Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll

Forsvarets veivalg ved inngangen til et nytt århundre

Oslo Militære Samfund 4. januar 1999

Deres Kongelige Høyhet - ærede forsamling.

Etter en god og fredelig julehøytid vil jeg benytte anledningen til å ønske alle et godt nytt år. Årstallet 1999 tydeliggjør at vi nærmer oss et markert skille i vår tidsregning. Det gir grunnlag for refleksjoner om de store fremskritt - og de store tragedier - som har funnet sted i det århundre og årtusen vi om et knapt år kan legge bak oss. Samtidig er det en følelse av usikkerhet kombinert med håp og tro på hva det kommende århundre vil bringe. Dette gjelder også Forsvarets situasjon og fremtid, som er temaet for mitt foredrag her i kveld.

Jeg har kalt foredraget “Forsvarets veivalg ved inngangen til et nytt århundre”. Det er sagt at fremtiden er et land vi ikke har noe kart over. Uansett hvilken vei vi velger innebærer marsjen fremover at omgivelsene endres. For å fungere effektivt må vi tilpasse oss de nye omgivelsene, - vise evne til forandring og utvikling. Jeg vil i mitt foredrag fokusere på grunnlaget for de veivalg som må tas, og på enkelte områder signalisere hva som etter min mening kreves av endring og utvikling for å kunne møte fremtidens utfordringer.

Under den kalde krigen var sikkerhetspolitikkens mål en stabil maktbalanse i Europa. I dag kan det hevdes at sikkerhetspolitisk stabilitet snarere er et nødvendig virkemiddel for å kunne utvikle økt samarbeid og integrasjon. For NATOs vedkommende har dette betydd en overgang fra den kalde krigens primæroppgave å balansere en konkret militær trussel, til å sikre politisk handlingsrom for det internasjonale samfunn gjennom kollektiv militær styrke. Samarbeidet i NATO er fortsatt preget av betydelig dynamikk, og vitner om at omstillingen av Alliansen langt fra er sluttført. Året 1999 blir et viktig og dimensjonerende år for NATO. Toppmøtet mellom stats- og regjeringssjefene i april vil markere Alliansens 50-års jubileum, men også stake ut kursen for NATO inn i det neste århundre.

Partnerskap for Fred har utviklet seg som et viktig forum for praktisk samarbeid om sikkerhetsspørsmål. Likevel er det nå et klart behov for å føre dette samarbeidet inn i en mer operasjonell fase, ikke minst for de partnerland som ønsker en nærmere tilknytning til NATO. Fra norsk side vil vi satse betydelig, både bilateralt og gjennom NATO , for å bedre partnerlandenes sikkerhetspolitiske situasjon, og derved bidra til å styrke europeisk sikkerhet mer generelt.

I utviklingen av sikkerhetssamarbeidet i Europa er det viktig å etterstrebe en best mulig koordinering og funksjonsfordeling mellom de europeiske sikkerhetsinstitusjonene. Når det gjelder forholdet mellom NATO og Den vesteuropeiske union har utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet, ESDI, kommet i spesiell fokus den senere tid. Norge ser behovet for å styrke de europeiske lands evne til krisehåndtering. Vi legger meget stor vekt på at denne viktige prosessen må utvikles i et sikkerhetspolitisk “arbeidsfellesskap” mellom VEU og NATO. Det vil være meget uheldig, både sikkerhetspolitisk og av rent ressursmessige hensyn, å utvikle parallelle sikkerhetsstrukturer i Europa. Samtidig er det et klart behov for å gå dypere inn i de institusjonelle sider ved den europeiske sikkerhetsstruktur. Vi må erkjenne at dersom utviklingen går i retning av å utvikle en felles europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, vil Norge stå overfor utfordringer av anselige dimensjoner. Jeg vil hevde at denne problemstillingen kan komme til å bli av avgjørende betydning for vårt lands fremtidige sikkerhetspolitiske situasjon. Bare gjennom en meget aktiv deltagelse i relevante fora, i NATO og VEU, kan vi bidra til å sikre at våre interesser ivaretas.

En helt sentral del av prosessen i NATO fram mot årets toppmøte i Washington er gjennomgangen av det strategiske konsept. Konseptet skal gi det politiske grunnlag for hvordan NATO-samarbeidet bør innrettes, og er det øverste styringsdokument for den militære planleggingen i Alliansen. Det oppdaterte konseptet vil reflektere NATOs tilpasning til de store sikkerhetspolitiske endringene som har funnet sted siden 1991, da konseptet sist ble gjennomgått. Samtidig er det svært viktig for Norge at konseptet bekrefter NATOs rolle som kollektiv forsvarsallianse. Det synes også å være bred enighet om dette i NATO. Skal NATO kunne videreutvikle det sikkerhetspolitiske samarbeid med partnerland, og bestå som et stabiliserende element i det euro-atlantiske området, må dette skje med basis i en troverdig militær evne til kollektivt forsvar. Hvis denne evnen skulle svekkes, tror jeg man vil oppleve at både NATOs indre samhold og diplomatiske gjennomslagskraft vil bli sterkt skadelidende.

Det er også allmen enighet om at NATOs nye oppgaver tilknyttet fredsoperasjoner og partnersamarbeid må gis en mer fremtredende plass. Den nærmere avveining mellom de tradisjonelle og de nye oppgavene gjenstår imidlertid å avklare. Likeledes må det avklares hvordan NATOs nye oppgaver skal formuleres, og hva slags forpliktelser medlemslandene skal ha til å delta i krisehåndtering og internasjonale fredsoperasjoner. Fordi hver enkelt situasjon vil være spesiell, og involvere ulike aktører, ønsker vi primært å vurdere den enkelte operasjon før vi tar stilling til eventuell norsk deltakelse. Fra amerikansk side er det fremlagt et ambisiøst forslag til program for videreutvikling av Alliansens militære styrker for å møte fremtidens utfordringer. Forslaget omfatter både Alliansens kollektive forsvar og oppgaver utenfor NATOs primære ansvarsområde. Fra norsk side er vi positivt innstilt til at NATO skal kunne påta seg oppgaver av sistnevnte type, men vi ønsker ikke at de skal ha samme grad av forpliktelse som det kollektive forsvar av medlemslandene. Dette fordi NATOs rolle som kollektiv forsvarsallianse er selve grunnlaget for disse andre oppgavene.

NATO har som kjent påbegynt arbeidet med å innføre den nye kommandostrukturen. Dette er en meget omfattende prosess som først vil være avsluttet våren 2003. Norge vil inngå i den nye regionale Nordkommandoen, med hovedkvarter i Brunssum, Nederland. På det sub-regionale nivå vil det være både grenvise kommandoer for sjø- og luftstyrker, og felles kommandoer for ledelse av operasjoner som involverer alle forsvarsgrener. Avklaring av ansvars- og rollefordeling mellom disse to typene hovedkvarter på samme nivå har vært en vanskelig prosess. Vi har kjempet hardt for at felleshovedkvarteret på Jåtta skulle få beholde et overordnet ansvar for å koordinere og lede eventuelle militære operasjoner i Norge og norske nærområder. Min overbevisning er at den løsning vi kommer fram til vil sikre at våre nasjonale interesser blir godt ivaretatt.

Samtlige NATO-land har nå ratifisert tiltredelseserklæringen for Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk. De tre landene vil formelt bli tatt opp som medlemmer av Alliansen før toppmøtet, trolig i mars. Når det gjelder ytterligere utvidelse av Alliansen vil det neppe bli utstedt nye invitasjoner ved vårens toppmøte. Det er gitt uttrykk for at Alliansen i stedet bør konsentrere seg om å integrere de tre nye landene. Dette er et synspunkt som støttes fullt ut fra norsk side. Det er imidlertid enighet om å videreføre “åpen dør”- politikken. En beslutning om å invitere flere land vil basere seg på en helhetlig sikkerhets- og forsvarspolitisk vurdering. Norske interesser tilsier at denne prosessen også må omfatte vurdering av stater i Nord-Europa.

Forholdet til Russland utgjør en sentral dimensjon i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Fra norsk side er ambisjonen å gi prioritet til kontakt og samarbeid med russiske militære myndigheter, ikke minst gjennom Partnerskap for Fred. Norge ønsker å spille en aktiv rolle i arbeidet med å utvikle forbindelsene mellom Russland og de vestlige land, også på det forsvarsrelaterte området. Den økonomiske krisen i Russland kompliserer imidlertid kontakt og samarbeid på forsvarsområdet. Ressursmangelen har også hatt omfattende konsekvenser for det russiske forsvaret, ikke minst har det medført en betydelig endring i landets konvensjonelle styrker. Dette har resultert i en relativt sett sterkere vektlegging av de strategiske styrkene. De strategiske sjøstyrkene, som i særlig grad befinner seg i det russiske Nordområdet, vil derfor fortsatt spille en sentral militær rolle for Russland.

De sikkerhets- og forsvarspolitiske forbindelsene mellom Norge og Russland viser positive utviklingstrekk, blant annet gjennom de nå årlige tiltaksplanene for kontakt og samarbeid som inngås mellom Forsvarsdepartementet og Russlands forsvarsministerium. Jeg vil derimot ikke legge skjul på at det også eksisterer uoverensstemmelser mellom Norge og Russland på enkelte områder. I år vil Norge arrangere en øvelse i Finnmark med enheter fra allierte og partnerland samt deltagelse fra frivillige humanitære organisasjoner. Russland har så langt avslått invitasjonen til å delta, og gitt klart uttrykk for misnøye med at det avholdes øvelser så nær den russiske grensen. Et annet vanskelig tema er reforhandlingen av CFE-avtalen, hvor Norge og Russland har motstridende syn på det for oss svært viktige flankespørsmålet.

St meld nr 22 Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling beskriver Forsvarets rolle i norsk sikkerhetspolitikk og definerer Forsvarets oppgaver. Oppgavene spenner over hele spekteret fra fred til krise og krig, og angir en bred innretning av Forsvaret. Ved Stortingets behandling av Langtidsmeldingen fikk Regjeringen tilslutning til denne linjen. Denne enigheten betyr at Langtidsmeldingens hovedretningslinjer ligger fast som planforutsetning.

St meld nr 22 understreker at hovedlinjene i forsvarspolitikken må trekkes opp ut i fra en stram økonomisk politikk. Regjeringen legger til grunn at forsvarsplanleggingen innrettes mot en reell videreføring av dagens budsjettnivå i de to første årene av fireårs perioden, og med ½ % årlig vekst i de to siste årene. Den økonomiske situasjonen Regjeringen stod ovenfor ved utarbeidelsen av forsvarsbudsjettet for 1999 var - og er fortsatt - preget av lav oljepris, vanskeligheter i asiatisk og russisk økonomi og press mot den norske kronen. Regjeringens mål er å stabilisere norsk økonomi samt en senking av rentenivået, og det var avgjørende når valg av virkemidler stod på dagsorden i forbindelse med fremleggelsen av budsjettforslaget. Regjeringen valgte derfor som kjent i sitt forslag til statsbudsjett for 1999 å foreta en betydelig økonomisk innstramming. Dette innebar at ulike samfunnssektorer - også forsvarssektoren - måtte bidra med sitt for å kunne holde statens samlede utgifter innenfor en akseptabel totalramme. Som forsvarsminister er jeg imidlertid glad for at budsjettbehandlingen i regjeringsfraksjonen og budsjettforliket i Stortinget førte til et vedtatt budsjett som gjør at Forsvaret neste år stort sett vil ligge på det ressursnivå som Langtidsmeldingen forutsetter.

Gjennom Langtidsmeldingen og Tilleggsmeldingen - St meld nr 23 (1998-99) om Forsvarets investeringsprofil - har Regjeringen vært opptatt av å legge forholdene til rette for en fremtidig balansert utvikling av Forsvaret. Dagens situasjon er at det over tid har utviklet seg en dobbelt ubalanse mellom

• ressursforbruket til henholdsvis drift og investering, og mellom
• tilgjengelige ressurser og Forsvarets oppgaver/struktur.

Årsakene til at denne ubalansen har oppstått er hovedsakelig at

• Forsvaret ikke har maktet å nå sine egne mål med hensyn til effektivisering og innsparing, og at
• man fra politisk side ikke har fulgt opp vedtatte langtidsplaner gjennom de årlige budsjettbevilgninger.

Å gjenopprette balansen på disse viktige områdene vil være Forsvarets viktigste utfordring de kommende år. Dette syn deles både av Forsvarets politiske og militære ledelse.

Den første hovedutfordringen er altså å finne en rimelig balanse mellom driftsnivå og investeringer. Investeringsplanene er sårbare overfor driftsutviklingen, og det er en forutsetning at Forsvaret klarer å stabilisere driftskostnadene på et forsvarlig nivå. Etter mitt syn gir både Langtidsmeldingen og Tilleggsmeldingen sterke signaler om at det fortsatt må utvikles og gjennomføres driftsbesparende tiltak som kan motvirke et stort kostnadspress på driftssiden. Jeg vil illustrere med noen enkle tall. Langtidsmeldingen legger opp til en mindre vekst på driftsbudsjettet i fireårs perioden 1999-2002, med en utflating av veksten fra og med 2003. Hvis vi i åtteårs perioden 99-06 får en gjennomsnittlig årlig driftsvekst på eksempelvis 1,5 %, vil driftsbudsjettet måtte tilføres i underkant av 5 milliarder kroner mer enn hva Langtidsmeldingen legger opp til. Dette tilsvarer omlag 40% av hva fregattanskaffelsen vil koste. Jeg legger derfor stor vekt på at nivået på driftsbudsjettet ikke må få utvikle seg i feil retning. Jeg er overbevist om at det fortsatt er mange steiner som kan snus i vår streben etter å få kontroll med driftsutgiftene. Arbeidet med disse endringene krever en kontrollert offensiv tilnærming og fremdrift.

Den andre hovedutfordring Forsvaret står overfor er som nevnt balansen mellom Forsvarets oppgaver og de ressurser som stilles til rådighet. Forsvarssjefen har i sitt vedlegg til Langtidsmeldingen sagt at Forsvarets hovedoppgave - invasjonsforsvar i én landsdel - ikke kan videreføres i særlig lang tid med den budsjettprofilen meldingen legger opp til. Han har varslet at han i løpet av 1999 vil se nærmere på forholdet mellom ambisjonene og de planlagte ressursmessige rammebetingelsene. Problemstillingen vedrørende ambisjonsnivået “Invasjonsforsvar” vil også være et sentralt element for en fremtidig forsvarskommisjon. Jeg anser det imidlertid for lite aktuelt med en ny forsvarskommisjon i inneværende planperiode. Invasjonsforsvar vil derfor fortsatt være styrende, men det kan bli nødvendig med en nærmere vurdering - og evt justering - av begrepets innhold og konsekvenser.

For å sikre evnen til å møte de nye utfordringene som framtiden vil bringe, må Forsvaret arbeide videre med endring og utvikling av sin virksomhet. Inndelingen i forsvarsgrener og fagsektorer må ikke være til hinder for å skape løsninger som gir en mer kostnadseffektiv organisasjon. Enheter må vurderes ut fra deres bidrag til å nå Forsvarets mål, ikke for deres individuelle produksjon eller fortjeneste. Som forsvarsminister er det mitt ansvar å gå i bresjen for å få gjennomslag for de politisk vanskelige tiltak som må til for at Forsvaret skal utvikle seg i den retning Langtidsmeldingen legger opp til. Jeg er innstilt på å gå de runder som må til, både på det regionalpolitiske nivå og selvfølgelig i Stortinget, for at de langsiktige og overordnede forsvarspolitiske mål skal nås. Jeg er forberedt på at det vil være nødvendig å ta avgjørelser som ikke vil være like populære i alle leire.

De saksforberedelser som gjøres før en organisasjonsendring når beslutningspunktet viser seg ofte å være en meget tidkrevende prosess. Saker som omhandler endringstiltak skaper ofte frustrasjon og motkrefter, og det klages på manglende innsyn og medbestemmelse. Forsvarsdepartementet har derfor igangsatt en vurdering av mulighetene for å forbedre de militærfaglige saksforberedelser og departementets behandlingsrutiner. Viktige kriterier for å bedre prosessen må være å redusere unødig tidsforbruk og uro, skape større helhet i vurderingene samt bedre kvaliteten på beslutningsgrunnlag og arbeidsmetoder.

Store organisasjonsendringer er vanskelige og krevende prosesser. Noen vil si at nå trenger Forsvaret ro til å “samle seg” før man marsjerer videre. I en hver fremtidsrettet og levende organisasjon må imidlertid organisasjonsutvikling være en naturlig prosess. Vi må skape en bedriftskultur som er i stand til å holde aktiviteten under kontroll samtidig som vi gjennomfører en kontinuerlig utvikling. Forandringer blir ofte oppfattet som trusler når de foreslås av andre. Muligheter blir de først når vi selv tar initiativet. Derfor er det viktig at alle i Forsvaret settes i stand - og gis anledning - til å engasjere seg i forbedringsarbeidet på en aktiv måte. Selv anser jeg dette som min viktigste oppgave i tiden som kommer.

Forsvaret har gjennomført betydelige endringer de siste årene, og da spesielt på de regionale og lokale plan. Dette må fortsette, men samtidig er det helt nødvendig å fokusere sterkere på behovet for forandring i Forsvarets øverste ledelse. Dette er nødvendig for å legitimere endringsprosessen. Vi kan ikke fortsette forandringene i Forsvarets ytre ledd og samtidig la den sentrale ledelsen forbli urørt. Departementet og Forsvarets overkommando vil derfor videreføre arbeidet med revisjonen av Forsvarets ledelsesapparat. Dette omfatter blant annet forholdet mellom departementet og Forsvarets militære organisasjon, generalinspektørenes plassering og rolle, vår militære kommandostruktur og forsyningskommandoene. Det kan stilles spørsmål ved om dimensjonene på dagens ledelsesapparat står i et rimelig forhold til den struktur og aktivitet som skal ledes i fremtiden. Videre kan det være ønskelig at overkommandoens fellesstab har en sterkere posisjon og evne til å foreta helhetlige vurderinger og prioriteringer med utgangspunkt i Forsvarets oppgaver.

Det norske forsvaret er et vernepliktsforsvar, det vil det også være i overskuelig framtid. Vi må derfor skjøtte verneplikten på en god måte for å holde ordningen i hevd. Det innebærer ikke at vi skal frede alle sider av verneplikten, eller unnta den fra tiltak som gir kostnads-effektivisering. Tvert i mot, jeg tror ikke det er mulig å rasjonalisere driften i Forsvaret uten at dette også får konsekvenser for verneplikten. Vi må derfor se på hvordan vi kan gjøre førstegangstjenesten bedre, både med hensyn til tjenestens innhold og med tanke på å redusere totalutgiftene knyttet til ordningen. Diskusjonen om differensiert tjenestemønster må videreføres. Dette vil ikke nødvendigvis samsvare med alle målene vi har satt oss for verneplikten i Langtidsmeldingen, men er kanskje en forutsetning for at vi skal kunne nå de viktigste av dem.

Internasjonale operasjoner blir en stadig viktigere del av Forsvarets virksomhet. Grunnet rekrutteringsproblemer besluttet vi i fjor å avslutte vårt bataljonsengasjement i UNIFIL i Libanon etter vel 20 års tjeneste. Det er imidlertid bred politisk enighet om at Norge bør opprettholde et betydelig bidrag til internasjonale fredsoperasjoner også i fremtiden. Forsvarsdepartementet vil i samarbeid med Forsvarets overkommando utarbeide en stortingsmelding om internasjonale operasjoner. Den skal redegjøre for hvordan vi kan organisere og utvikle våre ressurser, herunder også personellmessige forhold med vekt på ressursutnyttelse og kompetanseoverføring. En politisk utfordring i stortingsmeldingen er å synliggjøre sammenhengen mellom vårt nasjonale og internasjonale engasjement. Uten et robust nasjonalt forsvar vil vi ikke være i stand til å gjøre en innsats internasjonalt over tid, hverken kvantitativt eller kvalitativt. Samtidig er den kompetanse og erfaring vårt personell opparbeider seg under oppdrag ute av meget stor verdi for den jobben de skal gjøre hjemme. Vi legger stor vekt på at fremtidens struktur for generering av styrker til internasjonale operasjoner skal være tett innarbeidet i hjemmestrukturen. Jeg har derfor også bedt om en vurdering av blant annet 6. Divisjon som fremtidig ressurskilde for internasjonale operasjoner. Stortingsmeldingen skal legges fram i mai i år.

Deltakelsen i den NATO-ledede operasjonen i Bosnia-Hercegovina - kjent som SFOR - er i dag det største og viktigste av Norges bidrag til internasjonale operasjoner. Det nåværende mandatet for SFOR er ikke tidsbegrenset, men gjenstand for regelmessige vurderinger som skal gi grunnlag for eventuelle justeringer. Norge har også bidratt aktivt i forbindelse med NATOs og OSSEs engasjement i Kosovo. Det betydelige norske engasjement i OSSEs verifikasjonsstyrke i Kosovo er blitt muliggjort ved Forsvarets støtte. Norges NATO-bidrag i forbindelse med Kosovo-krisen har vist vår solidaritet innad i Alliansen. Samtidig er vår medvirkning synlige bidrag til internasjonal fred og stabilitet mer generelt. Vårt engasjement på Balkan omfatter også Makedonia. Regjeringen besluttet i fjor å imøtekomme FNs forespørsel om en økning i vår deltakelse i UNPREDEP. Siden i fjor høst har vi deltatt i denne operasjonen med et geværkompani, som opererer innenfor rammen av en nordisk bataljon.

Så noen ord om Forsvarets materiellanskaffelser. For å gjennomføre ambisjonene i Langtidsmeldingen legger Regjeringen opp til at omlag 55 milliarder kroner skal benyttes til materiellinvesteringer fram til år 2006. Det skal i denne perioden gjennomføres eller startes opp flere store materiellprosjekter som er av stor betydning såvel militært som politisk. Fregattene er et viktig virkemiddel i utøvelsen av overvåkning, suverenitetshevdelse og krisehåndtering i våre havområder. Dagens evne til å utføre denne virksomheten i Barentshavet er begrenset. Norske havområder er rike på ettertraktede ressurser som fisk og olje. På denne bakgrunn er det viktig for Norge å sikre seg politisk handlefrihet i situasjoner hvor sentrale norske interesser kan komme under press.

De store materiellprosjektene kan imidlertid ikke stanse all annen investeringsvirksomhet i Forsvaret. Derfor er det viktig at prosjektene til enhver tid er under nøye styring og kontroll. En annen stor utfordring blir å følge med i den internasjonale teknologiske utvikling. Teknologisk fornyelse er nødvendig, ikke bare med hensyn til vår egen forsvarsevne, men også for å kunne være en effektiv deltager i internasjonale militære operasjoner.

Det er en overordnet målsetting at en størst mulig andel av de kommende materiellanskaffelser skal komme norsk industri og næringsutvikling til gode. Forholdene må legges til rette for de deler av industrien som anses som kritiske for å møte fremtidige behov. På flere områder har Forsvaret bidratt til å bygge opp kompetanse gjennom langsiktig og målrettet satsning på forskning og utvikling av nytt materiell. Vi må søke å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å videreutvikle disse områdene. Den pågående restruktureringen av forsvarsindustrien i Europa vil få stor betydning også for norsk forsvarsindustri. Vi har som målsetting å bidra til at norsk forsvarsindustri kan posisjonere seg i forhold til denne prosessen. I denne forbindelse utøver Forsvarsdepartementet et aktivt næringspolitisk engasjement. Vi fremla i 1995 en næringspolitisk strategi for Forsvarets kommende anskaffelser, og sist år presenterte vi en nasjonal strategi for norsk forsvarsindustri. Vi arbeider nå med oppfølgingen av disse strategiene.

Hærens styrkestruktur er organisatorisk sett i hovedsak på plass. Det vil imidlertid ta tid å tilføre avdelingene det nødvendige materiell og fornye hovedmateriellet etter hvert som det blir foreldet. Hærens videre utvikling må skape grunnlag for en struktur som er mer fleksibel, og som legger forholdene til rette for en rask reaksjonsevne.

Anskaffelsen av Sjøforsvarets fregatter vil skje i internasjonal konkurranse, og hensynet til kvalitet og pris blir avgjørende for vårt valg. Jeg legger stor vekt på at dagens kostnadsramme for fregattprosjektet holdes - om nødvendig gjennom å redusere antall fartøyer. Det vil imidlertid ikke være aktuelt å redusere antallet til mindre enn fem fartøy. Uavhengig av om et norsk eller utenlandsk fartøyskonsept velges vil ringvirkningene for norsk forsvarsindustri og næringsliv bli betydelige. Fregattanskaffelsen vil bli fremmet for Stortinget i løpet av året, og primært i løpet av Stortingets vårsesjon.

Regjeringen har i St meld nr 22 varslet en mulig beslutning om anskaffelse av nye missiltorpedobåter av SKJOLD-klassen i løpet av perioden 1999-2006. En flertallsmerknad i forsvarskomiteens innstilling ønsket imidlertid et prinsippvedtak om serieproduksjon så tidlig som mulig, med sikte på bevilgninger over de årlige budsjetter fra år 2000. Med bakgrunn i den begrensede handlefrihet som rår i de nærmeste årene, vil dette etter Regjeringens vurdering bare være mulig dersom ekstra midler tilføres, eller andre prosjekter nedprioriteres. Regjeringens planforutsetning er nå at serieproduksjon av MTBene tidligst skal starte opp i 2003. Dette synspunktet er lagt frem i stortingsmeldingen om Forsvarets investeringsprofil som Stortinget skal behandle i denne vårsesjonen.

Kystvaktens evne til å løse sine oppgaver er planlagt styrket gjennom oppdatering av fartøyene av NORDKAPP-klassen og anskaffelse av et nytt isforsterket fartøy. Den stramme budsjettsituasjonen for 1999 har gjort det nødvendig å utsette anskaffelsen av det nye fartøyet inntil videre. Regjeringen vil vurdere en eventuell utvidelse av prosjektet med hensyn til kostnadsøkning samt oppstart av anskaffelsen i forbindelse med budsjettåret 2000.

Luftforsvaret vil i perioden bli kvalitetsmessig styrket gjennom anskaffelse av kampfly til erstatning for utfasede F-5 og tapte F-16. Også dette materiellprosjektet vil bli fremlagt for Stortinget i løpet av 1999. Kostnadsrammen er i planleggingsfasen blitt noe redusert, og det kan også komme på tale å forskyve innfasingstidspunktet dersom budsjettforutsetningene i Langtidsmeldingen ikke følges.

La meg så omtale enkelte av de personellpolitiske utfordringer Forsvaret står overfor. De to siste årene har personellpolitikken i Forsvaret kommet sterkt i fokus. Årsaken har først og fremst vært at Forsvaret har opplevd en økende avgang av personell med viktig kompetanse, hovedsakelig på grunn av et ekspansivt arbeidsmarked. Utfordringen har derfor vært å komme frem til en helhetlig personellpolitikk, og dette synes jeg vi er på god vei til å oppnå. Både Langtidsmeldingen og Forsvarssjefens oppfølging gjennom Forsvarets personellhåndbok viser at vi tar personellpolitikken alvorlig. Dyktig personell med relevant kompetanse er en forutsetning for en effektiv utnyttelse av våre materiellinvesteringer. Det som nå gjenstår er å rotfeste denne politikken i alle ledd i Forsvaret, og omsette ord til handling. Den tilbakemelding jeg har fått både fra de tillitsvalgte og personellkorpset for øvrig, tyder på at forutsetningene for å lykkes absolutt er til stede.

Våre sivilt tilsatte gir fra tid til annen uttrykk for at deres posisjon i Forsvaret ikke synes å være like sterk som de militært tilsatte. En av årsakene er at de sivilt tilsatte har et beskjedent antall ledere i høyere stillinger. Det bør være muligheter for å sikre de sivile bedre karrieremuligheter. Jeg har derfor bedt Forsvarets overkommando å kartlegge hvilke av dagens militære lederstillinger som også kan besettes av sivile.

I året som gikk har det vært en tildels heftig diskusjon rundt offiserenes deltakelse i den forsvarspolitiske debatt. Mitt utgangspunkt er at jeg ønsker en sterkere deltakelse fra offiserene i debatter om forsvarspolitiske spørsmål, og i samfunnsdebatten forøvrig. Jeg tror at offiserene som samfunnsgruppe vil kunne berike denne debatten. Offiserene skal selvsagt kunne utøve sine demokratiske rettigheter på lik linje med andre samfunnsborgere, men det er allikevel visse hensyn som må iakttas.

Mange spør seg hvor grensen går for hva man kan uttale seg om, og når man kan ytre seg om forsvarspolitiske saker. En slik grense er det ikke mulig, og kanskje heller ikke ønskelig å trekke. Det finnes heller ikke noe detaljert regelverk som regulerer embets- eller tjenestemenns rett til å ytre seg om saker innenfor eget arbeidsområde. Det er imidlertid en kjensgjerning at når man skal ytre seg om forsvarspolitiske spørsmål stilles det større krav til aktsomhet for departementets embets- og tjenestemenn, samt høyere militære sjefer, enn for andre i vår organisasjon. Det vil måtte utvises varsomhet med å uttale seg om saker med politisk tilsnitt som hører inn under eget arbeidsområde. Det er åpenbart at når beslutninger er fattet må man vise tilbørlig respekt for disse. Det handler også om behovet for å fremstå som en ryddig organisasjon utad. Men prosessene som har gått forut for disse beslutningene må være så åpne som mulig, og sørge for at alle relevante forhold belyses. De berørte må føle at deres syn blir undergitt seriøse vurderinger.

La meg som en avslutning gjenta hva jeg innledet med. Forsvarets fremtidige effektivitet og oppslutning i samfunnet er avhengig av vår evne til å tilpasse oss den verden og de omgivelser vi lever i. Med hensyn til hvor vi skal - målet for Forsvarets virksomhet - er det bred politisk enighet om at Norge trenger et godt utrustet forsvar preget av kvalitet, og som er i stand til å løse sine oppgaver i fred, krise og krig. Noe annet har vi ikke råd til.

Fremtidens utfordringer er mange, men etter mitt syn er det spesielt fire hovedområder som vil stå i fokus og kreve Forsvarets oppmerksomhet. Disse er

• utviklingen i NATO
• norsk deltakelse i internasjonale operasjoner
• driftsproblematikken, herunder den doble ubalansen, og
• den materiellmessige investering og utvikling.

Disse utfordringene, sammen med det ambisjonsnivå som St meld nr 22 legger opp til, innebærer at Forsvarets personell har store og interessante oppgaver foran seg. Det er sagt at den som oppfatter fremtiden som en motvind, går i gal retning. Mottoet for vårt arbeid inn i det nye århundret må derfor være et forsvar i forandring og utvilkling.

Takk for oppmerksomheten.