom med tvang også etter at ungdommen er fylt 18 år. Denne ordningen videreføres som en overgangsordning, slik at omsorgsvedtak fattet før 1. januar 1993 med dommer tilstede, kan opprettholdes mot den unges vilje også etter fylte 18 år. Det er et vilkår for å kunne opprettholde vedtaket med tvang etter fylte 18 år, at vedtaket i det vesentlige er begrunnet med atferdsproblemer hos barnet/den unge. Tiltaket kan likevel ikke opprettholdes utover fylte 20.

Loven av 1992 gir ikke adgang til å opprettholde omsorgsvedtak etter fylte 18 år mot den unges vilje. Loven innfører imidlertid egne tiltak for barn og unge med atferdsvansker, hjemlet i §§ 4-24 og 4-26. Det følger av § 4-24 tredje ledd at særtiltak kan gjennomføres slik fylkesnemnda har bestemt, selv om vedkommende fyller 18 år i løpet av plasseringstiden. Det er etter loven av 1992 bare særtiltakene for barn og unge med atferdsproblemer som kan opprettholdes med tvang etter fylte 18 år. Adgangen til etter 1. januar 1993 å opprettholde tvangsvedtak etter loven av 1953 også etter fylte 18 år, er derfor i overgangsbestemmelsen begrenset til å gjelde ungdom med atferdsproblemer og hvor barnets atferdsproblemer utgjør en vesentlig del av begrunnelsen for det omsorgsvedtak som er fattet i saken.

Begrunnelsen for denne overgangsregelen er at det etter loven av 1953 er fattet endel omsorgsvedtak med dommer til stede med sikte på at vedtaket skal kunne opprettholdes etter fylte 18 år. Oftest gjelder dette ungdom med rus- og annen form for atferdsproblemer. Ved valg av tiltak er det i disse tilfeller lagt til grunn at tiltaket også skal kunne opprettholdes etter fylte 18 år. Uten overgangsordning vil imidlertid disse tiltakene måtte avbrytes dersom den unge selv ikke samtykket i fortsatt å være under tiltak etter barnevernloven. Departementet mener at dette vil være en svært uheldig løsning for de ungdommene som er inne i et opplegg som fungerer godt men som med bakgrunn i ungdommenes atferdsproblemer likevel forutsetter noen ytre faste rammer i form av tvang.

Til § 7

Loven av 1953 har ingen frist for bortfall av § 11-vedtak slik loven av 1992 har for tilsvarende "hastevedtak" i §§ 4-6 annet ledd og 4-9 første ledd. 6-ukers fristen som gjelder for "hastevedtakene" i loven av 1992 gjøres med denne bestemmelsen gjeldende for de § 11-vedtak som pr. 1. januar 1993 ikke er fulgt opp med omsorgsvedtak.

Til § 8

Grunnlag for omsorgsovertakelse er etter loven av 1992 i utgangspunktet kriteriene i § 4-12. Etter § 4-8 tredje ledd kan omsorgen for et barn overtas selv om kriteriene i § 4-12 ikke er til stede og det dermed ikke er konstatert mangler ved foreldrenes omsorgsevne. Denne situasjonen kan oppstå når foreldre har plassert barnet sitt hos andre og barnet har bodd borte mer enn 2 år.

Bestemmelsen innebærer en begrensning i foreldrenes handlefrihet i forhold til egne barn og har ingen parallell i loven av 1953.

Til § 9

Første ledd er relatert til bestemmelsen i loven av 1992 om at vedtak om omsorgsovertakelse skal følges opp innen en frist på 6 uker. Dersom vedtaket ikke er iverksatt innen 6 uker, faller vedtaket bort. Bestemmelsen gjør denne 6-ukers fristen gjeldende også for omsorgsvedtak fattet etter loven av 1953 og som ikke er iverksatt 1. januar 1993. 6-ukers fristen gjelder ikke for vedtak som er gitt utsatt iverksetting. Dersom det ikke er mulig å sette vedtaket i verk f.eks fordi foreldrene har rømt evt. holder seg skjult for å unngå at vedtaket settes i verk, kan fylkesnemnda forlenge fristen, jf. loven av 1992 § 4-13.

Annet ledd regulerer situasjonen i saker der lederen av sosialkontoret i henhold til delegasjonsvedtak, jf. loven av 1953 § 12 b, har fattet vedtak om at helse- og sosialstyret skal overta omsorgen for et barn. Når omsorgen har vart i 6 måneder, skal saken forelegges helse- og sosialstyret som skal fatte vedtak i saken, jf. loven av 1953 § 19 tredje ledd.

For at et omsorgsvedtak fattet etter ovennevnte bestemmelser skal kunne gjøres gjeldende etter 1. januar 1993 må barneverntjenesten innen en 6 måneders frist fra det tidspunkt omsorgsvedtaket ble fattet, ha sendt saken til fylkesnemnda med forslag om tiltak etter § 4-12. Dersom barneverntjenesten i den aktuelle saken mener at særtiltak etter §§ 4-24 til 4-26 er et mer hensiktsmessig tilbud, fremmer barneverntjenesten forslag om at delegasjonsvedtaket følges opp med tiltak etter disse bestemmelsene. Barneverntjenesten må også vurdere om det er tilstrekkelig at barnet forblir plassert utenfor hjemmet uten at det formelle omsorgsansvaret fratas foreldrene, jf. § 4-4 femte ledd. I såfall fatter barneverntjenesten vedtak om slikt tiltak.

Til § 10

For ungdom som har vært under barnevernets omsorg gir loven av 1953 adgang til å opprettholde tiltak som ettervernstiltak inntil ungdommen fyller 23 år. Loven av 1992 har ikke bestemmelser om ettervern og tiltak kan kun opprettholdes som frivillige hjelpetiltak inntil fylte 20 år. 20-års grensen innebærer at det ikke defineres som et barnevernsproblem når eldre ungdom trenger hjelp.

Av hensyn til de barna/unge som er under ettervernstiltak og de ressurser som allerede er benyttet i de igangsatte tiltakene, skal denne bestemmelsen sikre at etablerte ettervernstiltak kan opprettholdes slik det er forutsatt i vedtaket. Tiltak kan likevel ikke opprettholdes etter fylte 20 år. Det kan heller ikke etter 1. januar 1993 fattes vedtak som forlenger allerede etablerte ettervernstiltak.

Til § 11

Det er etter loven av 1953 adgang til å plassere barn under barnevernets omsorg også i rene private tiltak, dvs. tiltak som ikke inngår i fylkeskommunens plan over institusjonstilbudet. Denne ordningen er ikke videreført i loven av 1992. Det er derfor etter 1. januar 1993 ikke adgang til å plassere barn som er tatt under barnevernets omsorg i private tiltak som ikke er innarbeidet på fylkeskommunens plan. Et unntak fra denne regel gjelder for barn som på grunn av sin funksjonshemming trenger opphold i behandlings- eller opplæringsinstitusjon, jf. § 4-14 c. For øvrig står private tiltak til rådighet som plasseringsalternativ kun når barn er plassert utenfor hjemmet som frivillig hjelpetiltak etter § 4-4 femte ledd og ved bruk av særtiltak for barn med atferdsproblemer.

Ovennevnte innebærer at en rekke barn pr. 1. januar 1993 er plassert i tiltak som etter loven av 1992 ikke kan benyttes. Bestemmelsen tar sikte på å sikre at barn og unge som allerede er plassert i rent private tiltak, kan fortsette å være under omsorg i dette tiltaket i samsvar med de vedtak som er fattet.

Til § 12

Etter Svalbardloven § 20 er det sysselmannen og to medlemmer som han oppnevner som innehar helse- og sosialstyrets myndighet etter barnevernloven av 1953. Svalbardloven § 20 blir opphevet ved iverksettelsen av ny barnevernlov. Systemet i Svalbardloven § 20 blir imidlertid opprettholdt som overgangsbestemmelse, slik at barneverntjenestens myndighet etter lov om barneverntjenester utøves av sysselmannen og to medlemmer som han oppnevner. Sysselmannen gis myndighet til å fatte midlertidige vedtak i akuttsituasjoner (§ 4-6) og foreløpige vedtak (§ 4-9, jf. § 4-8). De saker som skal føres for en fylkesnemnd, føres for fylkesnemnda i Troms.

Dersom det iverksettes tiltak etter lovens kap. 4 for barn som bor på Svalbard, vil det ytes statsrefusjon for dekning av tiltakene etter at man har utnyttet muligheten til hel eller delvis refusjon etter § 9-2 (foreldres underholdsplikt) eller § 9-3 (egenbetaling fra barnet). Krav om refusjon fremmes for fylkesmannen i Troms.