Politisk rådgiver Elisabeth Angell

Den flerkulturelle barnehagen

Innlegg på konferanse på Rica Sjølyst onsdag 25. november 1998

14.10.1998

Det er et flott initiativ dere har tatt i forhold til et så viktig tema; tilrettelegging av arbeidet i den flerkulturelle barnehagen. Jeg er selvfølgelig glad for anledningen til å si noe om den statlige politikken på området, men for meg blir det spennende å høre deres erfaringer. Departementet er representert her i dag, og de vil ta med seg innspill fra dere i det videre arbeidet på området.

Innledning

Innføring av kontantstøtten har vært ei viktig sak for regjeringen. Men det er ikke til hinder for å ha en aktiv barnehagepolitikk. Målet om barnehageplasser til alle som ønsker det i løpet av år 2000 står fast, og her har vi igjen en siste innspurt. Først når det målet er nådd, er foreldres valgfrihet fullstendig reell. De fleste foreldre i dagens Norge får tilbud om og velger også en eller annen form for barnehageplass innen barna begynner på skolen.

I dag er temaet «Den flerkulturelle barnehagen. Her står vi overfor mange utfordringer; ikke minst hvordan vi sammen kan legge forholdene til rette slik at innvandrerforeldrene kan få en barnehageplass for sine barn som passer deres ønsker og behov.

Førskolealderen er den viktigste perioden for utvikling av talespråket. Barnehagen er en av de viktigste arenaene for språkutvikling i førskolealder, og språkutvikling er en av barnehagens viktigste oppgaver.

I barnehagen må barnet få varierte og positive erfaringer med å bruke språket som kommunikasjonsmiddel, som redskap for tenkning og som uttrykksform. Språket er intimt forbundet med intellektuell, sosial og følelsesmessig utvikling. Vi vet i dag at et godt morsmål er helt avgjørende for å tilegne seg nytt språk. For innvandrerbarn betyr språkopplæring både å utvikle et godt morsmål og et godt norsk språk.

Jeg vil begynne med grunnprinsippene i norsk innvandringspolitikk, og hvordan disse blir uttrykt når det gjelder innvandrerfamiliene og deres barn. Så vil jeg ta for meg virkemidlene staten har og hvordan vi vurderer disse. Til slutt vil jeg trekke fram det vi oppfatter som våre viktigste utfordringer i tiden framover.

Grunnprinsippene

Norsk innvandringspolitikk bygger på noen grunnprinsipper som det er bred, felles enighet om. I denne sammenheng vil jeg trekke fram tre.

1. Alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine muligheter.
2. Alle barn og unge, uansett opphav må kunne skape sin egen identitet ogframtid.
3. På noen områder er det i samfunnets interesse med særtiltak for å sikre at alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter til å delta i samfunnet.

Stortingsmelding nr 17 (1996-97) « Om innvandring og det flerkulturelle Norge» beskriver bredt og med mange innfallsvinkler hvordan politikken på dette området bør være. Regjeringens klare oppfatning er at her ligger det store utfordringer vi ennå ikke har løst. Vi må skaffe oss kunnskap som forteller oss om det vi faktisk gjør fra statens side virker etter sin hensikt. Gjør det ikke det, må vi supplere med flere tiltak og kanskje også gå nye veier. Når det gjelder innvandrerfamiliene og deres barn, sies det blant annet i meldingen:

«For familier og barn med innvandrerbakgrunn har barnehagen en særlig viktig funksjon for læring av norsk språk og som kontaktskaper i nærmiljøet. Å stimulere til aktiv språkbruk er blant barnehagens viktigste oppgaver. Barnehagen er likeledes en hovedarena for utvikling av sosial identitet og for utvikling av sosiale ferdigheter. Barnehagen kan dessuten bidra til økt toleranse for ulikheter og legge grunnlaget for at barn utvikler positive holdninger til hverandre. I områder der barn med innvandrerbakgrunn har liten tilknytning til norskspråklige lekemiljøer, vil barnehagen være den mest sentrale arena i førskolealder for utvikling av norsk talespråk»

I dette ligger det klare føringer om hvilken betydning vi mener barnehagen kan ha for barn med innvandrerbakgrunn.

Erfaring og forskning har vist at disse barna er underrepresentert i barnehagene, og at de som går i barnehage har kortere «fartstid» der enn norskspråklige jevnaldrende. Det kan tyde på at pris og tilgjengelighet kan være noen av årsakene til at mange foreldre ikke velger barnehageplass.

For å få mer kunnskap om innvandrerfamilienes behov for barnehageplass og deres kjennskap til barnehagen som pedagogisk tilbud, igangsatte BFD høsten 1997 et forprosjekt i regi av Fagbevegelsens Forskningsstiftelse (FAFO). Dette er nå videreført i et hovedprosjekt i samarbeid med Kommunal- og Regionaldepartementet (KRD), Oslo kommune og KS-forskning. Vi har nettopp mottatt rapporten og er nå i gang med å studere dataene herfra. FAFO vil senere i dag legge fram resultater fra undersøkelsen.

I den nye Stortingsmeldingen om barnehager, som skal legges fram til neste år, skal vi trekke opp retningslinjer for hvordan en av samfunnets viktigste sektorer bør se ut i fremtiden. Tiltak for å bedre integrering og språkopplæring og tiltak for å øke deltakelsen av innvandrerbarn i barnehagen er temaer som blir viktig å drøfte i meldingen.

Målet er at også innvandrerfamiliene får et kvalitativt godt barnehagetilbud de ser nytten av å bruke. Utfordringen er å benytte den kunnskapen vi har og får til å finne bedre løsninger på tilretteleggingssiden. Vi må altså hele tiden søke etter virkemidler som virker etter hensikten.

Virkemidler og tiltak vi har i dag

Barn med innvandrerbakgrunn har et særlig vern i FN´s barnekonvensjon.

Departementet har ulike virkemidler for å bidra til flere innvandrerbarn i barnehagene og for å tilrettelegge tilbudene:

For det første har vi barnehageloven og rammeplanen som overordnede dokumenter. Barnehageloven inneholder ingen særskilte bestemmelser om innvandrerbarn. Rammeplanen berører språkutvikling og integrering i flere av sine kapitler.

Videre har vi:

• · Tilskuddsordninger:
  • - tilskudd til tospråklig assistanse
  • - tilskudd til barnehagetilbud for nyankomne flyktningers barn
• Veiledning og informasjonstiltak
• Forsøk med gratis korttidstilbud i barnehage for femåringer
• FAFO-prosjektet om innvandreres behov for barnehageplass.

Vurdering av og hensikten med virkemidlene

BFD må stadig vurdere hvordan virkemidlene fungerer. Dere er «viktige informanter» når det gjelder å se hvilke tiltak som fungerer og hva som må gjøres bedre. Så får vi se om vi har like oppfatninger av dette.

Barnehageloven og rammeplanen

Formålsparagrafen sier at barnehager skal gi barna gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og i samarbeid med barnas hjem.

I rammeplanen heter det: « For barnehagen er det en særlig utfordring å få til et godt samarbeid med foreldre som tilhører språklige minoriteter, og legge til rette for at også disse foreldrene får forutsetning til å delta i foreldreråd og samarbeidsutvalg.»

Barnehagen er en viktig arena også for foreldrene. Den må fremheves som et sentralt sted for å gi foreldre støtte, råd og veiledning. Her kan man ta opp bekymringer og dele gleder, her treffer man dessuten andre foreldre og kan knytte kontakter med andre voksne. Barnehagen er et sted man gjerne er innom daglig, og representerer noe trygt og godt i nærmiljøet. Dette er viktig å være seg bevisst, og kanskje rette ekstra oppmerksomhet mot innvandrerforeldrenes behov for kontakt, råd og veiledning.

Videre står det i rammeplanen: « Det enkelte barns religiøse bakgrunn og tradisjoner må vises respekt, enten det er norske barn eller barn fra andre kulturer».
og
«Barnehagen må ta på alvor at barn fra ulike religioner kan få lov til å oppleve stolthet og glede over egne religiøse røtter».

Og hvordan skal man få dette til?

Et godt grunnlag er lagt i det at barnehagepersonell forstår det enkelte barns behov, og tar hensyn til det.
Kunnskap om og forståelse for den kulturen det enkelte barn representerer får man for det første gjennom å ville lære om det.
Det er viktig å lytte til dem og gi dem trygghet slik at de slipper til .
Det at hele personalgruppen lærer gode metoder for dette, er utviklingsarbeid og en type skolering som aldri må ta slutt.

Tilskuddsordninger

Tilskuddet til tospråklig assistanse har til hensikt å legge til rette for at kommuner og private barnehage-eiere kan gi barn fra språklige og kulturelle minoriteter et godt og utviklende barnehagetilbud.

Målet med tilskudd til tospråklig assistanse er at det skal nå flest mulig barn i barnehage som har behov for slik støtte. Vi har erfart at dagens tilskuddsordning ikke når mer enn drøye halvparten av de minoritetsspråklige barna med barnehageplass. Vi ser at ordningen ikke er god nok, og BFD igangsatte i 1995 to undersøkelser for å få fram data om hvordan tilskuddsordningen til tospråklig assistanse virket.

På bakgrunn av data fra disse undersøkelsene arbeider nå departementet med å tilpasse ordningen bedre til minoritetsbarnas behov og barnehageeieres mulighet til fleksibel organisering. Foreløpig kan vi ikke si noe om fra hvilket tidspunkt eller år endringene vil skje, men kommunene vil bli varslet i god tid slik at dere får mulighet til å planlegge tilbud i forhold til ny tilskuddsordning.

Videre har vi tilskuddet til korttidstilbud for nyankomne flyktningers barn i 8 måneder. Intensjonen med tilskuddet er å tilrettelegge for at kommuner og private eiere kan etablere et barnehagetilbud den første tiden barna er i et nytt land, ofte i kombinasjon med at foreldrene får norskopplæring. Vi vet at mange kommuner har gode erfaringer med dette tilskuddet.

Veiledning og informasjonstiltak

Vi har et ansvar overfor kommunene i å gi veiledning og informasjon om driftsformer som kan vise seg velegnet for å møte innvandrerfamilienes behov.

En undersøkelse om åpne barnehager som Norsk Senter for Barneforskning(NOSEB) og ASPLAN VIAK nylig har foretatt er relevant i denne sammenheng. Den viser at mellom 6 og 10 pst av brukerne av åpne barnehager har innvandrerbakgrunn. Dette er en høyere andel enn i barnehager ellers. Undersøkelsen viser også at åpen barnehage har en viktig funksjon som forebyggende arena, som nettverkskaper og generelt nærmiljøtiltak. Mange kommuner ser åpen barnehage som spesielt velegnet for å nå familier med innvandrerbakgrunn.

Forsøk med gratis korttidstilbud i barnehage

På bakgrunn av vurderinger som er gjort i Stortingsmelding nr 17 er det fra august i år satt i gang et tre-årig forsøk med gratis korttidsplass i barnehage for alle 5-åringer i bydel Gamle Oslo. Målet med prosjektet er å kunne tilrettelegge for bedre integrering og språkopplæring og å øke deltakelsen av flerspråklige barn i barnehagene. Prosjektet skal også sees i sammenheng med norskopplæring for mødre med innvandrerbakgrunn. BFD finansierer merutgifter ved drift av 20 timers ukentlig barnehagetilbud i tillegg til andre prosjektrelaterte kostnader.

Vi er fremdeles i prosjektets startfase, og det er fremdeles ledige plasser. Her har bydelen en stor utfordring når det gjelder å nå de barna som ennå ikke benytter seg av tilbudet. Evaluering av prosjektet vil skje underveis, og det vil bli spennende å følge dette arbeidet.

FAFO- prosjektet om innvandreres behov for barnehageplass

Som nevnt innledningsvis foreligger nå sluttrapporten fra undersøkelsen om innvandreres behov for barnehageplass. 300 innvandrerfamilier er intervjuet, og rapporten gir tydelige signaler om hvilke faktorer som påvirker innvandrerfamilienes etterspørsel etter barnehageplass, positivt eller negativt. FAFO skal selv redegjøre for undersøkelsen senere i dag - her er mange spennende funn! Departementet vil nå gå igjennom dette materialet. En slik gjennomgang vil forhåpentlig gi oss signaler om hvilke tiltak som kan føre til at flere innvandrerbarn får et barnehagetilbud.

Utfordringer framover

Jeg har nå listet opp en rekke virkemidler, hvilken hensikt de skal ha og kort om hvordan vi oppfatter at de fungerer. Jeg vil oppsummere kort og avslutte med hva jeg ser som de viktigste utfordringene framover.

Men før jeg gjør det vil jeg si litt mer om kontantstøtten

Det er vanskelig i dag å trekke konklusjoner når det gjelder hvilken innvirkning kontantstøtten vil ha på innvandrerforeldrenes valg om barnehageplass. Det vi vet, er at innvandrerbarna er sterkt underrepresentert i barnehagene, og at det er flere og sammensatte grunner til det. Likevel er det slik at de fleste av innvandrerfamiliene som velger barnehageplass, velger det fra barna er tre år og oppover, ikke for sine ett- og toåringer. Dermed vil ikke kontantstøtten slik den nå er ha så stor innvirkning. Vi trenger mer kunnskap om dette og det vil være en del av det evalueringsarbeidet som skal gjøres.

Målet er at flest mulige barn med innvandrerbakgrunnskal få et barnehagetilbud, fordi barnehagen blant annet er en svært viktig arena for språkutvikling. For å få dette til må vi tilby den type barnehageplasser innvandrerforeldre ønsker og til en pris de kan betale. Dette er selvsagt et mål som gjelder alle småbarnsfamilier.

Vi har nå flere års erfaringer med ulike virkemidler og resultater fra flere undersøkelser. Samlet gir dette oss kunnskaper vi må bruke i vårt videre arbeid for å utvikle nye tiltak eller endre dem vi har.

Vi vet at:

• Innvandrerbarn er konsentrert i et relativt lite antall barnehager, og selv der utgjør de sjelden noen særlig stor andel av barna.
• Det er stor forskjell mellom kommunene med hensyn til hvor stor andel av barna med plass i barnehage som er innvandrere og hva slags tilbud som ytes til disse. 29 pst av landets kommuner har ikke innvandrerbarn i barnehage.
• Hele 89 pst av innvandrerbarn går i kommunal barnehage eller privat barnehage med kommunalt tilskudd.
• I flertallet av kommunene blir det ikke gitt kommunale bidrag til innvandrerbarn i barnehage utover det statlige bidraget.
• De kommuner med best erfaringer, har sett alle sider av offentlige tiltak for innvandrere i sammenheng.

Vi er flere parter som kan bruke det vi nå vet til å skape brukertilpassede barnehagetilbud for innvandrerbarn eller barn av innvandrere.

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre framover er følgende:

• Den nye Stortingsmeldingen om barnehager skal gi tydelige signaler om statlige myndigheters syn på barnehagetilbud for minoriteters barn; herunder betydningen av språkutvikling både i norsk og morsmål, holdning til foreldresamarbeid og barnehagens samarbeid med andre instanser i nærmiljøet, samt lekens betydning for sosial integrering.
• Personalet i barnehagene må ha god nok kompetanse i flerkulturelt arbeid.
• Tilskuddsordningene må tilrettelegges slik at de når flere barn som har behov for støtte.
• Kommunene må ta et helhetlig ansvar for barnehagesektoren og kartlegge brukernes behov. Tilbudene må tilrettelegges. Kommunene bør arbeide for at også private barnehager tar opp barn med innvandrerbakgrunn. Når kommunene gir støtte til private barnehager, kan den også stille vilkår. Å ta inn innvandrerbarn i barnehagen kan være et slikt vilkår.
• Informasjon om barnehagens betydning for barn med innvandrerbakgrunn må gjøres tilgjengelig for innvandrerfamiliene. Likeledes må det på lokalt plan finnes arenaer der disse familiene får hjelp til å vite hva som finnes av tilbud og hvordan man skal gå fram for å søke barnehageplass. Åpen barnehage er en spennende form som møter mange av innvandrerfamiliene behov.

Den gode foreldrekontakten barnehagene har må pleies og spesielt må man være oppmerksom mot innvandrerforeldrene og deres behov for kontakt.

Utfordringene er mange på dette feltet, både i den enkelte barnehage, i kommunen og på statlig plan. Jeg har stor tro på at konferanser som dette og andre møter mellom ulike parter styrker kommunikasjonen og vil bidra til at vi samlet skal nå felles mål!

Takk for meg, og lykke til med resten av konferansen!