Åpning av nordisk FN-seminar: "50 år med fredsbevaring"

Lørdag 7 november 1998

Arr: FN-veteranenenes landsforbund

Jeg takker hjerteligst for invitasjonen til å åpne dagens seminar. Temaet fredsbevaring er dessverre, må jeg si, like aktuelt som da den første FN-styrken i juni 1948 ble satt inn i Midt-Østen for å overvåke våpenhvilen i Palestina. Vi teller nå 34 FN-operasjoner og to NATO-operasjoner. Norge har bidratt til over 20 av disse. Det ser ut til at fredsbevaring er kommet for å bli. Arrangøren av seminaret skal ha all ære av å ha samlet nordiske eksperter til en felles drøfting av aktuelle spørsmål. Forsvarsdepartementet er ikke i tvil om at vår støtte til helgens arrangement er vel anvendte midler.

Deltakelse i FN- og NATO-operasjoner er en investering i forsvaret av Norge. På bakgrunn av slik innsats kan vi lettere be andre om hjelp, skulle det bli nødvendig. Det internasjonale engasjementet er med på å styrke forsvarsviljen. FN- og NATO-tjeneste kan ikke fullt ut erstatte repetisjonsøvelse på norsk jord. Men de erfaringer den enkelte kvinne og mann får gjennom slik tjeneste, er svært verdifulle. På områder som sanitet, transport, forsyning, feltarbeider, stridsteknikk og lederskap får mange meget god trening. Særlig befal på mellom- og lavere nivå: kompani, tropp og lag. Det er heller ingen tvil om at deltakere i fredsoperasjoner utvider sine personlige, faglige og geografiske horisonter. De får en håndfast erfaring med internasjonal politikk i praksis. Vi skal likevel ikke glemme at mange i fredstjeneste også lærer noe de nok gjerne ville vært foruten: De får en sterk og utilslørt innføring i krigens grusomheter.

Det kan ta hardt på personell i internasjonale operasjoner å møte menneskelige tragedier, granatangrep, mineulykker, raserte boliger og flyktningestrømmer. Selv den grundigste opplæring hjemme kan ikke fullt ut forberede personell på det de kan komme ut for av vanskelige og nye situasjoner. Ei heller kan man øve helt realistisk på hvordan man vil reagere i forskjellige sammenhenger. Kameratskapet i avdelingen er svært viktig i håndteringen av psykiske og fysiske påkjenninger i felt. Familie, venner og kolleger hjemme har utvilsomt hjulpet mange gjennom kriser og reaksjoner på sterke opplevelser. Denne støtten er imidlertid ikke alltid nok.

FN-veteranenes landsforbund begynte i 1996 å etablere et landsomfattende nettverk av kameratstøttegrupper og kontakttelefoner for å hjelpe dem som har fått problemer etter avsluttet fredstjeneste. Den frivillige innsatsen til organisasjonens medlemmer er meget imponerende. I tillegg til å være en viktig støtte og samtalepartner, kan FN-veteranenes landsforbund henvise til det profesjonelle sivile og militære hjelpeapparatet. Kameratstøttegruppene og kontakttelefonen er fortsatt under oppbygging, i håp om å nå alle dem som har behov for hjelp.

Tidligere i år ble jeg informert om et annet viktig og interessant tiltak i regi av FN-veteranenes landsforbund. Ved Krigsinvalidehjemmet Bæreia ved Kongsvinger skal det settes igang et prøveprosjekt over to år. Bæreia vil få en del ledig kapasitet, som skal benyttes til et velferds-, rekreasjons- og kompetansesenter for tidligere fredssoldater og deres nærmeste familie. Veteranene skal tilbys opphold på Bæreia, og programmet skal tilpasses spesielle behov som den enkelte brukergruppen måtte ha. Jeg har stor tro på at prøveprosjektet for våre veteraner fra fredsoperasjoner vil gi oss nyttige erfaringer.

Det gleder meg at vi lyktes i å finansiere dette prosjektet innenfor Forsvarsbudsjettet for 1999 med ni hundre og femti tusen kroner. Forutsatt at budsjettet godkjennes av Stortinget, vil beløpet stå fast. Jeg er også innstilt på å støtte prosjektet inn i sitt annet (prøve)år. Jeg ønsker lykke til med Bæreia-prosjektet.

Det skulle nå være klart for det interessante programmet som arrangørene har lagt opp til utover dagen, og jeg erklærer herved seminaret for åpnet.