Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll

“Militært nærvær: Norge og den økonomiske kystsonen: Hvilke rettigheter og plikter har egentlig kyststaten? ”

22. februar 1999

Mine damer og herrer!

Jeg vil først få uttrykke min støtte til det initiativ som er tatt til denne konferansen. Det er positivt at vi fra mange ulike miljøer kan møtes for å sette fokus på de sidene ved norske distrikter og sjøområder som utgjør en betydelig og avgjørende del av verdiskapningen for landet.

Jeg vil i mitt foredrag vektlegge de sikkerhetspolitiske rammebetingelser som Forsvaret arbeider under og hva det norske forsvaret bidrar med når det gjelder ivaretakelse av norske rettigheter.

Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer med vekt på nordområdene

Først noen sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer i våre nærområder. Våre overordnede sikkerhetspolitiske mål er:

• forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling
• å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske rettigheter og interesser
• å trygge norsk suverenitet

Sikkerhetspolitikken skal bidra til å ivareta våre rettigheter og plikter samtidig som vår egen sikkerhet sikres. Under den kalde krigen var sikkerhetspolitikkens mål en stabil maktbalanse i Europa. I dag kan det hevdes at sikkerhetspolitisk stabilitet snarere er et nødvendig virkemiddel for å kunne utvikle økt samarbeid og integrasjon. For NATOs vedkommende har dette betydd en overgang fra den kalde krigens primæroppgave å balansere en konkret militær trussel, til å sikre politisk handlingsrom for det internasjonale samfunn gjennom kollektiv militær styrke. Samarbeidet i NATO er fortsatt preget av betydelig dynamikk, og vitner om at omstillingen av Alliansen langt fra er sluttført. Skal NATO kunne videreutvikle det sikkerhetspolitiske samarbeid med partnerland, og bestå som et stabiliserende element i det euro-atlantiske området, må dette skje med basis i en troverdig militær evne til kollektivt forsvar. Året 1999 blir viktig og dimensjonerende år for NATO. Toppmøtet mellom stats- og regjeringssjefene i april vil markere Alliansens 50-års jubileum, men også stake ut kursen for NATO inn i det neste århundre.

Forholdet til Russland utgjør en sentral dimensjon i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Fra norsk side er ambisjonen å gi prioritet til kontakt og samarbeid med russiske militære myndigheter, ikke minst gjennom Partnerskap for fred. Norge ønsker å spille en aktiv rolle i arbeidet med å utvikle forbindelsene mellom Russland og de vestlige land, også på det forsvarsrelaterte området. Vårt forhold til Russland er preget av et stort potensiale for fredelig samarbeid, både tosidig og flernasjonalt. De sikkerhets- og forsvarspolitiske forbindelsene mellom Norge og Russland viser positive utviklingstrekk, blant annet gjennom de nå årlige tiltaksplanene for kontakt og samarbeid som inngås mellom Forsvarsdepartementet og Russlands forsvarsministerium. Dette betyr ikke at forholdet er problemfritt. Årets partnerskapsøvelse i Finnmark omfatter enheter fra allierte og partnerland samt deltagelse fra frivillige humanitære organisasjoner. Russland har så langt avslått invitasjonen om å delta, og gitt klart uttrykk for misnøye med at det avholdes øvelser så nær den russiske grensen. Et annet vanskelig tema er reforhandlingen av CFE-avtalen, hvor Norge og Russland har motstridende syn på det for oss svært viktige flankespørsmålet. Ressursmangelen har hatt omfattende konsekvenser for det russiske forsvaret, ikke minst har det medført en betydelig endring og reduksjon i landets konvensjonelle styrker. Dette har resultert i en relativt sett sterkere vektlegging av de strategiske styrkene. De strategiske sjøstyrkene, som i særlig grad befinner seg i det russiske Nordområdet, vil derfor fortsatt spille en sentral militær rolle for Russland. Både i konvensjonell og kjernefysisk forstand utgjør de militære styrkene i det russiske nordområdet et potensiale som fortsatt vil være en viktig faktor i vår sikkerhetspolitikk og forsvarsplanlegging.

Kontroll med de maritime ressursene

FNs havrettskonvensjon av 10 desember 1982 står fortsatt sentralt når man i dag taler om havretten. Det kanskje viktigste for Norge som kyststat, er at havrettskonvensjonen slår fast prinsippet om en økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil fra grunnlinjen, og at kyststaten gis eksklusive og suverene rettigheter over kontinentalsokkelen. Den økonomiske sonen gir kyststaten suverene rettigheter med hensyn til undersøkelse og utnyttelse av naturressursene og jurisdiksjon for å utøve disse og andre rettigheter. Kyststaten har på den annen side plikt til å forvalte de levende ressurser på en forsvarlig måte og gi andre stater adgang til et eventuelt overskudd. Dessuten skal de tradisjonelle friheter skipsfart, luftfart og legging og vedlikehold av rørledninger og kabler opprettholdes i den økonomiske sonen.

For å sikre Norges interesser på havet, er det helt sentralt at våre rettigheter og plikter etter internasjonal rett blir fulgt opp og kontrollert. Regjeringen legger vekt på at Forsvaret sørger for en effektiv suverenitetshevdelse og for at de ressursene som finnes innenfor Norges økonomiske sone og på kontinentalsokkelen blir forvaltet og kontrollert i tråd med havrettskonvensjonen, nasjonal lovgivning og den generelle havrett for øvrig. Dette innebærer ulike oppsynsoppgaver for Forsvaret.

Forsvarets aktiviteter til sjøs spenner således over et bredt geografisk område, fra indre kystfarvann ut til det åpne hav. Det forvaltningsansvaret Norge har etter folkeretten utgjør over 2 mill kvadratkilometer, noe som tilsvarer 7 ganger fastlands-Norge. I tillegg skal Forsvaret sørge for tilstedeværelse og kontroll på det åpne hav i henhold til internasjonale avtaler.

Lov om Kystvakten ble vedtatt av Stortinget i juni 1997. I Forsvarsdepartementet arbeides det for tiden med forskrifter til loven. Når dette arbeidet, som er i sluttfasen, er klart, vil loven sammen med forskriftene kunne tre i kraft gjennom en kgl resolusjon. De fleste instanser har stilt seg positive til at Kystvaktens kompetanse og myndighetsutøvelse nå er fastsatt i en samlet lov.

Den nye loven pålegger ikke Kystvakten oppgaver utover de som den allerede har i dag, men loven klargjør en del viktige prinsipper for den myndighetsutøvelsen som Kystvakten er tillagt.

Loven gir Kystvakten rett til å kontrollere overholdelsen av bestemmelser i eller i medhold av de enkelte nærmere bestemte særlover, som til eksempel lov om regulering av deltakelsen i fisket og lov om naturvern. Videre fastslår loven at Kystvaktens myndighet skal stå tilbake for den myndighet som er tillagt dagens kontrollorganer. Normalordningen vil derfor være at dagens kontrollorganer må anmode Kystvakten om å forestå de enkelte oppdrag.

Kystvaktens personell har i dag en lovbestemt politimyndighet med grunnlag i saltvannsfiskelovens § 46. Den nye kystvaktloven utvider Kystvaktens begrensede politimyndighet til å omfatte kontroll med overholdelse av bestemmelser gitt i medhold av kystvaktloven eller de særlover som denne loven viser til.

Jeg tror at vi ved ikrafttredelse av kystvaktloven med tilhørende forskrifter vil få et tjenlig verktøy for Kystvakten, til beste for alle som er opptatt av kysten og forvaltning av havets ressurser.

La meg først si litt om Forsvarets virksomhet i de forholdsvis smulere farvann før vi beveger oss ut på dypt vann! I 1996 ble Indre Kystvakt opprettet. Kysten ble for kystoppsynsformål delt inn i syv soner og ordningen gjennomføres med syv fartøyer. Planene som ledet til denne opprettelsen, startet i 1992 med det regjeringsoppnevnte Kystforvaltningsutvalget. Utvalget hadde som hovedmål å fremme forslag til en bedre utnyttelse av statens samlede ressurser i kystforvaltningen. I innstillingen foreslo utvalget bl a følgende tre tiltak for en bedre utnyttelse av ressursene i kystforvaltningen:

For det første burde man få til en bedre koordinering av ansvaret for sikkerheten langs kysten. I motsetning til ansvarsdelingen til havs - som hele tiden har vært et anliggende for Kystvakten - var ansvaret i indre kystfarvann fragmentert og mangelfullt koordinert.

For det andre foreslo utvalget å opprette et indre kystoppsyn for å ivareta kontroll-, tilsyns- og aksjoneringsfunksjoner langs kysten. Det har hele tiden vært lagt til grunn at opprettelsen av Indre Kystvakt ikke skulle innebære en ny kostnadskrevende organisasjon. Det var utvalgets oppfatning at staten totalt sett hadde tilstrekkelige ressurser å sette inn for å løse kystforvaltningsoppgaver. Organiseringen av aktivitetene langs kysten skulle ta hensyn til en effektiv oppgaveløsning gjennom prinsippet om flerbruksdrift og fleksibel bruk av ressursene.

For det tredje var det et viktig poeng for utvalget å organisere overvåkingen av aktiviteten langs kysten på en bedre måte. I dag har Forsvaret opprettet en database med distribusjonssystem som inneholder informasjon om fartøyer som søker anløp til norsk indre farvann - Forsvarets kystovervåkningssystem (COSS)(1). Denne databasen tjener som et effektivt redskap for en kontinuerlig overvåking av skipsaktivitetene langs kysten.

Stortinget sluttet seg til kystforvaltningsutvalgets innstilling ved behandling av budsjettet for 1995.

Forsvaret spiller med andre ord en viktig rolle i de indre kystfarvann. Forsvaret utfører også viktige oppgaver innenfor ressursforvaltning i havområdene utenfor fastlands-Norge, ved Jan Mayen og Svalbard. Norge opprettet i 1977 en fiskevernsone rundt Svalbard ut fra ønsket om å sikre en bærekraftig utvikling av de levende ressurser i et sårbart område. Det er imidlertid ikke noe i veien for at Norge kunne opprette en sone med fortrinnsrett for norske fiskere. Formålet med vernesonen er imidlertid å føre kontroll med fisket. For å oppnå dette formålet har det vært norske myndigheters oppfatning at det er tilstrekkelig at fisket reguleres i tråd med et ikke-diskrimineringsprinsipp og med visse begrensninger på ressursuttaket.

De klimatisk vanskelig tilgjengelige havområdene ved Svalbard stiller store krav til Kystvaktens materiell. Planleggingen av anskaffelsen av et nytt kystvaktfartøy - KV Svalbard - har som kjent pågått en tid. Et sentralt poeng med innfasingen av KV Svalbard er at den er ment å dekke et behov som hittil har vært udekket. Det ligger tre forhold til grunn for byggingen av det nye fartøyet:

• For det første skal det kunne operere bedre enn dagens Nordkapp-klasse fartøy i islagt farvann
• For det andre skal det kunne operere i et atom- og biologisk og kjemisk forurenset område
• Og for det tredje skal det ha kapasitet til å utføre større slep

Ulike episoder i de senere år har illustrert behovet for et fartøy med disse spesifikasjonene. Blant annet har det vært flere episoder med forulykkede atomdrevne fartøyer i nordlige farvann og slep av utrangerte farkoster langs kysten med stor fare for annen virksomhet til sjøs. Som kjent kan vi vise til trist skue i fjæresteinene!

På bakgrunn av disse operative forholdene, vil regjeringen vurdere oppstart av KV Svalbard-prosjektet. Prosjektet er således omtalt i tilleggsmeldingen til langtidsmeldingen som er fremmet Stortinget for behandling. Regjeringen vil ta stilling til oppstart av anskaffelse i forbindelse med budsjettet for 2000.

En annen viktig utfordring for Norge som kyst- og fiskerinasjon, er å legge grunnlaget for bedre kontroll og regulering av fiskebestandene i havområdene som faller utenfor det nasjonale jurisdiksjonsområde. Det uregulerte fisket på det åpne hav er med på å undergrave havrettens målsetting om en bærekraftig utnyttelse av de levende ressursene. I internasjonale farvann er statene fullt og helt avhengige av et godt og velfungerende samarbeid, bilateralt som multilateralt. Store deler av det norske fisket foregår på bestander som forvaltes i samarbeid med andre land. Når land går sammen om å løse problemene i ressursforvaltningen til havs, kommer alle bedre ut av det, enn om hver og en “meler sin egen (fiske)kake”. Dette er bakgrunnen for at Norge deltar i organisasjoner som f eks den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC). Her arbeider Norge sammen med Russland, Polen, Island, EU og Danmark på vegne av Færøyene og Grønland, nettopp for å møte disse utfordringene. I løpet av sommeren 1999 skal NEAFC iverksette et internasjonalt kontroll- og håndhevingsregime for ulike fiskeslag i det internasjonale havområdet i Nordøst-Atlanteren. Dette vil bidra positivt til å løse de problemene man står overfor mht kontroll av fiske på det åpne hav. Fra Forsvarets side vil det i hovedsak være Kystvakten som blir berørt for å ivareta kontroll- og håndhevingsregimet. Konkret innebærer dette bl a at Norge er forpliktet til å stille med et inspeksjonsfartøy eller inngå avtale med andre medlemsstater for å operere et slikt fartøy, dersom vi har mer enn ti fartøyer i området som fisker på en bestemt bestand.

Ettersom Norge forvalter ressursene i Barentshavet sammen med Russland, er det viktig for regjeringen å utvikle samarbeidet med russerne. Kystvakten ved Kystvaktskvadron Nord samarbeider per i dag med russiske myndigheter innenfor fiskerioppsyn, fiskerikontroll, redning og oljevern. Videre har Kystvaktskvadron Nord ukentlig informasjonsutveksling om fiskeriaktivitet med russiske myndigheter. Det arrangeres også årlig felleskurs for norske og russiske fiskeriinspektører, vekselsvis i Murmansk og på Sortland. I tillegg har Kystvakten kontakt med de russiske grensevaktstyrkene.

Økt faglig samkvem med andre kyststater er et viktig virkemiddel for å styrke evnen til å skaffe seg oversikt over aktiviteten til havs utenfor sonegrensene. Det er også viktig å påpeke den konfliktdempende dimensjonen ved dette ellers så ressurskrevende samarbeidet. Det er viktig at man i størst mulig grad institusjonaliserer forholdet mellom Norge og andre land som fisker i havområdene under norsk jurisdiksjon. Gjennom kommunikasjon og samarbeid kan man på sikt styrke respekten for norske forvaltningstiltak i havområdene der Norge har suverene rettigheter. Dette bidrar til en bedre forvaltning av de levende ressursene.

I ressursøyemed står naturligvis petroleumsvirksomheten meget sentralt. I tiden som har fulgt fra oljealderens spede begynnelse på 60-tallet og fram til i dag, har vi sett en økt fokusering på ulike typer problemstillinger som er blitt avledet fra denne virksomheten. I dag er store deler av landets inntekter basert på utvinning av olje- og gassressursene og derfor et viktig fundament for vårt velferdssamfunn.

Det har utviklet seg en gjensidig avhengighet mellom Norge som produsent og leverandør og mottakerlandene. Som strategisk energileverandør har Norge et spesielt ansvar for å sørge for en tilfredsstillende sikring av petroleumsinfrastrukturen. Vi kan ikke utelukke at petroleumsinstallasjonene og energitilførselen til allierte land kan bli utsatt for ulike typer anslag eller trusler om anslag. Disse utfordringene omfatter alt fra faren for krenking av norsk suverenitet til kriser og militære angrep på norsk territorium. Derfor må vår forsvars- og sikkerhetspolitikk, herunder Forsvarets tilstedeværelse på sokkelen, ta hensyn til de utfordringer som kan oppstå på sikt.

I tiden framover vil Forsvaret sannsynligvis spille en større rolle på den norske kontinentalsokkelen. Kontroll og overvåkning av petroleumsinstallasjonene ivaretas av enheter fra de ulike forsvarsgrenene, herunder Kystvakten. Med den nye kystvaktloven får Kystvakten hjemmel til å kontrollere overholdelsen av bl a petroleumsloven, noe som innebærer kontrollfunksjoner i forbindelse med sikkerhets- og forbudssonene rundt installasjonene.

Ansvaret for å redusere sårbarheten og for å iverksette mottiltak i krisesituasjoner er delt mellom politiet og Forsvaret. I fredstid er det justismyndighetene og politiet som har ansvaret for å beskytte petroleumsinstallasjonene, mens Forsvaret helt klart disponerer de best egnede ressursene og kompetanse til å håndtere episoder knyttet til installasjonene på en tilfredsstillende måte.

Når dette er sagt vil jeg likevel understreke at vi i dag vurderer terrortrusselen mot olje- og gassinstallasjonene på sokkelen som forholdsvis liten. Vi snakker i norsk sammenheng om en periode på ca tretti år, hvor det ikke har funnet sted et eneste målrettet anslag mot anlegg, verken på land eller på sokkelen. Likevel er det viktig å innrette vår tilstedeværelse og sikkerhetspolitikk på de utfordringene som kan oppstå på sikt. Norges økte betydning i egenskap av å være en sentral leverandør av et strategisk gode har langt på vei endret betingelsene for sikring og beskyttelse av petroleumsinfrastrukturen de siste årene. Jeg kan legge til at mye tyder på at denne type problemstillinger vil oppta våre samarbeidsparter på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området i årene framover.

Mesteparten av petroleumsaktiviteten er knyttet til Norskehavet og Nordsjøen. En framtidig utvinning i Barentshavet stiller oss overfor nye problemstillinger. Ettersom det er vanskelige bunnforhold, store havdyp og til tider ekstremt værhardt, finnes det per i dag ingen planer for å iverksette utvinning i den norske sonen av Barentshavet.

Forsvaret i forandring og utvikling - og etablering av Den indre Kystvakten

Jeg vil nå fokusere på de tiltak som Forsvarsdepartementet arbeider med og som har særlig relevans for å bidra til kontrollen med norske kyst- og havområder.

Organisasjonsutvikling må være en kontinuerlig prosess i enhver framtidsrettet organisasjon. Jeg oppfatter organisasjonsutvikling å være et positivt begrep. Organisasjonsmessige tiltak vil frigjøre ressurser til å gjennomføre de overordnede prioriteringer som er satt for Forsvarets utvikling særlig rettet mot det omfattende moderniseringsbehovet i Forsvaret, men også for å kunne sikre et høyt aktivitetsnivå i våre prioriterte avdelinger.

Regjeringens første organisasjonsproposisjon som ble behandlet av Stortinget våren 1998 omfattet endringer i Luftforsvaret. I denne sammenhengen er det verd å merke seg at vi opprettholder Andøya flystasjon for å understøtte våre maritime patruljefly. Flyplassen vil i tillegg bli deployeringsflyplass i krigsstrukturen. Bardufoss flystasjon har fått status som hovedflystasjon. Flyplassen vil, etter det vi ser i dag, videreføre helikoptervirksomheten hvor blant annet Kystvaktens helikopter vedlikeholdes ved siden av en rekke andre oppgaver. Redningshelikopterstrukturen er til vurdering og en stortingsmelding om denne er planlagt og vil bli fremmet av Justisdepartementet.

Regjeringens la fram en ny organisasjonsproposisjon for kort tid siden. Denne proposisjonen omhandler Sjøforsvarets regionale organisasjon. Sortland orlogsstasjon og Kystvaktens organisasjon er ikke til vurdering. Aktiviteten ved Ramsund orlogsstasjon vil bli noe styrket. Sjøforsvarets Forsyningskommando avdeling Nord-Norge vil bli organisert som egen virksomhet slik at den skal kunne gi en best mulig støtte til sjømilitær virksomhet i hele Nord-Norge gjennom verkstedsarbeider og forsyningsstøtte.

Det har vært nødvendig å vurdere den regionale organisasjonen i Sjøforsvaret for å oppnå et naturlig balanseforhold mellom de operative enhetene og støtteelementene. Regjeringen har foreslått overfor Stortinget å nedlegge de nåværende 7 sjøforsvarsdistrikter, og opprette 3 nye sjøforsvarsdistrikter og 6 orlogsstasjoner. Sjøforsvarets virksomhet på land i Lødingen, Harstad og Tromsø vil bli redusert samtidig som Hålogaland og Tromsø sjøforsvarsdistrikter legges ned. Det foreslås opprettet ett nytt sjøforsvarsdistrikt for hele Nord-Norge med en stab foreslått lokalisert til Tromsø.

På lengre sikt må vi kanskje gå enda lenger i Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Dagens løsninger er ikke optimale med hensyn til framtidige oppgaver, tilgjengelig og planlagt eiendom-, bygg- og anlegg- (EBA) kapasitet. Sammenligning med større nasjoner viser at vi har mange marinebaser og militære flyplasser i forhold til antall operative enheter. Det er ikke noe mål i seg selv å ha mange militære flyplasser og orlogsstasjoner i fredstid. Disse elementer tilhører støttestrukturen i Forsvaret. Det avgjørende er å ha et tilstrekkelig antall fartøy og fly i operasjonsområdene for å ivareta våre interesser i fred og under krise.

Organisasjonstiltakene i Forsvaret har også omfattet Kystvakten gjennom opprettelsen av Den indre Kystvakten. Da skissene til det som ble kalt det indre kystoppsynet lå på skrivebordet på midten av 1990-tallet, var det nok noen som stilte seg tvilende til denne ordningen. Skulle vi få et nytt skjærgårdspoliti, var spørsmålet. I fjor ble ordningen evaluert både av Kystvakten og brukerne av tjenesten. Evalueringen viser at Indre Kystvakts virksomhet i stor grad har svart til forventningene, og at den er i ferd med å finne sin plass i kystforvaltningen.

Berørte departementer med underliggende etater uttrykker at Den indre Kystvakten har vist seg som en fleksibel ressurs som gir mulighet for en bedre innsats i forbindelse med ressurskontroll og fiskerioppsyn. Indre Kystvakt har også vist seg å være et supplement til politiets øvrige hjelpemidler, særlig ved årstider og under værforhold som vanskeliggjør kontroll ved hjelp av politiets ordinære materiell. Også innenfor søk- og redningsoperasjoner har Indre Kystvakt bidratt på en god måte. Indre Kystvakt har bidratt til overvåkning av skipstrafikken langs kysten. Dette ikke minst med tanke på å avdekke ulovlig utslipp fra skip, observere og bistå ved forurensning, og for å borde og stanse norske skip ved mistanke om utilfredsstillende sjødyktighet. Gjennom støtten til tollvesenet har Indre Kystvakt ved flere anledninger deltatt i aksjoner for å stoppe narkotikasmugling via sjøveien.

Indre Kystvakt baserer seg på et flerbrukskonsept. Samtidig var det en forutsetning for opprettelsen av ordningen at den ikke fullt ut skulle belaste forsvarsbudsjettet. Dette er et viktig poeng, noe som jeg også ved flere anledninger var inne på i høst i forbindelse med budsjettarbeidet. Dette dreier seg om en prinsipielt viktig sak, siden Forsvarets ressurser i økende grad settes inn i det sivile samfunnet. For å få til en best mulig kostnadseffektiv utnyttelse av kystforvaltningsetatenes ressurser, skulle deler av ordningen finansieres av brukerne. På denne måten ville man bidra til økt kostnadsbevissthet. I løpet av året skal departementet vurdere ulike løsninger for brukerfinansieringssystem.

Ved en eventuell norsk tilslutning til Schengen-avtalen, vil Forsvaret bli involvert i forbindelse med yttergrensekontroll på vegne av schengenlandene. Schengensamarbeidet ligger i utgangspunktet under justismyndighetenes ansvarsområde. Forsvaret kommer i hovedsak inn i bildet som en støttefunksjon for politiet, og er følgelig normalt sekundærmyndighet i grensekontrollspørsmål. Forsvaret vil imidlertid bli berørt i forbindelse med kontroll ved landegrensen mot Russland og sjøgrensekontrollen langs kysten. Det er ikke tvil om at sistnevnte oppgave vil være den mest utfordrende! Sjøgrensekontrollen vil komme til å bestå av en rekke faste kontrollposter langs kysten. Her vil nok ikke Forsvaret bli berørt i særlig grad. Schengen stiller imidlertid strenge krav til kontroll mellom de faste kontrollpunktene. I dette mobile oppsynet vil Kystvakten få en sentral rolle, og da spesielt Indre Kystvakt. Per i dag er det ikke helt avklart hvor mye ressurser disse nye oppgavene vil kreve av Kystvakten. I første omgang antas det at grensekontroll/-oppsyn kan utføres innenfor dagens struktur, ved en omprioritering av oppgavene. Det er satt ned en rekke arbeidsgrupper som nå holder på å utrede disse problemstillingene, og som skal avgi rapport etter sommerferien.

Forsvarets nærvær

Det er fundamentalt for Regjeringen å opprettholde et troverdig ressursforvaltningsregime i de havområdene som berører de norske maritime næringer. I denne sammenhengen spiller Forsvaret en viktig rolle gjennom løsningen av kystvaktsoppgaver. Kystvaktens fartøy, Luftforsvarets helikoptre og maritime patruljefly, Forsvarskommandoene overvåknings- og ledelsessystemer herunder kystradarkjeden bidrar til sammen å løse kystvaktsoppgaver. Om Kystvakten har begrenset kapasitet i en gitt situasjon eller ved krise, er det også aktuelt å løse visse oppgaver med ordinære marinefartøy. De deler av forsvaret som her er nevnt bidrar til militært nærvær, det som kalles tilstedeværelse.

La meg i denne forbindelse få forklare hva jeg mener med tilstedeværelse, og hvilke betydningen den har. Militære fartøy har flere egenskaper som er unike. De er mobile, fleksible og utholdene. Fartøyene kan utnytte de muligheter som det frie havet gir fordi havretten begrenser eller utelukker nasjonalstaters suverene rettigheter på sjøen. Dette gjør det mulig for sjømilitære styrker å bevege seg friere enn når militære enheter beveger seg inn i suverent luftrom eller landterritorium. Fartøyene har evne til å være i operasjonsområdet over lagt tid fordi fartøyene er autonome enheter. Dette gjør det mulig å gjennomføre en sammenhengende tilstedeværelse over lang tid. Mobiliteten gjør det mulig å forflytte seg raskt til andre områder. Videre kan militære fartøy være nær begivenhetene ved å holde de kontinuerlig under oppsikt, man kan snakke med og møte motparten ansikt til ansikt på havet, noe maritime fly ikke kan gjøre. Fordelene til maritime fly og helikopter er evnen til informasjonsinnhenting og rask reaksjon. De er således et nødvendig bidrag til å kunne ivareta en effektiv tilstedeværelse med fartøy på havoverflaten. Maritime enheter er fleksible ved at de kan engasjere seg etter behov og etter de direktiver styresmaktene setter i gitte situasjoner. De kan trekke seg ut av en gitt situasjon etter behov. Dette gjør maritime styrker til et meget egnet verktøy for tilstedeværelse og krisehåndtering.

Jevnlig tilstedeværelse i norske interesseområder og maritim ressursforvaltning bidrar til å ivareta norske rettigheter til sjøs. Antallet fartøy og fly og regulariteten i norsk tilstedeværelse langs kysten og til havs er således viktigere enn antall sjøforsvarsdistrikter og militære flyplasser. Det er viktig at Forsvaret framstår som et synlig virkemiddel i utførelsen av de maritime kontrollfunksjoner. I Regjeringens investeringsprofil vektlegges anskaffelse av nye fregatter. Ved siden av deltakelse i invasjonsforsvaret og internasjonale operasjoner, vil nye fregatter kunne bidra til, og kunne styrke, vår evne til troverdig suverenitetshevelse, og til å hevde våre suverene rettigheter i våre havområder. Nye fregatter vil styrke vår evne til krisehåndtering langs kysten og til havs. Jeg vil legge til at fregattprosjektet gir grunnlag for gjenkjøp som er ett av flere sentrale virkemiddel for å styrke norsk industri.

Effektiv krisehåndtering forutsetter effektiv ledelse, tilgang på ressurser og et velegnet system for å koordinere innsatsen. Det ligger i en krises natur at gjennom koordinerte handlinger å eliminere krisen, hindre uønsket eskalering eller avgrense militære konfrontasjoner. Dersom det må settes makt bak den politiske viljen for å hevde norske interesser i en krise

vil norske militære enheter være det viktigste virkemidlet myndighetene disponerer. Ved krise må våre maritime enheter kunne håndheve vår suverenitet slik at en motstander kan avvises fra vårt territorialfarvann. Fra et politisk ståsted vil det også være spesielt viktig at vi har elementer som kan utføre disse oppgavene med troverdighet og som kan "heve listen" dersom situasjonen skulle kreve dette.

Tilstedeværelse og synbarhet oppnås også når marinefartøy er på transitt eller øver. Gjennom trening og øvelser i nasjonale såvel som flernasjonale enheter bygger vi opp vår kompetanse og militære troverdighet. Uansett om oppdraget er nasjonale marineøvelser på norsk territorium eller deltagelse i flernasjonale maritime enheter i norske farvann eller nærområder, kreves det et høyt kunnskaps- og ferdighetsnivå. Norge og Norskehavet har gjennom en årrekke vært arena for store NATO-øvelser med betydelig maritim deltagelse. Som kjent har flere av våre allierte redusert sin aktivitet og fokuserer i økende grad på operasjoner og øvelser andre steder. Dette bekymrer meg. Det er 7 år siden hangarskipsgrupper sist opererte langs vår kyst. Jeg hadde gjerne sett at vi hadde greide å opprettholde fokuset på våre havområder og kystfarvann. Ikke som et forsøk på å koble dette opp mot en sikkerhetspolitisk situasjon i nordområdene, men for å tilby særdeles egnete områder til å trene og øve maritime operasjoner i kystfarvann, gjerne knyttet til operasjoner på land. Poenget er at maritim tilstedeværelse i form av øvelser og trening gjør det lettere for oss å “vise flagget”, ha rask reaksjonsevne og nærhet til eventuelle problemer. Tilstedeværelse med fartøy og fly er også et viktig tillitsskapende virkemiddel. Til sammen gjør dette det lettere for oss å ivareta våre rettigheter og interesser.

Avslutning

Det er på det rene at Forsvaret står overfor helt nye og betydelige utfordringer i de kommende år. Den pågående omstillingsprosess som finner sted i Forsvaret er både en konsekvens av de store endringer som har funnet sted i de sikkerhetspolitiske rammevilkårene, og en forutsetning for å skape et framtidsrettet og effektivt forsvar. Forsvarets virksomhet i fredstid gjennom tilstedeværelse av operative enheter i norske interesseområder, er et nødvendig bidrag når den norske staten ivaretar våre maritime interesser langs kysten og til havs.

Med det vil jeg få takke for oppmerksomheten.

(1) Coastal Operations and Surveillance System

Lagt inn 24. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen