Statssekretær Odd Anders With

«Nye velferdsordninger - trussel eller muligheter for arbeidsgiver?»

Foredrag ved oppstart av Pilotprosjekt ved Barneavdelingen, Buskerud sentralsykehus, 4. mars 1999

Velferdsordninger

Det har vært bred politisk enighet om å legge til rette for å kunne kombinere yrkesaktivitet med det å få barn. Hadde enigheten vært like stor i praksis på arbeidsgiversiden kunne vi fått et kvalitetssprang på dette området. Men noe er på gang. Og dagens oppstart av Pilotprosjektet ved barneavdelingen på Buskerud sentralsykehus er meget lovende i så måte. Det siste tiåret er det satset mye på å bedre permisjonsordningene for småbarnsfamiliene. Så sent som i 1986 var fødselspermisjonen på bare 18 uker. Permisjonstiden er gradvis blitt utvidet, og er i dag på 1 år dersom man velger 80 prosent lønnsdekning. Fødselspengeordningen i Norge for de som har vært i inntektsgivende arbeid er av de beste sammenlignet med andre land.

I tillegg til den tiden det utbetales fødsels- og adopsjonspenger, har hver av foreldrene rett til inntil 1 år ulønnet permisjon for hvert barn. Den ulønnede permisjonstiden må tas i forlengelsen av fødsels- eller adopsjonspermisjonen.

Både mor og far har dessuten rett til redusert arbeidstid med tilsvarende redusert lønn dersom det er behov for det av vektige velferdsgrunner. Som vektig velferdsgrunn regnes for eksempel småbarnsforeldres ønske og behov for mer tid sammen med barna. Forutsetningen for å få redusert arbeidstid er at ordningen kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten. Rett til redusert arbeidstid og ulønnet permisjon er hjemlet i arbeidsmiljøloven.

En har også arbeidet for at det skal la seg gjøre å kombinere utdanning med å få barn, og Lånekassen gir fødselsstipend til kvinner som får barn mens de er under støtteberettiget utdanning.

Vi tror også at de gode ordningene for barnefamiliene har noe av æren for at fødselstallene i Norge er mye høyere enn i sør- europeiske land som Italia og Spania, hvor kvinnene i større grad må velge mellom å være mor eller å ha et yrkesarbeid.

Det er gledelig å se at fedrene tar seg mer av barna sine enn før. Fedrekvoten i foreldrepermisjonen har vært vellykket, og nesten 8 av 10 fedre tar nå ut fedrekvoten på 4 uker. Den tradisjonelle fraværende faren har måtte vike for en engasjert far. Fedre tar i bruk de rettighetene de har, og krever flere.

Vi ser blant annet dette når det gjelder barnefordeling ved samlivsbrudd. Både forholdet mellom økonomi og barnefordeling og definisjon av normalt samvær kan være til hinder for fedrenes mulighet til både å ha barna boende hos seg og for et utvidet samvær. De fleste menn ønsker en annen ordning enn den som er i dag - de ønsker mer samvær med barna sine.

Vi har på mange måter en god familiepolitikk i Norge som det har vært bred politisk enighet om, men man har ikke tidligere klart å ta inn over seg mangfoldet blant småbarnsforeldrene. Dagens småbarnsforeldre ønsker seg mer tid til å være hjemme med barna, også utover den tiden som fødselspermisjonen varer. Den store etterspørselen etter barnehageplass kommer i treårsalderen.

Debatten om kontantstøtte er således i virkeligheten en debatt om barneomsorg, og

reformen er et virkemiddel for å skape mer fleksibilitet og bedre oppvekstvilkår for barna.

Barnetrygden og kontantstøtten

Barnetrygden er den største overføringsordningen til barnefamiliene, og er totalt på over 12 milliarder kroner i året. Barnetrygd gis nå automatisk til foreldre som har barn og unge opp til 16 år. Vi arbeider nå med en totalrevidering av barnetrygden hvor vi vil se på søskenprofilen, småbarnstillegget og Finnmarkstillegget. Vi ønsker å foreslå en utvidelse av barnetrygden til 18 år. Satsene for de yngre barna kan da reduseres noe slik at 16- og 17-åringene også kan få barnetrygd uten at de samlede kostnadene øker.

Kontantstøtten ble som kjent innført 1. august i fjor. Først fikk foreldre til 1-åringer som ikke hadde barnehageplass rett til kontantstøtte, og 2-åringer ble innlemmet i ordningen fra 1. januar i år. Kontantstøtten er gradert slik at det skal være mulig å kombinere deltidsplass i barnehage med delvis kontantstøtte.

Hovedprinsippet med kontantstøtten er at familier med barn i den aktuelle aldersgruppen skal få de samme overføringene fra staten og at det skal være opp til foreldrene å velge omsorgsformen. Vi tror at kontantstøtten vil gjøre det mulig for flere å velge å være mer hjemme med barna hele eller deler av denne perioden.

Samfunnsøkonomisk har det vært en uheldig tendens til å regne den produktive sektor som inntektspost og den hjemmeværende som utgiftspost. Det er imidlertid like fullt et arbeid å ta seg av egne barn hjemme. Arbeid har ikke bare verdi der man står på andres lønningslister. Hjemmeomsorg er både en verdifull jobb for familien - og for samfunnet.

Vi må våge å stille kritiske spørsmål. Vi er utearbeidende og tjener bedre, men er den korte tiden vi har sammen med familien likevel et symptom på litt fattigdom?

Det er grunn til å uroe seg over trenden i utviklingen i retning av at flere og flere havner i den situasjonen at arbeidslivet tar overhånd på bekostning av den lille familien, den store familien, vennekretsen, nærmiljøet, hobbyer osv. Våger vi å spørre hva som er drivkraften?

En god oppvekst for våre barn er den viktigste investeringen vi kan gjøre for fremtiden. Vi har råd til å investere i tid til barna. Og det er akkurat det foreldrene til de små barna ønsker å gjøre. Men mange sier at mer hjemmeomsorg sprenger familiebudsjettet.

Noen har hevdet at kontantstøtten oppfordrer til å velge dagmamma foran barnehage. En del av disse kan ikke ha sett barnehagens kvalitet og konkurransefortrinn. Men foreldre må ha frihet til å velge de barnepassordninger som de synes er best. Samtidig ønsker vi å bidra til at barna får trygge og gode oppvekstforhold uavhengig av hvilken tilsynsordning de har. Dersom bruk av dagmamma skulle vise seg å bli svært utbredt i forhold til hva det har vært vil vi arbeide for å sikre at også denne barnepassordningen kan gis bedre kvalitet. Det kan for eksempel bli aktuelt å kreve politiattest, å innføre en godkjennelsesordning/en registreringsordning, og en tilsynsordning, eller å sette en norm eller grense for hvor mange barn en dagmamma kan passe.

Evaluering av kontantstøtten

Før kontantstøtten ble innført, utførte Statistisk sentralbyrå en spørreundersøkelse til 3500 mødre med barn under skolealder hvor man spurte om planlagt yrkesdeltagelse og tilsynsordninger etter innføringen av kontantstøtten. Blant de yrkesaktive mødrene var det 38 prosent som regnet med å redusere arbeidet og 18 prosent som ville bli hjemmeværende. En stor andel av disse har svart at dette ville bli mulig pga kontantstøtten. Ut fra denne undersøkelsen er det heller tegn som tyder på at fedrene vil øke sin yrkesdeltagelse. Vi kan dermed slutte at det er flere foreldre som faktisk får mer tid sammen med barna sine, dersom de følger sine planer.

Når det gjelder småbarnsmødre som arbeider i helse- og sosialsektoren, barnehagesektoren og skolesektoren var det ingen forskjeller i planlagt bruk av kontantstøtte sammenlignet med småbarnsmødre som arbeider i andre sektorer. Mødre i disse sektorene planla heller ikke å redusere arbeidstiden sin i større omfang enn andre som følge av mottatt kontantstøtte.

Denne spørreundersøkelsen vil bli gjentatt i april i år, og vi vil da med større sikkerhet kunne si hvordan foreldrene virkelig har ordnet barnetilsynet, og dette gjelder både de som mottar og de som ikke mottar kontantstøtte. Vi vil også få vite om foreldrene får den barnehageplassen som de ønsker, og hva de synes er de ideelle tilsynsordningene for barn i ulike aldre. Vi spør også om hvor mye foreldrene arbeider.

I tillegg til det vi får vite gjennom analysen av denne spørreundersøkelsen vil Regjeringen på bred basis evaluere virkningen av kontantstøtten. Her er Norges Forskningsråd koblet inn. Dette gjelder blant annet virkningen for barneomsorg generelt, virkningen for barnehagene, for kvinners stilling i arbeidslivet, likestilling i familien og utviklingen når det gjelder spesielle barnegruppers behov for barneomsorg. En sentral del av evalueringen vil fokusere på kontantstøttens konsekvenser for arbeidsmarkedet.

Kontantstøtten skal altså evalueres, og arbeidet har startet forlengst. Men en må la folk få anledning til å bruke ordningen før en kan finne ut hva konsekvensene blir på en rekke områder. Det må advares mot å ha et for kort tidsperspektiv på innhenting av kunnskap. Først fra høsten, ved det nye barnehageåret, får vi full uttelling på både ett- og toåringene.

For å sikre bred forskningsbasert kunnskap også på disse områdene har departementet kontaktet Norges Forskningsråd. Noen problemstillinger vil kunne belyses innenfor en kortere tidsramme, mens andre egner seg til mer langsiktige forskningsprosjekter. Vi tror at Forskningrådet vil sikre en høy kvalitet på forskningen. Et seminar Forskningsrådet arrangerte på høstparten i fjor viste stor interesse for kontantstøtten som forskningstema både i universitetsmiljøene og i forskningsinstitusjonene.

Fleksible barnehager av god kvalitet

Innenfor nyere familieforskning blir det understreket at barnet er hovedpersonen i dagens familier. En god og trygg barneomsorg er viktig for at foreldrene skal kunne kombinere arbeid og barn. Og uten denne nærkontakten med barnet begrenser vi vår mulighet til å formidle egen omsorg og våre verdier til de vi er mest glad i. Men ulike behov og prioriteringer til ulike tider krever fleksibilitet og større valgfrihet.

For at foreldre skal ha valgfrihet, må de selvsagt ha noe å velge mellom. Vi må derfor fortsette utbyggingen av barnehageplasser, slik at alle som ønsker det skal kunne få barnehageplass. Vi har en barnehagedekning i landet på omlag 60 prosent. Tidligere undersøkelser som er gjort har vist at behovet eller full behovsdekning på landsbasis er mellom 70-75 prosent. Behovet for barnehage for de yngste barna vil selvsagt bli noe lavere etter at kontantstøtten er innført. Det blir også interessant å se i hvilken grad foreldrene ønsker å kombinere redusert arbeidstid med delvis kontantstøtte. Vi registrerer en stigende etterspørsel her. Dette vil kreve en større fleksibilitet både fra barnehagenes side og i arbeidslivet.

Målet er at foreldrene skal kunne velge, for det første om de ønsker barnehageplass eller ikke, og for det andre, hvor lang oppholdstid de ønsker.

Vi vet at det er mange foreldre som ønsker redusert oppholdstid, men som ikke har fått det fordi barnehagene ikke har noe tilbud om dette. Nå vil vi legge opp statsstøtten slik at dette skal bli en mer realistisk løsning.

Tiden er inne for å vurdere å lovfeste kommunenes plikt til å tilby barnehageplass - eventuelt gi barn rett til en plass dersom foreldrene ønsker det. Jeg kan ikke i dag si om Regjeringen går inn for lovfesting, heller ikke hva Stortinget eventuelt vil si til det. Men dette er et av mange spørsmål vi behandler i en egen Stortingsmelding om barnehagepolitikken som vi legger fram om få måneder.

Forskning har vist at barn i barnehager er mye oftere syke enn andre barn, og dette gjelder særlig de minste barna. I fremtiden vil det være viktig å se på barnehagenes rammer og utforming også i forhold til barnas fysiske helse, og det vil selvsagt være et mål å holde barn så friske som mulig i barnehagene.

Familiepolitikken handler om mer enn kontantstøtten. Og vi vet at familiesituasjonen har stor påvirkning på trivsel og yteevne på arbeidsplassen. Regjeringen ønsker derfor en politikk som støtter opp om de varige og stabile samliv, både for barnas, de voksnes - og for samfunnet skyld. Vi ser f.eks. at det er 2 til 3 ganger så stor sjanse for at et samboerforhold går i oppløsning enn at et ektepar skiller seg. Rammen rundt familien ser dermed ut til å ha betydning, men jeg er ikke så naiv at jeg tror at det er likegyldig hva som skjer i familien bare rammene rundt familien er i orden. Derfor har vi fokusert på innholdet i familien. Vi ønsker å styrke familievernkontorene, samlivskursene og foreldreveiledningsprogrammet.

Fleksibilitet i arbeidslivet

Tryggheten i samfunnet vårt hviler bl.a. på at helseinstitusjonene, brann- politi og legevaktordningene, industriproduksjoen, beredskapsordningene og transportsystemene fungerer døgnet og uka rundt. Dette forutsetter arbeidstidsordninger som er annerledes og fleksible. Fleksible arbeidstidsordninger i noen bransjer er nødvendig for å holde det moderne samfunnsmaskineriet i gang, men samtidig er det viktig at arbeidstakere med spesiell arbeidstid ivaretas særskilt.

Kvinnene har aldri deltatt så mye i arbeidslivet som de gjør i dag.

Fra midten av 60-tallet til midten av 80-tallet ble andelen yrkesaktive småbarnsmødre firedoblet. Og i dag er hele 76 prosent av småbarnsmødre i inntektsgivende arbeid. I samme periode kan vi ikke se at menn har tatt tilsvarende medansvar for hjemmeomsorgen. Dette er en utfordring. Ikke bare for oss menn, men også for politikere som setter rammevilkår,- for barnehagene og ikke minst for arbeidsgiver. Det dreier seg både om fleksible ordninger og de rette holdninger!

Det moderne arbeidslivet gir mange større frihet, men også større ansvar, og er mer altoppslukende enn før. Stadig flere setter spørsmålstegn ved det grenseløse eller det grådige eller oppslukende arbeidslivet. Kravet til innsatsen og ytelsene i arbeidslivet øker. Debatten om de frie markedskreftene, om økt materialisme og egokultur som en trussel mot omsorgsverdier, solidaritet, trygghet er et signal om at folk vil ha bedre balanse mellom arbeid og familieliv. Folk ønsker en verdidebatt på dette området.

Det er også blitt mer utbredt med korte vikariater, engasjementer og konsulenter som arbeider på tidsbegrensede prosjekter. Vi arbeider mer og mer etter tidsfrister. Et viktig spørsmål er hvordan det går med det langsiktige prosjektet som barneoppfostring er i konkurransen med de kortsiktige tidsfristene i arbeidslivet?

Arbeidslivet kan risikere å tape konkurransen om arbeidskraft hvis det ikke profilerer andre verdier enn effektivitetshensyn. Og denne debatten synes Buskerud sentralsykehus nå å ta på alvor. Å være fleksibel er det samme som å være tilpasningsdyktig, og i denne sammenhengen at bedriften bør tilpasse seg de ansattes behov. Fleksible ordninger må gi individuelle valgmuligheter. De ansattes behov vil, tror jeg, i større grad enn man til nå har erkjent, også samsvare mye med bedriftens behov.

Når vi snakker om fleksibilitet i arbeidslivet, er det en type fleksibilitet som gjelder arbeidsorganisering. Dette dreier seg om hvor man skal jobbe, f.eks. å jobbe noe hjemme, og når man skal arbeide, både hvor mange timer per dag, og når på dagen man jobber. Jeg forstår godt at dette ikke er like enkelt på alle arbeidsplassene. Alle dere kan kanskje ikke ha fleksitid, og dere kan heller ikke ta med pasienten hjem. Men kanskje er det perioder hvor bedriften skal være ekstra raus - og investere i en familie som ønsker en varig forbindelse til en arbeidsplass.

Fleksibilitet har også å gjøre med permisjoner og fraværsrettigheter. Andre muligheter er at arbeidsplassen står for avlastning, f.eks. til barnepass, eldreomsorg eller husarbeid. Denne siste typen er ikke så utbredt i Norge. Foreløpig. Og hvorfor skal et «frynsegode» som gratis husvask bare tilbys kvinnelige ledere? Og hvorfor bare topp-ledere?

Fleksible arbeidsordninger vil være viktig for å konkurrere om fremtidens arbeidskraft. Fleksibilitet vil også kunne gi mer konsentrerte, energiske og positive ansatte. Medarbeidere som kommer på jobb og er utslitte, eller som er ukonsentrerte på grunn av dårlig samvittighet, er ikke særlig effektive. Større fleksibilitet vil kunne redusere gnisningsflatene mellom arbeids- og familieliv, og således virke verdiskapende.

Økt fleksibilitet utfordrer altså også likestillingspolitikken. Vekt på valgmuligheter tilpasset livssituasjon innebærer en anerkjennelse av at ikke bare kvinner og menn har ulike interesser, men at det også mellom kvinner vil være ulike ønsker og behov med hensyn til arbeidstidsordningene.

Også menn må våge å ta deltidsløsninger i perioder - å bli såkalt «ustabil arbeidskraft». Her kan responsen til sjefen være avgjørende. Det er tegn på at det går i riktig retning. Som jeg tidligere nevnte er fedrekvoten et eksempel på at fedre ønsker å bli mer involvert i barnas hverdag. Erfaringene kan gi forsterkende positive ringvirkninger både senere - og overfor omgangskretsen.

Det er ikke bare småbarnsforeldre som kan ønske mer valgfrihet og redusert arbeidstid. Også mange andre har behov for dette. Middelaldrende signaliserer i økende grad behov for etter- og nyutdanning. Skal vi klare å holde de eldre i arbeid i en lengre periode, og det vil bli nødvendig i fremtiden, er vi nødt til å legge arbeidsforholdene til rette slik at de kan arbeide i et lavere tempo og færre timer etterhvert som de blir eldre. Mange eldre vil ha en mer verdig nedtrapping av arbeidet enn det som er vanlig i dag, der de forventes å yte fullt til pensjonsalder, for så å slutte helt og brått. Svaret er fleksibilitet over livsløpet. Vi må utfordre heltidsmodellen, med konsekvenser for både kvinner og menn. - Det dreier seg om mer bevisste og lønnsomme verdivalg!

Lykke til med prosjektet!

Lagt inn 8. april 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen