Foredrag av Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll ved avsnitts- og områdesjefsmøte i HV-15

Sortland - 29. november 1997

Innledning

La meg først få takke for invitasjonen til å holde foredrag på dette møtet for avsnitts- og områdesjefer i HV-15. Dette er et av de første foredragene jeg holder som forsvarsminister, og det var meget hyggelig at dette kunne skje her på Sortland, et steinkast fra mitt eget hjemsted.

Den brede deltakelsen fra avsnitts- og områdesjefer, fra distriktsstaben, ungdomsledere, lotter og ulike foredragsholdere gir meg en meget god mulighet til å dele synspunkter med folk som en forsvarsminister nødvendigvis ikke møter så ofte.

Jeg har valgt å først si litt om utviklingen av Forsvaret i lys av at jeg snart skal legge frem en langtidsmelding om Forsvarets utvikling for Stortinget. Deretter vil jeg ta for meg visse utviklingstrekk i norske nærområder, for så å avslutte med noen ord om utviklingen i Heimevernet.

Langtidsmelding

Gjennom hele etterkrigstiden har det regelmessig blitt lagt frem langtidsmeldinger for Forsvaret. Dette gjenspeiler behovet for langsiktig planlegging innenfor vår sektor. Arbeidet med neste langtidsmelding, som skal oversendes Stortinget tidlig på nyåret(februar), pågår for fullt. Meldingen skal beskrive regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk for perioden 1999–2002, og gi klare politiske retningslinjer for utviklingen av Forsvaret i et 20-års perspektiv.

St meld nr 16 (1992–93), som er den gjeldende langtidsmeldingen for Forsvaret, ble fremlagt av regjeringen Brundtland i januar 1993. Meldingen tok utgangspunkt i anbefalingene fra den tverrpolitiske «Forsvarskommisjonen av 1990» under ledelse av Willoch, og satte i gang en betydelig reduksjon og omstilling av Forsvaret. Ambisjonen om invasjonsforsvar, som tidligere hadde dekket hele landet, ble redusert til én landsdel og felthæren ble omtrent halvert.

Dette fikk naturlig nok store konsekvenser for Forsvarets virksomhet i fred; for utdanning og trening av personell, for anskaffelse av materiell og for oppbyggingen av en kompetent organisasjon. Omstillingsprosessene er mange, omfattende og kompliserte. Jeg vil understreke at så langt er mye oppnådd, men prosessene må videreføres og være en integrert del av Forsvarets ordinære virksomhet langt inn i neste århundre.

De mange endringene som har skjedd etter fremleggelsen av forrige langtidsmelding, gjorde at departementet satte i gang et omfattende utredningsarbeid for vår nye langtidsmelding. Denne «Grunnlagsutredningen» startet i 1995 som et samarbeid mellom Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando og Forsvarets forskningsinstitutt. Forsvarssjefens studie (FS-96) har vært et viktig bidrag i dette arbeidet.

Vår langtidsplanlegging drives naturligvis ikke i noe tomrom. Sikkerhets- og forsvarspolitikken er forankret i den helhetlige politikk som er trukket opp i det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringen (“Voksenåsen-dokumentet”).

Det norske forsvarskonseptet

La meg først dvele litt ved forsvarspolitikken. Hovedspørsmålene i forsvarspolitikken er knyttet til vårt forsvarskonsept som er basert på fire hovedpilarer:

1) et nasjonalt balansert forsvar som kan løse hele spekteret av Forsvarets oppgaver, hvor den mest krevende oppgaven er å ha en tidsavgrenset evne til å kunne møte et større, militært angrep mot én landsdel. Det betyr ikke at resten av landet legges åpent – hele landet skal kunne forsvares, men ikke mot samtidige storangrep. Dessuten utgjør et balansert invasjonsforsvar grunnlaget for å løse Forsvarets øvrige oppgaver som suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, bidrag til NATOs fellesforsvar og internasjonale operasjoner;

2) alliert støtte: stilt ovenfor store potensielle sikkerhetsutfordringer, er en liten nasjon som Norge, avhengig av samarbeid med andre land. Derfor er NATOs støtte av kritisk betydning for å avverge – og i verste fall møte – et større, militært angrep mot norsk territorium;

3) totalforsvar, altså et forsvar som – om nødvendig – kan trekke på samfunnets samlede ressurser. Det betyr at Forsvaret kan stilles til disposisjon for samfunnet i fredstid og omvendt i krise og krig; og som siste pilar

4) et forsvar bygget på alminnelig verneplikt.

Dette forsvarskonseptet la både «Forsvarskommisjonen» og St meld nr 16

til grunn for utviklingen av Forsvaret. Det er disse veivalgene jeg ønsker å fokusere på i dag.

Invasjonsforsvaret

De vestlige land utgjør i dag et fellesskap med tette politiske, sosiale og økonomiske bånd, og der krig mellom landene er utenkelig. Basert på grunnleggende, omforente verdier og normer, og ikke minst tillit, utvides dette fellesskapet gradvis til større deler av Europa. Prosessen er tidkrevende og risikoen for tilbakeslag kan ikke ignoreres.

På lengre sikt er det usikkerhet om utviklingen i Russland og deler av Øst-Europa hvor situasjonen er preget av store og langvarige politiske, økonomiske og sosiale problemer. Demokratiseringsprosessen i Russland er på ingen måte avklart, og den videre utviklingen er usikker, spesielt gjelder dette forholdet til tidligere sovjetrepublikker.

Vår geografiske beliggenhet kan ikke sammenlignes med noe annet vestlig land: Havet skiller oss fra våre allierte, og Norge er det eneste NATO-land med landegrense mot Russland. På russisk side av denne grensen ligger militære basekomplekser som vil forbli minst like viktige elementer i russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk som tidligere. Så lenge kimen til usikkerhet om Russlands videre utvikling består, har vi en stor utfordring for norsk sikkerhet.

Risikoen for storkrig i Europa er sterkt redusert i forhold til tidligere. Heller ikke Norge står i dag overfor noen militær trussel. Hvorfor skal vi da bekymre oss om usikkerhet og mulige problemer på lengre sikt?

Svaret er enkelt: et effektivt og troverdig forsvar kan ikke bygges opp i løpet av få år. Vi bruker f eks 10–15 år på å anskaffe nye generasjoner ubåter og kampfly, og bygge opp kompetanse i å bruke disse avanserte systemene. Materiellanskaffelsene og kompetanseoppbyggingen i de kommende fire årene vil utgjøre hovedkomponenter i det Forsvar vi har om ti til femten år. Derfor må forsvarspolitikken og forsvarsplanleggingen rettes inn mot det langsiktige, og på lang sikt kan vi dessverre ikke utelukke muligheten for nye militære trusler mot norsk territorium, herunder også invasjon.

Selv om sannsynligheten for et slikt militært angrep i dag er liten, kan konsekvensene være katastrofale dersom vi ikke har evne til å møte utfordringen – i så fall vil vi være totalt prisgitt en motpart og våre allierte. Så lenge Russland ikke er fullt ut integrert i det vi i dag kaller det vestlige sikkerhetsfellesskapet, løper vi en for stor risiko ved å oppgi invasjonsforsvaret. Videreføring av invasjonsforsvaret, som har evne til å kunne møte et større, militært angrep mot én landsdel, står for meg som det eneste ansvarlige og realistiske alternativ. Dette gjenspeiles også i “Voksenåsen-dokumentet”

Alliert støtte

Det er naturligvis urealistisk å tro at vi, som en liten nasjon, kan håndtere store potensielle sikkerhetsutfordringer på egen hånd. Dette bringer meg over til den andre hovedpilaren i forsvarskonseptet, nemlig alliert støtte. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk bygger fortsatt på forutsetningen om alliert politisk og militær støtte i de situasjoner der dette skulle bli nødvendig. Jeg tror også vi trygt kan forutsette at NATO vil forbli det sentrale forum for sikkerhets- og forsvarspolitikk, og den sentrale sikkerhetspolitiske aktør i Europa. Andre organisasjoner, som OSSE, EU og VEU, kan utfylle denne rollen, men ikke erstatte den.

Men alliansen endrer seg og allianseavhengighet er ikke uten usikkerhet: Mange NATO-land har redusert og reduserer fortsatt sin militære kapasitet og beredskap; ambisjonene rettes i større grad inn mot deltakelse med mindre utrykningsstyrker i operasjoner utenfor medlemslandenes territorium; og omfanget og frekvensen av tradisjonelle allierte øvelser på norsk territorium avtar. Dette gjenspeiler at behovet for militære styrker i beredskap er sterkt redusert. Men det gjenspeiler også en redusert interesse for Norge og nordområdene, sammenlignet med situasjonen under den kalde krigen.

USAs forsvarsbudsjetter har blitt redusert 12 år på rad, og det amerikanske forsvaret står overfor et omfattende moderniseringsbehov. USAs ambisjon om å kunne operere militært i to større konflikter mer eller mindre samtidig, er under sterkt press og vil trolig bli moderert. Dette kan på sikt få konsekvenser for NATO som helhet og for Norge spesielt.

Likevel er i dag NATOs evne til å håndtere konvensjonelle kriser, og en større konflikt – på eller utenfor NATOs territorium – bedre enn tidligere, fordi enhver potensiell motstander er militært langt svakere. Når den planlagte interne tilpasningen i Alliansen er gjennomført, vil evnen bli styrket ytterligere. Men både i dag – og sannsynligvis i enda større grad på sikt – vil alliansen kunne ha mer begrensede ressurser enn tidligere å sette raskt inn i en eventuell konflikt som inkluderer norsk territorium, dersom våre allierte allerede er involvert i en annen, omfattende militær operasjon.

Siden vi står utenfor EU og ikke er fullverdig medlem av Den vesteuropeiske union, betyr det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i NATO mye for Norge. Styrkereduksjonene og byrdefordelingsaspektene i Alliansen tilsier at vi ikke kan eller bør kalkulere med alliert støtte for å veie opp for enhver svakhet og mangel i vårt eget forsvar. Vi må ta hensyn til såvel vår geografiske beliggenhet som alliansens kapasitetsbegrensninger. For å sikre fortsatt stabilitet og nasjonal handlefrihet må det nasjonale Forsvaret være troverdig. Det betyr at det ikke må være så svakt at det bryter sammen fordi vi ikke får omfattende alliert forsterkningsstøtte før eller umiddelbart etter et eventuelt militært angrep.

Totalforsvar

Ambisjonen om et tidsbegrenset, nasjonalt invasjonsforsvar kan heller ikke opprettholdes uten å videreføre totalforsvarskonseptet. Prinsippet om at Forsvaret kan trekke på samfunnets samlede ressurser for å møte ekstreme utfordringer, må ligge fast, men jeg ser nødvendigheten av å videreutvikle Totalforsvaret. Det er viktig å redusere sårbarheten i samfunnet også i sivile krisesituasjoner. Dette må skje gjennom et nært samarbeid mellom sivile og militære myndigheter.

Behovet for samarbeid og koordinering tar vi på alvor. Det er jevnlig kontakt mellom mitt departement og Justisdepartementet som arbeider med sin langtidsplan for det sivile beredskap.

Verneplikt

Mobilisering av totalforsvarets ressurser bygger også på prinsippet om alminnelig verneplikt. En rekke europeiske land har forlatt verneplikten og gått over til profesjonelle styrker. Jeg ser intet alternativ til å opprettholde verneplikten i vårt land: Skal vi videreføre invasjonsforsvaret og samtidig ha en viss evne til å forsvare hele landet mot mindre angrep, er vi rett og slett for få og landet for stort, til å gå over til et profesjonelt Forsvar. Vernepliktsforsvaret gir også mulighet til å plukke ut det beste personellet til de mest krevende soldatfunksjonene. Videre har verneplikten et sosialt aspekt: man lærer å kjenne jevnaldrende på tvers av geografiske, sosiale og kulturelle skillelinjer. Likhet og rettferdighet står sterkt i norsk bevissthet. Derfor ønsker jeg fortsatt kalle inn alle tjenestedyktige til førstegangstjeneste.

At prinsippet om alminnelig verneplikt ligger fast, betyr ikke at verneplikten blir uforandret; vi ser på mer effektive og kostnadsbesparende måter å gjennomføre førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste på – ordninger som er best mulig tilpasset nye krav og rammebetingelser.

Totalforsvar og verneplikt henger også sammen med forsvarsviljen i samfunnet. Å opprettholde denne viljen blir mer og mer krevende når folk flest ikke lenger har personlige erfaringer fra krigen.

Internasjonal virksomhet

Aktivt internasjonalt engasjement, tellende bidrag til NATOs fellesforsvar og deltakelse i fredsoperasjoner utenfor våre grenser er en viktig del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Vårt nasjonale forsvar danner et nødvendig grunnlag for deltakelse og innflytelse i viktige deler av det internasjonale samarbeidet, inkludert deltakelse i fredsoperasjoner. Oppbygging av nødvendige kapasiteter for å påta oss militære oppdrag for FN og NATO, er i ferd med å bli en integrert del av vårt nasjonale forsvar; vi sørger med andre ord for å utdanne personell, bygge opp kompetanse i organisasjonen, planlegge og ikke minst øve, slik at vi blir i stand til å delta med militære styrker internasjonalt.

Det råder betydelig usikkerhet om hva NATOs forstående utvidelse vil koste og hvordan disse kostnadene skal fordeles mellom både nåværende og nye medlemsland. Jeg tror imidlertid vi kan ta to forhold for gitt: Utvidelsen vil kreve et økt omfang av fellesfinansierte infrastrukturprosjekter og et troverdig forsterkningskonsept for de nye medlemslandene. Alliansens sentrale rolle for europeisk og norsk sikkerhet gjør at vi må vi ta vår del av kostnadene, men hva dette direkte og indirekte vil beløpe seg til, er foreløpig usikkert.

Samarbeidet mellom Russland og Norge

Jeg har tidligere vært inne på usikkerheten om den fremtidige utviklingen i Russland. Utviklingen så langt har imidlertid åpnet for økt kontakt og samarbeid på en rekke områder – også i forsvarsrelaterte spørsmål. Støtte fra våre allierte er fortsatt viktig for at Norge skal kunne videreutvikle forholdet til Russland. Styrkeforholdet mellom Norge og Russland er for ubalansert til at vi kan greie oss uten slik ryggdekning.

I desember 1995 ble det inngått to bilaterale avtaler mellom det norske og det russiske Forsvarsdepartementet – én avtale om forsvarsrelatert samarbeid, og én avtale om forsvarsrelatert miljøsamarbeid. Dette er rammeavtaler som definerer hovedområder for samarbeid og måter samarbeidet kan gjennomføres på.

Innenfor rammen av den mer overordnede forsvarsrelaterte avtalen tas det blant annet sikte på å utarbeide en årlig tiltaksplan for kontakt og samarbeid. På mandag og tirsdag denne uken møtte jeg min russiske kollega under det nordiske forsvarsministermøtet på Rena. Ifm et bilateralt møte med den russiske forsvarsminister i Oslo på onsdag undertegnet vi tiltaksplanen for neste år. Den inneholder en rekke forskjellige aktiviteter, blant annet seminar om miljøvern som også neste år vil bli avholdt både i Russland og i Norge.

Mitt inntrykk etter det første møtet med forsvarsminister Sergejev er at Russland er svært innstilt på et konstruktivt samarbeid med de vestlige land, og at det også for dem er av overordnet betydning at Europa sikres en stabil og fredelig politisk utvikling. Russland er innstilt på aktivt samarbeid og dialog med NATO-landene innenfor rammen av den særlige avtalen som ble inngått mellom alliansen og Russland sist sommer. Videre vil Russland fortsette sitt engasjement sammen med øvrige partnerland og allierte land innenfor Partnerskap for Fred-samarbeidet.

Av samarbeidsaktiviteter for inneværende år som kommer i tillegg til de to avtalene kan det nevnes at Krigsskolen for hæren besøkte St Petersburg i april, to russiske observatører deltok ombord på «KNM Horten» under PfP-øvelsen «Cooperative Banners» i juni, og mannskaper fra Garnisonen i Sør-Varanger og fra Grensekommissæren, samt et kystvaktfartøy deltok under den russiske grensevaktøvelsen «Grense-97» i juli/august. Som kanskje noen er kjent med gjennomførte Generalinspektøren for Luftforsvaret et besøk til sin russiske kollega i høst.

Til tross for at samarbeidet er i en positiv utvikling har dessverre flere militære og sivile russiske besøk på høyt nivå blitt avlyst dette året. Det skyldes etter vår oppfatning ikke manglende vilje fra russisk side, men heller en nedprioritering i en økonomisk vanskelig situasjon.

Noe som også gjerne blir nedprioritert i vanskelige tider er miljøet og tiltak for å hindre miljøødeleggelser. Radioaktiv forurensning forårsaket av militær aktivitet i nordområdet er en alvorlig internasjonal miljøutfordring. AMEC-avtalen mellom forsvarsdepartementene i Norge, USA og Russland, som ble undertegnet i forbindelse med 16+1-møtet i Bergen i fjor høst, er derfor meget viktig. Innenfor denne avtalen fokuseres det i dag på seks prosjekter med deltakelse av eksperter fra Norge, USA og Russland. Fire av disse prosjektene gjelder miljøtrusler fra atomstråling. Fra norsk side ønsker vi å holde mulighetene åpne for at også andre land kan delta i dette samarbeidet.

Nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid

Det nordiske samarbeidet innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikken har blitt stadig mer omfattende, samtidig som det er i ferd med å endre karakter. Sveriges og Finland har involvert seg langt sterkere i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa gjennom medlemskap i EU, observatørstatus i VEU og partnerskapsavtaler med NATO. Derfor er det naturlig at den nordiske dimensjonen også tillegges økt vekt i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Også utviklingen av de nordiske forsvarsministermøtene har bidratt til en tettere og mer omfattende nordisk dialog. Disse møtene blir avholdt to ganger årlig og som tidligere nevnt har vi nettopp arrangert nordisk forsvarsministermøte på Rena.

En rekke aktuelle sikkerhetspolitiske temaer ble diskutert. Blant de viktigste sakene var utviklingen i det tidligere Jugoslavia og det felles nordiske engasjement i den NATO-ledede stabiliseringsstyrken i Bosnia, SFOR. I forlengelse av dette drøftet vi den konkrete innretningen på det felles nordiske engasjement i framtidige fredsoperasjoner i forbindelse med at de nordiske land nå er i ferd med å etablere NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support). Etableringen av NORDCAPS betyr at de nordiske land på en mest mulig effektiv måte vil kunne forberede og gjennomføre samarbeid om militære fredsoperasjoner i framtiden.

Av øvrige saker på dagsorden kan jeg nevne den politiske utviklingen i Russland, den europeiske sikkerhetspolitiske arkitektur som omfatter hele spekteret av samarbeidsfora på det sikkerhetspolitiske området; NATOs interne og eksterne omforming, OSSE, VEU og de pågående forhandlinger om revisjon av avtalen om konvensjonell nedrustning i Europa; CFE-avtalen. Videre er det nordiske samarbeidet med de tre baltiske land på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området et sentralt tema på samtlige nordiske forsvarsministermøter.

Ikke minst samarbeidet i IFOR/SFOR-styrken i det tidligere Jugoslavia har bidratt til å utvikle det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. For bare kort tid siden ville det ha vært utenkelig at svenske og finske styrker – og i tillegg en polsk bataljon – deltok under NATO-kommando i en fredsoperasjon, selv om mandatet for operasjonen var hjemlet i en FN-resolusjon.

Planleggingen og gjennomføringen av den felles nordiske militære øvelsen «Nordic Peace» i mai 1997 representerte en ytterligere utdyping av det nordiske forsvarspolitiske samarbeidet. Øvelsen skulle samøve ulike nordiske styrker innen fredsbevarende og humanitære operasjoner, og foregikk innenfor rammen av PfP.

De nordiske land samarbeider også innenfor rammen av «den nordiske forsvarsmateriellavtalen» som ble inngått i 1994. Avtalen omfatter samordning av militære anskaffelser, koordinering av forskning og utvikling, produksjon, vedlikehold og forsyning.

Det foregår videre et utstrakt samarbeid om forsvarsrelatert støtte til de tre baltiske land. Det mest omfattende prosjektet hittil er støtten til etableringen av en baltisk fredsbevarende bataljon, «BALTBAT», men samarbeidet inkluderer også støtte på andre områder, f eks innen forsvarsplanleggings- og budsjettspørsmål, etablering av en felles baltisk marineskvadron for minerydding og etablering av et baltisk luftkontrollsystem.

Det er i løpet av de siste årene tatt flere initiativ for å utdype det nordiske samarbeidet om internasjonale fredsoperasjoner. Etter norsk initiativ besluttet de nordiske forsvarsministrene høsten 1996 å videreutvikle samarbeidet gjennom utviklingen av «NORDCAPS» (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support). Hensikten er å forbedre de nordiske lands evne til felles innsats i internasjonale fredsoperasjoner gjennom koordinert planlegging og gjennomføring. Over tid tar vi sikte på å etablere et system der vi kan sette sammen utvalgte enheter fra våre nasjonale styrker til en felles nordisk fredsstyrke. NORDCAPS innebærer at det opprettes en ny organisasjonsstruktur som vil være på plass i løpet av 1998.

Vi deltar også i arbeidet med det danske «SHIRBRIG»-initiativet (UN Stand-by High Readiness Brigade), om opprettelsen av en internasjonal brigade som på kort varsel skal kunne stilles til disposisjon for FN-operasjoner. Dette samarbeidet går langt ut over den nordiske rammen. Norges bidrag til SHIRBRIG vil måtte begrenses, og vil bli sett i sammenheng med vårt engasjement i NORDCAPS.

Østersjøsamarbeidet

Det er, og vil være, en utfordring for Norge å bidra til å skape en best mulig balanse i forholdet mellom den nordlige Barentsregionen og den stadig mer sentrale Østersjøregionen. Slik jeg ser det, er norsk aktivitet og engasjement i begge sammenhenger den mest fruktbare veien å gå for å nå dette målet.

Det er meget viktig at Russland ikke ekskluderes fra et slikt regionalt samarbeid. Selv om Norge geografisk sett ikke er noe «østersjøland», er vi likevel et østersjøland i sikkerhetspolitisk forstand. Fred og stabilitet i dette området er svært viktig for nordisk og dermed også for norsk sikkerhet.

Avslutning LTM og sikkerhetspolitikk

Det har funnet sted betydelige endringer i våre sikkerhetspolitiske omgivelser de senere år. Disse endringene vil fortsette. I vårt nærområde gjelder dette bl a vår rolle som strategisk energileverandør, faren for miljøkatastrofer og økte krav til ressurskontroll og ressursforvaltning. I global sammenheng kan Norge i økende grad stå overfor sikkerhetsrisiki av mer indirekte karakter som følge av spredning av masseødeleggelsesvåpen, internasjonal terrorisme, miljøkatastrofer og ukontrollerbare flyktningestrømmer. Forsvaret må tilpasses disse utfordringene basert på evnen til å løse den tradisjonelle, militære hovedoppgaven.

Jeg ser ingen ansvarlige alternativer til videreføring av vårt forsvarskonsept, men jeg skal ikke underslå at denne politikken krever ressurser – antagelig over dagens budsjettnivå – ressurser som også kan brukes til mange andre gode formål i samfunnet. Men risikoen ved å forlate forsvarskonseptet og sette oss selv i en posisjon der vi på sikt kan bli totalt prisgitt andre, står for meg som uakseptabel. Beskyttelse av den nasjonale suverenitet og befolkningens sikkerhet er etter mitt syn fremdeles statens mest grunnleggende oppgave.

At vi opprettholder et troverdig forsvar gjør at vi også kan spille en konstruktiv rolle i alliansen og føre en konstruktiv dialog med andre partnere på den internasjonale arena.

Selv om forsvarskonseptet videreføres, betyr ikke det at Forsvaret ikke endres. Som jeg nevnte innledningsvis, gjennomføres en betydelig omstilling for å tilpasse Forsvaret til en mindre krigsstruktur, endrede økonomiske rammer og større fleksibilitet – nasjonalt og internasjonalt. Omstillingen er utfordrende, men den skal fortsette gjennom hele perioden til 2002 slik at ressursene til Forsvaret utnyttes optimalt.

Heimevernet

Nå har jeg pratet både lenge og vel om ulike forhold som kan synes fjernt fra både Heimevernets situasjon og den hverdagen dere står oppe i. Men slik er det ikke. Jeg har berørt utfordringer og beskrevet en forsvarspolitikk som i høyeste grad angår hele Forsvaret. Dette bringer meg over til den pågående omstillingen i Heimevernet.

Sentrumsregjeringen går inn for at Heimevernet skal bestå som en desentralisert, landsdekkende og identifiserbar organisasjon i tråd med Stortingets vedtak. Stortingets behandling av Heimevernets framtidige organisasjon (St prp nr 70 (1994-95)) må sees på som det foreløpige punktum i en lang prosess som har engasjert brede lag både i og utenfor Heimevernets rekker. Det store engasjementet og motstanden fra HVs egne rekker var blant annet en av årsakene til at alle partiene i dagens regjering gikk mot forslaget om samordning, men inn for ko-lokalisering av HVs distriksstaber og de territorielle regimenter i Hæren.

Avgjørende for forslaget om ko-lokalisering, var behovet for større samarbeid innenfor landforsvaret. Det må etableres praktiske ordninger som ivaretar behovene både i krig og fred. Videre er det nødvendig med en bedre utnyttelse av de midlene som stilles til disposisjon ved at alle bidrar til effektive samarbeidsløsninger og at en viderefører det beste fra hver organisasjon.

Dersom dere synes at denne prosessen har vært tung og vanskelig, så kan jeg forsikre dere om at slik føles det over alt hvor omorganisering og reduksjoner står på dagsorden. Arbeidet med å finne fram til en effektive organisasjon har stilt krav til evne og vilje til samarbeid. Det er mitt inntrykk at dette har dere maktet å få til. Etter det jeg er kjent med har HV-15 og Nord-Hålogaland regiment blitt enige om løsninger som er tilfredsstillende for begge parter.

Jeg vil imidlertid understreke at det vedtaket som Stortinget fattet ikke begrenser seg til HVs distriktsstaber og de territorielle regimentene i Hæren, men gjelder for hele landforsvaret. Jeg forventer derfor at en i Bjerkvik-området kommer frem til gode samarbeidsløsninger mellom alle avdelinger som i framtiden vil være lokalisert i dette området. Både HV-15, Nord-Hålogaland regiment, Bjerkvik tekniske verksted og Forsyningslager Nord-Norge må bidra til dette.

Ko-lokalisering av avdelingene forutsettes gjennomført senest innen første august år 2000, eventuelt så snart det er hensiktsmessig ut fra bygningsmessige forhold. Jeg er klar over at ko-lokaliseringen kan ta noe lenger tid i dette området, men samarbeidsløsninger må etableres uavhengig om avdelingene er på plass i nye lokaler eller ikke.

Å flytte øvingssenteret fra Melbu til Bjerkvik anser jeg for å være et nødvendig tiltak for å oppnå en mer rasjonell trening og øving. Jeg forutsetter at det personellet som blir særlig berørt av dette tiltaket, blir vel ivaretatt av lokale sjefer og at ulike støtteordninger utnyttes for å ivareta den enkelte medarbeiders behov.

Avslutningsvis vil jeg si at som resten av Forsvaret har Heimevernet gjennomgått en rivende utvikling både utstyrsmessig og når det gjelder utdanning og trening. På disse områdene og på bemanningssiden ligger det imidlertid enda store utfordringer i tiden som kommer. Jeg legger stor vekt på at de oppgaver Heimevernet ivaretar ved sin tilstedeværelse i hele landet skal videreføres. Heimevernet har høy beredskap ved både krise og krig og ved assistanse under katastrofer og andre alvorlige ulykker i samfunnet . Det er nær tilknytning mellom Heimevernet og samfunnet. Råds-, utvalgs- og nemdstrukturen har i særlig grad bidratt til dette og ført til styrket samhold innad og oppslutning om Heimevernet. Med denne virksomheten legges forholdene til rette for god kontakt mellom Forsvaret og det sivile samfunn, noe som vil høyne forsvarsmotivasjonen og bedre rekrutteringen til hele Forsvaret.

Takk for oppmerksomheten.