Statsråd Valgerd Svarstad Haugland

Foredrag på fagkonferansen for Familievernet

2. november 1998

Det er ei stor glede for meg å opna denne fagkonferansen. Vi er godt inne i det første året med ny forvaltingsordning for familievernkontora. Departementet, fylkeskommunen og fylkesmannen har fått nye oppgåver i forhold til familievernet. Eg er glad for at alle nivåa er samla her; det gir høve til ei felles drøfting av erfaringane så langt med den nye forvaltingsordninga og av utfordringane framover.

Det er brukarperspektivet som er tema for denne konferansen. Det er eit godt val - familievernet er til for brukarane. Eit viktig kjenneteikn ved familievernet er kombinasjonen av høg kompetanse og låg terskel. Spørsmål som gjeld tilgang, prioritering og behandlingskultur er fundamentale for ei teneste som i så stor grad er basert på at folk sjølv oppsøkjer tenesta.

Som alle her veit har mitt parti alltid vore spesielt opptekne av familievernet. Dette engasjementet har vi tatt med oss inn i regjeringa. I Voksenåsenerklæringa har regjeringa sagt at vi vil styrkja familievernet. Eg er klar over at budsjettframlegget for neste år ikkje avspeglar denne intensjonen. Det er ikkje foreslått nokon auke i løyvingane til familievernet i 1999, og utan auke i løyvingane vil staten sin dekningsandel gå noko ned. Eg er ikkje nøgd med dette, men det har vore tøffe tak om budsjettet. Det har vore heilt naudsynt å vera nøktern med utgiftene, for å få ned renta. Dette er også målet når vi strammer inn med flere milliarder. Men familievernet er i alle fall blitt skjerma mot kutt. Det er viktig for meg å seia at regjeringa aldri har tenkt at vi skulle gjennomføra alt vi meiner er viktig, det første året. Eg kjem ikkje til å gløyma at vi har lova å styrkja familievernet, og vi vil koma tilbake til saka i seinare budsjett.

Eg vil og minna om at vi i revidert budsjett foreslo 2 millioner ekstra i 1998 til dette arbeidet, men vart nedstemt av AP og FrP.

Det har skjedd mykje på familievernområdet det siste året. Tenesta er lovfesta, vi har fått juridiske løysingar på viktige spørsmål som gjeld teieplikt, bemanning, tilsyn osb. Vi er og i ferd med å få på plass utfyllande regelverk til lova. Eg vil koma med ei lita orsaking for at det har tatt lang tid å få dette på plass. Det skuldast først og fremst at det er vanskelege vurderingar som må gjerast. Dette tar tid.

Rundskrivet om krav til fagleg leiar vart sendt ut i sommar og eg håper at dette er eit godt verktøy når tilsettingsorganet skal vurdera om søkjarar til stilling som fagleg leiar har kompetanse i familieterapi.

Arbeidet med forskrift om journalføring ved familievernkontora er nett avslutta. Det har vore eit tidkrevjande arbeid, særleg på grunn av at Datatilsynet og Riksarkivaren, som har vore viktige høyringsinstansar. Dei har litt ulike syn på spørsmålet om bevaring av journalane. Forskrifta er no vedtatt med ei oppbevaringstid på 3 år, men utan å seia kva som skal skje etter 3 år. Vi må arbeida vidare med kassasjonsreglar, slik at det blir klart kva som skal takast vare på og kva som skal kasserast.

Fylkesmannen har fått tilsynsansvaret for familievernkontora. I kraft av det er fylkesmannen adressat for eventuelle klager frå brukarane og skal sjå til at lov og forskrift blir følgd. Departementet er i ferd med å utarbeida retningsliner for tilsynet og har håp om å få dei ferdige i løpet av hausten.

Familievernet er no forvaltningsmessig forankra i fylkeskommunen. Fylkeskommunen har ansvar for at det finst eit familieverntilbod i fylket og for å planleggja, dimensjonera og organisera tenesta på ein forsvarleg måte. Eg har med stor glede registrert at Akershus fylkeskommune har sett sitt ansvar og har etablert eit nytt familievernkontor dette året - utan at staten har gått inn med auka tilskot. Eg ser det som eit positivt uttrykk for at den nye forvaltingsordninga fungerer.

Regjeringa ser det som verdifullt at vi har både kyrkjelege og kommunale tilbod. Samla kan dei gje et breiare tilbod og stimulera kvarandre fagleg.

Dei kyrkjelege og dei kommunale kontora har rett til avtale med fylkeskommunen i 2 år frå lova byrja å verka. Trass i ein viss debatt et par stader, har dette gått greitt så langt departementet kjenner til. Eg har fått vita at avtale er inngått eller er i ferd med å bli inngått for alle dei kyrkjelege kontora, og at dei fleste kommunale kontora er overtekne av fylkeskommunane, slik departementet tilrådde.

Med lovfestinga av familievernet og ny forvaltingsordning har vi etablert gode rammevilkår for den vidare drift og utvikling av heile tenesta. Departementet forvaltar det øyremerka statstilskotet til drift av familievernkontora, mens fylkeskommunane har forvaltingsansvaret og bidrar med eigne tilskot til tenesta. Dermed er det eit delt ansvar mellom staten og fylkeskommunane. Dette set krav til ein god dialog mellom forvaltingsnivåa. Det er likevel viktig å slå fast at det no er fylkeskommunane som har hovudansvaret for at det i kvart einskilt fylke finst eit familievern som er rimeleg tilpassa behovet og etterspurnaden etter tenesta.

Regjeringa har som nemnt gitt signal om å styrkja familievernet. Ettersom fylkeskommunen ber ein stor del av utgiftene til drift av kontora, er det viktig med samarbeid mellom departementet og fylkeskommunane om den vidare utbygginga. Utbygging treng ikkje nødvendigvis vera etablering av nye kontor; det kan og vera styrking av dei eksisterande. Her må det vera dei lokale behova som styrer. Etter at den nye forvaltingsordninga no har verka ei tid, vil vi ta initiativ til å kartleggja fylkeskommunane sine vurderingar av utbyggingsbehovet slik at vi får ein oversikt på landsbasis. Deretter må vi gjera ei prioritering med omsyn til statleg tilskot til utbygging.

Departementet har varsla endringar i fordelinga av statstilskotet mellom fylkeskommunane. Fordelinga i år er ei vidareføring av fordelinga i fjor, dvs at fylkeskommunen har fått same tilskot som familievernkontora i fylket tidlegare fekk frå staten og kommunane. Denne fordelinga vil bli vidareført også neste år. Departementet har nettopp sendt ut førebels tilsagnsbrev til fylkeskommunane på same beløp som dei fekk for dette året. I og med at ramma som ligg i budsjettet er uendra, meiner vi det er lite tenleg å starte ei omfordeling no. Det ville innebere at nokre fylkeskommunar ville få eit mindre tilskot enn i år. Det synes eg er eit dårleg signal. Difor vil eg venta med å omfordela mellom fylka til vi har ein auke i ramma, slik at vi kan plusse på dei som burde ha meir tilskot.

Departementet har utgreidd korleis ei slik omfordeling kan gjennomførast. I dag blir statstilskotet fordelt etter utgiftsnivået. Vi tenkjer oss på sikt ein fordelingsmodell som i større grad er basert på objektive kjenneteikn ved fylka - areal, befolkning, aldersfordeling, tal på skilsmisser mv - kjenneteikn som kan seia noko om behovet for familievernteneste. Dette vil gi fylka meir like vilkår for «på forsvarleg måte å planleggja, dimensjonera og organisera» tenesta, slik dei er pålagde i lova. Modellen er kjend frå dei kommunale rammetilskotsordningane, men eg vil understreka at vi vil oppretthalda det øyremerkte tilskotet. Vi vil senda eit forslag på høyring til fylkeskommunane. Dersom vi konkluderer med å gjennomføra ei slik omfordeling, vil vi gjera det gradvis over 5 år, slik at det blir rimeleg tid til omstilling for fylkeskommunane.

Dei kyrkjelege og dei kommunale kontora har som eg har vore inne på, rett til avtale med fylkeskommunen i 2 år, dvs ut 1999. Eg veit at det allereie pågår drøftingar i ein del fylke om kva som skal skje etter 2 år. Mellom anna frå media er eg kjend med at Sør-Trøndelag ønskjer å leggja ned det kommunale kontoret og berre ha eitt kyrkjeleg kontor i Trondheim. I Aust-Agder ønskjer fylkeskommunen å ta initiativ til å overta det kyrkjelege kontoret i Arendal, slik at det blir berre eitt fylkeskommunalt kontor i fylket. Eg har registrert at det er usemje lokalt. Desse sakene må sjølvsagt løysast lokalt. Som statsråd for heile familievernet, både det offentlege og det kyrkjelege, vil eg likevel minna om at det var ein premiss for den nye forvaltingsordninga at den skulle byggja på respekt for at familievernkontora har ulike røter og ulikt eigarskap. Eg vil difor generelt oppmoda dei impliserte om å føra ein god dialog i saker som gjeld eigarskifte og prøva å koma fram til løysingar som alle er nøgde med.

Eg har forstått at i mange fylke er det etablert eit samarbeid mellom familievernkontora - både offentlege og kyrkjelege - og fylkeskommunen i form av eit fagleg forum. Dette ser eg som veldig positivt og viktig.

Departementet arbeider og med sikte på å etablera ein offentleg statistikk for familievernet. Vi er i ferd med å få i gang eit prosjekt i regi av Statistisk Sentralbyrå. Vi vil invitera familievernet og fylkeskommunane til å vera representerte i ei referansegruppe for prosjektet. Ny statistikkordning kan tidlegast fungera frå år 2000.

Så langt om dei forvaltingsmessige rammene om familievernkontora. Når alt kjem til alt er det innhaldet i tenesta som er det viktigaste - kva for tilbod gir kontora til brukarane? Den siste NIBR-rapporten om evaluering av familievernet, som eg reknar med at alle her kjenner til, har gitt mykje kunnskap og kasta lys over fleire spørsmål i så måte. Nokre funn frå prosjektet er oppsiktsvekkjande. Det er m a store skilnader kontora imellom når det gjeld effektivitet; behandlarkapasiteten varierer frå 42 til 129 saker per årsverk. Vidare går overraskande mykje av tida med til andre ting enn klientarbeid; gjennomsnittleg brukar familievernet under halvparten av tida til arbeid med klientane. Prosjektet har og funne skilnader mellom KF- og OFO-kontor med omsyn til effektivitet og med omsyn til korleis tenesta blir vurdert av klientar og samarbeidspartnarar. Generelt er familievernet forholdsvis lite synleg og kjent blant samarbeidspartnarar og publikum trass i at dei som samarbeider med familievernet meiner at tenesta har høg kompetanse og er lett å samarbeida med.

Slik eg tolkar resultata ligg det ei utfordring framfor oss. Den handlar om å skapa ei teneste som er meir synleg og tydeleg både for publikum og for andre instansar i hjelpeapparatet. Vi ynskjer kort og godt ei teneste som er til hjelp for dei som treng tenesten. Denne konferansen som har sett brukarperspektivet i fokus er ei fin oppfølging. Departementet vil vurdera å bruka fagkonferansane i åra framover som verkstad for å drøfta slike felles faglege spørsmål som gjeld heile tenesta. Departementet vil og vurdera oppfølging i form av forsking og utgreiing. Prosjektet «Kompetanse i familievernet» i regi av NIBR er eit element i arbeidet med å utvikla kvaliteten i familievernet. Departementet tek gjerne imot idéar til forskingstema. Vi har begrensa med midlar til forsking, men vi ønskjer å prioritera prosjekt om familievernet. Vi vil og støtta lokale utviklingsprosjekt som kan bidra til fagleg utvikling av familievernet.

Informasjon er viktig for å gjera folk merksame på at familievernet finst og for å profilera tenesta. Informasjonskampanjen sist vinter var vinkla på barn i familiar med samlivsproblem. Kampanjen førte til auka pågang på kontora. Eg er klar over at stor pågang kan gi slitasje ved kontora. Eg meiner likevel at vi skal halda fram med å informera om familievernet sine tenester. TV-spoten som blei produsert i samband med informasjonskampanjen vil bli vist seint på hausten i år. Kontora skal få beskjed om tidspunktet. Når pågangen er større enn kapasiteten er det viktig at kontora ordnar køen. Eg veit at det er lettare sagt enn gjort, men det er nødvendig å prioritera her og.

Familievernkontora sjølve har ein jobb å gjera når det gjeld å visa samfunnet kven dei er. Det utadretta arbeidet er viktig i så måte. Eg har latt meg fortella at familievernet sine folk i liten grad tar del i arbeidet med samlivskurs. Samlivskurs er blitt populære og etterspurde, og fleire gjer mykje for å auke kompetansen og koma med nye tilbod (f.eks. på Modum). Slike samlivskurs er etter mitt syn viktige tiltak i det førebyggjande arbeidet. Med den gode kompetansen familievernkontora har når det gjeld parforhold og familieproblem, skulle eg ønskja at de ville engasjera dykk litt meir i arbeidet med samlivskurs. Dette er meint som ei lita oppmoding.

Familievernet er på mange måtar ei lita og sårbar teneste, berre om lag 350 årsverk på landsbasis. Viktige kjenneteikn er høg og spesialisert kompetanse, tverrfagleg arbeidsform og låg terskel for brukarane. Dette er på mange måtar unikt. Alle vi som har forvaltingsoppgåver knytt til familievernet må bidra til at familievernet får utvikla seg og ta vare på den faglege profilen - ei spesialteneste vi har bruk for i samfunnet vårt, der stabile familieforhold er truga frå mange kantar.

Eg skulle gjerne ha vore i lag med dykk desse to dagane. Eg er sikker på at det vil bli mange interessante innlegg og diskusjonar som vil bidra til ei felles forståing av utfordringane framover, og eg vil ønskje dykk lukke til med konferansen.

Takk for meg.