Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll

Sjøforsvarets oppgaver og utfordringer inn i år 2000

Foredrag 25. november 1998, Sjømilitært Forum

Kjære forsvarsvenner

Det er hyggelig å komme hit til Sjømilitært Forum. Jeg vet at det bak Sjømilitært Forum står en rekke selvstendige foreninger med bakgrunn fra Sjøforsvaret. Forsamlingen innehar således en unik maritim kompetanse og det er i ærbødighet jeg står her i kveld for å beskrive Sjøforsvarets oppgaver og utfordringer inn i år 2000 sett fra mitt ståsted.

Som dere vet la regjeringen i februar frem Langtidsmeldingen for Forsvaret. Her trakk regjeringen opp sine hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002 og ga videre retningslinjer for utviklingen av Forsvaret i et 20-års perspektiv. Jeg kommer til ha fotfeste i denne meldingen samtidig som jeg vil drøfte andre problemstillinger som er relevante i lys av foredragets tittel.

Jeg vil starte med å beskrive noen sikkerhetspolitiske forhold relatert til vårt nærområde. Deretter på bakgrunn av vårt forsvarskonsept diskutere Sjøforsvarets oppgaver. Jeg vil fortsette med å redegjøre for situasjonen på investeringssiden. Avslutningsvis vil jeg se litt i krystallkulen med hensyn til noen organisatoriske utfordringer.

Norge er en maritim nasjon

Vi kjenner alle avhengigheten Norge har til havet som kilde for vår velstand. I dag er en vesentlig del av landets inntekter basert på utvinning av olje- og gassressurser, og den økonomiske betydningen av petroleumsaktiviteten er stor. Dette er både et resultat av eksportinntekter, og av sysselsetting i virksomheter knyttet til denne aktiviteten. Den totale eksportverdien fra salg av petroleum i 1997 var omlag 167 milliarder kroner, eller 38% av den samlede norske eksportverdi. Verdien av vår fiskeeksport er også svært stor og utgjør i dag i overkant av 7% av våre totale eksportinntekter. Vår handelsflåte er også viktig. Vi har 1/1000 av verdens befolkning, 1/100 av verdens frakt/handel, og 1/10 av verdens handelsflåte. Vår sikkerhet er også direkte knyttet til det frie bruk av havet. Utover den begrensete støtte som kan flys inn til Norge er det over havet at landet kan forsterkes i en konflikt. La disse verdiene ligge i bunnen for mitt foredrag .

Den sikkerhetspolitiske situasjon

Det er nødvendig å ha enkelte grunnleggende sikkerhetspolitiske betraktninger klart for seg for å forstå den prosessen som vi er inne i. På en måte ønsker jeg å beskrive kartet før vi legger ut på seilasen.

Russland

La meg starte med Russland. Vi følger alle spent med i hva som skjer i vårt naboland. Vårt forhold til landet er preget av et stort potensiale for fredelig samarbeid, både tosidig og flernasjonalt. Dette betyr ikke at forholdet er problemfritt. Det siste tiden har som kjent vært preget av stor politisk turbulens hos vår nabo i øst. To regjeringer er avsatt med fem måneders mellomrom og den russiske økonomien er kriserammet.

Både i konvensjonell og kjernefysisk forstand utgjør de militære styrkene i det russiske nordområdet et potensiale som fortsatt vil være en viktig faktor i vår sikkerhetspolitikk og forsvarsplanlegging.

Grenselinjeproblematikken med Russland

Avgrensningen av Barentshavet er det viktigste uløste spørsmålet i Norges forhold til Russland. Forhandlingene med Russland om å få i stand en avtale på dette området har pågått i ca tretti år. Forhandlingene omhandler delingsspørsmål både med hensyn til kontinentalsokkelen og de økonomiske sonene. Det er enighet om å få til en enhetlig avgrensning for sokkel- og soneforhold. Hittil er det oppnådd enighet om en vesentlig del av det såkalte omstridte området på til sammen 175 000 kvadratkilometer, noe som tilsvarer 1/5 av Fastlands-Norge. Men vanskelige spørsmål i forbindelse med den sørlige delen av området gjenstår å løse. Kjernen i problematikken rundt avgrensningen i Barentshavet er å få fastsatt en jurisdiksjonsgrense for utnyttelse av de levende ressursene og utvinning av olje og gass. Det er imidlertid viktig å være klar over at en slik avgrensning ikke vil få noen betydning for den sjømilitære virksomheten i havområdene utenfor partenes sjøterritorium.

Svalbard og vernesonen

Som kyststat ved Svalbard har Norge rett til å utøve de suverene rettigheter og den jurisdiksjon som følger av moderne havrett. I 1977 opprettet Norge en fiskevernsone på 200 nautiske mil. Her er reguleringsbestemmelsene utformet uten noen nasjonal forskjellsbehandling. Bakgrunnen for dette er dels hensynet til å bevare en bærekraftig utvikling av de levende ressurser i et sårbart område, og dels hensynet til å unngå en unødig konflikt om tolkningen av Svalbard-traktaten.

Det er grunnleggende for Regjeringen å opprettholde et troverdig ressursforvaltningsregime i disse havområdene. I denne sammenhengen spiller Kystvakten en viktig rolle. Kystvakten inspiserer regelmessig fiskefartøyer fra andre stater og håndhever de tiltak som er iverksatt for å verne de aktuelle fiskebestandene. Siden Kystvakten er et viktig bindeledd mellom Norge og andre kyststater, ønsker Regjeringen å presisere Kystvaktens rolle som et tillitsskapende virkemiddel.

Norge som strategisk energileverandør

La meg også få fokusere litt nærmere på vår rolle som en strategisk energileverandør. I dag blir 80% av norsk gass eksportert til EU, noe som utgjør 20% av EUs gassforbruk. Det ligger et betydelig ansvar i å sikre både produksjon og distribusjon også i en situasjon der Norge, eller våre mottakerland, har en pågående krise eller konflikt med et tredje land.

Konklusjon - sikkerhetspolitikk

Selv om bortfallet av den tidligere blokkdelingen har eliminert faren for et omfattende koordinert angrep mot Vest-Europa, så har det kan hende på den annen side også svekket sperrene mot mindre, væpnede konflikter. Ingen her i kveld kan utelukke at vår frihet og selvstendighet igjen kan bli utfordret. Dette kan vel ha sin bakgrunn i en disputt om vår forvaltning og utnyttelse av resurssene i havet og på sokkelen.

Langtidsmeldingen tok utgangspunkt i at den sikkerhetspolitiske situasjon i våre nærområder er positiv og slo fast at det ikke foreligger noen militær trussel mot Norge i dag. Jeg begrunner derfor ikke behovet for et sterkt forsvar ut fra at vår nasjon er truet av en fiende. Jeg begrunner det ut fra at situasjonen er preget av usikkerhet og vårt grunnleggende ønske om frihet og selvstendighet. Det jeg tegner for dere er ikke et fiendebilde, men et bilde av usikkerhet. Hvilken situasjon vil landet vårt stå overfor om 5 år, om 10 år og om 15 år? Så langt frem må vi tenke fordi det sjøforsvar som vi da vil ha, er avhengig av beslutninger som tas i dag og i de nærmeste årene. Det tar blant annet så lang tid å gjennomføre de store materiellanskaffelsene og å bygge opp den nødvendige kompetanse.

Regjeringens forsvarspolitiske mål

Fra sikkerhetspolitikk til våre forsvarspolitiske mål. De mest sentrale målene for vår forsvarspolitikk er:

• Opprettholdelsen av militær tilstedeværelse og synlighet
• Evne til å fremskaffe og utveksle risikovurderinger
• Tidlige varsler gjennom en effektiv etterretningstjeneste
• Evne til å håndtere ulike episoder og kriser
• Evne til å forsvare norsk land- sjø- og luftterritorium mot militære angrep
• Evne til militært samvirke med allierte og deltakelse i NATO-operasjoner
• Videreutvikling av forsvarsrelatert samarbeid med andre land og innenfor rammen av internasjonale organisasjoner.

Konseptet

I forbindelse med arbeidet med St meld 22 ble alternative forsvarkonsept vurdert. Regjeringen fant imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag til å avvike nevneverdig fra de tidligere prioriteringene. Disse er:

• Et nasjonalt balansert forsvar
• Alliert militært samvirke og internasjonalt samarbeid
• Totalforsvar
• Alminnelig verneplikt

Dette konseptet ligger til grunn i arbeidet med å strukturere Forsvaret slik at det er best mulig rustet til å møte fremtidige utfordringer.

Sjøforsvarets oppgaver

Jeg vil her i kveld få fokusere på fire oppgaver for Sjøforsvaret.

• Kunne forsvare landet mot militære angrep
• Bidra til å håndtere kriser av varierende omfang og karakter.
• Bidra til suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse
• Kunne delta i internasjonale operasjoner

Invasjonsforsvar

Den minst sannsynlige, men samtidig den farligste situasjon, nemlig invasjon, legger listen for vår forsvarsplannlegging. Ambisjonen er å opprettholde evnen til tidsavgrenset invasjonsforsvar i én landsdel om gangen. Sjøforsvarets hovedbidrag til invasjons- og territorialforsvaret er evnen til å sikre sjøtransporter og evnen til å beskytte norsk territorium mot sjølandsatte styrker. Sjøforsvaret må således kunne, som en del av invasjonsforsvaret, ha evne til å oppnå sjøkontroll i et sjøområde av begrenset geografisk utstrekning i et begrenset tidsrom, og å være i stand til å forflytte denne kapasiteten langs hele kysten.

Krisehåndtering

Marinestyrkene er etter min mening unik i dens evne til mobilitet og tilstedeværelse. Nettopp nøkkelbegrep i det å håndtere en situasjon som kan utvikle seg til å bli en krise. Effektiv krisehåndtering forutsetter effektiv ledelse, tilgang på ressurser og et velegnet system for å koordinere innsatsen. Det ligger i en krises natur at gjennom koordinerte handlinger å eliminere krisen, hindre uønsket eskalering eller avgrense militære konfrontasjoner. Dersom det må settes makt bak den politiske viljen for å hevde norske interesser i en krise vil norske militære enheter være det viktigste virkemiddel myndighetene disponerer. Ved krise må våre marine og kytsvaktfartøy kunne håndheve vår suverenitet slik at en motstander kan avvises fra vårt territorialfarvann. Fra et politisk ståsted vil det også være spesielt viktig at vi har elementer som kan utføre disse oppgavene med troverdighet og som kan “heve listen” dersom situasjonen skulle kreve dette

Sjøforsvarets oppgaver med sikring og beskyttelse av olje-og gass leveranser

La meg nevne noen problemstillinger knyttet til sikring av våre olje-og gassleveranser. Formelt er ansvarsforholdene vedrørende sikring og beskyttelse av norsk petroleumsinfrastruktur tillagt justisministeren. Justisministeren har ansvaret når det gjelder håndtering av situasjoner på installasjonene, både på sokkelen og til lands, mens forsvarsministeren har ansvaret utenfor selve plattformen. Sjøforsvarets rolle til bistand med overvåkning samt med eventuell avgivelse av ressurser til støtte for en operasjon ledet av Justisdepartementet, vil stå sentralt.

Når beredskapslovgivingen er trådt i kraft vil Forsvaret og Sjøforsvaret overta ansvaret fra Justisdepartementet . Dersom vi i en slik situasjon står overfor en sterk motstander, og selv med den forutsatte støtte fra NATO, ser jeg det som vanskelig å forhindre ethvert anslag mot vårt komplekse produksjons-og distribusjonssystem. Dette vil være en utfordring vi må ta på alvor. Jeg skal ikke her i kveld prøve å gi noen løsning på denne utfordringen. Jeg tror at vi skal erkjenne at den er der, og at vi må, grunnet vår rolle som storleverandør av energi, prioritere den høyere enn hva som er gjort.

Suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse

Jeg legger stor vekt på at Sjøforsvaret kan foreta effektiv suverenitetshevdelse i vårt territorialfarvann, samt myndighetsutøvelse og ressurskontroll i våre store havområder. Effektiv nasjonal ressurskontroll og ressursforvaltning kan i seg selv redusere faren for konflikter. Regionale ressurskriser eller miljøkatastrofer i andre deler av verden kan føre til økt press på ressurser i havområdene under norsk jurisdiksjon. Vår sikkerhet og velstand bygger på den internasjonale rettsorden som gjør det mulig for et lite land å hevde herredømme over enorme rike havområder.

La meg i denne forbindelse få nevne betydningen av tilstedeværelse. Det er viktig at Sjøforsvaret fremstår som et synlig virkemiddel i utførelsen av denne kontrollfunksjonen. Jevnlig tilstedeværelse i norske interesseområder og maritim ressursforvaltning bidrar til å ivareta norske rettigheter til sjøs. Sjøforsvarets enheter skal overvåke og holde kontroll med aktiviteten i alle farvann underlagt norsk jurisdiksjon. I forbindelse med internasjonale avtaler må Sjøforsvaret likeledes tilstrebe å sikre jevnlig tilstedeværelse i tilstøtende internasjonalt farvann av betydning.

Det arbeidet som er nedlagt, både ved FKS og FKN, med å føre kontroll med de fartøy som ferdes i vårt territorialfarvann er viktig. Her er vi på rett vei. En ytterligere utfordring må være i enda større grad tilegne seg annen kommersiell informasjon, der denne er tilgjengelig, slik at bildet blir enda mere fullstendig og tidsriktig.

Internasjonale operasjoner

La meg så heve blikket utover våre egne grenser. Norsk deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner bidrar til å utfylle vår nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitikk ved at vi tar medansvar for å trygge sikkerheten også utenfor vårt eget nærområde. I en maritim sammenheng betinger dette en evne til å samvirke i multinasjonale formasjoner. Jeg har med glede merket meg at vi i en periode nå har hatt norsk sjef på NATOs stående minefartøy- styrke - STANAVFORCHAN. Vi har også fått avklart de tekniske problemene ved mineryddere som gjør oss i stand til å operere som en integrert del av styrken langt fra egne hjemmebaser.

Sjøforsvaret har lange tradisjoner i å operere i et internasjonalt miljø. Jeg er overbevist om at vi i fremtiden, i enda sterkere grad enn i dag, vil måtte ta stilling til konflikter og kriser utenfor vårt nærområde. Vår satsning på nye fregatter vil forhåpentligvis gi oss et godt verktøy i så henseende. Før disse ser dagens lys, håper jeg imidlertid at Sjøforsvaret skal finne en tilfredsstillende løsning på sine IRF-kontrakter.

IRF-kontrakter i Sjøforsvaret

Lov om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner etablerer et helhetlig rammeverk for tjenestegjøring i fredsoperasjoner i utlandet. Loven med tilhørende forskrifter trer i kraft fra årsskiftet. Slik deltakelse er gjennom flere år blitt definert som en av Forsvarets hovedoppgaver. Loven endrer imidlertid ikke på det forhold at slik tjeneste også i fremtiden i all hovedsak skal baseres på rekruttering av frivillig personell. Vi har i flere år hatt øremerkede avdelinger til IRF-oppdrag i alle tre forsvarsgrener. I to av forsvarsgrenene har det lyktes å etablere det nødvendige antall kontrakter for å kunne ivareta avdelingenes operativitet ved oppdrag som krever villighet fra personellet. Hæren og Luftforsvaret har fått en viss erfaring i anvendelsen av disse enhetene. Sjøforsvaret glimrer med sitt fravær i dette selskapet. Det har hittil ikke lykkes å inngå kontrakter slik at Sjøforsvarets IRF-forpliktelser kan innfris. Dette innebærer at Sjøforsvarets NATO-beredskap bare omfatter såkalte “artikkel V”-operasjoner, og ikke operasjoner som krever frivillighet. Dette er meget beklagelig. Det er viktig både militært og politisk at Sjøforsvaret fremstår som et troverdig alternativ i spørsmål der deltakelse i en internasjonal operasjon er på agendaen.

Øvelser

Noen ord om trening og øvelser. Gjennom trening og øvelser både i nasjonal såvel som NATO/PfP-kontekst bygger vi opp vår kompetanse og militære troverdighet. Uansett om oppdraget er beskyttelse av norsk territorium eller deltagelse i internasjonale operasjoner langt fra egen kyst, kreves et høyt kunnskaps-og ferdighetsnivå. Norge og Norskehavet har gjennom en årrekke vært arena for store NATO-øvelser med betydelig maritim deltagelse. Som kjent har flere av våre allierte redusert sin aktivitet og fokusert på operasjoner og øvelser andre steder. Dette bekymrer meg. Under mitt besøk i Norfolk sist sommer tok jeg blant annet opp med SACLANT det faktum at det nå snart er 7 år siden hangarskipsgrupper sist opererte langs vår kyst til støtte for og koordinert med vårt eget forsvar både på sjø, land og luft siden. Kompetanse er ikke en varig ressurs. Den forringes over tid. Dette er en utfordring for oss alle. Jeg hadde gjerne sett at vi hadde greide å opprettholde fokusen på våre hav og kystfarvann. Ikke som et forsøk på å koble dette opp mot en sikkerhetspolitisk situasjon i nordområdene men for å tilby særdeles egnete områder til å trene og øve sjømilitære operasjoner i kystfarvann, gjerne knyttet til operasjoner på land og i luft.

Struktur - Materiellanskaffelser

Så langt forsvarspolitikk; nå over til materiell. Forsvarets investeringsportefølje sett under ett representerer en ambisiøs politikk, særlig i økonomiske tider som disse. I perioden 1999 - 2003 skal det i Forsvaret investeres for ca 24 milliarder kroner.

Fregatter

I Sjøforsvaret står vi først og fremst overfor den viktige anskaffelsen av nye fregatter med maritime helikoptre. Det planlegges å anskaffe seks slike fartøyer, men jeg legger stor vekt på at dagens kostnadsramme for fregattprosjektet holdes - om nødvendig gjennom å redusere antall fartøyer. Dette er det materiellprosjektet i Forsvaret med høyest prioritet. Det representerer for øvrig også Forsvarets største enkeltanskaffelse gjennom tidene og har en samlet investeringsplanramme på 12 mrd kroner.

Prosjektets hovedforespørsel ble sendt ut nå i november. Fristen for innlevering av tilbud er satt til 1 mars 1999. Tilbudene skal omfatte både utviklingen av skipets gjenværende tekniske spesifikasjoner samt byggingen av fartøyene. Prosjektet vil bli forelagt Stortinget for godkjenning i en egen proposisjon i 1999. Anskaffelsen skjer gjennom internasjonal konkurranse. Tre aktuelle hovedleverandører gjenstår, to utenlandske og en norsk. Hvis en av de utenlandske hovedleverandørene skulle bli valgt, vil disse bli pålagt å oppfylle en 100% gjenkjøpsforpliktelse.

MTBer

Dere er naturligvis kjent med at et flertall i Stortingets forsvarskomite i forbindelse med behandlingen av langtidsmeldingen i vår gikk inn for en forsert anskaffelse av nye missiltorpedobåter sammenliknet med både regjeringens og Forsvarssjefens forslag. La meg understreke at spørsmålet er ikke om vi skal anskaffe nye båter, men når. Jeg deler ikke komiteens bekymring for at evnen til å bekjempe overflatefartøyer skal vise seg utilstrekkelig i de nærmeste årene. Jeg tror heller ikke at kapasiteten til å produsere slike båter vil forsvinne om vi avventer en endelig beslutning noe lenger. Jeg tror tvert imot vi vil da kunne oppnå et bedre konsept ved at både de nye båtene og de nye våpnene ombord kan prøves ut samtidig. Men med en forsert anskaffelse av missiltorpedobåter vil jeg ikke unnlate å peke på at vi kan miste en sårt tiltrengt handlefrihet i forsvarsplanleggingen. Ikke minst vil driften av disse avanserte båtene bli svært krevende. Dette vil binde oss opp - bokstavelig talt - på alle bauer og kanter i mange år fremover, og vil kreve ressurser ut over langtidsmeldingens rammer.

Gjennom langtidsmeldingen har regjeringen lagt opp til at det i løpet av perioden 1999-2006 vil bli tatt en avgjørelse om en eventuell serieproduksjon av nye MTBer. Avgjørelsen vil bli truffet på grunnlag av blant annet testresultatene fra utprøvingen av forseriefartøyet.

UVBer

Norge deltar i et nordisk samarbeidsprosjekt med sikte på å komme frem til et felles kravdokument til en ny UVB. Dette prosjektet er i definisjonsfasen, og skal legge frem sine resultater 1 mars 1999. Disse resultatene vil ha stor betydning for hvordan vi legger opp vårt arbeid for å videreutvikle vårt UVB våpen. Men uansett ligger anskaffelse av nye ubåter langt frem i tid. Dette betyr ikke at ubåtsektoren er av marginal betydning for vårt fremtidige forsvar, men det er et spørsmål om dimensjonering av ubåtvåpnet og om prioritering innenfor stramme investeringsrammer i årene fremover.

Kystvakten

Forsvarets evne til å løse kystvaktoppgaver er planlagt styrket gjennom oppdatering av kystvaktfartøyene av NORDKAPP-klassen, og anskaffelse av et nytt isforsterket kystvaktfartøy. Dessverre, grunnet den stramme budsjettsituasjonen for 1999, har det blitt nødvendig å utsette anskaffelsen av dette fartøyet inntil videre. Det kan også være at vi må gjennomgå spesifikasjonene en gang til.

Skille Kystvakten ut av Forsvaret

Mens jeg er inne på Kystvakten noen ord om dette å skille kystvakt fra Forsvaret.

I de senere årene har debatten rundt dette temaet vært forholdsvis lavmælt, til tross for at enkelte politikere og andre har tatt opp spørsmålet med jevne mellomrom. Det er derfor riktig å nevne her at det ikke er aktuelt å løsrive Kystvakten fra Forsvaret. Ut fra målsettingen om å få en mest mulig effektiv utnyttelse av samfunnets samlede ressurser, er det en utbredt oppfatning at dagens ordning gir den mest kostnadseffektive utnyttelsen av statens ressurser. Et skille er således overhode ikke på den politiske dagsorden.

Kystartilleriet

La meg så bevege meg fra det våte elementet og over på tørt land og si noen ord om Kystartilleriet. Dette våpnet har på få år gjennomgått en rivende utvikling. En rekke stasjonære stridsanlegg har blitt nedlagt samtidig som et nytt kystartilleri har sett dagens lys basert på kombinasjonen av mobilitet og slagkraft. Eller for å si det med andre ord: Å være der det trengs når det trengs. Jeg beundrer den innsatsen og den kreativiteten som har ligget til grunn for denne utviklingen.

Diskusjon rundt veivalg

I alle fora vil der være diskusjon om de veivalg som skal fattes. Dette er viktig og riktig i den demokratiske prosessen. Nettopp gjennom en slik prosess kan vi diskutere alternativene og forhåpentlig finne de beste løsningene. Jeg tror imidlertid det er viktig, etter at veivalgene er fattet, at det blir en forståelse og erkjennelse for dette innad i organisasjonen. De store investeringene vi står overfor representerer et løft og betinger en forståelse, også i det politiske miljøet, at dette er i tråd med de overordnete fagmilitære vurderinger og prioriteringer.

Forsvarspolitiske utfordringer knyttet til omstillingsprosessen

Så over på struktur og omstilling. Det er gjennomført dyptgripende endringer i Forsvarets styrkestruktur og fredsorganisasjon. Mye er oppnådd, men store og kompliserte omstillingsprosesser må føres videre. St meld nr 22 legger da også opp til at omstillingsprosessen i Forsvaret skal fortsette. Dette fordi organisasjonsutvikling må være en kontinuerlig prosess i enhver fremtidsrettet organisasjon. Jeg oppfatter omstilling til å være et positivt begrep. Omstillingen vil frigjøre ressurser til å gjennomføre de overordnede prioriteringer som er satt for Forsvarets utvikling særlig rettet mot det omfattende moderniseringsbehovet, men også for å kunne sikre er et høyt aktivitetsnivå i våre prioriterte avdelinger.

Poseidon

I denne sammenheng vil jeg nevne en aktuell organisasjonssak som for tiden er til politisk behandling i departementet. Jeg tenker her på Sjøforsvarets regionale organisasjon. Reduksjoner i Sjøforsvarets mobile og stasjonære krigsstruktur, samt nye operative konsept, informasjonssystemer og kompetansekrav, har resultert i endringer i sjøforsvarsdistriktenes oppgaver når det gjelder innhold og omfang. Dette har gjort det nødvendig å vurdere den regionale organisasjonen i Sjøforsvaret for å oppnå et naturlig balanseforhold mellom de operative enhetene og støtteelementene. I denne omgangen blir det vurdert å redusere antall sjøforsvarsdistrikt fra 7 til 3.

Kanskje må vi på sikt gå enda lenger. En løsning kan være regionale felles planstaber under forsvarskommandonivået. Dette betyr i såfall at morgendagens sjøforsvarsdistriktstaber integreres med tilsvarende elementer fra Luftforsvarets hovedflystasjoner samt Hærens distriktskommandoer ?

Som kjent er forslag til omorganisering i Sjøforsvaret forankret i St meld 16 (1992-93), og er nå videreført i St meld 22. Jeg nevner dette fordi det gjør meg meget betenkt at utredninger i forbindelse med omstillingsarbeidet i Forsvaret tar så lang tid. Etter ofte omfattende utredninger skal Forsvarssjefen gi sin innstilling. Den skal vurderes av departementet og legges frem for Stortinget, som igjen har sine synspunkter. Selvsagt må det være en dialog mellom Forsvaret og de berørte parter, hvor også organisasjonene tar aktiv del. Men det viser seg altså at det kan ta mange år fra utredningsarbeidet i forbindelse med en foreslått omorganisering tar til, til Stortinget tar en endelig beslutning. Tidsfaktoren blir med andre ord en belastning. Dette må vi se nærmere på. Jeg har tatt initiativ til å vurdere dagens saksbehandling, slik at utrednings arbeidet kan effektiviseres både i den militære organisasjon og innenfor embetsverket.

Sjøforsvarets organisasjon innbefatter i dag syv orlogsstasjoner. Et ikke ubetydelig antall. Andre nasjoner med langt større mariner har ikke tilsvarende basekapasitet. Står dette i forhold til den struktur som skal betjenes og er dagens løsninger optimalisert med hensyn til den tilgjengelige EBA-kapasiteten ? Jeg tenker her på de mulighetene som har åpnet seg etter at NATO nå har flyttet ut av vestre Bolærne og Rennesøy og dermed frigjort betydelige lager og verkstedområder.

Noen få ord om Haakonsvern orlogsstasjon. Haakonsvern er ikke vurdert av FD og Stortinget på en helhetlig måte siden 1962. Sjøforsvaret har imidlertid utredet en effektivisering av Haakonsvern gjennom prosjekt EROS. Gjennom etableringen av Haakonsvern i 1963 er hoveddelen av Marinens enheter og Sjøforsvarets fellesinstitusjoner samlet på ett sted. Løsningen har vært fremtidsrettet i et landsdekkende perspektiv. Når det gjelder intern organisering såvel som drift ønsker jeg imidlertid nå å få vurdert hvorvidt vi har en optimal løsning eller om det er rom for å finne innsparings-og effektiviseringstiltak ved Haakonsvern og tilstøtende militære avdelinger i Bergens-området. Dette er en utredning som må være nært koordinert med utredningen som pågår om Forsvarets styrings- og organisasjonsformer for materialforvaltning - prosjekt STYFOR. En omstilling på Haakonsvern vil kreve et omforent mandat som FD og FO må utarbeide i nært sammarbeid med arbeidstakerorganisasjonene.

Jeg skal ikke prøve å forskuttere noen fremtidige løsninger verken på Haakonsvern eller ved de andre basene. Jeg tror imidlertid at det er rom for å velge bort noe av aktiviteten på land til fordel for det sjøforsvar vi ønsker og trenger inn i det neste årtusen.

STYFOR

La meg få dvele litt ved STYFOR. Prosjektet skal, for å sikre en helhetlig og effektiv ressursutnyttelse, utrede prinsipielle hovedalternativer for hvordan virksomheten som i dag ivaretas av forsyningskommandoene og FTD, og materiellforvaltningen til FO/SAN, Hærens distriktskommandoer, Sjøforsvarets distrikter og Luftforsvarets stasjoner, i fremtiden bør styres og organiseres. I dag omfatter denne virksomheten ca 7000 personer. Den omsetter, inkludert investeringer, ca 60% av Forsvarsbudsjettet. Utredningen skal baseres på hvilke oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i fremtiden, der Forsvarets behov og ressurser sees i sammenheng.

For hvert av de alternativer som foreslås vurderes et forbedringspotensiale i form av bedret effektivitet og reduserte kostnader. For å nå resultater vil det bli nødvendig å endre grunnleggende holdninger. Det vil kreve omstillingvilje, og evne til å se over avdelings- og forsvarsgrens grenser. Det ligger også i sakens natur at gevinsten som måtte følge av det alternativ som til slutt blir antatt og implementert, må tas ut i økning av investeringer og bedret kvalitet for å oppfylle de målsettinger som er angitt i FS 96 og St meld 22.

Jeg håper og tror at når innstillingen foreligger skal det påvises alternative løsninger på tvers av forsvarsgrenene som vil peke på en mere kosteffektiv og billigere drift.

