Forsvarsminister Eldbjørg Løwers foredrag på Felleskonferansen 99 på Akershus festning 30. oktober 1999:

Internasjonale operasjoner - en utfordring for forsvaret

1. Innledning:

Ettersom jeg forstår er hovedmålsettingen med Felleskonferansen 99 å rette søkelyset mot de krav Forsvaret står overfor i forbindelse med deltakelse i internasjonale operasjoner, på de utfordringer som ligger i dette og på hvordan disse bør søkes løst. Jeg vil derfor takke for denne muligheten til å si noen ord om dette tema.

Først litt om hvordan jeg vil legge opp foredraget.

Innledningsvis ønsker jeg å si noe om hvorfor Norge bør delta i internasjonale operasjoner. I denne sammenheng skjønner jeg at mange spør seg selv om det kan være riktig å risikere livet til unge soldater i tjeneste utenfor egne grenser, og hvorfor bør vi bruke betydelige ressurser på slike oppgaver? Jeg vil i denne delen av foredraget komme inn på betydningen av sentrale utviklingstrekk i våre internasjonale omgivelser. Jeg vil også komme inn på den tradisjonen Norge har for å delta med militære styrker for aktivt å bidra til å forhindre eller løse internasjonale kriser og konflikter.

I oppfølgingen til dette vil jeg forsøke å si noe om hvordan Regjeringen mener denne oppgaven bør løses. I denne forbindelse vil jeg ta for meg en del av hovedpunktene i St meld 38 – Tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner. Blant annet vil jeg redegjøre for meldingens målsetting og ambisjonsnivå, forholdet til andre omstillingsprosesser i Forsvaret, og til slutt forslaget til rekrutteringskonsept og hovedprinsipper for finansiering.

Ettersom dette også er en nordisk felleskonferanse vil jeg avslutningsvis komme med noen betraktninger om hvilken betydning vår tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner vil kunne få for det nordisk samarbeid på dette området.

2. Hvorfor bør Norge delta i internasjonale operasjoner?

Viktige sider ved internasjonal politikk er betydelig endret de siste 10 årene. Dette gjelder spesielt de sikkerhetspolitiske utfordringer og potensielle trusler i vår del av verden. Stikkord i denne sammenhengen er Jernteppes fall, Sovjetunionens sammenbrudd, demokratiseringen i det tidligere Øst-Europa og de siste års betydelige nedrustning i Europa. Endringene har medført at faren for et storstilt angrep mot Nord-Europa er så godt som fraværende på kort og mellomlang sikt.

Samtidig har vi vært vitne til at nye konflikter har blusset opp på Balkan og ført til oppløsningen av Jugoslavia. Borgerkrigens ufattelige lidelser, spesielt i Bosnia, gjorde at det internasjonale samfunnet - inkludert Norge - følte en forpliktelse til å få slutt på krigen. De første famlende stegene på Balkan avdekket at verken FN, eller senere NATO, var forberedt på å møte disse utfordringene på en tilfredsstillende måte.

På NATO-toppmøte som ble avholdt i Washington i våres, ble et revidert strategisk konsept for Alliansen vedtatt. Det nye konseptet legger gjennomgående stor vekt på den endrede sikkerhetspolitiske situasjon og det brede spekter av oppgaver og utfordringer som NATO vil kunne bli stilt overfor i fremtiden.

Mer konkret har dette gitt seg utslag i at hovedfokus i det nye konseptet har forskjøvet seg i retning av nye oppgaver for NATO og behovet for å kunne løse disse på en effektiv måte. Det fremgår blant annet av det reviderte strategiske konsept at internasjonal krisehåndtering også utenfor Alliansens kjerneområde, vil være en av NATOs fundamentale oppgaver.

De tradisjonelle aspektene knyttet til alliansesamarbeidet, som evnen til å avskrekke og forsvare medlemslandene mot enhver form for aggresjon, opprettholdelse av forsterkningskapasiteter, det transatlantiske samarbeidet og videreføring av en integrert militært struktur og en felles forsvarsplanlegging i fredstid, fremstår fortsatt som dimensjonerende for forsvarssamarbeidet. I større grad enn tidligere beskrives disse oppgavene imidlertid som forutsetninger for å kunne løse summen av NATOs oppgaver, fremfor å være det eneste hovedrasjonale for forsvarssamarbeidet.

Ventelig vil fredsoperasjoner bli tillagt stadig større vekt i NATO i årene fremover. I lys av blant annet denne erkjennelse, og andre nye elementer i Alliansens strategiske konsept, er NATOs styrkestruktur i dag under sterk omforming. Gjennomgående understrekes behovet for mer fleksible og integrerte militære strukturer som skal kunne brukes til en rekke ulike formål, med større vekt på multinasjonalitet og nødvendigheten av å videreutvikle utvalgte militære kjernekapasiteter. Således må vi kunne si at det oppdaterte strategiske konseptet i stor grad er farget av det amerikanske “Defence Capabilities Initiative”.

Dette initiativet innebærer at Alliansens militære styrker blant annet skal gjøres mer mobile, fleksible, og utholdne, samt at deres overlevelsesevne og evne til operativt samvirke skal forbedres. Disse kravene vil bety større vekt på styrker med:

• kort reaksjonstid,
• moderne utstyr tilpasset samarbeid med større flernasjonale enheter,
• evne til potensielt å operere langt unna nasjonalt territorium, og innenfor et bredt spekter av operasjonstyper.

I sum reiser dette betydelige utfordringer for det norske forsvar som baserer seg på verneplikt, mobilisering, frivillighet ved operasjoner i utlandet, og som primært er rettet inn mot beskyttelse av eget territorium innenfor rammen av et totalforsvarskonsept.

Konsekvensene av denne utviklingen er at Norge i fremtiden vil måtte være beredt til å bistå aktivt i sikkerhetspolitiske konflikter og eventuelle kriser som Alliansen er engasjert i, dersom vi skal forvente alliert hjelp når våre interesser står på spill. Dette innebærer at Norge i større grad må være forberedt på å delta i militære operasjoner, også utenfor vårt eget nærområde.

Selv om den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder i dag må kunne betegnes som positiv, og det ikke foreligger noen militær trussel mot Norge, kan vi likevel identifisere et bredt spekter av potensielle fremtidige trusler av begrenset art. Jeg kan her blant annet nevne trusler mot olje- og gassinstallasjonene på norsk sokkel, mot vår handelsflåte, eller mot begrensede mål på norsk territorium, som følge av regionale konflikter også utenfor vårt nærområde. I tillegg vil det eksistere en potensiell fare for konflikt som følge av manglende internasjonal anerkjennelse av norsk ressursforvaltning i Vernesonen rundt Svalbard. For å møte disse utfordringene må Norge sikre seg en tilpasset militær evne som i ytterste konsekvens må være forberedt på å forsvare norske interesser. Dette vil blant annet kreve styrker med rask reaksjonsevne, moderne utstyr og tilstrekkelig trening til å kunne operere effektivt allerede i fredstid og i kriser.

Min begrunnelse for hvorfor Norge bør delta i internasjonale operasjoner baserer seg også på en langvarig tradisjon for internasjonal solidaritet. Norge har i en årrekke deltatt med militære styrker for aktivt å bidra til å forhindre eller løse internasjonale kriser og konflikter. Samtidig har vi lagt stor vekt på å sikre stabilitet i våre egne nærområder og opprettholde et troverdig nasjonalt forsvar. Å forfølge begge disse målsettinger er svært ressurskrevende. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon gjør det mulig å kombinere målsettingene, ved å etablere et sett av styrker til bruk i utlandet, som også inngår som et sentralt element i det nasjonale forsvar. På denne måten forsterkes begge hovedpilarer i Forsvarets virksomhet, og også det bidrag våre NATO-allierte forventer av oss. Med dette vil vi dessuten bidra til felles innsats og til fordelingen av byrder i NATO, hvor krisehåndtering også utenfor de alliertes kjerneområde i dag er definert som en hovedoppgave. På denne måten styrker vi samtidig muligheten for selv å få alliert støtte dersom det skulle bli nødvendig. Endelig vil norsk deltagelse i internasjonale operasjoner bedre samvirket ved militære operasjoner i NATO og styrke vårt eget nasjonale forsvar. I Stortingsmelding nr 38 (1998-99) foreslår regjeringen på denne bakgrunn opprettelsen av ”Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner”.

3. St meld nr 38

Før jeg går nærmere inn på Stortingsmelding 38 ønsker jeg å si noen ord om den politiske bakgrunnen for meldingen.

Når det gjelder vår evne til å stille med styrker i internasjonale militære operasjoner varslet Regjeringen i siste langtidsmelding for Forsvaret at den ville legge frem en stortingsmelding om dette i årets vårsesjon. Jeg har registrert at det er bred politisk enighet om å styrke Norges evne til å delta i internasjonale militære operasjoner og alliert samvirke i NATO. Det er også bred politisk enighet om å opprettholde de tre andre grunnpilarene i vårt forsvarskonsept - verneplikten, totalforsvaret og et nasjonalt balansert forsvar. Dette ble slått fast ved Stortingets behandling av langtidsmeldingen. Det er regjeringens oppfatning at aktiv oppfølging av Forsvarets ulike oppgaver hjemme og ute, dvs nasjonalt og internasjonalt, vil være gjensidig styrkende, og at disse to målsettingene derfor ikke står i et motsetningsforhold til hverandre.

Samtidig er det en kjensgjerning at Forsvaret står overfor betydelige utfordringer og forandringer i tiden fremover. Vurderinger av hvordan disse forandringene best kan gjennomføres, bør ta utgangspunkt i en helhetlig gjennomgang av Forsvarets oppgaver, og ikke bli ensidig bundet av beslutninger på et isolert saksfelt, som for eksempel økt deltagelse i internasjonale militære operasjoner. Det sentrale utgangspunktet i meldingen om internasjonale operasjoner er derfor å skissere hvilke typer styrker vi har behov for når det gjelder vår fremtidige deltagelse i utlandet, og hvordan styrkene kan opprettes og opprettholdes, men uten å legge avgjørende føringer på hvordan Forsvarets totale organisasjon mest hensiktsmessig skal utformes i fremtiden.

Meldingen gjør rede for hvordan det norske forsvar bedre kan bli tilpasset deltagelse i internasjonale militære operasjoner, innenfor rammen av dagens forsvarsstruktur. Større organisatoriske og strukturelle forandringer i Forsvaret vil måtte tas i forbindelse med neste langtidsmelding. Denne fremgangsmåten er kanskje ikke optimal, men på grunn av den dynamiske utviklingen i verden i dag må omstillingen vedrørende Forsvarets deltagelse i internasjonale operasjoner starte allerede nå. Dette er imidlertid ikke til hinder for at denne oppgaven også vil omtales og ses i sammenheng med Forsvarets øvrige oppgaver og virksomhet i pågående og fremtidige planleggingsprosesser.

Så over til innholdet i meldingen.

Målsettingen med meldingen er som sagt å foreslå tiltak for bedre å løse våre oppgaver internasjonalt, og samtidig styrke vårt hjemmeforsvar. For å få til dette er det nødvendig å utvikle styrker som har evne til å reagere raskere og mer fleksibelt på et større spekter av ulike typer av operasjoner enn tilfellet er i dag. Dette må kombineres med evnen til å opprettholde et kvantitativt og kvalitativt uteengasjement over tid. Dette søkes oppnådd innenfor rammen av vår nåværende forsvarsstruktur. Tradisjonelt har det norske engasjementet i internasjonale fredsoperasjoner demonstrert betydelig evne til utholdenhet over tid, men i mindre grad evne til å reagere raskt og adekvat i en akutt krisesituasjon.

For å oppnå ovennevnte målsettinger må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. Det anbefales derfor å opprette ”Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner” – som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av våre uteengasjement. Dette utelukker ikke at Norge ved behov kan bidra med enheter som ikke er en del av innsatsstyrken - alt fra militære observatører til mindre støtteavdelinger.

Sammensetningen av innsatsstyrken er foretatt ut fra en helhetsvurdering av de ulike internasjonale organisasjonenes behov, sammenholdt med de muligheter Norge har for å sette opp denne type av styrker innenfor realistiske økonomiske rammer. Innsatsstyrken skal omfatte ca 3500 personell.

Hoveddelen av den anbefalte innsatsstyrken skal bestå av en reaksjonsstyrke med en reaksjonstid på maksimalt 30 dager. I tillegg vil innsatsstyrken bestå av en mindre forsterkningsstyrke med maksimalt 90 dagers reaksjonstid. Styrkene skal kunne delta i alle de operasjoner det er rimelig å tenke seg kan bli aktuelle for Norge. Innsatsstyrken vil inngå i den ordinære forsvarsstrukturen og utgjøre et sentralt bidrag til, og også en modernisering og styrking av det nasjonale forsvar. Den potensielle synergieffekten forutsettes dermed å være betydelig.

Styrken kan betraktes som en form for ” styrkebrønn”, hvor tanken er at behovet i den enkelte situasjonen som oppstår vil være utslagsgivende for hvilke styrkekomponenter man fra norsk side velger å benytte seg av hver for seg eller i sammenheng (styrkepakker). Styrken kan også settes sammen på tvers av de ulike forsvarsgrenene. I denne sammenheng vil det være viktig for Norge, som en liten nasjon, at våre styrkekomponenter fortrinnsvis inngår i flernasjonale styrkestrukturer, samtidig som de er i stand til å operere som selvstendige avdelinger der dette er formålstjenlig. Dagens trusselbilde og varslingstider tillater at flere enheter kan påta seg både nasjonale og internasjonale oppgaver, så lenge vårt engasjement er samordnet med NATO. Norske avdelinger med internasjonale oppdrag kan dessuten meldes inn i flere styrkeregistre for å sikre størst mulig handlefrihet. Dette rokker dog ikke ved prinsippet om at deltagelse i operasjoner til forsvar av NATOs kjerneområde (NATO-artikkel 5-operasjoner) alltid vil ha høyest prioritet.

Når det gjelder personellbehov er det ikke regjeringens målsetting å kunne operere med hele den nye innsatsstyrken på ca. 3500 personell ute til enhver tid, eller i mer begrensede perioder, selv om det siste vil være en teoretisk mulighet. Målsettingen er derimot å kunne holde et nivå på vårt løpende uteengasjement nær det som har vært gjennomsnittet på 90-tallet , det vil si ca. 1500 personell, samt i begrensede perioder – ved behov – et høyere antall. Samtidig skal vi kunne opprettholde en evne til å reagere raskt og med tyngde dersom krisesituasjoner oppstår.

For å sette dette i et perspektiv kan jeg nevne at ingen forventer av Norge med et folketall på ca 4,4 millioner til enhver tid skal kunne bidra med mer enn det som for oss har vært gjennomsnittet på 90-tallet (ca 1500 personell). Skulle vi bidratt med 3500 personell ute samtidig, ville det i forhold til folketall tilsvart et tysk engasjement på over 60 000, og et britisk på nærmere 50 000!

For at Forsvarets nye innsatsstyrke skal kunne holdes operativ, er tilstrekkelig kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i personelltilgangen en absolutt nødvendighet. Dette har de siste årene vært et betydelig problem, spesielt for Hæren. I meldingen fremlegges forslag til et mulig nytt system for rekruttering og styrkegenerering. Dette går ut på at kvalifisert personell som er inne til førstegangstjeneste, etter 9 måneders tjeneste tilbys å bruke de tre siste månedene av tjenesten til avdelingsvis samtrening for deltagelse i Hærens innsatsstyrke, som del av en kontraktsperiode på i alt 27 måneder. Ordningen vil eventuelt også kunne gjøres gjeldende for bidragene fra de andre forsvarsgrenene der dette synes hensiktsmessig.

Under forutsetning av at Norge deltar i en løpende operasjon vil forslaget til organisering innebære en ”3+6+12+6-modell”. I henhold til denne modellen vil kvalifisert personell først gjennomføre 3 måneders avdelingsvis samtrening (for de fleste i forbindelse med avslutning av førstegangstjenesten), 6 måneders uteengasjement, 12 måneder på beredskap, for så å avslutte med 6 måneders utetjeneste.

For å sikre forutsigbarhet i personelltilgangen utbetales bonusene først etter at hele kontraktsperioden er gjennomført, og da under forutsetning av at alle kontraktsvilkår er oppfylt.

Forslaget til modell illustrerer hvilke fordeler vernepliktsordningen innebærer i forhold til et profesjonelt forsvar. For et profesjonelt forsvar er ”tommelfingerregelen” 3:1, dvs at det kreves tre enheter for å holde én enhet ute. Den foreslåtte modellen, basert på det norske vernepliktssystemet, innebærer én enhet under opplæring hjemme (førstegangstjeneste), én enhet ute og én enhet på kontrakt hjemme – altså ingen stående enheter hjemme. At noen nasjoner opererer med forholdstall på for eksempel 5:1 innebærer at de finner det formålstjenlig med en større rotasjonshyppighet. Fra norsk side tilsier erfaringene hittil at hæravdelingene roterer etter seks måneder ute.

Alt i alt tilsier ovenstående ambisjonsnivå et behov for totalt fra alle grener ca. 4900 personell til enhver tid (ute eller hjemme) i den nye innsatsstyrken, dvs ca. 3500 pluss ca. 1400 for å ha én bataljonsstridsgruppe i beredskap når én er deployert. Hele styrken skal være operativ innen 2005. For Hærens vedkommende er det tale om å få satt opp totalt ca. 1400 personell til medio 2001, ca. 2800 til medio 2002 og ca. 3500 senest i 2005 og løpende deretter – alt ifølge stortingmeldingens timeplan. Det fremtidige antall kontraktsfestet befal, innslaget av vervede, og spesielt, den foreslåtte nye incentivstrukturen, vil være faktorer som avgjør om dette ambisjonsnivået er realistisk.

For å oppnå meldingens ambisjonsnivå legges det til grunn at den totale økonomiske godtgjørelsen er konkurransedyktig i forhold til samfunnets tilbud for øvrig. Det er også viktig at tjenesten er lagt opp slik at forsikringsordninger og økonomiske betingelser står i forhold til arbeidsbelastning og risiko, og slik at deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner gir karrieremessig verdi – både i og utenfor Forsvaret. I denne sammenheng kan nevnes at Regjeringen går inn for at skattefrihet for det aktuelle personellets utenlandstillegg skal bli en fast ordning. Det tas dessuten sikte på at berørt personell vil få anledning til å akkumulere ”utetid” i skatte-, avgifts- og tolløyemed. Dette, sammen med en bonus som vil utbetales ved kontraktsutløpet, vil fungere som en stimulans for personell til å fullføre hele kontraktsperioden. Tiltakene vil til sammen innebære en betydelig økning i det økonomiske godtgjøringsnivået.

Det foreslås i meldingen at alle merutgifter relatert til operasjoner skal tilleggsfinansieres. Dette gjelder hovedutgiftene forbundet med den nye innsatsstyrken, og blant annet ned- eller avskrivning av materiell. Når det gjelder utgifter som foreslås dekket innenfor den ordinære budsjettrammen, er det svært vanskelig å beregne disse nøyaktig fordi svært få komponenter i den nye innsatsstyrken kun vil være aktuelle ute og ikke i hjemmeforsvaret. Dette skyldes at innsatsstyrken forutsettes å inngå som et tungt element også i vår ordinære krigsstruktur. Derfor blir det trolig bare kontraktsutgifter, samt enkelte materiell-komponenter som utelukkende er anvendelige ved utenlandsoperasjoner - eksempelvis klima-anlegg til fartøyer - som kan sies å være rene tilleggskostnader.

Investeringskostnadene vil anslagsvis beløpe seg til i overkant av 500 millioner kroner. De totale årlige kostnader for å sikre det nødvendige kontraktsgrunnlag for en fullt oppsatt styrke vil ut fra gjeldende satser samlet for alle forsvarsgrenene utgjøre snaut 150 millioner kroner. De fleste andre investeringsutgifter er viktige også for å styrke evnen til å løse det øvrige oppgavespekter som er trukket opp i gjeldende langtidsmelding for Forsvaret. Denne legger som kjent betydelig vekt på å identifisere synergi-effekter og på å optimalisere effekten av materiell-investeringer i forhold til flest mulig av Forsvarets oppgaver.

For øvrig skisserer Stortingsmelding 38 enkelte muligheter for driftsinnsparinger og rasjonalisering. Blant annet gjelder dette støtteapparatet hjemme (eksempelvis antallet administrativt foresatte avdelinger) og de forenklede rammene for styrkegenerering som innebærer at innslaget av ad hoc -rekruttering og –oppsetting reduseres eller fjernes. Endelig bør tilføyes at det foreslås at en stor del av de rekrutteringsfremmende tiltak skal finansieres utenfor forsvarsbudsjettets rammer, i form av betydelige skatte- og avgiftslettelser.

I tillegg ønsker jeg å understreke at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner dessuten bygger på den erkjennelse at Forsvarets deltagelse i internasjonal krisehåndtering har en betydelig ”inntektsside”. En krone investert for dette formål kan gi mer sikkerhetspolitisk, forsvarspolitisk og militær effekt enn investeringer for mange andre formål innenfor forsvarssektoren. Ved siden av den åpenbare sikkerhetspolitiske nytte-effekten, vil våre avdelinger oppnå et trenings- og øvingsutbytte på nytt/avansert materiell, og i samvirke med nære allierte, som vi under andre omstendigheter trolig måtte ha greid oss uten. Konsekvensene av vårt internasjonale militære engasjement er mange og sammensatte, men regjeringen er overbevist om at de summerer seg opp positivt.

4. Konsekvenser for nordisk samarbeid

På nordisk plan har det eksistert et samarbeid om internasjonale fredsoperasjoner i en årrekke. Samarbeidet har utviklet seg i en svært positiv retning, når det gjelder de nordiske lands kapasitet til å operere sammen. For å møte de nye kravene som den omfattende fredsbevarende virksomheten stiller, besluttet de nordiske forsvarsministrene våren 1997 å utvikle samarbeidet gjennom opprettelsen av NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support). 1 juli 1998 anså man NORDCAPS for etablert. NORDCAPS erstatter tidligere nordiske samarbeidsstrukturer på området internasjonale fredsoperasjoner ved at det utgjør ett helhetlig system som skal håndtere ulike aspekter av virksomheten samtidig.

Et foreløpig nordisk styrkeregister er opprettet. Målet er ved behov å kunne stille en felles nordisk fredsbevarende enhet opp til brigade størrelse, og registeret skal omfatte enheter fra alle forsvarsgrener. Den foreslåtte innsatsstyrken i Stortingsmelding 38 vil gjenspeiles i dette styrkeregisteret.

Den nordisk-polske brigaden i Bosnia er i realiteten allerede et NORDCAPS-prosjekt. Et annet eksempel på et nordisk samarbeid om fredsbevarende operasjoner er det tidligere samarbeidet om FN-styrken i Makedonia. Man vil innenfor rammen av NORDCAPS også arbeide for å få til et tettere nordisk samarbeid i Kosovo.

Etter min oppfatning vil de forslag til forbedring av Norges evne til å delta i internasjonale operasjoner som er skissert i Stortingsmelding 38, også ha en positiv effekt på NORDCAPS-samarbeidet. Fra regjeringens side er nordisk samarbeid både politisk ønskelig og kostnadseffektivt.

5. Avslutning

Avslutningsvis vil jeg oppsummere hovedpunktene i mitt innlegg vedrørende norsk militær deltagelse i internasjonale operasjoner:

I lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen eksisterer det et bredt politisk ønske om at Norge skal kunne stille med betydelige og hensiktsmessige bidrag til løpende internasjonale operasjoner og på kort varsel til internasjonal krisehåndtering.

Det er Regjeringens oppfatning at styrking av Forsvarets evne til deltagelse i internasjonale operasjoner også vil styrke Forsvarets evne til å utføre sine øvrige oppgaver.

Stortingsmelding nr 38 er Regjeringens forslag til hvordan dette kan gjøres innenfor rammen av den siste langtidsmeldingen for Forsvaret, integrert i den generelle forsvarsstruktur, innenfor en akseptabel tidshorisont, og uten å legge for sterke føringer på framtidas forsvarsstruktur.

Målsettingen med Stortingsmelding 38 (1998-99) er å redusere reaksjonstiden når en krisesituasjon oppstår og øke fleksibiliteten med hensyn til hva slags styrkebidrag vi kan sette inn. I utarbeidelsen av meldingen ble det lagt til grunn at Norge bør kunne holde et løpende uteengasjement på ca 1 500 personell, et engasjement som om nødvendig skal kunne forsterkes i begrensede perioder. I tillegg skal man ha styrker hjemme med en viss beredskaps- og reaksjonsevne hvis en ny krise skulle oppstå.

For å oppnå ambisjonsnivået i Stortingsmelding 38 er det en forutsetning at tilstrekkelig antall personell rekrutteres hvert år. Eksempelvis vil dette for Hæren bety at det årlig inngås 27-måneders kontrakter med ca. 1750 personell. En del av disse vil selvfølgelig være stadig tjenestegjørende som forutsettes å ha erklært villighet for denne type oppdrag. Likevel er dette ambisiøst. Samtidig er det en forutsetning for at den nye ”Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner” skal kunne settes opp i henhold til timeplanen og baseres på 27 måneders kontrakter. Rekrutteres færre årlig, vil innsatsstyrken først bli operativ langt senere og personellet må inngå mer langvarige kontrakter, med de rekrutteringsmessige og økonomiske følger dette ville ha. Regjeringen håper å oppnå den tilstrekkelige rekruttering blant annet gjennom de betydelige forbedrede arbeids- og lønnsvilkår som skisseres i meldingen.

Det er selvfølgelig i prinsippet mulig å bruke hele innsatsstyrken ute samtidig, for en kort periode. Dette er imidlertid ikke målsettingen med stortingsmeldingen. Forsvarets innsatsstyrke vil primært gi oss evne til å reagere langt raskere hvis en krisesituasjon skulle oppstå, og gi oss evne til å bidra med flere ulike typer styrkebidrag enn i dag. I tillegg er ambisjonen å kunne opprettholde et noe høyere løpende engasjement enn vi makter i dag. For å nå disse målene, og for å kunne rullere på utepersonellet, er det nødvendig å ha en større styrke i beredskap enn det man til enhver tid ser for seg å bruke.

Våre allierte og andre samarbeidspartnere har alltid gitt ros til Norge for kvaliteten på de styrker vi sender ut i fredsoppdrag. Det vi har manglet, er evne til rask og fleksibel reaksjon når en krisesituasjon oppstår. Dette vil gjennomføring at Stortingsmelding 38 (1998-99) gi oss mulighet til å oppnå. De første reaksjoner på meldingen fra NATO og våre allierte er meget positive.