Historisk arkiv

Ingen valgfrihet uten alternativer

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Barne- og familiedepartementet

Pressemelding
Priv til red.

Nr.: 97124
30.10.97

Vi tillater oss å be om spalteplass for vedlagte innlegg fra Odd Anders With, statssekretær i Barne og familiedepartementet.

Med hilsenInformasjonssekretariatetBFD

Ingen valgfrihet uten alternativer

Av Odd Anders With

statssekretær i Barne- og familiedepartementet (BFD)

Tidligere barne- og familieminister Grete Berget hevder at kvinnene aldri har hatt større valgfrihet. Det er langt på vei riktig - for dem som foretrekker Arbeiderpartiets løsninger.

Den nye regjeringen vil gjøre valgfriheten reell for flere familier i valg av omsorgsløsninger. Slikt forutsetter at man klarer å forestille seg at ikke alle familier vil gjøre de samme valg. Mange opplever det både autoritært og udemokratisk når det stimuleres ensidig til ett bestemt valg, når så mange roper etter alternativer. Uten alternativer, ingen valgfrihet. Skjev økonomisk stimulans reduserer realismen i alternativene.

Ap har gjort mye positivt (med nødvendig hjelp fra Stortingets flertall) for å gjøre det enklere for kvinner å gå ut i yrkeslivet. Full barnehagedekning innen år 2000 er også målet for den nye regjeringen, og mer fleksible ordninger har det vært bred politisk enighet om. Men Ap-regjeringens familiepolitikk har i for liten grad respektert den verdi mange ser ved at våre minste får mer tid sammen med sine foreldre. Gjennom de ulike permisjonsordningene innrømmer man jo at behovet er til stede. Men når vi vil gå lenger i å imøtekomme behovene ved et omsorgstilskudd/kontantstøtte, ja da er det altså ikke likestillingspolitisk stuerent. I begge tilfelle vil sannsynligvis flere kvinner enn menn benytte ordningen.

Arbeiderpartiet tar gjerne æren for de gode reformer. Men da må en også ta ansvar for det som ikke er gjort i den perioden hvor de hadde samme makt. Skal man for eksempel finne flere fedre hjemme bør både Ap, SV og fagbevegelsen blant annet håndtere to utfordringer:

1) Hvorfor er det fremdeles slik at de som jobber i profesjonelle omsorgsfunksjoner ute i arbeidslivet - og de som jobber med barn ofte har de dårligst betalte jobbene, i forhold til deres utdannelse? Dette er jo ofte klassiske «kvinneyrker».

2) Hvordan kan man forvente at flere menn skal motiveres til å ta omsorgsansvar i familien - og annet hjemmearbeid, dersom man i ord og handlinger forteller at dette er en «drittjobb» som man bare tar dersom man blir tvunget til det?

1) Jeg helt enig i at foreldre ikke har noen valgfrihet, dersom det ikke er full barnehagedekning. Derfor vil denne regjeringen stimulere mer til at dette kan innfris enn Arbeiderpartiet har gjort. Men man misbruker begrepet «valgfrihet», dersom de som velger hjemmebaserte løsninger knekker nakken økonomisk.

2) Mange debatterer ut fra at man enten er for kontantstøtte eller for barnehager. Det bygger enten på store fordommer eller på uvitenhet.

3) Debatten avslører at man ikke tar folks vett og vilje på alvor. Det forutsette at de som har en positiv holdning til kontantstøtten bare ser «glansbilder» fra gamle dager. Dagens skilsmissestatistikker, rekorder i selvmord blant barn, identitetskrise og verdiforvirring advarer oss mot å se glansbilder fra dagens sosialdemokratiske samfunn. Den oppegående og verdibevisste har selvfølgelig evne og vilje til å ta med seg verdier fra flere perioder. Autoritære ideologier ser seg enten blind på sine egne valg, eller på markedes valg. Derfor er valgfrihet en viktig verdi. Det er ikke negativt at dette synes å være «moderne familiepolitikk».

4) Kontantstøtten er ingen ferdigtygd og fullkommen ordning. Mer arbeid gjenstår før den kan iverksettes fra 1. august neste år. Og vi vil uansett måtte evaluere erfaringene før vi sier ja til nye årstrinn i 1999.

Lagt inn 30 oktober 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen