Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll

Vår sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon

Foredrag av forsvarsministeren for forsvarets høgskoles sjefskurs 26, torsdag 7. januar 1999

Innledning

La meg først få takke for invitasjonen til å komme til Gran og møte Forsvarets høgskole. Oppgaven er viktig, og jeg har sett fram mot den med glede. Med ca 45 minutter til å redegjøre for vår sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon, gis det ikke ikke anledning til noen omfattende presentasjon av alle de utfordringer jeg mener vårt land står overfor på dette området. Til en viss grad er jeg derfor nødt til å være selektiv, men håper vi kan benytte spørsmåls- og diskusjonsrunden til å komme inn på aspekter jeg ikke har hatt anledning til å berøre.

I foredraget vil jeg ta utgangspunkt i et sett av dimensjoner eller problemstillinger som jeg anser for å ha helt grunnleggende betydning i utformingen av vår sikkerhetspolitikk. Enkelte av disse er nye, enkelte er mer tradisjonelle; alle har de imidlertid det til felles at de innebærer utfordringer som setter store krav til nytenkning og fleksibilitet. Dessuten vil jeg fokusere på Forsvarets status, og dets evne til å møte de nye utfordringer.

Bakgrunn

De utfordringer vi i dag står overfor tilknyttet ivaretagelsen av norsk sikkerhet, er vesensforskjellige fra den strategiske situasjon vi måtte forholde oss til under Den kalde krigen. For såvel Norge som for det øvrige Europa har denne utviklingen vært av en altoverveiende positiv karakter: faren for en større væpnet konflikt i Europa er betydelig redusert; vi snakker ikke lenger om noen direkte militær trusel mot Norge, og nye samarbeidsordninger på tvers av etterkrigstidens politiske og militære skillelinjer gjør oss i økende grad i stand til å møte fremtidens utfordringer i fellesskap snarere enn gjennom konfrontasjon.

I kjølvannet av Den kalde krigen er det på den annen side vokst frem nye sikkerhetspolitiske problemstillinger som i stor grad må møtes med nye virkemidler. Oppdelingen av det tidligere Jugoslavia gjorde for første gang siden mai 1945 deler av Europa til krigsskueplass, og regionale væpnede konflikter på vårt kontinent er igjen blitt en realitet. Utfordringene dette representerer, må håndteres på en måte som i størst mulig grad resulterer i varige og stabile løsninger.

Utviklingen i NATO

Tidligere var det et hovedmål i sikkerhetspolitikken å sikre en stabil maktbalanse i Europa. I dag kan det hevdes at sikkerhetspolitisk stabilitet snarere er et nødvendig virkemiddel for å kunne utvikle økt samarbeid og integrasjon. For NATOs vedkommende har dette betydd en overgang fra den kalde krigens primæroppgave å balansere en konkret militær trusel, til å sikre politisk handlingsrom for det internasjonale samfunn gjennom kollektiv militær styrke.

NATO er fortsatt Norges viktigste garantist for fred og sikkerhet i vår del av verden. Vi baserer vår sikkerhetspolitikk på at NATO også vil forbli den sentrale sikkerhetspolitiske aktør i Europa. Andre organisasjoner kan utfylle denne rollen, men ikke erstatte den.

Etter avslutningen av Den kalde krigen har NATO maktet å tilpasse seg en fundamentalt endret strategisk situasjon. De utfordringer Alliansen i dag står overfor, knytter seg mindre til faren for en omfattende militær konfrontasjon i Europa enn til en økende risiko for spredning av masseødeleggelsesvåpen og faren for at konflikter i utkanten av NATOs primære ansvarsområde kan utvikle seg til å involvere NATO-lands territorier. Det burde være tilstrekkelig å vise til konfliktene knyttet til oppløsningen av det tidligere Jugoslavia, eller til regimet i Bagdad.

De senere år har Alliansen derfor påtatt seg nye oppgaver som går utover det tradisjonelle kollektive forsvar. I tillegg utgjør samarbeid med land og organisasjoner utenfor selve NATO (partnerlandene, VEU, OSSE og FN) en stadig viktigere del av Alliansens totale virksomhet. Denne utvikling vil trolig fortsette. Samarbeidet i NATO er fortsatt preget av betydelig dynamikk, som vitner om at omstillingen av Alliansen langt fra er sluttført. Det nye år vil således bli et svært viktig år for NATO. Toppmøtet mellom stats- og regjeringssjefene i april vil både markere Alliansens 50-års jubileum og stake ut kursen for NATO inn i det 21. århundre. Således vil en helt sentral del av prosessen i NATO fram mot toppmøtet i Washington være ferdigstillingen av Alliansens reviderte strategiske konsept. Konseptet skal gi det politiske rasjonale for hvordan NATO-samarbeidet blir innrettet, og være det øverste styringsdokument for den militære planleggingen i Alliansen. Fra amerikansk side er det i forbindelse med oppdateringen av det strategiske konsept lagt fram et ambisiøst forslag til program for videreutvikling av Alliansens militære styrker, slik at de i langt større grad enn i dag blir strategisk mobile, effektive og utholdende med større evne til egenbeskyttelse. Dette med siktemål om å styrke den felles evne til militær samhandling og til å møte framtidens utfordringer, både i artikkel 5-operasjoner, men ikke minst med tanke på operasjoner utenfor NATOs primære ansvarsområde. Dette forslaget fra USA, det såkalte “Defense Capabilities Initiative”, vil kunne legge viktige føringer både på arbeidet med det overordnede strategiske konsept, og på de løpende forsvarsplanleggingsprosessene i NATO med tilhørende nasjonale styrkemål.

Det oppdaterte konseptet må reflektere NATOs tilpasning til de store sikkerhetspolitiske endringene som har funnet sted siden 1991, da det nåværende konsept ble vedtatt. Samtidig er det av overmåte stor betydning for Norge at det bekrefter NATOs rolle som kollektiv forsvarsallianse. Det synes også å være bred enighet om dette i NATO. Skal NATO kunne videreutvikle det sikkerhetspolitiske samarbeid med partnerland og bestå som et stabiliserende element i det euro-atlantiske området, må dette skje med basis i en troverdig militær evne til kollektivt forsvar. Hvis denne evnen skulle forsvinne, ville både NATOs indre samhold og diplomatiske virkemidler utad bli sterkt skadelidende. Hvordan NATOs nye oppgaver eksakt skal formuleres, og hvilke politiske forpliktelser som eventuelt vil kunne bli pålagt medlemslandene til å delta i krisehåndtering og internasjonale fredsoperasjoner, er fortsatt uavklart. Fordi hver enkelt operasjon vil være spesiell, og involvere ulike aktører, ønsker vi primært å vurdere den enkelte operasjon før vi tar stilling til eventuell norsk deltagelse. Fra norsk side er vi positivt innstilt til at NATO fortsatt skal kunne påta seg oppgaver utenfor NATOs primære ansvarsområde, men vi ønsker ikke at de skal ha samme grad av forpliktelse som det kollektive forsvar av medlemslandene. Dette fordi NATOs rolle som kollektiv forsvarsallianse er selve grunnlaget for disse andre oppgavene.

På NATOs forrige toppmøte, som fant sted i Madrid sommeren 1997, ble det blant annet besluttet å invitere tre nye land til forhandlinger om medlemskap i Alliansen. Også Norge støttet denne beslutningen fullt ut. Disse forhandlingene er for lengst sluttført, og samtlige NATO-land har nå ratifisert tiltredelseserklæringen for de tre aktuelle land, nemlig Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk. De nevnte land vil formelt bli tatt opp som medlemmer av Alliansen før toppmøtet, trolig i mars. Når det gjelder ytterligere utvidelse av Alliansen, vil det neppe bli utstedt nye invitasjoner i forbindelse med vårens toppmøte. Det er gitt uttrykk for at Alliansen i stedet bør konsentrere seg om å integrere de tre nye landene som allerede er invitert. Dette er et synspunkt som støttes fullt ut på norsk side. Samtidig er det imidlertid enighet om å videreføre “den åpne dørs” - politikk. Følgelig er det nå utarbeidet utkast til et separat “kandidatprogram” for de land som har uttrykt ønske om medlemskap. Forslaget til kandidatprogram omfatter en rekke tiltak som skal bidra til å intensivere dialogen mellom NATO og søkerlandene, og til at søkerlandene blir bedre forberedt til å kunne slutte seg til Alliansen på et senere tidspunkt. Samtidig er det gjentatte ganger presisert at det må unngås å skape urealistiske forventninger da en beslutning om å invitere flere land, vil basere seg på en helhetlig forsvars-og sikkerhetspolitisk vurdering, og at det ikke er noen automatikk i at enkelte land skal inviteres ved neste korsvei.

Som dere sikkert er kjent med, har NATO innledet arbeidet med å implementere den nye kommandostrukturen, en meget omfattende prosess som først vil være avsluttet våren 2003. Norge vil inngå i den nye regionale Nordkommandoen, med hovedkvarter i Brunssum, Nederland. Vi beholder et sub-regionalt felles NATO-hovedkvarter ved Jåtta, noenlunde tilsvarende det vi har i dag. På det nye sub-regionale kommandonivå vil det være både grenvise kommandoer for sjø- og luftstyrker, og felles kommandoer for ledelse av operasjoner som involverer alle forsvarsgrener. Avklaring av ansvars- og rollefordeling mellom disse to typene av hovedkvarter på samme nivå har vært en vanskelig prosess. Vi har kjempet hardt for at felleshovedkvarteret på Jåtta skulle få beholde et overordnet ansvar for å koordinere og lede eventuelle militære operasjoner i Norge og våre nærområder. Jeg håper at den løsning vi har kommet fram til, vil sikre at så skjer, og dermed sikre at våre nasjonale interesser blir godt ivaretatt. Samtidig vil naturligvis det regionale hovedkvarteret i Brunssum ha et overordnet ansvar for Nord-Europa, inkludert nordområdene.

Norsk deltagelse i internasjonale operasjoner

I vårt internasjonale engasjement er deltagelsen i den NATO-ledede operasjonen i Bosnia-Hercegovina - kjent som SFOR - det største og viktigste av Norges bidrag til internasjonale operasjoner. Videre har Norge som kjent bidratt aktivt i forbindelse med NATOs og OSSEs engasjement i Kosovo. Det betydelige norske engasjement i OSSEs verifikasjonsstyrke i Kosovo er blitt muliggjort ved Forsvarets støtte. Vår medvirkning i disse operasjonene, både gjennom NATO og OSSE, er synlige bidrag til internasjonal fred og stabilitet mer generelt. Vårt engasjement på Balkan omfatter dessuten FN-operasjonen UNPREDEP i Makedonia.

Det er bred politisk enighet om at Norge bør opprettholde et substansielt bidrag til internasjonale fredsoperasjoner også i framtiden. Imidlertid har vi som kjent slitt med problemer med rekruttering til våre styrker. Regjeringen besluttet derfor at man ikke ville videreføre vårt engasjement med en bataljon i UNIFIL.

Forsvarsdepartementet er nå i samarbeid med Forsvarets overkommando i gang med å utarbeide en stortingsmelding om internasjonale operasjoner. Den skal redegjøre for hvordan vi kan organisere og utvikle våre ressurser, blant annet de personellmessige sider av dette spørsmål. Utgangspunktet for stortingsmeldingen er behovet for å peke på den sterke og direkte sammenhengen mellom vårt nasjonale forsvar og den innsats vi gjør i internasjonale militære operasjoner. Uten et robust nasjonalt forsvar ville vi ikke vært i stand til å gjøre en innsats internasjonalt over tid. Samtidig er den kompetanse og de erfaringer vårt personell opparbeider seg under oppdrag ute, av meget stor verdi for den jobben de skal gjøre hjemme. Delvis som en følge av dette, delvis for å oppnå en best mulig ressursutnyttelse, ønsker vi å legge stor vekt på at strukturene for generering av styrker til internasjonale operasjoner skal være så tett innarbeidet i hjemmestrukturen som mulig. Stortingsmeldingen skal fremlegges i mai i år.

OSSE

La meg dvele litt ved utviklingen i OSSE, gitt at Norge nå innehar formannsvervet. Så langt har OSSEs funksjoner primært vært rettet inn mot å avverge konflikter på et tidlig stadium, samt å redusere faren for at pågående kriser og konflikter eskaleres. OSSE har ikke hatt som ambisjon å være en kollektiv sikkerhetsorganisasjon med tillagte maktmidler for å avverge brudd på internasjonale normer. Dersom man ønsker at OSSE skulle fremstå som en kollektiv sikkerhetsorganisasjon av slik karakter, ville det være nødvendig å tilføre organisasjonen en militær evne til å håndheve sanksjoner mot medlemsstater som krenker dens normer. Å tenke seg et militært engasjement bestående av en egen OSSE-styrke er neppe realistisk eller ønskelig i overskuelig framtid. I prinsippet vil imdlertid OSSEs rolle kunne utvides ved at organisasjonen opptrer som mandatgiver til militære fredsoperasjoner. En slik rolle er imidlertid heller ikke uproblematisk, siden ambisjonen om kollektiv sikkerhet ikke alltid vil være i overensstemmelse med den enkelte medlemstats syn på egen interesse.

I OSSE arbeides det nå med en modell for sikkerhetssamarbeidet i Europa for det neste århundret. Arbeidet med Sikkerhetsmodellen inkluderer bestrebelser på å etablere en “plattform for sikkerhetssamarbeid”, samt utarbeidelse av et “europeisk sikkerhetscharter”. Hovedhensikten med Sikkerhetsmodellen er å utnytte de fortrinn OSSE har som alleuropeisk sikkerhetsorganisasjon. Kjernen i arbeidet er å få etablert et gjensidig forsterkende partnerskap mellom alle europeiske sikkerhetsorganisasjoner og deres europeiske medlemsstater. Den nåværende arbeidsdeling mellom NATO og OSSE om verifikasjon av forhandlingsløsningen for Kosovo, faller derfor naturlig inn i en pågående prosess mot nærmere samarbeid mellom institusjoner. Dette viser, gjennom praktisk handling, betydningen av en koordinert ansvarsdeling og funksjonsfordeling mellom de europeiske sikkerhetsorganisasjonene.

I arbeidet med Sikkerhetsmodellen skal man vurdere eventuelle nye strukturer eller ordninger innenfor rammen av OSSE som kan fremme stabilitet og sikkerhet i Europa. Et flertall av medlemslandene ønsker et dokument som slår fast OSSE-prinsippene uten på noen måte å etablere et institusjonelt hierarki eller inngå en juridisk bindende traktat. Det tas sikte på en sluttføring av arbeidet med Sikkerhetsmodellen inneværende år. Som formannskapsnasjon i OSSE vil Norge derfor få et sentralt ansvar for å fullføre dette arbeidet.

ESDI i relasjon til NATO/VEU/EU

Som dere vel er kjent med, har diskusjonen om økt europeisk ansvar i sikkerhets- og forsvarspolitikken pågått i mange år. I utviklingen av sikkerhetssamarbeidet i Europa er det som nevnt viktig å etterstrebe en best mulig koordinering og funksjonsfordeling mellom de europeiske sikkerhetsinstitusjoner. Når det gjelder forholdet mellom NATO og Den Vesteuropeiske Union, har utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet, ESDI, kommet i spesiell fokus den senere tid. Norge ser behovet for å styrke de europeiske lands evne til krisehåndtering. Vi legger meget stor vekt på at denne viktige prosessen må utvikles i et sikkerhetspolitisk “arbeidsfellesskap” mellom VEU og NATO. Det ville være meget uheldig, både sikkerhetspolitisk og av rent ressursmessige hensyn, å utvikle dupliserende sikkerhetsstrukturer i Europa. Samtidig er det et klart behov for å gå dypere inn i de institusjonelle sider ved den europeiske sikkerhetsstruktur. Vi må erkjenne at dersom utviklingen går i retning av å utvikle en reelt sett felles europeisk utenriks, forsvars-og sikkerhetspolitikk, vil Norge stå overfor utfordringer av anselige dimensjoner. Jeg vil hevde at denne problemstillingen kan komme til å bli av avgjørende betydning for vårt lands fremtidige sikkerhetspolitiske situasjon. Bare gjennom en meget aktiv deltagelse i relevante fora, i NATO og VEU, kan vi bidra til å sikre at våre interesser ivaretas.

USAs sikkerhetspolitiske engasjement i Europa

Det er fortsatt en betydelig utfordring å komme frem til enighet i NATO, VEU og EU om hva man bør legge i begrepet “europeisk forsvars- og sikkerhetsidentitet”. Det synes åpenbart at fravær av amerikansk deltagelse vanskeliggjør enighet om grunnleggende sikkerhetspolitiske spørsmål. USA er fortsatt svært viktig også for norsk sikkerhet, og vil i overskuelig fremtid forbli vår overlegent viktigste allierte. Samtidig må det forventes at såvel de trans-atlantiske forbindelsene generelt, som de bilaterale relasjonene mellom USA og Norge spesielt, vil fortsette å gjennomgå betydelige endringer i årene fremover. Dette vil i stor grad avhenge av den militærpolitiske utvikling i Europa, men også av innenrikspolitiske forhold i USA, og prioriteringer mellom forskjellige amerikanske globale forpliktelser.

En positiv økonomisk og sikkerhetspolitisk utvikling i Europa må forventes å ville forsterke krav i amerikansk opinion - og i Kongressen - om at de europeiske allierte i større grad må overta ansvaret for sin egen sikkerhet. Denne problemstillingen er på ingen måte av ny karakter, men må forventes å få økt aktualitet i tiden fremover. En slik utvikling vil trolig skje parallelt med fortsatte reduksjoner av amerikanske militære styrker, konvensjonelle såvel som kjernefysiske. Dette innebærer at USA i fremtiden neppe vil ha samme kapasitet som tidligere til å forsterke Europa, spesielt ikke hvis flere internasjonale kriser eller konflikter skulle oppstå samtidig.

De rent militære konsekvenser av en slik utvikling vil det være relativt enkelt å forutsi, kanskje også kompensere for, gitt en nødvendig besluttsomhet hos de europeiske allierte. Mer komplisert, og kanskje alvorligere på sikt, er de politiske konsekvenser av et svekket amerikansk engasjement i Europa. Det er i dag bred enighet blant de aller fleste europeiske land - også Russland - om at et sterkt amerikansk engasjement i Europa har en betydelig stabiliserende virkning. Det finnes i dag ingen nasjon eller organisasjon som umiddelbart, eller i den nærmeste fremtid, vil være i stand til å fylle den lederrolle USA fremdeles spiller i Europa. Et svekket amerikansk engasjement i vår verdensdel ville ikke bare kunnet svekke NATOs politiske og militære handlingsevne, men også skape et sikkerhetspolitisk vakum i Europa.

Samtidig er det nødvendig å forberede seg - og planlegge med henblikk - på at dette engasjement ikke vil bli opprettholdt på dagens nivå til evig tid. Dette er utvilsomt en av de største utfordringer vi står overfor i dag. Ett av de fremste virkemidler for å møte en slik utvikling, vil være økt europeisk integrasjon, politisk såvel som militært. Jeg er overbevist om at det ikke minst er denne erkjennelsen som ligger bak den endrede britiske tilnærming til spørsmålet om europeisk integrasjon også på dette området.

Norges forhold til Russland

Som USA er vår viktigste allierte, er det fortsatt Russland som har potensial til å representere de største militære utfordringer for vårt forsvar. Forholdet til Russland må således fortsatt utgjøre en sentral dimensjon i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Fra norsk side er ambisjonen å gi prioritet til kontakt og samarbeid med russiske militære myndigheter, ikke minst gjennom PfP. Norge ønsker å spille en aktiv rolle i arbeidet med å utvikle forbindelsene mellom Russland og de vestlige land, også på det forsvarsrelaterte området. Den økonomiske krisen i Russland kompliserer kontakt og samarbeid på dette området.

Krisen i russisk økonomi har hatt omfattende konsekvenser for det russiske forsvaret. Ikke minst har ressursmangelen de siste årene medført en betydelig svekkelse av landets konvensjonelle styrker. Manglende ressurstilgang til de konvensjonelle styrkene har samtidig resultert i en relativt sett sterkere vektlegging av de kjernefysiske styrkene. Blant annet er det en kjensgjerning at det fortsatt er lagret et svært betydelig antall taktiske kjernevåpen på russisk territorium.

De sikkerhets- og forsvarspolitiske forbindelsene mellom Norge og Russland viser imidlertid positive utviklingstrekk, blant annet gjennom de årlige tiltaksplanene for kontakt og samarbeid som inngås mellom Forsvarsdepartementet og Russlands forsvarsministerium. Et annet viktig tiltak er det trilaterale samarbeidet mellom Norge, Russland og USA om håndteringen av de forsvarsrelaterte miljøproblemene på Kola, blant annet knyttet til de utrangerte russiske atomubåter - det såkalte AMEC-samarbeidet.

Jeg vil derimot ikke legge skjul på at det også eksisterer uoverensstemmelser mellom Norge og Russland på enkelte områder. I år vil Norge arrangere en øvelse i Finnmark med enheter ifra allierte og partnerland samt deltagelse ifra frivillige humanitære organisasjoner. Russland har så langt avslått invitasjonen til å delta på øvelsen, og gitt klart uttrykk for misnøye med at det gjennomføres militærøvelser så nær den russiske grensen. Et annet vanskelig tema er reforhandlingen av CFE-avtalen, hvor Norge og Russland fortsatt har ulike oppfatninger om det for oss svært viktige flankespørsmålet.

Samarbeidet mellom NATO og Russland

Som et ledd i bestrebelsene på å utvikle samarbeidet mellom NATO og Russland, ble det i 1997 vedtatt å etablere et fast samarbeidsråd som fikk navnet Permanent Joint Council (PJC).

Det viktigste så langt er at man har fått et forum for løpende dialog mellom Russland og NATO om en rekke sentrale sikkerhetspolitiske temaer. Under Kosovo-krisen i fjor høst fant det sted jevnlig konsultasjoner mellom NATO og Russland innenfor rammen av PJC.

Russiske myndigheter synes å ha valgt en relativt aktiv tilnærming til PJC-samarbeidet, noe som blir hilst velkommen på alliert side. Det er selvsagt av avgjørende betydning at såvel konsultasjoner som praktisk samarbeid baseres på åpenhet og full gjensidighet.

Samtidig som man gjennom PJC anerkjenner Russlands spesielle rolle vis-à-vis NATO, er det viktig å understreke den ytterligere medinnflytelse Russland vil kunne oppnå gjennom mer aktiv deltagelse i PfP-aktiviteter. Mye tyder nå på at Russland søker å oppnå denne innflytelsen ved å søke å skape ordninger i tilknytning til PJC som til en viss grad kunne duplisere allerede etablerte samarbeidsprosesser innenfor rammen av PfP/EAPC.

Samarbeidet i våre nærområder

Tillat meg også å dvele litt ved samarbeidet i våre nærområder utover vårt samarbeid med Russland. I løpet av de senere år er samarbeidet mellom de nordiske land på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området blitt intensivert i betydelig grad. Agendaen for de halvårige nordiske forsvarsministermøtene omfatter i dag alle de mest sentrale spørsmålene innenfor dette saksområdet. Videre er det innledet et separat samarbeid mellom de nordiske land på forsvarsmateriellsiden. I 1997 ble den første militærøvelsen med deltagelse kun fra de nordiske land, “Nordic Peace”, arrangert i Norge. I tillegg har deltagelsen i IFOR og SFOR i Bosnia gjennom den nordisk-polske brigaden bidratt til nærmere samarbeid om gjennomføring av militære operasjoner. Fra norsk side ønsker vi å satse videre på samarbeid innenfor rammen av det nordisk koordinerte arrangement for militære fredsoperasjoner, det såkalte NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support), og innmeldte i slutten av juni i fjor vårt bidrag til dette prosjektet. Det er vårt håp at et slikt arrangement for internasjonale fredsoperasjoner kan stimulere til nordisk samarbeid også innenfor andre områder av sikkerhets- og forsvarspolitikken, og dermed bidra til å videreutvikle det regionale samarbeidet i Norden. Vi vil i tiden fremover arbeide for at den sikkerhetspolitiske dialogen med våre nordiske naboland styrkes og utdypes ytterligere. Ikke minst vil det være av stor betydning å opprettholde dialogen både med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen på det utenriks- og sikkerhetspolitiske felt i EU.

Også Norges engasjement i de baltiske land er blitt betydelig utvidet i løpet av de senere år. Vi har en klar erkjennelse av at selv om Norge i geografisk forstand ikke er et Østersjø-land, er det i vår direkte interesse å bidra til en stabil og demokratisk utvikling i dette området. En negativ utvikling i denne del av Europa ville kunne få negative konsekvenser også for Norge. Gjennom økt forsvarsrelatert støtte til de baltiske land ønsker Norge å styrke disse landenes nasjonale forsvar, herunder evnen til suverenitetshevdelse. Videre er det viktig å konsolidere den demokratiske kontrollen med de væpnede styrker, og bidra ytterligere til informasjon om og forståelse av forsvarets rolle i et demokratisk samfunn. De nordiske lands engasjement i Baltikum bidrar dessuten til å fremme samarbeidet også de nordiske land imellom.

Den fremtidige utvikling i Russland vil ha en vesentlig innvirkning på situasjonen i Østersjø-regionen generelt, og overfor de baltiske land spesielt. Det er viktig å unngå at fokuseringen på de baltiske land bidrar til å marginalisere Russland. Russland har hittil stilt seg avvisende til et eventuelt fremtidig NATO-medlemskap for de baltiske land, men vil ikke kunne gis noen form for vetorett når det gjelder de baltiske lands fremtidige sikkerhets- og forsvarspolitiske tilknytning. En viktig politisk målsetning fra norsk side er derfor å bidra til at forholdet mellom Russland og de baltiske land stabiliseres, og at Russland fullt ut aksepterer de baltiske land som selvstendige nasjoner med en suveren rett til selv å velge sin sikkerhetspolitiske forankring.

Forsvaret i forandring og utvikling

La meg nå gå over til utviklingen i Forsvaret. Et troverdig og krigsforebyggende forsvar er avhengig av en effektiv utnyttelse av alle de ressurser som stilles til disposisjon i fred, krise og krig. Forrige langtidsmelding, St meld nr 16 (1992 - 93) satte i gang en omfattende endringsprosess for å utvikle et forsvar i bedre balanse. Det er gjennomført dyptgripende endringer i Forsvarets styrkestruktur og fredsorganisasjon, andre tiltak er fortsatt under iverksetting. For å gjennomføre omstillingen har det vært nødvendig med en midlertidig nedprioritering av enkelte områder.

Den nye langtidsmeldingen, St meld nr 22, og tilleggsmeldingen, St meld nr 23, gir sterke signaler om at Forsvaret må arbeide videre med endring og utvikling av sin virksomhet. Inndelingen i forsvarsgrener og fagsektorer må ikke være til hinder for å skape løsninger som gir en mer kostnadseffektiv organisasjon. En enhets innsats må vurderes ut fra dens bidrag til å nå Forsvarets mål, ikke for dens individuelle produksjon eller fortjeneste. Regjeringen har slått fast at strukturen skal innrettes mot et helhetlig forsvar, der de ulike delene av virksomheten er nøye avstemt mot hverandre og mot Forsvarets oppgaver.

Store organisasjonsendringer er vanskelige og krevende prosesser. Noen vil si at nå trenger Forsvaret, såvel organisasjonen som dens ansatte, ro til å “samle seg” før man marsjerer videre. I enhver fremtidsrettet og levende organisasjon må imidlertid organisasjonsutvikling være en naturlig prosess. Vi må derfor skape en bedriftskultur som er i stand til å holde aktiviteten under kontroll samtidig som vi gjennomfører forandringer. Dette er nødvendig for å tilpasse seg de rammefaktorer som påvirker, og de forutsetninger som gis for virksomheten. Forandringer blir ofte oppfattet som trusler når de foreslås av andre. Muligheter blir de først når vi selv tar initiativet.

Som forsvarsminister er det mitt ansvar å gå i bresjen for å få gjennomslag for de politisk vanskelige tiltak som må til for at Forsvaret skal utvikle seg i den retning langtidsmeldingen legger opp til. Jeg er innstilt på å gå de runder som må til, både på det regionalpolitiske nivå - og selvfølgelig i Stortinget, for at de langsiktige og overordnede forsvarspolitiske mål skal nås. Jeg er forberedt på at det vil være nødvendig å ta avgjørelser som ikke vil være like populære i alle leire.

De saksforberedelser som gjøres før en organisasjonsendring når beslutningspunktet, er som regel en meget tidkrevende prosess. Saker som omhandler endringstiltak skaper ofte frustrasjon og motkrefter, og det klages på manglende innsyn og medbestemmelse. Forsvarsdepartementet har derfor igangsatt en vurdering av mulighetene for å forbedre de militærfaglige saksforberedelser og departementets behandlingsrutiner. Viktige kriterier for å bedre prosessen må være å redusere unødig tidsforbruk, skadevirkning og uro samt å bedre kvaliteten på beslutningsgrunnlaget og arbeidsmetodene.

I løpet av denne måned vil rapporten fra prosjekt STYFOR bli offentliggjort. Prosjektet har utredet prinsipielle hovedalternativer for hvordan materiellforvaltningen i Forsvaret i framtiden bør styres og organiseres. Denne virksomheten utføres i forsyningskommandoene, Forsvarets tele- og datatjeneste og i saniteten. Materiellforvaltning omfatter også virksomhet som blir utført av verksteder og lagre underlagt Hærens distriktskommandoer, Luftforsvarets stasjoner og Sjøforsvarets distrikter og orlogsstasjoner. Prosjekt STYFOR presenterer fem hovedalternativer for hvordan materiellforvaltningen kan styres og organiseres.

Forsvarets overkommando er gitt i oppdrag å videreføre arbeidet med revisjon av den militære kommandostruktur. Arbeidet må ta utgangspunkt i våre nasjonale behov og ses i sammenheng med innføringen av ny kommandostruktur i NATO. Forsvarets militære ledelse må ha en organisasjon med klare ansvarsforhold som er i tråd med styringskonseptet, og tilrettelagt for utførelsen av Forsvarets oppgaver. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om dimensjonene ved dagens ledelsesapparat står i et rimelig forhold til den struktur og aktivitet som skal ledes i fremtiden. Revisjonen av kommandoapparatet må blant annet omfatte overkommandoens størrelse og organisering, samt grenseoppgangen mellom Forsvarets overkommando og de andre tunge aktørene, spesielt forsvarskommandoene. Mulighetene for å redusere driftsutgifter må stå i fokus også her.

La meg så omtale enkelte av de personellpolitiske utfordringer Forsvaret står overfor. De to siste årene har personellpolitikken i Forsvaret kommet sterkt i fokus. Årsaken har primært vært at Forsvaret har opplevd en økende avgang av personell med viktig kompetanse, hovedsakelig på grunn av et ekspansivt arbeidsmarked. Utfordringen har derfor vært å komme frem til en helhetlig personellpolitikk. Dette synes jeg vi er på god vei til å oppnå. Både langtidsmeldingen og Forsvarssjefens oppfølging gjennom Forsvarssjefens personellhåndbok viser at vi tar personellpolitikken alvorlig. Det som nå gjenstår er å rotfeste denne politikken i alle ledd i Forsvaret og omsette ord til handling. Ut fra den tilbakemelding jeg har fått fra de tillitsvalgte og personellkorpset forøvrig, tyder alt på at forutsetningene for å lykkes absolutt er til stede.

Materiellspørsmål

La meg minne om at det er en overordnet målsetning at en størst mulig andel av de kommende materiellanskaffelser skal komme norsk industri og næringsutvikling tilgode. I denne forbindelse utøver Forsvarsdepartementet et aktivt næringspolitisk engasjement. Vi fremla i 1995 en næringspolitisk strategi for Forsvarets kommende anskaffelser, og i fjor presenterte vi en nasjonal strategi for norsk forsvarsindustri. Vi arbeider nå med oppfølgingen av disse.

Ambisjonene om et tidsavgrenset forsvar mot invasjon i en landsdel, sikring av allierte forsterkningsoperasjoner og sikring mot begrensede anslag i hele landet styrer utformingen av Hæren. 6. divisjon med divisjonstropper og tre divisjonsbrigader vil utgjøre Hærens hovedbidrag til invasjonsforsvaret. Selv om Hærens styrkestruktur i hovedsak er på plass organisatorisk sett, vil det ta tid å tilføre avdelingene det nødvendige materiell og fornye hovedmateriellet etterhvert som det blir foreldet.

Videre planlegges som kjent å anskaffe seks fregatter. Jeg legger imidlertid betydelig vekt på at dagens kostnadsramme for fregattprosjektet skal holdes, om nødvendig ved å redusere antall fartøyer. Det er også planlagt for å anskaffe nytt kystvaktfartøy, men den stramme budsjettsituasjonen nødvendiggjør en utsettelse av anskaffelsen av et isforsterket kystvaktfartøy inntil videre.

Kvalitetsmessig vil Luftforsvaret i perioden bli styrket gjennom anskaffelse av kampfly til erstatning for utfasede F-5 og tapte F-16. Kostnadsrammen for dette kjøpet er i planleggingsfasen blitt noe redusert, og det vil også kunne bli aktuelt å forskyve innfasingstidspunktet dersom budsjettforutsetningene i langtidsmeldingen ikke blir realisert.

For å kunne utvikle styrkestrukturen som forutsatt, må det blant annet etableres bedre balanse mellom investeringsprosjektene og ressursene som skal til for å gjennomføre disse på en forsvarlig måte.

Avslutning

Til tross for de mange ulike utfordringene Norge i dag står overfor, er Forsvaret - og forsvarsbudsjettet - utsatt for et betydelig politisk press for ytterligere reduksjoner og innstramninger. På bakgrunn av det totalt endrede truselbildet er det ikke lenger innlysende i vårt samfunn at vi har behov for et forsvar av samme dimensjon og slagkraft som under Den kalde krigen. Det er derfor av særlig betydning at det utarbeides et mest mulig fullstendig faglig grunnlag for de sikkerhets- og forsvarspolitiske beslutninger som skal treffes i årene fremover. I tillegg tilsier stramme økonomiske rammer for Forsvarets virksomhet at det mer enn noen gang tidligere er nødvendig å se forsvarsplanlegging i en bredere sammenheng. Utviklingen går i retning av å tillegge Forsvaret stadig flere fredstidsoppgaver som også krever ressurser. Likevel må den viktigste oppgaven forbli å planlegge slik at vi er i stand til å håndtere alvorlige kriser, og i verste fall krig, i våre nærområder. Utgangspunktet for utformingen av styrkestrukturen og virksomheten i Forsvaret er derfor hele spektret av dets fremtidige oppgaver. Målsetningen er å sikre at de tiltak som gjennomføres, i sum bidrar til å skape både et sterkt invasjonsforsvar og et forsvar som kan bidra til å løse de sikkerhetspolitiske utfordringer vi i dag står overfor.

Takk for oppmerksomheten.