Foredrag av statsråd Dag Jostein Fjærvoll

"Verdibasert forsvar"

Lutvann 13 februar 1999

Mine damer og herrer.

Det er en stor glede for meg å komme hit til Lutvann og holde foredrag for denne kunnskapsrike og reflekterte forsamling. Jeg takker Kristent Befals Samfunn for invitasjonen og for anledningen til å snakke om et så interessant tema som et "Verdibasert forsvar". Det er også litt av en utfordring å skulle tale om dette emnet foran medlemmer av en befalsforening som fokuserer på kristen tro og etikk. Jeg kan likevel ikke tenke meg et forum hvor det er riktigere å innlede en drøfting av verdier og ta del i den diskusjonen som allerede er i gang i Forsvaret.

Forsvaret og Verdikommisjonen

Jeg har stor forståelse for at mange er skuffet over at Forsvaret ikke er representert i Verdikommisjonen. Dette er imidlertid en “skjebne” som Forsvaret deler med mange andre etater og grupper i samfunnet. Jeg kjenner ikke til noen spesiell begrunnelse for at Forsvaret ikke er med, men jeg kan tenke meg at en av grunnene er at man ikke har oppfattet Forsvaret som en instans eller "verdi" som er utsatt for forvitring eller moralsk forfall. Det tar jeg som en tillitserklæring.

Jeg er kjent med og glad for det arbeidet Forsvarssjefen har gjort med å sette etikk på dagsordenen, og jeg er overbevist om at heftet om "Forsvarets verdigrunnlag" blir ivrig studert – også i Verdikommisjonen. I så måte har Forsvaret grepet muligheten til å være premissleverandør for kommisjonen – og det er neppe noe dårlig utgangspunkt.

Det lille heftet har av enkelte blitt kritisert for at det er for allmenngyldig og overfladisk. Jeg deler ikke en slik oppfatning. For meg er "Forsvarets verdigrunnlag" en spore til ettertanke. Spesielt visdomsordet på siste side: "Kunnskap er å vite hva vi ikke vet" innbyr til videre diskusjon. Vi vil aldri kjenne alle svarene, men kanskje kan vi sammen finne frem til de riktige spørsmålene.

Jeg håper dette ikke oppfattes slik å at mitt foredrag består av en rekke spørsmål uten svar. De gangene jeg setter spørsmålstegn, vil jeg søke å gi en besvarelse. Jeg ønsker imidlertid å stimulere til en meningsbrytning, og har derfor unnlatt å være altfor objektiv i mine påstander.

Trenger vi et nytt verdigrunnlag?

For noen var det kanskje overraskende at Forsvaret hadde behov for å markere seg i verdidebatten. Var ikke Forsvarets stilling avklart allerede for lenge siden? Eller var det slik at samfunnets fremste maktapparat ikke hadde en verdimessig forankring?

Etter mitt syn har Forsvaret i lang tid hatt et solid moralsk ankerfeste i slagordet: "Gud bevare Kongen og fedrelandet", denne kjente strofe som avslutter en hver militær gudstjeneste. Her finner man elementene tro, håp, etikk og moral symbolisert i gudsbegrepet. Uttrykket bevare understreker hva vi skal forsvare – verne – nemlig Kongen, den fremste representant for våre myndigheter og vårt samfunnssystem. Sist, men kanskje mest nærliggende for den enkelte: Familien, venner, hjemplassen, våre tradisjoner og væremåte sammenfattet i det noe arkaiske ordet fedrelandet.

Sjøforsvaret har i sitt motto også tatt med: "......... og flaggets heder". Hva dette henspeiler på, vet alle som har følt stolthet ved å se bilder av norske flagg plantet på Sydpolen, vaiende bak seierspallen på idrettsarenaen, blafrende i stormkast under krigsårene, myldrende opp Karl Johans gate 17. mai eller fastsydd på en uniformsskulder i Bosnia. Vi har all grunn til å være stolte av landet vårt.

Trenger vi egentlig noen flere verdier i Forsvaret?

Ja, vi gjør det. Vårt forsvar er et folkeforsvar som gjenspeiler samfunnsutviklingen. Nye verdier, normer og holdninger vil påvirke oss. Samfunnet har blitt flerkulturelt, og det er ikke riktig å forvente at våre nye landsmenn skal tenke som oss i ett og alt. Uttrykket landsmenn minner oss for øvrig også om tider hvor kvinnens stilling i samfunnet var noe helt annet enn det vi nå opplever.

Samtidig skjer det en internasjonalisering av vårt land uten tidligere sidestykke. Vi kan snart se hundrevis av fjernsynskanaler og lytte til et tilsvarende antall radiostasjoner. Store multinasjonale selskaper dominerer markedet for forbruksvarer. Det er ganske sikkert negative trekk ved dette, både økonomiske og kulturelle, men det gir også grunnlag for en voksende fellesskapsfølelse blant jordens befolkning.

Sikkerhetspolitisk er det skjedd store omveltninger. Konfliktaksene har dreiet fra

øst - vest til nord - sør. Vi har også tilløp til regional uro som ikke følger noen slike hovedlinjer. Den tidligere rivalisering på ideologisk grunnlag synes nå å være avløst av kamp om verdier, religiøse, moralske og etiske – og til en viss grad materielle, slik som kontroll over landområder og energiressurser. Intet tyder på at denne situasjonen vil endre seg de nærmeste årene. Oppgaven vil fortsatt være å løse internasjonale konflikter og å hindre at nye oppstår. Vi må derfor være innstilt på at norske styrker må delta i stadig nye fredsoperasjoner – både fredsbevarende og fredsopprettende. Sistnevnte innebærer krigsliknende operasjoner, noe som vil kunne bety tap av menneskeliv. All den tid nasjonen ikke er i krig eller står overfor en direkte trussel, kan dette være vanskelig å akseptere uten en bevisstgjøring av vårt internasjonale ansvar slik det defineres i ulike fora som FN, OSSE og NATO.

Forsvaret må derfor basere seg på andre verdier i tillegg til de tradisjonelle. Dette dreier seg om forhold som gjensidig respekt og samhørighet. Helt "nye" er jo ikke disse verdiene, men de har fått en økende betydning og det må vi ta inn over oss.

Miljøvern som en ny verdi for Forsvaret?

Forsvaret av Norge er først og fremst rettet mot å beskytte folket og territoriet. Men naturen i seg selv er også en verdi. En av de mest synlige trender i samfunnsutviklingen er den økte bevisstheten om betydningen av et rent miljø. Det er i dag en selvfølge at vi verner om naturen på samme måte som vi verner andre verdier. Forsvaret har her et medansvar.

Først er det klart at Forsvaret må søke å drive sin virksomhet på en bærekraftig måte. Det knytter seg betydelige verne- og friluftsinteresser til mange av våre områder. Her må virksomheten tilpasses med hensyn til både naturmiljø og ikke minst kulturminner. Dette gjelder selvfølgelig også når vi tar i bruk utmark under øvelser. Det legges store ressurser i å minimere skadene fra øvingen, både under planleggingen og ved selve gjennomføringen. Forsvaret skal helt på linje med samfunnet ellers underordne seg lover og regelverk og i størst mulig grad unngå miljøskader og forurensning.

Når dette er sagt, må vi erkjenne at sikkerhet for miljøet ikke alene er et nasjonalt problem som vi kan løse innenfor landets grenser. Også situasjonen i våre nærområder kan utgjøre en alvorlig miljøtrussel. De fleste her vil vite hva jeg nå sikter til. Regjeringen legger ikke skjul på at den er bekymret for situasjonen, først og fremst i det nordlige Russland. På Kolahalvøya finnes enorme mengder forurensning som kan få uheldige virkninger for Norge. Her har Forsvaret engasjert seg sammen med militære myndigheter i Russland og USA for å redusere faren for uønsket spredning av blant annet radioaktivt avfall. Dette samarbeidet er både gledelig og nødvendig.

Jeg mener derfor at rent miljø er en "ny" verdi som i seg selv er viktig, men som også medfører forsterket fokusering på andre verdier, slik som åpenhet,avspenning og internasjonalt samarbeid.

Hvilke av våre tradisjonelle verdier bør vi særlig verne om?

For vel en uke side hadde Anders Sandvig fra Mesnali et tankevekkende innlegg i Aftenposten. Han mener at Verdikommisjonen burde hatt plass til representanter for våre krigsveteraner som overlevde krigen etter en uegennyttig innsats for land og folk. Som han sier: "Det er knapt et edlere verdigrunnlag som nevnte verdikommisjon kan tilføre vår samtid enn det verdigrunnlaget som motiverte disse kvinner og menn til kamp i årene 1940 - 45. De fulgte oppfordringen til salmedikter Christian Richardt: "Kjemp for alt hva du har kjært, Dø om så det gjelder!"" Han skriver videre: "For å unngå et nytt 1940, må etterslekten være seg bevisst at demokratisk frihet ikke bare består av rettigheter, men også av plikter og ansvar. Friheten bærer i så måte med seg strenge krav til oss alle." Det er vanskelig å være uenig med Anders Sandvig i dette.

Hva slags krav det kan være snakk om, blir godt illustrert i en film som nylig gikk på norske kinoer. Steven Spielberg viser i "Redd menig Ryan" krigens brutalitet på en skremmende realistisk måte. Slagscenene er så virkelighetstro at mange av Forsvarets avdelinger har brukt filmen i undervisningsøyemed. For første gang har "den rettferdige krig", slik den ble utkjempet ved landgangen i Normandie i 1944, blitt fremstilt som det inferno det var for soldatene som deltok. Likevel er ikke filmen pasifistisk. Spielberg vil bare få oss til å forstå frihetens pris. Som tittelen indikerer, handler filmen om å redde en menig soldat, den siste gjenlevende av fire brødre. Oppdraget lykkes, men nesten alle menig Ryans redningsmenn setter livet til i aksjonen. Rett før en av dem dør, sier han til Ryan: "Gjør deg fortjent til dette!" Disse ordene blir imidlertid ikke bare et budskap til denne ene soldaten, men til oss alle som har fått nyte fredens og frihetens frukter.

Vi plikter å følge opp det veldige offer som våre krigsdeltakere sto for. Det kan vi først og fremst gjøre ved å forvalte, bevare og videreutvikle det samfunn vi har arvet, men også ved aldri å glemme deres innsats.

Fred og frihet er våre viktigste verdier og forutsetningen for de fleste andre. Setter vi andre verdier foran, risikerer vi å miste dem alle.

For meg betyr dette at vi skal være oss bevisst Forsvarets og landets historie – og da alle sider av den, både det vi kan være stolte av og det vi helst skulle ha sett var ugjort. Historien er ingen fullkommen veiviser. Hver tid har sine løsninger, men ved å kjenne fortiden er vi bedre rustet til å unngå gårsdagens feiltrinn.

Kristne verdier

Som et kristent menneske er jeg opptatt av at det kristne budskap kan forkynnes for alle som søker det – også i Forsvaret. Her har Feltprestkorpset en meget viktig oppgave, som jeg vet de skjøtter på en utmerket måte. Tjenesten består ikke bare av feltandakter og gudstjenester. En vesentlig del av tida går med til samtaler med den enkelte soldat. Feltpresten fungerer ofte som mellommann mellom soldaten og det militære system. Prestens time er undervisning i etikk og man tar for seg problemer omkring krig og fred, militærtjenesten og Kirkens tilstedeværelse i Forsvaret.

Det har vært – og er – en sterk forbindelse mellom Den Norske Kirke og Forsvaret. Kirkelig er Feltprestkorpset et prosti i Oslo bispedømme, og Oslo biskop er tilsynshavende for all feltpresttjeneste i Norge. Denne dimensjonen har stor betydning for videreutviklingen av "et verdibasert Forsvar".

Jeg anser at våre ca 60 feltprester utfører en innsats som er nærmest uvurderlig i forhold til å gi våre soldater et godt verdigrunnlag. Ikke så å forstå at presten har monopol på etikkformidlingen. Her er mange aktører, ikke minst det enkelte befal har et ansvar for å gi våre soldater den rette moralske og etiske ballast. Jeg har heller ikke sansen for at man utkommanderer soldatene til gudstjeneste, slik det ofte forekom før i tida. Religion er en frivillig sak, og prestens tilstedeværelse skal ikke oppleves som et press, men som en støtte – spesielt i vanskelige situasjoner. I den rollen tror jeg ingen gjør presten rangen stridig.

Jeg har også merket meg at det er kommet en ny giv inn i Feltprestkorpset med hensyn til akademiske resultater. Tre av feltprestene er igang med sitt doktorgradsarbeid. Forsvaret har lagt til rette for at dette kan gjennomføres i kombinasjon med tjenesten. Denne investeringen tror jeg vi vil få mangfold igjen i form av en høyere standard på etikkundervisningen i Forsvaret. Det har også resultert i at Feltprestkorpset utgir et meget leseverdig tidsskrift, PACEM, som gir spalteplass for tanker omkring etiske spørsmål. Jeg setter stor pris på dette initiativet, og jeg kan anbefale tidsskriftet for alle i Forsvaret.

Er det mulig å opprettholde en fullverdig etisk standard i krig?

Filmen "Redd menig Ryan" har som sagt blitt brukt som eksempel for mange av våre soldater for å gi dem et inntrykk av hva krig er. Enkelte har imidlertid reagert på dette og påpekt at det er ikke bare realistiske kampscener som vises, men også noen av de mest eklatante brudd på folkeretten som har blitt vist på kino. Allierte soldater, som vi identifiserer oss med og som vi vet kjemper for den gode sak, regelrett meier ned tyskere som har overgitt seg. Dette skjer heller ikke som følge av en misforståelse

– slik vi har sett det fremstilt i tidligere filmer – men som en ren hevn for de lidelser de samme tyskerne har påført de allierte. Etter den forutgående halve time med sjokkartede voldsscener, forstår kinopublikum disse overgrepene og "ser gjennom fingrene" på dem. Hvilket også det ansvarshavende befalet gjorde i virkeligheten den gang i 1944. Ingen av disse handlingene fikk noe rettslig etterspill. Slike eksempler kan fremstå som meget tvilsomme for våre soldater i dag, blir det hevdet.

Jeg er enig i at dette absolutt ikke er noe eksempel til etterfølgelse for våre soldater. Vi skjønner hvorfor soldater i kamp kan miste besinnelsen, men vi kan aldri akseptere det. Vi skal imidlertid heller ikke underslå at det har skjedd, og at det kan skje igjen. Her står vi overfor en solid utfordring som jeg vil tro de fleste i Forsvaret som har sett denne filmen har tatt på alvor. Hva skal til for at vi ikke selv en dag blir drevet til å gjøre slike ugjerninger –– samtidig som vi bevarer evnen til å utføre våre plikter som soldater i Norges forsvar? Det er neppe noen enkle svar på dette, men jo oftere våre soldater tar for seg denne problemstillingen, jo større er sannsynligheten for at vi kan følge folkerettens lover.

Hva med krigføring og kristen moral - kan det kombineres?

En ting er folkeretten, men den kristne soldat står også overfor et annet dilemma. Hvordan kan man forsvare det å ha et militært forsvar på bakgrunn av forbudet i det femte bud mot å ta liv og Jesus’ advarsel om at “alle som griper til sverd, skal falle ved sverd” (Matt. 26,52)?

Først litt historikk: Regler om krigføring var i hovedsak ukjent gjennom oldtiden og antikken. Et slags unntak finner vi i 5. Mosebok, 20. kap, der det jo gis regler om blant annet hvem som kan slippe å gå i krig og hvordan man skal forholde seg ved hærtagelse av byer. Etter våre begreper må krigene den gang karakteriseres som lovløse, og selv om de var lokalt begrenset, var de totale i den forstand at de rammet soldater og sivile med omtrent like stor styrke.

I oldkirken var de moralske spørsmålet om krig og krigføring gjenstand for interesse, og A ugustin betraktet krig både som et produkt av synden og som et middel mot den. I en verden fordervet av synd er de offentlige myndigheters maktutøvelse et legitimt middel for å hevne det onde, mente han.

Thomas Aquinas videreførte Augustins tese, men var mere nøyaktig med kriteriene; For at en krig kunne betegnes som rettferdig, måtte følgene være oppfylt:

1. Saken må være rettferdig.
2. Krigen må føres av rettmessig myndighet.
3. Hensikten må være riktig.

Senere ble tesene om "den rettferdige krig" utvidet og utdypet: Rettmessig myndighet, rettferdig sak, siste utvei, nødvendig med krigserklæring, rimelig håp om suksess, rimelig forhold mellom det onde krigen medfører, og det onde man håper å unngå, eller det gode man håper å oppnå. Av andre prinsipper som Thomas Aquinas utviklet kan nevnes ikke-stridenes beskyttelse mot direkte angrep, og et rimelig forhold mellom taktikk og midler på den ene side, og målet på den andre.

Disse er prinsippene lagt til grunn også i vår tids kristne moraloppfatning, og – til en viss grad – også i reglene om krigens folkerett.

Å ta liv var så tydelig i motstrid med evangeliets idealer at krigføring vedble å være et alvorlig problem for kristne. Og den kunne bare rettferdiggjøres ved en påberopelse av hensynet til allmennheten. Formålet ved teorien om den rettferdige krig var derfor ikke en forklaring av volden, men å begrense dens metoder og omfang.

I motsetning til Augustin, godtok Thomas retten til selvforsvar. Men han sondret skarpt mellom offentlige og private aktører. I vår tid er jo nettopp statenes rett til selvforsvar det eneste legitime grunnlag for å gå til krig.

Hugo Grotius ga i 1625 ut boken “De jure belli ac pacis” (Om krigens og fredens rett), der han ga en fremstilling av folkeretten på et naturrettslig grunnlag, det vil si basert på grunnleggende rettsprinsipper som man anså som evige og allmenngyldige, og hevet over enhver menneskelig lovgivervilje. Dette verket fikk en svært sentral betydning for den videre utvikling av folkeretten.

Frem til undertegningen av Genevekonvensjonene med Tilleggsprotokollene i 1977, var det krigens midler som ble regulert. De traktater som nå utgjør grunnpilarene i krigens folkerett, ble startet med en liten konvensjon i 1864 om beskyttelse av syke og sårede i felten. En tese som imidlertid nå er forlatt, er overbevisningen om at retten til å føre krig er en av statenes grunnrettigheter. En slik forståelse rimer ikke med nåtidens oppfatninger, hverken moralske eller juridiske.

I dag er utgangspunktet at krig er forbudt, det eneste unntak er krig som ledd i statenes rett til selvforsvar, noe som da også klart kommer til uttrykk i FN-paktens artikkel 51, som uttrykkelig nevner retten til så vel individuelt som kollektivt selvforsvar. Hva som er "selvforsvar", vil være gjenstand for fortolkninger og diskusjon. Det er spesielle problemer knyttet til internasjonale fredsopprettende operasjoner. Disse kan imidlertid etter mitt syn forsvares i gitte situasjoner ut fra motivet om å hindre spredning eller eskalering av konflikten og å stoppe overgrep mot sivilbefolkningen i området.

Hvordan harmonerer dette med et kristent verdigrunnlag? Det femte bud forbyr overlagt ødeleggelse av menneskeliv, og all krig fører med seg onder og urettferdighet. Hver enkelt borger, og hver politisk leder har derfor en moralsk plikt til å arbeide for å unngå kriger. Men så lenge krigsfaren er tilstede lar det seg – moralsk sett – ikke gjøre å nekte regjeringer selvforsvar, når først samtlige muligheter til en fredelig løsning er uttømt. Jeg vil derfor mene at retten til selvforsvar er – slik som også Thomas Aquinas så det, i utgangspunktet ikke i strid med et kristent verdigrunnlag.

I moderne tid kan det altså synes som om det ikke lenger er motsetninger mellom et kristent verdigrunnlag og krigføring, i den grad krigføringen skjer i samsvar med de folkerettslige regler på området. Regler som, slik jeg nå har påvist, for en stor del er utviklet i samsvar med tesene til noen av kirkens største tenkere.

Hvordan skal vi kunne etterleve reglene i praksis?

Et verdibasert forsvar er imidlertid avhengig av de verdier og holdninger som eksisterer hos Forsvarets personell og i Forsvarets organisasjon. Direktiver om verdigrunnlag og lederskap har ingen verdi hvis de ikke når lenger enn til dokument-stadiet. Betydning får de først når de er kjent, akseptert og anvendt i det daglige praktiske arbeid og kontakt med andre mennesker.

I prosessen med å skape eller forsterke de ønskede holdninger – og å "avlære" eller svekke de uønskede – spiller Forsvarets utdanningsinstitusjoner en viktig rolle. Vi må derfor se på om dette området er gitt en tilstrekkelig høy prioritet i vår offisersutdanning.

Hva kan vi gjøre med offiserenes utdanning?

Et viktig moment i vår offisersutdanning er å skape effektive ledere med evne til problemløsning og beslutningsfatning. De fleste beslutninger eller valg innebærer at vi foretar en verdibasert avveining – ofte ubevisst – av hva som er rett eller galt. Undervisningssituasjonen er derfor velegnet til å fokusere på hvorfor vi foretar de valg vi gjør. Dette vil bidra til en diskusjon og bevisstgjøring rundt hvilke verdier og holdninger det er som styrer våre valg. Målet for etikkundervisningen ved våre skoler bør etter mitt syn være nettopp dette:

• at den enkelte offiser blir mer bevisst sine egne verdier og holdninger, og motiveres til å arbeide med dem
• at skolen søker å påvirke offiserenes utvikling ved å forsterke de verdier og holdninger som Forsvaret ønsker skal prege organisasjonen.

Innføring av nye tema i undervisningen er ikke alltid like lett. Dels fordi undervisningstiden er begrenset; nye momenter innebærer at andre militærfaglige forhold må reduseres eller fjernes fra undervisningen. En annen begrensende faktor kan være instruktørenes kompetanse med hensyn til å tilrettelegge og motivere for elevenes etiske bevisstgjøring. Dette er et område som ikke har hatt en høy prioritet i den fagmilitære opplæring. Å lede en slik prosess er en vanskelig oppgave som også stiller store krav til offiserenes egeninnsikt. Vi må derfor sikre oss at våre viktigste utdanningsinstitusjoner, krigsskolene og stabsskolen, har offiserer som er både faglig og menneskelig kvalifisert til å bidra til en etisk bevisstgjøring og utvikling av offiserskorpset.

Det er gledelig at vi kan synes å merke en stigende interesse for etisk lederskap og yrkesetikk i Forsvaret. Jeg tror det har sammenheng med vår deltakelse i internasjonale militære operasjoner, der norsk personell kommer i kontakt med fremmedartede kulturer og religioner. Det økende innslag av etniske minoriteter i vårt eget samfunn bidrar også positivt i så måte.

Videre bør Forsvarets skoler, slik jeg ser det, søke å utnytte de muligheter for faglig bistand som finnes i samfunnet rundt oss. Ved Forsvarets stabsskole har man eksempelvis benyttet forelesere fra Filosofisk fakultet ved Universitetet i Oslo, samt fra Filosofisk prosjektsenter. Man belyste tema som Menneskerettighetserklæringens historie og innhold, samt forholdet mellom menneskesyn og ledelse. Ved et tilfelle benyttet man også anledningen til å se et stykke ved Nationaltheatret (“Dommen”) som omhandlet en offisers verdier og valg i en ekstrem situasjon. Erfaringene er at for å skape bevisstgjøring, er gode og tankevekkende aktiviteter vel så viktig som lengden på avsatt tid.

Vil den vernepliktige soldat ha det samme verdimessige grunnlag?

Verneplikten har mange kvaliteter. Den sikrer en demokratisk forankring av Forsvaret, og en bred forståelse i befolkningen av Forsvarets betydning. Soldater med ulik sosial og geografisk bakgrunn møtes og tjenestegjør på like vilkår. Dette mangfoldet gir en glimrende mulighet for utveksling av kunnskap og verdier. For de aller fleste av våre vernepliktige er denne tiden rik på gode minner og erfaringer. Rettferdighetssansen blir sterkt utviklet i et miljø som hele tiden understreker likhetsprinsippet. Dette prinsippet innebærer også at alle tjenestedyktige blir innkalt til førstegangstjeneste.

På denne måten sikrer vi oss de vi kaller "de beste", men også de som kan karakteriseres som det motsatte. Sistnevnte gruppe har dessverre ofte utviklet helt andre idealer enn det som er nødvendig for å følge opp våre etiske normer i en krigssituasjon. Den vernepliktige er mobiliseringsdisponert i opptil 25 år etter sin førstegangstjeneste. Så lang tid vil det også gå fra vi innfører nye elementer i undervisningen før alle våre soldater må antas å etterleve dette i krig. Flertallet vil selvfølgelig bli oppdatert gjennom repetisjonstjeneste, men det vil fortsatt være en del igjen som først møter når alarmen går.

Det er vel ikke noe fasitsvar på denne problemstillingen, annet enn at vi må sørge for at flest mulig har den nødvendige ballast. Jeg ser det derfor som meget positivt at "Forsvarets verdigrunnlag" nå er i aktiv bruk på alle plan i Forsvaret.

La meg så få trekke fram den kategorien vernepliktige som overhodet ikke har noe problem med verdigrunnlaget, men snarere med det første møte med Forsvaret. Jeg fikk for en stund siden et brev fra en far, som blant annet skrev følgende:

"Jeg ønsker med dette å gi en kort tilbakemelding om hvordan min sønn Thomas (navnet er endret) opplevde de første dager da han skulle starte på sin militærtjeneste.

Thomas ankom leiren om kvelden tirsdag 18 august. Første dag bestod blant annet i en omvisning hvor forskjellige våpen ble presentert med detaljert beskrivelse av bruken. Han følte ubehag under demonstrasjonen da han ikke fikk følelse av at de som demonstrerte våpnene hadde et reflektert forhold til at det var meningen å drepe mennesker med dem.

Samme dag skulle håndvåpen deles ut. Dette ble for tøft for Thomas. Han tok kontakt med befalet og fikk tilbud om å snakke med prest om en ukes tid. Dette var greit for Thomas, men han ønsket ikke å ta imot våpen før han hadde snakket med presten. Han ble da betraktet som pasifist og sendt fra kontor til kontor oppover i hierarkiet der han fikk informasjon om hvilke konsekvenser dette ville få for ham framover. Deretter ble han sendt hjem."

Faren tar selvkritikk for at han selv kanskje ikke har vært flink nok til å informere sønnen om hva som ventet ham, men som han sier:

" Forsvaret kan likevel ikke basere seg på at rekruttene ankommer militærtjenesten ferdig forberedt mentalt."

Han foreslår en rekke tiltak, hvorav jeg siterer:

" Jeg kan få inntrykk av at ansvarsforholdene i Forsvaret er fordelt slik at befalet tar seg av det militær-tekniske mens presten tar seg av det menneskelige. Etter min oppfatning kan det være hensiktsmessig å vurdere om ikke befalet bør få et mer helhetlig ansvarsforhold der prestens rolle blir forskjøvet fra oppfølging av soldater til veiledning av befal." Sitat slutt.

Dette er tankevekkende ord, som jeg ber hver og en av dere ta med dere tilbake til tjenestestedet. Kanskje er dette et enkeltstående tilfelle, kanskje er farens fremstilling ensidig og upresis, kanskje det er lite vi kan gjøre rent konkret .......

Men vi skal i alle fall tenke grundig igjennom denne problemstillingen.

Avslutning

Krigens vesen er ubarmhjertig. Utallige eksempler fra historien og dagens aviser viser det. Den kan være forrående på menneskesinnet og på handlingene som følger i krigens fotspor. Med krigsmaskinen i sine hender kan offiseren – militærmakten – bli despoten. Det er andre verdier som da må balansere denne "krigens vesen". I vår verden og i vårt land er dette verdier som i stor grad er knyttet til de humanistiske og kristne verdier. I et slikt bilde er et verdibasert Forsvar av avgjørende betydning.

Avslutningsvis er det mitt ønske at Kristent Befals Samfunn lykkes i sin oppgave å videreformidle og foredle de kristne grunnverdier innad i Forsvaret. Jeg er glad for denne organisasjonen. Selvsagt er fellesskapet blant aktive kristne i Forsvaret viktig, men jeg utfordrer dere mest på den gamle formidlingsoppgaven: Å skape tilslutning og oppslutning om de sentrale verdier som kristendommen representerer. Dere har valgt denne utfordringen blant soldater og ansatte i Forsvaret. I dette arbeidet ønsker jeg dere signing!