Hva så med Forsvarets overkommando og forsvarskommandoene ? Jeg ønsker selvfølgelig også å se på disse. Kan hende er det på tide med en grenseoppgang mellom FO og de andre tunge aktørene, særlig FKene? Kanskje bør vi også se på hvorvidt det er en optimal løsning at GIene sitter på Huseby eller om vi er mere tjent med en organisasjon der de er regionalt plassert ?

Forsvarets overkommando er også gitt i oppdrag å videreføre arbeidet på militær side når det gjelder revisjon av nasjonal kommandostruktur. Jeg skal ikke forskuttere noen løsninger utover å nevne følgende. NATO-hovedkvarteret i Stavanger vil fortsatt bestå etter implementeringen av NATOs nye kommandostruktur i år 2000. Nasjonalt må vi sørge for at de løsninger vi i fremtiden må velge gir oss evne til effektivt og troverdig å kunne lede felles militære operasjoner i fred, krise og krig hvor som helst i landet i samarbeide med våre allierte. Om dette betyr ett eller to nasjonale hovedkvarter får fremtiden gi oss svar på.

Kostnadseffektive organisatoriske løsninger vil gå på tvers av forsvarsgrener og sektorer. Derfor er helhetstenkning avgjørende. For å oppnå innsparinger gjennom organisatoriske tiltak, er det nødvendig å se de ulike ressurser som personell, materiell, eiendom, bygg og anlegg, i sammenheng. Erfaring viser at betydelige innsparinger først og fremst oppnås ved å redusere antall tjenestesteder. Dette kan innebære reduksjoner og nedleggelse av virksomhet.

Personell

Så noen ord om personell. I de siste årene har et stramt arbeidsmarked blant annet bidratt til at Sjøforsvaret har hatt betydelig avgang av personell med høy kompetanse. For tiden er ca 250 offiserer på permisjon. Blant dem som slutter i Sjøforsvaret er det flere som innehar kompetanse som det er vanskelig å erstatte. Dette har vakt oppmerksomhet og bekymring både i og utenfor organisasjonen. Det er iverksatt en rekke tiltak for å beholde personell, og departementet har i nært samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene prøvd å utforme en mere helhetlig personellpolitikk.

Sjøforsvaret trenger dyktige ledere og medarbeidere. Vi har alle et ansvar for å sørge for at de fortsatt ser Forsvaret som en attraktiv, spennende og utfordrende arbeidsplass. Vi kan ikke konkurrere med det sivile arbeidsmarkedet om lønn, men vi skal gjøre det på trivsel og jobb- innhold. Min målsettning er å ha et befalskorps som er stolt av jobben sin - det skal vi i fellesskap greie. Personellet er Forsvarets viktigste ressurs og det er også den mest sårbare brikke i vårt intrikate puslespill. Det må vi ikke glemme.

Avslutning

Det er på det rene at Forsvaret står overfor helt nye og betydelige utfordringer i de kommende år. Den pågående omstillingsprosess som finner sted er både en konsekvens av de store endringer som har funnet sted i de sikkerhetspolitiske rammevilkårene, og en forutsetning for å skape et fremtidsrettet og effektivt forsvar. Prosessen innebærer en dreining fra kvantitet til kvalitet. De betydelige investeringer i nytt materiell i årene som kommer må ses i et slikt perspektiv, og peker i retning av et moderne forsvar som kvalitativt skal bli i stand til å møte den nye situasjon.

Hvorfor et sjøforsvar ? Mens jeg har foredratt her i kveld har store mengder olje og gass blitt pumpet opp for å bli nyttiggjort blant annet på det europeiske kontinentet. Et stort antall ikke norske fartøy befinner seg i øyeblikket i våre leder, i tillegg til de over 150 som har anløpt norsk havn. Betydelige mengder fisk har også blitt fanget. På verdens hav har over 1000 fartøy med norsk flagg fortsatt sitt virke. Derfor trenger vi et sjøforsvar !

Utfordringene blir å omsette de tilgjengelige midlene på en slik måte at strukturen blir modernisert og avbalansert opp imot spekteret av oppgaver som fremtiden vil kreve. Vi må sørge for at vårt personell er kvalifisert og motivert og sist men ikke minst må vi sørge for at de elementene som skal støtte primær funksjonen er best mulig avstemt i størrelse, beliggenhet og organisasjon.

Med det vil jeg få takke for oppmerksomheten.