Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll

“Nordisk samarbeid på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området”

Forsvarsministerens tale ved Nordisk Råds 49 Sesjon,
Helsingfors 10 nov 97

Ærede forsamling,

Tradisjonelt har sikkerhets- og forsvarspolitikken vært en lite fremtredende del av et ellers omfattende samarbeid mellom de nordiske landene på de fleste samfunnsområder. I skyggen av den kalde krigen var dette forståelig. Den avstand som den kalde krigen bidro til å skape mellom de nordiske landene på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området var imidlertid ikke naturlig, og i dag pågår et aktivt sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid mellom de nordiske land. I kjølvannet av den kalde krigens slutt har det blitt mulig å fokusere på felles interesser på en helt annen måte enn tidligere. Dette har åpnet muligheter for en betydelig videreutvikling av et konkret og gjensidig samarbeid.

På det sikkerhets- og forsvarspolitiske området er denne utviklingen ikke minst tydelig i forbindelse med det nordiske samarbeidet om internasjonale fredsoperasjoner, som representerer kjernen i det nordiske samarbeidet på forsvarsområdet. Men man samarbeider også aktivt innenfor en rekke andre områder. Her vil jeg nevne samarbeidet på forsvarsmiljøområdet, samarbeidet om å øke den felles nordiske kompetansen om minerydding, det nordiske forsvarsmateriellsamarbeidet og samarbeidet med de tre baltiske land. Jeg vil kort kommentere disse samarbeidsområdene etter hvert.

I den nordiske krets drøftes videre spørsmål omkring den militærpolitiske utviklingen i Nord-Europa, utviklingen av Forsvaret i de nordiske land samt muligheter og begrensninger i NATO-Partnerskapssamarbeidet.

At de nordiske land fokuserer på samarbeidet om internasjonale fredsoperasjoner er naturlig av flere årsaker. For det første utviklet de nordiske land tidlig et nært samarbeid på dette området, ikke minst gjennom det Nordiske Samarbeidsforum for FN-saker (NORDSAMFN). NORDSAMFN så dagens lys allerede tidlig på 60-tallet under etableringen av nordiske beredskapsstyrker for De Forente Nasjoner. For det andre kan deltakelsen i internasjonale fredsoperasjoner beskrives som en fellesnevner for de nordiske landenes sikkerhets- og forsvarspolitiske engasjement. Deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner har aldri vært avhengig av det enkelte lands generelle sikkerhetspolitiske orientering, alliansetilknytning eller geografiske plassering. Også under den kalde krigen var deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner en militærpolitisk møteplass for nasjonene på tvers av sikkerhetspolitiske skillelinjer.

I løpet av det siste tiåret har utviklingen på området internasjonale fredsoperasjoner vært betydelig, og for mange land er dette i dag en integrert og viktig del av sikkerhetspolitikken. Betegnende i denne sammenheng, er utviklingen i NATO. Fredsoperasjoner har blitt et hovedsatsningsområde for NATO i løpet av de senere år, og utgjør ikke minst en konkret ramme for organisasjonens samarbeid med nye partnere.

Samtidig som internasjonale fredsoperasjoner har fått økt politisk oppmerksomhet, har de også i betydelig grad endret karakter. Kvantitativt har det funnet sted en drastisk økning i antallet fredsoperasjoner samtidig som flere aktører har blitt trukket mer aktivt inn i denne virksomheten. Kvalitativt har det blant annet funnet sted viktige endringer i mange av operasjonenes overordnede organisering og i operasjonenes mandater, oppgaver og funksjoner. Utviklingen har videre gått i retning av en stadig større «arbeidsdeling» mellom ulike internasjonale organisasjoner. Fredsoperasjoner er ikke i samme grad som tidligere synonymt med FN-operasjoner, noe ikke minst de senere års NATO-engasjement i Det tidligere Jugoslavia er et eksempel på. Det er naturlig å anta at denne tendensen vil kunne bli mer markant i årene fremover, der FN gir mandat og andre aktører utfører mandatet, ikke minst i situasjoner der muligheten for utvidet og aktiv maktbruk inngår som virkemidler i den enkelte operasjon. Dette henger både sammen med FNs generelle økonomiske situasjon og begrensede evne til å lede større og kompliserte militære operasjoner, men også med operasjonenes mandat og oppgaver. Grovt sett kan vi i tiden fremover se for oss tre kategorier internasjonale fredsoperasjoner; De hovedsakelig konfliktforebyggende operajoner der man makter å handle før stridigheter eventuelt bryter ut, de operasjoner der også fredsopprettende virkemidler må tas i bruk overfor de stridende parter, og de rent fredsbevarende operasjoner med innsetting av styrker for å overvåke en inngått fredsavtale. Av de aktuelle organisasjoner er det bare NATO som har den nødvendige militære evne til å lede styrker med et delvis fredsopprettende mandat. Tradisjonelt har man innenfor FN lang erfaring med de rene fredsbevarende operasjoner, og i fremtiden kan man se for seg en mulig oppgavedeling i det euroatlantiske området der OSSE vil kunne fylle behovet for å innsette og lede rene konfliktforebyggende enheter.

Vi ser også en stadig tettere kobling mellom militære og sivile oppgaver i internasjonale fredsoperasjoner, noe FN-operasjonene for eksempel i Bosnia og Somalia har båret sterkt preg av. Mandatene for disse operasjonene har hatt innslag av såvel fredsbevarende som fredsopprettende elementer, samtidig som de militære operasjonene er kombinert med omfattende sivile og humanitære oppgaver og utfordringer. Dette stiller helt andre krav til operasjonenes politiske overbygning og utformingen av mandatene enn tidligere. Videre stiller det krav til samordningen og samarbeid mellom militære enheter og sivile organisasjoner, og forståelse av de sammenhenger som eksisterer i denne forbindelse.

Flerfunksjonelle operasjoner stiller også større krav til utformingen av engasjementsregler, til utøvelsen av kommando og kontroll, til personellets kvalifikasjoner og utstyr, til etterretnings- og informasjonsgrunnlaget for operasjonene og til reaksjonstid . I sum har disse endringene skapt et helt annet behov for å etablere og vedlikeholde ordninger som bedrer muligheten til å forberede og planleggge deltakelsen i internasjonale fredsoperasjoner. Samtidig må de erfaringene som gjøres i konkrete operasjoner forvaltes på en bedre måte enn tidligere.

I dag samarbeider de nordiske land nært i konkrete fredsoperasjoner både i SFOR (Stabilization Force) i Bosnia og i FN-operasjonen UNPREDEP i Makedonia. Etableringen av den nordisk-polske brigaden i IFOR (Implementation Force), og videreføringen av dette samarbeidet i den pågående SFOR-operasjonen, utgjør en milepel i nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid. Her samarbeider de nordiske land side om side i en NATO-ledet operasjon sammen med land fra den tidligere Warzawapakten, i en brigade underlagt en amerikansk divisjon. For bare få år siden ville dette vært utenkelig.

Det konkrete nordiske militære samarbeidet i Bosnia og Makedonia viser at de nordiske land er i stand til å operere sammen i kompliserte misjoner allerede i dag. Samtidig er det nettopp dette konkrete samarbeidet, i lys av de større krav og utfordringer som i dag gjør seg gjeldende, som har bidratt til å skape en erkjennelse av at ting kan gjøres annerledes og enda bedre.

De nordiske forsvarsministerne tok høsten 1996 initiativet til etableringen av “Nordic Co-ordinated Arrangement for military Peace Support”, i kortform kalt NORDCAPS. Den organisatoriske strukturen er nå etablert, og arbeidet er kommet godt i gang. Hensikten med NORDCAPS er å forbedre de nordiske lands evne til felles innsats i internasjonale fredsoperasjoner med hensyn til planleggingen forut for operasjonene, gjennomføringen av selve operasjonene, arbeidet med evaluering etter operasjonene og det løpende dag-til-dag samarbeidet. Styrket planlegging vil også gjøre det lettere å avklare kostnadene ved avgivelse av ulike styrkebidrag forut for den enkelte operasjon.

En av hovedmålsetningene er at vi innen midten av 1998 skal ha etablert et styrkeregister hvor de nordiske land har identifisert ulike enheter eller moduler som kan settes sammen til en fellesnordisk fredsstyrke alt avhengig av type operasjon det vil være tale om å delta i, og tilpasset øvrige nasjoners deltakelse. Styrkeregisteret vil komme til å bli en oversikt over enheter fra hær, sjø og luft som de enkelte nasjoner, gitt en politisk beslutning, kan tenkes å kunne stille til disposisjon for internasjonale fredsoperasjoner. Registeret vil angi kjennetegn ved de enkelte enheter, som kapasitet, personell- og materielloppsetning, reaksjonstid og eventuelle begrensninger av militær eller politisk karakter. Tilmeldingen til et felles styrkeregister vil bli påbegynt allerede i begynnelsen av 1998.

Det vil bli lagt vekt på at enheter fra alle tre forsvarsgrener skal inkluderes i NORDCAPSs styrkeregister. En eventuell nordisk deltakelse med marine- og luftstyrker i fremtidige internasjonale fredsoperasjoner vil dermed komme til å representere en reell fordyping av det nordiske samarbeidet. Videre vil man i oppbyggingen av styrkeregisteret vurdere muligheten for en sammenslåing av enheter fra flere land på visse områder. Det sistnevnte vil kunne være særlig aktuelt i forbindelse med operativ ledelse og på spesielle områder som for eksempel minerydding og sanitet, hvor de nordiske land hver for seg har relativt liten kapasitet. NORDCAPS vil samtidig selvfølgelig ikke være til hinder for individuell deltakelse i fredsoperasjoner eller deltakelse sammen med andre nasjoner enn de nordiske.

Øving av enheter som skal inngå i NORDCAPS vil fortsatt primært være et nasjonalt ansvar. Øvingsvirksomheten må imidlertid tilpasses den fornyelse NORDCAPS innebærer. Her vil standardisert utdanning være et viktig virkemiddel. De nordiske FN-kurs fra NORDSAMFN-perioden vil bli ført videre og tilpasset nye krav og utfordringer. Danmark har tradisjonelt arrangert kurs for militærpoliti-offiserer, Finland for offiserer til militær observasjon, Sverige for stabsoffiserer og Norge for logistikk-offiserer.

Evne til å operere sammen vil også kunne utvikles i forbindelse med fellesnordiske øvelser. I mai 1997 ble den første fellesnordiske øvelsen, «Nordic Peace», avholdt i Norge. For første gang i nordisk sammenheng deltok her frivillige humanitære organisasjoner i en militær øvelse, noe som alle parter høstet verdifull erfaring fra. Lignende øvelser vil bli gjennomført i årene som kommer, først i Sverige i 1998 og i Finland i 1999. Det vil også i forbindelse med gjennomføringen av disse øvelsene bli lagt vekt på samarbeidet med humanitære organisasjoner.

På logistikk- og materiellsiden vil man innen NORDCAPS arbeide for å øke evnen til militær samhandling, samt å utvikle felles prosedyrer i forbindelse med forberedelse og gjennomføring av nordiske styrker i internasjonale fredsoperasjoner.

Etableringen av NORDCAPS-organisasjonen innebærer at den vil erstatte og delvis ta opp i seg eksisterende samarbeidsstrukturer innenfor det mangeårige NORDSAMFN-samarbeidet, som i realiteten har vært begrenset til samarbeid om FN-operasjoner for landstridskrefter. De erfaringer og det arbeid som er gjort i NORDSAMFNs regi vil utgjøre en viktig del av det grunnlaget som vi nå skal bygge videre på.

Innenfor rammen av NORDCAPS vil det bli arbeidet for å identifisere enkelte enheter med en relativt kort reaksjonstid som også skal kunne tilknyttes det danske SHIRBRIG-initiativet; “UN Stand-by Forces High Readiness Brigade”. Med dette initiativet ønsker man å opprette en internasjonal brigade som innenfor en periode på maksimum 30 dager skal kunne stilles til disposisjon for FN i operasjoner under FN-paktens kapittel seks. Av de nordiske land er foreløpig Norge, Sverige og Danmark aktivt med i arbeidet med SHIRBRIG, som er ment å være operativ fra begynnelsen av 1999. Det er viktig å understreke at NORDCAPS og SHIRBRIG handler om to adskilte og forskjellige initiativer. Viktig i denne sammenheng er ikke minst det forhold at SHIRBRIG-samarbeidet også består av en rekke land utenfor Norden. Videre er SHIRBRIG i motsetning til NORDCAPS primært fokusert mot å skape et instrument for meget hurtig innsetting av styrker i forbindelse med internasjonale konflikter. Verken NORDCAPS eller SHIRBRIG vil rokke ved prinsippet om at hvert enkelt land på en selvstendig nasjonal basis tar stilling til deltakelse i en konkret fredsoperasjon. Det vil heller ikke bli avgitt kontroll over nasjonale styrkebidrag utover det som er vanlig i internasjonale fredsoperasjoner.

De siste årene har vist oss at vi i økende grad vil møte ønsker og krav om internasjonalt engasjement også i områder og regioner der ingen fredsløsning foreløpig er oppnådd, og der et internasjonalt nærvær må kombineres med et visst fredsopprettende element. Dette er utfordringer som krever spesielt god planlegging, betydelig grad av interoperabilitet og ikke minst militær slagkraft. Et intensivert nordisk samarbeid er en forutsetning for at de nordiske land skal kunne opprettholde en aktiv deltakelse i de mer sammensatte og krevende internasjonale fredsoperasjoner i fremtiden. I mange tilfeller ønskes enheter på brigadenivå, og det vil det enkelte nordiske land oftest ikke klare å stille på egen hånd.

Det vil imidlertid alltid være nasjonale begrensninger på hva våre lands forsvarsorganisasjoner kan bidra med til en internasjonal fredsoperasjon. Den militære innsatsen i utlandet må til enhver tid tilpasses den rådende ressurssituasjonen, samt mulighetene og begrensningene i den samlede forsvarsstrukturen. Fremtiden vil vise hvilke økonomiske og politiske begrensninger det nordiske samarbeidet om fredsoperasjoner vil få.

Foruten det fredsoperative samarbeidet, samarbeider de nordiske land også aktivt om støtte til de tre baltiske land på forsvarsområdet. Omfanget av prosjekter som enten allerede er etablert, eller som er under etablering, er stadig økende, en utvikling vi er meget tilfredse med. I de fleste tilfeller dreier det seg om samarbeidsprosjekter der også andre vestlige land deltar og bidrar aktivt, og der ikke minst de tre baltiske land selv deltar. I tillegg til arbeidet med å etablere en baltisk fredsbevarende bataljon (BALTBAT), er man nå i full gang med å legge planer for en egen baltisk marineenhet, et baltisk luftovervåkningssystem samt opprettelsen av en baltisk stabsskole for utdanning av høyere offiserer. I denne sammenheng er også det arbeid som nedlegges for effektiv koordinering av den samlede vestlige forsvarsrelaterte støtten til de baltiske land av stor betydning. De nordiske land står sentralt med hensyn til den overordnede ledelse og koordinering av disse prosjekter og samarbeidsområder. Gjennom dette arbeidet ønsker vi blant annet å bidra til å støtte de baltiske lands integrasjon i de europeiske samarbeidsstrukturer.

De nordiske land samarbeider videre innenfor rammen av den nordiske forsvarsmateriellavtalen som ble inngått i 1994. Avtalen omfatter samordning av militære anskaffelser fra både nordiske og andre land, koordinering av forskning og utvikling, produksjon, vedlikehold og forsyning av forsvarsmateriell i Norden. Formålet med avtalen er gjennom et effektivt samarbeid å oppnå økonomiske, tekniske og / eller industrielle fordeler.

Videre samarbeider de nordiske land også om miljøspørsmål knyttet til forsvarssektoren. Det er enighet om at arbeidet skal konsentreres i to retninger; Samarbeid og kontakt mellom de nordiske forsvarsdepartementer om forsvarsrelaterte miljøspørsmål, og støtte til land i de nordiske nærområder med hensyn til miljømessig forsvarlig drift og aktivitet fra forsvarets side. I tillegg vil det kunne bli aktuelt å bidra til opprydding etter tidligere militær aktivitet. Det er i første rekke Russland, de baltiske land og Polen man tar sikte på å rette innsatsen mot. De nordiske land er nå også i gang med å innlede et samarbeid om å øke den felles nordiske kompetansen med hensyn til minerydding. Målet er å forbedre samarbeidet både med hensyn til utdanning av personell til mineryddingsoppdrag, samt forskningsmessig utvikling av effektiv mineryddingsteknologi.

Oppsmmeringsvis vil jeg anføre at dagens nordiske samarbeid om sikkerhets- og forsvarspolitikk, som foregår innenfor en hel rekke ulike områder, i bunnen dreier seg om å omforme og gi den nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske identitet et nytt innhold, i takt med den internasjonale utvikling. Av åpenbare grunner er dette av særlig interesse i lys av de nordiske lands ulike tilknytningsformer til organisasjoner som NATO, VEU og EU. Med den takt og dynamikk som nå eksisterer i det nordiske samarbeidet ser jeg svært positivt på den framtidige utviklingen i dette samarbeidet. Det er i denne sammenheng betegnende at vi i nordisk sammenheng allerede nå vurderer muligheter og begrensninger med tanke på felles nordisk innsats i Bosnia også etter at mandatet for SFOR utløper i juni 1998.

Sett i en større europeisk sammenheng er fremfor alt de nordiske lands samarbeid om konkrete fredsoperasjoner en motor som vil kunne stimulere til ytterligere samarbeid også innenfor andre områder av det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. Dette bidrar til å gjøre det samarbeidet som nå etableres viktig langt utover seg selv.

Til slutt vil jeg takke for at Nordisk Råds forsamling har gitt meg denne anledningen til å legge frem for dere hva som pågår av samarbeid innenfor den sikkerhets- og forsvarspolitiske sektor i Norden. I dag representerer jeg også mine kolleger, de øvrige nordiske lands forsvarsministre. Det er en glede å kunne overlate stafettpinnen til min svenske kollega, Björn von Sydow, som vil komme til å holde neste års sikkerhets- og forsvarspolitiske redegjørelse for Nordisk Råds forsamling.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 14 november 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen