Statsråd Valgerd Svarstad Haugland

Forbrukerundervisning og ansvarslæring

Sem, Asker tirsdag 28 april 1998.

Utkast

Kjære venner fra Estland, Latvia, Litauen og Russland - og fra Danmark, Finland, Island og Sverige.

Jeg er glad, og litt stolt for at denne konferansen er lagt til Norge. I vårt land er vi nå ved sluttføringen av en omfattende skolereform, fra barna starter som 6-åringer til de går ut av videregående skole eller gymnasiet 13 år senere. Reformen startet med den videregående skolen i 1994 (R94). Grunnskolen startet i 1997 (L97). Reformen gjennomføres klassetrinn for klassetrinn og neste år omfattes alle elever av reformen. Og, som vårt Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartement la frem her på konferansen i går, nå står lærerutdanningen for tur.

I denne reformprosessen i skoleverket er det åpnet for å knytte undervisningen nærmere til de oppgaver og utfordringer vi møter som familier og forbrukere. Det er bred enighet om dette i Norge.

For å summere opp hva som hittil er utrettet:

Gymnasiet eller videregående skole har fått et nytt 5 timers fag om «Økonomi og informasjonsbehandling» for alle som velger allmennfaglig studieretning. Dette faget omfatter både personlig økonomi og forbrukerrettigheter, IT, foreningsøkonomi, bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi. Halvdelen av all norsk ungdom velger dette faget. Siden 1994 har 100 000 elever hatt opplæring i faget.

Videre får 4-5000 elever hvert år undervisning i forbrukerrettigheter i valgfaget rettslære. «Rettslære» er i full gang med å koble seg opp mot hjemmesidene og saksregistrene til Forbrukerrådet, Forbrukerombudet og Lovdata gjennom Skolenettet som vårt Nasjonale Læremiddelsenter har hovedansvaret for.

Den halvdelen av elevene som velger yrkesfaglige studieretninger har imidlertid ikke muligheten til å velge dette faget. Derfor blir det dobbelt viktig å sette søkelyset på grunnskolen.

I grunnskolen er de konkrete undervisningsmålene imidlertid ikke samlet i ett fag, men spredt utover en lang rekke fag og årstrinn. Jeg tror at mange av dere møter den samme situasjonen i deres eget land. Det blir da helt avgjørende å samle, systematisere og vise hvordan undervisningen kan gripes an på hvert enkelt årstrinn, innenfor hvert fag - eller i et samarbeide mellom ulike fag. Oppgaven blir å få laget gode undervisningsopplegg. Det er fullt mulig.

I Norge har vi valgt å lage metodiske veiledninger både for fag og for flerfaglige områder. Disse veiledningene «skal bidra til at opplæringen følger opp mål og prinsipper og innhold i læreplanverket, og skal være et hjelpemiddel i prosessen fra læreplanverk til undervisning og læring» som det heter.

Jeg vil tro at dere forstår hvorfor en veiledning i forbrukerlære står så høyt på prioriteringslisten i vårt samarbeide med Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet.

Nå i april, ja, inneværende måned, har Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet kvalitetskontrollert og godkjent veiledningen for forbrukerlære i grunnskolen. Det er første gang en slik veiledning blir laget. Den er ført i pennen av en egen arbeidsgruppe, ledet av høgskolelektor Victoria Thoresen fra Høgskolen i Hedmark. Hun skal innlede senere i dag.

Som dere sikkert allerede har sett, ser denne veiledningen oversiktlig og enkel ut, men vi vet hvilket betydelig arbeide som er nedlagt for å få frem denne enkelheten. Veiledningen skal nå gjennom både språkvask, layout, og skal trykkes og distribueres til alle landets lærere. Sammen med Forbrukerrådet har vi likevel, til dere her på konferansen, tillatt oss å kopiere opp et begrenset antall eksemplarer direkte fra manuset. Jeg vil nevne spesielt to ting om veiledningen:

For det første, som dere ser av kapittel 2 og 3, bygger veiledningen direkte på det nordiske måldokumentet som dere gjennomgikk i går. Både for småskoletrinnet, barneskoletrinnet og ungdomsskolen er de nordiske målene sammenholdt med målene i vårt nasjonale læreplanverk. Ikke for å være beskjeden: Det er et meget godt samsvar.

For det andre, og det tror jeg kanskje er det aller mest nyttige for dere å ta med hjem: For grunnskolens 10 årstrinn er det utarbeidet til sammen 13 konkrete undervisningseksempler. I tillegg er det eksempler fra forbrukerområdet i veiledningen i informasjonsteknologi også, slik at vi i Norge hittil har laget 15 undervisningseksempler for grunnskolen. Eksemplene er ment som ideer, forslag og praktisk hjelp til å arbeide med forbrukerspørsmålene på.

Jobben nå er å få et bredest mulig erfaringstilfang i den praktiske bruken av disse undervisningseksemplene, og formidle erfaringene tilbake til alle skolene. Som mange av dere sikkert ikke vet, er det ikke mitt yrke å være stortingsrepresentant, barne- og familieminister og dermed også forbrukerminister - eller leder for Kristelig Folkeparti. Jeg er egentlig lærerutdannet og har 7 års yrkeserfaring fra ungdomsskolen - og jeg skulle ønske at det var mye mer erfaringsutveksling nettopp av denne typen. Mulighetene er jo der, ikke bare for meg som statsråd å arbeide for dette, men for oss alle sammen.

Men dere er kanskje interessert i bakgrunnen for den norske satsingen på undervisning i forbrukeremner og spesielt «personlig økonomi». Slike innsatser kommer ikke av seg selv, og innenfor forbrukerpolitikken har det i meget lang tid vært arbeidet med undervisningsspørsmål. Hvorfor kommer resultatene akkurat nå på 90-tallet?

En viktig del av forklaringen ligger tilbake på 80-tallet. I Norge, som i våre nordiske naboland, ble både bolig- og kredittmarkedet deregulert og skattefradragsmuligeter for renteutgifter lagt om. Samtidig ble inflasjonen kraftig redusert. Det lønte seg ikke å låne lenger, tvert i mot. Boligprisene sank og arbeidsledigheten steg.

Hovedvirkningen av dereguleringen av kredittmarkedet er at aktive låntakere med god sikkerhet har fått bedre betingelser for sine lån. Mange har tatt opp høye lån for å skaffe seg bolig - og folks økonomi er derfor vesentlig mer sårbar enn tidligere.

Dereguleringen av kredittmarkedet har sin omkostningsside i form av gjeldsproblemer også for Norges del. Gruppen er ikke stor, og den vokser ikke i antall i dagens konjunktursituasjon. For de familier som opplever gjeldsproblemer er situasjonen vanskelig nok for familiesamholdet og ikke minst foreldrenes mulighet og overskudd til å gi barna en trygg oppvekst. I våre samfunn hører disse tingene nært sammen. Det var sterke grunner til at praktisk talt alle de nordiske land har fått på plass sin nasjonale lovgivning med mulighet til gjeldsordning eller «skuldsanering» etter bestemte og strenge kriterier. Barne- og familiedepartementet har ansvaret for den norske gjeldsordningsloven.

Den direkte årsaken til gjeldsproblemer er gjerne knyttet til uventede livsbegivenheter som arbeidsledighet, skilsmisse og sykdom i den fasen i livet der gjelden er høyest. Vår erfaring er helt entydig at konsekvensene av feilgrep i kredittmarkedet er altfor alvorlig til at den enkelte skal lære utelukkende ved egen prøving og feiling. Fall i boligprisene og/eller en renteoppgang, vil bringe mange nye inn i gjeldsproblemer. Marginene for den enkelte familie blir små. En stabil økonomi i landene, og relativt stabile kreditt- og boligmarkeder er derfor særdeles viktig ut fra hensynet til familiene og forbrukerne.

Den tid er forlengst forbi da solide banker nøye overveide hva vi kunne påta oss av økonomiske forpliktelser. I dag tilbyr norske banker dessverre såkalt «fullfinansiering» av boliger, dvs. at 100% av sikkerheten i boligen blir benyttet som grunnlag for lån. Og andre finansieringsselskaper og firmaer som selger varige forbruksgoder, som f.eks. elektrisk utstyr, reklamerer med at de har «gratis» kreditt i både tre og fire måneder - og gir deg følelsen av at du kan betale med feriepengene i sommer. Hvis ikke får du 20 - 30% renter fra sommeren av og i lang tid fremover. Som om vi har mer penger i august enn i april.

Dagens barn og ungdom møter med andre ord en annen økonomisk virkelighet enn den vi selv møtte. Forsker Ragnhild Brusdal ved Statens Institutt For Forbruksforskning(SIFO) har sett på dette . «barndom og ungdom og oppvekst frem til nå synes i liten grad være konfrontert med økonomiske handlinger eller konsekvenser» skriver hun i sluttordet til sin forskningsrapport om barn og penger, og fortsetter: «På en og samme tid er den norske barndommen gjennomsyret av penger og samtidig unndratt økonomiske forhold».

Situasjonen i u-land synes å være mye klarere for barn og unge. Der er det en åpen og direkte kopling mellom arbeid, inntekt og familiens grunnleggende behov. Våre barn og ungdom har ikke tilsvarende oversikt fordi det hele er blitt mer komplekst og tilslørt. Ikke rart at barn, når de blir spurt hvor pengene kommer fra, svarer at «de kommer ut av et hull i veggen».

De fleste foreldre står mange ganger overfor en vanskelig oppgave i å forklare barna sine om sammenhengene mellom arbeid, inntekt og forbruk. Familier flest har ikke penger til alle formål. Ofte kan barn og ungdom oppleve foreldrene som mer enn «gjenstridige» når avkommet sterkt ønsker å være med på noe eller å få noe. En familiefar fortalte meg at hans eldste hadde sagt at «han trodde at de var fattige» fordi de ofte fikk nei til ting andre fikk. Far jobbet og mor var i utdanning. Men han forsto det nå, når han var blitt voksen.….

Når barna vil ha noe igjennom overfor foreldrene, er barna langt større eksperter på sine foreldres personlighet og ikke minst på våre svake punkter - enn vi foreldre ofte er på våre egne barn.

Satsingen på personlig økonomi og forbrukerrettigheter som en del av forbrukerundervisningen kan være til god hjelp for dagens ungdom når de blir voksne - men også innad i sin egen familie nå. Familiens ressurser er begrenset og det må budsjetteres.

Jeg hører ofte fra alle med offentlige informasjonsoppgaver, at vi ikke når langt nok ut til alle som skulle ha nytte av informasjonen. I offentlig sektor har vi veiledningsplikt, vi har påtatt oss å informere. Men så er det ofte for kostnadskrevende å nå ut. Ofte må Forbrukerrådet ta betaling for viktig informasjon som f.eks. standardkontrakter, og da ikke bare av enkeltforbrukere som trenger et bra kontraktformular, men også for eksempel når materiellet skal brukes som klassesett i undervisningen.

I forbrukerundervisningen har vi funnet en snarvei ut av endel av disse problemene fordi forbrukerinformasjon passer som hånd til hanske til Internett. Vi ønsker rett og slett at forbrukerundervisning skal være ledende i å ta i bruk den nye teknologien. Skolesektoren stiller kravene til hva de trenger til undervisningen om våre felles temaer, krav både til vårt departementet, til Forbrukerrådet, til Forbrukerombudet og til Statens institutt for forbruksforskning. Vår sektor legger ut alt vi har av relevant materiale, og det videreutvikles kontinuerlig. Her har forbrukersektoren, vårt nasjonale læremiddelsenter(NLS) gjennom sitt Skolenett, og ikke minst elever og lærere, åpenbare felles interesser. Internett må gjøres til en effektiv vei for å gjøre forbrukerkunnskap bredt tilgjengelig. Kan vi oppfylle skolens krav, vil vi sikkert samtidig være nyttige også for voksne forbrukere.

Jeg har registrert at satsingen på Skolenettet også har bidratt til å gjøre forbrukerorganene fortrolig med Internett, som de fleste av oss over 17 år synes er ganske nymotens.

Gjennom den omtalte internettsatsingen har Økonomi og IT-faget nettopp kombinert forbrukerområdet og IT-området. Elevene skal bruke tekstbehandling og regneark til å løse oppgaver og gjennomføre prosjekter med temaer fra forbrukerfeltet. Jeg vet at lektor Nils A. Holme, som er en foregangsperson på dette fagområdet, skal orientere nærmere om dette senere i dag. Han både underviser daglig i grunnkurset i Økonomi og IT på videregående skole og har samtidig fagansvaret for å utvikle kunnskapsressursene på Skolenettet. Vi har startet opp en tilsvarende innsats for grunnskolen.

Vår politikk er helt klar: Der IT er i skolen, der er også forbrukersektoren.

Hovedtittelen på mitt innlegg er «forbrukerundervisning og ansvarslæring». Ut fra det jeg til nå har sagt forstår dere sikkert at noen spørsmål er helt sentrale for oss:

Elevene må ha et bevisst forhold til sitt forbruk - økonomiske valg skal ha en forankring i verdier.

Det er viktig at elevene utvikler selvstendighet og egne vurderinger blant annet i forhold til reklame og annen kommersiell påvirkning

Elevene må utvikle kyndighet i form av grunnleggende kunnskaper og teknologiske ferdigheter.

Og ikke minst, elevene må utvikle handlingskompetanse, det vil si evne til problemløsning i hverdagslivet og handlingsberedskap i forhold til et samfunn i rask utvikling

Som dere forstår er det vårt mål at forbrukersektoren skal medvirke til å realisere læreplanens mål om å «" bidra til at barn og unge får del i allsidig livsforberedelse som forbereder for videre læring og utvikler dem som individer og samfunnsmedlemmer . Dette er det vi kaller «ansvarslæringen» i den generelle delen av læreplanverket.

Jeg må ta litt sats når jeg gjengir siste punkt:

Den generelle, overgripende delen av læreplanverket i den videregående skolen understreker, og jeg siterer:

“Mennesket er en del av naturen, og treffer stadig valg med konsekvenser ikke bare for egen velferd, men også for andre folk og for naturmiljøet. Valgene har konsekvenser på tvers av landegrenser og over generasjoner: Livsstil påvirker helse; vårt lands forbruk forårsaker forurensning i andre land; vår tids avfall blir neste slektledds problem.” L97 s.45 (L97S s.47).

Om samspill mellom vårt levesett og naturen heter det videre :

“ Samspillet mellom økonomi, økologi og teknologi stiller vår tid overfor særlige kunnskapsmessige og moralske utfordringer for å sikre en bærekraftig utvikling. Opplæringen må følgelig gi bred kunnskap om sammenhengene i naturen og om samspillet mellom menneske og natur.”

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted enn forbrukerundervisningen for å få til en praktisk integrering av den nye forståelsen av behovet for bærekraftig forbruk - og, på den annen side, forbrukerpolitikken. Det er de veivalg hver og en av oss gjør om hvordan vi legger opp vårt forbruk som avgjør hvor bærekraftige våre land skal bli, ja rett og slett de holdningene vi har og om vi tar i bruk den kunnskap vi har - hver og en - og sammen.

Denne integreringen av krav til bærekraftighet og forbrukerpolitikk er en av de avgjørende forutsetningene for å komme videre. Dette er ikke bare knyttet til forbrukerundervisningen, men til forbrukerpolitikken generelt. Også i Norge ser jeg et sterkt behov for en overordnet og ideologisk forankret diskusjon av om det ut fra miljøhensyn er nødvendig å begrense selve forbruksnivået. For meg er dette et helt grunnleggende etisk spørsmål, og vil jeg tro, for de fleste av oss. Dette er ett av de viktige, kanskje det viktigste spørsmålt vi tar sikte på å drøfte i den stortingsmeldingen vi nå arbeider med om forbrukerpolitikken.

Til slutt:

Vi ser forbrukerundervisningen som ansvarslæring i praksis.

Vi vet jo at ungdom kopierer det vi gjør og ikke det vi sier. Vår egen troverdighet er avhengig av at vi selv følger opp våre holdninger. Og på forbrukerområdet er det ikke bare en viktig utfordring, det er en særdeles interessant utfordring.

Det er vår felles oppgave å gjøre forbrukerundervisningen så interessant og utfordrende som mulig både for lærere og elever - slik at den blir en realitet for hele den generasjon som nå går på skole - og alle dem som kommer etter.

Det er ingen liten oppgave, og fordi skolen i våre land er forskjellig organisert, har vi kanskje litt ulike veier å gå. Men jeg tviler ikke et øyeblikk på at dere har det nødvendige pågangsmotet.