Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll

Utfordringer for forsvaret frem mot år 2000

Foredrag i Grimstad forsvarsforening, onsdag 9. september 1998

Kjære forsvarsvenner

Det er ikke så ofte jeg som forsvarsminister har hatt anledning å legge turen hit til den sørligste delen av landet. Desto hyggeligere er det å kunne være her i kveld. Jeg setter pris på og er imponert over kveldens oppmøte. Temaet i kveld er “ utfordringer for Forsvaret frem mot år 2000”. Kjøreplanen min er å bruke ca 40 minutter på selve foredraget. Deretter tar vi en pause, før vi går inn i en spørsmåls- og diskusjonsrunde.

Ramme for foredraget

La meg ganske kort få gi en ramme for foredraget. Innledningsvis ønsker jeg å belyse noen sentrale forhold i norsk sikkerhetspolitikk. Så vil jeg diskutere Forsvarets rolle i sikkerhetspolitikken. Jeg vil også prøve å belyse sammenhengen mellom Forsvarets oppgaver, struktur og virksomhet. Mot slutten av foredraget vil jeg berøre noen forhold som har spesiell interesse for denne regionen.

Innledning - Usikkerhet

I en situasjon der utfordringene er mange, sammensatte og i kontinuerlig endring blir det særdeles viktig, men også vanskelig, å planlegge for fremtiden så også i spørsmål knyttet til sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Norge har tradisjonelt lagt en bred tilnærming til grunn i sikkerhets- og forsvarspolitikken. I dag har imidlertid de politiske sidene ved forsvars- og sikkerhetspolitikken fått økt betydning. Utviklingen har også medført at bruk av væpnede styrker for krisehåndtering og fredsoperasjoner har fått en helt annen plass enn tidligere. Samspillet mellom sivile og militære virkemidler fremstår som en helt nødvendig forutsetning for å møte utfordringene. Det er i dette spenningsfeltet, mellom nytt og gammelt, at fremtidens norske sikkerhets- og forsvarspolitikk må meisles ut.

Fiendebilde

Vi har ikke noe klart definert og stabilt fiendebilde. Det mistet vi allerede ved inngangen til 90-tallet. Regjeringen legger heller ikke opp til å begrunne behovet for et troverdig forsvar ut fra et fiendebilde. Tvert imot er budskapet at Norge i dag ikke står overfor noen spesifikk militær trussel, og at den sikkerhetspolitiske situasjon i våre nærområder er positiv.

Russland

Nå vil nok noen av dere si: “hva med Russland ? ” Vi følger alle spent med i hva som skjer i Russland. Vårt forhold til Russland er preget av et stort potensiale for fredelig samarbeid, både tosidig og flernasjonalt. Dette betyr ikke at forholdet er problemfritt. Det siste tiden har som kjent vært preget av stor politisk turbulens hos vår nabo i øst. To regjeringer er avsatt med fem måneders mellomrom og den russiske økonomien er kriserammet.

I forsvarssektoren er imidlertid bildet mer preget av stabilitet. Forsvarsministeren ble ikke skiftet ut ved den første omkalfatringen, og har stilt seg lojalt bak presidenten og den til enhver tid sittende regjering.

Vi har heller ingen grunn til å tro at det russiske militæret vil opptre illojalt mot det sivile styringsapparatet. Etter det vi kjenner til er det ikke foretatt manøvreringer eller disponeringer som kan kobles til den turbulente politiske situasjonen i Moskva. Den økonomiske krisen rammer imidlertid også de væpnede styrker. Forsvarsministeriet har mottatt langt mindre enn de vedtatte budsjettbevilgninger for inneværende år, og skylder store beløp i lønninger og andre godtgjørelser. Dette medfører økt misnøye og lavere moral i de militære styrker.

Både i konvensjonell og kjernefysisk forstand utgjør de militære styrkene i det russiske Nordområdet et potensiale som fortsatt vil være en viktig faktor i vår sikkerhetspolitikk og forsvarsplanlegging.

Parallelt med utviklingen av økt kontakt og samarbeid med Russland på forsvarsområdet, vil russiske militære disposisjoner fortsatt virke inn på den form for politisk kontakt som eksisterer mellom Norge og Russland.

Styrkeforholdet mellom Norge og Russland er for ubalansert til at samarbeid på det sikkerhetspolitiske området kan videreføres i betydelig grad uten at dette også inkluderer Norges allierte.

Kosovo

La meg bevege meg lenger syd i Europa. Vi er alle opptatt av det som skjer på Syd-Balkan og kanskje spesielt i Kosovo. Konflikten i Kosovo mellom den kosovo-albanske frigjøringshæren (KLA) og de serbiske sentralmyndighetene blir gradvis mer alvorlig, og har hatt store konsekvenser for sivilbefolkningen, med hittil omkring 200 000 flyktninger. Alvoret i situasjonen forsterkes ved at forholdene i nabolandene Albania og FYROM er svært ustabile, og mulighetene for en spredning av konflikten er absolutt til stede.

Jeg kunne fokusert på flere områder, men jeg har i kveld valgt å avgrense meg til å nevne Russland og Balkan. De representerer nettopp noe av den kompleksiteten eller det spekter av utfordringer som fremtiden kan bringe og som vi må forholde oss til.

NATO

Før jeg går over til forsvarspolitikken la meg si noen ord om NATO.

NATO er fortsatt Norges viktigste garantist for fred og sikkerhet i vår del av verden. Vi baserer vår sikkerhetspolitikk på at NATO også vil forbli den sentrale sikkerhetspolitiske aktør i Europa. Andre organisasjoner kan utfylle denne rollen, men ikke erstatte den.

Etter avslutningen av den kalde krigen har NATO tilpasset seg en fundamentalt endret strategisk situasjon. Dagens sikkerhetspolitiske utfordringer knytter seg i økende grad til faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen og for at konflikter i utkanten av NATOs primære ansvarsområde kan utvikle seg til å involvere NATO-lands territorium.

De senere år har de politiske aspektene ved NATO-samarbeidet fått økt betydning. Alliansen har påtatt seg nye oppgaver som går utover det kollektive forsvar, spesielt fredsoperasjoner.

I tillegg utgjør samarbeid med land og organisasjoner utenfor selve NATO en stadig større del av alliansens totale virksomhet. Denne utviklingen vil trolig fortsette. Man er nå i ferd med igjen å endre alliansens kommandostruktur og å gjennomgå det strategiske konsept. Fra norsk side ser vi klart nødvendigheten av at NATO fornyes, men samtidig vil det være en hovedmålsetting å arbeide for at det integrerte forsvarssamarbeidet og evnen til kollektivt forsvar skal bestå i fremtiden.

USA - transatlantisk solidaritet

NATO vil fortsatt være avhengig av et sterkt amerikansk engasjement hvis et troverdig kollektivt forsvar skal opprettholdes. Ikke minst krisen i det tidligere Jugoslavia har vist at transatlantisk solidaritet og samarbeid er avgjørende for krisehåndtering av en viss størrelsesorden på det europeiske kontinent. Vedvarende usikkerhet omkring USAs nærvær i og bidrag til forsvaret av Europa ville være meget uheldig. Samtidig er det viktig at de europeiske allierte blir i stand til å ta større ansvar for egen sikkerhet, og bære en større del av byrdene knyttet til forsvar av egne territorier.

Fremtidig stabilitet i Europa vil i stor grad påvirkes av vår evne til å trekke Russland aktivt med i utformingen av de nye europeiske sikkerhetsstrukturer. En hovedutfordring for NATO i tiden fremover vil være å utvikle samarbeidet på en måte som imøtekommer legitime russiske sikkerhetsinteresser, samtidig som hensynet til alliansens integritet ivaretas.

Konklusjon - sikkerhetspolitikk

Som nevnt innledningsvis er dagens bilde ikke et fiendebilde, men et bilde av usikkerhet. Hvilken situasjon vil landet vårt stå overfor om 5 år, om 10 år og om 15 år? Så langt fram må vi tenke fordi det forsvar som vi da vil ha, er avhengig av beslutninger i dag og i de nærmeste årene. Det tar så lang tid å gjennomføre de store materiellanskaffelsene og å bygge opp den nødvendige kompetanse til å lede store militære operasjoner.

Konsekvensene av et eventuelt militært angrep vil være dramatiske. Uansett hvor lite sannsynlig det synes i dag, så kan vi ikke utelukke faren for at en slik situasjon skal inntreffe gjennom en kjede av begivenheter som vanskelig kan overskues på forhånd. Usikkerhet gjør ikke planlegging mindre viktig, bare vanskeligere

Forsvarspolitiske mål

Forsvaret vil forbli det mest sentrale virkemiddel i arbeidet for å oppnå våre overordnede sikkerhetspolitiske målsettinger. Forsvarspolitikken må derfor utgjøre en viktig og integrert del av den helhetlige sikkerhetspolitikken. Til forskjell fra de overordnede sikkerhetspolitiske målene anviser de forsvarspolitiske målene hvordan Forsvaret skal inngå som virkemiddel i sikkerhetspolitikken. De mest sentrale målene for norsk forsvarspolitikk er:

• opprettholdelsen av militær tilstedeværelse og synlighet,
• evne til å fremskaffe og utveksle risikovurderinger og tidlige varsler gjennom en effektiv etterretningstjeneste,
• evne til å håndtere ulike episoder og kriser,
• evne til å forsvare norsk land- sjø- og luftterritorium mot militære angrep,
• evne til militært samvirke med allierte og deltakelse i internasjonale styrkestrukturer og operasjoner,
• videreutvikling av forsvarsrelatert samarbeid med andre land og innenfor rammen av internasjonale organisasjoner.

Forsvarskonseptet

Det neste spørsmålet blir dermed hvordan vi skal innrette Forsvaret for å kunne oppnå de ulike forsvarspolitiske målsettingene ? Her hviler norsk forsvarspolitikk på fire gjensidig forsterkende grunnprinsipper. Disse er:

• et nasjonalt balansert forsvar
• alliert militært samvirke og internasjonalt samarbeid
• totalforsvaret
• verneplikten

Tilsammen utgjør disse grunnleggende prinsippene vårt forsvarskonsept, det vil si vår grunnleggende idé om innretningen av norsk forsvarspolitikk. Dette konseptet danner hovedrammene for vårt militære forsvars utvikling og virksomhet. Siden endringene i våre omgivelser har berørt og fortsetter å berøre hovedelementene i forsvarskonseptet, har det vært nødvendig å gjennomgå disse fundamentale veivalg på nytt. Regjeringen ser et vedvarende behov for å videreutvikle forsvarspolitikken innenfor rammer som fortsatt vil være i kontinuerlig endring, men har funnet det uaktuelt å vurdere alternative forsvarskonsepter i dagens situasjon.

Et effektivt forsvar, som også har den tilstrekkelige evne til troverdig avskrekking, kan ikke bygges opp i løpet av få år. Det kreves for eksempel ti til femten år å anskaffe nye generasjoner av ubåter og kampfly, og bygge opp kompetanse for å utnytte disse avanserte systemene. Materiellanskaffelsene og kompetanseoppbyggingen i de nærmeste år vil dermed utgjøre hovedkomponenter i det forsvar vi har om ti til femten år.

Videreføring av et nasjonalt balansert forsvar som har tidsavgrenset evne til å kunne møte et større militært angrep mot én landsdel, er etter min mening det eneste ansvarlige og realistiske alternativ i dagens situasjon. Et troverdig forsvar av Norge krever imidlertid ressurser langt utover det som kan bevilges over norske forsvarsbudsjetter. Opprettholdelsen av et nasjonalt balansert forsvar vil derfor være nært knyttet til de øvrige pilarene i forsvarskonseptet. Støtte fra våre allierte vil fortsatt være avgjørende for avskrekking, og for å kunne løse en så omfattende sikkerhetsutfordring som invasjonsforsvar over tid. Et overraskende militært angrep må heller ikke føre til at Forsvaret bryter sammen umiddelbart i påvente av omfattende alliert forsterkningsstøtte. Et nasjonalt balansert forsvar må derfor baseres på alminnelig verneplikt og en mobilisering av samfunnets samlede ressurser innenfor rammen av totalforsvaret, hvor også den sivile beredskap er av største viktighet.

Forsvarets oppgaver

Ut fra de forsvarspolitiske målene og de grunnleggende prinsippene i forsvarskonseptet, er det mulig å dele Forsvarets konkrete oppgaver inn i følgende ni hovedgrupper:

invasjonsforsvar, territorialforsvar, krisehåndtering, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, etterretningstjeneste, sikkerhetstjeneste, internasjonalt militært engasjement, redningstjeneste og annen samfunnsnyttig bruk av Forsvaret

Forsvaret må i fremtiden være i stand til å kunne løse hele dette spekteret av oppgaver samtidig. Dette krever at Forsvaret må ha en tilstrekkelig kapasitet, fleksibilitet og beredskap til å kunne møte en rekke forskjellige utfordringer både i fred, krise og krig, så vel nasjonalt som internasjonalt. Invasjonsforsvaret vil fortsatt være Forsvarets mest krevende oppgave og langt på vei styrende for hovedlinjene i Forsvarets struktur og virksomhet. Det betyr at vår nasjonale krigsstruktur må utformes slik at det i størst mulig grad gir et grunnlag for å løse Forsvarets øvrige oppgaver.

Sammenhenger mellom Forsvarets oppgaver, struktur og virksomhet

Forsvarets oppgaver er utgangspunktet for utviklingen av Forsvarets struktur og innrettingen av Forsvarets virksomhet. Å sikre en balansert og fleksibel evne til å løse hele spennet av oppgaver utgjør selve kjernen i forsvarsplanleggingen. Det er mange og til dels kompliserte sammenhenger mellom Forsvarets oppgaver, struktur og virksomhet. Forsvarets ulike enheter og sektorer bidrar til å løse dels forskjellige oppgaver og dels forskjellige deler av samme oppgave.

Forsvarets oppgaver kan deles inn i to hovedkategorier:

• fredstidsoppgaver som Forsvaret utfører som en del av sin ordinære virksomhet i fredstid, det vil si suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, etterretningstjeneste, sikkerhetstjeneste, internasjonalt militært engasjement, redningstjeneste og annen samfunnsnyttig bruk av Forsvaret
• krigsoppgaver som Forsvaret utfører i krise og krig basert på mobiliseringstiltak. Krigsoppgavene har størst betydning for Forsvarets struktur og virksomhet, men utføres bare etter mobilisering.

Kriser kan omfatte en rekke ulike situasjoner, og oppgaven krisehåndtering hører derfor inn under begge hovedkategoriene.

Evnen til å løse Forsvarets oppgaver i fred, krise og krig må baseres på Forsvarets styrkestruktur, styrkenes reaksjonsevne og styrkenes utholdenhet. Oppgavespekteret med invasjonsforsvar som den mest krevende, setter kravene. Det meste av Forsvarets kapasiteter er resultatet av kompetanseoppbygging og investeringer gjennom de siste tiår, men disse kapasitetene eldes naturligvis fra det ene år til det annet. Utvikling og vedlikehold av styrkestrukturen danner derfor grunnlaget for Forsvarets virksomhet i fred. Samtidig skal Forsvarets fredsorganisasjon løse fredstidsoppgavene.

Strukturmål

Den sikkerhetspolitiske og teknologiske utvikling, samt utviklingen av militære kapasiteter i våre nærområder, tilsier endringer av Forsvarets strukturmål sammenlignet med tidligere planer. På kort sikt vil dette berøre blant annet omfanget av det kommende kampflykjøpet og utviklingen av Hæren. På lengre sikt vil tallet på ubåter bli redusert og muligens også antall brigader i Hæren. I forhold til fremtidig styrkestruktur legger regjeringen opp til å prioritere:

• divisjonen, en selvstendig brigade og enkelte mindre enheter i Hæren
• nye fregatter, modernisering av Kystvakten og utprøving av en ny type missiltorpedobåt i Sjøforsvaret
• nye kampfly og kapasiteter for transport og maritim overvåkning i Luftforsvaret
• anskaffelse av personlig utrustning i Heimevernet.

Likevel er Forsvarets moderniseringsbehov omfattende. Dagens materiell og kompetanse har ikke ubegrenset levetid. Dersom vi ikke erstatter materiellet i tide og gjennomfører nødvendig utdanning, trening og øving, vil det oppstå alvorlige svakheter i vårt forsvar. Vi står blant annet foran to store og viktige investeringer for å erstatte henholdsvis gamle fregatter og gamle/tapte kampfly. Siden disse to investeringene må gjennomføres omtrent samtidig, blir investeringsbehovet stort i en periode. Disse prosjektene kan ikke gjennomføres ved å stanse alle andre investeringer i Forsvaret.

Fortsatt omstilling

For å få til denne prioriteringen uten at det går på bekostning av nødvendig modernisering, må det gjennomføres nye omstillingstiltak av Forsvarets virksomhet i fred. Tiltakene vil kunne berøre store deler av organisasjonen, blant annet Forsvarets overkommando; forsvarskommandoene; Hærens distriktskommandoer og utdanningsgarnisoner; Sjøforsvarets distrikter; Luftforsvarets flystasjoner og Heimevernets skoler. En eventuell endring av organisasjons- og styringsformer for støttevirksomheten er også under utredning.

Sammendrag

Jeg innledet dette foredraget med å beskrive de sikkerhetspolitiske utfordringer vi sannsynligvis vil stå overfor i årene fremover. Disse utgjør det sikkerhetspolitiske landskapet vi må manøvrere innenfor i arbeidet for å oppnå våre generelle sikkerhetspolitiske målsettinger.

Jeg har videre beskrevet de forsvarspolitiske målsettinger som det er naturlig å legge til grunn, med tanke på hvordan Forsvaret, som vårt mest sentrale sikkerhetspolitiske virkemiddel, bør anvendes i arbeidet med å nå de overordnede sikkerhetspolitiske målsettingene. I lys av de forsvarspolitiske målsettingene og grunnprinsippene i vårt forsvarskonsept, avledet jeg deretter de mer konkrete oppgaver og krav som naturlig vil påhvile Forsvaret i årene fremover. Tilsammen utgjør dette det helhetlige grunnlaget for utøvelsen av vår sikkerhets- og forsvarspolitikk, og dermed også grunnlaget for Forsvarets virksomhet og innretningen av denne.

Forsvarets rammebetingelser

Forsvaret kan imidlertid ikke sees adskilt fra samfunnet forøvrig. Det er ikke slik at Forsvaret lever sitt eget liv på siden av de grunnleggende endringsprosesser som mer generelt finner sted i våre nasjonale og internasjonale omgivelser. I denne forbindelse kan ikke sikkerhets- og forsvarspolitikken sees løsrevet fra den helhetlige politikk som til enhver tid føres. Her utgjør ikke minst den generelle økonomiske utvikling en helt sentral del av de bredere rammebetingelser Forsvaret må operere innenfor. Selv om makroøkonomiske vurderinger er usikre, særlig på lang sikt, kan det ikke forventes eller legges opp til noen vekst på statsbudsjettets samlede utgiftsside. En ansvarlig og langsiktig økonomisk politikk stiller således fortsatt strenge krav til prioritering innenfor stramme budsjettrammer. Hovedlinjene i sikkerhets- og forsvarspolitikken må derfor trekkes opp ut fra et nøkternt, men tilstrekkelig budsjettnivå. Dette betyr at regjeringen innretter forsvarsplanleggingen mot en reell videreføring av dagens budsjettnivå i de to første årene av kommende fireårs periode og med ½ prosent årlig, reell vekst i de to siste. Regjeringen legger også opp til at deler av kostnadene ved anskaffelsen av nye fregatter finansieres i tillegg til, eller som en ytterligere økning av, forsvarsbudsjettet.

Nærings- og regionalpolitikk

Forsvaret har også en vesentlig næringspolitisk og en regionalpolitisk betydning. Det er et mål at mest mulig av den industrielle verdiskapning som følger av Forsvarets anskaffelser, skal finne sted innenlands. Norsk forsvarsindustri har imidlertid hverken en teknologisk kompetansebredde eller en tilstrekkelig produksjonskapasitet til på egen hånd å forsyne Forsvaret med alt nødvendig materiell i årene som kommer. Norge deltar derfor aktivt i det internasjonale samarbeidet på forsvarsmateriellsektoren. I de tilfeller hvor norsk industri alene ikke har kompetanse eller kapasitet til å dekke forsvarets behov, er det imidlertid likevel en målsetting at norsk industri skal kunne bidra til og nyte godt av anskaffelsene, blant annet gjennom det gjenkjøpsregime som praktiseres. Det vil være en stor utfordring for norsk forsvarsindustri å tilpasse seg endringene i den internasjonale forsvarsindustrien i årene som kommer. Industrien har naturligvis selv hovedansvaret for sine egne strategiske valg i denne sammenheng, men også myndighetene vil ha en viktig rolle å spille ved å legge forholdene til rette for en omstilling av industrien.

Sentrale mål i Regjeringens politikk er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret og utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet. Utviklingen de siste årene har vist at bosettingsmønsteret i en rekke utkantkommuner på sikt kan være truet. For gradvis å snu flyttestrømmen, legger regjeringen vekt på å skape et mer lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i områder med ensidig næringsgrunnlag.

Hensynet til en effektiv organisasjon som kan løse sine oppgaver på en troverdig måte, vil være styrende for organiseringen av Forsvaret. Militær tilstedeværelse har imidlertid verdi i seg selv. Regjeringen vil derfor legge vekt på å opprettholde militær tilstedeværelse i alle landsdeler.

Behovet for fortsatt omstilling av Forsvaret vil imidlertid innebære nye reduksjoner og nedleggelser av virksomhet, som igjen får konsekvenser for berørte kommuner og lokalsamfunn. Regjeringen vil tilstrebe å gjøre omstillingsprosessen i Forsvaret så skånsom som mulig både for Forsvarets personell og for berørte kommuner og lokalsamfunn.

Bygging av nye missiltorpedobåter for Sjøforsvaret

La meg så i denne forbindelse berøre noen forhold av mere lokal karakter. Jeg er kjent med Kværner Mandals stilling i lokalsamfunnet og den betydning bedriften har for hele regionen.

I lys av de siste dagers medieomtale av spørsmålet om anskaffelse av missiltorpedobåter til Sjøforsvaret, finner jeg grunn til å minne om den omtale dette prosjektet er gitt i langtidsmeldingen for Forsvaret. Det fremgår her at en avgjørelse om serieproduksjon vil kunne bli truffet i perioden 1999-2006. Avgjørelsen vil bli fattet på grunnlag av testresultatene som vil fremkomme gjennom utprøving av fartøyet og etter en vurdering av nye missiltorpedobåters relative prioritet i forhold til andre store anskaffelser. Det planlegges således ikke å fatte beslutning om serieleveranse av nye missiltorpedobåter før de operative og økonomiske konsekvenser er nærmere avklart.

Et flertall i Stortinget har i forbindelse med behandlingen av meldingen lagt til grunn at man, under forutsetning av et tilfredsstillende prøveprosjekt, gjennomfører anskaffelsen av nye missiltorpedobåter. Flertallet er videre opptatt av at prisippvedtaket om anskaffelse fattes så tidlig som mulig i langstidsprogramperioden.

Evjemoen

Spørsmålet om Forsvarets tilstedeværelse på Sør- og Vestlandet har ofte vært gjenstand for oppmerksomhet og debatt de siste årene. Virksomheten på Evjemoen har i denne forbindelse spilt en sentral rolle. Både lokalt og regionalt har det vært et sterkt engasjement for å opprettholde og helst øke virksomheten på Evjemoen.

Som tidligere nevnt indikerer langtidsmeldingen at det er nødvendig å fortsette den omstilling av Forsvaret som har vært igang gjennom hele 90-tallet. Dette vil bl a bety at vi fremdeles må se etter muligheter for å redusere antall tjenestesteder.

Under behandlingen av langtidsmeldingen sluttet Stortinget seg til Forsvarskomiteens merknad som sier at det anses nødvendig å opprettholde en tilknytning for landforsvaret på Sør-Vestlandet. En finner det således naturlig at Evjemoen opprettholdes og videreføres som sentrum for en slik tilknytning til denne landsdelen. På det nåværende tidspunkt kan jeg forsikre om at både departement og forsvarsledelse er igang med å vurdere hvorledes dette skal ivaretas. Det pågår bl a for tiden vurderinger av Hærens utdanningsgarnisoner og hvorledes den totale styrkeproduksjon best kan gjennomføres. Jeg ønsker å la dette arbeidet gå sin gang for at det militærfaglige grunnlaget for å fatte beslutninger skal bli best mulig, og vil avvente Forsvarets overkommandos eventuelle forslag om endringer.

I denne prosessen vil vi også tilpasse virksomheten på Evjemoen til Forsvarets behov, samtidig som de distriktspolitiske hensyn vil bli tatt behørig hensyn til.

Sørlandet sjøforsvarsdistrikt, Marvika

Regjeringen tar sikte på å fremme forslag om endringer i Sjøforsvarets organisasjon for Stortinget i løpet av høsten 1998. Hensikten med forslaget er å sikre bedre tilpassing til oppgaver i fred, krise og krig samt å etablere en organisasjon som er tilpasset og i balanse med Forsvarets øvrige organisasjon. En vil også oppnå betydelige driftsreduksjoner gjennom en kostnadseffektiv og framtidsrettet fredsorganisasjon. Forslaget vil medføre endringer i Sjøforsvarets regionale organisasjon, hvilket også vil kunne innebære konsekvenser for statusen til Sørlandet sjøforsvarsdistrikt i Marvika ved Kristiansand.

Avslutning

Den internasjonale utvikling har medført betydelige endringer i Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Endringene vil med stor sannsynlighet fortsette i fremtiden, om enn ikke i samme tempo som i de senere år. I en internasjonal situasjon der sentrale stikkord er usikkerhet og dynamikk, stilles det store krav til utformingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Herunder til det mest sentrale virkemiddel i denne sammenheng, Forsvaret selv.

Forsvaret må tilpasses nye og skiftende utfordringer basert på en evne til fortsatt å kunne løse de tyngste oppgavene, selv om disse i dag heldigvis fremstår som de minst sannsynlige.

Dette krever at Forsvaret innrettes så fleksibelt som mulig, samtidig med at ulike oppgaver og tiltak i størst mulig grad sees i sammenheng. Dette innenfor en kombinasjon av et troverdig nasjonalt forsvar og et aktivt internasjonalt samarbeid i spenningsfeltet mellom kontinuitet og endring. For å oppnå dette ser jeg ingen ansvarlige alternativer til en videreføring av hovedtrekkene i vårt forsvarskonsept basert på et nasjonalt balansert forsvar, alliert samarbeid og samvirke, totalforsvaret og mobilisering basert på alminnelig verneplikt. En opprettholdelse av hovedtrekkene i forsvarskonseptet slik vi kjenner det, dreier seg i bunn og grunn også om å vedlikeholde forsvarsviljen i det norske folk, basert på rotfestede prinsipper om likhet og rettferdighet.

Videreføringen av hovedtrekkene i forsvarskonseptet vil, sammen med den nødvendige omstilling, gjøre oss bedre i stand til å utføre hele spekteret av fremtidige oppgaver på en mer effektiv måte. Dette vil etter mitt syn være den fremste garanti for at Norge vil kunne fortsette å møte de sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer som en usikker internasjonal utvikling skaper, også inn i neste årtusen.

Tusen takk for oppmerksomheten.